200 3 - Samfunnsøkonomene

NR 5 - JUNI 2003 - 57. ÅRG.Tema: Konkurranseutsattsektor og lønnsdannelseKnut Sydsæter:Matematikk iøkonomi – før og nåOla Flåten:Strukturtiltak ikystfiskeflåtenAlexander W. Cappelen:John Rawls(1921-2002)Tore Jørgen Hanisch:Positivisme og naturvitenskapeligeanalogier i samfunnsøkonomienKnut Anton Mork:Lønnsvekst i en restruktureringsfase

NR. 5 – 2003 - 57. ÅRGI dette nummer...REDAKSJONENS GJEST4KNUT SYDSÆTER:Matematikk i økonomi – før og nåINFORMASJON7NILS FEARNLEY:Ny transportøkonomisk foreningAKTUELLE KOMMENTARER8OLA FLÅTEN:Stortingsmelding om strukturtiltak ikystfiskeflåten12ALEXANDER W. CAPPELEN:John Rawls (1921-2002)TEMA: KONKURRANSEUTSATTSEKTOR OGLØNNSDANNELSE15STEINAR HOLDEN:Konkurranseevne, lønnsdannelse ogkronekurs20ERLING HOLMØY:Kommentarer til Holden(II)-utvalgetsNOU 2003:13ARTIKLER25TORE JØRGEN HANISCH:Positivisme og naturvitenskapeligeanalogier i samfunnsøkonomien33KNUT ANTON MORK:Lønnsvekst i en restruktureringsfaseForsidebilde: © Henrik Saxgren / BAM /SamfotoØKONOMISK FORUMISSN 1502-6108Spanskesyken igjen?I 1918 gikk første verdenskrig mot slutten. Det hadde vært en utmattelseskrig ført fraskyttergravene; en kamp mot bomber og granater, rotter, gjørme og epidemier. En avepidemiene som dukket opp mot slutten, var spanskesyken. Amerikanske soldater påvei til Vestfronten våren 1918, brakte sykdommen med seg til Europa. Epidemienspredde seg raskt til alle kontinenter, og det antas at mellom 50 og 100 millioner døde,de fleste i løpet av høsten 1918. I Norge døde ca 15.000 mennesker, men omtrenthalvparten av befolkningen (1,2 millioner) ble syke. Dødelighetstallene var likevellave her i landet i forhold til i Afrika og Asia. I motsetning til de fleste influensaepidemierhvor eldre er mest utsatt, ble de unge hardest rammet. De økonomiskekonsekvensene ble derfor store verden over, bl.a. gjennom nedsatt produksjon inæringslivet som følge av høyt sykefravær og død.Epidemiologer har lenge snakket om at nye pandemier, i verste fall med like mangedøde som under spanskesyken, kan komme når som helst. Det var influensapandemieri 1957-58 (Asiasyken) og 1969-70 (Hong Kong syken), men antall døde var langtlavere. Spådommene er kanskje i ferd med å oppfylles nå. I november i fjor ble deførste tilfellene av lungesykdommen SARS oppdaget i Guangdongprovinsen i Kina, ogden har nå spredt seg til ca 30 land. Sykdommen er mindre smittsom enn influensa, ogi skrivende stund har WHO rapportert om 8000 tilfeller. De anslår også dødelighetentil å være 14-15%, men med store variasjoner etter pasientens alder og land.Sammenlignet med AIDS, som tok 3 millioner liv i fjor, er ikke SARS-dødsfallenedramatiske, men dødeligheten (andel syke som døde) er langt over det som f.eks. bleobservert under spanskesyken. I Norge var den bare på ca 1% den gang. Kina,inklusive Hong Kong, er hardest rammet, mens i skrivende stund er Canada det enestevestlige landet som har hatt SARS-dødsfall. De økonomiske konsekvensene av SARSser imidlertid ut til å bli store, og de globale kostnadene nærmer seg $30 milliarder.Den asiatiske utviklingsbanken antar at den økonomiske veksten i Asia i år vil dempesmed 0,1 til 0,2 prosentpoeng som følge av SARS, og enda mer for land som Kina ogSingapore. Spesielt rammes turistnæringen hardt. Dette har betydning også for andreland, og Lufthansa skylder på SARS som en årsak til det rekordstore underskuddet iårets første kvartal. Tidsskriftet The Economist spekulerer i om SARS vil føre til endemokratiseringsprosess i Kina, på samme måte som Tsjernobylulykken bidro tilSovjetunionens fall, da det er en del fellestrekk. I Norge har SARS lagt en demper pålakseeksporten til Asia, og turister fra Asia og USA ser ut til å svikte Norge dennesommeren. Men som vanlig, ved alle små og store katastrofer, er det noen som tjenerpå det, og telefonselskapene er blant vinnerne denne gang, som en følge av en storøkning i telefonkonferanser.Selv om den internasjonale influensaovervåkningen er bedre enn noen gang, kan manlure på hvorfor det ikke er et større internasjonalt samarbeid når det gjelder spredningav sykdommer. Hadde SARS vært et biologisk våpen, ville det vært et internasjonaltavtaleverk som tok hånd om viruset. På mange andre felt, som f.eks. miljøproblemer,har det også vokst fram en rekke internasjonale avtaler de siste 15 årene. Øktglobalisering gjør at behovet for internasjonalt samarbeid mot spredning av sykdommerblir større. Utryddelse av epidemier er et offentlig gode, og gratispassasjerproblemetgjør at arbeidet for utryddelse er mindre enn optimalt uten en bindende avtale.I tillegg kan immunitet mot sykdommen, etter hvert som den bekjempes, gi et insentivtil å vente med tiltak i land som ennå ikke har fått den, noe som forsterker gratispassasjerinsentivet.Effektive avtaler krever sanksjonsmuligheter.Sanksjonsmulighetene mot land som har fått sykdommen er tilstede, men det erantagelig ikke like lett ovenfor land som ennå ikke har fått den, og som ikkegjennomfører tiltak. Dette vil være en utfordring framover. WHO argumenterer nå former internasjonalt samarbeid, og tobakkskonvensjonen som nylig ble vedtatt, kan væreet skritt i riktig retning.ØKONOMISK FORUM NR. 5 20033

Under denne vignetten vil Økonomisk forum invitere personer innenfor politikk, næringsliv,forskning og forvaltning til å presentere sitt syn på samfunnsøkonomiske spørsmål.■ ■ ■KNUT SYDSÆTER:Matematikk i økonomi –før og nåØKONOMISK FORUM NR. 5 20034Tittelen kunne forlede leseren til å troat en her vil få en bred analyse av utviklingenav matematikkens rolle iøkonomifaget før og nå. En slik analysevil imidlertid være et prosjekt utenformitt kompetanseområde.Jeg vil i stedet si noen ord om det vihar forsøkt å gjøre med matematikkfagetved Økonomisk institutt og litt omfagets utvikling i den tiden jeg har hattførstehånds kjennskap til det. Dessutenvil jeg nevne noen av de problemene vistår overfor.Da jeg kom dit i begynnelsen av 60-årene, var instituttet preget av Frisch,Haavelmo og Leif Johansen (LJ).Klassisk matematisk analyse inkludertdifferensiallikninger og lineær algebra,var de feltene i matematikken som varaktivt i bruk, men ellers satte de seg inni de matematiske verktøy de haddebruk for.LJ var spesielt interessert i nyere utviklingstrekk,og fattet tidlig interessefor optimal kontrollteori. Denne teorienhar røtter i variasjonsregningen,som hadde sin spede begynnelse alleredepå 1700-tallet. Russiske matematikere,motivert blant annet av militæreproblemer som optimal styring av raketter,generaliserte i slutten av 1950-årene den klassiske variasjonsregningentil en teori med stor appell til økonomer.Siden 1960 har tusenvis av arbeideri økonomisk litteratur brukt optimalkontrollteori. Til å begynne medstuderte en særlig dynamiske avveiningermellom forbruk og sparingog problemer med optimal uttømmingav naturressurser. Etter hvert harteorien blitt brukt på en lang rekkeandre problemstillinger, for eksempeloptimalt lagerhold, optimal beskatningog teorien for regulering underasymmetrisk informasjon.LJ ba meg å sette meg inn i teorien,og våren 66 ga jeg to stabsseminarerom emnet, og skrev et memo. På forhåndvisste jeg bare litt om variasjonsregning,idet kontrollteori ikke bleundervist på Matematisk institutt. Denandre matematikeren som ble ansattved Sosialøkonomisk institutt (i 1969),Atle Seierstad, hadde interessert segfor kontrollteori i mange år og skreveten hovedoppgave om generaliseringerav kontrollteorien til såkalteBanachrom. Vi samarbeidet i årenesom fulgte om kontrollteoretiske problemstillingermed Seierstad som denledende kraften. Samarbeidet ledet tilen del artikler og kulminerte i en bok vipubliserte på North-Holland i 1987(Optimal Control Theory with EconomicApplications), som vel må siessiden å ha vært en standardreferanse påfeltet. Seierstad har for øvrig produserten lang rekke publikasjoner i kontrollteori,også i de senere årene.Kontrollteori har vært et hovedsatsningsområdefor oss, og seminarene vihar holdt opp gjennom årene om emnethadde til tider hatt ganske stor oppslutning.Mange i den nåværendestaben har da også, som Førsund,Strøm, Hoel, Christiansen, Vislie ogWillassen, brukt kontrollteorien i sinearbeider. En lang rekke andre økonomeri Norge som har arbeidet medkontrollteoretiske problemstillinger,har vel også fått sin første opplæringhos oss.Et annet tema som LJ var opptatt avog som vi tidlig ble bedt om å sette ossinn, i var generell likeveksteori a laDebreu. Ralph Lorentzen, som varansatt ved instituttet noen år i slutten av60-årene, og jeg hadde et seminarder vi gikk nøye gjennom Debreus bok,«The Theory of Value», og lagetet hefte med beviser for alle desetningene som ikke var bevist i boka.Seinere hadde Arne Strøm (som komtil instituttet i 1972), Seierstad og jeg etseminar over generell likevektsteori.Men interessen for dette temaet varrelativt liten blant økonomene på instituttet.(Et unntak er Bernt Stigum somhar flere arbeider innen feltet.)Doktorgradsseminarer over forskjelligematematiske emner har værtpå programmet i alle årene, men det ervel riktig å si at interessen nå er noemindre enn før. Stramt opplegg medsnevre tidsrammer fører til at doktorgradsstudentenehar mindre «fri» tidenn før. I de siste årene er det Seierstadsseminarer om stokastisk kontrollteorisom har vakt mest interesse.Spillteorien er nå et viktig område imatematisk økonomi og et veletablertinnslag i økonomisk forskning. LJ varmeget tidlig ute med å interessere segfor teorien og ga også egne bidrag.Mange av instituttets medarbeidere brukerspillteorien til å belyse økonomiskeproblemer. Den fremste eksperten vedinstituttet i dag i denne viktige teorien erutvilsomt Geir Asheim.UndervisningDen gamle «Forberedende prøve i matematikkfor sosialøkonomer» var etkurs som gikk fra august til mars nesteåret, der en fikk bestått/ikke bestått. Fra1966 ble det innført tallkarakterer.I 1987 ble forberedende prøve avløstav «Semesteremnet i matematikk».Allerede fra 1981 innførte vi et ikkeobligatorisktredjeavdelingskurs i matematikk.Selv om matematikk-kursenenå legger mindre vekt på matematiskstringens, vil dagens studenter somgjennomfører begge kursene ha be-

tydelig mer matematisk bakgrunn enndet de fleste studentene hadde før 1981.Dette gjenspeiler en internasjonaltrend. Økonomisk faglitteratur er nåsterkt preget av en matematisk framstillingsform,og det er betydelig vanskeligereenn før å følge med i denmest avanserte forskningen som foregår.LærebøkerDet å lage tilpassede lærebøker, oppgavesamlingerog veiledningsmaterialehar tatt mye av vår tid opp gjennomårene. Første utgave av MatematiskAnalyse, bind I, kom i 1969. Når jegkikker på den nå, er jeg forskrekketover presisjonsnivået, som sikkertskapte vanskeligheter for mangeden gangen, men som ville vært enkatastrofe i dag. I tillegg til en vissavteoretisering, har bestrebelsene i deseinere utgavene dels gått ut på å finnemer pedagogiske framstillingsmetoder,dels å fange opp nyere utviklingstrekk.Dette og hyppige endringer i oppleggog pensum ved instituttet, har ført til atden nåværende boka er 7. utgave. Etlangvarig samarbeid med professorPeter Hammond ved Stanford omengelske utgaver av denne og andrebøker har bidratt særlig til å forbedrede økonomiske eksemplene.Etter hvert har Seierstad, Strøm ogjeg, også med andre medforfattere,laget en rekke bøker i matematikk forøkonomer. De har blitt møtt meden viss internasjonal interesse og er(eller er i ferd med å bli) oversatt tilforeløpig 11 språk.Engasjement i AfrikaVed instituttet har vi i alle år, men særligi de siste årene, hatt mange utenlandskestudenter.En god del av dem har kommet fraAfrika. De fleste av dem har hatt godeevner, men som oftest hatt betydeligeproblemer med matematikk. Dainstituttet rundt 1980 startet et samarbeidmed Economics Department,University of Zimbabwe, fikk jeg somoppgave å se på matematikkundervisningender. De som på den tiden undervistei matematikk, hadde bare denbakgrunnen som økonomiutdanningenhadde gitt dem, og de ville nok hattproblemer med å bestå vår gamle forberedendeprøve. I en klasse på 150studenter hadde ingen læreboka i kurset.Situasjonen var derfor dårlig. Jeghar siden brukt betydelig tid på å prøveå forbedre situasjonen ved å holde forelesninger,endre oppleggene for kursene,kurse lærerne, osv. Jeg har ogsålaget flere lærebøker som på grunn avstøtte av NUFU er så billige at studentene(inntil nylig) har hatt råd til å kjøpedem. Jeg liker å tro at innsatsen harbidratt til det faktum at studentene vifår fra Zimbabwe til vårt master programi Environmental and DevelopmentEconomics i de siste årene, harklart seg mye bedre i matematikk ennde fleste andre studentene fra Afrika.Mosambik er et annet afrikansk landjeg har vært engasjert i. Situasjonen derer helt annerledes enn den var iZimbabwe. De har høyt kvalifiserterussiske matematikere som forelesere,men pensumbøkene i matematikk forøkonomer er oversettelser av uhyrekrevende russiske bøker uten noe snevav økonomiske eksempler. En gruppeder nede er i gang med å oversette enav våre bøker til portugisisk.Forøvrig har jeg vært engasjert som«resource person» i African EconomicResource Consortium’s satsing på master-og PHD-programmer i økonomifor afrikanske land sør for Sahara.(AERC er støttet av mange organisasjoner,som Verdensbanken og NO-RAD.)Studentenes matematikkbakgrunnNoen av dere har vel hørt klagesangerfra meg før om studentenes manglendematematikkferdigheter. Faktum er atmatematikknivået på de studentene vifår nå, er lavere enn noen gang. En delkan ikke legge sammen brøker, ognoen har vanskeligheter med prosentregning.Algebrakunnskapene er pålavmål. I august 2002 hadde jeg en litentest av 41 begynnerstudenter.Oppgave 1 (b): a-(b-c)=? Her var det14 av de 41 som hadde feil, med 8 forskjelligegale svar. Oppgave 3(a): Regnut (a+b) 2 . Bare 17 fikk det rette svaret,a 2 +2ab+b 2 , med 5 forskjellige gale varianter,naturligvis med a 2 +b 2 som denmest populære. (3 av de 6 som hadde 3år matematikk fra videregående haddefeil svar!) Oppgave 5: Hva betyr 5 -3 ?Redaksjonens gjestKnut Sydsæter er professor i matematikk vedØkonomisk institutt, Universitetet i OsloHer var det ikke så overraskende atbare 7 hadde rette svar (1/125). (3 av de6 som hadde 3 år matematikk fra videregåendehadde feil svar.)Erfaringer fra høyskoler og universiteterviser at manglende ferdigheter ielementær algebra rir mange studentersom en mare gjennom hele studiet.Reformene av matematikkfaget i skoleverketog andre mer dyptgåendetrekk ved samfunnsutviklingen, harført til at langt mindre tid enn før går tilinnøvning og drill av «kjedelig» algebra.Problemer har vi imidlertid hattlenge. En rapport fra Svein Søylandved høgskolen i Buskerud viste følgende:Alle som søkte på det økonomisk-administrativestudiet i 1996kom inn, hvorav 51% med bakgrunnfra handel- og kontorlinjen i videregående.Samlet strykprosent i matematikkgrunnkurs var 54.5. Bare ca.halvparten av dem med bare grunnkursfra videregående møtte til eksamen. Avde 23 med den bakgrunnen som møtte,strøk 20. (Bare 45% av studentenebrukte for øvrig 20 timer eller mer påstudier, og bare 59% av dem somtrengte det deltok i forkurs.) Ved høgskoleni Bodø ble det på samme tidmeldt om 65% stryk i matematikkgrunnkurs.Mange av oss har stilt spørsmål vedom det er en menneskerett å få prøveseg på et studium som nærmest forutbestemtfører til faglig nederlag, ogsom dessuten koster betydelige ressur-ØKONOMISK FORUM NR. 5 20035

