Afghanistan, krig, sex og kampropleserbrevLøse oppdraget og ta vare på sine menn.Disse ordene illustrerer hvordan en må tenkeog handle når en skal løse oppdrag i krig. Forå gjøre det mer tidsriktig kan vi heller si: Løseoppdraget og ta vare på sine soldater. Medtanke på det fokus som har vært rettet motvåre soldater i Afghanistan i det siste er det påsin plass å stille følgende spørsmål. Tar vigodt nok vare på våre soldater? Er vi klar overkonsekvensene av det våre soldater og befaler med på? Har vi planlagt oppfølgingen forsoldatene som kommer hjem godt nok? Svaretpå dette kan enkelt sies å være at dette blir vialdri gode nok på. Men, vi må forstå at vi heletiden kan bli mye bedre på dette enn vi er idag.Jeg har ikke den totale løsningen på dette,men vil gjerne bidra med noen påstander oginnspill. Skal Norge krige mot terror må vi alletåle å høre hvordan det er å stå midt oppidenne krigen. Utfordringen er at vi ikke ergode nok til å lytte og kommunisere med desom er eller har vært midt oppi de hardestridssituasjoner som Afghanistan byr på. Vi vilhelst høre den glamorøse, etisk riktige ogmoralske perfekte historien. At soldateneshverdag består av feige angrep, uberegneligesituasjoner og tap av gode kamerater blir fjerntfor mange av oss her hjemme.Vi må forsøke å forstå de tette bånd som er iet team/lag/tropp/kompani og hvordan det daføles når terrorister dreper en eller flere avkameratene. Det må være mulig å forstå atsoldatene som gjør jobben i den spisse endeni Afghanistan tar med seg disse følelsene inn ineste oppdrag og blir frustrert og forbannet.Det at soldater i en stridssituasjon klarer åberge eget og andres liv ved å drepe fiendenvil helt naturlig medføre en umiddelbar lettelseog seiersrus. For å greie dette må en væremotivert, oppgiret og trent før en kommer opp istridssituasjoner. Da er det ikke så merkelig atdet dannes noen kamprop. Disse kampropenehar sjokkert forsvarledelsen og kanskje en delandre.Men jeg må nesten få spørre litt flåsete omkanskje noen i forsvarets ledelse nå må skrivenoen etisk riktige kamprop til bruk forsoldatene som de sender ut i strid? Eller kan viheller innse at de vi setter til å løse dissestridsoppdragene, ikke er de mest sartefintenkere i forhold til ordvalg når de moter segopp til strid. Akkurat det gjør dem ikke tilmoralsk dårlige mennesker, men tvert imot ervåre befal og soldater faktisk noe av det mestlojale verktøy en regjering kan ha. De er trossalt villig til å gå i døden for det oppdragregjeringen har gitt dem.Jeg synes godt at både forsvarminister ogforsvarssjef kunne opptrådt på en merbalansert måte overfor de befal og soldatersom kom i fokus. Det de faktisk har gjort er åsette ord på hvordan det er å være i et megetkrevende stridsmiljø. Etter det som harkommet frem i media kan det se ut til atgeneralinspektøren for hæren ogforhenværende forsvarssjef har forstått dettelitt bedre enn forsvarssjef og forsvarsminister.Det føles kanskje slik at krig er bedre enn sexnår du akkurat har berget eget ogkameratenes liv ved å drepe en terrorist?Hvem vet? Jo, kanskje de som har opplevddet.Jeg er enig i at stridskulturen ikke skal få “tahelt av”, men da må nødvendige korrigeringerkomme tjenestevei og ikke som fordømmelsegjennom pressen. Jeg regner med atforsvarsledelsen nå tar denne utfordringen idialog med våre befal og soldater og atledelsen i fremtiden vil ha bedre fokus på åløse oppdraget og ikke minst, ta vare på sinemenn (soldater).Gunnar Lie Eide,Områdetillitsvalgt for BFOi Nord-Norge42 ffisersbladet
Etter den skjebnesvangre våren ogforsommeren 1940 kunne det virke som omtyskerne var uovervinnelige. I kampene omFrankrike tapte britene flere hundre jagerflyog piloter i det mislykte forsøket på å stanseden tyske invasjonen. Kanskje var dette noeav grunnen til at tyskerne trodde han kunnebeseire Storbritannia i lufta.Luftschlacht– Battle of BritainTysk Heinkel 111 i luftkamp medden legendariske Spitfire.tilbakeblikkAv Trond SætreSommeren 1940 var våpenstillstand medTyskland et hett politisk tema i Storbritannia.Men Winston Churchills linje om å kjempevidere vant fram, og statsministeren hadde etflertall av regjeringen bak seg. Imens rådførteHitler seg med admiral Erich Raeder, som slofast at den tyske marinen ikke burdekonfrontere den sterkere, britiske Royal Navymed mindre det tyske flyvåpenet, Luftwaffe,først fikk luftherredømmet. I tråd med detteigangsatte Hitler en plan, Operasjon Sjøløve”,som skulle muliggjøre en tysk ilandføring avtropper på engelsk jord i september 1940.Denne forutsatte at Luftwaffe først greide åerobre luftrommet fra det britiske flyvåpenet,Royal Air Force (RAF). Kampen