gemini på pdf - NTNU

NR. 4 • DESEMBER 2009 FORSKNINGSNYHETER FRA NTNU OG SINTEF 

Økonomenes 

fallitt 

Sosialøkonomene har fått 

dominere norsk klimapolitikk. 

Men medisinen deres virker ikke. 

s. 30 

VITAMINBOMBER 

FOR FISKEYNGEL 

Copepoder redder 

sjeldne arter 

FØL 

FORMEN 

Blinde barn sanser 

med geometri 

KUNSTEN 

Å SNO SEG 

Nettverk er en eldgammel 

strategi

2 

NR 4-2009 

GEMINI utgis av NTNU og SINTEF i 

Trondheim. Gemini formidler kunnskap, 

resultater, nye ideer og annerledes 

tanker med basis i forskning 

utført ved NTNU og SINTEF. Opplag 

87 600. Magasinet kommer ut med 

fire norske og to engelske utgaver i 

2009. 

Redaktør SINTEF: Åse Dragland 

E-post: Ase.Dragland@sintef.no 

Tlf.: 73 59 24 76 

Redaksjonen: 

Svein Tønseth og Christina B. Winge 

Ansvarlig redaktør SINTEF: 

Kommunikasjonsdirektør Petter Haugan 

Postadresse: 

Gemini, SINTEF, 7465 Trondheim 

SINTEF er Skandinavias største 

forskningskonsern. Vi har 2000 

ansatte fra mer enn 50 land, med 

internasjonal spisskompetanse innen 

teknologi, naturvitenskap, medisin og 

samfunnsvitenskap. SINTEF er en 

ikke-kommersiell virksomhet, som 

investerer sine inntekter i ny forskning, 

vitenskapelig utstyr og kompetanse. 

Redaktør NTNU: Nina E. Tveter 

E-post: nina.tveter@ntnu.no 

Tlf.: 73 59 53 21 

Redaksjonen: 

Lisa Olstad og Synnøve Ressem 

Ansvarlig redaktør NTNU: 

Informasjonssjef Christian Fossen 

Postadresse: 

Gemini, NTNU Info, 7491 Trondheim 

NTNU – Det skapende universitet – 

har over 20 000 studenter og ca 3000 

ansatte. Det er en grunn til at Norges 

teknisk-naturvitenskapelige universitet 

er det eneste universitetet med 

«Norges» i navnet. Det er her den 

teknologiske kunnskapen i landet vårt 

er samlet. I tillegg til teknologi og 

naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i 

samfunnsvitenskap, humanistiske fag, 

realfag, medisin, arkitektur og kunstfag. 

Samarbeid på tvers av faggrensene 

gjør oss i stand til å tenke tanker ingen 

har tenkt før, og skape løsninger som 

forandrer hverdagen vår. 

Internett: www.ntnu.no/gemini 

Trykk: Aktietrykkeriet 

Design/produksjon: 

Tor Høyden og Raymond Nilsson, 

SINTEF Media 

Mads Nordtvedt og Kolbjørn Skarpnes, 

NTNU Info 

Forside: 

Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/ 

Raymond Nilsson 

Abonnement: 

www.ntnu.no/gemini/abonnement 

MILJØMERKET 

241 393 

Trykksak 

Lærd og alternativ 

REPORTASJER 

Bare barnemat • 12 

Føl formene • 16 

I hodet på en svermer • 18 

Flaggskip med frisk pust • 22 

Kunsten å sno seg • 26 

Fra ord til hammer • 28 

TEMA: Klimapolitikk • 30 

I hodet på en svermer 

Nattsvermerens hjerne er mindre enn et knappenålshode. 

Men det foregår atskillig inni den. side 18 

Glødetråd 

Bærehaker 

Stativ 

Sikringer 

Pumperør 

Sokkel 

NYHETER 

6 • Robot med argusøyne 

7 • Lærd og alternativ 

8 • Anker i fritt fall 

9 • Tilpasningsdyktig pc 

Bruken av alternative behandlingsformer øker med 

utdanningsnivået. side 7 

Snart slukner glødelampen 

Nå er glødelampene snart borte fra butikkene. Vi skal fases 

over til sparepærer og lysdioder. Hvordan virker de? side 40 

gemini • nr. 4 • desember 2009 

FASTE SPALTER 

4 • Kortnytt 

10 • Pusterommet 

38 • Forskerintervjuet 

40 • Kikkhullet 

42 • Nytt om nytt 

44 • Kortnytt 

47 • Det siste ordet

DROPP DET 

INNHOLD ■ 

Slipp et tilstrekkelig tungt anker 

rett ned i havet. Med stor nok fart vil 

det bore seg ned i bunnen og skape 

ekstra feste – for oljeplattformer. 

Side 8 

gemini • nr. 4 • desember 2009 3 

Illustrasjon: GeoProbing Technology

■ KORTNYTT 

Grønt forskningsfokus 

Norsk vareproduserende industri kan bli enda bedre 

ved å finne smarte bærekraftige løsninger for framtiden. 

Løsningene må gjøres miljøvennlig lønnsomme. 

Forskere ved SINTEF Raufoss Manufacturing AS 

jobber nå med et KMB-prosjekt (kompetanseprosjekt 

med brukermedvirkning) som fokuserer på bærekraftige 

løsninger for lettvektsmaterialer som brukes 

i transport. Prosjektet er ett av mange prosjekter i 

selskapet hvor man direkte eller indirekte jobber med 

løsninger for en mer bærekraftig produksjon i Norge. 

– Skal vi utvikle framtidige løsninger innen vareproduksjon 

og produktutvikling, må vi ha bærekraft med i 

bakhodet hele tiden, sier Odd Myklebust, forskningsdirektør 

i selskapet. 

Foto: Hallingtorv 

4 

Bønder 

mest radikale 

Bygdefolk i Norge er mer radikale enn byfolk. De stemmer mer 

rødt og grønt, og skiller seg dermed ut fra resten av befolkningen i 

Europa. Det viser en undersøkelse gjort ved Norsk senter for 

bygdeforskning, NTNU. Forskerne forklarer dette med vår politiske 

historie som viser radikale allianser mellom arbeidere, bønder 

og fiskere helt siden midten av 1800-tallet. 

Foto: Stockphoto 

Gründere blir 

rollemodeller for 

kvinner 

Gjennom prosjektet «Female Entrepreneurship 

Ambassadors in the 

Nordic Regions» arbeider Innovasjon 

Norge og SINTEF med kvinnelig entreprenørskap 

og med å få flere kvinner til 

å starte egen bedrift. Mannsdominerte 

og teknologitunge bransjer er i fokus. 

En håndfull kvinner er valgt ut til å 

være rollemodeller i to år, og stille som 

foredragsholdere på aktuelle møteplasser 

der mulige kvinnelige gründere 

er til stede. Tiltaket er EU-initiert, og 

parallelle prosjekter kjøres i hele 

Europa. Lanseringen skjedde i Stockholm 

i oktober der over 100 gründerambassadører 

fra hele Europa møtte til 

kickoff. Fem av de norske ambassadørene 

var i Stockholm på lanseringen 

av nettverket der kronprinsesse 

Victoria delte ut et diplom til en 

ambassadør fra hvert land. 

Mose varsler klimaet 

Det ble i sommer funnet en rekke nye 

mosearter på Grønland. Noen av dem 

hører hjemme lenger sør, og forskere 

mistenker at det skyldes et varmere 

klima. Funnene ble gjort av forskere 

ved NTNU Vitenskapsmuseet, som en 

del av et større prosjekt, BioBasis. 

Torvtak som klimahjelp 

Forskerne ved Michigan State University i USA har undersøkt tretten gresstak 

med den hardføre stauden Sedum og konkludert med at takene «spiser» 

CO 2. De amerikanske forskerne fant ut at de grønne takene kunne 

absorbere opptil 375 gram CO 2 per kvadratmeter over en toårs periode. Omregnet 

innebærer dette at en by med én million innbyggere som bytter ut 

taksteinen med gress, blir kvitt like mye CO 2 som 10 000 store biler slipper 

ut på et år. Nå skal de amerikanske forskerne få hjelp av norske Nittedal 

Torvindustri og SINTEF til å utrede klimaeffektene av torvtak i stor skala. 


Foto: Stig Wærnes, Oxygen 

Foto: Husbanken 

Kan spare energi 

tilsvarende 

600 000 boliger 

Norge kan spare 12 TWh i bygg 

innen 2020. Dette tilsvarer årlig 

energibruk i 600 000 boliger. Det 

viser en ny rapport utarbeidet av 

SINTEF Byggforsk i samarbeid 

med Lavenergiprogrammet og 

Byggenæringens Landsforening. 

For at dette potensialet skal bli 

utløst, påpeker rapporten, må de 

økonomiske insentivene økes 

kraftig. De øvrige konklusjonene 

i rapporten er: 

I den kommende stortingsperioden 

vil en satsing på 

energieffektivisering bety om lag 

10 000 arbeidsplasser i byggenæringen, 

og energieffektivisering 

er avgjørende for å nå de 

forpliktelsene Norge får i EUs 

fornybardirektiv og bygningsenergidirektivet.

Kapitalisme skaper fred 

En åpen økonomi og et fritt marked forebygger væpnede konflikter. 

Det er konklusjonen professor Indra de Soysa og kolleger 

trekker etter å ha sammenholdt data om konflikter med data for 

økonomisk frihet – og kontrollert for en rekke andre variabler 

som kan påvirke risikoen for væpnede konflikter. – Studien viser 

at økonomisk frihet teller mer enn faktorer som demokrati og 

godt styresett når det gjelder å forebygge væpnet konflikt, sier 

de Soysa, som leder NTNUs forskningsprogram for globalisering. 

Studien ble gjennomført i samarbeid med Institutt for fredsforskning 

(Prio) og baserte seg på Prios database over konflikter 

siden 1970. 

Fant fosnaboplass 

Jakt-, fangst- og 

fiskekulturen fra 

den eldste tid det 

bodde mennesker i 

Norge, kalles fosnakulturen. 

Ved 

Reinsvatnet i Sunndalsfjella 

fant arkeologer 

fra NTNU 

Vitenskapsmuseet i 

sommer en fosnaboplass. 

Der grov de 

fram tusenvis av 

flintbiter, deriblant 

et stort antall pilspisser, 

flintkniver 

og skrapere. Datering 

av trekull fra et 

ildsted viser at boplassen 

er 11 000 år 

gammel. Dette er 

den åttende steinalderboplassen 

som 

er gravd fram ved 

Reinsvatnet. 

Balansert og skånsomt 

Forskningssentret Cedren har som mål at Norge skal 

produsere mer fornybar energi, uten at lokalmiljøene 

blir tapere. Det kan laksen være glad for. Ifølge 

SINTEF-forsker Atle Harby vil bygging av vindmølleparker 

i Norge kreve økt bruk av vannkraft når vinden 

ikke blåser. Dette vil gi brå endringer i vannstanden i 

norske vassdrag. Derfor skal forskerne klarlegge 

hvordan dette kan gjøres så skånsomt som mulig for 

Foto: Stockphoto 

KORTNYTT ■ 

Nye oljelaboratorier for flerfase 

I høst innviet SINTEF to nye oljelaboratorier til 35 millioner kroner 

for forskning på flerfaseteknologi. Laboratoriene vil gi viten 

som trengs for å få ilandført olje og gass fra framtidige offshorefelt 

på store dyp og langt fra land. De nye laboratoriene er en 

utvidelse av SINTEFs flerfaselaboratorium, fra før det største 

anlegget i sitt slag i verden. Flerfaseteknologien gjør det mulig å 

frakte ubehandlet brønnstrøm – olje, gass og vann – i én og 

samme rørledning over lange distanser på havbunnen, og er en 

viktig årsak til at oljeindustrien i dag kan ha komplette utvinningsanlegg 

på havbunnen – og oljearbeiderne på land. Flerfaseteknologien 

har også gjort det mulig å bygge ut olje- og 

gassfelt som ellers ikke ville vært lønnsomme. 

Foto: Utlånt fra SINTEF Energiforskning 

laksen og annet liv i elvene. 

I tillegg til å forske på problemstillinger knyttet til 

vannkraft, skal Cedren bidra til å finne en plassering 

av vindmøller som både fugler og lokalbefolkning kan 

leve med. 

Senteret ledes av SINTEF, NTNU og NINA (Norsk 

institutt for naturforskning). 

Dataspill for bedre 

klima 

Et nytt dataspill viser sammenhenger 

mellom behov for energi og konsekvenser 

for miljø og klima. Dessuten at ting tar 

tid, og at alt ikke kan gjøres på en gang. 

Spillet er utviklet ved NTNU med tanke 

på undervisning i videregående skole. 

Spillet kan lastes ned gratis på www.energispillet.no. 

Kina ønsker 

lettmetallsamarbeid 

150 representanter fra de 15 mest prestisjetunge 

teknologiske universitetene i Kina var til 

stede da NTNU nylig arrangerte et fem dagers 

lettmetallsymposium i Shanghai. Temaet var 

lettmetallers betydelige potensial til å løse 

deler av dagens globale utfordringer innenfor 

miljøutslipp, ren energiproduksjon, resirkulering, 

ressurstilgang og behovet for å utvikle 

nye avanserte materialer og teknologiske løsninger. 

Kineserne ønsker samarbeid fordi 

NTNU framstår som ett av verdens mest kunnskapsrike 

kompetansesentre på dette feltet. 


Foto: Thor Nielsen/SINTEF

■ NYHETER 

Robot med argusøyne 

Et finstilt robotblikk 

avslører kvalitetsfeil på 

rogn og fisk. Raskere enn 

noe menneskeøye. 

Roboter som ser like godt som det menneskelige 

øye, er på full fart inn i fiskeindustrien. En 

maskin som kan sortere lakse- og ørretrogn, er 

allerede på markedet. Snart kommer roboter 

som kan alt fra å kvalitetssortere og trimme fiskefileter, 

til å plukke ut skadde linekroker. 

Vi kaller det maskinsyn. 

OM Å FORSTÅ SAMMENHENGER • Maskinsyn 

skapes ved hjelp av digitale kameraer og en datamaskin. 

Fagområdet omfatter datateknikk, optikk, 

mekanikk og industriell automasjon. Teknologien 

er velkjent, men utvikles og får nye anvendelser 

i takt med at kameraer og datamaskiner 

blir mer avanserte. 

Slik har det blitt mulig å finstille robotblikket 

så det kan skille ut ett enkelt skadd fiskeegg 

fra mange tusen friske. 

John Reidar Mathiassen har tatt de tekniske 

løsningene bak rognsorteringa flere steg videre. 

I sin doktoravhandling viser han hvordan 

maskinsyn kan brukes til flere arbeidsoppgaver 

innenfor fiskeindustrien. 

Mathiassen sammenligner maskinsynteknologien 

med en kasse lego. Klossene er kjent – 

det er anvendelsen, eller hva man bygger med 

klossene, som er kreativ og nyskapende. 

– Det handler om å se og forstå sammenhenger: 

hva som er problemer og hva som er 

løsninger, forklarer forskeren. 

6 

KYBERNETIKK 

DATATEKNIKK • MEKANIKK 

KONTAKT: John Reidar Mathiassen, Institutt for teknisk 

kybernetikk, NTNU 

TLF: 934 53 696 E-POST: johnreidarmathiassen@gmail.com 

RASK, RASKERE: En erfaren rognsorterer kan ta unna drøyt 4000 egg i timen, maskinen klarer over 100 000. 

HVORDAN SYNET FUNGERER • – For å lære roboter 

å se, må jeg først skjønne hvordan mitt 

eget syn fungerer. Hvordan ser jeg for eksempel 

den koppen der, sier Mathiassen og peker 

mot en grønn kaffekopp på bordet foran oss. 

– Først må jeg greie å beskrive koppen, på 

en måte som kjennetegner den og skiller den 

fra alle andre gjenstander i omgivelsene. Det 

kan være farge, størrelse, form eller avstand til 

objektet. Når jeg har klart å beskrive hvordan 

jeg finner koppen med mitt eget syn, gir jeg 

datamaskinen denne beskrivelsen på et språk 

som den forstår – et programmeringsspråk. På 

den måten tar digitale kameraer bilder, sender 

bildene til datamaskinen, og datamaskinen 

kjører programmet som får den til å finne koppen 

i bildet. 

ØYNENE AVSLØRER: Friske fiskeegg har to øyne. Egg med avvik kan ikke brukes til oppdrett. 


FARGE, FORM, STØRRELSE • Rommet vi sitter 

i, er spartansk møblert og har få gjenstander. 

Bare to ting er grønne – den omtalte koppen og 

en plante. Planten er mye mørkere enn koppen. 

Dette gjør det enkelt å bestemme at det er fargen 

som skal få en robot med maskinsyn til å 

kjenne igjen koppen. 

– Jeg trenger bare å programmere en kode for 

lysegrønn. Da vil roboten gå etter alt som kameraene 

fanger inn av lysegrønt. Om det hadde 

vært flere lysegrønne gjenstander, så måtte jeg 

ha lagt til noen detaljer som kan skille ut koppen. 

Det kunne for eksempel vært størrelsen eller 

formen, forklarer Mathiassen. 

Å glemme å ta høyde for sånt kan bli katastrofalt. 

Mathiassen har sett en konkurranse der robotene 

ble programmert til å sparke en oransjefarget 

ball. Uheldigvis hadde en publikummer 

en t-skjorte med nøyaktig samme farge som ballen. 

Dermed stanset roboten mot kanten av banen 

i et forgjeves forsøk på å sparke publikummeren. 

GJENKJENNE AVVIK • Eksemplet med å finne 

den eneste grønne kaffekoppen høres enkelt 

nok. Men hvordan få roboter til å finne bevegelige 

objekter i urolige omgivelser der mye foregår? 

Eller skille mellom bitte små objekter som 

er nesten kliss like, for eksempel fiskerogn? 

Prinsippet er akkurat det samme og starter 

med en beskrivelse. Kjennetegnet på friske egg

som brukes til oppdrett, er at de har to 

øyne. Oppgaven til roboten, eller maskinen, 

blir å gjenkjenne avvik: Noen egg kan 

ha en soppinfeksjon som til forveksling 

kan ligne på øyne – disse må skilles ut. Andre 

egg kan være enøyde eller ha tre eller 

fire øyne – disse må også skilles ut for at 

ikke fisken skal bli vanskapt. 

En erfaren eggsorterer kan ta unna 

mellom 4000 og 5000 egg i timen – maskinen 

klarer over 100 000. 

FINNER DEFEKTE LINEKROKER • På laboratoriet 

har Mathiassen bidratt til roboter 

som kan oppdage selv den minste skade på 

fisk, og som renskjærer fileter like nøyaktig 

som en mesterkokk. 

En robot som kan sortere linekroker, er 

underveis, men ikke kommet i produksjon 

ennå. Laboratorieforsøk har vist at maskinsyn 

kan avsløre 97,5 prosent av defekte kroker. 

Mathiassen ser derfor et stort potensial 

for å effektivisere linefiske. Han opplyser at 

det er opptil 40 000 kroker på hver line. Videre 

at et mannskap på tre personer bruker 

ca 24 timer på å inspisere og bytte ut eller 

reparere krokene manuelt. 

Forskningen er utført ved NTNUs Institutt 

for teknisk kybernetikk og SINTEF Fiskeri 

og havbruk AS. 

Synnøve Ressem 

Foto: Aqua Gen AS 

Lærd og alternativ 

Folk med universitetsgrad 

er gjerne dei første 

til å prøve alt som er 

nytt. Også innanfor 

helsetilbodet. 

MEDISIN ALTERNATIV BEHANDLING 

KONTAKT: Aslak Steinsbekk, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU 

TLF: 73 59 75 74 E-POST: aslak.steinsbekk@ntnu.no 

Bruken av alternativ behandling – alt frå 

homeopati og akupunktur til handspålegging 

og soneterapi – aukar år for år. 

Kvart år oppsøker nesten 13 prosent av den 

vaksne befolkninga ein alternativ behandlar. Og 

så mykje som halvparten av alle vaksne nordmenn 

har gjort det ein eller annan gong i livet. 

Bruken stig med utdanningsnivået. Dei aller 

flittigaste brukarane av alternative behandlingsformer 

er no folk med ein universitetsgrad. 

FLEST AV DEI KREFTSJUKE • Forskarar ved 

NTNUs Institutt for samfunnsmedisin har 

sett på opplysningar som 1406 nordtrøndarar 

gav under den andre Helseundersøkinga i 

Nord-Trøndelag. Dette var personar som anten 

NYHETER ■ 

hadde kreft på det tidspunktet, eller som nyleg 

hadde hatt det. 

På spørsmål om dei hadde oppsøkt alternativ 

behandling det siste året, svara 16,1 prosent 

at ja, det hadde dei. 

Ser vi på utdanningsnivå, finn vi denne 

fordelinga: 

Folk med grunnskule: 13,9 prosent. Folk med 

vidaregåande/yrkesutdanning: 17 prosent. Folk 

med høgare utdanning: 19,1 prosent. 