Redaksjonens gjestser. Etter et møte her på Blindern medlærere i matematikk ved de fleste høyskoleneog universitetene i landet, bledet rettet en henvendelse til departementetmed et krav om at en ved opptaktil det økonomisk-administrativestudiet skulle kreve 2 år matematikkfra videregående. Svaret var negativt.Opptaket skulle basere seg på studiekompetansealene, men undervisningenkunne forutsette 2 års matematikkbakgrunn,slik det hadde vært til da. Vivet imidlertid at kortvarige forkurs,som ble anbefalt av departementet,kunne bøte noe på problemet, men pålangt nær løse det.En nyere trend er at mange studentervirker hjelpeløse uten kalkulator. Veden eksamen nylig (på hovedfagsnivå)fikk en kandidat svaret 10:0.2 på enoppgave. Han la til at han trodde det varlik 50, men siden han ikke hadde lommeregnerkunne han ikke bekrefte det.KvalitetsreformenUniversitetene og høgskolene er somkjent i forvandling. Kvalitetsreformenskal etter intensjonen gi studentene enhelt annen oppfølging enn før. Ettermin mening er det en reform som i vårnåværende situasjon tvinger seg framog som, om den blir tildelt nok ressurser,kan bøte på noen av de problemenevi står overfor. Men for flinke, vitebegjærligestudenter går noe viktigtapt.Selv med kvalitetsreformen på plass,er det naturligvis helt urealistisk for osså kunne konkurrere med de beste universitetenei verden. Når det gjeldermatematikk, blir jeg noen ganger sjokkertover det enkelte av våre økonomistudentermøter ved en del utenlandskeuniversiteter, der matematikknivået tildels er skyhøyt over det vi kan ta siktepå. Høyt matematikknivå er naturligvislangtfra ensbetydende med høyt nivå iøkonomi. Men forskjellen er ofte så påfallendeat vi i alle fall bør spørre ossselv om vi er på rett vei.Grunnleggende emner i økonomi måvi i alle fall tilby. Personlig tror jegogså at et nesten matematikkfritt årsstudiumer svært verdifullt for bredestudentgrupper. Det kunne imidlertidvære fristende å foreslå et alternativtløp med sikte på å bringe en gruppestudenter opp på et betydelig høyerenivå. Det ville kreve en ganske drastiskomlegging og føre til et meget krevendestudium, men vi kunne love demsom fullfører en unik kompetanse. Deformelle forkunnskapene kunne væremeget moderate, men opptaksprøverkunne teste om de som søker har sansfor og evne til teoretiske resonnementer.(Erfaringen viser at slike evner oftehas av studenter som på grunn av andreinteresser ikke har tatt fordypning imatematikk på videregående.) Slikeforslag er det imidlertid lett å kommemed for en som snart må si takk for segog som ikke må leve med de nedskjæringenesom kan komme om studenttalletblir så lavt at instituttet må gå tilstorstilt nedbemanning.➥ Forts. fra side 24ØKONOMISK FORUM NR. 5 2003Litt videre algebra gir da(A3)Gitt disse resultatene kan vi nå enkelt finne virkningen påproduktreallønna i konkurranseutsatt sektor ved å differensiere(3):(A4)Denne formelen viser viktigheten av avtakende skalautbytte.Uten dette ville nevneren ha vært lik null, slik at produktreallønnai konkurranseutsatt sektor ville ha vært uendret.Da ville nemlig faktorprisutjamning gjelde, slik at deninnenlandske produktlønna måtte være lik den utenlandske 7 .I figur 2 ville da grenseproduktkurven for denne sektorenvære horisontal i stedet for fallende. Videre ser vi at densamme lønnsendringen vil være null også hvis σ→∞. I dettetilfellet bryr ikke husholdningene seg om hvilke varer de fårmer av når de blir rikere, bare de får noe. Da er det ingengrunn til å flytte arbeidskraft, så ingen insentiver til slikoverflytting blir heller nødvendige. I figur 1 er da indifferenskurvenerette linjer.Likning (5) i hovedteksten følger nå av (A.2) – (A.4).Referanser:Bjørnstad, Roger (2002): ”Økt bruk av oljepenger krever lønnsvekst om lagsom i år!” Økonomisk Forum, 56. årgang, nr. 9, desember, ss. 10–13.Dixit, A.K. og V. Norman (1980): Theory of International Trade, CambridgeUniversity Press.Gjedrem, Svein (2002): «Utfordringer i den økonomiske politikken», foredragfor NHOs hovedstyre, 19. september.Norges Bank (2002): Inflasjonsrapport nr. 3, oktober.7 Grunnen til at det er skalautbyttet i konkurranseutsatt sektor som er avgjørende,er at det er gjennom denne sektoren at innenlandsk arbeidskraftkonkurrerer med den utenlandske.6

Ny transportøkonomiskforeningTransportøkonomisk forening skal stiftes. – Vi ønsker å skape en uformellmøteplass der samfunns- og transportøkonomer kan utveksletanker, ideer og erfaringer, sier stifterne James Odeck, Nils Fearnleyog Jon-Terje Bekken.Tanken om å opprette et møtested forøkonomer som jobber med samferdsel,er ikke ny. Tidligere har det imidlertidikke lykkes å få i gang en levende ogaktiv transportøkonomisk forening iNorge. Det ønsker de tre initiativtakernenå å endre på.– Foreningen skal være en uformellmøteplass der samfunns- og transportøkonomerkan utveksle tanker, ideer ogerfaringer. Det blir altså et møtested forfaglig utvikling, og et sted hvor mankan treffe likesinnede og pleie sin interessefor fagfeltet. Deltakerne skalikke representere andre enn seg selv ogsin interesse for transportøkonomi, sierde tre samfunnsøkonomene.Foreningen legger opp til mer ellermindre regelmessige møter der uliketransportøkonomiske temaer tas opp.Til hvert møte vil en innleder, medbakgrunn i sin ekspertise, erfaring ellerinteresse for området, presentere temaet.Deretter blir det spørsmål, diskusjonereller debatt.Første møte om kalkulasjonsrentenFørste møte blir etter planen i Jernbaneverket18. juni med temaet:Er kalkulasjonsrenten for vurderingav samferdselsprosjekter for høy?Professor Steinar Strøm fra Økonomiskinstitutt ved Universitetet i Oslo vil innlede,etterfulgt av forberedt kommentarved forsker Harald Minken fraTransportøkonomisk institutt. Temaet ersvært aktuelt siden Samferdselsdepartementetnylig fastsatte nivået på kalkulasjonsrententil bruk i vurderinger avsamferdselsprosjekter. Kalkulasjonsrentensom nå er fastsatt er høyere ennnoensinne; for vegsektoren er den påhele 8%. Samtidig går EU og resten avEuropa den andre veien. Sverige, for eksempel,har redusert kalkulasjonsrentenfor sine samferdselsprosjekter fra 4% til3%. Spørsmål som kan stilles er derfor(1) Er de samfunnsøkonomiske fagligevurderingene som ligger til grunn forfastsettelsen av kalkulasjonsrenten riktige?(2) Er nivået på renten riktig? og (3)Hva er så spesielt med Norge at det tilsierat renten bør være minst dobbelt såhøy som i andre land vi kan sammenligneoss med? Tid og sted: 18. juni kl16.00 hos Jernbaneverket, Stortorget 7 iOslo. Påmelding til Jon-Terje Bekken tiljbe@toi.no eller tlf. 22 57 38 55.Interessert i foreningen?Hvis du er interessert i foreningen, ellerdu har noen spørsmål, så ta kontaktmed initiativtakerne James Odeck iVegdirektoratet james.odeck@vegvesen.no,Jon-Terje Bekken på TØIjbe@toi.no eller Nils Fearnley på TØInaf@toi.no. Alle som er interesserte ervelkomne til det første seminaret 18.juni. Der vil vi diskutere nærmerehvordan foreningen skal fungere.Nils FearnleyTransportøkonomisk instituttInformasjonVeiledning■ ■■ ■■ ■for bidragsytere1. Økonomisk forum trykker artikler omaktuelle økonomfaglige emner, bådeav teoretisk og empirisk art. Temaetbør være av interesse for en bredleserkrets. Bidrag må ha en fremstillingsformsom gjør innholdettilgjengelig for økonomer uten spesialkompetansepå feltet.2. Manuskripter deles inn i kategorieneartikkel, aktuell kommentar, debatt ogbokanmeldelse. Bidrag i førstnevntekategori sendes normalt til en eksternfagkonsulent, i tillegg til vanlig redaksjonellbehandling.3. Manuskriptet sendes i elektroniskformat (fortrinnsvis i Word) tilSamfunnsøkonomenes Forening vedsekretariatet@samfunnsokonomene.no.Det kan også sendes direkte til en avredaktørene. Artikler bør ikke værelengre enn 20 A4-sider, dobbel linjeavstand,12 pkt. skrift. Aktuelle kommentarerskal ikke overstige 12 siderav tilsvarende format. Debattinnleggog bokanmeldelser bør normalt ikkevære lengre enn 6 sider av sammeformat.4. Artikler og aktuelle kommentarer skalha en ingress på max. 100 ord.Ingressen bør oppsummere artikkelensproblemstilling og hovedkonklusjon.5. Matematiske formler bør brukes i minstmulig grad. Unngå store, detaljertetabeller.6. Referanser skal ha samme form som iNorsk Økonomisk Tidsskrift (kopi avNØTs veiledning kan fåes hos SFssekretariat).ØKONOMISK FORUM NR. 5 20037

Aktuell kommentar■ ■ ■ OLA FLÅTEN:Stortingsmelding omstrukturtiltak i kystfiskeflåten*ØKONOMISK FORUM NR. 5 20038Regjeringen Bondevik har i vår lagt fram Stortingsmelding 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten. Kystfiskeflåten omfatter fartøyunder 28m. Tiltakene som Meldingen foreslår skal oppfylle tre hovedformål:En mer lønnsom fiskerinæring, fornying av flåten og attraktivearbeidsplasser. Meldingen viser klart at kystflåten etter hvert har økt totalkapasiteten,på tross av at det er blitt færre fartøy. Utvikling av ny teknologi ogmer fangsteffektive fartøy og redskap gjør at Fiskeridepartementet mener atkystflåten i dag har for stor kapasitet i forhold til ressursgrunnlaget.Hovedproblemene med en flåte som har høyere fangsteffektivitet enn detressursgrunnlaget tillater er dårlig lønnsomhet og dårlig utnyttelse av naturressursene.Tiltakene som foreslås er ment å bøte på dette. Men i hvor storgrad kan de foreslåtte tiltak bidra til å oppfylle målene? Vil tiltakene føre tillavere kapasitet og bedre lønnsomhet i flåten? Hva blir virkningene for storeog små kystsamfunn?Regjeringens mål og tiltakI slutten av mars i år la RegjeringenBondevik II fram Stortingsmelding 20(2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten.Kystfiskeflåten er i denne sammenhengdefinert som fartøy under 28m (i parentes kan bemerkes at mindreOla Flåten er professor ved Instituttfor økonomi, NFH, Universitetet iTromsø, og seniorforsker vedNORUT Samfunnsforskning AS,Tromsøfartøy enn dette i sommerhalvåret hardrevet fiske både ved Bjørnøya, Islandog Grønland). Tiltakene somMeldingen foreslår er ment å oppfylletre hovedformål (kapittel 1):- En mer lønnsom fiskerinæring,- Fornying av flåten, og- Attraktive arbeidsplasser som gjør atungdommen ønsker å satse sin framtidi dette yrket.Distriktspolitiske hensyn er nevnt andresteder, men i en noe mer underordnetsammenheng. På dette feltet kanman ane en forskjell fra de mål tidligereregjeringer offisielt har hatt. Detsamme gjelder bevaring av ressursgrunnlaget- men som kanskje ansessikret ved bruk av totalkvoter?Tiltakene som forslås er i hovedsak:- Strukturkvoteordninger for fartøymellom 15 og 21 m og mellom 21 og28 m,- Strukturfond for tilskudd til kondemneringav fartøy under 15 m som fiskeri adgangsregulerte fiskerier,- En prøveordning med Driftsordningerfor alle kystfiskefartøy under28 m i Finnmark, og- En utredning av spørsmålet om innføringav Grunnrenteskatt i fiskerinæringen.Den foreslåtte Strukturkvoteordningenvil innebære at et fartøy som selgesmed kvoterettigheter kan trekkes ut avfiske og i så fall overføres 80 % av kvotentil kjøperens fartøy, mens 20 % trekkesinn og refordeles på alle fartøy ivedkommende fartøygruppe. Fartøygruppeneer inndelt i kombinasjon avbåtstørrelse, som nevnt ovenfor, og geografisktilhørighet - fylke. Denne typemarkedsbegrensning tilsvarer de ordningersom i hovedsak har vært gjeldendesiden 1990. Det er ikke foreslåttnoen tidsmessig begrensning på hvorlenge kjøperen får beholde den ervervedeekstrakvoten (dvs. ingen tilbakefallsrettslik vi kjenner det fra bl.a. vannkraftnæringenog ordningen med bygsledetomter) og heller ikke noen begrensningpå hvor mange ekstrakvoteren fartøyeier kan kjøpe. Formelt sett tildeleskvotene for et og et år, men fiskernehar rimeligvis forventninger om atordningen (og ressursene) vil vare endel år. Da en lignende ordning for noenår siden ble innført i havfiskeflåten bledet satt en begrensning på i alt tre enhetskvoterpr. fartøy. En slik begrensninger ikke foreslått for kystfiskeflåten.Strukturfondet, som er foreslått åvirke i fem år, skal kunne gi tilskudd tilkondemnering (vanligvis fysisk tilintetgjøring)av fartøy under 15 m, og finansieresav en avgift, trolig på omlag0,7 % av brutto fangstverdi for allefartøy. Det siste innebærer altså at helefiskeflåten skal være med å finansierereduksjonen i antall små fartøy. En* Takk til Carl-Erik Schulz og redaktøren forspørsmål og kommentarer.

