Samisk selvbestemmelse - Gáldu - Resource Centre for the Rights ...

GÁLDU ČÁLA 2/2008at en full gjennomføring av selvbestemmelsesrettennødvendigvis skal ha statsdannelsesom resultat er uttrykk for et snevert statsorientertverdensbilde, fordi den bygger på denforutsetning at nasjonalstaten er den mestgrunnleggende enheten i menneskelig organisering.Han var av den oppfatning at en sliktenkemåte er blind i forhold dagens realiteter,som blant annet økende desentralisering ogsamhørighet over landegrensene, og det forholdat statsgrenser ikke lenger er enestemarkør for autoritet og samfunnsordning.Anaya anførte at selvbestemmelse gir retttil den løsning som svarer til situasjonen ihvert enkelt tilfelle, og det forhold at selvbestemmelseog statsetablering nærmest automatiskknyttes opp mot hverandre er ifølgeAnaya langt på vei basert på en misforståelseav det normative grunnlaget for avkolonialiseringsprosessene.Han eksemplifiserte detteved å vise til at avkolonialiseringen av Afrikaførte til nye statsdannelser fordi dette bleansett som et passende virkemiddel for åavhjelpe (remedy) den spesielle formen forberøvelse av retten til selvbestemmelse somdisse koloniene sto overfor (sui generisdeprivation of self-determination). Han sa atandre former for krenkelser av retten til selvbestemmelseikke behøver å føre til etableringav nye nasjonalstater, fordi retten tilselvbestemmelse også kan gjennomføres vedhjelp av ulike institusjonelle endringer innenforen stat. Han konkluderte med at detviktigste i denne sammenheng er at løsningensvarer til den aktuelle situasjonen, og at dengenuint reflekterer det aktuelle folkets vilje.Scheinin sa at løsrivningsproblematikken istor grad har sitt grunnlag i tidligere tiderstenkning, og at linjene kan føres tilbake tilden fredsavtale som de stridende europeiskemaktene inngikk i Westfalen i 1648, hvorman hadde sterkt fokus på territorier somhadde blitt etablert ved hjelp av militærmakt,uten at det ble tatt hensyn til religiøse, etniskeog kulturelle forhold. Han var av den oppfatningat den tenkning som ligger til grunnfor fredsavtalen i Westfalen framstår som noeanakronistisk i dagens globaliserte verden,fordi løsrivelse ikke behøver å være det endeligemålet for gjennomføringen av retten tilselvbestemmelse, og spesielt ikke for urfolksom i første rekke søker å oppnå kontrollover sine egne liv og naturressurser.I debatten om løsrivelsesproblematikkensynes enkelte stater ofte å legge til grunn atløsrivelse er en direkte konsekvens av internasjonalebestemmelser om retten til selvbestemmelse.Realiteten er imidlertid at nyestater normalt dannes som en konsekvens avpolitiske konflikter, og internasjonal rett harofte begrenset innflytelse på uavhengighetserklæringerog den anerkjennelse som nyestater får fra allerede eksisterende stater.Statspraksis med hensyn til anerkjennelseav nye stater er i stor grad er bygget på renpolitisk pragmatisme.Det er imidlertid ikke vanskelig å forståbakgrunnen for de utfordringer man ståroverfor i forhold til løsrivelsesproblematikken.Statene har en legitim rett til å sikre sin egenterritorielle integritet, men samtidig er detogså legitimt at urfolk motsetter seg en løsningsom på en formell og absolutt måte søker åavgrense selvbestemmelsesretten i forhold tilløsrivelse – fordi urfolk, som alle andre folk -ikke har noen garanti for at man aldri vilkomme i en situasjon hvor løsrivelse framstårsom eneste mulige løsning.Som følge av at urfolk normalt er i enminoritetsposisjon i sine respektive land harde begrensede muligheter til å påvirke dennasjonale politiske utviklingen, og folkeretter derfor en form for garantist for framtidigrespekt for deres rettigheter. Urfolk er derforofte ikke villige til å oppgi den garanti somfolkeretten representerer ved å aksepterebegrensninger i deres rettigheter utover detsom allerede følger av gjeldende folkerett.I Norge har man eksempelvis en situasjonhvor landets nest største politiske parti,Fremskrittspartiet, arbeider for avvikling avSametinget, opphevelse av reindriftsloven,oppsigelse av Norges forpliktelser etter ILOkonvensjonnr. 169, og for at Finland, Norgeog Sverige ikke skal inngå en Nordisk samekonvensjon.25 Enkelte politiske representantertilhørende partier som i dag er representert iden norske regjering har også gjentatte gangeruttrykt sterk motstand mot Finnmarkslovenog anerkjennelsen av tradisjonelle samiske25 Se Fremskrittpartiets prinsipp- og handlingsprgram 2005-2009, og Innstilling fra Stortingets kommunal- og forvaltningskomité om sametingets virksomheti 2005 (Innst.S.nr. 202 (2006-2007)22