LOGISK • Ein skulle kanskje trudd det var omvendt: 

at dei høgt utdanna heldt seg langt 

unna det mange kallar kvakksalveri. 

Men homeopat Aslak Steinsbekk, som er 

ein av forskarane bak undersøkinga, seier at 

funna stemmer med internasjonal forsking. 

Det er slik ute i verda også. 

– Det er ikkje ulogisk heller, meiner han. – Vi 

veit at det oftast er dei med utdanning som 

oppsøker det nye og ukjende, og som vågar å 

prøve nye ting. Det kan vere nye produkt, nye 

stader eller nye metodar. Dei går føre og brøyter 

veg, og så kjem dei andre etter. 

– Skjønt, når det gjeld alternativ behandling, 

er det heller slik at dei tidlegaste 

brukarane var dei som var sjukast. Dei var 

mykje sjukare enn dei fleste som oppsøker slik 

behandling no, seier Aslak Steinsbekk. 

Lisa Olstad 

GRIP OM SEG: Handspålegging eller homeopati, akupunktur eller soneterapi – stadig fleire tyr til 

alternativ behandling, og dei høgt utdanna aller mest. 


Foto: photos.com

■ NYHETER 

Anker i fritt fall 

Et 13 meter langt anker på 

80 tonn testes nå ut som 

nytt forankringskonsept for 

oljeplattformer. 

GEOTEKNIKK OLJEINDUSTRI • FORANKRING 

KONTAKT: Jon Tore Lieng, GeoProbing Technology 

TLF: 905 48 833 

E-POST: jon.lieng@deepseaanchor.com 

Bak det nye produktet «Deep Penetrating 

Anchor» står gründeren Jon Tore Lieng. Historien 

hans viser hvordan en idéunnfangelse i 

SINTEF, kombinert med pågangsmot og utholdenhet, 

bringer gode og kostnadseffektive løsninger 

til markedet. 

På 1990-tallet, da oljeutvinningen begynte å 

gå mot dypere farvann, jobbet nemlig Lieng 

som geotekniker i SINTEF. Han så for seg en 

bedre løsning enn dagens sugeanker som plasseres 

på havbunnen som en boks. Det fungerer 

ved at toppen lukkes, alt vannet pumpes ut, og 

det skapes et sug som får ankeret til å stå fjellstøtt. 

Orientering av ankrene og følsomhet for 

sjø og bølger, skaper imidlertid problemer ved 

utsetting. Det medfører ofte venting med millionkostnader 

per dag. 

Jon Tore Lieng mente det enkleste konseptet 

måtte være å droppe et tilstrekkelig tungt 

anker rett ned i havet. Med stor nok tyngde og 

fart ville ankeret trenge ned i bunnen og skape 

ekstra feste. 

DROPPES I FRITT FALL • I dag er to av de nye 

ankrene installert på Gjøafeltet til StatoilHydro 

– like ved Trollfeltet. Ankrene som er produsert 

i Litauen og godkjent av Vertitas, går henholdsvis 

31 og 24 meter ned i bunnen. 

Det nye ankeret hindres ikke av sjøgang, og 

installasjonsprosessen er den samme – enten 

det er snakk om 500 eller 3000 meters dyp. Ankeret 

slippes kontrollert ut ned i havet, og 

droppes så i fritt fall de siste 75 meterne slik at 

det oppnår en hastighet på 100 km/t. 

Et undervannsfartøy (ROV) følger med i 

manøveren og sender det akustiske signalet 

som skal til for å løse ut ankeret for det siste 

droppet. Etterpå går fartøyet ned og sjekker 

bunnforholdene, og kjettingen strammes opp. 

En typisk forankringsmodell for en oljeplattform 

vil kreve 12–16 ankere med tre–fire plassert 

i grupper i ulike retninger. Alle ankrene kan fraktes 

med fartøy og settes ut på en og samme tur. 

STUDIER OG FORSØK • Det har vært en lang vei 

fram til dagens fullskalaforsøk. Samtidig med 

8 

PÅ PLASS: To av de nye ankrene er allerede installert på Gjøafeltet i Nordsjøen. 

at oljebransjen begynte å bevege seg mot dypere 

vann, kom Norges forskningsråd med sitt 

program rundt offshore og dypvann der de 

etterlyste nye forankringsløsninger. 

Lieng gjorde da en teoretisk studie som han 


Foto: GeoProbing Technology 

sendte til alle oljeselskaper basert i Norge. Han 

fikk avslag på det uvante konseptet, men selskapene 

fikk likevel kjennskap til at han jobbet 

med saken. 

I 1997 tok Jon Tore Lieng ideen med seg, gikk

ut av SINTEF og etablerte bedriften Geo- 

Probing Technology med lisens til patentet. 

Etter hvert fikk han kontakt med meningsfeller 

i Statoil, og i 1998 og 1999 ble 

det kjørt mulighetsstudier og modellforsøk 

finansiert av oljeselskapet. Målet var å 

finne ut hvor stort ankeret burde være, og 

hva produktet ville komme på i pris. 

Forskerne kunne raskt konkludere med 

at det nye ankerkonseptet ville bety en 

kostnadsreduksjon på rundt 35 prosent 

sammenlignet med dagens konsept. Siden 

det her er snakk om hundrevis av millioner 

kroner, var det av stor betydning. 

PROBLEMER MED STOPP • I begynnelsen 

så ankeret ut som en dartpil, men etter 

noe samarbeid med Reinertsen Engineering 

ble det tatt i bruk standard elementer, 

og ankeret ble mer firkantet og hensiktsmessig 

med tanke på produksjon. 

Våren 2003 skulle Lieng og Statoilforskere 

ut i Trondheimsfjorden for å teste 

ankeret som nå var skalert ned til fire meters 

lengde. Fibertauet som ankeret var 

festet i, slet seg i nærheten av sjøbunnen 

under trekkforsøk, og ankeret gikk tapt. 

– I tillegg til selve ankeret befant alt av 

instrumentering seg i haleenden, forteller 

Lieng. – Det var ille. 

I tre år lå ankeret på havbunnen før det 

ble lokalisert, og et firma påtok seg jobben 

med å hente det opp. I de årene lå prosjektet 

brakk, og Jon Lieng jobbet som konsulent 

på fagområdet offshore marin geoteknikk. 

FULLSKALAFORSØK • Men etter denne 

nedturen ble fart i sakene. StatoilHydro 

har flere utbyggingsprosjekt under vurdering 

langs norskekysten, med vanndyp 

rundt 1000 meter, og et trettitalls dypvannsfelt 

i Mexicogulfen – alle på over 

2000 meters dyp. Dette aktualiserte problemstillingen 

med å få til en kostnadseffektiv 

forankring. 

Gjøafeltet er nå første fullskala utprøving 

regissert av StatoilHydro, og konseptet 

vinner nå smått om senn gehør. 

Jon Lieng er selv i en markedsfase med 

besøk til utbyggere, oljeselskaper og offshoreselskap 

som leverer anker – både 

nasjonalt og internasjonalt. 

– Jeg satser på å gjøre oss kjent som et 

tilbud blant mange andre, og tror vi vil 

hevde oss i konkurransen – både på pris og 

på robusthet, sier den nøkterne gründeren. 

Åse Dragland 

De fleste som har sittet på et tog og jobbet 

på en pc, har erfart lav batterikapasitet eller 

dårlig nettforbindelse og problem med å kunne 

jobbe videre. Eller kanskje har du mottatt en 

viktig e-post med vedlegg som du ikke får 

åpnet og lest på grunn av tregt nettverk? 

Nå jobber 15 partnere i EU-prosjektet Music 

med å endre på dette og legge grunnen for ny 

programvare. SINTEF er prosjektleder i gruppen 

som skal sørge for at framtidige programmer 

tilpasser seg ulike faktorer så vi kan jobbe 

videre uten problemer. 

TILPASSER SEG • – Det handler om kapasitet, 

nettilgang og ressurser, forklarer Geir Horn på 

SINTEF IKT. – På kontoret, på flyplassen eller 

hos Starbucks har vi tilgang til et trådløst nettverk 

med god kapasitet. Vi kan med letthet se 

en video på skjermen vår. Men når vi beveger 

oss ut, har vi bare 3G eller UMTS (Universal 

Mobile Telecommunications System) som er 

mindre enn 15 prosent av kapasiteten til et 

trådløst nett. Og på hytta har vi kanskje bare 

GPRS (General Packet Radio Service) med enda 

lavere kapasitet. 

NYHETER ■ 

Tilpasningsdyktig pc 

TILPASNING: Music skal få programvaren til å tilpasse seg batteri- og nettverkskapasitet. 

Ut på tur med pc? Med ny 

programvare tilpasser den 

seg ulike forhold. 

IKT PROGRAMVARE • NETTVERK • E-POST 

KONTAKT: Geir Horn, SINTEF IKT 

TLF: 22 06 75 61 

E-POST: Geir.horn@sintef.no 

NETTVERK, LYS OG BATTERIKAPASITET • – Det 

er utrolig mange kombinasjoner av handlinger 

en computer kan utføre – alt etter hva man har 

av nettverk, lys og batterikapasitet, sier Horn. 

Et eksempel er å få opp e-poster på reise. 

Særlig de med vedlegg. Dersom maskinen laster 

ned e-post som den pleier, kan store vedlegg 

ta svært lang tid å laste ned. Det gjør at du 

gir opp og kanskje aldri får lest det viktige brevet 

som ligger og venter lenger bak. 

– Med Music vil programvaren skjønne at du 

har dårlig nett, sløyfe nedlasting av store vedlegg 

og bare sørge for at du får opp tittel og avsender 

på e-postene. Slik kan du velge hvilke 

brev du vil laste ned fullstendig, forklarer Horn. 

Et annet eksempel er om du som togpassasjer 

sitter og skriver på pc fra Trondheim til 

Oppdal. Da trenger du ikke spare så mye på 

kapasiteten. Skal du derimot til Oslo, trenger 

du mest mulig batteri. Systemet vil selv avveie 

og finne ut hva som er viktig å vise fram og ta 

vare på. Det kan for eksempel automatisk tilpasse 

seg et dårlig batteri ved å senke lysstyrken 

på skjermen, eller redusere ytelsen på nettverket. 

SLIPP TIL NESTE AR • I august la prosjektet 

fram første versjon av Music-plattformen. Det 

endelige slippet skal foregå til neste år. 

– I dag må man bruke ekstra mye programmeringstid 

for å tenke på alle mulighetene og 

kode hvordan programmet skal tilpasse seg. 

Med Music blir det betraktelig enklere. Det gjør 

at vi vil få se flere smarte programmer i framtiden, 

og kanskje mye av frustrasjonen til dagens 

mobile brukere vil avta, sier Geir Horn. 

Åse Dragland 


Foto: Nordic Photo

■ PUSTEROMMET 

10 

gemini • nr. 4 • desember 2009

BRENNENDE IS? 

Nei, dette er ikke is, men hydrater – islignende 

krystaller som brenner siden de 

består av svært mye naturgass. Slike 

hydrater kan dannes når olje, gass og 

vann fraktes i samme rør, og er et stort 

problem for oljeselskapene. Uten mottiltak 

kan de i verste fall plugge røret 

helt. «Cold flow» er et begrep i SINTEF 

– og innebærer en nytenking i krigen mot 

hydrater i flerfaseledninger. Filosofien 

går ut på å tolerere hydratene i stedet 

for å fjerne dem. Forskerne får hydratene 

til å ligne tørr snø i stedet for kram 

snø. Da skjer det ingen pluggdannelser; 

hydratene transporteres bare sammen 

med oljen. 

Kilde: Marita Wolden, SINTEF 

Foto: Geir Mogen 

gemini • nr. 4 • desember 2009 11

Foto: Thor Nielsen 

12 


Thomas Engels er kokk til 

daglig og fødselshjelper 

på fritiden. Han startfôrer 

sjeldne akvariefisker 

fram til levedyktighet.

YNGEL 

STARTFÔR • AKVARIER • OPPDRETT 

TEKST: Christina Winge og Åse Dragland 

KONTAKT: Gunvor Øie, SINTEF Fiskeri og havbruk 

TLF: 971 47 906 E-POST: gunvor.oie@sintef.no 

Løvet er mattgult og i ferd med å 

slippe taket, sola krangler seg så vidt 

gjennom det grå skydekket, og gradestokken 

har satt stø kurs 

mot null. Men vi er på vei til en helt 

annen verden. I en rødmalt stue på Orkanger, 

en halvtimes kjøretur sørøst for Trondheim, 

skal det finnes tropiske skatter som har vakt 

oppsikt hos både europeiske og amerikanske 

akvarister. Ord som «verdenssensasjon» og 

«rekord» er visstnok brukt om det vi snart skal 

få se og oppleve. 

Noen skal også ha hvisket noe om storindustri. 

For selv om menigheten som bekjenner seg 

til den noe spesielle interessen for saltvannsfisk 

som stuemøbel, er liten her til lands, utgjør 

den en hel «trosretning» på verdensbasis. 

Akvaristene representerer verdens nest største 

hobby – og til sammen utgjør de et pent knippe 

kjøpevillige samlere. 

Om man bare kan tilby den rette prydfisken. 

VERDENSREKORD • Det er her vår venn 

på Orkanger kommer inn i bildet. Thomas 

Engels, opprinnelig tysker, bosatt her grunnet 

trøndersk kvinnelig sjarme og manglende 

værsyke. Til daglig kokk på Løkken verk, og 

om natta – rett som det er – fødselshjelper for 

eksotiske skjønnheter som mandarinfisk, 

kardinalfisk, sjøhest, gulhodet kjevefisk og 

klovnefisken Amfibrion Percola. For å nevne 

noen. 

Thomas ønsker oss velkommen inn i sitt 

aller helligste. En kjellerbod hvor det tikker, 

surkler, bobler og syder i kar plassert sammen 

med slalåmski, gressklipper, et kjøleskap. Og 

en stor godstol, naturligvis. 

– Det sies at en god oppdretter må beregne 


w

w 

Foto: Thomas Engels 

mange timer på saltbøtta, humrer Thomas og 

peker på en stor bøtte med logoen Red Sea Salt. 

Et nett av ledninger, slanger og strømkabler 

er koblet til kolber med en grønn suppe av 

mikroalger og et akvarium av de sjeldne: Her 

svømmer fargerike småfisk rundt i spesialblandet 

saltvann. Den kanskje mest spektakulære 

er kardinalfisken, som med sin spesielle 

stjerneform har blitt så ettertraktet at den nå 

er en truet art, på randen av totalfredning. 

VANSKER MED LEVEDYKTIGHET • Akvarister 

verden over konkurrerer om å skaffe seg sjeldne 

arter. Problemet er at det er svært få produsenter. 

Mandarinfisken produseres for eksempel 

bare tre–fire steder i Tyskland og et sted i USA. 

Dette skyldes at barna til de sjeldne akvariefiskene 

er vanskelige – for ikke å si helt umulige 

– å startfôre fram til levedyktighet. Mange 

har forsøkt, men måttet gi opp. 

Ikke rart at Thomas fikk gratulasjoner fra 

verdens mest anerkjente og største akvarist i 

USA, da han klarte å få et helt kull med mandarinfisk 

til å overleve på tredje forsøk Det var 

verdensrekord! 

Hvordan han greide det? Hemmeligheten lå 

i maten. 

COPEPODER • Nede på SINTEF Fiskeri og havbruk 

på Piren i Trondheim sitter forskerne 

Gunvor Øie og Ingrid Overrein med morgenkaffen 

sin. Thomas er på trondheimsvisitt. 

Han står ved bordenden og gir dem de siste detaljene 

fra akvarie-hverdagen sin. 

– Vi synes det er spennende å høre hvordan 

14 

Denne underlige skapningen 

kalles kjevefisk og er en av de 

tropiske fiskeartene som trives 

i akvariet til Thomas Engels. 

det har gått hver gang han kommer innom med 

kjølebagen sin for å hente fôr, smiler Gunvor 

Øie. – Uttestingen han gjør, er verdifull for oss. 

– Så han får fôr fra dere? 

– Ja, han er innom rett som det er, og henter 

mat til forsøkene sine. Har du hørt om copepoder? 

Så forteller trekløveret om hvordan det hadde 

seg at Thomas snublet over et nyhetsbrev 

på weben til SINTEF en dag. Her sto det om en 

gruppe dyreplankton som heter «copepoder». 

Disse organismene med det merkelige navnet, 

finnes i et nittitalls ulike arter bare ved norskekysten. 

På SINTEF dyrkes det en type som heter 

Acartia tonsa. Med Øie og Overrein i spissen 

er en hel forskergruppe involvert i å oppskaleare 

produksjonen av denne. 

– Både i Norge og i det internasjonale oppdrettsmiljøet 

er det velkjent at copepoder fun- 


«Både i Norge og i det 

internasjonale oppdrettsmiljøet 

er det velkjent 

at copepoder fungerer 

som en «vitaminbombe» 

for yngel.» 

Forsker Gunvor Øie 

gerer som en «vitaminbombe» for yngel. Man 

mener at næringsverdien er bedre og mer 

sammensatt enn i rotatorier. Vi tror mye kunnskap 

kan skaffes til veie om fiskelarvenes krav 

og utvikling ved å bruke copepoder. 

I løpet av et par minutter får forskerne opp 

et projektorbilde på veggen. Bildet viser to grupper 

av torskeyngel. Mens gjengen til høyre har 

fått rotatorier som er det vanligste fiskefôret, 

har gruppen til venstre blitt fôret med copepoder. 

De er nøyaktig like gamle, men torskeyngelen 

som fikk copepoder er betydelig større. 

VIL AUTOMATISERE PROSESSEN • De to ivrige 

kvinnelige forskerne har satt seg fore å få utnyttet 

copepodenes fortrinn i stor skala og har 

jobbet med dette for øye de siste par årene. 

Utfordringen har vært å automatisere høsteog 

renseprosessen. 

2mm 

Bildene viser hvilket fortrinn copepoder har som startfôr. Alle torskelarvene er 17 dager gamle. 

Larvene til høyre har fått tradisjonelt fôr mens de til venstre har fått copepoder. 

Foto: Ingrid Overrein

Foto: Thor Nielsen 

Skal man lykkes med storskala produksjon, 

kreves det store volum av copepoder. Det kreves 

svære basseng for å få produsert nok egg, og 

siden eggene legger seg på bunnen, er det også 

krevende å få samlet dem opp. 

Finansiert av Innovasjon Norge og torskeyngeloppdrettere 

i Norge, har prosjektgruppen 

oppskalert tankstørrelse, tatt i bruk ny teknologi 

for høsting av egg og vil i tiden framover 

arbeide videre med optimalisert fôring, vannkvalitet 

og metoder for å filtrere og vaske egg. 

– Vi samler opp egg hver dag fra en stor tank 

på tusen liter. I snitt har vi opp mot åtte millioner 

egg hver dag – og det blir stadig bedre. 

Utfordringen er å beholde kvaliteten – at de 

klekkes ut og utvikler seg normalt, forteller 

Ingrid Overrein. Hun tror miljøet i Trondheim 

ligger godt an på verdensbasis i produksjon 

av egg fra denne typen copepoder som i framtiden 

kan bli viktige i produksjon av marin 

fiskeyngel. 

RESSURSKREVENDE HOBBY • Thomas Engels 

viser damene bilder av yndlingene sine. Han 

har lenge jobbet med å få fram en liten stamme 

av kardinalfisk, og forteller: 

– Hannen til kardinalfisken bærer fram 

eggene i munnen. Det tar fire måneder, og på 

den tiden kan han ikke spise. Derfor er det svært 

viktig at han har grunnæringa på plass før 

rugingen tar til, og at det er flere hanner enn 

hunner. Om ikke vil nemlig barneproduksjonen 

bli så krevende at han vil sulte i hjel. 

– Ei stund hadde jeg åtte akvarier oppe, 

men jeg kan jo ikke holde på med nattevåk og 

ekstraarbeid flere måneder i strekk. Mandarinfisken 

gyter nemlig på natta, og da må jeg stå 

klar med fôret umiddelbart. 

I tillegg til godt håndtverk, hundrevis av arbeidstimer, 

utallige søk på nettet, prøving 

og feiling, er Thomas Engels ikke i tvil om at 

det er det sjeldne fôret fra SINTEF som har gitt 

resultater her i kjelleren. 

Gunvor Øie (t.v.) og Ingrid Overrein på SINTEF Fiskeri og havbruk 

vil utnytte dyreplanktonet som kalles copepoder, i stor skala. 

PRODUKSJON • Gunvor Øie og Ingrid Overrein 

har også tro på copepodene og et økende marked 

internasjonalt. De har allerede blitt kontaktet 

av en tysk forhandler av akvarieutstyr som 

ønsker å dekke EU-markedet med copepodeegg. 

– Vi ønsker å forske for å finne mer om copepodenes 

fordeler som fôr for marine fiskelarver. 

Når vi har funnet fram til optimale betingelser 

for å produsere egg, vil det være naturlig at en 

fabrikk overtar med produksjon, høsting, lagring 

og utsending av egg, sier Ingrid Overrein. 

