Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Foto: Scanpix<br />
■ TEMA: KLIMAPOLITIKK<br />
ser vi av bildene. Men mange av forslagene til<br />
CO 2 -kutt står seg godt også i dag.<br />
– Ta for eksempel elektrifisering av sokkelen.<br />
Det ville gitt en enda større gevinst i dag.<br />
Så hvorfor er ikke forskergruppens forslag<br />
satt ut i livet?<br />
– Vi får ikke klimavennlig teknologi <strong>på</strong> plass<br />
fordi det fortsatt er billigere å slippe rett ut. Vi<br />
må bryte sperregrensa, gjøre det dyrere å slippe<br />
ut enn å rense og lagre, sier Lindeberg.<br />
– Men rett skal være rett: Vi fikk CO 2 -avgiften.<br />
Den har gitt mindre utslippsvekst fra oljebransjen<br />
enn vi ellers ville fått. Faklingen ble<br />
redusert til halvparten over natta. Vi fikk CO 2 -<br />
deponering <strong>på</strong> Sleipner, elektrifisering av Troll,<br />
større rør som reduserte kompressorbehovet,<br />
og flere andre ting, sier Lindeberg.<br />
AVGIFTENE OG VIRKELIGHETEN • CO 2 -avgiften<br />
og andre virkemidler har redusert norske<br />
TOGRADERSMÅLET<br />
FNs klimakonvensjon fra<br />
1992 har som mål å «unngå<br />
farlige, menneskeskapte<br />
klimaendringer». EU og<br />
Norge har definert faregrensen<br />
til to graders oppvarming<br />
over førindustrielt<br />
nivå. For å nå togradersmålet<br />
må veksten i utslippene<br />
flate ut, snu og<br />
peke nedover innen 2015.<br />
Innen 2050 må de reduseres<br />
med 50–85 prosent, ifølge<br />
FNs klimapanel.<br />
klimagassutslipp med rundt ti millioner tonn i<br />
året i forhold til referansebanen, anslår regjeringen.<br />
De største kuttene skjedde offshore og i<br />
industrien.<br />
Men <strong>på</strong> andre områder skjedde det lite eller<br />
ingenting. Og økningen i oljeaktiviteten var<br />
uansett så kraftig at det mer enn oppveide gevinsten<br />
av kuttene. Utslippene av klimagasser<br />
fra oljevirksomheten økte med 90 prosent fra<br />
1990 til 2008, ifølge Statistisk sentralbyrå.<br />
– CO 2 -avgiften var en suksess <strong>på</strong> sokkelen,<br />
sier Marit Reitan, professor i statsvitenskap ved<br />
<strong>NTNU</strong>. – Men avgiftsystemet møtte sterke motinteresser,<br />
særlig konkurranseutsatt industri,<br />
som argumenterte med at de ikke kunne ha<br />
dårligere vilkår enn annen europeisk industri.<br />
– Avgiftene møtte en virkelighet preget av<br />
tunge strukturer med koblinger mellom sektorinteresser<br />
og institusjoner og fagdepartementer.<br />
Det førte til et avgiftsystem med en<br />
rekke unntak, som lå langt unna økonomenes<br />
idealbilde av et kostnadseffektivt avgiftsregime,<br />
slår Marit Reitan fast.<br />
ØKONOMENES INNTOG • – Lindeberg og<br />
IKU/SINTEF spilte en nøkkelrolle ved å gi miljøpolitikere<br />
tro <strong>på</strong> teknologiske løsninger, og<br />
dermed for at CO 2 -avgiften <strong>på</strong> sokkelen ble innført.<br />
Oljeindustrien ble tatt <strong>på</strong> senga, avgiften<br />
kom så raskt at de ikke rakk å protestere<br />
Det hevder Yngve Nilsen, forsker ved senter<br />
for næringslivshistorie ved BI i Oslo, i sin doktoravhandling<br />
om oljeindustrien og klimadebatten,<br />
«En felles plattform».<br />
Men teknologioptimismen ebbet ut framover<br />
1990-tallet. Samtidig erobret økonomene<br />
hegemoniet <strong>på</strong> klimaområdet.<br />
– Vi så en kulturkonflikt mellom økonomene<br />
og ingeniørene. For ingeniørene var dette<br />
et nytt og spennende felt, der det skulle finnes<br />
løsninger <strong>på</strong> konkrete problemer. Det appellerte,<br />
utløste kreativitet. Økonomene fokuserte<br />
mer <strong>på</strong> umiddelbare kostnader. Etter<br />
hvert fikk sosialøkonomisk tenkning sterkere<br />
fotfeste <strong>på</strong> dette området, og slo beina under<br />
ulike teknologiske løsninger. Samfunnsøkonomene<br />
prioriterte generelle virkemidler, som<br />