ekke høringsinstanser til Fiskeridepartementetsto dokumenter som varforberedelsen til denne Stortingsmeldingen,mener at en statlig medfinansieringav fondet på minst sammenivå som det fiskerne selv bringerfrem, er en forutsetning for oppslutningenom Strukturfondet. Flere avdisse fremmet konkrete forslag til statligmedvirkning, tilsvarende fra 0,3til 0,5 % av brutto fangstverdi somstatens andel. Regjeringen har tidligereorientert Stortinget om at forslag tilavgiftssats vil bli lagt fram forStortinget i forbindelse med Revidertnasjonalbudsjett 2003.Driftsordningene, som i første omgangskal utprøves i Finnmark, innebærerat fiskere med fartøy under 28 mi en tidsbegrenset periode skal kunnesamarbeide om å fiske sine kvoter, menuten at fartøy må trekkes ut av fiske påpermanent basis. Samarbeidet kanbestå i for eksempel at to fartøyeierelegger den ene båten ved kai et år ogfisker begge kvotene med det andrefartøyet. Dette vil redusere gjennomsnittligedriftskostnader og øke overskuddetpr kg fisk. Til nå har reguleringenefor kystfiskeriene vært basertpå fartøykvoter og gruppekvoter der desiste har vært bindende og de førstnevnteikke har vært fullt ut en individuellrett. Når gruppekvoten har værtoppfisket har de fartøy som ikke alleredehar tatt sin fartøykvote (maksimalkvote)likevel måttet avslutte fisket.Denne ordningen går under navnetoverregulering – summen av fartøykvotenei ei fartøygruppe er større enntotalkvoten for gruppen. Overreguleringeni prosent av gruppekvoten harvariert over tid og mellom fartøygrupper.For eksempel var overreguleringenfor torsk nord for 62. breddegrad forhovedgruppen av kystfartøy (gruppe I,dvs. fartøy med fiskerettigheter) 100prosent i 1997 som var et år med stortotalkvote. I 2003 er den tilsvarendeoverregulering redusert til 21 prosent(overreguleringen i de enkelte fiskerierer vist i Meldingens vedlegg 4). Tiltross for redusert overreguleringmedførte vinterens (2003) godetilgjengelighet av torsk at enkeltefartøy, bl.a. de som valgte å starte åretmed sildefiske, langt fra fikk tatt sinmaksimalkvote av torsk før fisket blestoppet. Imidlertid, spillets regler er joslik at man måtte forvente dette. Det erogså et villet resultat både for Norgesfiskarlag og Fiskeridepartementet somhar ønsket en viss grad av overreguleringfor å utnytte effektivitetspotensialetsom ligger i konkurranse mellomfartøyene (at kappfiske kan reduserekvaliteten på fisken og fiskeprisen ermange klar over, men hittil har konkurranseforholdetvært tillagt størst vekt).Om grunnrenteskatt sier Meldingen:«For å ha et best mulig beslutningsgrunnlagi vurderingen av innføring ogeventuelt utformingen av en grunnrenteskatti fiskeriene, har Fiskeridepartementetinitiert en utredning av dettespørsmålet. Regjeringen vil komme tilbaketil Stortinget med en vurdering ogeventuelt forslag på et senere tidspunkt»(Meldingen, kap. 10.3.7). Dette kan blien interessant utredning, særlig fordiden berører både effektivitets og fordelingsspørsmål.I neste runde blir detselvsagt interessant å se om Fiskeridepartementetog Regjeringen vil fremmekonkrete fo slag om grunnrentebeskatningi fiskeriene.Aktuell kommentarMeldingens innholdMeldingen, som inneholder 11 kapitlerog en del korte vedlegg, gir en god delbakgrunnsstoff for vurdering av næringsutviklingenog eventuelle tiltak forkystfiskeflåten. Bl.a. drøftes ressursfordelingmellom ulike fartøygrupper, tilpasningerinnenfor rammen av en fastressursfordeling og fornying og rekrutteringi fiskeflåten. Et hovedpunkt er atressursfordelingen mellom ulike fartøygrupperbør ligge fast (Meldingen siermå), som grunnlag for den nødvendigestrukturering. Videre sies at det er viktigmed en løpende fornying av fiskeflåtenfor å opprettholde muligheten for ålevere råstoff av høy kvalitet og for årekruttere kvalifisert arbeidskraft iframtiden. Meldingen gjør også heltkort rede for hovedinnholdet i fiskeriøkonomiskteori og om andre lands erfaringermed forvaltning av flåtekapasitet(kapittel 3). Sammenfatningen (kapittel4) av tidligere stortingsmeldinger ogkomiteinnstillinger de siste 20 åreneder de politiske mål for strukturpolitikkeni fiskeflåten er tatt opp, viser noeninteressante utviklingstrekk. Bl.a. så laRegjeringen Bondevik I (i St.meld.nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utviklingav norsk fiskerinæring (Perspektivmeldingen)større vekt på at lønnsomheti næringen skal bidra til å oppnådistriktspolitiske mål, med andre ordopprettholde kystsamfunnene.Kapittel 5 inneholder en gjennomgangav adgangsbegrensninger i dennorske kystfiskeflåten med utgangspunkti adgangsbegrensningene i torskefisketsom ble innført i 1990.Kapitlet gir en beskrivelse av utviklingeni antall fartøy som har deltatt itorskefisket, og en del hovedelementeri adgangsbegrensningen og reguleringsformeni dette fisket. Videre girMeldingen en kort vurdering av hvordanfiskeindustriens interesser blir berørtav reguleringene og struktur tiltakenei kystflåten. Et eget kapittel er vietfornying, flåtekapasitet og strukturendringi kystflåten. Her diskuteres blantannet utvikling i fangstkapasitet ogkonsekvenser av overkapasitet. Kapasitetog overkapasitet er stort sett definerti tekniske termer som antall fartøyi ulike lengdegrupper og justert forandre tekniske parametre. Nyere fartøyhar en langt større fangstkapasitet ennet eldre fartøy av samme lengde, ogmindre arbeidskraftbehov. Dette gjelderuansett fartøystørrelse, også for detsom ofte kalles sjarker - lengdegruppeneunder 15 m. Beregninger gjort avSINTEF (presentert i vedlegg 8) viserat selv om det totale antall kystfiskefartøy(med vesentlige fiskerettigheter)fra 1990 til 2002 ble redusert med24 %, så har fangstkapasiteten økt med30 % i denne perioden. SINTEF talleneviser også at for de minste fartøyeneunder 10 m er antallet redusert med1200, hele 65 %, mens det er økningfor alle de andre størrelsesgruppene(10-15, 15-21 og 21-28 m). Antallet iden største gruppen har økt med over90 %, fra 96 til 183, mens kapasitetsøkningenfor disse er beregnet til hele150 %. I 1990 hadde fartøyene under15 m vel 60 % av den beregnede kapasiteti kystflåten, ifølge SINTEF’s beregninger.I 2002 har de vel 1900 fartøyeneunder 15 m vel halvparten avkystflåtens beregnede fangstkapasitet,mens vel 500 fartøy over 15 m harknapt halvparten av kapasiteten.Kapittel 8 inneholder en redegjørelsefor Fiskeridepartementets tohøringsnotat av 7. august 2002 omhenholdsvis Spesielle kvoteordningerØKONOMISK FORUM NR. 5 20039

ØKONOMISK FORUM NR. 5 200310Aktuell kommentarfor kystflåten og om Strukturfondet.De ordningene som ble foreslått ihøringsnotatene, var utformet forpermanent å redusere antall fartøy ikystflåten. I tillegg ønsket departementetå diskutere ordninger somkan øke fleksibiliteten i kystflåten.Høringsuttalelsene fra omlag 30institusjoner og organisasjoner er oppsummerti kapittel 9. Uttalelsene kommerfra offentlige etater, Sametinget,kommuner/fylkeskommuner, næringsorganisasjonerog miljøorganisasjoner,og viser stor interesse og engasjementfor Meldingens temaer og forslag. Deter positivt at Fiskeridepartementet harlagt ut uttalelsene på sin hjemmeside(se http://www.dep.no/fid - klikk påmenyen til høyre: høringssaker).Meldingen viser klart at kystflåten erblitt mer fangsteffektiv, på tross av atdet er blitt færre fartøy totalt sett.Utvikling av ny teknologi, mer effektivefartøy og redskap gjør at Fiskeridepartementetmener at kystflåten i daghar for stor kapasitet i forhold til ressursgrunnlaget,og det er det ikke vanskeligfor en økonom å være enig i(nytt er det heller ikke - effektivitetenhar økt mer eller mindre jevnt de sistehundre år og mer). Hovedproblemenemed en flåte som har høyere fangsteffektivitetenn det ressursgrunnlaget tillaterer dårlig lønnsomhet og dårlig utnyttelseav naturressursene. Tiltakenesom foreslås, og som er gjengitt ovenfor,er ment å bøte på dette. IMeldingens to siste kapitler (kapittel10 og 11) finner vi Fiskeridepartementetsvurdering av strukturtiltak ikystfiskeflåten og Effekter av strukturkvoteordningenog strukturfondet, sistnevntemed vekt på kvotemessigeeffekter, samt distrikts- og sysselsettingsmessigeeffekter. Det er særligMeldingens to siste kapitler som inneholderfiskerimessige og økonomiskeberegninger og analyser. Det blirkonkludert med hvilke strukturtiltaksom Regjeringen vil innføre og hvordandisse skal utformes. Men i hvilkengrad holder argumentene og virkemidlene?Vil dette føre til laverefangstkapasitet og bedre lønnsomhet?Holder argumentene?Det er ikke alltid klart hva som iMeldingen menes med lønnsomhet - erdet bedriftsøkonomisk eller samfunnsøkonomisklønnsomhet? Begrepet samfunnsøkonomisklønnsomhet har barerelevans dersom de enkeltebedrifter/enheter oppfattes som deler aven større helhet – et samfunn - hvor deter av interesse å vurdere hva som er fordelaktigut fra en videre synsvinkel ennden enkelte bedrift. Det er velkjent atøkonomisk optimalt fiske vil kunne gien avkastning (grunnrente) utover detsom er normalt for arbeid og kapital inæringer som ikke er basert på utnyttingav knappe naturressurser. H v asom er normalt avhenger imidlertid avbl.a. hvilken geografisk enhet vi ser på.Med andre ord, hvilket samfunn er detsom skal ha «økonomisk optimalt fiske»?Er det lokalsamfunnet, regionen,landet, eller det globale samfunnet?Etter innføringen av 200 mils økonomiskesoner for omlag 25 år siden ogstor grad av nasjonalisering av tidligereinternasjonale allemannsressurser, kunneman kanskje si at spørsmålet er avgjorten gang for alle: det er landet somer samfunnsenheten. At dette likevelikke har vært så klart for Norgesvedkommende framgår av det faktum atflere tidligere Stortingsmeldinger omfiskeripolitikk, fra ulike regjeringer, harlagt stor vekt på regional og lokal fordelingav fiskeriaktiviteter, og flere virkemidlerhar vært utformet etter dette.Avgrensningen av samfunnet erprinsipielt viktig, bl.a. fordi det kan argumenteresfor at alle medlemmene avet gitt samfunn skal/bør behandles likt,det vil si at de i prinsippet har sammerettigheter og plikter. I Norge har detvært relativ stor politisk enighet om atnaturressursene olje, gass og fisk tilhørerhele samfunnet, dvs. at alle nordmenni nåværende og framtidige generasjonerhar rett til en del av grunnrentensom realiseres i disse næringene.Stortingets Næringskomite har uttalt(se Innst. O. nr. 38, 1998-99)«Komiteen vil påpeke at fiskeressursenetilhører det norske folk, i fellesskap.Det er derfor i utgangspunktet ingenenkeltpersoner eller enkeltselskapersom kan gis evigvarende eksklusive rettighetertil vederlagsfritt å høste av (ogtjene på) disse ressursene, mens andrestenges ute fra å delta i fisket.» (seMeldingen, kap.10.3.7). Fiskeriforvaltningbasert på omsettelige kvoter,konsesjoner eller andre rettigheter vilgi løsninger som avhenger av bl.a. hvilketgeografisk område som er tillattsom omsetningsområde, og hvorvidtrettighetene deles ut gratis eller motbetaling.Enkelte andre land, som også er omtalti Meldingen, har formelt og reeltinnført individuelle omsettelige kvoter(IOK) og/eller omsettelige konsesjoner.Dette har bidratt til reduksjon i kapasitetog til høye priser på kvoter ogkonsesjoner. «Den reelle lønnsevne», iomlag samme betydning som lønnsevnebegrepethar i de norske lønnsomhetsundersøkelsenefor fiskefartøy, harimidlertid ikke vist samme økning –selv om enkelte kanskje hadde forventetdet (Fiskeridirektoratet, 2002).Dette skyldes en misforståelse om hovedhensiktenmed omsettelighet.Hovedhensikten er å redusere kapasitetog å spare reelle driftskostnader. Denbedriftsøkonomiske lønnsomheten somen reststørrelse etter at inntektene erfratrukket faktiske kostnader, inklusiverenter og andre kapitalkostnader, vilikke nødvendigvis øke i samme grad.Dette fordi de gjenværende enheter inæringen stort sett må forventes å hakjøpt sine konsesjoner og kvoter, selvom slike rettigheter i første omgang blegitt gratis til de eiere som var i næringenda systemet med lukking og fordelingav rettigheter foregikk. Utgiftenetil kjøp av konsesjoner og kvoter vilfremkomme i bedriftenes regnskaperog slik redusere lønnsevnen til om lagsamme nivå som i alternativ virksomhet.Dette gjelder ikke bare ved IOKsystemet, men ved alle forvaltningsordningerder rettigheter formelt elleruformelt omsettes.Strukturkvoteordningens forslag omat 20 % av strukturkvotene skal fordelespå alle fartøy i vedkommende gruppevil utvilsomt bidra til å styrke denbedriftsøkonomiske lønnsomhet til dissefartøyene, i forhold til om intet vargjort. Men hvor mye bedre bedriftsøkonomisklønnsomhet fartøyene som kjøperkvoter vil få på grunnlag av de 80 %de får beholde vil avhenge av bl.a. prisende må betale og fangstkostnadene.Meldingen drøfter dette og faren for øktgjeld i forbindelse med kvotekjøp. Øktgjeld medfører økte finanskostnadersom selvsagt belaster fartøyenes regnskap.Fiskeridepartementet regner tydeligvismed at markedsprisen for kvoter,