– Tenker dere på mer enn akvarieproduksjon? 

– Først og fremst tenker vi på torskeyngel 

og på nye, marine arter som grouper og tunfisk 

som er vanskelige å avle opp. Det som gjør 

akvarieoppdrett og det internasjonale markedet 

interessant, er at det her er snakk om små 

kvanta – med høy pris. I tillegg er problemstillingen 

den samme. Startfôring av torsk ligner 

akvariefiskens, og disse to industriene kan ha 

mye å lære av hverandre, sier Gunvor Øie. ■ 

For flere bilder, se: www.ntnu.no/gemini 


FØL FORMENE 

Geometrien brukast til å beskrive flater og rom. Men han 

kan òg gi blinde barn betre forståing av fysiske omgivnader. 

MATEMATIKK GEOMETRI • SYNSHEMMING 

TEKST: Lars Martin Hjorthol 

KONTAKT: Oliv Klingenberg, Matematikksenteret, NTNU 

TLF: 73 55 11 23 

E-POST: oliv.klingenberg@matematikksenteret.no 

Tenk deg at du kjem inn i eit stupmørkt 

rom. Du ser korkje veggar eller 

tak. Likevel har du eit slags indre bilete 

av korleis rommet sannsynlegvis 

ser ut, kva for ei grunnform det har. 

Du kan «føle» forma, ut frå tidlegare erfaringar. 

Men ein som er født blind, har ikkje dei 

same erfaringane. 

Å FORSTÅ ROM • Oliv Klingenberg har mange 

års praksis som lærar for blinde og svaksynte. 

Ho har særleg undervist i matematikk, og dermed 

også i geometri. Nå pendlar ho mellom 

jobb ved Tambartun kompetansesenter for 

synshemma i Melhus og doktorgradsstudium 

ved NTNU. 

– Vi har heile tida høyrt at geometri er altfor 

vanskeleg å lære for blinde. Eg har stilt meg 

spørsmålet om det kanskje er motsett. Kanskje 

vi tvert om kan bruke geometrien for å hjelpe 

blinde til å forstå rom og former i det verkelege 

livet, og dermed gjere det lettare for dei å orientere 

seg, seier hun. 

– Eg veit frå min eigen praksis at barn som er 

født blinde, har vanskeleg for å forstå rom. Dei 

kan lære at eit ark papir er rektangulært. Men å 

overføre det til å forstå at det rektangulære 

også er grunnforma for eit rom, kan vere vanskelig. 

DEI VANSKELEGE PREPOSISJONANE • Betre 

forståing av rom og former gjer det lettare for 

blinde å orientere seg. Men det vil òg auke 

språkforståinga, meiner Klingenberg. 

– Berre tenk på preposisjonsbruk. Vi seier 

«ved enden av bordet», «bak pulten», «rundt 

hjørnet». For blinde kan det vere vanskeleg å 

16 

forstå kor ein gjenstand er i forhold til ein annan, 

når djupn, distanse og retning er vage omgrep, 

forklarar ho. 

Ho illustrerer med å fortelje om ein blind 

kollega som hadde vanskeleg for å godta uttrykket 

«bak på tastaturet». For det er jo ulogisk 

at det er «bak» når han granngiveleg måtte 

strekke armane fram for å komme dit. 

Og ho fortel om blinde, skoleflinke «Maria», 

som hadde punktskriftbøkene sine i ei eiga 

hylle. Ho henta sjølv bøker i hylla nesten kvar 

time. Ein gong skulle dei ut og ake, og læraren 

fortalte klassen at akebretta sto i ei kasse ved 

enden av Marias hylle. 

– Eg såg på Maria, og så at ho ikkje skjønte 

kor det var. Då eg spurte kvifor, svara ho 

med å seie at hylla har jo så mange kantar. 

Reaksjonen kan vere typisk for mange blinde, 

som har vanskeleg for å forstå grunnforma til 

ein gjenstand. Dermed har hylla berre mange 

kantar og berre framsider. 

BRUKTE HEILE KROPPEN • Arbeidet med geometri 

og romsans starta på Tambartun for eit 

par år sidan, med eit elevkurs i matematikk for 

elevar på fjerde og femte trinn, 10–11 år gamle. 

Dei hadde matematikk om føremiddagen og 

gymnastikk om ettermiddagen. 

– Aktivitetane var planlagt slik at elevane 

skulle hjelpast til å forstå eigenskapane til former, 

seier Klingenberg. 

– Vi laga oppgåver med fokus på å få ungane 

til å forstå linjer. Parallelle linjer, kryssande 

linjer, linjer som danna vinklar. Den siste 

dagen på kurset tok vi ungane med i gymsalen 

og ga dei beskjed om at dei var matematikarar. 

Dei skulle gå inn i rommet, beskrive 

gjenstandane og seie kva slags geometrisk figur 

det var. 

– Dei flinkaste brukte heile kroppen til å utforske 

gjenstandane. De omfamna gjenstandane, 

sklei på skråformer, fann vippepunkt og 

balanserte, låg på gjenstandane og imiterte 

forma med kroppen. Det var akkurat som om 


dei kunne kjenne forma inni kroppen, fortel 

forskaren. 

DET VESLE OG DET STORE ROMMET • Hjerneforsking 

syner at det er ulike område i hjernen 

som er knytt til mikrorommet og til makrorommet, 

til det vesle og til det store formatet. 

Eller sagt på ein annan måte: den modellen eller 

figuren eleven har føre seg på pulten, og dei 

same formene i det verkelege livet. 

– Hos sjåande bidreg synet til å binde saman 

hjernens arbeid med det store og det vesle formatet, 

til å kjenne igjen dei små formene også i 

det store rommet, og forstå grunnformene. 

Men hos blinde må vi jobbe bevisst med å binde 

saman dei to formata. 

– Mitt arbeid handlar om å få dei til å forstå 

overgangen frå det vesle formatet til det store. 

Oppleve former, skjønne eigenskapane og definere 

samanhenger. 

FJERNT FRÅ VERKELEGHEITA • Klingenberg 

viser til forsking som syner at det er viktig å 

jobbe systematisk med denne samanhengen 

også for sjåande elever. Systematisk arbeid 

med å forstå eigenskapar ved former både i det 

vesle og i det store formatet gir eit godt grunnlag 

for ein meir teoretisk geometri på ungdomstrinnet 

og vidaregåande nivå. Det gjer 

geometrien lettare å begripe. 

– Det er fleire forskarar som meiner at for 

mykje av geometriundervisninga går føre seg i 

det vesle formatet, på pulten, seier Klingenberg. 

Og det er jo litt paradoksalt for ein vitskap 

som opphavleg ble utvikla som ein metode for 

oppmåling av jordstykke, for måling av flater 

og rom. Dei figurane elevane har føre seg på 

pulten, blir så abstrakte at de opplevast som 

fjernt frå den verkelegheita dei ein gong vart 

laga for å beskrive. 

Oliv Klingenberg trur det blir lettare å forstå 

geometrien, både for blinde og for sjåande, dersom 

den også vert teken tilbake til det store 

rommet. ■


Illustrasjon: Line Halsnes

18 

I HODET 

EN SVE 


PÅ 

RMER 

Nattsvermerens 

hjerne er mindre enn 

et knappenålshode. 

Men det foregår 

atskillig inni den. 


Foto: Ole Morten Melgård

NEVROBIOLOGI INSEKTFORSKNING 

TEKST: Synnøve Ressem 

KONTAKT: Bjarte Bye Løfaldli, Institutt for biologi, NTNU 

TLF: 73 59 63 68 E-POST: Lofaldli@stud.ntnu.no 

Nattsvermerarten Heliothis virescense 

er ikke mange centimetrene 

lang. Men den er alle bomullsdyrkeres 

skrekk. Den trives 

nemlig særdeles godt på bomullsmarker, 

der den gjør skade for 14 milliarder 

kroner årlig. 

Det blir anslått at minst 10 000 mennesker 

dør årlig som en direkte følge av kjemiske 

sprøytemidler. Et mål med insektforskningen 

er å få biologisk kontroll over de verste 

skadeinsektene i verden, og dermed redusere 

bruken av kjemikalier. 

Men skal man bekjempe fienden, må man 

kjenne fienden. Det er en av grunnene til 

at forskere ved Institutt for biologi, rett som 

det er, bedriver avansert hjernekirurgi på det 

vesle insektet. 

En annen grunn er at det som skjer i en 

nattsvermerhjerne, ikke er så ulikt det som 

skjer i en menneskehjerne. Derfor vil kunnskap 

om insekters sansing, læring og hukommelse 

i neste omgang være kunnskap om 

hvordan den menneskelige hjernen fungerer. 

Stipendiatene Bjarte Bye Løfaldli og Pål 

Kvello studerer luktesans, hukommelse og 

smakssans hos insekter. De har invitert Gemini 

inn i sin lille operasjonssal, der en grågul 

nattsvermer for anledningen ligger låst fast i 

en voksklump under et sterkt mikroskop, klar 

for mikrokirurgi. 

LYDEN AV EN TANKE • Gjennom mikroskopet 

ser jeg inn i to kjempedigre øyne. Blikket 

går videre til en skalpell, som skjærer seg inn i 

hodet og blottlegger hjernen. En glasselektrode, 

mindre enn én mikrometer, fylles med 

kontrastvæske og føres inn i den gråhvite 

substansen. 

Det brukes ikke bedøvelse. Gjør det ikke ulidelig 

vondt? 

– Ikke det minste, svarer kirurg Pål Kvello 

rolig og noterer nye data på notatblokka. 

– Insekter har verken smertereseptorer eller 

de kognitive egenskapene som må til for å 

oppleve smerte sånn som oss. Smerteopple- 

20 

«Nattsvermeren er et godt modelldyr 

for å forstå hvordan hjernen arbeider.» 

Stipendiat Bjarne Bye Løfaldli 

velsen formes i hjernen. Insekter mangler et 

system som kan formidle informasjon om 

smerte, forsikrer Pål Kvello. 

Et øyeblikk senere sitter jeg foran en dataskjerm 

med hodetelefon på øret, og opplever 

noe helt fantastisk: Jeg lytter på opptak av en 

nattsvermers «tanker» – eller mer vitenskapelig 

forklart: på signalene som går gjennom 

hjerneceller. Lyden er helt spesiell, den kan 

best beskrives som en slags tikking. Signalene 

kommer i en jevn takt, som rolige pulsslag. 

SUKKERKICK • Plutselig eksploderer aktiviteten 

i en vanvittig fart og styrke. 

– Svermeren har fått et sukkerkick, forklarer 

Kvello. 

Hensikten er å forstå hvordan nervenettverket 

i luktesystemet er bygd opp, og hvordan 

signalene mellom cellene formidles. Signalene 

må dekodes. Det foregår ved at elektroder blir 

ført inn i enkelte nerveceller som inngår i luktenettverket. 

Slik blir det mulig å se og høre 

signalene når de passerer gjennom den enkelte 

nervecellen, på vei mot de andre cellene den 

har kontakt med. 

Signalene sendes når det stimuleres med en 

duft som nervecellen bidrar til å informere om. 

I dette tilfellet, duften av sukker. Når stimuleringen 

er ferdig, blir det sprøytet inn et fluori- 


serende fargestoff. Fargestoffet lyser opp når 

det blir stimulert av et lys med en bestemt bølgelengde. 

Dermed ser forskerne cellen og hvilke 

hjernestrukturer den har forbindelse med. 

KONSTRUERT GJENNOMSNITTSHJERNE • I 

siste del av eksperimentet blir hjernen operert 

ut og preparert. Nå kan forskerne titte på 

hver enkelt celle i et mikroskop. De får ut en hel 

kortstokk med bilder, som til sammen viser 

cellen i tre dimensjoner. Bildekortstokken 

brukes til å rekonstruere cellene og lage en tredimensjonal 

modell av den. 

– Etter hvert har vi fått mange slike nervecellemodeller, 

hver og en fra forskjellige individer. 

Vi ønsket å visualisere dem samlet. I 

samarbeid med en forsker i Tyskland har vi 

klart å konstruere en standard hjernemodell. 

Vi kan kalle det en gjennomsnittshjerne, forteller 

Løfaldli. 

Forskerne brukte utopererte hjerner som 

var fylt med fargestoff, og laget tredimensjonale 

modeller av dem, på samme måte som 

de gjorde med nervecellene. Posisjonene til 

hjernestrukturer, volum og overflater ble 

sammenlignet ved hjelp av en algoritme i et 

dataprogram. Dermed fikk de et gjennomsnitt 

som ble grunnlaget for standardmodellen. 

– Nå kan vi ta en nervecelle fra hvilken som 

biologi 

for Institutt 

Modell av en «gjennomsnittlig» nattsvermerhjerne. De blå områdene er det primære 

luktesenteret. Læring og hukommelse foregår i områdene som er farget grønt. Utstikkerne 

på siden er synsområder, det vil si øynene. Illustrasjon:

Mikroskopbilde av nattsvermer 

med blottlagt hjerne (manipulert 

inn i bildet). Svermeren er to 

centimeter lang, og hjernen 

mindre enn et knappenålshode. 

helst nattsvermer av den arten vi forsker på, og 

legge den inn i hjernemodellen, på akkurat 

samme plass som den lå i den opprinnelige 

hjernen. Ved å sette inn flere nerveceller kan vi 

se hvordan de er plassert i forhold til hverandre, 

hvordan de har kontakt med hverandre, og 

dermed hvordan nettverket er satt sammen, 

forklarer Løfaldli og Kvello. 

– Når vi setter sammen denne informasjonen 

med informasjon fra lydsignalene, vet vi 

hva en celle i nettverket forteller til de andre 

cellene. Dermed kan vi se hvor vårt dekodede 

signal formidles i nettverket. 

FRA INSEKT TIL MENNESKE • Forskerne vet 

nå nøyaktig hvilken del av hjernen som arbeider 

med hva. Nattsvermerhjernen inneholder 

om lag én million nerveceller. Til sammenligning 

har menneskehjernen mer enn hundre 

milliarder nerveceller. 

– Nattsvermerens luktesystem er et mikronettverk 

med relativt lavt antall og få typer nerveceller. 

Derfor er det et godt modelldyr for å 

forstå hvordan hjernen arbeider. De som forsker 

på menneskehjerner, må rimeligvis nøye 

seg med å se avbildninger av hjernen uten å 

kunne gå inn i enkelte nerveceller. Vi har den 

store fordelen at vi kan studere hele nervenettverket, 

i en hjerne som er intakt. Dermed kan vi 

se hvordan de enkelte celler jobber og kommuniserer 

med hverandre, forteller Løfaldli. 

Han har stor tro på at prosjektene vil bringe 

fram ny kunnskap om hvordan sansene er involvert 

i læring og hukommelse. Ikke bare hos 

insekter, men hos alle pattedyr, inkludert oss 

tobeinte. 

Det samme tror professor May-Britt Moser 

ved Kavli-instituttet på NTNU, en av verdens 

fremste forskere på hukommelsesbiologi. 

– Hjernecellene hos insekter og høyerestående 

dyr benytter stort sett de samme cellulære 

mekanismene. Hjulet har ikke blitt funnet 

opp på nytt og på nytt for hver art under evolusjonen. 

Derfor kan studier av for eksempel insekter 

og snegler gi oss viktig kunnskap om 

menneskehjernen til slutt, bekrefter hun. 

LUKT, SMAK, LÆRING • Forskningsgruppen 

som Løfaldli og Kvello er del av, ledes av professor 

Hanna Mustaparta, som er ekspert på nevrobiologi 

hos insekter. 

– Dette er først og fremst grunnforsking. Vi 

ønsker å finne ut hvordan både menneske og 

dyr er i stand til å gjenkjenne dufter og smakssubstanser. 

Her er også læring og hukommelse 

veldig viktig, forklarer Mustaparta. 

Hun mener at insekter er utmerkede modelldyr 

for denne typen forskning. De har velutviklede 

lukteog smakssanser, som er avgjørende 

for at de skal overleve. 

– Mer enn to tredeler av alle arter på jorda 

er insekter. Det store mangfoldet har fantastiske 

evner til miljøtilpasninger. Det gjør at 

vi kan finne både mekanismer som er felles 

for alle, og mekanismer som har utviklet 

seg spesielt hos enkelte arter. Vi sammenligner 

også mekanismene hos andre dyr og 

mennesker. Slik får vi en forståelse av lukteog 

smakssansen i en bredere sammenheng, 

sier Mustaparta. ■ 


Foto: Institutt for biologi

FLAGGSKIP ME 

To miljøaktivister blir til i stål. De er gassdrevne søsterskip 

og får lastebåtnæringas reineste ånde! 

22 


Foto: Gasnor AS

D FRISK PUST 

MILJØ 

SKIPSFART • GASSMOTORER 

TEKST: Svein Tønseth 

KONTAKT: Per Magne Einang, MARINTEK 

TLF: 930 59 823 E-POST: per.einang@marintek.sintef.no 

Drosjen fra Bergen tar meg forbi 

storslåtte bolighus i høstkledde, 

gylne hager. I blekt sollys går turen 

gjennom forsteder som har huset 

mer enn én skipsreder. 

Vi stanser på tunet foran en gammel 

sveitservilla. Velholdt, mørkebrun og ærverdig. 

Vegg i vegg ligger et lavt og moderne kontorbygg 

i rødmalt tre: fødestue 1 i landet som 

snart skal sette tidenes første gassdrevne lastebåter 

til verden. 

Vordende avkom er to søsterskip, med 

Bergens-bydelen Paradis som postadresse. 

Verdensnyheter før de er født! Duoen skal vise 

at det er praktisk mulig å gjøre handelsflåtens 

utskjelte eksosutslipp mye reinere, ved å gå fra 

olje til naturgass som drivstoff. 

Villaen er representasjonslokaler for rederimiljøet 

som har stått for unnfangelsen. 

Mellom brystpanel av eik, med utskårne motiv 

fra sagatida, får jeg se datagrafikk av fartøyene 

slik de skal bli. I design signert Rolls Royce! 

Ennå er søstrene på fosterstadiet. De vokser 

gradvis, ved et verft i India. Ferdige skal skipene 

inngå i RoRo-familien («roll-on-roll-off»). 

I 2011 blir det dåp – av to barn som altså ikke 

blir helt som de andre i klassen. 

FRASPARK PA PROPELLEN • Rett nok har 

Norge, og bare vi, alt en liten gassdrevet kystflåte: 

ni ferger, fire supply-skip, en kystvaktbåt og 

en tanker som frakter flytende nedkjølt naturgass 

(LNG). 

Men de to RoRo-skipene blir først i verden 

med gassmotor koblet rett på propellen. Det 

gir mindre utslipp til luft enn om de fikk gasselektrisk 

framdrift som gassfergene (gassmotor 

gir el, elektromotor driver ferga fram) og de 

andre pionerbåtene. 

Søsterskipene er også de første som bygges 

for å gå på naturgass i vanlig godstrafikk. Her 

er vilkårene andre enn for pionerene: Fergene, 

for eksempel, er subsidiert av staten. Dessuten 

må lasteskip i større grad enn pionerskipene ta 

ut full effekt av motoren hele tiden. God driftsøkonomi 

på lastebåter krever god utnyttelse 

av drivstoffet. Det oppnås når man unngår å gå 

via el-motor. 

Og søstrene blir ikke alene i sin art med 

norsk flagg. Det får du se når du blar om. 

REINERE UTPUST • Til framdrift får duoen 

hjerter og lunger i form av hver sin norskproduserte 

gassmotor. I kjølvannet følger flere miljøgevinster: 

Utslippet av miljø- og helseskadelige 

nitrogenoksider (NOx) (se faktarute på side 25) 

blir fattige ti prosent av det de oljedrevne venninnene 

puster ut. 

Mens de oljebaserte konkurrentene slipper 

ut svovelgasser og partikler, er disse utslippstypene 

tilnærmet lik null når gass er drivstoff. 

Og ikke NOx med det. Gevinst blir det også 

på klimagassida. Netto CO2-utslipp fra disse 

gassdrevne skipene blir rundt 15 prosent lavere 

enn fra oljedrevne skip. Dette ifølge forskere 

som har tatt høyde for utslipp av uforbrent 

metan (aggressiv klimagass) fra pipa på gassskip. 

Med naturgass unngås dessuten sotutslippet 

som oljeforbrenning gir. Sot bidrar ifølge 

miljøeksperter til oppvarming i nordområdene 

fordi sorte partikler tar opp varme når de havner 

på is og snø. 

Like fullt: I sin tømmervilla sitter opphavet 

til de to RoRo-skipene og vet at miljøbevegelsen 

ikke er helt fornøyd. 

MER FAMILIE • Båtene får jo fortsatt et utslipp 

av klimagasser. 

– Men det beste må ikke bli det godes fiende. 

Vi får bukt med tre av de fire komponentene i 

luftforurensning fra skip, og den fjerde krymper 

vi, sier skipsreder Johan Hvide over møtebordet 

av gyllent tre, side om side med kollega 

Ole Sævild. 

