Samisk selvbestemmelse - Gáldu - Resource Centre for the Rights ...

GÁLDU ČÁLA 2/2008variasjon i urfolks juridiske, territoriale,sosiale og politiske situasjon rundt omverden, vil også utøvelsen av retten til(intern) selvbestemmelse (autonomi, selvstyre)måtte ta hensyn til disse forskjellene.Jeg er av den oppfatning at i land hvorurfolks identitet har vært nært knyttet tilanerkjente territorier (slik som kanskje ertilfelle i nordområdene), vil retten til selvbestemmelseha en tendens til å få visse særtrekksom kun finnes i dette området. Enannen tilnærming kan brukes i de land somhar en historie med traktater eller hvor juridisketerritorier, for eksempel reservater, bleopprettet for urfolk, som i Kanada og USA.Andre tilnærmingsmåter vil måtte brukes ide land (som i Latin-Amerika) som har enlang historie med sosial og kulturell blandingi landlige og urbane områder mellom urfolkog mestis (folk av blandet bakgrunn). Hvilketvirkeområde vil autonomi få og hvilken gradav autonomi er det snakk om? Hvordan skaldisse strukturene få en levedyktig juridisk ogpolitisk form? Det finnes mange eksemplerpå at man har lykkes rundt om verden, menogså mange eksempler på det motsatte. Vibør alle ta lærdom av disse erfaringene når viskal finne konstruktive fortolkninger avbestemmelsene om selvbestemmelse i FNsurfolkserklæring.Et problem som har kommet opp mangeganger i de senere års debatter i FN og pånasjonalt nivå i mange land, er relatert tilrepresentasjon. Hvem taler på vegne avverdens urfolk? Dette spørsmålet kom opp iArbeidsgruppen for urbefolkninger, i FNspermanente forum for urfolkssaker og i ILOnår konvensjon nr. 169 ble utarbeidet. Detdukker også opp i inter-amerikansk sammenhengi forbindelse med den amerikanskeerklæringen om urfolks rettigheter, og harspolert mer enn en sesjon i urfolksforumet iGenève så vel som i New York.Artiklene i FN-erklæringen som omhandlerrettigheter til landområder, territorier ogressurser var en viktig seier for urfolk, selvom kanskje ikke alle er tilfreds med denendelige ordlyden som ble godkjent av FNsgeneralforsamling (artiklene 25, 26, 27, 28,29). Dermed representerer disse artikleneogså en stor utfordring for både urfolk ogstater når det gjelder adekvat fortolking,praktisk virkeområde og effektiv implementering.Dette vil kunne kreve ny lovgivning,rettstvister behandlet av domstolene ogdetaljerte politiske forhandlinger med forskjelligeinteressegrupper. Som vi kan se idiverse latinamerikanske og sørøstasiatiskeland, vil selv arbeidet med å kartlegge ogavgrense tradisjonelle landområder og territorier,for ikke å snakke om selve prosessenmed å avgjøre motstridende krav, fordregrundige, dyre, konfliktfylte prosesser somofte vil trekke i langdrag. Nå som urfolkserklæringenhar blitt vedtatt, er det nødvendigfor alle interessegrupper å utarbeide effektiveimplementeringsstrategier. Jeg er overbevistom at FN fortsatt har en rolle å spille underdenne viktige prosessen. Urfolkserklæringener i ferd med å bli et referansepunkt foreffektive juridiske og politiske tiltak til bestefor menneskerettighetene. Bare noen få dageretter at den ble vedtatt, henviste Høyesteretti Belize til FN-erklæringen i en sak om landrettighetersom involverte mayasamfunnet iToledo-distriktet. Og det er det jo velkjent atkongressen i Bolivia, Congreso Nacional,ratifiserte urfolkserklæringen i sin helhet oginnlemmet den i Bolivias nasjonale lovgivning.Når jeg spurte president Evo Morales omhvordan han ønsket å realisere den nye lovgivningeni landet, var han litt usikker og saat det kanskje ville kreve tilleggslover. Jegtror at mer enn tilleggslover er nødvendig forå få urfolkserklæringen til å fungere pånasjonalt plan.Implementeringen av lovverk er en av destørste hindringene på den lange og smertefullevei mot menneskerettigheter somfungerer for folk. Jeg tør påstå at dette ogsåvil være tilfelle når det gjelder implementeringenav FNs urfolkserklæring. I en av minerapporter til FNs menneskerettighetsrådbeskrev jeg det «implementeringsgap»mellom lovverk og praktisk virkelighet somjeg har observert i mange land. Dette innebærerat det kanskje finnes et bra lovverk(noen ganger som et resultat av lang tidslobbyvirksomhet eller fremforhandledepolitiske avtaler), men så stopper prosessenopp og lovene blir aldri implementert.Mange som jeg har snakket med om dette,kom opp med et enkelt svar: «manglendepolitisk vilje». Men hva betyr så det? Hvor-43