Rapporten kan du lese her. - Drammen kommune

Barnas egne erfaringer fra bo- og omsorgstiltakfor enslige mindreårige flyktningeri Drammen kommune:En evaluering av perioden 2002–2012www.drammen.kommune.noSenter for oppvekstNedre Storgate 3, 3015 DrammenTelefon 32 04 66 00Foto av Ottar HrafnRapport av Anne Laukli

ForordDrammen kommune har nå i ti år hatt bofellesskap og bosatt enslige mindreårige flyktninger. Til nåhar nesten 80 ungdommer vært innom et av våre etter hvert 3 bofelleskap og blitt fulgt opp avavdelingen i ettertid. I den anledningen har vi fått laget denne rapporten som stort sett bygger påungdommenes egne erfaringer ved å bli bosatt i Drammen. Vi har satt fokus på hvordan de haropplevd å bli tatt i mot, fått omsorg og opplæring, og hvordan de ha klart seg på egen hånd etteravdelingen formelt har «sluppet» taket.Faglig sett arbeider vi etter troen på at alle vil mestre å komme seg videre og at ingen kan få en nybarndom. Våre ungdommer har hatt opplevelser og historier som vi ikke kan leve oss inn i. Det vi kangjøre er at vi kan tilby dem en plass i et samfunn der man skal føle seg trygge og ikke trenge å tenkepå frykt og flukt. Vår rolle som voksne i avdelingen er i hovedsak å gi hver enkelt et grunnlag til åkunne leve i Norge. Dette gjør vi gjennom omsorg, opplæring i å mestre dagliglivet, gjennom praktisklæring, språk, og å vise viktigheten av å få utdanning og yrkeserfaring.Vi har tro på at ungdommene tidligst mulig får en egen bolig utenfor bofellesskapene. Vi satser stortpå et oppfølgingsarbeid som går ut på å være trygge voksenpersoner i deres liv, noen som de kanrådføre seg med når det dukker opp store eller små utfordringer i hverdagen. Vi tror vi har lykkes nårvi ser at ungdommene holder kontakten med oss, kommer «hjem» i boligene på besøk og ber ossmed på sine store merkedager i livene sine.Til daglig ser jeg de små eller store suksesshistoriene, som når en har tatt skrivekoden, når en har tattgrunnskoleeksamen, når en har skjønt skoleveien på egenhånd eller ringer for å holde en avtale. Omvi har lykkes eller ikke vil denne rapporten kunne gi noe svar på.Jeg vil rette en stor takk til de som har gjennomført prosjektet, ledet og skrevet av Anne Laukli.Oppfølgingsteamet ved Trond Syrstad, Trine Bakke og Betu Kajigi som har rekruttert og intervjuetungdommene. Takk til Ketil Eide ved Høgskolen i Telemark som har veiledet. En stor takk tilungdommene som har delt sine opplevelser med oss.5. november 2012,Avdelingsleder Gudmund RypeAvdeling enslige mindreårige, Senter for oppvekst, Drammen kommune2

Drammens-modellenDrammen kommune startet opp sitt førstebofellesskap for enslige mindreårigeflyktninger for 10 år siden. Drammen hadde iflere år tidligere bosatt flyktningbarn utenforeldre eller foresatte, men da enten hosslekt eller på hybler. Bystyrevedtak om åopprette bofellesskap for enslige mindreårigeflyktninger var på plass i 2000.Starten på arbeidet med et bokollektiv toklang tid, særlig var det krevende å finne enegnet bolig. Det var i tillegg innførtansettelsesstopp i kommunen i slutten av2002. Men bofellesskapet ble startet opp idesember 2002 som et midlertidig prosjekt.Det ble besluttet at ansvaret for ensligemindreårige skulle flyttes fra Introduksjonssenterettil Barneverntjenesten fra 1.1.2003.I 2004 ble Senter for oppvekst opprettet, ogher ble det laget en egen avdeling for ensligemindreårige. Avdelingen utvidet tiltaket medytterligere et bokollektiv, som i starten deltebemanning med den første boligen. Det bleetablert et hybeltiltak i sentrum medoppfølging av miljøpersonale. I 2006 ble detutarbeidet en faglig plattform i avdelingen,der hovedfokuset for oppfølgingen av barna erselvstendiggjøring. I 2008 ble ny avdelingsledertilsatt, og avdelingen ble etablert med todøgnbemannede boliger og et hybelhus medoppfølging.I 2010 etableres et oppfølgingsteam for åfølge opp de barna som flytter ut avbofellesskapene, men fortsatt trengerveiledning og hjelp til å orientere seg isamfunnet og inn i voksenlivet. I 2011 var detoppstart av det tredje bofellesskapet meddøgnbemanning. Avdeling for ensligemindreårige ble i 2012 egen fagavdeling iSenter for oppvekst.Bofellesskap meddøgnbemanningOppfølging i egenboligSelvstendigbosituasjonAvdelingen fremstår i dag som et helhetlig bo-og omsorgstiltak for barna fra bosetting tilselvstendig voksentilværelse. Barna bor ikortere eller lengre tid i bofellesskap,avhengig av barnets individuelle behov for tettoppfølging, helsesituasjon og modenhet.Barna flytter videre ut på hybel eller i leilighet,der de i følges opp med råd, veiledning ogøkonomisk bistand fram til fylte 20 år,eventuelt 23 år. Tiltaket består av tredøgnbemannende bofellesskap, en treningsleilighetog et hybelhus, samt et oppfølgingsteampå tre ansatte som gir strukturertoppfølging av barna i egen bolig og en ansattsom følger opp barn i fosterhjem ogalternative botilbud. Alle barna har et vedtak3