Sistnevnte er sjef i Sea-Cargo, rederiet som 

skal operere de to gassdrevne båtene i sin 

RoRo-fart i Nordsjøbassenget. Hvide er sammen 

med Lars Helge Kyrkjebø reder i morselskapet 

Seatrans, den største eieren i Sea- 

Cargo. Vertene mine sier de ser gassdrift som 

den mest fornuftige framtidsveien handelsflåten 

kan velge. Ikke bare for miljøets del. 

Men også med tanke på bunnlinja i regnskapet 

bare om noen få år. 

Ifølge Sævild ønsker Sea-Cargo etter hvert å 

erstatte hele dagens flåte på sju RoRo-skip 

med gassdrevne fartøy. Og makkerne Hvide/ 

Sævild deler raust æren med andre for de første 

gasskipene. 

Her er det ytt viktig fødselshjelp fra Sjøfartsdirektoratet 

og Veritas gjennom utvikling 

av regelverk, påpeker de to. Jeg får også høre 

om grønne gener i maskinrommet, levert av 

Rolls Royce Marine i Bergen. Og om barselpenger 

fra Næringslivets NOx-fond. 

– Hva var starten på det hele? 

– En telefon fra Per Magne Einang ved 

MARINTEK. Han ville ha oss med i programmet 

BigLNG som Forskningsrådet støttet og som 

han koordinerte. Det var sånn alt dette kom i 

gang, sier skipsreder Johan Hvide, som legger 

til at Seatrans fikk lederansvaret i BigLNG. 

Dermed over til Per Magne Einang i Trondheim. 

Tydeligvis skipenes bestefar! 

UTHOLDENDE FARFAR • Fra SINTEF-instituttet 

MARINTEK har sunnmøringen vært med på å 

utvikle motoren de to skipene skal ha. Han 

fikk utfordringen gassmotorer i fanget som 

fersk maskiningeniør og forsker alt i 1980. 

Sammen med motorfabrikkene Bergen 

Diesel (seinere Ulstein Bergen, nå Rolls Royce 

Marine) og finske Wärtsilä har Einang utviklet 

flere gassmotortyper som i dag brukes til kraftproduksjon 

offshore og på land, pluss til framdrift 

i LNG-tankskip. Han og kolleger ved 

MARINTEK satte også sitt preg på gassdrevne 

bussmotorer som Volvo og Scania fikk introdusert 

rundt om i verden. I tillegg har Einang 

sin del av æren for Norges gassferger. 

– Vi så tidlig for oss gassmotorer også i 

lasteskip. Grunnet lav oljepris på 90-tallet ga vi 

ideen «timeout». Men ved MARINTEK bestemte 

vi oss for å holde ut. 

Einang brukte tida blant annet til å lage en 

utredning for Enova som viste at LNG kan leveres 

kostnadseffektivt langs kysten. Uten gass, 

ingen gassdrevne lasteskip! Studien bidro til 

at småskala distribusjon av LNG er i gang på 

norskekysten. Og så: Grunnet høy oljepris fikk 

MARINTEK sjansen til å jobbe for gassdrevne 

lasteskip. 


w

w 

BEVISSTE FORELDRE • Anledningen kom 

blant annet i prosjektet BigLNG. I Bergen ble 

Seatrans deltaker. Med basis i arbeidet i 

BigLNG gikk Seatrans og Sea-Cargo videre med 

et konkret prosjekt for to Ro-Ro skip til Sea-Cargo. 

Skipene var alt bestilt, men kontraktene 

ble endret. Inn kom en framdriftsløsning basert 

på LNG. Fra villaen forklarer Hvide og Sævild 

at de har vektlagt to forhold: 

Én: Gassfergene og andre pionerbåter er 

bygd for å tåle en gasseksplosjon (kostbare 

maskinrom og krav om to motorer), men dette 

blir for dyrt i handelsflåten. SeaCargos gasskip 

bygges slik at eksplosjoner ikke skal inntreffe: 

Motorene får doble gassrør, med gass i det 

indre røret. Eventuell lekkasjegass suges automatisk 

ut mellom rørene og ventileres ut. 

Gassensorer i mellomrommet muliggjør nedstengning 

ved lekkasje. 

To: Skulle lasteskip hatt gass-elektrisk framdrift 

som fergene, ville de brukt minst 10-15 

prosent mer energi og dermed spydd ut mer 

NOx og CO2 enn nødvendig. 

– Økonomisk er det ikke rom for komplekse 

24 

løsninger i handelsflåten. At vi kan nøye oss 

med enkle maskinromsløsninger, én motor og 

at den går rett på propellen som i tilsvarende 

oljedrevne skip, er forutsetningen for gassdrift 

i lasteskip, sier Hvide. 

Sammen med kollega Sævild peker han på 

flere forhold som vil gjøre gassdrift økonomisk 

interessant. Ikke minst kommende miljøkrav. 

MILJØ = ØKONOMI • Som eksempel nevner de 

to at krav til utslipp av svovelgasser blir så tøffe 

i flere farvann i 2015 at disse kun innfris ved 

overgang enten til gassoljer (dobbelt så dyrt 

som tungolje) eller til naturgass. Nå ser de 

fram til at LNG blir like billig i Norge som på 

verdensmarkedet. De tror det skjer i løpet av 

fem år. Først da blir gass billigere for Sea-Cargo 

enn olje. 

– Hvordan tør dere da gå over til gass alt nå? 

– Fordi skip har lang levetid. Vi skal ha dem 

med oss inn i en ny tidsalder. Alt i dag etterspør 

kundene i økende grad miljøvennlig 

transport, sier Hvide. 

Ifølge de to kollegene vil det på sikt ikke 


Shippingkollegene Ole Sævild (til v.) og Johan 

Hvide har stor tro på gassdrevne lasteskip. 

Foto: Svein Tønseth 

koste mer å lage, installere og drifte gassbaserte 

framdriftssystem enn oljebaserte. Men 

førsteutgavene er vesentlig dyrere, uten store 

produksjonsserier å dele utviklingskostnadene 

på. Derfor setter shipping-duoen pris på 

tilsagnet om «barselpenger» fra Næringslivets 

NOx-fond. 

MILJØRETTET BARSELSTØTTE • I et høybygg 

på Majorstua, bak fasader av lysegrå tegl, glass 

og aluminiumprofiler, sitter NHOs Geir Høibye. 

Han er sjef i NOx-fondet, næringslivets 

motsvar til NOx-avgiften fra 2007. Avgiften og 

fondet kom fordi Norge via «Gøteborgprotokollen» 

har lovet å minske vårt NOx-utslipp. 

– Avgiften ville bli en stor økonomisk 

belastning for bedriftene, uten å være høy nok 

til å utløse miljøtiltak. Og de opptrappede 

satsene som ble skissert litt fram i tid, var så 

høye at medisinen ville tatt livet av pasienten, 

sier Høibye. 

På initiativ fra NHO og Rederiforbundet ble 

løsningen et fond der deltakerbedriftene fritas 

for NOx-avgiften. Til fondet betaler de inn et 

beløp under avgiftssatsen. Så kan de søke fondet 

om støtte til miljøtiltak. 

– Fondet er avgjørende for at Norge ser ut til 

å klare Gøteborgmålet, om enn ett år forsinket, 

sier Høibye. Ordningen opphører 31/12 2011 

ifølge avtalen med staten. Men lederen av 

fondet er oppglødd over tall som viser hva en 

videreføring kan gi. 

– Forlenges ordningen, viser anslag fra Veritas 

og MARINTEK at LNG kan utgjøre 16 prosent 

av norsk drivstoffsalg i 2016 og nær en 

tredel av drivstoffsalget til norske skip i 2020, 

sier Høibye. 

Og alt med det første vil ordningen trolig gi 

Sea-Cargos gasskip søskenbarn. 

SLEKTNINGER UNDERVEIS • Fondet har 

nemlig gitt tilsagn om støtte til over 20 søknader 

fra redere som ønsker gassdrevne skip. 

Rogalandsrederiet Falkeid og Frøya-baserte 

Eidsvaag AS har fått slikt tilsagn. Falkeid planlegger 

to nye skip for frakt av sand, grus og 

singel. – Blir det nybygging, blir det gassdrift. 

Det er et resultat av NOx-fondets støtte, sier

eder Lawrence Falkeid. 

Eidsvaag frakter fiskefôr og håper på klarsignal 

fra fôrgigant Skretting til å bygge ny båt. 

Sjansen er stor for gassdrift, opplyser operasjonsansvarlig 

Vidar Eidsvaag. Ifølge de to rederiene 

var opptakten prosjektet «Nyfrakt», 

som støttes av Forskningsrådet og ledes av 

MARINTEK. 

– Blir det ikke sjøsetting før utløpet av 2011, 

håper vi NOx-fondet forlenges. Støtten er viktig 

for gjennomføringen av prosjektet, sier 

Eidsvaag. 

Fondet har høstet mye ros for resultatene, 

men fikk pepper av kommentator Kjetil B. 

Alstadheim i Dagens Næringsliv. Ordningen 

«har en sur bismak for økonomer», skrev han 

og spådde at økonomene vil spørre: «Hvorfor 

skal akkurat miljøsvin kunne forhandle om 

hvordan avgiftene de betaler, skal brukes?» 

Verken reder Hvide eller MARINTEK-Einang 

likte innlegget. 

TIL MOTMÆLE • – Men har ikke Alstadheim rett i 

at statskassa ble slunken hvis alle fikk ta avgiftspengene 

ut og bruke dem til formål de sjøl har definert? 

Hvide: – Gjennom NOx-fondet betaler næringslivet 

selv for tiltakene som er nødvendig 

for å innfri Göteborg-protokollen. Staten betaler 

ingenting. Ordningen sikrer at samfunnet 

kvitter seg med et forurensingsproblem på billigst 

mulig måte. I tillegg bygger vi en ny norsk 

teknologibasert, miljørettet næring. Det burde 

glede også en økonom som Alstadheim 

Rederen støttes av Einang: – Vi snakker om 

starthjelp til grønn teknologi som om litt vil 

stå fjellstøtt på egne bein. Ordningen bidrar til 

at Norge innfrir en miljøforpliktelse og styrker 

en framtidsrettet norsk leverandørindustri. . 

Hjertet i denne industrien ligger i Bergen. 

GRØNN GENBANK • Nord for sentrum har 

nåværende Rolls Royce Marine laget motorer 

siden 1945: for skip og for kraftproduksjon på 

land og på offshoreanlegg. Neste generasjon 

gassmotorer fra denne fabrikken skal inn i Sea- 

Cargos to blivende RoRo-skip, motorer av en 

type bedriften i dag lager for kraftproduksjon. 

– Vi ser et framtidig marked for gassmotorer 

i skip. Det betyr mye for vår posisjonering her 

at Norge kommer så tidlig i gang, og det er en 

ekstra styrke at innovative gründere som Seatrans-rederne 

er villige til å satse på våre produkter, 

sier salgssjef Odd Horgen. 

Dermed ser det ut til at de gassdrevne RoRotvillingene 

fra Paradis og medsøstrene på det 

blå osean gir grønne bølger som slår inn også 

over land. ■ 

Eksos fra olje 

OLJEMOTOR: Oljen 

antennes idet den 

sprøytes inn. I dette 

punktet blir det svært 

varmt. Den høye 

lokale temperaturen 

gir høyt NOx-utslipp. 

Eksos fra gass 

NOx 

CO2 

Svovelgasser 

Partikler 

Luft inn 

NOx 

CO2 

Svovelgasser 

Partikler 

OLJE: Molekyler med hydrogen- og 

karbonatomer i lang rekke. Lange kjeder 

gjør forbrenningsprosessen kompleks. 

Gir lett uforbrente hydrokarboner 

(partikler). Olje er svovelholdig. 

Nitrogenoksider (NOx): 

• Har gjødslingseffekt. Gir sur nedbør 

(årsak til fiskedød). 

• Er påvist at luftveissykdom forverres ved 

eksponering for høye konsentrasjoner av 

nitrogendioksid (NO2) over kort tid. 

• NOX kan bidra til dannelse av bakkenær 

ozon – ozon kan forverre luftveissykdom 

og hjerte-/karsykdom. 

• Kystnær skipsfart, inkl. fiskeflåten, har 40 

prosent av Norges NOX-utslipp. 

SLIK GIR GASSMOTORER MILJØGEVINST 

Luft inn 

EKSOS TIL SJØS 

GASSMOTOR: Høyt inntak 

av luft endrer blandingsforholdet 

gass/luft og senker 

forbrenningstemperaturen. 

Dette gir lavt NOx-utslipp. 

H H H H H H H H H H H H 

H–C–C–C–C–C–C–C–C–C–C–C–C–H 

H H H H H H H H H H H H 

Drivstoff 

inn: olje 

Svoveloksider (SOx): 

• Svoveldioksid (SO2) bidrar til sur nedbør. 

• SO2 forverrer luftveissykdom. 

Partikler: 

• Først og fremst karbon (sot). 

• Mindre studert enn partikler fra veitrafikk/ 

fyring. Helseskadelige stoffer er trolig bundet 

til partiklene – inkl. svovelforbindelser, 

PAH-forbindelser (kreftframkallende) og 

tungmetaller. 


H 

H C 

GASS: (Metan - CH4, hoveddel i naturgass): 

Mindre karbon per hydrogenatom (der 

energien ligger) enn olje. Gir derfor mindre 

CO2 ved forbrenning. Null utslipp av partikler. 

Ikke svovelholdig. 

A 

Drivstoff 

inn: gass 

Skipsfarten avgir luftforurensning som kan «reise» langt. Eksos fra vanlige oljedrevne skip 

inkluderer, i tillegg til klimagassen CO2: 

Ill.: Raymond Nilsson 

H 

B 

H

Maleri av Aud Lilleengen 

Slik ser kunstnaren Aud Lilleengen føre seg den mektige 

fru Inger til Austrått og ei av døtrene hennar. Noko bilete 

av fruen frå hennar eiga samtid finst ikkje. 

26 

KUNSTE 


Norske adelskvinner 

i seinmellomalderen 

hadde inga formell 

makt. Men dei visste 

å ta hand om sine 

interesser. 

HISTORIE MELLOMALDER • NETTVERK 

TEKST: Lisa Olstad 

KONTAKT: Randi Wærdahl, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU 

TLF: 73 59 64 37 E-POST: randi.werdahl@ntnu.no 

Ikkje fekk dei embete. Ikkje kunne dei føre 

rettssaker på eiga hand. Og ikkje kunne 

dei utan vidare handle med gods og gull. 

Endå dei tilhøyrde adelen. 

Det var i det heile tatt mykje norske 

kvinner ikkje kunne gjere i seinmellomalderen 

– det vil seie åra mellom 1350 og 1550. 

Iallfall ikkje viss dei var gifte. Og det var jo dei 

fleste. 

Så sat dei vel der då, bundne på hender 

og føter, usynlege og rollelause i det offentlege 

rom? 

Det er ikkje urimeleg å tru – og det har vore 

den «offisielle» historia. 

Men no har Randi Wærdahl gått til dei 

skriftlege kjeldene. Ho har funne ei anna historie: 

– Mange norske adelskvinner var rett så aktive. 

Dei dreiv forretningar i stort omfang og 

utøvde samfunnsmakt på mange vis, kan historikaren 

fortelje. 

UNYTTA MATERIALE • «Mange» er her eit 

relativt omgrep. I heile landet budde kanskje 

200 000 menneske på den tida. Adelen utgjorde 

berre ei lita handfull, og ikkje alle 

adelskvinner har sett spor etter seg heller. 

Då som no: Det fanst aktive damer, og

Å SNO SEG 

det fanst passive damer. 

Så Wærdahls materiale er om lag 30 kvinner 

som levde i siste halvdel av 1400-talet og første 

halvdel av 1500-talet. Felles for dei er at dei var 

aktive godseigarar som handla med eigedom, 

og at det finst skriftlege spor etter dette. 

Spora finst først og fremst i gamle brev, 

rekneskapsbøker, lover, rettsdokument og eigedomsdokument 

– mykje av det samla i arkiv 

hos Kongens kanselli i København. 

– Men materialet har til no nesten ikkje vore 

nytta, seier Wærdahl. 

NETTVERK – EI GAMAL OPPFINNING • Foreløpig 

har forskaren sett mest på dei kvinnene 

som var gift, der ekteparet sat med store godskompleks 

og mange gardpartar. 

– Så mykje eigedom var eit enormt apparat å 

administrere, minner Wærdahl om. – Mange 

kvinner var sikkert heilt uinteressert og lét ektemannen 

ta seg av alt. Men eg har funne fleire 

som var tungt inne i godsforvaltinga og som 

dreiv med eigedomshandel i stor stil, åleine eller 

i kompaniskap med mann og eventuelle søner. 

Dei var også aktive i alle kranglane og rettstvistane 

som følgde med. 

Korleis kunne dette skje i ei tid der ei kvinne 

var utestengd frå dei formelle maktarenaene? 

Svaret er nettverk. 

Dei flinkaste damene gjorde nettverksbygging 

til ein kunst. Der fanst slekt og vener, 

grannar og tilsette, representantar for både kyrkjeleg 

og verdsleg makt. Ho som visste å nytte 

desse kontaktane, og samstundes sjølv hadde 

tenester å tilby, kunne sno seg fram langs dei 

fleste veger. 

– Men også for desse kvinnene var det viktig 

å ha ein ektemann med nok politisk og sosial 

tyngd til å stå imot press og til å representere 

ho i rettssaker. Han var den aller viktigaste personen 

i kvinnas nettverk, påpeikar Wærdahl. 

FRU INGER – DEN BARSKASTE AV ALLE • Reint 

juridisk hadde ei kvinne likevel størst fordel 

av å vere enke. Då fekk ho råderett over eige 

gods og trong ingen mann til å representere 

seg. Nokre adelskvinner føretrakk derfor enkestanden 

etter å ha slite ut ein ektemann eller 

to. Iallfall om dei hadde solide nettverk. 

Den mest kjende enka frå denne tida er Ingegerd 

Ottesdotter Rømer, også kalla fru Inger til 

Austrått. Så lenge ektemannen levde, var ho 

anonym. Men då han døydde i 1523, markerte 

ho seg raskt som godseigar. Ved hjelp av arvegods 

og anna gods ho tileigna seg, vart ho landets 

rikaste og mektigaste av sitt kjønn. Ho låg 

i evige rettstvistar og kasta seg også ut i det 

rikspolitiske spelet. 

Etter fru Inger finst om lag 100 brev – frå ho, 

til ho, eller om ho. Det er eit stort materiale, og 

Wærdahl har konsentrert ein del av forskinga si 

rundt den mektige frua på Austrått-borgen og 

nettverka hennar. 

Fru Inger hadde ein finger med i mangt eit 

spel, og direkteliner til både adels-, konge- og 

kyrkjemakt. Ho brukte sine kontaktar for kva 

dei var verd, også for å hjelpe andre, og gjekk 

ofte intrikate omveger for å utøve press og påverknad. 

– Det mest påfallande er likevel kor lite ho 

brukte nettverket sitt, seier historikaren. – Rett 

nok hadde ho seks danske svigersøner i nøkkelposisjonar 

å støtte seg på. Men truleg hadde 

ho sjølv også ein så sterk posisjon og så 

mange ressursar at ho oftast ikkje 

trong bruke nettverket. 

NÅR MENN SKRIV HISTORIA • Mange 

hadde mykje vondt å seie om fru Inger, 

kanskje med god grunn. Motstandarar – 

mannlege som kvinnelege – mobiliserte 

sine nettverk for å få has på ho. Men at ho 

var kvinne, var sjeldan tema. Sjølv ikkje i 

brev som elles svertar ho grovt, blir kjønnet 

brukt mot ho. 

Ettertidas syn på fru Inger er at ho var 

litt av eit hespetre. Eit grådig og maktsjukt 

kvinnfolk som brukte ufine metodar. 

– Vi skal hugse på at mesteparten av fru 

Inger-forskinga vart utført av menn på 

1800- og tidleg 1900-tal. Det var ei tid da norske 

kvinner på fleire område hadde færre 

rettar enn i seinmellomalderen. Historikarane 

var prega av tidas kvinnesyn. Dei måtte 

jo synest at ho var ei aggressiv og pågåande 

I dette brevet frå 1537 overdreg fru 

Inger deler av ein Knut Alfssøns eigedom 

til ein Truid Ulfstand – «på hans hustrus 

vegne» og mot visse juridiske motytingar. 


dame. Og haldningane etter dei har levd vidare 

heilt til i dag, meiner Wærdahl. 

LITE UTFORSKA • Wærdahl er berre i byrjinga 

av eit større prosjekt. Ho vil finne ut meir om 

samspelet mellom ulike sosiale sjikt i seinmellomalderens 

Skandinavia. Særleg vil ho 

kartleggje adelskvinnenes posisjon og maktutøving 

– kva for ei rolle dei hadde i tidas økonomiske, 

juridiske og politiske spel. Kva ønska 

dei å oppnå; kva hadde dei av ressursar; korleis 

danna og brukte dei nettverk – og kvifor ønska 

dei makt? 

