Samisk selvbestemmelse - Gáldu - Resource Centre for the Rights ...

GÁLDU ČÁLA 2/20083.8 Professor Ole Henrik MaggaForskning– samisk selvbestemmelseAv professor Ole Henrik Magga, SámiAllaskuvla, Guovdageaidnu1. InnledningDen individuelle retten til kunnskap ogkunn-skapssøken har vært ansett som engrunnleggende menneskerett i alle fall sidenFNs menneskerettserklæring av 1948 ogkonvensjonene av 1966. Lenge har det værtvanskelig å argumentere for denne kollektiveretten til selvbestemmelse på forskningsområdetut fra anerkjente internasjonalenormer. Med vedtakelsen av urfolksdeklarasjonenantar jeg at situasjonen er endretradikalt i positiv retning når det gjelder denkollektive retten til selvbestemmelse også pådette området.Fra samisk side kommer ambisjonene omkollektiv selvbestemmelse best til uttrykk idet samepolitiske programmet som vi vedtoki 1971 på Samekonferansen i Jiellevárri medordene Vi er samer og vil være samer, utendermed å være verken mer eller mindre ennandre folk i verden. Forut for dette var detElsa Laula og de andre som gikk i spissen forden samiske saken på begynnelsen av 1900-tallet, som pekte ut retningen for den samiskeretten til å bestemme i egen saker. Dernestlanserte Per Fokstad tanken om et samiskakademi allerede på 1920-tallet, men blemøtt av rasistiske motargumenter. Lenge vardet utenkelig at samer skulle kunne drivemed forskning. Forarbeidet til vedtaket i1971 var gjort av professor Israel Ruong, vårmest fremtredende akademiker og politikertil nå. Samerådet har videreført Ruongstanker i internasjonale fora. Vi bør være takknemligoverfor alle dem som gjennomWorking Group on Indigenous Populations(WGIP), som nå er nedlagt og erstattet av etannet organ, og andre internasjonale organer,har arbeidet for at deklarasjonen endelig bletil. Anerkjennelse fortjener også de somgjennom utredningsarbeid og politisk arbeidi regjering og storting har virket til at det idag fins et klima hvor man kan diskutereselvbestemmelse uten å bli mistenkeliggjort,offentlig utskjelt og overvåket av dethemmelige politi, slik det daglig hendte iFinnmark for ikke så lenge siden.2. Et prinsipielt utgangspunktSelvbestemmelse er en kollektiv menneskerettighetog virkeliggjøringen av den er engrunnleggende forutsetning for et effektivtvern og respekt for individuelle menneskerettigheter(Henriksen 2002:54). Mennesketer menneske først og fremst i samliv medandre mennesker og den kulturelle dimensjoni menneskelivet er fundamental. I 2004fokuserte FNs Utviklingsprogram UNDP isin Human Development Report påkulturens betydning i utvikling og utvikletidéene videre fra verdens kulturkommisjonfra 1996, som jeg selv var medlem av i sin tid.Jeg forstår selvbestemmelse for folk somen rett til å gjøre fundamentale valg for framtidenfor utviklingen av et folk som et kollektiv.Selvbestemmelsesretten har både et ytreog et indre aspekt. Det er det indre aspektetav selvbestemmelse som er interessant idenne sammenheng. Prinsippet er at statenskal ivareta de kollektive interesser til allefolkene som lever innen statens grenser.Staten skal ikke drive kulturhomogenisering,men garantere at alle folk innen dens grenserskal fritt få arbeide for sin egen økonomiske,sosiale og kulturelle utvikling. Rasediskrimineringskomiteenhar uttrykt dette slik:Folkenes rett til selvbestemmelse har etinternt aspekt, det vil si alle folks rett tilfritt å fremme egen økonomiske, sosialeog kulturelle utvikling uten innblandingutenfra (UN Committee on the Eliminationof Racial Discrimnation (CERD),General Comment no. 21 -Right toSelv-Determination, 15.03.1996, minoversettelse)Det er nettopp her utfordringene ligger,nemlig i hvordan statene innretter seginternt. Den historiske erfaringen er at dealler fleste stater til tider har bekjempeturfolkene og aktivt hindret deres egenøkonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.Mange gjør det fortsatt helt åpenlyst og til ogmed med vold.Til alle tider har menneskene strevd med ågjøre livet lettere for seg og sine. Det har de84