om oppfølging etter lov ombarneverntjenester, og etter fylte 18 år erdette med samtykke fra barnet.ProsjektI perioden 2002-2012 har omtrent 80 barnblitt bosatt i kommunen etter «Drammensmodellen».Tiden er inne for å se om modellenhar fungert etter intensjonen ved enkvantitativ og kvalitativ evaluering av tiltaketog metodene som brukes. Det ble derfor lagetet prosjekt for å gjøre en evaluering av bo- ogomsorgstiltaket for enslige mindreårigeflyktninger.Prosjektet skulle foregå innenfor tidsrammenapril til november 2012, slik at resultatene avevalueringen kunne presenteres i forbindelsemed kommunens markering av 10-årsjubileum for bofellesskapene. Det ble nedsatten prosjektgruppe, bestående avprosjektleder sosialantropolog Anne Laukli ogprosjektmedarbeidere miljøterapeut TrineBakke, miljøterapeut Betu Kajigi ogmiljøarbeider Trond Syrstad. AvdelingslederGudmund Rype har vært prosjekteier, ogledergruppen i Senter for oppvekst harfungert som prosjektets referansegruppe.Prosjektgruppen har hatt fem møterunderveis, og videre holdt jevnlig kontakt påtelefon og epost gjennom prosjektperioden.Møtene har vært nyttige for å diskutereproblemstillinger og å drøfte prosjektaktivitetene.Prosjekteier har informertstyringsgruppen underveis. Prosjektleder har itillegg fått råd og veiledning fraførsteamanuensis Ketil Eide ved Høgskolen iTelemark med tanke på prosjektets utformingog analyser. Første prosjektmøte ble avholdt2.4. 2012, og rapportskrivingen ble avsluttet7.11.2012.Problemstillingen som er formulert forprosjektet handler om barnas opplevelser avbo- og omsorgstiltaket. Hvordan har det gåttmed barna som har bodd i bofellesskapenegjennom de ti årene som har gått? Hvordanopplever barna oppfølgingen i bofellesskapetog over i egen bolig? Det er barna som harblitt spurt om sine opplevelser i perioden debodde i bofellesskapet og tiden etterpå. Dethar vært viktig å få frem barnas stemmer for åbelyse arbeidet som gjøres i avdelingen. Enbredere evaluering av bo-og omsorgstiltaketbør i tillegg omfatte en gjennomgang av defaglige grunndokumentene, intervjuer av deansatte i avdelingen og deres samarbeidspartnere,og å se på viktige samarbeidsarenaerog hvordan de fungerer i arbeidetmed barna i kommunen.Rapporten begrenses derfor til barnasfortellinger, om det barna vil fremheve fratiden i bofelleskapene og tilbakemeldingene4

arna ønsker å gi tilbake til avdelingen. Detteer viktige stemmer å lytte til. Barna ereksperter på sine egne liv og har klareforventinger til de voksne som møter dem. Ien større sammenheng har prosjektet også enhensikt å bidra til mer kunnskap om arbeidet idet kommunale bo- og omsorgsarbeidet forenslige mindreårige (Eide og Broch 2010).Denne rapporten er slik et innspill til denutviklingsprosessen som pågår i kommunenefor å finne de gode tiltakene og de besteløsningene for barna.I denne rapporten brukes konsekventbegrepet barn om de unge menneskene somhar svart på spørreundersøkelsen og fåttrespondert i samtalene. Alderen varierer,noen er unge, under 18 år og nylig kommet tilDrammen, andre er godt over 18 år, har fåttegne barn eller er i full jobb. Ensligemindreårige asylsøkere og flyktninger er etbegrep som kategoriserer flyktningbarna tilforskjell fra andre barn. Det er et begrep som imindre grad fokuserer på barndom, utviklingog det å finne seg selv i dannelsesprosessen.Alle barna som er kontaktet i dette prosjektethar eller har hatt status som enslig mindreårigflyktning. De er bosatt som flyktninger iDrammen kommune gjennom Integrerings- ogMangfoldsdirektoratet (IMDi) eller Barne-,ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Pådenne måten har barna blitt innbyggere ikommunen og Drammensere.UtvalgDet har vært bosatt 87 barn i Drammenkommune den siste ti-års perioden. 14 avbarna har vært plassert hos slektninger, ifosterhjem eller direkte i egen leilighet. De erikke inkludert i denne evalueringen. Av de 73barna som har bodd i bofellesskap, haravdelingen kontakt med flere også etter atoppfølgingen er avsluttet. Noen barn har viklart å spore opp med telefonnummer ogepostadresse. 22 barn har ikke vært inkludert ievalueringen. Noen av disse er de aller sistbosatte barna. Andre har vi ikke klart åkomme i kontakt med. Noen barn har flyttetfra kommunen like etter bosetting, ogavdelingen har i liten grad å etablert enrelasjon barnet. Noen av de eldste barna(bosatt de første årene) har for flere år sidentatt skrittet ut i en selvstendig voksentilværelse.Noen har sannsynligvis også flyttetut av landet, skiftet navn eller av andregrunner ikke finnes i offentlig registre. KetilEide (2000) fant i undersøkelsen i 2000 at såmye som 14 % av de enslige mindreårigebosatt i 1989-92 antakelig flyttet ut av landet.5