– Det har ikkje vært forska stort på denne 

perioden i det hele tatt, her til lands. Og endå 

mindre på kvinnene, seier Wærdahl. 

– Det kan ha å gjere med at historie tradisjonelt 

har vore eit mannsdominert fag. Dermed 

har myta om den makteslause mellomalderkvinna 

fått bestå. ■ 

Foto: Riksarkivet 

27

28 

Nordbohus laget konkrete bygningsmodeller 

av ulike nye, tekniske løsninger, og inviterte 

drifts- og byggeledere på kurs 


Nye forskrifter får 

byggebransjen 

til å se rødt. 

Hvordan i all verden 

skal titusener av 

håndverkere få nye 

byggemåter 

inn under huden? 

Foto: Nordbohus

FRA ORD 

TIL HAMMER 

BYGG 

TEKNISKE FORSKRIFTER • ENERGI 

TEKST: Åse Dragland 

KONTAKT: Kim Lisø, SINTEF Byggforsk 

TLF: 906 71 435 E-POST: kim.robert.liso@sintef.no 

Energikrisen vinteren 1973–74 var en 

vekker for byggenæringen. Husene 

fra den gang var godt varmeisolert, 

men likevel var det mye energi å 

spare på bedre tetthet og bedre isolasjon. 

Interessen for energisparetiltak i gammel 

bygningsmasse var stor, og mange nye anvisninger 

rundt energisparing dukket opp. 

For to år siden kom «Teknisk forskrift om 

bygninger». Enda en gang er det krav om energisparing. 

Nå skal det brukes 25 prosent mindre 

strøm til oppvarming. Det skal være et ventilasjonsanlegg 

i bygget med 70 prosent varmegjenvinning. 

Bygget må være mer lufttett, og 

bare 20 prosent av ytterveggene kan brukes til 

vinduer. 

I fjor kunne man flyte på gamle løsninger. 

Men nå er det kniven på strupen, og tømrere, 

murere og elektrikere må sette seg inn i nytt 

stoff. 

SLITSOMT A SETTE SEG INN I MANUALER • 

– Selve byggingen og det å slå i en spiker er jo 

som før. Den verste bøygen er vel å sette seg 

inn i tingene skriftlig. Det kjenner jeg er litt 

slitsomt selv. 

Byggmester Ole Brenne i Malvik utenfor 

Trondheim er bare 46 år, men skjønner godt at 

kolleger av eldre årgang ser de nye forskriftene 

som problematiske. 

Hva gjør så en stor boligprodusent som 

Nordbohus som har hundrevis av entreprenø- 

rer og byggmestere i folden? Hvordan skal man 

få alle disse til å omstille seg – for igjen å kunne 

lære opp motvillige håndverkere? 

MODELLER • Nordbohus mener de har funnet 

løsningen. 

I høst laget bedriften konkrete bygningmodeller 

i 1:1 av ulike tekniske løsninger i sitt nyutviklede 

byggesystem, og inviterte rundt 150 

driftsledere og byggeledere til kurs i Trondheim. 

Alle modellene var «trappet» så de ulike 

bygningslagene kom fram. 

– Det er et voldsomt apparat å kunne bygge 

hus etter tekniske krav, og å få alle til å følge 

nye endringer, sier teknisk sjef i Nordbohus, 

Tore Kvande. – Derfor har vi bygd opp disse 

modellene som viser de nye prinsippene, og 

latt folk få betrakte hvordan teknikker og utførelser 

er satt ut i «levende live». Nå sender vi 

disse modellene ut til alle firma i kjeden vår, så 

de kan holde lokale kurs for håndverkerne sine. 

– Hva innebærer de nye kravene i forskriftene? 

– Krav om energisparing gjør at det blir 

fokus på varmeisolasjon, luftlekkasjer og alle 

steder i et hus der det er bygningsmessige 

overganger mellom tak/vegg, vindu/tak osv. Å 

lage et hull i tak er for eksempel risikosport, og 

å sette inn et vindu er verre enn å sette inn 

pipe. Så her kreves det riktige teknikker. 

BYGGFORSKSERIEN • Nordbohus gjør som andre 

i byggenæringen: De støtter seg på anvisningene 

som er utarbeidet av SINTEF Byggforsk. 

– Byggforskserien er vår viktigste kunnskapsbase, 

og serien brukes av «alle», forteller 

Kvande. – Folk følger med i basen og fanger opp 

nye ting. Her vises alle prinsippløsningene: Et 

vindu settes inn slik, overgangen mellom vegg 

og tak gjøres slik. Og det fine med Byggforsk- 

serien er at den bygger på forskning og praksis. 

Det betyr at alt er testet og dokumentert. 

FORSKNINGSFORMIDLING I PRAKSIS • Selv 

utviklet Kvande en spesiell beslagløsning mot 

nedbør da han jobbet som forsker ved SINTEF i 

2006. Løsningen skulle beskytte mot snø og 

regn i overgangen mellom vegg og tak. Samme 

år som forskningen ble avsluttet, kom løsningen 

inn i Byggforskserien, og i dag følger 

mange byggmestere denne anvisningen. 

– Om bedrifter som Nordbohus, Skanska og 

Mesterhus selv skulle ha testet ut og funnet 

fram til dette, ville husløsningene bli dyre for 

kundene våre. Da måtte vi selv ha utarbeidet 

og dokumentert løsninger for myndighetene, 

sier Kvande. – Nå kan vi plukke løsninger som 

vi er trygge på holder mål. ■ 

Hva er Byggforskserien? 

• Byggforskserien er byggenæringens egen 

web-baserte kvalitetsnorm med over 5000 

abonnenter. 

• Hensikten med Byggforskserien er å tilrettelegge 

erfaring og resultater fra praksis 

og forskning på en slik måte at de hurtig 

kan komme til nytte. 

• Byggforskseriens anvisninger tilfredsstiller 

funksjonskravene i Teknisk forskrift til 

plan- og bygningsloven (TEK). 

• Fram til i dag har anbefalingene i Byggforskserien 

om energieffektive bygninger 

ligget i forkant av forskriftskravene. 

• SINTEF Byggforsk og Statens bygningstekniske 

etat har jobbet tett sammen for å få 

på plass anvisninger som er tilpasset de 

nye tekniske kravene fra 2007. 


■ TEMA: KLIMAPOLITIKK 

Økonomen 

feilslåtte k 

30 

FAKTA 

Det skorter ikke på vedtak, erklæringer og tiltaksplaner. 

Men norske CO 2-utslipp bare fortsetter å øke. 

Nå etterlyser forskere et klimaskifte i klimapolitikken: 

Ubrukelige teoretiske modeller bør vike for praktiske 

tiltak. Når får vi «røykelover» for klimaet? 

Sosialøkonomenes medisin virker 

bedre i teorien enn på pasienten. På tide 

å la teknologene styre behandlingen? 

Av Lars Martin Hjorthol Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info og Raymond Nilsson/SINTEF Kommunikasjon 


es 

limakur 


31

Illustrasjon: Visual Knowledge AS/SINTEF 


Noe er alvorlig galt med norsk klimapolitikk. 

For 20 år siden vedtok Stortinget at 

CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå 

innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter 

en debatt der det var hard kamp om den 

grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel 

inn for en halvering av utslippene. 

Siden da har CO2-utslippene økt med 27 

KLIMAFORLIKET 

Inngått i januar 2008, mellom 

alle partier på Stortinget unntatt 

Fremskrittspartiet. Norge 

forplikter seg innen 2020 til å 

kutte sine globale utslipp av 

klimagasser tilsvarende 30 

prosent av utslipp i 1990. Som 

del av en global klimaavtale 

skal Norge ha et forpliktende 

mål om karbonnøytralitet senest 

i 2030. Det vil si at alle 

våre utslipp skal kompenseres 

med kvotekjøp i utlandet. 

prosent, eller 8,4 prosent i snitt for alle klimagasser. 

Og de vil fortsette å øke de nærmeste 

årene, ifølge Finansdepartementets framskrivinger. 

Til tross for CO 2 -avgiften, til tross for 

sterke viljeserklæringer og bunkevis med tiltaksplaner. 

Selv kjent og velprøvd teknologi, 

som både er samfunnsøkonomisk og i mange 

tilfeller privatøkonomisk lønnsom, er ikke 

blitt tatt i bruk 

HVA ER GALT? • De magre resultatene står i 

grell kontrast til behovet, slik det er skissert av 

FNs klimapanel: I løpet av noen tiår må de 

globale utslippene av klimagasser halveres, 

med størst kutt i de rike landene. En gjennomsnittsnordmann 

må innen 2050 ned fra tolv til 

to tonn i året. Det krever en teknologisk revolusjon. 

– Vi er ikke helt på sporet av det ennå, med 

de virkemidlene vi har i dag, innrømmet miljøog 

utviklingsminister Erik Solheim i en forelesning 

for NTNU-studenter før valget. 

Hvorfor er det tilsynelatende så langt fra ord 

til handling i klimapolitikken? Hvorfor virker 

ikke virkemidlene? 

Det kan være mange grunner til det. En effektiv 

klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. 

Nødvendige langsiktige tiltak kan svi på 

kort sikt. Økte avgifter, påbud og reguleringer 

er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp. 

Og kanskje koker det hele ned til politisk vilje. 

Men kan noe av årsaken ligge i at fagmiljøene 

som har lagt premissene for klimapolitikken, 

rett og slett har tatt feil? At medisinen deres 

ikke har virket? 

ØKONOMENES MEDISIN • Det er sosialøkonomene 

som mer enn noen annen gruppe har dominert 

norsk klimapolitikk. Stikkordmessig 

har det gitt en politikk som prioriterer generelle 

økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet. 

Politikken skulle være teknologinøytral 

– når bare karbonprisen blir riktig, vil markedet 

velge den beste teknologien. 

Det var teorien. I praksis har endringene 

sittet lenger inne. Skulle vi hørt mer på 

ingeniørene enn på økonomene, og valgt mer 

treffsikre virkemidler? 

Ja, mener flere forskere og aktører på klimaområdet. 

De generelle virkemidlene har ikke 

gitt gode resultater. Og de er iallfall utilstrekkelige 

til å drive fram den teknologiske revolusjonen 

vi trenger i tiårene framover. 

NAIVT OG ENSIDIG • – Den tunge innflytelsen 

fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig 

i retning av markedsbaserte løsninger, ut 

fra en naiv forestilling om et velfungerende 

marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men 

det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så 

effektive virkemidler, som lover og forskrifter, 

blitt skjøvet i bakgrunnen. 

Det sier professor Marianne Ryghaug ved 

32 gemini • nr. 4 • desember 2009 

CenSES, Senter for studier av bærekraftig 

energi, ved NTNU. 

Ryghaug og kolleger ved Institutt for tverrfaglige 

kulturstudier har gjennomført fokusgruppeintervjuer 

med «vanlige folk», klimaforskere, 

politikere og ansatte i forvaltning 

og næringsliv. Målet var å finne ut hvordan 

klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket 

i ulike grupper. 

Deres forskning bekrefter at det er økonomenes 

fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig 

klimaforskning skal oversettes til 

konkret politikk. 

TEKNOLOGER PÅ SIDELINJA • Studien avdekket 

også et tilsynelatende paradoks: Teknologene, 

de som skal levere løsningene, følte seg 

satt på sidelinja i denne diskusjonen. Enkelte 

var frustrerte over ikke å bli hørt. 

– Ingeniørene forventes å bidra med viktige 

løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale 

økonomiske virkemidler, som 

skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi 

også et uheldig skille mellom klimapolitikk og 

teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig 

debatt om de teknologiske løsningene, sier 

Ryghaug. 

Manglende samsvar mellom politikernes 

ord og handling påvirker også vanlige folks 

oppfatning av klimaproblemet: «Problemet er 

kanskje ikke så alvorlig som de sier, siden 

politikerne ikke gjør noe særlig med det,» var et 

typisk svar. 

– Det som etterspørres, er konkret handling 

og tilretteleggelse for handling, ikke flere holdningskampanjer. 

Når får vi noe tilsvarende en 

røykelov på klimaområdet, spør Ryghaug. 

DIREKTØR TAR SELVKRITIKK • Ryghaug får 

støtte fra Knut Alfsen, forskningsdirektør ved 

klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo. 

– Økonomenes teorier og modeller har ikke 

tålt møtet med virkeligheten, konstaterer Alfsen. 

Litt sårt, for han er selv blant dem som har 

brukt modellene: 

– Økonomenes rolle er et følsomt punkt. Jeg 

er selv fysiker, men kom inn i økonomien på 

1990-tallet, og tok i bruk økonomenes verktøy. 

Det virket så fint og presist, med mye matematikk. 

– Men over tid oppdaget vi jo at økonomenes 

blanke, skarpe våpen ikke kutter etter 

hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene 

undergraves. Vi fikk en CO 2 -avgift, men den 

var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men 

det undergraves ved at aktørene er mer opptatt 

av jakten på gratiskvoter enn på virkelige 

utslippskutt, sier Alfsen. 

FORNUFTEN SATT PÅ VENT • Alfsen var sekretær 

for lavutslippsutvalget, som la fram 15 konkrete, 

teknisk gjennomførbare tiltak som skulle 

redusere Norges utslipp med to tredeler

TROR PÅ «RØYKELOVER» 

– Folk spør etter konkret handling og tilrettelegging 

for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når 

får vi røykelover for klimaet, spør NTNU-professor 

Marianne Ryghaug. 

innen 2050. Disse kuttene er samfunnsøkonomisk 

nesten gratis, sa utvalgsleder Jørgen Randers 

da han la fram innstillingen høsten 2006. 

– Tiltakene ble likevel møtt med høylytt kritikk 

fra økonomene, som mente at løsningene 

ikke var optimalt kostnadseffektive, sier Alfsen. 

Med denne kritikken faller de i flere feller, 

mener han. 

– Den mest åpenbare handler om tid: hva 

som er kostnadseffektivt i dag i forhold til i 

morgen. Målet er at vi skal ned til i praksis 

nullutslipp i 2050. Da er det kanskje billigere å 

gjøre ting som kan se dyre ut i dag. 

– Jeg er overbevist om at økonomenes linje 

har ført til i beste fall utsetting av fornuftige 

tiltak. Fordi tiltakene ikke er optimale ut fra 

ideelle betraktninger, har økonomene brukt 

tida på å argumentere mot. Dermed har det 

beste blitt det godes fiende, og ingenting er 

blitt gjort, mener Alfsen. 

Han tror økonomenes hegemoni i klimapolitikken 

er svekket. 

– Jeg har aldri møtt så mye økonomskepsis 

som nå. Det nærmer seg rein mobbing. Men 

deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på 

banen. Så får vi samtidig passe på at vi ikke 

havner i den andre grøfta, sier forskningsdirektør 

Knut Alfsen. 

MILJØMINISTEREN VIL JUSTERE • Miljø- og utviklingsminister 

Erik Solheim varsler at han vil 

gå inn for en justering av virkemiddelbruken. 

– Vi skal fortsatt bruke kvotesystemet. Men 

det klarer ikke å få fram de teknologiske endringene 

vi trenger, raskt nok. Jeg vil helt klart 

slåss for å supplere med mer treffsikre tiltak, sa 

Solheim til Gemini under et besøk på NTNU. 

Han ønsker også en mer aktiv bruk av lover 

og forskrifter. 

Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding 

om virkemidler i klimapolitikken til 

neste år. Da får vi se om Solheim har fått med 

seg sin egen regjeringssjef på en slik justering. 

ENKLE MODELLER • – Jo, det hender vel at de 

modellene vi presenterer for studentene, av og 

til fungerer bedre i teorien enn i virkeligheten, 

medgir Anders Skonhoft. Han er professor i 

samfunnsøkonomi ved NTNU og aktiv deltaker 

i klimadebatten. 

– Kvoter kan være styringseffektivt, forutsatt 

et effektivt tak på totalutslipp og en kvote- 

pris som er høy nok. Men det er delt ut altfor 

mange gratiskvoter, og prisen er for lav. Og vi 

har fått kvotebaroner som er mer opptatt av 

kjøp og salg av kvoter enn av å få ned utslippene. 

Jeg ville heller hatt en felles avgift, sier 

Skonhoft. 

Men han vil ikke skrive under på at økonomene 

har hatt for stor innflytelse over klimapolitikken, 

og trekker fram subsidiering av 

vindkraft som eksempel. 

– Det er uenighet blant økonomer om bruk 

av virkemidler i klimapolitikken. Men de aller 

fleste er enige om at vi må gjøre energi dyrere, 

dersom vi ønsker å redusere energibruken. Derfor 

blir det også feil å subsidiere vindkraft, slik 

vindkraftindustrien krever. I stedet for å erstatte 

forurensende kraftproduksjon, som vi har 

lite av i Norge, kan subsidiert vindkraftproduksjon 

tvert om gi billigere energi og dermed økt 

energiforbruk, sier Skonhoft. 

MANGLER REALISME • Skonhoft deler ikke 

teknologioptimistenes tro på at vi kan få til 

store utslippskutt med fortsatt økonomisk 

vekst på dagens nivå. 

– Teknologioptimismen mangler realisme. 

Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer 

sjelden kan bidra med mer enn 

to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr 

at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen 

og vel så det. Jeg er pessimist, 

jeg tror ikke vi kommer utenom redusert 

produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil 

kutte utslippene, sier sosialøkonomen. 

Vi kommer tilbake både til teknologioptimisme 

og vindkraft. Men la oss først gå 20 år 

tilbake, og se på hvordan norsk klimapolitikk 

har utviklet seg. 

GAMLE TEKNOFORSLAG STÅR SEG GODT • De 

første årene på 1990-tallet var preget av nettopp 

teknologioptimisme. Statens forurensningstilsyn 

laget sin første tiltakskatalog, som listet 

opp 60–70 konkrete alternativer, mange av dem 

lønnsomme også på kort sikt. Forskere ved 

SINTEF la fram forslag til tiltak som ville redusere 

norske CO 2 -utslipp fra stasjonære kilder 

med om lag en tredel. Gasskraft med CO 2 - 

lagring, elektrifisering av sokkelen og satsing 

på solvarme, biomasse og vindkraft var blant 

de viktigste tiltakene. 

– Det som var riktig da, er forferdelig riktig i 

dag, sier Erik Lindeberg, sjefsforsker i SINTEF, 

mens han blar gjennom et spesialnummer av 

Gemini fra 1990, der forslagene ble presentert. 

Han var selv en av forskerne bak forslagene. 

Lindeberg er blitt tynnere i håret siden 1990, 

FØR KLIMAMØTET 

Som en forberedelse til klimamøtet i København i desember i år 

ville regjeringen på Maldivene rette internasjonal oppmerksomhet 

mot et stigende havnivå. I oktober avholdt den derfor et regjeringsmøte 

under vann, der presidenten og statsrådene undertegnet 

en henstilling om globale kutt i uslippene av klimagasser. 


Foto: Scanpix

Foto: Scanpix 


ser vi av bildene. Men mange av forslagene til 

CO 2 -kutt står seg godt også i dag. 

– Ta for eksempel elektrifisering av sokkelen. 

Det ville gitt en enda større gevinst i dag. 

Så hvorfor er ikke forskergruppens forslag 

satt ut i livet? 

– Vi får ikke klimavennlig teknologi på plass 

fordi det fortsatt er billigere å slippe rett ut. Vi 

må bryte sperregrensa, gjøre det dyrere å slippe 

ut enn å rense og lagre, sier Lindeberg. 

– Men rett skal være rett: Vi fikk CO 2 -avgiften. 

Den har gitt mindre utslippsvekst fra oljebransjen 

enn vi ellers ville fått. Faklingen ble 

redusert til halvparten over natta. Vi fikk CO 2 - 

deponering på Sleipner, elektrifisering av Troll, 

større rør som reduserte kompressorbehovet, 

og flere andre ting, sier Lindeberg. 

AVGIFTENE OG VIRKELIGHETEN • CO 2 -avgiften 

og andre virkemidler har redusert norske 

TOGRADERSMÅLET 

FNs klimakonvensjon fra 

1992 har som mål å «unngå 

farlige, menneskeskapte 

klimaendringer». EU og 

Norge har definert faregrensen 

til to graders oppvarming 

over førindustrielt 

nivå. For å nå togradersmålet 

må veksten i utslippene 

flate ut, snu og 

peke nedover innen 2015. 

Innen 2050 må de reduseres 

med 50–85 prosent, ifølge 

FNs klimapanel. 

klimagassutslipp med rundt ti millioner tonn i 

året i forhold til referansebanen, anslår regjeringen. 

De største kuttene skjedde offshore og i 

industrien. 

Men på andre områder skjedde det lite eller 

ingenting. Og økningen i oljeaktiviteten var 

uansett så kraftig at det mer enn oppveide gevinsten 

av kuttene. Utslippene av klimagasser 

fra oljevirksomheten økte med 90 prosent fra 

1990 til 2008, ifølge Statistisk sentralbyrå. 

