Samisk selvbestemmelse - Gáldu - Resource Centre for the Rights ...

GÁLDU ČÁLA 2/2008rettigheter, har gjentatte ganger siden 1999,inklusiv under behandlingen av de periodiskerapportene fra Finland, Sverige og Norge,understreket at alle folks rett til selvbestemmelsesom fastslått i denne konvensjonensartikkel 1 ikke kun kommer til anvendelse forhele befolkningen i nasjonalstatene, menogså for mange urfolk, deriblant samene i detre nordisk landene. 81 Komitéen har ogsåinntatt samme standpunkt når det gjelderflere andre urfolk. 82 Ettersom den grunnlovsmessigeanerkjennelse av samenes statussom folk står svakest i Sverige, er det viktig åregistrere at Sverige spesifikt har anerkjent atartikkel 1 i FNs konvensjon om økonomiske,sosiale og kulturelle rettigheter kommer tilanvendelse i de siste periodiske rapporteneunder denne konvensjonen. 83Et tredje eksempel på statlig praksis sominnebærer at de tre nordiske land anerkjennerdet samiske folks krav på rett til selvbestemmelse,inklusiv samtykke til å være bundetav de resulterende statlige forpliktelser,er landenes aktive støtte til FNs erklæringom urfolks rettigheter. Finlands, Norges ogSveriges støtte til det endelige utkastet, sominkluderer retten til selvbestemmelse utennoe forbehold, var av avgjørende betydningfor at det ble en vellykket avslutning på detteprosjektet. I debatten angående urfolkserklæringenvar de nordiske regjeringene særdelestydelige på at urfolkserklæringen,inklusive dens bestemmelser angående rettentil selvbestemmelse, ville gjelde til fordelfor det samiske folk. 84 Urfolkserklæringen bleendelig vedtatt av FNs generalforsamling den13. september 2007, og retten til selvbestemmelseomhandles eksplisitt i artiklene 3 og 4i erklæringen. 85Dermed gjenspeiles det rettslige grunnlagetfor det samiske folks rett til selvbestemmelsei en konsekvent statlig praksis medanerkjennelse både av at samene er en urbefolkningog har status som folk så vel somlandenes rettsoverbevisning (opinio juris)om å være bundet av de statlige forpliktelsersom følger av et folks rett til selvbestemmelse.Den folkerettslige norm at alle folk harrett til selvbestemmelse, medfører ikke at allegrupper som utgjør et folk har rett til å etableresin egen stat og ensidig løsrive seg fraen eksisterende potensielt multietnisk stat.En slik rett til løsrivelse kan kun kreves i tilfellemilitær okkupasjon, koloniherredømmeeller andre former for undertrykkelse sominnebærer manglende effektiv deltakelse ogandre brudd på menneskerettighetene. 86 NårMenneskerettighetskomiteen tar opp urfolksrett til selvbestemmelse, har den gjentatteganger understreket viktigheten av artikkel 1,andre ledd, i FNs konvensjon om sivile ogpolitiske rettigheter (ICCPR), dvs. den såkalteøkonomiske dimensjonen eller ressursdimensjonenved retten til selvbestemmelse.For de fleste urfolk i verden innebærer ikkeselvbestemmelse primært en forhåpning omå danne en egen stat, men i stedet en rett til åkontrollere sine tradisjonelle landområder ognaturressurser.I den internasjonale debatten har denordiske regjeringene aktivt forsvart formuleringersom innebærer at også urfolk kananerkjennes som utøvere av retten til selvbestemmelse.De spilte en viktig rolle i arbeidetmed å løse floken som blokkerte viderefremgang i arbeidet med FNs erklæring omurfolks rettigheter. Når de nordiske landenehar forsvart urfolks rett til selvbestemmelse,har de likevel understreket at en anerkjennelse81 Se de siste konkluderende observasjoner fra Menneskerettighetskomiteen under behandlingen av periodiske rapporter fra Norge(CCPR/C/79/Add.112; 1999 og CCPR/C/NOR/CO/5; 2006), Sverige (CCPR/CO/74/SWE; 2002) og Finland (CCPR/CO/82/FIN; 2004).82 Menneskerettighetskomiteen har kommet med lignende uttalelser angående urfolks rett til å utøve selvbestemmelse for eksempel angåendeKanada (CCPR/C/79/Add.105; 1999 og CCPR/C/CAN/CO/5; 2006), Mexico (CCPR/C/79/Add.109; 1999), Australia (CCPR/CO/69/AUS; 2000) og USA(CCPR/C/USA/CO/3; 2006).83 E/C.12/SWE/5, se særlig paragrafene 7-11.84 Se for eksempel den svenske regjeringens forklaring av sin stemmegivning etter urfolkserklæringen ble vedtatt, A/61/PV.107.85 FNs generalforsamlings resolusjon 61/295.86 For en diskusjon angående forholdet mellom retten til selvbestemmelse og retten til ensidig løsrivelse, se Kanadas Høyesteretts uttalelse i Referencere Secession of Quebec, [1998] 2 S.C.R. 217; John Bernhard Henriksen – Martin Scheinin – Mattias Åhrén, ‘Det samiska folkets rätt till självbestämmande’,vedlegg 3 i Nordisk samekonvensjon (fotnote nr. 4, ovenstående), ss. 299-357; James Crawford, The Creation of States in InternationalLaw (2. utgave, Oxford: Clarendon Press, 2006), særlig ss. 383-418. Se også Christian Tomuschat, ‘Secession and Self-determination’, ss. 23-45 (særligs. 37), og Patrick Dumberry, ‘Lessons Learned from the Quebec Secession Reference before the Supreme Court of Canada’, ss. 416-452 (særligss. 431-435), begge i Marcelo G. Kohen (red.), Secession: International Law Perspectives (Cambridge: Cambridge University Press, 2006). Tomuschathevder at «urfolk, som utvilsomt utgjør folk i en etnisk og kulturell betydning, har aldri blitt anerkjent som innehavere av en rett til selvbestemmelsesom innbefatter løsrivelse» (s. 37). Dunberry på sin side konkluderer med at «det heller ikke er tvil om at de ti amerindianske nasjonenesamt inuittnasjonen i Quebec også er folk i henhold til folkeretten» (436). Et tredje synspunkt blir fremlagt av redaktøren, Kohen, som i sin‘Innledning’ (ss. 1-20) kategorisk fastslår «at det finnes et klart skille mellom tre forskjellige kategorier menneskelige samfunn i folkeretten medkorresponderende rettigheter: folk, minoriteter og urbefolkninger» (s. 9).56