Grunnlaget for denne evalueringen er hentetinn gjennom både kvantitative og kvalitativeundersøkelser. Spørsmålene er utarbeidet ifellesskap i prosjektgruppen. Prosjektmedarbeiderneer alle tre interne ressurser fraavdelingen, og har stått for gjennomføringenav spørreundersøkelsen og samtaleintervjuene.De har utvist en stor entusiasmefor prosjektet og satt av tid i en hektiskhverdag til å gjennomføre prosjektoppgavene.Det er prosjektleders vurdering og analyse avspørreundersøkelsen og samtalene somforeligger i rapporten.Dette prosjektet, evalueringen av bo- ogomsorgstiltaket, ble meldt inn til Datatilsynet18.5.2012. Anonymiteten i spørreundersøkelsener ivaretatt ved atprosjektgruppen ikke har hatt tilgang tildataene før undersøkelsen ble lukket. Når detgjelder samtalene, så oppgis verken navn ellerandre gjenkjennbare personalia i rapporten.Barna har fått informasjon om hvorforevalueringen gjøres og hva dataene skalbrukes til, både i spørreundersøkelsen og isamtale-intervjuene.SpørreundersøkelsenSpørreundersøkelsen ble sendt ut elektroniskpå epost 9. juli til 51 nåværende og tidligerebarn som har vært bosatt i perioden 2002-2012. I liten grad benyttet barna seg avtilbudet om hjelp til praktisk gjennomføringfra prosjektmedarbeiderne. Noen trengtehjelp til å få tolket og forklart spørsmålene.Siden spørreundersøkelsen ble sendt ut midt iferien, ble det sendt flere purringer bådeautomatisk fra datasystemet til barnas epost,og på telefon og SMS fra prosjektmedarbeiderne.Undersøkelsen ble lukket 13. september med34 innkomne svar. Det tilsvarer en svarprosentpå 66 %. 17 barn har ikke svart. I spørreundersøkelsenber vi barna om dagens alder,og der ser vi at det er få barn under 17 år(nylig bosatte) og det er få barn over 24 år (detidligst bosatte) som har svart. De aller flestebarna er fra Afghanistan, men det er ogsåflere fra Somalia, Sri Lanka og Irak. 9nasjonaliteter er representert totalt. Av de 34barna har seks blitt norske statsborgere. Detvar fem jenter som svarte på spørreundersøkelsen.Spørsmålene var kategorisert i ulike tema,med flere underspørsmål omkringoppfølgingen fra avdelingen, arbeid, skole,bosituasjon og nettverk. Til slutt i hvert temafikk barna et kommentarfelt, der de kunneskrive bemerkninger om de ønsket å utdypespørsmålet. Spørreundersøkelsen hadde fokus6

på barnets nåsituasjon. Vi ønsket å spørremest om hvordan barna har det i dag, for å sepå hvilke områder ved barnets nåsituasjonsom kunne være utfordrende eller vanskelig,og også på hvilke områder det ser ut til at detgår bra og at barna opplever å ha lykkes.Mange av barna har lagt til kommentarer påflere av temaene.Samtale-intervjuerProsjektmedarbeiderne gjennomførtesamtale-intervjuer med 13 barn i etterkant avspørreundersøkelsen. Det var viktig å forsøkeå få en representativitet i dette utvalget.Samtalene er gjennomført med både jenter oggutter, og barn med ulike nasjonaliteter. Tilsamtalene inviterte vi barn som bor ibofellesskap nå, barn som bor i egen boligmed oppfølging og barn som er voksne og uteav avdelingens oppfølging. De fleste av barnabekreftet at de også hadde svart påspørreundersøkelsen.Samtale-intervjuene skulle opplevesmeningsfulle for barna å svare på. Barna skullefå utdype noe av det de hadde svart kort på ispørreundersøkelsen. Vi utarbeidet tre åpnespørsmål, som utgangspunkt for samtalene.Tanken var at barna selv skulle få styresamtalen omkring det de var opptatt av pådette tidspunktet. Hvordan har du det i dag? Hvordan skulle du ønske livet ditt var i dag? Oppfølgingen fra Drammen, hva har værtbra og hva kunne vært annerledes?Samtalene startet omkring dagens situasjon,og det de selv var mest opptatt å fortelle om,skole eller arbeid, egen bo- og helsesituasjon,og om vennskap eller andre hverdagshendelser.Ved å bevege samtalen videre fradagens situasjon og over til framtidsdrømmer,ønsket vi at barna ville fortelle om hvordan deselv og andre har medvirket i den hverdagende lever nå. I siste spørsmål var vi opptatt avat barna skulle reflektere omkring tiden de hareller har hatt oppfølging fra avdelingen, ibofellesskap og/eller i egen bolig.Samtale-intervjuene er gjennomført av de treprosjektmedarbeiderne. De er ansatte iavdelingen, i oppfølgingsteamet, som mangeav barna kjenner. For noen av barna er dettede viktigste voksne de har i livet sitt akkuratnå, for andre er dette én av mange hjelpere.Det kan på den ene siden være en fordel atintervjuerne vet noe om hva som er detenkelte barns spesielle behov eller situasjon,de kjenner barnets sinnstilstand ogbakgrunnen for denne, og kan raskereoppfatte hva barnets budskap er. På denandre siden kan det være vanskelig for barna åskille samtalene i evalueringen fra de«vanlige» samtalene i oppfølgingen fra7