– CO 2 -avgiften var en suksess på sokkelen, 

sier Marit Reitan, professor i statsvitenskap ved 

NTNU. – Men avgiftsystemet møtte sterke motinteresser, 

særlig konkurranseutsatt industri, 

som argumenterte med at de ikke kunne ha 

dårligere vilkår enn annen europeisk industri. 

– Avgiftene møtte en virkelighet preget av 

tunge strukturer med koblinger mellom sektorinteresser 

og institusjoner og fagdepartementer. 

Det førte til et avgiftsystem med en 

rekke unntak, som lå langt unna økonomenes 

idealbilde av et kostnadseffektivt avgiftsregime, 

slår Marit Reitan fast. 

ØKONOMENES INNTOG • – Lindeberg og 

IKU/SINTEF spilte en nøkkelrolle ved å gi miljøpolitikere 

tro på teknologiske løsninger, og 

dermed for at CO 2 -avgiften på sokkelen ble innført. 

Oljeindustrien ble tatt på senga, avgiften 

kom så raskt at de ikke rakk å protestere 

Det hevder Yngve Nilsen, forsker ved senter 

for næringslivshistorie ved BI i Oslo, i sin doktoravhandling 

om oljeindustrien og klimadebatten, 

«En felles plattform». 

Men teknologioptimismen ebbet ut framover 

1990-tallet. Samtidig erobret økonomene 

hegemoniet på klimaområdet. 

– Vi så en kulturkonflikt mellom økonomene 

og ingeniørene. For ingeniørene var dette 

et nytt og spennende felt, der det skulle finnes 

løsninger på konkrete problemer. Det appellerte, 

utløste kreativitet. Økonomene fokuserte 

mer på umiddelbare kostnader. Etter 

hvert fikk sosialøkonomisk tenkning sterkere 

fotfeste på dette området, og slo beina under 

ulike teknologiske løsninger. Samfunnsøkonomene 

prioriterte generelle virkemidler, som 

skulle være teknologinøytrale og kostnadseffektive. 

Økonomene i Statistisk sentralbyrå ledet 

an, med støtte fra Finansdepartementet. 

Mange hadde bakgrunn fra oljeøkonomisk 

forskning, sier Nilsen. 

– Utgangspunktet var generell velferdsteori, 

at en lik avgift gir optimal ressursallokering. 

Problemet var jo bare at CO 2 -avgiften ikke var 

lik, den ble et lappeteppe, sier Yngve Nilsen. 

GASSARGUMENTET • Samtidig kjørte oljeindustrien 

fram gassargumentet: Norge bør 

pumpe opp mest mulig olje og gass fordi utslippene 

per produsert enhet var lavere i Norge 

enn i andre land. Norsk gass ville erstatte kull 

på kontinentet, og dermed ha en positiv klima- 


effekt, var argumentasjonen. 

Dette ble etter hvert offisiell norsk politikk. I 

1995, i sin første klimamelding til Stortinget, 

slo regjeringen fast at stabiliseringsmålet ikke 

kunne innfris fordi utslippene fra sokkelen 

økte mer enn ventet. Samtidig argumenterte 

regjeringen med at «norsk gasseksport kan 

medføre betydelige miljøforbedringer...» 

Et annet argument var at det ville være uforholdsmessig 

dyrt å kutte utslipp i Norge. Norge 

ble en sentral pådriver for såkalt internasjonalt 

kostnadseffektive avtaler, som skulle gjøre det 

mulig å ta utslippskuttene der det var billigst. 

Mer klima for hver krone, var parolen. 

I SPISSEN FOR KVOTEHANDEL • Jens Stoltenberg, 

som da var statssekretær i Miljøverndepartementet, 

lanserte allerede i 1991 ideen om 

internasjonal handel med CO 2 -kvoter. Det 

skjedde på et miljøministermøte i OECD. 

– Et system med internasjonalt omsettbare 

kvoter betyr i praksis at Norge kan kjøpe seg 

rett til å øke sine utslipp av drivhusgassen CO 2 , 

mot en tilsvarende reduksjon i andre land, sa 

Stoltenberg til NTB i forbindelse med møtet. 

– Dette kan for eksempel åpne for økt innenlandsk 

bruk av gass, la han til. 

Arbeidet for å få internasjonalt kostnadseffektive 

avtaler ble etter hvert en hovedstrategi 

for Norge. Norske diplomater og eksperter reiste 

jorda rundt for å få tilslutning til ulike former 

for fleksible løsninger, som internasjonal 

kvotehandel og mulighet til å «kjøpe» utslippskutt 

ved å finansiere klimaprosjekter i utviklingsland. 

– Norges strategi var å uttrykke sin klimapolitikk 

i fagøkonomisk terminologi, sier BI-forsker 

Yngve Nilsen. 

– Norge var helt klart en sentral pådriver for 

å få de fleksible mekanismene inn i Kyoto-avtalen, 

legger han til. 

ET ARGUMENT FOR ALLE • De norske framstøtene 

møtte først motstand, både fra sentrale 

EU-land og fra miljøorganisasjonene, som karakteriserte 

slike mekanismer som avlatshandel. 

Men Norge fikk også støtte fra viktige land, 

først og fremst USA. Da Kyoto-avtalen ble klubbet 

gjennom en tidlig desembermorgen i 1997, 

var de såkalte fleksible mekanismene på plass. 

Med tydelige norske fingeravtrykk. 

– Fokuseringen på internasjonal kostnadseffektivitet 

fikk også følger for den hjemlige 

klimadebatten, sier statsviter Marit Reitan. 

– Argumentet om internasjonal kostnadseffektivitet 

hadde enorm gjennomslagskraft 

i norsk klimapolitikk. Det ble over tid 

større fokus på norske bidrag på global arena 

enn på hjemmebane. Samtidig fikk vi et 

sammenfall i argumentasjon fra ulike grupper 

med dels ulike interesser: Argumentet for 

inter-nasjonal kostnadseffektivitet i klimapolitikken 

ble også et argument for å pumpe

opp og eksportere mer norsk naturgass, 

sier Reitan. 

TILFELDIG? NEPPE... • Det er fristende å konstruere 

følgende konspirasjonsteori: Norge var 

i klemma. Vi var selverklært klimapolitisk foregangsland, 

og tidlig ute både med stabiliseringsmål 

og CO 2 -avgift. Samtidig hadde Stortinget 

i praksis opphevet bremsene på utvinningstakten 

av olje og gass. Det ga en produksjonsøkning 

som gjorde det nesten umulig å 

innfri stabiliseringsmålet. 

Teoriene om internasjonal kostnadseffektivitet 

og fleksible avtaler var som skreddersydd 

for å redde Norge ut av knipa. Vi kunne fortsatt 

heise den grønne fanen, samtidig som vi pumpet 

olje og gass som aldri før. 

Tilfeldig? 

Ciceros forskningsdirektør Knut Alfsen 

skjønner grunnlaget for konspirasjonsteorien, 

men tror ikke den er riktig. 

– Det var rett og slett gode teorier, aktverdige 

grunner og overbevisende argumenter for 

en slik linje, sier han. 

Yngve Nilsen konstaterer også at argumentasjonen 

for internasjonal kostnadseffektivitet 

passet Norges situasjon bra. 

– Men det er vanskelig å si hvor egeninteressen 

slutter og fagøkonomien begynner. Jeg har 

ikke grunnlag for å si at denne argumentasjonen 

ble utviklet for å berge Norge ut av ei politisk 

knipe, sier han. 

DET NÆRSYNTE MARKEDET • Uansett hva 

som var motivene: Det er kvotehandel som har 

blitt det viktigste klimapolitiske virkemiddelet, 

i både Norge og EU – og trolig snart i USA. 

– I teorien kan kvotehandel være et godt virkemiddel, 

om bare prisen er høy nok. Men om 

en har et politisk mål om en teknologisk omlegging, 

må vi inn med sterkere virkemidler, 

mener forskningsleder Audun Ruud. 

Han er selv økonom og statsviter, og leder et 

nyopprettet faglag for politikk og styring i SIN- 

TEF Energiforskning. 

– Generelle, teknologinøytrale virkemidler 

skal få fram de mest kostnadseffektive løsningene. 

Svakheten med det er at en fokuserer på 

det markedsnære. Og markedet er nærsynt. 

Dersom en er opptatt av langsiktige strukturelle 

endringer, må en bevisst satse tungt. Og en 

må være villig til å ta kostnadene om det går på 

trynet. Skal vi få til en mer miljøvennlig energipolitisk 

endring, krever det bevisst politisk 

styring, sier han. 

TJUE ÅR MED PRAT • Ruud er i gang med 

et prosjekt som sammenlikner energi- og 

klimapolitiske virkemidler i Norge, Sverige og 

Danmark. 

– Sverige har i større grad enn oss klart å 

omsette politiske mål til handling på klimaområdet. 

En av grunnene er nok at tidligere 

2009 2050 

FRA TOLV TIL TO TONN 

I gjennomsnitt er hver nordmann ansvarlig for et utslipp på 

minst tolv tonn klimagasser. Til sammenlikning forårsaker en 

innbygger i Malawi et utslipp på under ett tonn. Skal vi nå FNs 

mål om å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader 

over førindustrielt nivå, bør vi ned på under to tonn utslipp per 

nordmann før 2050. 

Og kanskje må målet endres. Beregninger tyder nemlig på at i 

en varmere verden vil naturens svekkede evne til å absorbere 

CO 2 øke klimagassinnholdet i atmosfæren med rundt 25 

prosent. Da trengs enda større utslippskutt – og raskere. 

statsminister Göran Persson selv spilte en 

aktiv rolle, og ikke tillot sektordepartementene 

å legge premissene. 

Danmark har lykkes med sin satsing på 

vindkraft. Det danske selskapet Vestas er verdensledende 

på produksjon av vindmøller. 

Men de hadde neppe fått det til uten innsatsen 

til daværende energi- og miljøminister Svend 

Auken. 

– I Norge har vi hatt tjue år med prat. REC 

har utviklet seg på tross av norsk virkemiddelbruk. 

Vi kan takke støtteordninger i Tyskland 

og Japan for at vi har et norsk solcelleselskap, 

sier Ruud. 

Han ønsker seg en bevisst og målrettet satsing 

på fornybar energi, der Norge kan kombinere 

vannkraft og annen fornybar energi til å 

etablere seg som en pålitelig storeksportør av 

grønn kraft til Europa. 

– Norge har et enormt potensial for produksjon 

av fornybar kraft, som kan vare evig. Men 

skal vi for eksempel få en storstilt utbygging av 

havvindmøller, krever det en dristig «endringsledelse» 

som vi mangler i dag, sier Ruud. 

TRENGER TØFFERE POLITIKERE • NTNU og 

SINTEF spiller en nøkkelrolle i utviklingen av 

ny, klimavennlig teknologi, og er involvert i 

seks av de åtte sentrene for forskning på 

miljøvennlig energi som Forskningsrådet har 

etablert. 

Men hvordan skal en sikre at denne teknologien 

virkelig blir tatt i bruk? 

Sverre Aam, adm. direktør i SINTEF Energiforskning, 

etterlyser tøffere politikere: 

– Kvotehandel er ikke nok til å drive 

gjennom ny teknologi. Til det er prisen for lav. 

Vi får ikke de endringene vi trenger, raskt nok. I 

mange tilfeller er teknologien der, klar til bruk. 

Det er mer et spørsmål om det politiske miljøet 

tør å ta de grepene som må til. 

Økonomenes modeller er ikke gode på å se 

oppsiden i store teknologiske gjennombrudd, 

mener Aam. Men han vil ikke kritisere økonomenes 

rolle i klimapolitikken. 

– Det er viktig å gjøre det som er rasjonelt og 

økonomisk forsvarlig. Det er vel heller de politiske 

rammebetingelsene som ikke har vært 

tøffe nok. 

FEM PUNKTER – OG STRENGE PÅBUD • Sammen 

med BI-professor Jørgen Randers og direktør 

Steinar Bysveen i Energibedriftenes landsforening 

la Aam i vår fram et fempunkts forslag 


Grafikk: Kolbjørn Skarpnes/NTNU Info

Foto: Scanpix 


som kan gi CO 2 -kutt som monner fram til 2020, 

den såkalte ENKL-planen: 

• Fase ut all oljefyring. 

• Elektrifisere 20 prosent av bilparken. 

• Elektrifisere 25 prosent av olje- og gassvirksomheten 

på sokkelen. 

• Installere karbonfangst og lagring på seks industrielle 

punktutslipp. 

• Intensivere arbeidet med energieffektivisering. 

Disse tiltakene vil til sammen gi et kutt på 16 

millioner tonn CO 2 innen 2020, i tråd med kravene 

i Stortingets klimaforlik. 

Tiltakene vil kreve økt produksjon av fornybar 

energi. Aam, Bysveen og Randers foreslo 

også tiltak for betydelig økning av fornybar 

energi, både strøm, varme og biodrivstoff. 

Dessuten en kraftig økning i produksjon av 

vann- og vindkraft til eksport. 

– Men dersom planen skal gjennomføres, 

krever det at politikerne er villige til å bruke 

statlige påbud og finansiering. De må for eksempel 

vedta et forbud mot oljefyr fra et eller 

annet tidspunkt, og gi påbud om elektrifisering 

for nye anlegg og store ombygginger på 

sokkelen. Påbud og forskrifter er også nødvendig 

for å få opp tempoet i energieffektivisering 

i bygg og industri. Den samlede kostnaden for 

å realisere planen vil ligge rundt én prosent av 

BNP. Det burde være overkommelig. Og det kan 

fort bli langt dyrere å vente og se, sier Aam. 

– Norge burde ha spesielle forpliktelser i forhold 

til teknologiutvikling, vi som har tjent oss 

søkkrike på olje og gass, legger han til. 

TIDA MÅ NED • Mye av forskningen nå går ut 

på å få ned prisen og øke anvendeligheten av 

nye energiformer, for både sol-, vind- og 2. generasjons 

bioenergi. 

GA GODE RÅD – MEN DYRE 

Erik Lindeberg og kolleger ved SINTEF foreslo 

alt for 20 år siden en rekke konkrete og 

smarte tiltak for å redusere norske utslipp. 

De færreste er satt ut i livet – først og fremst 

av økonomiske årsaker, mener forskeren. 

– Det haster med å få ting ut, korte ned tida 

fra labversjoner til demoversjoner i full skala, 

sier Aam, og høres utålmodig ut. 

Men han synes heller ikke det er rart at det 

har tatt tid. 

– Når ble folk flest virkelig oppmerksomme 

på klimatrusselen? De siste par årene? Det er 

nok bare det politiske presset nedenfra som 

duger, at politikerne føler press på at de ikke 

blir valgt hvis de ikke gjør noe med klimatrusselen. 

Kanskje 20 år ikke er så lang tid for at dette 

spørsmålet skal modne? 

«POLITISKE TEKNOLOGIER» • CenSES-professor 

Marianne Ryghaug advarer mot å tro at 

det bare er å pøse på med mer teknologiutvikling. 

Klimaproblemet krever nytenkning 

om samfunnsutviklingen. Og da bør samfunnsvitere, 

også andre enn økonomene, kjenne 

sin besøkelsestid. For det er også et spørsmål 

om hvilke politiske teknologier som må til. 

– Klimaproblemet viser nødvendigheten av 

å tenke nytt i forhold til virkemidler. De tradisjonelle 

verktøyene innenfor økonomifaget 

har ikke vist seg særlig egnet til å løse problemet. 

Det er heller ikke nok å satse ensidig på 

teknologiutvikling. Også samfunnsvitere må 


på banen med nye oppfinnelser. Kall dem gjerne 

«sosiale innovasjoner» eller «politiske teknologier» 

som gjør det mulig å utvikle kunnskap 

om hvordan gode teknologier kan brukes 

i utviklingen av et bedre og mer miljøvennlig 

samfunn, sier Ryghaug. 

Politiske teknologier i denne sammenhengen 

kan være framgangsmåter for dialoger, høringer, 

framtidsverksteder og lignende prosesser 

for å synliggjøre motforestillinger og få en 

mer konstruktiv debatt. 

Motstanden mot mange vindkraftprosjekter 

er et typisk eksempel på hva som kan skje når 

befolkningen ikke tas med på råd, mener hun. 

– Befolkningen må involveres i teknologiutviklingen. 

De skal høres, deres stemme skal telle. 

Det er en forutsetning for at den skal bli vellykket, 

sier Marianne Ryghaug. 

MÅNELANDINGEN • Vi kommer ikke utenom 

månelandingen som statsminister Jens Stoltenberg 

lanserte i sin nyttårstale i 2007: et fullskala 

demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring 

av CO 2 på Mongstad. Etter planen skal det 

stå ferdig i 2014. 

Fangst og lagring av CO 2 , forkortet CCS, er 

det store unntaket fra de markedsbaserte virke- 

KVOTER ER BIG BUSINESS 

I EU ble det i fjor omsatt kvoter tilsvarende 1600 millioner tonn CO 2, til ca. 30 euro per tonn. Effekten av 

systemet undergraves av gratiskvoter til forurensende industri. Det er også vanskelig å sikre at kvoter 

som selges fra utviklingsland uten utslippsforpliktelser, fører til reelle utslippskutt. 

Foto: Thor Nielsen

midlene i klimapolitikken. Regjeringen går inn 

og satser et til nå ukjent antall milliarder kroner 

på et stort teknologiprosjekt med usikker 

effekt, for å utvikle en teknologi som kan ha 

stor global betydning, først og fremst for verdens 

mange kullkraftverk. 

Meningene om milliardsatsingen er delte. 

SINTEF-forsker Audun Ruud er ikke særlig 

entusiastisk. 

– Det blir lett en motsetning mellom å være 

klimapådriver og samtidig storeksportør av 

olje og gass. Kanskje vi må våge å ta et valg, og 

redusere utvinningstakten. I stedet forsøker vi 

å få til begge deler gjennom CCS. Men det er en 

end of pipe-løsning, en renseteknologi som 

skal legitimere fortsatt oljeproduksjon. Fornybar 

energi kan da lett bli svekket. CCS betyr å 

satse på feil hest, på fossilt brennstoff. Det viktigste 

er å komme over på energikilder som varer 

evig, mener Ruud. 

Knut Alfsen fra Cicero er enig i at CCS for så 

vidt er en end of pipe-løsning. 

– Men se på Kina. I løpet av de nærmeste tiårene 

skal landet bygge mer urban infrastruktur 

enn det som er gjort i hele menneskehetens 

historie til nå. Det betyr et enormt behov for 

stål og sement – og energi. Jeg ser ingen annen 

måte å få det til på, enn med CCS, sier Alfsen. 

– Månelandingen på Mongstad blir dyr. Vanvittig 

dyr, om en ser på prisen per tonn lagret 

CO 2 . Men her er det snakk om teknologiutvikling. 

Skal en lære noe, må en også tørre å feile. 

Og er det noen som har råd til å prøve og feile, 

er det Norge. 

Erik Lindeberg fra SINTEF ser heller ikke 

noen vei utenom fangst og lagring av CO 2 . 

Tvert imot, CCS vil stå for så stor del av de nødvendige 

utslippskuttene at det vil danne referansepris 

for andre CO 2 -tiltak, mener han. 

– De tiltakene som er billigere enn fangst og 

lagring, vil selvfølgelig komme først. Men de 

har begrenset kapasitet på kort sikt. Vi vil 

trenge betydelige reduksjoner allerede de neste 

tiårene dersom vi skal nå klimamålet om å 

begrense den globale temperaturøkningen til 

to grader. Lagringskapasiteten er imidlertid tilstrekkelig 

til å utgjøre hovedløsningen på klimaproblemet 

gjennom det som er igjen av den 

fossile æra. Det vil si flere hundre år, påpeker 

Lindeberg. 

KLIMAKUR 2020 • Så hva må til for å kutte 

utslippene, ikke bare på papiret, men også i 

virkeligheten? 

Det skal Stortinget diskutere til neste år. 

Da skal regjeringen komme tilbake med en 

vurdering av om klimapolitikken duger til å nå 

målene i klimaforliket, eller om det trengs 

sterkere virkemidler. 

Klimakur 2020 er et samarbeid mellom 

Statens forurensningstilsyn (SFT), Norges 

vassdrags- og energidirektorat (NVE), Vegdirektoratet, 

Oljedirektoratet og Statistisk sentral- 

byrå. Dette skal gi regjeringen det faglige 

grunnlaget for vurderingen. Arbeidet ledes 

av SFT. Gruppen skal først og fremst vurdere 

behovet for nye eller endrede virkemidler i 

norsk klimapolitikk, men også utviklingen i 

kvoteprisen fram til 2020. 

– Vi regner med at kvoteprisene vil kunne 

stige til rundt 40 euro i 2020, og øke kraftig i 

årene etterpå. Men for å nå målene i klimaforliket 

trenger vi tiltak som er dyrere enn 

den kvoteprisen vi kan forvente fram til 2020, 

sier Audun Rosland. Han er prosjektleder for 

Klimakur 2020 og for øvrig et sentralt medlem 

av den norske forhandlingsdelegasjonen i de 

internasjonale klimaforhandlingene. 

