Av Anne Wedegewedege@tiscali.dkDenne artikkelen stod i det danskemagasinet Nyt Aspekt i juli-augustnummeret 2005. Artikkelen er gjengittmed tillatelse. Nyt Aspekt - tidsskrift forsinn–kropp-ånd, tlf. (45) 35 86 86 50,www.nytaspekt.dk”Engang i fremtiden vil menneskenesom topolete vesener ikke binde seg i ekteskap,for vi elsker alle vi møter på vårvei. Den enpolete parringsdrift er medsin rivalisering og materialisme roten tilalt ondt.”Dette skriver Martinus, denstore danske åndspersonlighet fra forrigeårhundre. Han forklarer en verdensordenhvor mennesket (og alle andre levendeskapninger) utvikler seg fra mineralrikettil planteriket og så over til dyreriket,inntil vi når det riktige menneskeriket ogderfra videre ut i de åndelige sfærer.Underveis går vi fra lyset gjennommørket og tilbake til lyset igjen.Kun i den mørkeste fase er vi enpoletevesener, i de andre faser er vi topolete.I dag befinner mennesket segrett etter mørkets toppunkt, på vei bortfra dyreriket. Vi lengter etter å tre inn idet riktige menneskeriket, hvor altomfattendekjærlighet og rettferdighet blomstrer,og hvor det drepende prinsipp ikkelenger eksisterer.Vi ønsker fred på jorden og arbeideralle, så godt vi kan, på vår egenutvikling frem mot en tilstand hvor vi føleross verdige til et liv i et sånt paradis.I prinsippet er vi motstandereav vold. Men hva med den psykiske vold– alle de ”tenkte” mord vi utfører nestenhver dag? Og hva med vår kolossaleevne til å binde andre ved hjelp av manipulasjonog maktkamp?I <strong>parforhold</strong>et viser vi våre verstesider når det gjelder dette.PolutviklingenMartinus kaller den menneskelige utviklingsveiinnen <strong>parforhold</strong>et for polutviklingen.I de mer primitive perioder avmenneskehetens historie var vi enpolete– altså 100 % mann eller 100 % kvinne –og monogame. Vi var avhengige av denmotsatte pol for å føle oss hele, og denkunne kun finnes i en partner av motsattkjønn.Forelskelsesfasen varte hele livetog et <strong>parforhold</strong> fungerte som en litenkampenhet. Det var oss og våres barn– og de andre. De andre var alle truslermot vår lille familieenhet.I takt med menneskets utviklingbegynner vår egen indre motsatte pol åvokse og derfor er ikke partneren lengerlivsnødvendig. Vi er ikke lenger forelsketi den samme partneren hele livet ogulykkelige ekteskap og skilsmisser blirhverdagskost.Samtidig begynner vi å åpne ossut mot samfunnet som nå mer oppfattessom en tumleplass enn en trussel. Vi blirfor eksempel politisk aktive, deltakere ihumanitære organisasjoner eller arbeidermed kunst og kultur.Ønsket om å søke ut av <strong>parforhold</strong>eter ifølge Martinus et av tegnenepå polutvikling og spirende nestekjærlighet.Å kunne omfatte flere menneskerenn kun sin egen partner med sympati/kjærlighet er tegn på menneskelighetog et skritt i retning av det riktige menneskerike,hvor mennesket ser det guddommeligei alle levende vesener bakomderes ytre fremtoning.”Han blir sjalu. min før såbrennende hovedinteresse(ham) er blitt skiftet ut medandre aktiviteter.””Den eneste ene?”Hvis det er riktig, har jeg forklaringen på,hvorfor jeg så motvillig lar meg lenke til”den eneste ene”. Når den første forelskelsener overstått, vil jeg kaste skylappeneog oppleve mer av livet, men stadiggjerne innenfor <strong>parforhold</strong>ets rammer.For den utkårne er jo stadig min bestevenn.Men nå kjeder jeg meg i dettradisjonelle hjemmeliv og begynner å© www.kronbladet.no Strandvindelengasjere meg utenfor hjemmet. ”Interesser”kaller jeg det, og det må gjerneforegå uten ham. Min fremvoksendemannlige pol skal ha stimulans.Men så har vi rotet. Han blirsjalu. I og med at min før så brennendehovedinteresse (ham) nå er blitt skiftet utmed andre aktiviteter, frykter han at jegogså skal bli oppslukt av en annen forelskelse.Han har vanskelig for å forstå, atjeg ikke er den jeg var før. Hans stadigdominerende mannlige pol forsøker