avdelingen. For intervjuerne kan det ogsåvære komplisert å lytte til hva barnet vilformidle, og ikke å høre det man «alltid»hører. Medarbeiderne i oppfølgingsteamet ersvært strukturert i arbeidet med barna ute iegen bolig. De er bevisste på at alle tre skalkjenne til alle barna, og barna skal ikke væreavhengig av én bestemt voksen for å kunne beom hjelp eller motta veiledning. De er særliggodt egnet til å samtale med barn, og de harvært en avgjørende ressurs for å kunnegjennomføre prosjektet i denne tidsrammen.Barna har forsøkt å være konstruktive i sitttilbakeblikk og på situasjonen de står i nå.Dialogen i samtalene mellom de voksne ogbarna bærer preg av åpenhet og tillit.Resultat og vurderingerSpørreundersøkelsen og samtale-intervjuenehar gitt mye informasjon om barnas situasjon idag og om deres tanker og opplevelser knyttettil oppfølgingen fra Drammen kommune. Deter valgt å systematisere informasjonen i femtema, der både den kvantitative og denkvalitative dataen knyttes sammen; oppfølgingi bo- og omsorgstiltak, nettverk, helse, skoleog arbeid. Til slutt følger noenoppsummerende kommentarer og barnasanbefalinger.Oppfølging i bo- og omsorgstiltakTidsperspektivet til barn er ofte kort. Historienbakover er sjelden lang, selv om opplevelsenekan ha vært mange, vanskelige oginnholdsrike. Fremtiden er noe barna venterutålmodig på, og det er vanskelig å væretilstede her og nå. I spørreundersøkelsen ba vibarna tidfeste hvor lenge de hadde bodd iulike faser på veien til selvstendigvoksentilværelse i Drammen.Vi startet med ankomsttiden i asylmottak elleromsorgssenter. Hele 4 av 5 barn forteller at dehar oppholdt seg over 6 måneder i asylmottakeller omsorgssenter før bosetting. Det betyr atved bosetting har de aller fleste barna alleredeetablert relasjoner til andre barn og til voksne,som ofte brytes i overgangen til bosetting i enkommune. En 16-årig gutt forteller i samtalenom hvordan relasjonene han etablerte påmottaket fortsatt er viktige for han etter ett år8

i kommunen, og at de ofte ringer og besøkerhverandre.jeg ikke stå opp, da banket de på døra mi. Detvar bra. Dette var noen ganger, ikke hverdag.» Gutt 18 årBarna forteller mye positivt om bofelleskapet,om møtet med de voksne og om veiledningende fikk.«Følte meg godt mottatt, som i en familie.Kunne ringe kontaktpersonen for å få hjelp.Ikke bare økonomisk, men også emosjonelt.»Gutt 25 årDe fleste av barna, 9 av 10, oppgir at de var16-17 år ved bosetting. Dette samsvarer medkommunens prioritering og tiltaksretting moteldre barn, ved å fokusere på oppfølgingen ut iegen bolig. I spørreundersøkelsen registrertebarna hvor lenge de hadde bodd ibofellesskapet. 4 av 10 har bodd ibofellesskapet i ½-1 år. 1 av 10 har bodd merenn 2 år i bofellesskap.«Lærte mye norsk i bofellesskapet, lærte omnorsk kultur og samfunn. Bruker det i dag til åfortelle til mine venner om hvordan det norskesystemet fungerer.» Gutt 24 årNeste fase er overgangen til egen bolig.Mange forteller at dette er vanskelig, slitsomt«Bodde 9 måneder i bofellesskap. Fikk godhjelp, masse ting de hjelper meg med. Mat,lage mat, alt. Vasking.(…) Noen ganger kunneog en krevende prosess. Et barn på 18 år somer på vei ut av bofellesskap og over i egenbolig sier: «De mennene som jobber er myestresset, så det å flytte har vært ganskestressende. Kjempestress for meg.»9

I spørreundersøkelsen registrerte barna hvorlenge de hadde fått oppfølging fra avdelingen.Oppfølging ble definert som «hjelp frabarnevernet (økonomisk støtte og/eller råd ogveiledning)».ytterligere tiltak. I samtalene er det flere barnsom forteller om ønsket om og behovet for åvære økonomisk selvhjulpen. Dette kanforklare noe omkring hvorfor så mange oppgirat de klarer seg selv når de fyller 18 og 20 år.De ansatte forteller om at flere barn nokoppfatter at de ikke har oppfølging når de ikkemottar økonomisk støtte, men kun råd ogveiledning.Nesten halvparten av barna oppgir ispørreundersøkelsen at de har fått oppfølgingi egen bolig i 1-2 år etter at de flyttet ut avbofellesskapet. I samtalene er det mange barnsom snakker om at de var godt forberedt påalenelivet i tiden etter bofellesskapet. Flerebarn forteller om at de lærte å lage mat, deforsto at lekser var viktig og lignendeoppgaver i hverdagen. Likevel forteller flere avbarna om at det er en vanskelig overgang fradet å bo sammen til det å bo alene.«Jeg skal snart flytte til en ny leilighet. Jeg varveldig bekymret for ikke å få tak i leilighet. Detvar en periode hvor jeg nesten mistet hode ogklarte ikke tenke på noe annet. Det varvanskelig å skaffe seg den alene.» Gutt 19 årI spørreundersøkelsen ser vi en klar endring ibosituasjon ved 18 år og ved 20 år. 1 av 3 sierde har takket nei til videre oppfølging frabarnevernet etter fylte 18 år. Ved fylte 20 årer det også en tredjedel som takker nei til«Dere (oppfølgingsteamet) er tilgjengelige nårjeg trenger å snakke med dere. (…) Jeg har fåttgode råd i forhold til skole derfor går detveldig bra med meg på videregående skole.(…) Penger er også viktig. Det hjelper ikke baremed samtaler når lommeboka er tom.» Gutt19 årBarna opplever at de voksne gir råd og er godehjelpere i prosessen med å flytte for seg selv.Men likevel uttrykker de at er det tungt atansvaret ligger hos dem selv. De ansatte er påsin side tydelige overfor barna at de selv må tainitiativ og vise at de er i stand til å klare segselv.10