Han minner om at 2020 er en mellomstasjon. 

– Skal verden unngå de farligste klimaendringene, 

må vi trolig ned på to tonn CO 2 

per innbygger innen 2050. Den nye teknologien 

vi trenger for å komme dit, vil ha oppstartkostnader 

som ligger betydelig høyere enn 

kvoteprisene. 

PARTNERSKAP MED INDUSTRIEN • Rosland 

ser behovet for flere virkemidler enn et kvotesystem. 

I industrien kan for eksempel kvotesystemet 

kombineres med teknologikrav og 

klimafond, der industrien forplikter seg til å 

nå bestemte mål. Samtidig må staten inn 

med midler for å støtte teknologi med 

betydelige oppstartkostnader, for eksempel 

CO 2 -håndtering. 

Veitrafikken er et annet problembarn. 

– I et rikt land som Norge er betalingsvilligheten 

for å få kjøre bil stor. Vi trenger derfor 

styringseffektive virkemidler, både for å redusere 

transportbehovet og øke andelen elbiler 

og biodrivstoff. 

Bygningssektoren bør regne med langt 

strengere reguleringer av energiforbruk. 

– Skal vi nå klimaforlikets mål, vil det i 

2020 høyst sannsynlig ikke lenger være aktuelt 

å bruke fossil energi til oppvarming, sier 

Rosland. 

Han var medansvarlig for SFTs første klimaplan, 

som kom i 1990. Utfasing av oljefyr ble 

allerede da ført opp som ett av de billigste og 

mest effektive tiltakene for å få ned utslippene. 

Men det var ikke politisk vilje til å gjennomføre 

tilstrekkelig styringseffektive virkemidler på 

90-tallet, konstaterer han. 

– Skal vi kunne nå klimamålene, må vi nok 

være villige til å snu alle steiner, også vurdere 

kombinasjoner av avgifter og påbud. Kanskje vi 

ikke skal være så redde for dobbeltreguleringer. 

Vi trenger virkemidler som virker, på toppen av 

og i tillegg til kvotesystemet, sier Rosland. 

Klimakur 2020 skal legge fram sin utredning 

i februar. Den vil ikke inneholde klare anbefalinger 

med to streker under, understreker 

Rosland. 

– Vi skal presentere ulike menyer og klar- 

KUTT SOM MONNER 

ENKL-planen foreslår fem 

konkrete tiltak før år 2020: 

Fase ut all 

oljefyring 

Elektrifisere 20 

prosent av 

bilparken 

Elektrifisere 25 

prosent av olje- og 

gassvirksomheten 

på sokkelen 

Installere karbonfangst 

og lagring 

på seks industrielle 

punktutslipp 

Intensivere 

arbeidet med 

energieffektivisering 

Disse elementene var også 

sentrale i et felles forslag 

NTNU og SINTEF la fram 

for politikerne i høst. Her 

ble det foreslått å bruke ti 

milliarder kroner årlig 

fram til 2020, på klimatiltak, 

forsking og utdanning, og 

etablering av klimateknologipiloter. 

gjøre alternativene, inkludert hvor høy kvoteprisen 

må være. Så blir det opp til politikerne å 

avgjøre, sier han. 

Da får vi også se om Stortinget tar sitt eget 

klimaforlik mer alvorlig enn tidligere vedtatte 

mål. Eller om norsk klimapolitikk fremdeles 

skal styres etter mønster av Peer Gynt: 

«Ja, tenke det; ønske det; ville det med, – – 

men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!» ■ 


38 


Foto: Ole Hesledalen

Kraftrefseren 

ENERGIFORSKER AUDUN RUUD HÅPER AT NORGE SNART FÅR SÅ HATTEN PASSER, AV EU. 

SE GODT PÅ BILDET av denne mannen. Han er 

en av de få som blir oppstemt av å høre ordet 

«energidirektiv» og har problemer med å nevne 

begrepet «bærekraft» – uten at det blir et helt 

foredrag. Nå setter han sin lit til at EU snart vil 

kreve mer av Norges satsing på fornybar energi. 

Da skal det sannelig forskes på hvordan politikerne 

takler den saken. For best i energi-klassen 

er vi i hvert fall ikke, synes Audun Ruud, 

som tenker best i godstolen på sitt kontor. 

– Hva er det egentlig du jobber med? 

Jeg forsker på hvordan politikerne våre håndterer 

klimautfordringen. Det som skjer i skjæringspunktet 

mellom energipolitiske avgjørelser 

og hvordan miljøet påvirkes av disse bestemmelsene, 

kan du si. Akkurat nå gjør jeg dette i lys 

av det nye EU-direktivet som pålegger medlemslandene 

å satse enda mer på fornybar energi. 

– Er direktivet viktig for oss? 

Ja. Nå har regjeringen – riktignok den forrige – 

brukt flere måneder på å diskutere om det nye 

EU-direktivet om fornybar energi er såkalt 

EØS-relevant. Altså om det skal gjelde for oss 

nordmenn også. Det har de nå bestemt at det 

skal. Så om litt må vi regne med å få noen 

energipolitiske føringer knyttet til økt satsing 

på fornybar energi fra storebror EU. 

– Gjør ikke vannkrafta at vi kommer godt ut i 

fornybar-regnskapet? 

Nei, jeg synes ikke det. Vår energipolitikk er 

MINI CV AUDUN RUUD (49) 

■ Siviløkonom 1985, Dr. polit. 2002. 

■ Forskningsleder, Avd. for energisystemer, 

SINTEF Energiforskning (fra 2009). 

■ Jobber nå med lokale og globale energi- og 

klimapolitiske utfordringer i SINTEF. 

ikke særlig bærekraftig. I begrepet bærekraft 

ligger det tre føringer: Det skal være økonomisk. 

Det skal skape velferd. Og det skal være 

miljøvennlig. Så lenge vi stimulerer til økt petroleumsforskning, 

som ikke er klimavennlig, 

blir det jo mindre til fornybar-sektoren. Og jo 

mer vi blir avhengige av petroleumsinntektene 

– jo vanskeligere blir det å nå målet om å 

føre en bærekraftig energipolitikk. Norge må ta 

et klarere standpunkt! Derfor håper jeg at fornybardirektivet 

vil være med på å tvinge Norge 

i riktig retning. 

– Hva bør vi gjøre for å øke andelen fornybar, 

norsk energi? 

Jeg skal i alle fall fortsette å jobbe i SINTEF. Vår 

rolle er jo å stimulere til en mer bærekraftig utvikling. 

Som land bør vi bestemme oss for å 

satse på akkurat samme måte som da vi bygget 

opp petroleumsnæringa. Men denne gangen 

bør vi bruke ressursene på fornybar kraft, 

særlig offshore vind. Der har vi fantastiske muligheter. 

Hver gang det snakkes om dette, blir 

dessverre konklusjonen at det er for dyrt, svarer 

Ruud, på innpust, og fortsetter på utpust: 

Vi kan også elektrifisere driften på norsk 

sokkel, legge politiske føringer som gjør transportsektoren 

grønnere, og vi kan fase ut alle 

oljefyringsanleggene i Norge. 

Alt dette handler om politisk vilje! Vi må bli 

like dyktige på fornybar energi som vi har blitt 

på CO 2 -håndtering, og der er vi blitt veldig 

gode. Dessuten må vi bygge overføringskabler 

både her hjemme – og til Europa, sånn at vi får 

distribuert og solgt den rene energien vi skal 

produsere i framtida. Da blir vi bærekraftige. 

– Hva med vannkrafta, har den fått stempel 

som miljøsynder? 

Det der synes jeg godt vi kan tenke litt mer på, 

ja! Det er ikke greit å satse på fornybar energi 

FORSKERINTERVJUET ■ 

dersom det går på bekostning av miljøet. Derfor 

har vi i Norge bestemt at store vannkraftverk 

«ikke er lov». I dag bygger vi i stedet ut 

flere småskala vannkraftverk. Personlig er jeg 

usikker på om det er bedre for miljøet å bygge 

ut mange små, enn én stor elv. 

«Det er pinlig at Statoil og 

Statkraft satser på havvindmøller 

i England fordi norsk 

støtte er for dårlig.» 

– Nå skal jo vi også snart få såkalte grønne sertifikater. 

Hva er hovedtrekkene i ordningen? 

Grønne sertifikater skal stimulere til både bruk 

og produksjon av ny fornybar kraft. Det skal 

skje gjennom at produsentene – i tillegg til å få 

markedspris på strømmen – også får betalt for 

mengden fornybar kraft som produseres. 

Dette gjør at flere prosjekter blir lønnsomme. 

I Sverige har ordningen særlig ført til 

ny produksjon av bioenergi og vindkraft. 

Foreløpig har regjeringen bare presentert en 

prinsippskisse om hvordan vi skal utvikle et 

felles grønt sertifikat sammen med Sverige. 

– Er det noe norske politikere har gjort helt 

riktig på energifronten? 

Ja! Å bygge velferds-Norge ved hjelp av vannkraft 

samtidig med en aktiv politisk styring. 

Fortsettelsen var også bra, da vi utviklet petroleumssektoren 

på fornuftig vis ved hjelp av 

politisk vilje. Nå lurer jeg bare på om de erfaringene 

har gått i glemmeboka. 

Christina B. Winge 


■ KIKKHULLET 

Snart slukner glødelampen 

Nå er glødelampene snart 

borte fra butikkhyllene. 

Som forbrukere skal vi smått 

om senn fases over til sparepærer 

og lysdioder. Hvordan 

virker de? 

ENERGIEFFEKTIVISERING 

TEKST: Åse Dragland 

ILLUSTRASJON: www.doghousedigital.no 

KILDE: Eilif Hugo Hansen, Institutt for elkraftteknikk, NTNU 

EU har besluttet at lyskilder med dårlig energieffektivitet, 

deriblant glødelamper, skal erstattes 

av mer effektive lyskilder. Fra 1. september har det 

blitt forbudt å importere matte glødelamper og 

klare 100-wattslamper. Fra 2012 skal glødelamper 

være helt forbudt å importere og omsette. 

Den gamle glødelampa er rett og slett ikke effektiv 

nok. Effektiviteten kan riktignok økes ved at 

man øker temperaturen på glødetråden, men da 

blir levetiden også mye kortere. 

Sparepærer fungerer egentlig på samme vis som 

et lysrør. Men mens glødelampen handler om at 

strøm kjøres gjennom en glødetråd, møter motstand 

og danner varme, dreier sparepærer og lysrør 

seg om utlading i gass. 

Sparepærer og lysrør inneholder kvikksølvgass 

med lavt trykk. Når spenning kobles på, sendes 

elektroner fram og tilbake i gassen. Elektronene 

kolliderer da med gassmolekylene. Noen elektroner 

spretter bare forbi etter kollisjonen og fortsetter 

videre, mens andre støter sammen i kraftige kollisjoner 

som får elektronet til å sprette ut i høyere 

elektronbaner rundt gassmolekylene. Disse molekylene 

sies da å være eksitert, og inneholder litt 

mer energi enn de normalt har. Energien frigjøres 

så som stråling. Men strålingen fra kvikksølvgassen 

er UV-stråling, og er usynlig for våre øyne. 

Ved hjelp av lyspulveret – som ligger som et hvitt 

belegg på innsiden – omdannes strålingen til synlig 

lys for oss (langbølge). 

Flere forskere spår at sparepærene bare vil brukes 

i en overgangstid, før LED-pærene (lysemitterende 

dioder) overtar om fem-seks år. Dette er energieffektive 

lyskilder som kan leve 20 ganger så lenge som 

glødelamper og fire ganger lenger enn sparepærer. 

Prinsippet de bygger på, er helt annerledes enn for 

andre typer lyskilder. Lysdioder er små elektroniske 

halvlederchips som sender ut lys når det går strøm 

gjennom dem. Lysdiodene er ennå under utvikling, 

og forventes å endre seg veldig framover. De er robuste, 

kan bygges sammen, kan dimmes, har høy 

effektivitet og lang levetid. 

40 

1820 

Warren De la Rue oppfant 

en glødelampe med bruk av 

gassbeholder med vakuum. 


Glødetråd 

Bærehaker 

GLØDELAMPE 

I glødelampen kjøres strøm gjennom en 

glødetråd, møter motstand og danner energi. 

1854 

Heinrich Goebel bygget den 

første glødetrådlampen med 

tråd av forkullet bambusfiber. 

Stativ 

Sikringer 

Pumperør 

Sokkel 

1879 

Thomas A. Edison utviklet 

en kulltrådlampe med 

strømforsyningssystem.

Gassmolekylene avgir energi 

i form av UV-stråling når 

elektronene går tilbake til 

den banen de hører til i. 

SPARELAMPE/LYSRØR LED-/DIODELAMPE 

Inneholder kvikksølvgass, og har et lyspulver som ligger 

som et hvitt belegg på innsiden. Når strøm kobles på, sendes 

elektronene fram og tilbake i gassen og kolliderer med 

gassmolekylene. Kraftige kollisjoner får elektronet til å sprette 

ut i høyere elektronbaner. Når elektronene går tilbake der de 

hører hjemme, frigjøres energi. 

1936 

Nikola Tesla 

oppfant lysrøret. 

1962 

De første fullt funksjonsdyktige 

lysdioder (LED) 

lages. Nick Holonyak var 

en av pionerene. 

1 

2 

3 

1983 

Halogenlampen ble oppfunnet så 

tidlig som i 1882, men den første 

halogenlampen kom på markedet 

i USA først 100 år etter. 

Bygger på helt andre prinsipper enn andre typer 

lyskilder. Lysdioder er små elektroniske halvlederchips 

som sender ut lys når det går strøm gjennom dem 

ca.1985 

Sparelamper i 

ulike varianter 

kom på markedet. 

2007 

Prisme 

Stativ 

Plastlinse 

Katode 

LED-Chip 

Anode 

Dioder (LED) med 100 lm/W 

ble lansert. I dag har vi 

lysdioder som anvendes 

til ordinær belysning. 


■ NYTT OM NYTT 

NYE BØKER 

42 

Ustø i engelsk? 

Stewart Clark & Graham Pointon: 

Words: A User’s Guide 

Pearson Education Limited 

Reign eller rein? Meeting eller appointment? 

Engelsk er et ordrikt 

språk, og det er lett å bomme. Words: 

A User’s Guide er et referanseverk du kan gripe til hvis 

du er usikker. Her er mer enn 5000 ord forklart, sammen 

med ord du kan komme til å blande dem sammen 

med – enten fordi skrivemåten ligner, eller fordi du ikke 

er helt stø på nyansene. Boka hjelper deg også med uttale, 

stavemåter, vendinger og graden av formalitet. 

Pointon har tidligere undervist ved NTNU, mens Clark 

arbeider som seniorrådgiver i NTNUs studieavdeling. 

Gambler du med millioner? 

Boligkjøperboka. 

Undersøk boligen før du kjøper. 

SINTEF Byggforsk 

Den nye Boligkjøperboka, som også 

inneholder kjøpevettregler fra Forbrukerrådet, 

er et skreddersydd 

verktøy for å unngå feller og økonomisk uføre i 

kjølvannet av et boligkjøp. Boka illustrerer ved hjelp av 

sjekklister og fotoer hva du bør undersøke før boligkjøp. 

Ting du bør være spesielt oppmerksom på, er markert 

med varseltrekant. Ofte er dette områder hvor du risikerer 

store utgifter hvis feil og mangler viser seg etter 

kjøpet. 

Boka omtaler beliggenhet, solforhold, støykilder 

og irritasjonsmomenter, samt naboskap og nærhet 

til servicefunksjoner. Den gir også tips om hva man 

bør undersøke vedrørende planløsning og bokvalitet 

– som takhøyde, dagslys og utsyn, entré, bodplass, 

tilgjengelighet, fleksibilitet, lydisolering og brann 

sikkerhet. Andre viktige sjekkpunkter er ventilasjon og 

inneklima, oppvarming/energieffektivitet, elektrisk 

anlegg, bad/våtrom, drenering og kjeller, ytterkledning 

og vinduer, balkonger/terrasser, samt loft og tak. 

NY CD 

Særegen klang 

Bjørn Alterhaug Quintet: 

Songlines. Rainbow Studio 

Songlines inneholder i hovedsak nye 

og gamle komposisjoner av Bjørn Alterhaug, 

men også originale jazzkomposisjoner og folkemusikk 

og klassisk musikk i bearbeidet form. 

Musikken er fundamentert i moderne jazz fra 1960tallet, 

inspirert av Miles Davis kvintettkombinasjoner fra 

den tiden, og videre til coolmusikken, Konitz/Marsh og 

Lasse Gullin. Kombinasjonen barytonsax og altsax i 

kvintettsammenheng er uvanlig i jazzen og gir helt 

spesiell klang og uttrykk. 

Bjørn Alterhaug Quintet består av internasjonalt 

kjente jazzmusikere fra NTNU: John Pål Inderberg, Frode 

Nymo, Vigleik Storaas, Erik Nylander og Bjørn Alterhaug. 

. 

Skilter skipsvrak 

En rekke norske skipsvrak er vernet av Kulturminneloven. Nå blir også en del av dem 

skiltet som fredet kulturminne. Det gjelder først og fremst populære dykkermål med 

opplevelsesverdi. Skiltene settes opp under vann og signaliserer forbud mot inngrep. 

Skiltingen skjer i regi av NTNU Vitenskapsmuseet, i samarbeid med dykkerklubber, 

gjennom en slags fadderordning. 

Måler vann-, olje-, og gassnivå 

I samarbeid med SINTEF har et forskerteam fra StatoilHydro utviklet en målestav som måler 

vann-, olje- og gassnivået i oljeseparatorer ved hjelp av trykkmålinger. Måleren skal kunne benyttes 

på alle typer separasjonsprosesser både til lands og til vanns. Problemet med tidligere 

målemetoder har vært at sensorene tettes, eller at slam med radioaktive materialer forstyrrer 

målingene. Den nye trykkmåleren har mikrosensorer nedover hele staven. En typisk stav på tre 

meter vil ha hundre sensorer– hver på 30 mm. Den nye generasjonen trykkmålere er nøyaktige, 

små og billige. Trykkmålerene skal kunne måle overgangen mellom sjiktene vann/olje og 

olje/gass og tykkelsen på emulsjonen av vann og olje. SINTEF har laget to målestaver, og 

StatoilHydro er nå i en pilotfase med utprøving blant annet på Oseberg feltsenter. 

Til havs – på kontoret 

Et nytt dataprogram for design av offshorebåter beregner hvilke fysiske egenskaper en 

båt vil få når den kommer i vann. Programmet kan dermed hjelpe både kunde og designer 

med å ta gode beslutninger tidlig i utviklingsfasen. Målet er å finne det optimale 

designet på en kostnadseffektiv, miljøvennlig og trygg måte. Det kan 

spare skipsbyggerne for store summer. 

Designprogrammet er ifølge prosjektleder 

Bjørn Ola Berge interaktivt og gjør det mulig å 

printe ut designforslagene underveis. 

Programmet er et resultat av 

et utviklingsprosjekt og er 

utviklet av Marintek på oppdrag 

av STX Europe (tidligere 

Aker Yard Projects). 

Dramatisk press på framtidas sykehus 

Bruker vi sykehusene på samme måte som nå, må helsevesenet ansette annenhver 

ungdom – og framskaffe 5000 nye sengeplasser i 2030. Ferske beregninger fra sykehusforskere 

i SINTEF viser at eldrebølgen, som starter for alvor i 2016–17, vil gi dramatiske 

utslag i helsevesenet dersom befolkningen forsetter å ligge like ofte og like 

lenge på sykehus som i dag. Seniorforsker Stein Ø. Petersen og sykehusplanlegger 

Asmund Myrbostad ved SINTEF Teknologi og samfunn står bak beregningene. De 

understreker at det er praktisk umulig å bygge ut 5000 nye sengeplasser på 20 år 

– siden vi verken har tid nok eller arbeidskraft nok til å betjene dem. Men de påpeker 

at en rekke tiltak kan brukes til å redusere liggetid og antall innleggelser. 


Foto: Nils Aukan 

Foto: Utlånt fra Marintek

Foto: Thor Nielsen/SINTEF 

Ny oljeutdanning 

SINTEF og StatoilHydro har merket 

mangelen på kandidater med relevant 

utdannelse fra områdene miljøkjemi og 

oljekjemi. Derfor har de sammen med 

NTNU involvert seg i planleggingen av 

det nye internasjonale masterprogrammet 

Environmental toxicology and 

chemistry. 

Et av hovedmålene for de tre institusjonene 

har vært å utvikle et masterprogram 

som vil gi studentene relevant 

kompetanse og erfaring til å arbeide innen 

dette forskningsfeltet. Spennende 

prosjekter er blitt tilbudt studentene i 

høst. Det har blitt kjørt kurs som har 

fokusert på oljeforurensing, oljens 

egenskaper, forvitring, og metodikk 

for å finne syndere til oljeforurensning, 

og studentene har vært ute i felten i 

Langesund («Full City») for å få informasjon 

om aksjonen, og se på konsekvensene 

av både forurensingen og 

resultatene etter opprenskingsaksjonen. 

