Samisk selvbestemmelse - Gáldu - Resource Centre for the Rights ...

GÁLDU ČÁLA 2/2008Gjennom Sametingets første 10 år (1989-99)har jeg til gode å finne et tydelig eksempel påat det har lykkes Sametinget å få gjennomslagfor de behov man har uttrykt i statsbudsjettsammenheng.I hele den perioden laget manen liste med behov, som år for år bare økte iomfang ettersom nye behov ble identifisert. Isiste fase av den perioden man fremmetbehovene på denne måten, hadde nye behovsteget til i overkant av 100 millioner kroner.I slutten av denne perioden begynte man ågi opp. Sametinget fikk direkte og indirektebeskjed fra bevilgende myndigheter om atforslagene var urealistiske, for omfattende ogat de ikke passet med statens prioriteringer.I perioden 1998 til 2001 hadde man faktisken realnedgang i bevilgningene til samiskeformål totalt, og det var ikke før Sametingetselv påviste dette overfor regjeringen at manfikk gjennomslag for at man i alle fall skulleha dekket lønns- og prisveksten innenfor detsamepolitiske området. Det har ikke lykkesundertegnede å gjennomgå bevilgningene tilsamiske formål helt tilbake til 1989 for å sepå hvilken realvekst det har vært på detsamepolitiske området siden Sametingetsetablering. Dette vil kunne være eninteressant gjennomgang for de som er påutkikk etter forsknings-/utredningsoppgaver.De seneste 9 årene har Sametinget forsøktulike varianter når det gjelder å fremme nyebehov og få til en satsing på de områderSametinget mener er viktig. Problemet er atdenne debatten nå handler mer om atSametinget fremmer ønsker og behovstrategisk i forhold til hva man tror den tilenhver tid sittende regjering kan væretilbøyelig til å gå med på, og ikke ut i fra hvaman selv mener er viktige oppgaver å løse.Status i dag er at det til tross for atSametinget har etablert seg som en politiskmaktfaktor, er langt igjen før man kan si atSametinget er en betydelig aktør i utforming,utvikling og forvaltning av samepolitiskevirkemidler. Spriket mellom Sametingetsambisjon om å være det organ i Norge somlegger premissene for samepolitikken og detfaktum at Staten fortsatt er tilnærmet enerådendenår det gjelder virkemiddelutviklingog -utforming er etter min oppfatning såstort at det er på tide å gjennomgå saksområdetmed et helt nytt utgangspunkt.På den ene siden må staten gi slipp på siniver etter å dominere samepolitikken påvirkemiddelområdet, og ikke minst beholdemonopolet på å prioritere nye tiltak,samtidig som Sametinget må tydeliggjøreforutsetningene for at Sametinget kan taansvaret for det.Kort oppsummering av statusDagens samhandling mellom staten ogSametinget på budsjettområdet kanbeskrives som følger:1) Sametingets mulighet til å utvikleegen virkemiddelpolitikk er tilnærmetikke-eksisterende.2) Modellen med at Sametinget fremmernye prioriterte behov til regjeringenslukkede budsjettprosess har ført til enstrategisk korporativ posisjonering fraSametingets side. Med andre ord at deter spekulasjoner om statens prioriteringerpå det samepolitiske området som liggertil grunn, og ikke faktiske behov i detsamiske samfunn.3) Sametingets manglende gjennomslagpå budsjettområdet vil over tid (om detikke allerede er et faktum) føre til ataktører i det samiske samfunn somønsker å fremme nye initiativ, fremmerdisse til staten direkte fremfor å benytteSametinget. Man undergraver medandre ord Sametingets autoritet påbudsjettområdet.4) Det eneste ulike samiske samfunnsinteresseri realiteten har noe igjen for ålegge energi på i budsjettsammenheng,er fordelingen av den årlige prisstigningen.Sametinget anno 2008 er etter minoppfatning således best karakterisert som enavansert forvalter av statens samepolitikk,ikke egen samepolitikk. Årsaken er heltenkelt at man er 100 prosent avhengig avstatens politikk og prioriteringer når detgjelder budsjettets inntektsramme. I tillegghar en så dominerende del av budsjettetSametinget forvalter så sterke historiskebindinger til tidligere ordninger utviklet av92