Aktuell kommentarsom følge av kjøp og reduksjon av antallfartøy, ikke vil bli høyere enn atkjøperne får en vesentlig bedring i sinlønnsomhet. Jeg er imidlertid ikke overbevistom dette. Med økte forventningerom free-rider gevinst (via 20 % regelen)og konkurranse i kvote/fartøy markedeneer det like stor grunn til å tro atkvoteprisene blir så høye at den øktegjeldsgrad hos kjøperne spiser opp enstor del av de forventede gevinster.Ressursrenta i fiske går i stor grad somvindfallsgevinster til de som selger sinerettigheter og trekker seg ut av fisket.Tidligere forskning har vist at dette istor grad har skjedd - både i fiskeflåten(se Flaaten et al., 1995) og for fiskeindustriensom kjøpte fartøy med kvote(se Dreyer et al., 1998).Innføring av Driftsordninger, iførste omgang dog bare som en prøveordningi Finnmark, kan paradoksaltnok medføre at de mest effektive fartøytaper. Dette fordi disse fartøyene til nåhar tjent på overreguleringen, mens deved Driftsordninger må samarbeidemed andre for å kompensere det merfiskede kunne ha ved ordningen medoverregulering. Det vil bli interessant åse i hvilken grad bedre råstoffpris viabedre kvalitet kan kompensere for bortfallav overregulering. Erfaringsmessigmedfører kappfiske at fiskerne i storgrad fokuserer på kvantum til skade forkvaliteten på fisken. Slik systemet medDriftsordninger er foreslått vil det reduseredriftskostnadene ved at enkeltefartøy for en tidsbegrenset periode leggesi bøyene, men kapasiteten og kapitalkostnadeneblir imidlertid værende.AvslutningskommentarI 1990 kom det et viktig paradigmeskifte i fiskeripolitikken. På bakgrunnav redusert bestand av norsk-arktisktorsk ble det innført store restriksjonerpå kystfartøyenes fiskemuligheter.Tanken var at færre fartøy enn det viville hatt uten slike tiltak skulle reduserepresset på fiskebestandene og økelønnsomheten i fiskeflåten. Nå viserMeldingen at til tross for en sterk reduksjoni antall små fartøy så har totalkapasiteteni kystfiskeflåten økt med 30% fra 1990 til 2002. Denne økningenhar delvis vært stimulert gjennom offentligetilskuddsordninger for størrekystfiskefartøy (har du forsøkt å kjøreEr du medlem avSamfunnsøkonomenesForeningog harBYTTET ARBEIDSGIVER?bil med samtidig bruk av brems oggass?). I perioder har økte kvoter ogfiskepriser også bidratt til økte investeringer,kapasitet og fiskeinnsats. DenneMeldingen konkluderer med en del tiltaksom igjen skal redusere kapasiteteni kystfiskeflåten. Personlig synes jeg80-20 % regelen som er diskutert ovenforer et godt og interessant forslag ( imotsetning til å la 100 % av kvoten tilfalledet/de kjøpende fartøy). Videre erdet positivt (og på tide) at Regjeringenbebuder en utredning om ressursavgiftog jeg ser fram til både utredningen ogRegjeringens eventuelle oppfølging.Forhåpentligvis tar jeg feil når jeg frykterat kortsiktige næringsinteresser vilforsøke å stoppe slike avgifter - og atde i tillegg vil be om ytterligere subsidier(første runde blir RevidertNasjonalbudsjett i år - hvor mye subsidiervil/må Staten bidra med til kondemneringenav fartøy under 15 m?).Etter min vurdering burde Kondemneringsordningenvært gjort generell,dvs ikke vært forbeholdt kun de minstefartøyene. I tillegg burde fiskerinæringenselv finansiert hele Strukturfondetsom skal gi kondemneringstilskudd.Personlig er jeg av dem som synes deter flott å se også levende småsamfunnpå kysten. Små samfunn krever imidlertidsmå produksjonsenheter, inkludertfiskefartøy. Fiskeripolitiske virkemiddelburde derfor i det minste værtstørrelsesnøytrale. Ressurspersoner ituristnæringen har hevdet at norsk turistnæringer like avhengig av kulturlandskapetsom av naturen. I en sliksammenheng kan man til og med argumenterefor at små fartøy har komparativefortrinn. Meldingens forlag omStrukturfond til kondemneringstilskuddkun til kystfiskefartøy under 15m (som fisker i adgangsbegrensede fiskerier)synes å være tilpasset at denneRegjeringen legger mindre vekt på distriktspolitiskemålsettinger enn hva vihar vært vant til tidligere, bl.a. fraBondevik I. Det blir interessant å se omStortingets flertall er enige i dette.Referanser:Dreyer, B., B.I. Bendiksen, A. Iversen og J.R.Isaksen (1998): Vertikal integrering – er detveien å gå? Rapport 22/1998, Fiskeriforskning,Tromsø.Fiskeridirektoratet (2002): Lønnsomhetsundersøkelserfor helårsdrevne fiskefartøy 8 meterstørste lengde og over - 2001. Bergen.Flaaten, O., K. Heen og K.G. Salvanes (1995):The invisible resource rent in limited entry andquota managed fisheries: The case ofNorwegian purse seine fisheries. MarineResource Economics, Vol 10, s. 341-356.Vennligstgi beskjed til oss!ØKONOMISK FORUM NR. 5 200311

Aktuell kommentar■ ■ ■ ALEXANDER W. CAPPELEN:John Rawls (1921-2002)ØKONOMISK FORUM NR. 5 200312Den amerikanske filosofen John Rawls døde i november i fjor. Medboken A Theory of Justice (1971) introduserte han et alternativ til denutilitaristiske moralfilosofien og bidro til en renessanse for moralfilosofiog politisk teori. Rawls var også et viktig bindeledd mellom økonomifagetog politisk teori.Den amerikanske filosofen og Harvardprofessoren John Rawls døde i novemberi fjor, 81 år gammel. Rawls har fåttmye av æren for den renessansen sommoralfilosofi og politisk teori har opplevdde siste 30 årene. Med det banebrytendeverket A Theory of Justice(1971) introduserte han et alternativ tilden utilitaristiske moralfilosofien ogutviklet en teori om rettferdighet somhar fått betydning langt utenfor filosofenesrekker. Et stort antall artikler, ogikke minst bøkene Political Liberalism(1993), The Law of Peoples (1999) ogJustice as Fairness: A Restatement(2001), befestet senere hans posisjonsom sin tids ledende rettferdighetsteoretiker.Så mye er skrevet om hansarbeider at Rawls-litteraturen har blittbeskrevet som en egen industri.Alexander W. Cappelen erpost doc. ved Økonomiskinstitutt, UiO, og leder vedSenter for etikk og økonomi,NHHRawls var på flere måter et viktigbindeledd mellom økonomifaget ogpolitisk teori. Dels benyttet han i storutstrekning økonomisk teori i utviklingenav sin posisjon, og dels har hansprinsipper inspirert mange økonomer –blant dem en rekke norske – til åarbeide innenfor et annet moralfilosofiskrammeverk enn det tradisjonelleutilitaristiske.Frihet og likhetRawls’ hovedprosjekt var å forsøke åkombinere to grunnleggende moralskeidealer: idealet om frihet og idealet omlikhet. Som hans kollega ThomasNagel har skrevet:»[W]hat Rawls hasdone is to combine the very strongprinciples of social and economicequality associated with European socialismwith the equally strong principlesof pluralistic toleration and personalfreedom associated with Americanliberalism, and he has done so in a theorythat traces them to a common foundation»Et sentralt mål for A Theory ofJustice var å utvikle en teori om fordelingsrettferdighetsom, i motsetning tilutilitarismen, fanget opp betydningenav frihet og personlig ansvar. Et viktigutgangspunkt for Rawls teori om rettferdighetvar ideen om at individer måbetraktes som frie til å utforme og forfølgesin egen ide om det gode liv. Somfrie individer har mennesker en visskontroll over egne mål og preferanser.Samfunnets oppgave er i følge Rawls ålegge forholdene til rette for at individerkan forfølge sine mål, uansett hvadisse måtte være. Mye av litteraturen ipolitisk teori de siste tiår, spesielt denliberal egalitære tradisjonen, kan betraktessom et forsøk å videreutvikledenne grunntanke hos Rawls. Han ogandre teoretikere innenfor en liberalegalitær tradisjon, er de fremste målbærereav den intuisjonen at det primærter én form for ulikhet samfunnetbør eliminere: den ulikhet som springerut av forhold som ligger utenfor det enkelteindivids kontroll.Prinsipper for etpluralistisk samfunnGjennom hele sitt forfatterskap ønsketRawls å utvikle en rettferdighetsteorifor et pluralistisk samfunn. I vestligesamfunn er det ikke enighet om hvasom utgjør det gode liv, og det finnes etbredt spekter av rimelige oppfatningerom religiøse, filosofiske og moralskespørsmål. Et demokratisk samfunn kanderfor ikke legge en bestemt oppfatningav disse spørsmålene til grunn fororganiseringen av sine basisinstitusjoner.Samtidig er det behov for prinsippersom kan regulere interaksjon ogfordele goder og byrder ved sosialtsamarbeid. Dersom alle skal kunne akseptereslike prinsipper må de springeut av noe som all kan være enige om.Dette kravet til autonomi eller selvlovgivninghar Rawls hentet fra Kant oghan betegner teorien sin som en formfor Kantiansk konstruktivisme for å understrekedenne arven.Hva mente Rawls med at hans teorivar konstruktivistisk? For å forstå detteer det nyttig å betrakte Rawls’ teorisom en reaksjon på problemer som harstått meget sentralt i den moralfilosofiskedebatten i dette århundret.Spørsmål av typen ‘hva er moralskefakta?’ og ‘hvordan kan vi erkjennedem?’ har vist seg å være meget van-

skelige å besvare og Rawls forsøkte åunngå disse problemene ved å betraktemoral som noe som kan konstrueressnarere enn som noe som må avdekkes.Byggeklossene i Rawls’ konstruksjonvar folks grunnleggende moralske intuisjoner.Med utgangspunkt i disse byggeklossene,ønsket han å konstruereprinsipper for rettferdighet. Det hanbrukte for å reise byggverket, var teorienom rasjonelle valg slik den er utvikletav økonomer.En fordel med en slik prosedural tilnærmingtil rettferdighet er at det oftekan være lettere å bli enige om en prosedyrefor å utlede prinsipper enn å blienige om prinsippene som sådan.Dersom alle skal kunne akseptereRawls’ prosedyre, må byggeblokkene ikonstruksjonen være noe alle er enigeom. I følge Rawls eksisterer det en slikenighet i moderne vestlige demokratiermed hensyn til ideen om menneskersom frie og likeverdige individer.Denne enigheten er imidlertid bareoverlappende, i den forstand at de somdeler denne forestillingen ikke nødvendigvisbegrunner den på samme måte.Det at Rawls’ tok utgangspunkt i hva vifaktisk er enige om understreker athans teori primært er politisk orientertog ikke forsøker å gi noe metafysiskfundament for moralen. Rawls’ teoriom rettferdighet representerer påmange måter en videreføring av kontraktsteorienman finner hos filosofersom Hobbes, Locke, Rousseau ogKant. Kontraktsteoretiske teorier kansies å bestå av to deler. Den første delener en beskrivelse av kontraktssituasjonen.Den andre delen er et argumentfor at rasjonelle aktører ville blitt enigeom å velge et bestemt prinsipp for rettferdigheti denne situasjonen.Den opprinneligeposisjon og sløret av uvitenhetRawls kaller den hypotetiske valgsituasjonenfor den opprinnelige posisjon.For å tvinge partene i den opprinneligeposisjon til å betrakte hverandre somfrie og likeverdige, plasserer Rawlsdem bak det han kaller et slør av uvitenhet.Personene bak sløret av uvitenhetvet derfor ikke hvilke naturligeegenskaper de har, hvilken plass i samfunnetde innehar eller hvilken ide omdet gode liv de har. Informasjon omden økonomiske og politiske situasjoneni samfunnet de lever i er ogsåukjent, og partene kan derfor ikke beregnesannsynligheten for at de havneri ulike posisjoner. Det eneste de kjennertil er visse generelle trekk ved samfunnog ved menneskets psykologi.Spesielt vet de at de kommer til å hamål i livet som de ønsker å realisere ogat visse goder, som Rawls kaller primæregoder, er nødvendige for å realiseredisse målene.Bak sløret av uvitenhet skal individenevelge mellom alternative prinsipperfor fordelingsrettferdighet som skalregulere samfunnets grunnstruktur. Defleste økonomer vil forvente at personerbak et slikt slør av uvitenhet velgerdet prinsipp som maksimerer den forventedenytten. Rawls hevdet imidlertidat en slik beslutningsregel ikke kanbenyttes siden partene i den opprinneligeposisjon ikke har informasjon omsannsynligheter. Videre mente han atdet er rasjonelt for en person i en situasjonuten sannsynlighetsinformasjon åbenytte en beslutningsregel som kallesmaksimin-regelen. Denne regelen fortelleross at vi skal velge det alternativethvor den verste situasjon vi kanhavne i er bedre enn om vi velger ett avde andre alternativene. Økonomers kritikkav Rawls argument på dette punktethar i stor grad svekket den betydningenden opprinnelige posisjon harhatt i Rawls argumentasjon. JohnHarsanyi (1977) har for eksempel argumentertfor man også i den opprinneligeposisjon vil kunne benytte et prinsippom å maksimere forventet nytte ogat partene i så fall ville valgt nettoppdet prinsipp som Rawls ønsker å finneet alternativ til, nemlig utilitarismen.Rawls mente at partene i denopprinnelige posisjon går igjennom trefaser i sitt valg av prinsipper. I utgangspunktetvil personer i den opprinneligeposisjon betrakte fordelingen av naturligetalenter og produktivitet som moralskirrelevant. Til å begynne med vilderfor en lik fordeling av primærgoder,dvs. en fordeling som er uavhengig avhvordan talent er fordelt, appellere tildem. Så slår det dem at dersom en ulikfordeling er bedre for alle parter sammenliknetmed en helt lik fordeling, erdet ingen grunn til ikke å akseptereulikhet. De blir derfor enige om å fordeleprimærgodene likt med mindre enAktuell kommentarulik fordeling er til fordel for den dårligststilte. Men de er ikke tilfreds meddette. Partene i den opprinnelige posisjonvil også innse, i følge Rawls, at detfinnes ett primærgode som det villevære irrasjonelt å ofre for noen andre:frihet.Rawls’ to prinsipper forrettferdighetPå bakgrunn av sin spesielle form forkontraktteori, ender Rawls opp medsine to rettferdighetsprinsipper. Det erdisse to prinsippene, og spesielt prinsippetom sosiale og økonomiske ulikheter,som er den delen av hans teorisom har fått mest oppmerksomhet avøkonomer. Oversettelsen av de to prinsippenenedenfor er hentet fra AndreasFøllesdals’ introduksjon til Rettferdighetsom Rimelighet, den norske oversettelsenav Justice as Fairness (Rawls(2003, s. 15-16).1. FrihetsprinsippetEnhver har det samme, ukrenkeligekrav på et tilfredsstillende sett av likegrunnleggende rettigheter, som er forenligmed alle andres tilsvarende settav rettigheter. De omfatter politiske ogsivile rettigheter, så som stemmerett,ytringsfrihet og religionsfrihet, og retttil lik beskyttelse for loven.2. Prinsippet om sosiale og økonomiskeulikheterDet andre prinsippet består av tobetingelser for hva slags sosiale ogøkonomiske ulikheter som kanforkomme over tid. Rawls betegnerofte disse to betingelsene som toforskjellige prinsipper:2 a) Prinsippet om sjanselikhetDe sosiale og økonomiske ulikhetersom finnes, må være knyttet til sosialeposisjoner – stillinger og yrker – somer likt tilgjengelig for alle med sammeevner og vilje til å bruke evnene.2 b) Forskjellsprinsippet:Sosiale og økonomiske ulikheter måfremme de dårligst stiltes kår. Det minstestykket av samfunnskaken må bli såstort som mulig.I tillegg forsvarer Rawls to prioriteringsregler:Frihetsprinsippet har absoluttprioritet fremfor prinsippet omØKONOMISK FORUM NR. 5 200313