skulle være teknologinøytrale og kostnadseffektive.<br />
Økonomene i Statistisk sentralbyrå ledet<br />
an, med støtte fra Finansdepartementet.<br />
Mange hadde bakgrunn fra oljeøkonomisk<br />
forskning, sier Nilsen.<br />
– Utgangspunktet var generell velferdsteori,<br />
at en lik avgift gir optimal ressursallokering.<br />
Problemet var jo bare at CO 2 -avgiften ikke var<br />
lik, den ble et lappeteppe, sier Yngve Nilsen.<br />
GASSARGUMENTET • Samtidig kjørte oljeindustrien<br />
fram gassargumentet: Norge bør<br />
pumpe opp mest mulig olje og gass fordi utslippene<br />
per produsert enhet var lavere i Norge<br />
enn i andre land. Norsk gass ville erstatte kull<br />
<strong>på</strong> kontinentet, og dermed ha en positiv klima-<br />
34 <strong>gemini</strong> • nr. 4 • desember 2009<br />
effekt, var argumentasjonen.<br />
Dette ble etter hvert offisiell norsk politikk. I<br />
1995, i sin første klimamelding til Stortinget,<br />
slo regjeringen fast at stabiliseringsmålet ikke<br />
kunne innfris fordi utslippene fra sokkelen<br />
økte mer enn ventet. Samtidig argumenterte<br />
regjeringen med at «norsk gasseksport kan<br />
medføre betydelige miljøforbedringer...»<br />
Et annet argument var at det ville være uforholdsmessig<br />
dyrt å kutte utslipp i Norge. Norge<br />
ble en sentral <strong>på</strong>driver for såkalt internasjonalt<br />
kostnadseffektive avtaler, som skulle gjøre det<br />
mulig å ta utslippskuttene der det var billigst.<br />
Mer klima for hver krone, var parolen.<br />
I SPISSEN FOR KVOTEHANDEL • Jens Stoltenberg,<br />
som da var statssekretær i Miljøverndepartementet,<br />
lanserte allerede i 1991 ideen om<br />
internasjonal handel med CO 2 -kvoter. Det<br />
skjedde <strong>på</strong> et miljøministermøte i OECD.<br />
– Et system med internasjonalt omsettbare<br />
kvoter betyr i praksis at Norge kan kjøpe seg<br />
rett til å øke sine utslipp av drivhusgassen CO 2 ,<br />
mot en tilsvarende reduksjon i andre land, sa<br />
Stoltenberg til NTB i forbindelse med møtet.<br />
– Dette kan for eksempel åpne for økt innenlandsk<br />
bruk av gass, la han til.<br />
Arbeidet for å få internasjonalt kostnadseffektive<br />
avtaler ble etter hvert en hovedstrategi<br />
for Norge. Norske diplomater og eksperter reiste<br />
jorda rundt for å få tilslutning til ulike former<br />
for fleksible løsninger, som internasjonal<br />
kvotehandel og mulighet til å «kjøpe» utslippskutt<br />
ved å finansiere klimaprosjekter i utviklingsland.<br />
– Norges strategi var å uttrykke sin klimapolitikk<br />
i fagøkonomisk terminologi, sier BI-forsker<br />
Yngve Nilsen.<br />
– Norge var helt klart en sentral <strong>på</strong>driver for<br />
å få de fleksible mekanismene inn i Kyoto-avtalen,<br />
legger han til.<br />
ET ARGUMENT FOR ALLE • De norske framstøtene<br />
møtte først motstand, både fra sentrale<br />
EU-land og fra miljøorganisasjonene, som karakteriserte<br />
slike mekanismer som avlatshandel.<br />
Men Norge fikk også støtte fra viktige land,<br />
først og fremst USA. Da Kyoto-avtalen ble klubbet<br />
gjennom en tidlig desembermorgen i 1997,<br />
var de såkalte fleksible mekanismene <strong>på</strong> plass.<br />
Med tydelige norske fingeravtrykk.<br />
– Fokuseringen <strong>på</strong> internasjonal kostnadseffektivitet<br />
fikk også følger for den hjemlige<br />
klimadebatten, sier statsviter Marit Reitan.<br />
– Argumentet om internasjonal kostnadseffektivitet<br />
hadde enorm gjennomslagskraft<br />
i norsk klimapolitikk. Det ble over tid<br />
større fokus <strong>på</strong> norske bidrag <strong>på</strong> global arena<br />
enn <strong>på</strong> hjemmebane. Samtidig fikk vi et<br />
sammenfall i argumentasjon fra ulike grupper<br />
med dels ulike interesser: Argumentet for<br />
inter-nasjonal kostnadseffektivitet i klimapolitikken<br />
ble også et argument for å pumpe