de slår seg til ro og planlegger fremtiden her iNorge. Samtidig svarer 1 av 10 at de er utenfast bolig. I samtalene er det flere barn somforteller at de i perioder bor eller har boddhos slektninger eller venner.I samtalene er det flere barn som tar opp det åvære økonomisk uavhengig av det offentlige.Det er flere spørsmål i spørreundersøkelsenom barnas bosituasjon. 9 av 10 barn sier at defortsatt bor i Drammen. 1 av 10 svarer at deeier egen bolig. Dette er et positivt tegn på at«Nå er jeg i gang med å kjøpe meg en litenleilighet for pengene jeg sparte. Jeg har ikkekjøpt den, men lagt inn bud.» Gutt 19 årNettverkHalvparten av de som har svart påspørreundersøkelsen sier at de bor alene.Nesten 1 av 4 forteller at de bor sammen medegen familie. Det er flere som har fått barn iung alder, og på denne måten har de skapt sinegen familie her i landet.«Jeg er fornøyd med livet mitt nå. Slik var detikke når jeg flyttet i egen leilighet, fordi det varfor meg første gang i livet mitt at jeg måtte boalene. (…) Det var kjedelig. (…) Jeg trivdes ibofellesskap og ønsket ikke å flytte ut. Jeg blepå en måte tvunget til å flytte. (…) Jeg har fåttog får den hjelpen jeg har behov for. Mangegode samtaler og råd.» Gutt 19 årUngkul-undersøkelsen (Oppedal 2011) hardokumentert mangelen på nettverk ogbehovet for voksenkontakt for ensligemindreårige flyktninger. I spørreundersøkelsenhar vi derfor hatt flerespørsmål omkring dette. De aller flesteforteller om venner fra egen folkegruppe ellernasjonalitet som de bor sammen med, som degår på skole med eller som de driverfritidsaktiviteter med. Bare 5 % svarer at deikke har det.En jente forteller i samtalen at det er vanskeligå ha kontakt med andre jenter fra samme11

nasjonalitet. Hun forteller at hun blir snakketom av de andre, ikke alltid positivt. Hunopplever dette som så ubehagelig at hunvegrer seg for å gå til skolen eller å gå ut avklasserommet i friminutt. Hun forklarer dettemed at hun er annerledes enn de andre, iutseende og klesstil. Hun håper at alt skal blibedre, at det bare vil ta litt tid.De aller fleste, 9 av 10 barn, svarer at de harnorske venner. Men det er få kommentarersom sier noe om hvem de norske vennene er,om det er nære, fortrolige venner de deler altmed, om det er skole- eller arbeidskamerater,eller bare bekjente fra oppgangen ellertreningssenteret? Flere barn forteller isamtalene at de mangler arenaer for å møtenorske jevnaldrende, de går både på skole ogbor sammen med andre utlendinger. «Jeg haringen norsk klassekamerat» forteller en guttpå 19 år, som i flere år har gått på skole medbare utlendinger. Men de kjenner noennorske, ofte når de kommer på videregåendeskole, men vil ikke definere dem som venner.«Jeg har noen kjente norske gjennom skole ogjobb, men de er egentlig ikke venner. Vi gjøringenting sammen privat. Det er bare i jobbeller skolesammenheng at vi møtes,» fortelleren annen gutt på 19 år.I samtalene fortalte flere av barna om hvorfint det var å bo i bofellesskap når de tenktetilbake på det i dag. «Voksne i bofellesskap –viktige for meg,» sier en 16 år gammel gutt.Noen få sier at det var vanskelig å bo sammenmed mange andre. For mange var det å havoksne og andre barn rundt seg hele tidenførst verdsatt når de hadde flyttet for seg selvog kjent på ensomheten og stillheten.«I bolig ble jeg kjent med mange. Noen er merviktig enn andre. Det er viktig.» Gutt 18 årEn gutt på 19 år beskriver vanskelighetenemed å starte på nytt: «Jeg trodde det skullevære enkelt å skaffe seg venner eller godevenner – men det var ikke det.» En jente på 18år forteller at «norske venner kan jeg blivenner med. For meg er det samme hvilkennasjonalitet de har. Om de er norske eller fra(eget hjemland). Har ingen nå.» En annenjente på 18 år konstaterer at «det tar tid å havenner».I spørreundersøkelsen spør vi om barna harnoen voksne som står de nær, som ikkearbeider i avdelingen. Å stå deg nær bledefinert som «venner du kan dele gleder ogsorger med, og kan være gode venner, foreldretil venner, nabo, lærer eller andre». 4 av 10svarer at de ikke har andre voksne enn de somjobber i avdelingen.12