Aktuell kommentarØKONOMISK FORUM NR. 5 2003økonomisk og sosial ulikhet, mensprinsippet om sjanselikhet har prioritetover prinsipp forskjellsprinsippet.Disse prioriteringsreglene fanger oppet vesentlig element i Rawls’ liberalisme.Grunnleggende politiske og sivilerettigheter gis prioritet og kan ikkeofres for økonomiske gevinster. På dettepunktet, som på mange andre områder,skiller Rawls’ teori seg fra utilitarismen.Rawls og økonomisk teoriRawls’ viktigste bidrag til økonomiskteori har trolig vært at han har introdusertet nytt moralfilosofisk rammeverksom kunne benyttes som et alternativtil det utilitaristiske rammeverket. Toelementer i Rawls’ teori om rettferdighethar fungert som viktige korrektivfor økonomer. Det første elementet erdet eksplisitte fokuset på ressursfordeling.Mens det utilitaristiske prinsippetsier at man skal legge like stor vekt påalle individers velferd, legger forskjellsprinsippetall vekt på den dårligststilte. Forskjellsprinsippet skillerseg samtidig fra et prinsipp om absoluttlikhet siden det aksepterer ulikhet dersomdet er til fordel for den dårligststilte. I motsetning til mye tidligereegalitær tenkning inkorporerer forskjellsprinsippethensynet til effektivitetog behovet for å gi individer insentiver.En triviell generalisering av fordelingsprinsippet(leximin-prinsippet) tilfredsstillerPareto-kriteriet fordi manaldri kommer i en situasjon hvor noenkan bli bedre stilt uten at andre blir dårligerestilt. Dette var en viktig forutsetningfor at det slo an hos økonomene.Ønsket om å legge vekt på den dårligststiltes posisjon har vært forholdsvis enkeltå inkorporere i standard økonomiskemodeller, for eksempel modeller foroptimal beskatning eller ressursfordelingmellom ulike generasjoner.Økonomers fremstilling av Rawls’ teorihar muligens overfokusert på detteaspektet av hans teori. I den vanligsteøkonom-versjoner blir de to prinsippenefor rettferdighet redusert til en velferdsfunksjonsom legger all vekt pånytten til det individet som har lavestnytte.W(U 1,U 2,...,U n= min (U 1,U 2,..., U n)Samfunnet skal med andre ordmaksimere nytten til de dårligst stilte.Selv om dette prinsippet kan være interessantsom et alternativ til den utilitaristiskevelferdsfunksjonen er detikke en god representasjon av Rawls’teori om rettferdighet (Bojer 1995).Det andre elementet av Rawls teorisom har vært viktig for økonomisk teorier nettopp at han problematiserte hvadet er vi skal fordele. Hos utilitaristeneer det velferd eller nytte, men Rawls argumentertefor at det bør være ressursereller primærgoder. Dette perspektivethar senere blitt videreutviklet, ikkeminst av Amartya Sen. Han kritisererblant annet Rawls for ikke å ta inn overseg at ulike personer trenger ulikemengder ressurser for å kunne oppnåde samme funksjoner (Sen 1980).Rawls har blitt benyttet av, og inspirert,en lang rekke norske økonomer.Dette er ikke stedet for å gi en oversiktover deres arbeid, men noen eksemplerkan likevel illustrere bredden i anvendelsene.I økonomers analyse av fordelingmellom generasjoner og ikkeminst utnyttelsen av ikke-fornybareressurser har Rawls hatt stor innflytelse.Geir Asheims arbeider på dette felteter et godt eksempel på det (Asheim1980). Inspirasjonen fra Rawls finnervi også igjen hos norske skatteøkonomer,som for eksempel Agnar Sandmo.Disse har brukt Rawls som motivasjonfor velferdsfunksjoner som legger mervekt på individer med lavere inntekt.Bertil Tungodden har analysert et aspektav Rawls teori som ofte er oversett:at han fokuserer på den dårligststilte gruppen og ikke på det dårligststilte individ. Dette reiser en ny problemstillingom hvordan den dårligstestilte gruppen skal defineres, som knytteren nær forbindelseslinje mellomRawlsiansk tenkning og praktisk debattom fattigdomsmåling (se for eksempelTungodden, 1996,1999). Hilde Boyerhar utvidet Rawls rammeverk slik atdet kan benyttes til å inkludere barn eksplisitti en fordelingsanalyse (se foreksempel Bojer 2000).Selv om Rawls nå har gått bort, vilhans tanker fortsette å inspirere økonomerog andre akademikere i lang tidframover.Referanser:Asheim, G. (1988): «Rawlsian IntergenerationalJustice as a Markow-Perfect Equilibrium in aResource Technology», Review of EconomicStudies, LV, 469-484.Bojer, H. (1995): «Hva Rawls egentlig mente»,Sosialøkonomen nr 11, 2-6.Bojer, H. (2000): «Children and Theories ofJustice», Feminist Economics 6 (2), 23-39.Harsanyi, J., (1977): «Rational behavior and bargainingequilibrium in games and social situations»,Cambridge, Cambridge UniversityPress.Rawls, J. (1971): «A Theory of Justice», OxfordUniversity Press, OxfordRawls, J. (1993): «Political Liberalism», ColumbiaUniversity press, New York.Rawls, J. (1999): «The Law of Peoples»,Harvard University Press.Rawls, J. (2001): «Justice as Fairness: ARestatement» (2001), Harvard UniversityPress.Rawls, J. (2003): «Rettferdighet som rimelighet»,Pax forlag.Sen, A. (1980): «Equality of What?», , in Sen, A(red.), Choice, Welfare and Measurement,Cambridge, Mass., MIT Press.Tungodden, B. (1996): «Poverty and Justice: ARawlsian Framework», Nordic Journal ofPolitical Economy, 1996.Tungodden (1999): «Rawlsian Reasoning andthe Distribution Problem», Social Choice andWelfare, 1999.14

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelse■ ■ ■ STEINAR HOLDEN:Konkurranseevne,lønnsdannelse og kronekurs *Et meget høyt kostnadsnivå, med bakgrunn i høy lønnsvekst og en sterkkrone, har skapt store vansker for konkurranseutsatt sektor.Lønnsomheten er dårlig, investeringene lave, og en rekke bedrifter harflyttet, eller vurderer å flytte, deler av virksomheten til andre land. Ekspertutvalgetfor konkurranseutsatt sektor, som ble oppnevnt av regjeringenBondevik i november i fjor, argumenterer i sin rapport «Konkurranseevne,lønnsdannelse og kronekurs», NOU 2003: 13, 1 for at en god utvikling kreveren kraftig forbedring av konkurranseevnen. Lønnsveksten må ned, og det vil girom for lavere rente og svakere krone.InnledningBakgrunnen for at utvalget ble satt nedvar at høy lønnsvekst gjennom flere år,og en styrket krone siden mai 2000,hadde ført til en kraftig svekkelse avkonkurranseevnen. Målt i felles valutaøkte lønnskostnadene for norske industriarbeideremed til sammen 16 prosentmer enn hos handelspartnerne i perioden1996-2002. Utvalget fikk et noksåSteinar Holden er professor vedØkonomisk institutt,Universitetet i Oslo, og leder avekspertutvalget for konkurranseutsattsektorspesifikt mandat, med fokus på lønnsdannelsenog beregninger omkringkonkurranseutsatt sektor. Vi skulle tautgangspunkt i retningslinjene for denøkonomiske politikken som ble trukketopp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), dvsden såkalte handlingsregelen for innfasingav oljeinntekter i finanspolitikken,og inflasjonsmålet for pengepolitikken.Utvalget ble så bedt om å vurdere• hvilke konsekvenser og utfordringerretningslinjene for finans- og pengepolitikkeninnebærer for lønnsdannelsen.• hva slags utviklingsbane for konkurranseutsattsektor i årene framoversom er forenlig med den økte brukenav oljeinntekter over statsbudsjettet,og hvordan dette avhenger av hvordanoljeinntektene brukes• om det er behov for tiltak som kanstyrke konkurranseutsatt sektor ogomstillingsevnen i norsk økonomi.Utvalget besto av sjeføkonomer fraLO, YS, NHO, HSH, representanterfra Næringsdepartementet og Finansdepartementet,samt to uavhengigeeksperter (Hege Torp og undertegnede).I denne kommentaren vil jegredegjøre for noen av hovedpunktene iutredningen vår.Utfordringer for lønnsdannelsenUtviklingen de siste årene har avdekketnye utfordringer for lønnsdannelsen.Arbeidsmarkedet endres, blant annet utgjørindustrien en stadig mindre del, ogorganisasjonsmønsteret splittes opp, noesom har ført til at mange har satt spørsmålstegnved industriens ledende rolle ilønnsfastsettelsen. Omleggingen avpengepolitikken til et inflasjonsmål harmedført at høy lønnsvekst nå møtes medhøy rente. De siste to årene har høy rentebidratt til sterkere krone, som dermedhar medført en ytterligere forverring avkonkurranseevnen overfor utlandet.Utvalget understreker at lønnsfastsettelsenmå realisere en nominelllønnsvekst som er mer på linje med utviklingenhos handelspartnerne, og isamsvar med inflasjonsmålet på 2,5pst. Lavere lønnsvekst vil gi rom for lavererente, noe som igjen vil bidra tilsvakere krone. Dermed kan den uheldigeutviklingen reverseres.Etter utvalgets syn er mulighetenefor å oppnå en moderat lønnsvekststørst dersom en viderefører en koordinertlønnsfastsettelse. Internasjonalesammenligninger tyder på at arbeidsledighetener betydelig lavere i land medkoordinert eller sentralisert lønnsdannelseenn i land uten en slik koordinering.Gjennom koordinering kan partenei arbeidsmarkedet ta hensyn til athøy lønnsvekst for en gruppe av* Takk til Are Forbord, Arent Skjæveland ogSteinar Strøm for nyttige merknader til et tidligereutkast.1 Utredningen er på 120 sider, pluss vedlegg,men sammendragskapitlet på 18 sider gir enoversikt over våre viktigste konklusjoner ogvurderinger. http://odin. dep.no/fin/norsk/publ/utredninger/NOU/006071-020004/indexdok000-b-n-a.htmlØKONOMISK FORUM NR. 5 200315

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelseØKONOMISK FORUM NR. 5 200316arbeidstakere vanligvis er til ulempefor andre grupper av arbeidstakere.Utvalget argumenterer for at konkurranseutsattsektor fortsatt bør forhandleførst, slik at den kan fungere som etfrontfag som setter rammene for de øvrigeoppgjørene. I praksis har frontfagetstort sett vært verkstedsoverenskomstenved forbundsvise oppgjør ogdet bredere LO-NHO-området (rundtto tredjedeler av industrien) ved sentraleoppgjør. Fordi konsekvensene avhøy lønnsvekst som leder til innstrammingi pengepolitikken merkes sterkesti disse konkurranseutsatte sektorene, erinsentivene til lønnsmoderasjon sterkesther. Dette taler etter utvalgets vurderingfor at disse sektorene også framoverbør være normgivende i lønnsoppgjørene.Et av problemene ved frontfagsmodellenhar vært at en betydelig del avlønnsveksten i frontfaget, ikke minsthovedparten av lønnsveksten for funksjonærene,skjer gjennom lokale forhandlinger,og derfor ikke har værtkjent når andre grupper forhandler.Utvalget sier derfor at hvis frontfagsmodellenfremdeles skal være normgivendei lønnsoppgjørene, vil det værenødvendig å inkludere de lokale forhandlingene,og spesielt funksjonærlønningene,på en langt bedre måte enni dag. De lokale forhandlinger for funksjonæreneog arbeidere i frontfaget måderfor avsluttes på et tidligere tidspunktenn i dag. Dermed vil en ha merinformasjon om den samlede lønnsveksteni frontfaget når en forhandler i andreoppgjør. I tillegg vil det gi mindrerisiko for at den økonomiske situasjonenog de økonomiske utsiktene endrerseg mellom lønnsforhandlingene forulike grupper.En annen problemstilling med frontfagsmodellener en tendens til at andreavtaleområder overfører profilen frafrontfaget, f.eks. et bestemt kronetillegg,som med en annen fordeling avlavlønte innebærer en annen samletramme (dvs. prosentvis tillegg) enn ifrontfaget. Utvalget understreker at deter rammen som skal overføres, slik atresultatet fra frontfaget ikke skal innebæreføringer for profilen i andre avtaleområder.Utvalget argumenterer for at det ernødvendig å styrke den geografiskefleksibiliteten i lønnsdannelsen innenoffentlig sektor. Denne problemstillingenhar vært lite omtalt i debattenom norsk lønnsdannelse tidligere. Enutredning som Erling Barth og HaraldDale-Olsen har gjort for utvalget, viserstor geografisk variasjon i lønnsforskjellenmellom privat og offentlig sektor.Det er først og fremst i noen fylker,særlig Rogaland, Hordaland, Oslo ogAkershus, at lønningene er betydelighøyere i privat sektor enn i offentligsektor, for grupper med samme lengdepå utdanningen. Utvalget understrekerat det er uheldig hvis manglende geografiskfleksibilitet i offentlig sektor bidrartil vansker med å holde på kvalifisertarbeidskraft i sentrale områder,samtidig som offentlig sektor får enlønnsledende posisjon i mindresentrale områder, og på den måten bidrartil å øke kostnadene for konkurranseutsattevirksomheter som er lokalisertder.Samspillet mellom lønnsdannelsenog penge- og finanspolitikkenUtvalget peker på at de nye retningslinjenefor penge- og finanspolitikken innebærerflere endringer for lønnsdannelsen.For det første kan renten brukesmer aktivt for å motvirke konjunktursvingninger,og kan således bidra til åstabilisere utviklingen i samlet etterspørselog samlet produksjon. Detteminsker risikoen for at et opphetet arbeidsmarkedfører til vedvarendelønnsvekst som svekker næringslivetskonkurranseevne.For det andre medfører overgangenfra valutakursmålsetting til inflasjonsmåltrolig økte valutakursfluktuasjoner.Større fluktuasjoner i valutakursen innebærerstørre fluktuasjoner i den kostnadsmessigekonkurranseevnen, samtidigsom sammenhengen mellom lønnsvekstenog konkurranseevnen blir mindredirekte og klar enn den var underregimet med stabil valutakurs. Sidenhensynet til konkurranseevnen har værten sentral motivasjon for moderatlønnsvekst, særlig gjennom 1990-tallet,innebærer denne endringen en nyutfordring for lønnsdannelsen.For det tredje innebærer overgangentil et inflasjonsmål en endring i reaksjonsmønstereti den økonomiske politikkendersom lønnsveksten blir forhøy. Det vil nå i større grad værepengepolitikken, og i mindre gradfinanspolitikken, som må reagere for åforhindre økt inflasjon. Lønnsvekstsom er høyere enn hva som er i samsvarmed inflasjonsmålet, kan lede tilrenteøkning, noe som vanligvis vilmedføre en styrking av kronekursen.Styrket krone på toppen av økt lønnsvekstog økt rente innebærer at konkurranseutsattsektor i større grad enn tidligeremå bære byrden dersom lønnsvekstenblir for høy.I de senere år har det kommet en betydeligøkonomisk faglitteratur somdrøfter samspillet mellom lønnsfastsettelseog pengepolitiske myndigheter iøkonomier med sterke fagforeninger.Et hovedresultat i denne litteraturen erat et regime der høy lønnsvekst blirmotvirket gjennom stram pengepolitikk,kan virke disiplinerende på lønnsdannelsen.Under et inflasjonsmål vilpengepolitikken reagere raskere ogkraftigere på høy lønnsvekst enn dengjør ved et mål om stabil valutakurs.Innføringen av et inflasjonsmål vil derforkunne redusere lønnspresset og leggegrunnlag for høyere sysselsetting oglavere arbeidsledighet på lengre sikt.Litteraturen bygger imidlertid på stilisertemodeller, og utvalget drøfter ogsåen rekke forhold som i mindre grad erbehandlet i denne litteraturen.For det første innebærer de nye retningslinjenefor pengepolitikken atsamspillet mellom lønnsfastsettelsenog sentralbanken endres. Endringen isamspillet mellom pengepolitikken oglønnsfastsettelsen kan gi overgangsproblemerinntil alle aktørene er inneforståttmed de nye rollene og sammenhengene.I en slik overgangsfase kanlønnsveksten bli høyere enn hva den vilvære på lengre sikt.For det andre er pengepolitikken ilangt større grad enn tidligere blittfremadskuende. Siden det tar 1 – 3 årfør pengepolitikken har full innvirkningpå økonomien, setter NorgesBank renten ut fra forventet inflasjon toår frem i tid. Dette betyr at renten i betydeliggrad vil avhenge av hva NorgesBank tror lønnsveksten vil bli i år ogneste år. Dette kompliserer samspilletmellom pengepolitikken og lønnsfastsettelsen.For å få et gunstig samspillmed pengepolitikken, er det derfor viktigat partene i arbeidslivet innretter segslik at de påvirker Norges Banks for-