omluftrommet fikk navnet Luftschlacht umEngland på tysk, eller the Battle of Britain påengelsk – et navn utledet av Churchillsuttalelse ”Det general Weygand kalte slagetom Frankrike, er over. Jeg forventer at slagetom Storbritannia er nær ved å begynne”.Militærtaktisk kan operasjonen deles i firefaser. Den første var kanalkampen fra juli tilaugust. På dette tidspunktet ville tyskernenærmest bare teste britisk forsvarsevne før deigangsatte noe angrep på britisk jord.Luftkamper ble utkjempet over konvoier, og inoen tilfeller ble konvoiene angrepet. Dennedelen av kampanjen gikk bra for tyskerne, ogbritene måtte stanse konvoitrafikken gjennomkanalen fordi tapene var for store.Andre fasen var angrepene på RAFs baseri august, en prosess som tyskerne kalte”Adlerangriff” - Ørneangrep. Luftwaffe-sjefen,selveste Hermann Göring, ville konsentreremange av angrepene mot RAFsradarstasjoner, fordi radaren ga RAF etfortrinn i luftkrigen; De kunne oppdageflyangrep på kort varsel, og trengte ikke å haflypatruljer konstant i lufta. Dermed sparte detbritiske forsvaret store mengder kostbartdrivstoff. Tyske Stukafly hadde god nokpresisjon til å treffe radarmastene, men var forlangsomme til å unngå konfrontasjoner medbritiske fly. Görngs plan var taktisk klok, menikke virkningsfull nok. Mer suksess haddeLuftwaffe med angrep på flybaser, men etterat begge sider led store tap den 18. august,ble angrepene redusert fram mot den tredjefasen.Den viktige, tredje fasen av operasjonenevar angrepene på flyplassene fra og med 23.august RAFs innsats i denne fasen inspirerteChurchill til å levere talen der han kom medsitt berømte utsagn ”Aldri i historien ommenneskelig konflikt har så mange hatt så fåå takke for så mye”. Noen tyske angrep bleogså foretatt mot byer, men det storeflertallene av angrepene ble rettet motflyplasser. Allerede så tidlig i krigen greideRAF imidlertid å utføre etgjengjeldelsesangrep: Som hevn for etangrep mot Portmouth og London den 24.august ble Berlin bombet natt til den 26., tilGörings forbauselse. Dette ga Hitler ogGöring et påskudd til å angripe sivile mål iengelsk byer, noe som Hitler tidligere haddenedlagt forbud mot ifølge sitt direktiv 17.Bombingen av flyplassene var uansett ikke såeffektiv som Luftwaffe hadde håpet på; defleste av dem var ikke asfalterte, og derforlettere å reparere. Dessuten bygde britiskindustri nesten 100 nye fly i uka.Bombingen startet for fullt den 7.september, da London bombet av en flåte på300 bombefly eskortert av 600 jagere. Seneresamme kveld kom de tilbake og fortsattebombingen mesteparten av natta til den 8.Dette var begynnelsen på den lange ogsmertefulle fjerde fasen, populært kalt blitzen.Ødeleggelsene var enorme, men taktiskgjorde ikke tyskerne nevneverdig framgang.De hadde håpet at britiske reserver måttesettes inn over London, hvor de ville bli mersårbare. Men RAFs 11 Group, som sto for myeav luftforsvaret i Sør-England, hadde størrestyrketall enn tyskerne var klar over, og greideeffektivt å bryte opp Luftwaffesbombeflyformasjoner. Litt mer kynisk, menpragmatisk, kan en også si da at tyskernebegynte å fokusere på sivile mål, heller ennmilitære, ga de det britiske forsvaret denpustepausen de trengte for å ruste oppskikkeligJagerflyene, av modell Messerschmitt f109,hadde begrenset rekkevidde, og Luftwaffemåtte nøye seg med nattangrep for å få gjortvirkelig skade. 15. september tapte Luftwaffe60 fly i et spesielt kraftig britisk motangrep.Etter dette bestemte Hitler seg for å utsetteinvasjonsplanene. Men nattangrepenefortsatte ut over høsten og vinteren. I dennetunge tiden gikk over 40 000 sivile liv tapt.Motivet for de massive angrepene mot britiskebyer var delvis å treffe industrielle mål, mentyskerne håpet også å demoraliserebefolkningen. 10. mai 1941 ble London utsattfor et massivt bombeangrep som drepte overtusen, og i tillegg rammet både BritishMuseum og parlamentsbygningen. Menderetter stilnet det merkbart. Tyskerne haddegitt opp å erobre luftherredømmet. Og om dehadde greid det, ville de likevel hatt storeproblemer med å få troppene sine overkanalen. Operasjon Sjøløve ble det aldri noeav.En annen viktig grunn til atinvasjonsplanene og blitzen ble avblåst, var atHitler ikke var spesielt ivrig etter å føre krigmot Storbritannia. Sovjetunionen var alltid detviktigste målet, og da intet gjennombrudd vari sikte i vest, ble han nødt å konsentrere segom Tysklands største potensielle krigsbytte. Idet lengste hadde Hitler håpet av Tyskland ogEngland skulle bli enige om våpenhvile, ja,kanskje at de til og med kunne slå segsammen og danne felles front motbolsjevismen.Nå var det for sent.ffisersbladet 43