«Jeg har en norsk familie som jeg besøkernoen dager i uka eller i helgene. Jeg ersammen med dem på aktiviteter eller spisemiddag og prate litt – gjøre ting sammen. (…)Det var nyttig å ha den familie i nærheten. Jegskulle ønske at alle ungdom får slike sjanser.Du blir bedre kjent med måten norske familierlever.» Gutt 19 år«Jeg er voksen selv» svarte et barn ispørreundersøkelsen. Det at under halvpartenav barna svarer at de har nære voksne, kanhandle om en forståelse av at det bare ernødvendig når du er et barn, og ikke når dubor for deg selv og klarer deg selv. Bevissthethos de ansatte om at det må etableres andretyper sikkerhetsnett for barna er heltnødvendig. Etter hvert som barna blir litt kjentog finner sine interessefelt, kan de ansattevære mer bevisst på å hjelpe barnet til å byggenettverk utenfor avdelingen.«Ønsker å møte familien min igjen» svarte etbarn i spørreundersøkelsen. Det eroverraskende få av barna som i samtalen taropp savnet etter familien og hjemlandet, tiltross for at vi kjenner til at mange har holdt påi lengre tid med enten familiegjenforeningeller oppsporing. Kan det være at det er forvanskelig å snakke om, eller at det opplevessom en sak de ansatte i avdelingen ikke kanhjelpe til med?HelseI spørreundersøkelsen hadde vi bare etthelserelatert spørsmål, formulert helt åpent.Dette var for å gi barna en mulighet til selv ådefinere egen helsesituasjon, somatiskog/eller fysisk helse.«Helsa er meget bra, er ikke syk. Sover godt,tenker positivt. Fikk mye hjelp til de (helse)-problemer jeg hadde den gangen.» Gutt 26 år13

Det er 85 % som svarer at de har en godhelsesituasjon i dag. Flere av barna forteller isamtalen om at de har hatt helseproblemertidligere, både omfattende fysiske plager ogdepresjon og andre psykiske plager. Videreforklarer de at de føler seg mye bedre nå ennfør.«God hjelp i huset. (Navn) har hjulpet meg såmye. Jeg var litt deprimert, bare tenker. Nårjeg snakker med (navn), hjelpe meg. Ikke sålett å snakke med andre voksne. (Navn) er såhyggelig og snill, har vært en viktig person. (…)De (voksne) må vite at jeg savner familienveldig, blir vant til det. (…) Normalt å savnefamilien.» Jente 18 århvor ofte de er hos legen og hvor friske ellersyke de er.Barna er opptatt av at de kom til Norge for åfå fred og at de nå opplever trygghet.«Jeg hadde ingen annen drøm enn å leve itrygghet. Å gå på skole eller å tjene penger varikke noe jeg var opptatt av. Jeg hadde ingenandre forventinger enn å leve i fred.» Gutt 19årDe forteller også at de får hjelp fra de ansatte iavdelingen, til å håndtere sorg og smerte og tilå finne motivasjon i hverdagen.«Det har vært positivt å komme tilbake påtorsdager for å spise og prate sammen, noejeg har gjort ganske ofte. Ga meg energi for åstå på videre.» Gutt 25 år«Jeg har vært litt dårlig med helse noenganger, jeg fikk mye hjelp fra de som jobber ikommunen, men jeg måtte noen gangerbetale til lege selv og ble ikke helt frisk igjen!»Denne kommentaren fra spørreundersøkelsenhenviser direkte til sammenhengen mellom deansatte i avdelingen, økonomistyring oghelsesituasjon. I kommentarfeltet ispørreundersøkelsen og også i samtalenesatte flere av barna en sammenheng mellomMen for noen er det tydelig at dette ogsåskaper nye utfordringer. Livet er blittforutsigbart og rutinepreget, og kan værevanskelig å håndtere i starten, særlig når dehar flyttet ut fra bofellesskapet og inn i egenbolig, som denne gutten på 18 år forteller:14

«Kjedelig, går på skole, er hjemme, lekser,sitter hjemme. Kjedelig. Vil være opptatt mednoe. Fritid: Går med venner, sitter hjemme ogslapper av, kjedelig for meg. Kjeder meg mye.»Skole«Det å fortsette på skolen er mitt størsteønske» svarte et barn i spørreundersøkelsen.Skolen, lekser og høyere utdanning er noenesten alle barna er opptatt av. Ispørreundersøkelsen svarte 9 av 10 barn at deønsker å gå mer på skole.vanskeligere. Det er derfor jeg valgt bevisst åsette skolen foran fotball.» Gutt 19 årBarna er svært reflekterte om hvorfor deønsker å prioritere skolen. Dette gjenspeiler«Når jeg fikk oppholdstillatelse i Norgebegynte jeg å drømme om å bli en profesjonellfotballspiller. Dette fordi jeg drev med fotballhele livet mitt. I forhold til skole visste jeg ikkehva jeg skulle jobbe med. Jeg hadde ingenutdanning og ingen arbeidserfaring.(…) Somsagt ble jeg ikke profesjonell fotballspiller somjeg drømte om. Grunnen til det er skole. Jegmener at skole er viktigere enn å spille fotball.Skulle jeg vært fotballspiller burde jeg ha hattutdanning ved siden av fordi man vet aldri hvasom kan skje på banen. Tenk hvis man får enalvorlig skade og ikke kunne fortsette somfotballspiller. Uten utdanning kan livet bli endaogså avdelingens og de ansattes holdning til atskole og grunnutdannelse er viktig. Leksehjelper en prioritert oppgave, særlig ibofellesskapene. Drammen kommune harogså et tilrettelagt eksamensrettetgrunnskoleløp for elever i alderen 16-20 år,som også gjør det mer motiverende å møteopp og å gjennomføre. De aller fleste barnasvarer på spørreundersøkelsen at de har tattgrunnskoleeksamen eller går på grunnskolennå.15