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelseventninger om den fremtidige lønnsveksten.Blant annet kan lengre tariffavtaleperiodergi større forutsigbarhetfor pengepolitikken og dermed i størregrad sikre en stabil rente- og valutakursutvikling.Utvalget ber derfor partenei arbeidslivet vurdere en slik forlenging.Det er bare dersom lønnsmoderasjonenogså blir forventet av NorgesBank, at den vil ha full virkning på rentesettingen.For det tredje kan de mer langsiktigemulighetene for koordinering i lønnsfastsettelsenbli påvirket av endringen idet pengepolitiske regimet. Den merdirekte lønnsmodererende virkningenav et inflasjonsmål kan gjøre at detoppfattes som mindre viktig å ivaretainstitusjoner og ordninger som bidrartil koordinering. Dersom slike koordinerendeinstitusjoner og ordninger ikkeivaretas, kan dette redusere mulighetenefor å få til koordinert lønnsmoderasjonpå lengre sikt. I så fall kan resultatetbli økt lønnspress og høyere arbeidsledighet.På den andre siden vilinnføringen av et tallfestet inflasjonsmålinnebære at lønns- og prisforventningeneover tid vil være forankret direktei inflasjonsmålet. Dette kan redusereproblemene knyttet til at lønnsglidningenfor industriarbeiderne oglønnsveksten for funksjonærene ifrontfaget ikke er kjent i de påfølgendeoppgjørene. Inflasjonsmålet er kjent påforhånd, og over tid må lønnsvekstentilpasses dette.Utvalget oppsummerer drøftingensom følger (avsnitt 2.8).«I tillegg til åvurdere utviklingen i konkurranseevnenmå partene ta hensyn til reaksjonsmønstereti pengepolitikken når lønningenefastsettes. Hvis lønnsvekstenblir for høy, vil Norges Bank normaltøke renten for å sikre at inflasjonsmåletoppfylles. Høyere rente vil føre til høyereledighet som over tid vil få lønnsvekstenned. På lengre sikt blir derforspørsmålet ikke om lønnsveksten vilkomme ned, men hvilket nivå på ledighetensom er forenlig med en laverelønnsvekst. En sentral utfordring forlønnsdannelsen er å bidra til at dette ledighetsnivåetblir lavest mulig.Samtidig vil utvalget understreke atpengepolitikken må ta hensyn til atvedvarende store utslag i valutakursenkan innebære betydelige og langvarigerealøkonomiske kostnader for konkurranseutsattsektor, og etter hvert ogsåfor økonomien som helhet. Videre måden pengepolitiske respons ses i lys avat lønnsveksten i økonomien fremkommersom et resultat av et samspill av enrekke ulike faktorer, og vil variere fraår til år.»Enkelte kommentatorer har hevdet atutvalget har kritisert Norges Banks rentesetting.Utvalget har imidlertid ikkekommentert rentesettingen direkte,men har i noen grad drøftet hvordanpengepolitikken bør praktiseres. Påpekningenom at pengepolitikken må tahensyn til virkningene av store utslag ivalutakursen har bakgrunn i erkjennelsenav at sentralbanken av og til kan ståoverfor en avveining mellom stabilitet irealøkonomien og inflasjonsmålet. Enbør kunne tillate midlertidige avvik frainflasjonsmålet, etter mitt skjønn også iforventet inflasjon to år frem, dersomden pengepolitiske innstramning somville vært nødvendig for å forhindre etavvik kan gi store ubalanser ellers iøkonomien. Også utsagnet om atlønnsveksten vil variere fra år til år eret argument mot en for aktivistiskpengepolitikk. Selv om lønnsvekstenett år skulle være høyere enn det sominflasjonsmålet tilsier, behøver ikke detnødvendigvis tilsi særlig innstramningi pengepolitikken. Det er betydeligusikkerhet om virkningene av pengepolitikken,og ikke minst om den fremtidigeøkonomiske situasjonen, og enkan risikere at en for aktivistisk pengepolitikkvirker destabiliserende snarereenn stabiliserende.Det er viktig å understreke at dissekommentarene ikke må tolkes så langtsom at utvalget mener sentralbankenikke skal reagere dersom lønnsvekstenblir for høy i forhold til inflasjonsmålet.Det følger klart av mandatet forpengepolitikken at Norges Bank skalsikte mot lav inflasjon, og dermed mårenten heves dersom lønnsveksten blirfor høy. Spørsmålet er derfor ikke omfor høy lønnsvekst normalt skal ledepengepolitisk innstramning, men omhvor sterk innstramningen skal være.Utviklingsbane for konkurranseutsattsektor og norsk økonomiI offentlig debatt er innfasing av oljeinntekteneblitt fremhevet som en viktigårsak til at industrien må redusereskraftig i årene fremover. Dette vil skjegjennom at økt bruk av oljeinntektergir økt innenlandsk etterspørsel og etstrammere arbeidsmarked, noe som vildrive opp lønns- og prisnivået og svekkekonkurranseevnen. Dermed vil konkurranseutsattsektor reduseres.Det er liten grunn til å tvile på atbruk av oljeinntekter fører til høyerekostnadsnivå enn vi ellers ville hatt.Det skjedde imidlertid ikke noe markertskifte i bruken av oljeinntektene iog med innføring av handlingsregelen.Den økte bruken av oljeinntekter i periodenfram mot 2010 er begrenset, bådeabsolutt og sett forhold til våre egne erfaringerover de siste 20 årene, jf. figur1A. I de fleste årene på 1980- og 1990-tallet ble det brukt mer oljeinntekter(målt som oljekorrigert underskudd påstatsbudsjettet som andel av BNP) enndet nå legges opp til i årene framover.Etter utvalgets vurdering er virkningeneav den planlagte bruken av oljeinntekteneblitt overdrevet i offentlig debatt.Dette bildet blir forsterket dersomvi ser på anslag for utviklingen i driftsbalansenoverfor utlandet i årene fremover,se figur 1B. På grunn av høye oljeinntekternå, vil overskuddet i følgeanslagene være høyt i noen år fremover,for så å falle til rundt 5 pst. avBNP. Oljeinntektene muliggjør et underskuddpå driftsbalansen utenom eksportav olje og gass og formuesinntekterfra Petroleumsfondet, men figur 1Bviser at dette underskuddet i følge anslagenevil være noe mindre i tiårenefremover enn de var på 1990-tallet,målt som andel av BNP. Dersom en tarhensyn til at oljeinvesteringene var omtrent5-7 pst. av BNP på 1990-tallet,men anslås å falle til rundt 2 pst. mot2010, blir underskuddet utenom oljerelativt stabilt. Størrelsen på underskuddetpå driftsbalansen utenom oljekan ses som et mål på omstillingen frakonkurranseutsatt til skjermet sektor,og i følge disse anslagene vil behovetfor videre omstilling som følge av økteksportunderskudd utenom olje oggass være lite.I tråd med dette viser våre beregningerat en balansert utvikling i norskøkonomi innebærer en moderat reduksjoni industrisysselsettingen fremover,på 26 000 personer i perioden 2001 –2010, se figur 2. Hovedparten av detteer en trendmessig nedgang, og bare enØKONOMISK FORUM NR. 5 200317

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelseØKONOMISK FORUM NR. 5 200318mindre del skyldes økt bruk av oljepenger.Målt på årlig basis er reduksjonenom lag 1 pst., dvs. bare noe høyereenn den årlige reduksjonen på 0,8 pst.gjennom perioden 1970-2001.Det er naturligvis stor usikkerhetknyttet til anslaget på en reduksjon på26 000 sysselsatte. Anslaget bygger påde premisser som ligger i basisforløpet,først og fremst at lønnskostnadsvekstenkommer betydelig ned (til 4,3 pst.per år i beregningene), og at kronensvekkes. Basisforløpet er dermed ikkenoen prognose, men gir heller et uttrykkfor de næringsomstillinger somkan finne sted langs en balansert bane.Dersom forutsetningene for banensvikter, er det grunn til å regne med etmer negativt forløp. I tillegg vil strukturelleendringer, som f.eks. økt integrasjonmellom Øst- og Vest-Europaog lavere terskel for å flytte produksjonut av landet, ikke være fanget opp avmodellapparatet (som er estimert vha.historiske data). Dette innebærer en risikofor at reduksjonen i industrisysselsettingenblir større enn vi har anslått.En viktig premiss i basisforløpet ersom nevnt at konkurranseevnen forbedresbetydelig i forhold til dagens nivå,ved at kronen svekkes tilbake til detgjennomsnittlige nivået i 2001 (sommed dagens forhold mellom de viktigstevalutaene vil tilsvare 8,30 moteuro). Resepten for at dette skal skje erat lav lønnsvekst skal gi grunnlag forbetydelig rentenedgang, som igjenfører til svekket kronekurs. Også her erdet betydelig usikkerhet. Som påpekt irapportens kapittel 5, viser internasjonaleerfaringer at sentralbanken ikkekan styre valutakursen i et regime medflytende kurs. På den annen side er detogså klart at dersom lønnsvekstenkommer tilstrekkelig ned, uten at kronensvekkes, så vil inflasjonen bli lavereenn målsettingen om 2,5 pst.Dersom en slik situasjon skulle vareover lengre tid, ville det innebære atpengepolitikken systematisk bommetpå sin inflasjonsmålsetting, noe somheller ikke virker sannsynlig som etvedvarende utfall. Samlet gir det derforgrunn til å tro at lav lønnsvekst over tidvil bidra til en betydelig kronesvekkelse,selv om en også må regne med betydeligesvingninger på kort sikt.En viktig forutsetning for at kronenskal svekkes er at Petroleumsfondetogså i fremtiden plasseres i utlandet.Utvalget argumenterer for at dersomdeler av Petroleumsfondet plasseres iNorge, vil dette øke etterspørselen etternorske kroner, og dermed bidra til åstyrke kronen og svekke vår konkurranseevne.Videre sier utvalget at enfremtidig pensjonsreform må innrettesslik at oljeinntektene fortsatt plasseres iutenlandske fordringer, slik at en unngårutilsiktede og negative effekter påkonkurranseevnen.Utvalget har også gjennomført enrekke virkningsberegninger som belyserkonsekvensene av å endre sentraleforutsetninger for beregningene, blantannet endret innfasing av oljepenger,økt arbeidstilbud, økt privat sparing, ogøkt produktivitet i offentlig sektor.Disse beregningene er gjennomført vedhjelp av to ulike modeller, MODAG ogMSG, som bygger på ulike forutsetninger.I MODAG tas det hensyn til atøkt samlet etterspørsel vil føre til øktsamlet sysselsetting og redusert arbeidsledighet,noe som er rimelige an-

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsetagelser i en normal eller svak konjunktursituasjon.I MSG forutsettes det atproduksjonsressursene på ethvert tidspunkter fullt utnyttet, slik at endringeri samlet etterspørsel ikke påvirker samletsysselsetting. Denne antagelsen errimelig i en høykonjunktur.I basisforløpet er innfasingen avoljeinntekter jevnt fordelt på skattelettelserog økt offentlig konsum, men imandatet blir utvalget bedt om å se påvirkningene av en annen fordeling.Dersom innfasingen av oljeinntekterbrukes til økt offentlig konsum, blirsysselsettingen i industrien i følge våreanslag redusert med ytterligere 3 700(MODAG) til 5000 (MSG) personer iforhold til basisforløpet. Dersom innfasingenbrukes til reduserte skatter, blirreduksjonen i industrisysselsettingenmindre enn i basisforløpet, med hhv. 1500 (MODAG) og 5000 (MSG) personer.Årsaken til forskjellen er at sammenlignetmed skattelette gir øktoffentlig konsum sterkere økning i innenlandsketterspørsel og kostnadsnivå,bl.a. fordi det offentlige i størregrad retter sin etterspørsel mot innenlandskeprodusenter enn det privat sektorgjør.Enkelte kommentatorer har tolketdette resultatet dit hen at utvalget gårinn for å bruke oljeinntektene til å redusereskattene, og ikke øke offentligkonsum. Dette er ikke riktig. Utvalgethar ikke drøftet valget mellom skatteletteog økt offentlig konsum, blant annetfordi dette valget lå utenfor vårtmandat. Etter mitt skjønn er dettevalget først og fremst et politisk valg –hva ønsker en å bruke pengene til – ogikke et valg en kan gjøre på et rentfaglig grunnlag.Om behovet for tiltak for åstyrke konkurranseutsatt sektor ogomstillingsevnen i norsk økonomiI mandatet bes utvalget vurdere om deter behov for tiltak – og ikke hvilke tiltak,og utvalget har derfor ikke gått detaljertinn på ulike politikkområdersom er blitt belyst i en rekke tidligereoffentlige utvalg. Utvalget peker på atde omstillinger som følger av innfasingav oljeinntektene i en balansert baneikke er store i forhold til de omstillingersom næringslivet uansett må igjennom.Sammenlignet med empiriskestudier som viser årlig tap og nyskapingav arbeidsplasser på 10 – 15 pst.er den årlige reduksjonen i industrisysselsettingeni basisforløpet på 1 pst.ikke stor.Samtidig sier utvalget at dersom reduksjoneni sysselsettingen i konkurranseutsattsektor går for fort og blirfor stor, slik at konkurranseutsatt sektormå bygges opp igjen på et senere,vil dette kunne innebære betydeligeekstra kostnader og ubalanser for økonomiensamlet sett. Dersom kompetansemiljøeri en bransje forsvinner, kandet være vanskelig å bygge opp bransjensenere, selv om rammebetingelseneellers legges til rette for dette.Utvalget konkluderer med at en børsatse på tiltak for å styrke konkurranseutsattsektor som ikke skaper uheldigevridninger mellom ulike bransjer ogbedrifter. Det viktigste bidraget er somnevnt over at lønnsveksten kommerned, slik at renten reduseres og dermedbidrar til at kronekursen svekkes.Videre advarer utvalget mot en systematisksterkere økning i bruken avoljeinntekter enn det som følger avhandlingsregelen, blant annet fordidette kan forhindre videre lettelser ipengepolitikken.AvslutningSom nevnt innledningsvis ble utvalgetnedsatt på bakgrunn av at lønnsvekstengjennom flere år har vært for høy, noesom har bidratt til høy rente og sterkkrone, slik at konkurranseutsatt sektorhar kommet i en meget vanskelig situasjon.Nå er utfordringen å reverseredette, ved å få lønnsveksten ned, slik atrenten senkes, kronen svekkes, og endeligeat konkurranseevnen forbedres.Det er imidlertid flere vanskelige punkter.Innen konkurranseutsatt sektor børinsentivene til lønnsmoderasjon væremer enn sterke nok, men det kan væremer usikkert innen andre deler av arbeidslivet.Også utviklingen i kronekursener usikker, selv om videre rentereduksjonerbør bidra til at kronensvekkes. Ikke minst er det usikkerhetknyttet til om utflyttingen av industriennå går raskere enn det våre beregningertilsier. Her er det lite empirisk erfaringsgrunnlagå bygge på, men skulleutflyttingen gå raskere blir det destoviktigere at konkurranseevnen forbedresraskt.Hva er verdien av en offentlig utredningsom denne? For det første kan denbidra til økt kunnskap om viktige økonomiskeforhold og sammenhenger iNorge. Belysningen av den geografiskevariasjonen i lønnsforskjellen mellomprivat og offentlig sektor er kanskje etslikt punkt. For det andre, og troligviktigere, er at utredningen kan bidratil en felles virkelighetsforståelse, i ogmed at representanter for partene i arbeidslivethar deltatt i arbeidet, og dermedstår bak drøftingen i rapporten.F.eks. bør vår drøfting av samspilletmellom lønnsdannelse og pengepolitikk– der vi peker på at for høy lønnsvekstvil bli møtt med økt rente - gjøredet vanskeligere for arbeidslivets parterå bruke høy rente som et argument forlønnsmessig kompensasjon.Forhåpentligvis vil økt forståelse økesannsynligheten for gode løsninger blirvalgt. Som nevnt over tyder internasjonalesammenligninger at koordinertlønnsfastsettelse er gunstig for arbeidsledigheten,og vår utredning tar siktepå å videreføre og styrke den koordinertelønnsfastsettelsen.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200319

