Kvaløynytt 1997,2 - Sandnessund sokn

6Martin Luther om sang og musikkMARTINLUTHERtil alle sang- og musikkelskere,Fortsettelse fra forrige nummerDet ene poenget vi kan få med oss nå, erdet som erfaringer bekrefter: nest etterGuds ord er Musikken det som mestfortjener å feires. Den hersker jo som endronning over de menneskelige følelser -dyrene holder vi utenfor i denne sammenheng- som tar herre- dømmet og styrermennesker eller snarere omvelder dem.Større ære enn den som slik tilkommerMusikken, kan ikke tenkes - i hvert fallkan ikke jeg forestille meg det. For entendu skal oppmuntre folk som er nedtrykte,sette støkk i de muntre, gi mot til fortvilte,ta drøvelen på overmodige, avkjøle folksom er elskovssyke, roe slike som er forbitretav hat - ja, hvem kan vel regne oppdisse følelsene, impulsene eller åndskreftenesom hersker over menneskehjertet ogdriver folk til godt eller ondt? - kan dutenke deg noe mer virksomt middel ennMusikken? Selv Helligånden lovpriserden som instrument for sitt særpregneoppdrag; i de hellige skriftene sier Han joat Han lot gavene sine flyte inn i profetenegjennom den, nemlig tilbøyeligheten tilalt det som godt er, slik vi ser det i Elisjastilfelle (2. Kongebok 3,15). Den annenside av samme sak; den driver Satan påsin flukt, han som gir impulsene til altsom ondt er, slik Israelkongen Saul ereksempel på (1.Sam. 16,23)Derfor var det ikke uten grunn at fedreneog profetene ikke ville ha noen ting fastereknyttet sammen med Guds ord ennMusikken. Derfor har vi så mange salmerog sanger hvor ord og toner samvirker isjelen til den som hører, mens det i andrelevende vesener og legemer bare er utenord at Musikken ytrer seg. Når alt kommertil stykket er det jo bare mennesketsom har fått den gave framfor andre skapningerå kunne kombinere ord og toner,for å fatte at det skulle lovsynge Gud medbåde ord og musikk - forkynne gjennomtoner og knytte ord til en vakker melodi.Og om du sammenligner menneskerinnbyrdes, vil du se hvor mangfoldig ogvariasjonsglad vår makeløse Skaper ernår det gjelder å fordele de gaver som harmed Musikken å gjøre. Så stor forskjell erdet i stemme og talemåte fra menneske tilmenneske at den ene overgår den annenpå forunderlig vis. Det lar seg nemlig ikkegjøre å finne to mennesker som i alle delerhar lik stemme og måte og tale på, endefolk ofte synes å etterligne hverandre somom den ene var apekatt hos den annen.Men når kunnskap og kunstferdig musikklegges til, som korrigerer, utvikler ognyanserer den naturgitte, blir det for alvorråd å snakke med undring om - ikke fatte!- Guds absolutte og fullkomne visdom idette fantastiske verket sitt, Musikken.Særlig bemerkelsesverdig er dette at enog samme stemme fortsetter med å føretonen, mens et utall stemmer samtidigleker seg omkring den på fantastisk vis,jubler og smykker den med de deiligstetriller og fører den frem som et slags guddommeligkor, slik at de som i det heletatt lar seg bevege det aller minste, ikkekan tenke seg noe mer mirakuløst i denneverden. Men de som ikke lar seg bevege,de er virkelig umusikalske og fortjenerå lytte til en viss møkkapoet eller til denmusikken som grisene lager.Men temaet er for stort til at alle densvelsignelser lar seg beskrive på så litenplass. Men deg, min kjære unge venn,anbefaler jeg denne edle, helsebringendeog gledesspredende skapning, som kanhjelpe deg å holde styr på følelsene dineog verne dem mot både tåpelige lyster ogslett selskap. Dessuten kan du venne degtil å gjenkjenne og lovprise Skaperen idenne skapningen. Og de fordervede sjelenesom misbruker denne naturens ogkunstens herlige gave, slik uanstendigediktere gjør med de usunne kjærlighetsvisenesine, skal du holde deg langt unna.For du kan være viss på at det er djevelensom røsker dem med seg, på tvers av naturen,som med denne gave utelukkendevil og bør lovprise Gud, giveren. Dissebastardene rapper Guds gave og brukerden til å dyrke Guds fiende, han som førerkrig mot naturen og den deilige kunst.Lev vel i Herren.»Også til Wittenbergsangboken som komut i 1524 i et nært samarbeid mellomLuther og Johann Walter, har Lutherskrevet forordet. Fra denne boken, somhadde 24 salmer av Luther, utsatt forfir-stemmig kor, har vi sakset følgendeavsnitt: «At det er godt og gudvelbehageligå synge åndelige sanger, er ingenhemmelighet for noen kristen, vil jegtro.— Når de er arrangert for fire stemmer,er grunnen ingen annen enn denat jeg gjerne så ungdommen, som jounder enhver omstendighet skal og måoppdras i musikk og andre skikkeligekunstarter, kunne ha noe som gjorde detmulig å kvitte seg med uanstendige viserog verdslige sanger og lære seg noe helsebringendei stedet. Da kunne de få detgode inn med lyst, slik det passer ungemennesker. Dessuten deler jeg ikke denoppfatning at alle kunstarter burde slåstil jorden av evangeliet og gå til grunne,slik enkelte overåndelige hevder. Nei, jegskulle gjerne se alle kunstarter, og ganskesærlig musikken, i tjeneste for ham somhar gitt oss dem og skapt demm. Derforber jeg enhver from kristen om å gi sittbifall til dette, og - såfremst Gud gir hamstørre eller like evner til det - hjelpe tilmed å løse oppgaven. Verden er ellersbare så altfor lat og likegyldig når detgjelder å oppdra og undervise den stakkarsungdommen, så den behøver ikkeakkurat noen støtte i så måte. Gud gi osssin nåde. Amen.»Derfor, kjære sang- og musikkelskere, bliikke mistrøstige når dere ikke alltid møterforståelse og oppmuntring i funksjonen iden «lutherske kirke» hos oss.Leif Arne Pettersen