være eldre enn alle de andre elever, da blirenda vanskeligere når man blir enda eldre!!Det er sånn framtiden vår blir ødelagt!!»(kommentar i spørreundersøkelsen)Noen av barna problematiserer imidlertidprioriteringen mellom det å gå på skole og detI spørreundersøkelsen svarer 3 av 4 barn at degår på eller har gjennomført videregåendeskole. Barna er ofte eldre enn medelevene ivideregående skole. De begynner ofte senerefordi grunnskoleløpet skal gjøres ettergrunnskolealder. Barna kan også bruke lengretid i videregående skole enn andre elever,enten fordi de får ekstra år somminoritetsspråklige eller at de avbryter for åjobbe.å tjene egne penger. De ønsker i enda sterkeregrad at de ansatte skal hjelpe og motiverebarnet til å gjennomføre skolegangen.«Ansatte i bolig bør hjelpe ungdommer mermed leksehjelp enn det de gjorde.» Gutt 19 år«Jeg går fortsatt på skole, men skole ervanskelig. Det er mye jobbing. Mitt mål var ågå på universitetet, men har brukt lang tid – 6år hittil.» Gutt 24 årEt barn kommenterer i spørreundersøkelsenat det er vanskelig å gå tilbake til skolen nårdu først har begynt å jobbe.«Det er vanskelig å ikke få hjelp når manstuderer eller når man ikke har jobb. Bedre åla folk få seg jobb og blir bedre kjent påsamfunnet og deretter la dem ut i samfunnet,mange slutter på skolen pga av det, og finnerseg jobb for å kunne leve i det samfunnet, ogkunne komme tilbake på skolen blir noe endamer vanskelig for vi som står bak allenordmenn på den tiden, det er vanskelig åI spørreundersøkelsen er det ingen som harsvart at de går på høyskole. Men avdelingenbekrefter at ved skolestart i år er det et barnsom har begynt sitt høyskolestudium. Detflere av barna uttrykker i samtalen er ønsketom utdanning utover videregående skole,16

særlig rettet mot en spesifikk yrkesutøvelse.For noen har det vært praktiske ogøkonomiske hindringer på veien.«Akkurat nå er jeg jobbsøker. Var ferdig i lærai 2010. Jeg tenker på utdannelse – kunne tattpåbygg som læreren på Introsenteret rådetmeg til. (…) Men jeg tenkte mest på å kommeut i jobb. Er fornøyd meg fagbrev i bunn,kommer til å søke høyskole neste år. (…) Hvisdet er noe jeg kunne tenke meg annerledes,måtte det være å være i tiltaket til man fyller23 år. Da hadde jeg tatt påbygg, uten å måttetenke på økonomi.» Gutt 25 årArbeid«Jeg skal, vil å finne ny jobb, jeg liker å jobbe»svarte et barn i spørreundersøkelsen.Lignende svar som dette er det mange avbarna som svarer både i spørreundersøkelsenskommentarfelt og i samtalene. Det at sværtmange, 7 av 10 barn, har hatt en deltidsjobb,og tidlig får en forbindelse til arbeidslivet,lærer reglene og kodene på en arbeidsplass,og ikke minst den viktige språktreningen ser uttil å være avgjørende for den positiveholdningen hos barna.ikke. Flere barn skriver at de liker å jobbe medmennesker. En har allerede funnetdrømmejobben og en vil bli lottomillionær! 3av 10 barn svarer i spørreundersøkelsen at dehar eller har hatt en fulltidsjobb. Det at talleter lavt, må sees i sammenheng med at sværtmange av barna fortsatt har skole som hovedsysselsetting.«Økonomien bekymrer meg veldig mye. Jeggår og tenker på det hele tiden og blir mindrekonsentrert på skolen. Jeg tenker på husleie,mat, klær osv. Jeg vil ikke til NAV. I går fikk jeghjelp fra oppfølgingsteamet til å starte påpraksis et sted. Nå håper jeg at jeg skal få jobbder snart.» Gutt 19 årAvdelingen avslutter hovedsakelig økonomiskbistand når barna fyller 20 år, og overfører deI spørreundersøkelsen har barna blitt bedt omå si noe om hva som er drømmejobben. Dealler fleste skriver helt konkrete yrker, somingeniør, lærer eller håndverker. Noen vetsom har videre behov til NAV. Mange kanklare seg på stipend og en deltidsjobb, men 1av 3 barn svarer at de har mottatt økonomiskstøtte fra NAV. Barna er opptatt av egeninntekt, økonomistyring og det å være17

