Fiskevaksiner og genteknologi – Internseminar - Bioteknologinemnda

Bioteknologinemnda: Internseminar 5. september 2001og dermed øke immunresponsen. Bruk av adjuvanserbidrar til begrensninger på hvordan du kanadministrere vaksinen. Pr. i dag er det kun injeksjonsom kan brukes for å administrere vaksiner med dentype adjuvanser som benyttes innen akvakultur. Viønsker oss selvfølgelig enten oral administrasjon ellerimmersjon. En annen viktig ulempe med denne typevaksiner er risikoen for bivirkninger. I tillegg er prisenselvfølgelig også et problem. Det er dyre produkter.Vi trenger mye antigen. Som oftest må vi rense dem,og adjuvans er ikke billig.Levende vaksinerLa oss se hva levende vaksiner har å tilby. Medinaktiverte virus og subenheter er man i dag i de allerfleste tilfeller avhengig av oljebaserte adjuvanser somkun kan administreres ved interperitoneal injeksjon,mens levende virus kan gis som dypp. De er infektive,dvs. at de kan finne sin naturlige vei inn i dyret vivaksinerer, også ved oral administrasjon. Levendevaksiner muliggjør også mye lavere doseringer. Meden typisk inaktivert agens må man ha mellom en ogti milliarder inaktive virus pr. dose. Du kan gå minst1000 ganger lavere når du har attenuerte, levendevirus. Det er ingen behov for adjuvans. Prisen blirlavere, og kanskje det viktigste er at man får en langtmer naturlig og autentisk stimulering med levendevaksiner, der man ”trigger” alle de immunologiskearmene som bidrar til beskyttelse, både det humoralemed antistoff og det cellulære. Dermed har dumuligheten til å oppnå beskyttelse mot intracellulærepatogener. Dette er ikke noe nytt. Levende vaksinerbrukes allerede i dag.I fisk finnes det en type virusvaksine som erkommersielt tilgjengelig, og det er IPN. Til andre dyrfinnes det ca. 100 ulike vaksiner, og 60-70 % av disseer levende. Også på mennesker er ca. halvparten avvaksinene levende, så her har vi lang erfaring.Hvilke typer levende vaksiner har vi? Den førstemåten å framstille levende vaksiner på er å gå ut ogfinne naturens egne attenuerte virus. Det er denklassiske metoden, og det er der begrepet vaksineegentlig stammer fra, da Jenner for 200 år sidenbegynte å bruke kukopper til å vaksinere menneskermot kopper. Ku heter vacca på latin – derav ordetvaksine. Det er også gjort lignende forsøk påfiskevirus, der man finner virus på andre arter og serom det virker.Den andre måten å framstille levende vaksinepå er å modifisere det ytre miljøet for å framelskemutasjoner og selektere for de egenskaper du ønsker.Det klassiske er å passere viruset ditt gjentatte gangeri dyr eller i cellelinjer i dyrkningsmediet. Dette erogså forsøkt i fisk. Klassiske eksempler som de flestekjenner til, er tuberkulosevaksinen BCG, som ble kjørtgjennom et gallemedium i 12 år. Det er 70 år tilbake,og vi bruker fortsatt vaksinen. Det er åpenbart at dethar foregått genmodifisering i løpet av disse 12 årene,men det er en veldig empirisk måte å gjøre det på.En annen måte å lage levende vaksiner, er åselektere for temperatursensitive virus. Pr. i dag erinfluensavaksinene våre splitta, inaktiverte vaksiner.Neste generasjon blir sannsynligvis kuldeadaptertestammer, og det er like enkelt som det er genialt. Vedå benytte selekterte virus stammer som ikke kanreplikere ved 37 grader, så kan infeksjoner etableresi øvre respirasjonstrakt. Du kan bruke nesespray,og infeksjonen vil aldri etablere seg systemisk ogforårsake sykdom.Rekombinante, levende vaksinerTil slutt kan man lage levende vaksiner ved hjelp avrekombinant DNA-teknologi. Det er to hovedgrupperher. Enten går man inn og genetisk attenuerer viruset,for å lage en såkalt gendeletert vaksine. Dette haren stor fordel innen sykdomsbekjempelse hos dyr,nemlig at den kan brukes som markørvaksine. Nårman sier markør høres det som noe man legger til,men det man gjør her, er at man deleterer, tar ut etgen eller deler av et gen, som da ikke produserergenproduktet sitt. Markøren vil da være tilstede ivilltypeviruset, slik at man kan diskriminere mellomen vaksinert og en smittet fisk. Det er et viktig prinsippog kan da kombineres med eridikasjonsstrategier, dvs.strategier for å utrydde sykdomsorganismer. Det erutviklet en rekke nye produkter av den typen påveterinærsiden.Den andre typen rekombinant vaksine er omtrentlik, men du bruker da såkalt vektorvaksine, dvs.at man bruker levende, ikke-patogene (naturligeikke-patogene eller attenuerte) mikroorganismersom er rekombinert, og introduserer da et fremmedgen, som blir uttrykt. Det er to hovedprinsippersom er brukt for å konstruere disse rekombinante,levende vaksinene. Det ene er basert på prinsippetom homolog rekombinering. Man tar utgangspunkti villtypeviruset, som på forhånd er karakterisert,sekvensere og har fått kartlagt funksjonene til de ulikegenene. Man identifiserer et ”target”-gen som har en16