ågjerde inn forholdet og verne om hjemmet.Mine interesser utenfor hjemmeter min livsnerve, og jeg vil ikkekunne puste, hvis jeg skulle gi avkall påå la meg inspirere av andre – både kvinneligeog mannlige – interessevenner.På denne polforvandlingens utviklingsveier det mange ulykkelige ekteskapmed mange ulykkelige skilsmisser.Og mitt forhold holdt da heller ikke.Lykken må være å finne enpartner, som har den samme grad av driftut, men hvor engasjementene utenforforholdet tilpasses, så ingen av parteneblir sjalu. D.v.s. å finne en partner, hvorpolene matcher. Vanskelig oppgave, forplutselig er det fire mennesker som skalpasse sammen og ikke to.BryllupsfantasierEtter syv år som singeljente føler jeg attertrang til å prøve lykken i et <strong>parforhold</strong>.Jeg søker en partner, som akkuratsom jeg, ønsker å vedlikeholde det frieliv med selvstendige interesser og venner.Derfor lyder min bønn: ”KjæreGud, jeg er singel og ensom, så hjelp megtil å finne en kjæreste, som ikke er sjalu,og som søker frihet i vårt forhold.”Tre uker senere: Ennå varm ettervårt første elskovsmøte må jeg langtvekk. På havearbeid hos mor i den andreenden av landet. Yes, Gud har hørt minbønn. Jeg fikk en deilig man med frihetstrang.Innen forelskelsen rakk å gjøremeg blind og døv, hørte jeg ham si: ”Jegkan ikke binde meg”. Jeg sender en takksigelseopp, dette her blir spennende.Kan jeg leve opp til frihetskravene?Strandvindelen bukter seg overog gjennom hekken, den har fått fatt irognebærgrenen og trekker den gjernemot jorden. Den klatrer ut på den frieengen i bakhagen, hvor den snor segrundt siv og stauder. ”Den skal vekk”,sier mor, ”den kveler alt liv.” ”Den skalvekk”, sier jeg og går til angrep fra densrot.Strandvindelen slynger seg<strong>Ildsjelen</strong> - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET 5
undt sin vertsplante, tett og fast, som jegom ham, ettersom våre favntak blir dypere.Det må være slitsomt for buskene åvære så tett omslynget, tenker jeg og kutterstrandvindelens livsnerve i bunnen.Den strekker seg opp mot lyset,hvor dens hjerteformede blader oguskyldshvite blomster folder seg ut.Noen blomster henger nedover og matchermin drøm om den hvite kjole. Minsmale midje, hvor en hvit fold dreier segrundt dansen, brudedansen, åh ja, nårhan endelig er blitt min…Fri meg for Xantippe¹Fanfaren gjaller! Andre blomster strutterut som trompeter, deres skjærende hvithetog lydløse latter river meg ut av minebryllupsfantasier. I kjølvannet stiger etstort, rungende NEI opp i meg. Jeg skaljo ikke bindes, vi skal jo sette hverandrefri.Fri meg for Xantippe-latterenog fløyten som kaller. ”Hvorfor kommerdu så sent hjem? Hva har du bruktpengene til? Det er for dårlig at… Når nålille jeg…””Jeg avstår fra”slyngplantens” vakrehjerteformede blader ogdets hvite brudeskjørt, forjeg vil ikke ha deres slyngel.Å kvele sin partner er ikkekjærlighet.”Jeg går amok på Strandvindelene,angriper dem i rasende destruksjonslystfra flere sider. Jeg flår og hiver ogblotter hekkens sårbare, bladløse grener.Ja, det gjør vondt å bli befridd for gamleStrandvindler.Hver ødelagte Strandvindel,som jeg hiver på gresset, blir et symbolpå min indre renselseprosess. Enforvandling mot frihet fra å ville eie.”Hvorfor ringer han ikke?” – vekk meddet mønsteret. ”Tenker han kanskje påmeg nå?” – vekk med det mønsteret. ”Erhan sammen med en annen kvinne nå?”Vekk, vekk, vekk.Tilslutt står jeg naken som hekken.Vi skal begge to komme oss igjen.Hekken skal ha tid til å spire nye blader,og jeg? Ja, først må jeg vel venne meg tilensomheten. Når jeg ikke har bindinger,har jeg vel heller ingen forventninger til¹ Xantippe var den store filosofen Sokrates’hustru. Tradisjonelt er hun blitt betegnet somlite sympatisk, vrien og sint. Kanskje er hunen av historiens mest baktalte kvinner.6 <strong>Ildsjelen</strong> - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET
Change language