økonomisk selvhjulpen. Noen er veldig lettetover at inntekten dekker utgiftene, mensandre er fortvilet fordi de ikke har fått det til.«Jeg angrer veldig mye for å ikke ha tatt rådetderes om sparing på alvor. Dere rådet meg omå spare, men jeg brukte penger påunødvendige ting. Nå har jeg ingenting og vetikke hva som skal skje. Dette er min egenskyld, ikke deres. (…) Råd er viktig.» Gutt 19 år«Når det gjelder økonomi går det kjempebra –får spart litt. Pleier å ringe familien (ihjemlandet) for å spørre om det er noe detrenger.» Gutt 26 år.Det å kunne hjelpe familien økonomisk er noesom få av barna tar opp i samtalene. Men deansatte i avdelingen har erfaring med atmange av barna er opptatt av å kunne sendepenger hjem, særlig ved høytider eller vedalvorlig sykdom i familien.Konkluderende kommentarerMålet med denne evalueringen var å finne uthva barna tenker om bo- og omsorgstiltaketog hvordan det går med barna etter atoppfølgingen av avsluttet fra avdelingen?Det viste seg at de barna som hadde mestavstand tilbake til tiden med oppfølging, ogsåhar vært de som kunne reflektere mestomkring den tiden, om seg selv og om hvilkebehov de hadde den gang. De yngste barna,og som har flyttet til kommunen i løpet av detsiste året, har i mindre grad reflektert omkringsituasjonen om hva som kunne værtannerledes. De er opptatt av behov her og nå:Mer lommepenger, bedre mat, størreklesbudsjett. Samtalene med de yngre harogså her vært mer komplisert fordi det harvært nødvendig å bruke tolk. Det ervanskeligere å fange opp nyansene hos debarna som har et lavt ordforråd på norsk, ogsåved bruk av tolk.Over halvparten av barna som svarte påspørreundersøkelsen er over 20 år, og mangeav dem er over i det avdelingen kaller enselvstendig botilværelse, der de klarer segselv. Det samme inntrykket gir de voksnebarna som har deltatt i samtalene. De viser tilat de har fullført et skoleløp, at de har blitthåndverker eller er på vei mot et yrke deønsker seg. Mange har nære venner og noenhar funnet igjen familiemedlemmer de haddemistet kontakten med. Noen har etablert segmed en partner og noen også med barn.Mange forsørger seg selv, enten medarbeidsinntekt eller studiestipend eller enkombinasjon.18

I mindre grad har barna fortalt om det som ervanskelig for dem i dag, som at de ikke får denskoleplassen de ønsker, at de har økonomiskevanskeligheter, at det er vanskelig å få jobb, atde er mye alene, og at de savner fellesskapetfra hjemlandet. Kanskje er det i respekt ogtakknemlighet overfor de ansatte iavdelingen? Mange av barna har vektlagt atde i tiden med oppfølging i bofellesskap og iegen bolig fikk kunnskap om det norskesamfunnet, språkforståelse og praktiskegjøremål, som matlaging oghusholdningsbudsjett. Dette er kunnskaper deverdsetter høyt i dag, og som de fremheversom tryggheten i hverdagen nå.med hjelpen de får eller har fått fraavdelingen.«Jeg snakker med mange ungdommer somsier at de er veldig fornøyde med hjelpen fraDrammen kommune. De sier det ikke mens deer hos dere. Men når de er ferdige hos dere såser de hvor viktige dere har vært for dem.»Gutt 19 årDet går igjen at i bofelleskapet hadde demange venner, mens når de flyttet ut var develdig alene. Det at barna har et nettverk ibofelleskapet bestående av de andre barna ogde voksne ansatte er bra, men er dettilstrekkelig? Hvordan kan det etableres nyenettverk, som også består utenfor avdelingen?Noen av tilbakemeldingene fra barna kanforstås slik at de i større grad er tilskuere, ogikke deltakere i samfunnet. Det bør arbeidesmer målrettet mot arenaer der barna kanmøte jevnaldrende og etablere bånd, ivideregående skole, på arbeidsplassen og ifritidsaktivitetene.Barnas historier handler ofte om de ansatteTil sist i spørreundersøkelsen var det et åpentkommentarfelt der barna kunne skrive inn detde ønsket å fortelle om tiden i bofelleskapetog oppfølgingen når de flyttet ut i egenleilighet etterpå. Mange av barna utrykker atde har det og har hatt det veldig bra ibofelleskapet og på vei ut i voksenlivet. Noener mer kritiske. 85 % svarer at de er fornøydsom en positiv faktor i starten av livet iDrammen. Mange av barna uttrykker en stortakknemlighet overfor de voksne somveiledere og tilgjengelige ressurspersoner.Tilbakemeldingene fra barna viser at i storgrad klarer avdelingen å ivareta hvert enkeltbarns individuelle behov for veiledning ogbistand. Noen barn sier imidlertid at de vartriste og at den første tiden var vanskelig.Enkelte barn forteller at de voksne ikke forsto19

deres behov. Noen sier at overgangen ut iegen bolig var slitsom, med mange praktiskeutfordringer og til det å være helt alene. Desavnet å være bedre forberedt. Det er viktig attiltaket fremmer hvert enkelt barns vekst ogutvikling, også de som i utgangspunktet ikke ertilgjengelig for råd og veiledning.Mange av barna takker for at de har blitt spurtom hva de mener og at de har fått lov å delta ievalueringen. Noen beklager i samtalen at deikke har kunnet gi forslag til forbedringer.«Takk for meg» har et barn svart til slutt ispørreundersøkelsen. Barnas konkrete råd omtiltak de har vært fornøyd med eller tiltak desavnet er samlet i figuren ved siden.leksehjelpetablere venne-nettverkaktiviteter for å bli kjent mednorske jevnaldrendeforståelse for savn avfamilienmotivasjon til skolegang oglekselesingtilgjengelige voksnebesøksfamilieroppfølging i egen boligpraksisplassLitteraturBrit Oppedal mfl. 2011. Etter bosettingen: Psykisk helse, mestring og sosial integrasjon blant ungdomsom kom til Norge som Enslige Mindreårige Asylsøkere. Folkehelseinstituttet.Ketil Eide og Tuva Broch. 2010. Enslige mindreårige flyktninger: kunnskapsstatus ogforskningsmessige utfordringer. RBup øst og sør.Ketil Eide. 2000. Barn i bevegelse. Om oppvekst og levekår for enslige mindreårige flyktninger.Høgskolen i Telemark.20