Nobelpris til 

æresdoktor 

Elinor Ostrom er sammen med Oliver 

Williamson tildelt nobelprisen i økonomi 

for sine analyser i økonomisk organisering. 

Professor Ostrom ble i fjor høst utnevnt 

til æresdoktor ved NTNU for sine mange 

bidrag i statsvitenskap. 

Nettverkskoffert 

NYTT OM NYTT ■ 

NYTT PRODUKT: Studenter ved 

NTNUs Institutt for produktdesign har 

utviklet et konsept for en liten trillekoffert 

med innebygd pc og elektronisk 

skjerm på utsiden. Tanken er at 

kofferten skal kunne koble seg opp 

mot flyplassnettverk og vise et kart 

over den flyplassen brukeren befinner 

seg på. For eksempel vil det da kunne 

komme opp et kart som viser hvor på 

flyplassen passasjeren er, hvor utgangen 

til flyet er, og hvordan man kommer seg dit. Kofferten er først og fremst tenkt som en kraftig informasjonsbærer, 

men man kan også tenke seg at den kan brukes som en underholdningsartikkel på reisen. 

I tillegg ville studentene forenkle væskeproblematikken i sikkerhetskontrollen. Det har de gjort ved å 

konstruere en oppbevaringsenhet for væsker, som tas ut og settes inn gjennom det ene hjulet. 

Konseptet har fått navnet JAM og er utviklet av Marius Moe, Albert Soler Mas og James Williams. 

Kvinner i Markens grøde 

KUNSTAKADEMIET VED NTNU: Dette er ett av flere portretter NTNU-professor Anne Karin 

Furunes har laget til HamsunFantasier, et multikunsterisk prosjekt som består av kunstutstillinger 

og en bok. Bildene er laget til Markens grøde – hvor Furunes har sett for seg kvinneskikkelsene. 

Bildene er laget ved at motivet omgjøres til et rastermønster som stanses ut et materiale, her i 

lerret. Det er dermed hullene som danner motivet. 

Også en rekke andre kunstnere deltar i prosjektet. Verkene kan fra fram til februar 2010 ses i 

Trondheim Kunstmuseum. 

Anne-Karin Furunes, Portrett I, 2009, akryl på lerret, perforert, 120 x 120cm. 


Foto: Vegar Moen

■ KORTNYTT 

PSYKOLOGI 

Mange unge 

til psykolog 

• 23 prosent av alle unge voksne 

i Norge har fått profesjonell 

hjelp mot psykiske vansker, 

mens 36 prosent mener de ville 

hatt bruk for slik hjelp. Det går 

fram av en nasjonal undersøkelse 

utført av psykologer ved 

NTNU. Depresjon og angst er 

det vanligste grunnene til å søke 

profesjonell hjelp. Deretter 

følger dårlig selvbilde, identitetsproblemer, 

traumer og problemer 

knyttet til aggresjoner, 

relasjoner eller rusmidler. Ingen 

forskningsfunn tyder på at unge 

har flere psykiske plager nå enn 

Anchors Aweigh, my boys! 

• Ekteparet Finne fra Eiksmarka 

gjør oppmerksom på at 

en baksidehenvisning i forrige 

nummer (Anchors Away) blander 

sammen ordene away og 

aweigh. «Weigh anchor» (verb) 

betyr «lette anker», og «anchors 

aweigh» (adjektiv) betyr at 

ankeret er trukket opp. Den 

kjente US Navy-sangen heter 

«Anchors Aweigh» og handler 

altså ikke om et anker som er 

vekk. 

De skriver videre: «Det er alltid 

en stor glede for oss å lese 

Gemini. Dette er forskningsformidling 

som selv realister kan 

lære meget av, og dessuten er 

det en kilde til fremtidstro og 

optimisme på landets vegne! 

Artiklene er interessevekkende 

skrevet og vi håper Gemini også 

44 

for 10–20 år siden. Forskerne 

antar at terskelen for å søke 

hjelp har blitt lavere. 

ENERGI 

Europas grønneste 

region? 

• Ringeriksregionen har muligheter 

til en storstilt satsing på 

bioressurser. Det mener ordfører 

Kjell B. Hansen og Bjørn 

Andvig fra SINTEF. Alt i regionen 

ligger til rette for å få til verdiskaping 

og arbeidsplasser 

innenfor miljø og klima. 

Bjørn Andvig har i to år jobbet 

med å bygge nettverk mellom 

næringsaktørene, og ordføreren 

har engasjert seg aktivt i 

prosjektet om de grønne visjonene. 

Store industrisatsinger 

som bioanlegget og energisentralen 

på Follum er et godt 

utgangspunkt, men konklusjonene 

er at det kreves aksept 

fra myndighetene, samarbeid 

mellom aktørene, og bedre 

kompetanse på flere områder. 

SIKKERHET 

LESERREAKSJONER 

Leserreaksjoner stiles til redaktørene: nina.tveter@ntnu.no 

eller ase.dragland@sintef.no og merkes «leserbrev». 

distribueres til landets største 

aviser som kan ha meget å lære 

der.» 

Poetisk aktivisme og vranglære 

• Forrige nummers kunstverk 

«Poetisk aktivisme» hadde en 

følgetekst som omtalte bruk av 

selvmordsgener og designergener 

i jordbruket. Atle Bones, 

professor i bioteknologi ved 

NTNU, karakteriserer teksten 

som et sammensurium av fritt 

oppspinn og udokumenterte 

risikoscenarier. Og så framgår 

det at denne «miljøaktivisten» 

ødelegger og forurenser norsk 

natur med «divnycell, glassfiber, 

karbonfiber og epoxy som tåler 

all slags vær og påkjenning…». 

Kanskje han bør ta en titt på 

produktbeskrivelsene? skriver 

Bones. 


Farlig brannalarm 

• I Norge er regelen at branner 

skal oppdages og varsles på et 

tidlig tidspunkt, slik at hele bygningen 

raskt kan evakueres. 

Sivilingeniør i brannsikkerhet, 

Eivind Løken, studerte evakuering 

av høyhus da han tok mastergraden 

ved NTNU i vår. Hans 

konklusjon er at det statistisk 

sett er farligere å prøve å rømme 

enn å bli i leiligheten – vel å 

merke hvis vi snakker om nyere 

betongblokker der brannen har 

oppstått utenfor leiligheten. Man 

er relativt trygg for både flammer 

og røyk inne i en stengt 

leilighet med tette dører, men 

langt mer risikoutsatt i røykfylte 

trapper og korridorer. Løken 

spør om brannalarmene kanskje 

tar flere liv enn de redder, og 

etterlyser en debatt om norske 

Teksten er kunstnerens egne 

formuleringer om hva som er 

bakgrunnen for hans kunstneriske 

uttrykk. Redaksjonen 

beklager at dette ikke kom godt 

nok fram, slik at synspunktene 

ble stående som allment vedtatte 

sannheter. 

Hvor stort? 

• Christian Paus savner et 

element på side 3-bildet i forrige 

nummer, som kunne gi en 

idé om dimensjonene på «tidsmaskinen». 

Vi kan opplyse om 

at diameteren på ionisasjonsdetektoren 

er 36 cm, mens hele 

dateringsutstyret dekker en 

gulvflate på rundt 25 kvadratmeter. 

Karbonionenes reise 

gjennom apparaturen er ca 

10 meter lang. 

brannforskrifter. 

KLIMA 

Spillvarmen 

skal utnyttes 

• I prosjektet Creativ (2009-2013) 

skal forskere utvikle ny teknologi 

for effektive varme- og kuldeprosesser 

og for å utnytte spillvarme 

fra industri. Resultatene vil kunne 

redusere norske klimagassutslipp 

med 30 prosent, og 25 prosent av 

Norges primære energiforbruk. 

Creativ vil også heve kunnskapsnivået 

på området gjennom å 

utdanne forskere på master-, 

PhD- og postdoknivå med kompetanse 

på effektiv energiutnyttelse. 

Prosjektansvarlig er 

SINTEF Energiforskning, som har 

med seg hele 23 industri- og 

Fou-partnere fra inn- og utland. 

ENERGI 

Ny og billigere 

type solcelle 

• SINTEF har vært koordinator i 

det treårige EU-programmet 

FoXy: «Development of solargrade 

silicon feedstock for crystalline 

wafers and cells by purification 

and crystallisation». 

Sammen med ti andre deltakere 

fra ulike land har forskerne 

hatt som mål å utvikle et 

«godt-nok-silisium» til produksjon 

av solceller. Gjennom ulike 

delprosjekter og arbeidspakker 

har forskerne greid å utvikle en 

ny og billigere type solcelle med 

større motstand mot skader enn 

dagens celler. Det er laget 

moduler med nye måter å sette 

cellene sammen på. Dette er 

plassbesparende, man får inn

flere celler og risikerer mindre 

av teknisk feil. I fullskalatester 

har forskerne vist at den nye 

solcellemodulen oppnår samme 

effekt som en vanlig solcelle. 

TRANSPORT 

Forsker for 

flere el-biler 

• 

Hvordan kan elektrifisering bli 

mulig innenfor veitransport i 

Norge? Gjennom prosjektet 

ECar (A strategy for electrification 

of road transport in Norway) 

skal forskere ved NTNU og 

SINTEF se på konsekvensene for 

miljø og kraftsektor dersom 

tretti prosent av den fossile 

energien blir erstattet med 

elektrisitet. En av utfordringene 

blir å finne ut hva som skal til for 

at bilbrukerne vil kjøpe og bruke 

elbiler. I tillegg skal forskerne 

uforme strategier for elektrifisering 

av veitransporten. Prosjektet 

skal gå fram til 2012. 

ENERGI 

Unge eksperter 

til India 

• Alle masterstudenter ved NTNU 

deltar i det tverrfaglige prosjektemnet 

Eksperter i team. Emnet 

er organisert i ulike «landsbyer». 

Til våren skal studentene i landsbyen 

«Elle melle – solcelle!» se 

på problemstillinger knyttet til 

solcelle-elektrifisering av landsbygda 

i India. Det kan være å vurdere 

utvikling og vedlikehold av 

tekniske løsninger, lokal behovsavklaring 

og økonomiske spørsmål. 

Det kan også være aktuelt å 

kartlegge muligheter elektrifiseringen 

gir med hensyn til utdanning, 

helse og småskala 

næringsutvikling. Miljøverndepartementet 

og miljøkompetansesenteret 

Grid Arendal skal være 

eksterne samarbeidspartnere. 

NEVROBIOLOGI 

Hjernen er 

full av kart 

• Det er fire år siden hjernens 

system for å lage mentale kart 

ble oppdaget av forskere ved 

Kavli-instituttet på NTNU. Nå 

har de avslørt en ny side ved 

systemet: Det består av en hel 

kortstokk med kart – noen grove, 

andre finstilte – og et avansert 

sorteringssystem. Kartene lagres 

som syltynne kort i en kortstokk 

inne i hippocampus, der 

hukommelsen har sitt opphav. 

En nyoppdaget celletype, 

kantceller, beskriver grensene 

for hvor ett miljø slutter og et 

annet begynner. Forskerne tror 

at disse cellene signaliserer når 

det er på tide å «bytte kart», når 

vi orienterer oss i omgivelsene. 

BYGDEFORSKNING 

Optimisme 

på bygda 

• Bygdeturisme og gårdsmat er 

en bransje i vekst, og det er mye 

optimisme i næringa. Den har i 

liten grad fortrengt tradisjonelt 

landbruk, men tvert om styrket 

næringsgrunnlaget på mange 

bruk. Næringa gir dessuten muligheter 

for å skape nye og lønnsomme 

arbeidsplasser på bygda 

– det er langt flere innflyttere eller 

tilbakeflyttere her enn i det 

øvrige landbruket. Den typiske 

tilbyder er en til- eller hjemflyttet 

kvinne i 40-årene, med høyere 

utdanning, optimisme og vilje 

til å skape noe nytt. 

Dette går fram av en nasjonal 

kartlegging utført av Norsk senter 

for bygdeforskning, NTNU. 

Rapporten viser også at sju av ti 

slike foretak går med overskudd. 

Flesteparten av de resterende 

regner med å snu underskuddet 

ganske snart. 

ENERGI 

Pris for 

CO 2 -håndtering 

• I oktober ble prosjektet Dynamis 

tildelt prisen «CSLF Recognition 

Award» for sitt bidrag 

innen forskning på CO 2 -håndtering. 

Dynamis-prosjektet i 

SINTEF utgjør første fase av EUs 

«Hypogen-program». Programmet 

skal resultere i konstruksjon 

av et avansert full-skala 

kraftverk med hydrogen- og 

elektrisitetsproduksjon, og 

CO 2 -håndtering. Kraftverket vil 

være operativt innen 2015. 

Dynamis-prosjektet har foretatt 

grundige vurderinger av 

mulighetene for fullskala hydrogen- 

og elektrisitetsproduksjon 

med CO 2 -håndtering, og har 

fokusert på teknologiske, økonomiske 

og sosiale forhold. Prosjektet 

har i stor grad vært preget 

av internasjonalt samarbeid, 

med støtte fra selskaper og 

organisasjoner over hele Europa. 

KLIMA 

Renere 

forbrenning 

• Gass- og kullkraftverk verden 

over krever renere forbrenning 

og mindre klimagassutslipp. 

Forskere på SINTEF jobber 

aktivt med to teknologier som 

kan bidra. Begge teknologiene 

baserer seg på materialer som 

kan ta opp, transportere og avgi 

oksygen. Disse egenskapene 

utnyttes i oksygenbærere i forskjellige 

teknologier basert på 

chemical looping-prinsippet og i 

keramiske oksygen transport- 

membraner. I begge tilfellene 

separeres oksygen fra luft slik at 

forbrenning kan foregå i ren 

oksygen. Avgassen fra en slik 

ren forbrenning vil kun bestå av 

CO 2 og vanndamp. 

Dette utprøves nå i store prosjekter 

som BIGCCS, BIGCO2 og 

BIGCLC, samt europeiske prosjekter. 

HELSE 

Bedre kols-trening 

med oksygen 

• Kols-pasienter har stor nytte 

av ekstra oksygentilførsel under 

intervalltrening. Når innåndingsluften 

inneholder ekstra 

oksygen, og blodet blir tilstrekkelig 

mettet, klarer pasienten å 

komme opp i den intensiteten 

som skal til for å få en optimal 

stimulering av muskler og hjerte. 

Det viser en studie utført ved 

NTNU. 

Dersom kunstig oksygentilførsel 

ikke er mulig, gir det god 

effekt å sykle med ett bein om 

gangen. Da får musklene maksimal 

tilførsel av oksygen samtidig 

som lungebegrensningen 

ikke blir så akutt. Belastningen 

på hvert bein økes uten at pustearbeidet 

blir større. Slik yter 

musklene maksimalt og effekten 

blir best mulig. 

MILJØ 

Klimanøytral 

bydel 

• Trondheim kan få landets 

første klimanøytrale byområde. 

Planen er å etablere 1200 nye 

boliger i bydelen Brøset, der 

klimatenkning og bærekraft skal 

gjennomsyre hele prosessen, fra 

planlegging og bygging til drift 

og transportløsninger. Det er 

NTNU, SINTEF og Trondheim 

kommune som står bak prosjektet. 

Forskerne vil bruke 

prosjektet til å utvikle tverrfaglig 

kunnskap om sammenhenger 

mellom kultur/livssstil/boformer 

og klimanøytralitet. 


DET SISTE ORDET ■ 

Sjukleg presisjonsnivå 

Det var eigentleg berre ein helt uskuldig fiskemiddag. 

Laks, for å vera presis. Steikt. Lagt på ei seng 

av risotto med squash og gul paprika. Med sautert 

spinat som eit lite laken mellom den italienske rissenga 

(som strengt tatt var laga av Ming grautris, 

som er nett like god til risotto som den som heiter risottoris) 

og den steikte fisken. Ein merkeleg (truleg 

misslykka) soyasaus høyrer også med til historia. 

Kokken var eg. Etarane var mor mi som eg kallar Mottro, 

og kjærasten min som heiter Elena og er svensk. 

Halvvegs uti fisken på rissenga (begge deler gjort 

stor ære på av det vesle selskapet, berre så det er 

sagt) kom samtalen inn på svineinfluensa og andre 

sjukdommar. Særleg andre sjukdommar. Og i motsetnad 

til innleiinga på denne teksten blir detaljnivået 

heretter så stakkarsleg at det er ei skam for 

all norsk sjukdomsopplysing, all historieformidling. 

Ja, all opplysing og utdanning generelt. Men eg stiller 

samtalen vår ut til skrekk og åtvaring. Men også 

som ei tragisk påminning om informasjonssamfunnets 

paradoks. Di meir informasjon, di mindre 

kunnskap. Di fleire sjukdomar me veit om, di mindre 

veit me om dei. 

Det einaste beroligande med denne samtala er at 

den syner at dei gamle framleis er eldst. Men berre 

så vidt. 

Slik gjekk ho: 

– Kva var spanskesjuka, då? spurte eg Mottro, og 

greip etter vinglaset. 

– Trur det også var ein slags influensa, angreip 

helst unge folk, men tok vel også heile familiar, svara 

ho. – Då eg vaks opp, var det alltid snakk om at den 

og den døydde i spanskesjuka. 

– Men du er ikkje sikker på at det var influensa? 

– Jo…nei. 

– Men den kom frå Spania? 

– Ja, det måtte den vel, den heiter jo spanskesjuka. 

– Vad är engelska sjukan, då? spurte Elena. 

– Og kjem den frå England den, då? spurte eg. 

– Engelsksjuka er no ikkje influensa. Det er jo ein 

mangelsjukdom, svara Mottro. 

– Er det det som er skjørbuk? spurte eg. 

– Ja, det er det vel kanskje det. 

– Sånn som ein får til sjøs, fordi ein ikkje har appelsinar? 

– Dom säger att skörbjugg är på väg tillbaka, för att 

dom unga inte äter tillräckligt med frukt, sa Elena. 

– På veg tilbake? Frå England? 

– Tullebukk, Linda. Skjørbuk har vel ingenting 

med England å gjera, sa Mottro bestemt. 

– Har den vel, om den heiter engelsksjuka? 

Engelskmenn er jo ikkje akkurat kjende for sitrusinntaket 

sitt, så det kan vel stemma. 

– Hade ni något som dom kallade för asiensjukan? 

spurte Elena. 

– Asiasjuka, ja. Den hugsar eg altså, svarte Mottro. 

– Trur kanskje det var på syttitalet, eller var det på 

sekstitalet? Nei, vent, kanskje på åttitalet. I alle fall 

var det veldig mykje snakka om asiasjuka, men eg 

vart aldri sjuk. 

– Så den kom hit. Du hugsar berre ikkje i kva tiår? 

– Jadå den kom, i massevis. 

– Men du, sånn skjørbuk, var det ikkje det du sa 

me ville få om me ikkje åt fisk? 

– Nei, det var struma. 

– Struma? Er ikkje det sånn som du får utstikkande 

fiskeauge av? 

– Jo, og det er arveleg. 

– Så dersom den går i arv, hjelper det ikkje med 

fisk? 

– Det veit eg ikkje, kanskje du kan utsetja den med 

fisk. 

– Men säg mig, sa Elena, – digerdöden, var det också 

en influensa då? 

– Digerdøden? 

– Ja, ni kallar den vel svartedøden. 

– Men herregud, sa Mottro, – svartedauden var jo 

ein byllepest! Kan de ingenting! 

– Eg veit berre at den kom med båt til Bergen i 

1349 og at den einaste som overlevde, var Jostedalsrypa. 

– Ja, ho var seig, sa Mottro. 

– Så då stammar alla ni norrmän från denna rypan, 

då? 

– Nei, no må me ha meir vin, sa Mottro og så gjekk 

praten naturleg over på noko anna. Truleg veret. 

«Di meir informasjon, 

di mindre kunnskap. 

Di fleire sjukdomar 

me veit om, di mindre 

veit me om dei.» 

LINDA EIDE (39) 

Radiostemme og tv-forteljar. 

Skribent og spaltist. Syklist og 

nyttespringar. Sist sett over det 

meste av landet i tv-serien 

«Norsk attraksjon» på NRK1. 


Foto: Stine Eide

Foto: Geir Mogen 

B-blad 

Returadresse: 

SINTEF MEDIA 

7465 Trondheim 

NESTE GEMINI KOMMER I FEBRUAR MED BLANT ANNET DISSE SAKENE: 

ALLTID ET HESTEHODE BAK…. 

Økonomisk vinning på nett har passert narkotikahandel 

i omsetning. IT-sikkerheten stuper. 

LETTMETALL FOR BEDRE KLIMA 

Norske forskere gjør tyske biler lettere. 

OST PRODUSERT PÅ NY MÅTE 

Tilfeldige bakterier setter smak og skaper vinnere. 

www.ntnu.no/gemini

gemini på pdf - NTNU

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?