Pengevirke 2014-2 web

TEMA: KULTURPå innsiden av virkeligheten„Å gjøre eller å være eurytmi? Det er det det gjelder“Av Arne ØgaardVi møttes på stasjonskafeen. Gudrun Sanden kom med togetfra Eidsvoll hvor hun underviser i eurytmi på Steinerskolen.„Ungdom er kaos, og det er viktig å møte dem i kaos, mensamtidig hjelpe dem inn i en form. Sammen med elevene gjørjeg enkle geometriske former som oppløses og som de så mågjøre på nytt et annet sted i rommet uten å ødelegge for hverandre.Det krever at de samarbeider, lytter til hverandre, haret blikk for form og øver seg i å handle i det rette øyeblikket.De øver på å være tilstede i verden. Det er herlig å se hvordanungdom spontant og inderlig kan være tilstede i bevegelsen nårde klarer å gi slipp på sine fordommer og forestillinger.“„Eurytmi er et eget skolefag på Steinerskolene hvor viarbeider med å uttrykke musikk og diktekunst med kroppen.Det er også et fag som kan brukes til å utdype og skape liv i deandre fagene, men skal det lykkes må eurytmisten ha tilstrekkeligpedagogisk innsikt.“Gudrun ble sendt til barneeurytmi hos Eva Lunde alleredesom 5 åring, og hun hadde en lykkelig barndom på Steinerskolen.Hun gikk videregående på offentlig musikklinje og haddeplanlagt å bli oboist. Så reiste hun til Mikaelgården i Sverigefor å lære musikkterapi, og det var her hun virkelig fikk interessefor eurytmi.„Vi jobbet med autister, mennesker som på mange måter leveravstengt fra verden og som bruker ulike bevegelsesmønstretil å holde verden på avstand. Det kunne være å stange i et treeller vifte med hendene i låste mønstre. Men etter at de haddegjort eurytmi, kunne de en lang stund bevege seg helt normaltog de var mer til stede i blikket. Eurytmien hadde en sterkerevirkning enn musikkterapien.“„Hvis bevegelsene er forankreti hjertet, behøver de ikkeå være så store og dermedblir ikke publikums øyne såslitne.“Gudrun forteller at hun gjennom enkle eurytmiøvelser fikken forsterket Jeg-opplevelse og en opplevelse av betydningenav å møte Jeget i andre mennesker. Hun fikk også en helt nyopplevelse og forståelse av musikken og begynte etter hvert påeurytmiutdannelsen, først i Moss og senere i Järna i Sverige.Eurytmi er en bevegelseskunst som ble introdusert avRudolf Steiner og utviklet av ham i samarbeid med en gruppepionerer. Senteret for dette utviklingsarbeidet ligger fortsatti Goetheanum i Dornach. Hit kom også Gudrun og arbeideti 10 år som både scene-eurytmist og eurytmilærer for blantannet skuespillerstudentene. Rudolf Steiner hadde sagt at eurytmienmå renne over av følelser, og for Gudrun var det klartat eurytmi som kunstform må være forankret i hjertet, ikke påen sentimental måte, men med hjertet som erkjennelsesorgan.I samtalen er hjertet det ordet hun oftest kommer tilbake til:„Vi må våge å være hjerte“. „Hvis bevegelsene er forankret ihjertet, behøver de ikke å være så store og dermed blir ikkepublikums øyne så slitne.“„I eurytmiforestillinger arbeidereurytmisten sammenmed musikere og oppleseremed utgangspunkt i komponisterog forfattere. “Rudolf Steiner har angitt mange grunnbevegelser sombrukes i eurytmien. For Gudrun var det viktig å utforske dissebevegelsene etter Goethes metode. Det vil si først gjøre dem,så forholde seg helt stille og så iaktta hva som skjer i en selv. Isitt pedagogiske arbeid med voksne lot hun elevene selv prøveå finne fram til en bevegelse som skulle samsvare med enbestemt kvalitet, for eksempel en farge. For henne er det viktigå arbeide på mange ulike måter slik at ikke bevegelsene blir endød etterherming, men noe levende.„Vi må våge å la elever, studenter og kolleger leke med stoffetfor i frihet å finne lovmessighetene av egen erfaring. Da blirdet individuelle uttrykk.“I eurytmiforestillinger arbeider eurytmisten sammen medmusikere og opplesere med utgangspunkt i komponister ogforfattere. Skal uttrykket bli helhetlig og levende, må eurytmistenikke bare gjøre sitt eget, men samstemme seg med de andrekunstnerne. Gudrun ser en oppgave i å styrke samarbeidetmellom eurytmister og andre kunstnere i større grad enn detskjer i dag.En eurytmist må være aktivt interessert både i sitt eget indreog i verden rundt seg. Gjennom å studere forskjellen på etvannliljeblad og et kornaks kan en oppleve to helt ulike bevegelsesformeri naturen. Ved en slik arbeidsform er det mulig åkomme på innsiden av virkeligheten. Dette arbeidet kan føreslangt videre enn det er mulig å beskrive her, men målsettingener å gripe noe av det innerste i naturen slik at en kan brukedette i et kunstnerisk uttrykk. Det er ikke snakk om en enkelSIDE 10 PENGEVIRKE – 0214