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelse■ ■ ■ ERLING HOLMØY:Kommentarer til Holden(II)-utvalgets NOU 2003:13ØKONOMISK FORUM NR. 5 200320For dem som forventet at Holden-utvalget skulle finne nye fikse patentløsningerpå Norges problemer med konkurranseevnen, vil nok NOU2003:13 være en skuffelse. Utvalget slår snarere fast at velkjente ogvelprøvde resonnementer og vurderinger fortsatt har størst gyldighet.Vurderingene er ikke mer generelle enn at utvalget klart velger side i flerekontroversielle spørsmål. Virkningene av handlingsregelen belyses medmodellberegninger, men her burde utvalget ha valgt mer kvalifisertealternativer som sammenligningsgrunnlag. Inflasjonsstyringen fremstår somen politikk som forsterker problemene for konkurranseutsatt sektor.InnledningProfessor Steinar Holden har for andregang på tre år ledet et offentlig utvalgsom har levert en utredning som uttalerseg om viktige trekk ved den makroøkonomiskeutviklingen i Norge oghvordan den økonomiske politikken kanforbedre utviklingen. NOU 2003:13(heretter H-II) konsentrerer seg om forholdav særlig betydning for norske bedriftersinternasjonale konkurranseevne,herunder lønnsdannelsen, penge- ogfinanspolitikken. På det prinsipielle planErling Holmøy er Forsker Ived Forskningsavdelingen iStatistisk sentralbyråkommer ikke utvalget med store nyheteri forhold til det forrige Holden-utvalgetsmer omfattende NOU 2000:21 (heretterH-I). I disse tider, der mangel på fiks nytenkingav mange fremstilles som enmangelsykdom, opplever jeg imidlertidutvalgets trofasthet mot vel gjennomtenktesamfunnsøkonomiske resonnementersom bortimot forfriskende. Herspiller det inn at utredningen også jevntover er meget velskrevet. Det er ogsåverd å merke seg at selv om utredningenbyr på få overraskelser, er dette et uttrykkfor at resonnementene og anbefalingeneer robuste overfor endringer idet økonomiske klima. Da H-I ble utgitti 2000, hadde ikke forverringen av konkurranseevnenoverfor utlandet festnetseg som en trend. Tvert imot kunne manse tilbake på et tiår preget av mange positiveøkonomiske utviklingstrekk, ogsånår det gjaldt Norges kostnadsmessigekonkurranseevne. H-II må ta utgangspunkti at norske timelønnskostnaderregnet i felles valuta har økt sterkere ennhos våre viktigste handelspartnere etter1998. I løpet av 2001 og 2002 ble denkostnadsmessige konkurranseevnensvekket med mer enn 15 prosent. Så fortgikk det å spise opp den gjeninnhentingenav konkurranseevne som fantsted gjennom første del av 1990-tallet.Det faller altså undertegnede lett årose utvalget for en grundig gjennomgangav norsk økonomi utført på rasktid, og jeg slutter meg til utvalgetsviktigste anbefalinger. Disse er oppsummerti Holdens artikkel i herværendenummer. Jeg vil begrense meg til åkommentere enkelte forhold der utredningentar standpunkt i kontroversielleøkonomiske saker, der den etterlateruavklarte spørsmål og ønsker om grundigereanalyse og vurdering, samt merpresise konklusjoner og politikkanbefalinger.Utvalgets meninger om noenkontroversielle spørsmålNedenfor trekker jeg frem noen debattemaerhvor H-II tar et temmelig klartstandpunkt. Dette er til dels debatterom relativt generelle spørsmål, menlikevel ikke mer generelle enn at depreges av sterkt motstridende standpunkter.Det teller hva et så tungt ogbredt utvalg som H-II mener i dissedebattene.Generelle virkemidler og næringsnøytraliteti politikkenI pkt. 11 i kap. 2 skrives det: «Problemenekonkurranseutsatt sektor nåopplever har først og fremst sammenhengmed lønnsdannelsen og effektenav pengepolitikken på kronekursen.Det er her en må søke løsningene.Utvalget vil ikke anbefale tiltak somstøtter enkeltbransjer og enkeltvirksomheter.»Motargumentene mot selektivestøttetiltak er velkjente: Informasjonener vil være for dårlig ogulikt fordelt. Dårlig utvelgelse av prosjekterog et klima for lobbyvirksomhetog fordelingskamp blir resultatet ipraksis. Jeg har selv ulike steder uttryktstøtte til denne vurderingen. Det sam-

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelseme gjør Hagen, Heum, Haaland,Middelfart og Norman (2002). Til trossfor stor grad av enighet om dette syneti det samfunnsøkonomiske fagmiljøet,later det motsatte synet til å ha økendegjennomslag i det politiske miljøet.Personlig tror jeg at stabiliseringspolitikkenfremover må gi økt eksplisittprioritet til utenriksøkonomisk balansepå lang sikt, dvs. til konkurranseevne,og at det da nok er vanskelig å unngåvirkemidler som effektivt styrker de relativtfå næringene som en spesialisertK-sektor vil bestå av i Norge. Det blirvanskelig å trekke grensen mellom enfor selektiv plukking av vinnere og enkobling av brede sektorhensyn til makropolitikken.Dette problemet blirselvsagt større desto svakere sammenhengener mellom lønnsevnen i K-sektorog faktisk lønnsvekst.Bruken av oljepenger bør ikke forseresi forhold til handlingsregelenI pkt. 12 i kap. 2 skrives det: «Utvalgetvil advare sterkt mot å åpne opp for ensystematisk sterkere økning i bruken avoljeinntekter enn det som følger avhandlingsregelen. Det vil kunne føre tilsterk krone og svekket konkurranseevne,og bidra til for rask nedbygging avkonkurranseutsatt sektor. I tillegg vildet gjøre det vanskelig å møte økningeni pensjonsutgiftene i årene framover.»Dette samsvarer med den omtalenhandlingsregelen er gitt i blant annet iØkonomisk utsyn fra Statistisk sentralbyråover henholdsvis 2001 og 2002. 1Det er vanskelig ikke å tolke H-II somen klar tale mot dem som nå vil bekjempeledighetsutviklingen gjennomå «pøse på» med økte offentlige utgifter.Personlig er jeg på H-II’s side i dettespørsmålet. Jeg ville imidlertid gjerneat utredningen hadde «utledet» etslikt syn fra en vurdering av styrken iulike effekter på kort og lang sikt. Jegsynes ikke utvalgets modellberegningerav en mer ekspansiv finanspolitikkenn handlingsregelen, gir veldig sterkeargumenter for dette synet.Petroleumsfondet skal væreplassert i utlandetUtvalget understreker at en må stå fastpå at Petroleumsfondet skal være plasserti utlandet, og at dette gjelder uavhengigav en framtidig pensjonsreform.H-II går her klart imot anbefalingene iRoland, Norman og Reve (2001).Hovedbegrunnelsen hos H-II er at enplassering i det norske markedet vilstyrke kronekursen og dermed svekketkonkurranseevnen. Personlig er jeg littusikker på om dette argumentet fortjenerstor vekt før jeg har sett troverdigetallanslag på denne effekten som viserat den kan konkurrere med andre mekanismerom å influere kronekursen.Jeg slutter meg likevel til utvalgetskonklusjon, men legger større vekt påfaren for lav avkastning av fondet, dasatsinger på ulike deler av norsknæringsliv lett kan bli dominert avkortsiktig populistisk politikk.Den planlagte bruken av oljeinntekteneer blitt overdrevet i offentlig debattHandlingsregelen innebærer at brukenav oljeinntektene øker fra knapt 2 pst.av BNP for Fastlands-Norge i 2001 tilknapt 4 pst. i 2010, målt ved det strukturelle,oljekorrigerte budsjettunderskuddet.Dette vurderes som en beskjedenøkning (se blant annet kap. 3). Denplanlagte bruken er også beskjedensammenliknet med de fleste år på 1980-og 1990-tallet. Denne vurderingen erogså uttrykt i flere foredrag av finansministereni 2003, i Økonomisk utsynover 2002 og i Revidert nasjonalbudsjett.Jeg deler denne vurderingen.Planting av det motsatte synet kan habidratt til å styrke kronen. Det ville værtklargjørende om utvalget hadde værtmer eksplisitte i presentasjonen av hvadet motsatte synspunktet er basert på.En mistenkt i så måte er sentralbanksjefensårstale i 2002. Slik det nå fremstår,er det så vidt vanskelig å forstå hvordandet går an å hevde det motsatte synspunktet,at man nesten kan lure på omutvalget yter det full rettferdighet.Koordinert lønnsdannelse er ønskeligUtvalget understreker i pkt. 9 i kap. 2 atkoordinert lønnsdannelse er viktig for ådisplinere lønnsveksten, og at K-sektorfortsatt bør forhandle først. Videre understrekes«…betydningen av at allegrupper respekterer de rammer som deter enighet om i den koordinerte lønnsdannelsen.Dette gjelder særlig gruppersom har en sterk markedsposisjon,enten dette skyldes svak konkurranse påproduktmarkedene eller fordeler knyttettil naturressurser, samt enkelte arbeidstakeremed en spesiell posisjon ellerkompetanse.» Dette utsagnet er beundringsverdigklart. Det er så klart atman kan lure på om hensynet til effektiviteti allokeringen av knappe ressurserer tatt med i vurderingen. Arbeidsmarkedeter heterogent der gruppermed bl.a. ulik kompetanse utgjør imperfektesubstitutter og delmarkeder.Selv om alternativet til en koordinertlønnsdannelse ikke er et frikonkurransemarked,kan det virke som om utvalgetprioriterer makroeffektivitet i formav god konkurranseevne og høy samletsysselsetting som klart viktigere ennden økte allokeringseffektivitet somtrolig kan oppnås gjennom en mer fleksibellønnsstruktur.Nødvendig å styrke den geografiskefleksibiliteten i lønnsdannelsenUtvalget skriver i pkt. 10, kap. 2: «Deter uheldig hvis manglende geografiskfleksibilitet i offentlig sektor bidrar tilvansker med å holde på kvalifisert arbeidskrafti sentrale områder, samtidigsom offentlig sektor får en lønnsledendeposisjon i mindre sentrale områderog på den måten bidrar til å øke kostnadenefor konkurranseutsatte virksomhetersom ofte er lokalisert der..»Det er prisverdig at H-II tar opp denneproblemstillingen.Tolkning av mandatetUtvalgets mandat har som premiss:«Utvalget skal ta utgangspunkt iretningslinjene for den økonomiskepolitikken som ble trukket opp iSt.meld. nr. 29 (2000-2001), og som deter bred enighet om i Stortinget.» Dennaturligste tolkningen av dette er at retningslinjene,dvs. handlingsregelen forfinanspolitikken og inflasjonsstyring,er fredet fra en evalueringspreget diskusjon.Da virker det imidlertid inkonsistentat utvalget ifølge mandatet skalvurdere «...hvilke konsekvenser retningslinjenefor finans- og pengepolitikkenhar for lønnsdannelsen» og1 Se kapittelet «Perspektiver» i Økonomskeanalyser nr. 1 2002 og nr.1 2003 fra Statistisksentralbyrå.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200321

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelseØKONOMISK FORUM NR. 5 200322«...hvordan rammebetingelsene forkonkurranseutsatt sektor påvirkes avinnretningen av den økte bruken av oljeinntekterover statsbudsjettet...». Engod løsning av disse oppgavene kreveren kontrafaktisk analyse der en sammenlignerden sannsynlige utviklingenbasert på handlingsregelen og inflasjonsstyringmed den sannsynlige utviklingenunder alternative finans-ogpengepolitiske regimer. Eksempelviskan en ikke mene noe om hvor stor«den økte bruken av oljeinntekter» er,uten en presis beskrivelse av det oljekorrigertebudsjettunderskuddet ved alternativfinanspolitikk. Bindingen i detsiterte utgangspunktet for mandatet påførerutrederne et merkbart handicap ikonsekvensanalysene av den rådendepolitikken. Virkningene av handlingsregelener riktignok anslått ved hjelp avmodellberegninger, men her er alternativenetil handlingsregelen så å si ikkemotivert og diskutert. Virkningene avpengepolitikken, omtales kun verbaltog i en generell form. Det gjøres intetforsøk på å gi tallanslag på hvordan utviklingenhypotetisk ville ha avveketfra den faktiske, under konkrete alternativertil inflasjonsmålet og denoperasjonaliseringen Norges bank hargitt av dette. Dette er synd siden vurderingener viktig og utvalget så kompetent.På den annen side: Retningslinjenebør få virke noen år før manskaper ytterligere usikkerhet ved å såtvil om den økonomiske politikkenligger fast. Denne innvendingen mot enevaluering av de nye retningslinjeneallerede nå, etterlater imidlertid etspørsmålstegn ved hva regjeringenønsket å oppnå med denne utredningen.Var oppnevningen en symbolhandlingfor å vise at man tok problemenei K-sektor på alvor?Konsekvensene av handlingsregelenfor finanspolitikkenUtvalgets alternativ til handlingsregelener en forlengelse av tidligere trenderfor det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddetregnet som andel avBNP. Men dette kan ikke tolkes som enseriøs konkurrent til handlingsregelen.Selv om dette av mange tolkes som finanspolitikkenex ante handlingsregelen,var situasjonen da at det egentligikke eksisterte noen klar politikk somsa når petroleumsformuen skulle brukes.Et slikt fravær av langsiktig planfor bruken av petroleumsformuen kunneuansett ikke videreføres uten alvorligfare for en helt uansvarlig pengebruk.Blant de mer kvalifiserte konkurrentertil handlingsregelen har to værtdiskutert lenge: a) En ren permanentinntektsregel,foreslått i bl.a. NOU1988: 21 (Steigum-utvalget). Det villegitt en fremskyndet bruk av petroleumsinntektersammenlignet med handlingsregelen.b) En sterkere grad avfondsoppbygging enn det handlingsregelengir for å finansiere de fremtidigehøye offentlige utgiftene som følger aveldrebølgen ved en videreføring av dagenspensjonssystem og ambisjonsnivåfor offentlig tjenesteyting. Når utvalgetgir handlingsregelen høy «score», kandet nå innvendes at konkurransen varmeget svak. Dessverre kan en slik lettprøve virke mot sin hensikt; den kanforhindre at det skapes den ro og tillit tilden spareplanen som nå er etablert forpetroleumsinntektene, som er nødvendigfor at den oppleves som en fast parameteri de rammebetingelsene norskøkonomi har å by bedrifter og personer.Dette er ikke pirk. Utredningen avvirkningen av handlingsegelen virkersterkt, bl.a. fordi den er kvantifisert vedhjelp av SSB-modellene MODAG ogMSG. Tall er ofte de beste adjektiver.Sentralbanksjefens formulering om 60000 færre industrisysselsatte i 2010som følge av handlingsregelen, er eteksempel. Holden-II lanserer nye oglangt mer beskjedne tall, tall som troligkommer til å bli hyppig referert i denøkonomiske debatten fremover. Mendisse virkningene er en konsekvens avvalget av sammenligningsgrunnlag.I kap. 6.6 presenteres også virkningsberegningerav endringer i innfasingenav oljeinntektene i forhold tilhandlingsregelen. Det er viktig å understrekeat beregningene er utført påbestemte versjoner av MODAG ogMSG. Hvert av disse navnene representereren familie av modellversjonertilpasset ulike problemstillinger.Mange av resultatene kan i stor gradbestemmes gjennom små endringer imodellene, eksempelvis ved valget avhvilke variable som er henholdsvis eksogeneeller endogene. Et par eksempler:MODAG-beregningene er gjennomførtunder forutsetning av at arbeidstilbudeter forutsatt uendret veden sterkere innfasing av oljeinntekterfrem til 2010. Hvorfor? I SSB’s vanligstebruk av MODAG vil tilbudskurvenfå et betydelig positivt skift ved ekspansivfinanspolitikk fordi sjansenefor å få jobb øker (discourage workereffekt). Da ville lønnspresset blitt svakereog fortrengningen av industrisysselsattemindre. Videre er resultatenefor lønnsvekst og industrisysselsettingkritisk avhengige av om modellene løsesmed årlige restriksjoner på driftsbalansenoverfor utlandet. Det synes somom man i MSG-beregningene harsvekket den løpende driftsbalansenoverfor utlandet med et beløp tilsvarendeøkningen i det offentlige budsjettunderskuddet.Det innebærer at all fremadskuendeatferd er forutsatt bort.Generelt er begge modellene bruktpå en slik måte at alle aktører i modellenereagerer på eksogene endringersom om de var permanente. Dette tiltross for at de endringene det er snakkom i kap. 6.6 nødvendigvis må væreforbigående; med en gitt petroleumsformuekan man ikke øke (senke) brukenav oljepenger i alle år. Jeg er overrasketover at ikke modellberegningeneher i større grad tar sikte på å gi et bildeav at økt innfasing i frem til 2010 måinnebære redusert bruk av oljepenger ietterfølgende år. Terminologien «økt(lavere) innfasing» kan bygge oppunder misforståelser. Mer dekkende erbegreper som forsert versus utsatt brukav petroleumsformuen, da formuenikke påvirkes av når den brukes.Presentasjonen i kapittel 6.5 – 6.7viser effektene av finanspolitiske endringerog privat spareatferd beregnetpå både MODAG og MSG. Det er ikkelett å velge hvilket resultat som børforetrekkes i et gitt år. Valget forenklesikke av at det om virkningene i ett ogsamme år, 2010, skrives at MSG-resultatetviser de langsiktige og MODAGresultatetde mellomlangsiktige effektene.Disse modellene er laget for åbelyse ulike fenomener, samtidig somde har den samme årlige tidsoppløsningen.Da har kritikere lett spill. Mendette er vanskelig stoff å formidle i enoffentlig utredning, og utvalget har hattkort tid på seg.Når kvantitative modellberegningerer enkle å kritisere, skyldes det bl.a. atman med disse våger å si noe presist om

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsestørrelsesordenen på en lang rekke effekter.Dette bør også føre til at kritikkenmot resultatene blir konkret. Hvilkeeffekter er galt anslått, og hvilke anslagbør man i stedet feste mest lit til, gitt atdet er nå man må uttale seg (dvs. at detikke er en opsjon å gjemme seg bak forskersjablongen:«her trengs mer forskning»)?Personlig er jeg en entusiastisktilhenger av analyser «med tall på«.Selv om det er lett å peke på manglereller alternativer til beregningene i kap.6, representerer de likevel en megetviktig del av utredningen. Tall presserfrem reaksjoner og dermed skjerpesnormalt vurderingene. I mange økonomiskedebatter – ikke minst debattenom konkurranseevne og nedbemanningav K-sektor – har jeg savnet at man ikkei større grad gjør et seriøst forsøk på åundersøke de ulike effektenes empiriskerelevans på kort og lang sikt i norskøkonomi. Det betyr i praksis beregningerpå empiriske modeller der en innarbeidermange av de effektene som erbelyst, isolert og stilisert, i den teoretiskelitteraturen. En selvsagt, men krevende,utfordring for slike modellanalyserer å tolke resultatene slik at manlærer noe om den empiriske relevansenav de ulike teoretiske mekanismene. Enren gjennomgang av den teoretiske litteraturen,slik utvalget gir av de realøkonomiskevirkningene av valutakurssvingningeri kap. 5.6, er viktig nok.Men alene gir den ingen veiledning omhvilke effekter som er de viktigste. Deter vanskelig å sette fingeren på konkretefeil i slike avsnitt, men sammenlignetmed beregningene i kapittel 6 tar manogså svært få sjanser i forhold til presisjonsnivå.K-sektor i en balansertutviklingsbaneUtvalget har modellberegnet hvilkenutvikling i industrisysselsettingen somkreves for å realisere det som kalles enutvikling der det er langsiktig balanse iutenriksøkonomien. På usikkert grunnlaganslås en samlet reduksjon i industrisysselsettingenpå 26 000 personer iløpet av perioden 2001 til 2010. Det tilsvarerom lag en gjennomsnittlig nedgangpå 1 prosent per år. Dette er enklart sterkere nedbemanning enn detsom er beregnet i Holmøy, Heide ogLerskau (2002). Men industriutviklingener helt avhengig av hva slags spareforløpsom legges inn i beregningene.Det skyldes at variasjoner i den nasjonalesparingen i hovedsak vil skje vedfinansinvesteringer i utlandet, dvs.gjennom eksportoverskudd. I disse beregningeneer det industrien som ersvingdøren i forhold til å endre eksportoverskuddet.I Holmøy et al. (2002)har vi benyttet en fremadskuendeMSG-versjon og presisert kravet tillangsiktig balanse i utlandet som etkrav om at nåverdien av importoverskuddet(over en så lang horisont at endringeri denne ikke spiller noen rolle)må være lik de initiale netto finansfordringeneoverfor utlandet. En nedbemanningi industrien som oppfyllerdette kravet er om lag 0,5 prosent perår, gitt at denne prosentvise nedgangenskal være konstant. En slik bane liggerrelativt nær en bane der eksportbedriftenesreallønnskostnader vokser med2,7 prosent per år i gjennomsnitt. Våreberegninger viser at en slik balansertutvikling innebærer at vekstraten forprivat konsum må falle etter hvert someldrebølgen når oss etter 2015. Når H-II anslår nedbemanningen i industrientil om lag 1 prosent per år frem til2010, indikerer våre beregninger at industrisysselsettingenikke kan fortsetteå falle i dette tempoet i de følgendetiår. I tillegg til forskjeller i utviklingeni privat sparing kan forskjeller mellomberegningene skyldes at produktivitetsvekstener antatt å være noe høyere i H-II enn i våre beregninger.Det ville vært en fordel om H-II haddevært enda mer eksplisitte når detgjelder beskrivelsen av hva som er kravettil langsiktig utenriksøkonomiskbalanse i deres beregninger. Dette er ethelt sentralt begrep i beregningskapitletog dermed i utredningen. Trolig viltallet 26 000 spille en viktig rolle inorsk økonomisk debatt fremover, jf.den betydningen man har tillagt sentralbanksjefensanslag fra 2002 på 60000 færre industrisysselsatte i løpet avårene frem til 2010. Desto viktigere erdet at vi vet hva tallet betyr.Konsekvensene av inflasjonsstyring ipengepolitikkenBåde inflasjonsstyring som prinsipp,og den operasjonaliseringen NB harvalgt, har vært kraftigere debattert ogkritisert enn handlingsregelen. Det erderfor litt underlig at det på dette områdetikke er presentert noen kvantitativemodellberegninger som kan kastelys over virkningene av hva dennepolitikken har bidratt til sammenlignetmed alternativ pengepolitikk. Utvalgetpeker på at inflasjonsstyringen isolertsett bidrar til å forverre K-sektors konkurranseevnedersom lønnsveksten erfor høy i forhold til det som gir enbalansert utenriksøkonomi i et langsiktigperspektiv. Og etter min vurdering,og utvalget virker enig, er det ethovedproblem at den som regel er det.Men utvalget går ganske langt i åkritisere pengepolitikken. I pkt. 7 i kap.2 leser vi bl.a.: «Samtidig vil utvalgetunderstreke at pengepolitikken må tahensyn til at vedvarende store utslag ivalutakursen kan innebære betydeligeog langvarige realøkonomiske kostnaderfor konkurranseutsatt sektor, og etterhvert også for økonomien somhelhet. Videre må den pengepolitiskerespons ses i lys av at lønnsveksten iøkonomien fremkommer som et resultatav et samspill av en rekke ulike faktorer,og vil variere fra år til år.» Dettekan vanskelig leses som noe annet ennat utvalget klart kritiserer Norges bankfor ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn tilformuleringene om stabilisering avkronekurs, sysselsetting og produksjoni den pengepolitiske forskriften.Med de klare påpekningene utvalgetgir av hvordan pengepolitikken faktiskhar bidratt klart til å forsterke konkurranseevneproblemene,virker det litt inkonsekventat det viker tilbake for åfelle en definitiv «dom». I stedet menerutvalget at problemene som følger avinflasjonsstyringen «... understrekerhvor viktig det er at lønnsveksten ikkekommer ut av kurs... Dersom lønnsvekstenkommer ut kurs, og pengepolitikkenstrammes inn, vil arbeidsledighetenraskt stige, først i konkurranseutsattsektor og deretter i resten av arbeidslivet.»Den interne logikken i detteresonnementet er grei. Men detfremstår for meg som en av flere måterå beskrive svakheten ved dagens politikkpå, gitt at konkurranseevnen er ethøyt prioritert mål. Det er fjernt fra stabiliseringspolitikkensgrunnleggendeidé at skadevirkningene av å gjøre feilskal blåses opp så kraftig at ingen skalØKONOMISK FORUM NR. 5 200323

Tema: Konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsevåge å begå dem. De fleste av oss tenkervel heller omtrent slik: Hvis vi ønskerat folk skal holde seg unna kantenav stupet, setter vi opp et gjerde - ikkesnubletråder. Det aner meg at bindingenknyttet til hva som har vært utgangspunktetfor mandatet har medvirket tilforsiktig ordvalg. Men det bringer osstilbake til spørsmålet: Hvis tiden ikkevar moden for en definitiv evaluering,hva ønsket man egentlig å få ut av enkonsekvensutredning som denne?Referanser:Hagen, K.P., P. Heum, Jan I. Haaland, Karen H.Middelfart Knarvik, V.D. Norman (2002):«Globalisering, næringslokalisering og økonomiskpolitikk», Fagbokforlaget.Holmøy, E., K. Heide og L. Lerskau (2002):«Norsk konkurranseutsatt sektor i et langsiktigperspektiv: Hvor mye trenger vi, og hvor myefår vi?» Rapporter fra Statistisk sentralbyrå2002/29.Roland, K., V. Norman og T. Reve (red.) (2001):Rikdommens problem, Universitetsforlaget.➥ Forts. fra side 35sikt. Det burde være ganske klart i det norske tilfellet atkonkurranseutsatt sektor er mer kapitalintensiv. Faktisk kanvi hevde at dette bør være et rimelig generelt fenomen fordikonkurranseutsatt sektor domineres av vareproduksjon ogskjermet sektor av tjenesteproduksjon.I Cobb-Douglas-tilfellet er som kjent denne kostnadsandelenlik produktfunksjonens elastisitet for variable faktorer,det vil si α og β for henholdsvis konkurranseutsatt og skjermetsektor. Når α < β, er derfor konkurranseutsatt sektor merkapitalintensiv og har raskere avtakende utbytte. Da er selvfølgeligogså 1 / α>1 / β, slik at konsumentreallønna stiger.Fra (5) ser vi at konsumentreallønna også kan stige selvom skjermet sektor har raskest avtakende skalautbytte dersomutenlandsformuen er stor nok. Dette resultatet har imidlertidneppe særlig praktisk betydning.Selvfølgelig gjelder resultatene bare i overgangsfasenmens økonomien tilpasser seg formuesøkningen. Over tid erdet bare produktivitetsforbedringer som kan ventes å hevereallønna i likevekt.Vedlegg:Fra likning (4) finner viAnta homotetiske preferanser. Uten tap av generalitet kan vida anta at nyttefunksjonen u er homogen av grad 1. Videredefinerer vi θ som budsjettandelen for skjermede varer. Daser vi atØKONOMISK FORUM NR. 5 2003244. KonklusjonFysisk produktivitetsutvikling er ikke den eneste faktorensom kan påvirke reallønnsveksten i likevekt. Når etterspørselenendrer seg, kan også grenseproduktets økonomiskeverdi endre seg fordi produktet som arbeidskraftenframstiller, blir mer etterspurt. Dette er det som skjer når etland plutselig blir rikere, for eksempel på grunn av olje.I overgangsperioden mens økonomien tilpasser seg den økterikdommen, vil det derfor være rom for en høyere reallønnsvekstenn det den fysiske produktivitetsveksten tilsier. I enmonetær økonomi vil det da, i den samme overgangsperioden,være rom for en høyere nominell lønnsvekst enn inflasjonsmåletpluss produktivitetsveksten. I den forstand erNorges Banks krav til 4 1 / 2% lønnsvekst for stramt.Reallokering mellom konkurranseutsatt og skjermetsektor er nøkkelmekanismen bak dette resultatet. Det gjelderimidlertid ikke ved reallokeringer generelt, men når noenproduksjonsfaktorer ikke er fast installert og ikke kan følgemed på flyttelasset på kort eller mellomlang sikt. Da gjelderikke faktorprisutjamningsteoremet, slik at internasjonalhandel ikke påtvinger samme reallønnsutvikling (bortsettfra landsspesifikk produktivitetsutvikling) i innland som iutland.Resultatet krever i utgangspunktet at konkurranseutsattsektor skal ha raskere avtakende skalautbytte enn skjermetsektor. Denne betingelsen er imidlertid empirisk plausibelfordi konkurranseutsatt sektor domineres av kapitalintensivvareproduksjon og skjermet sektor av arbeidsintensiv tjenesteproduksjon.Definer σ som substitusjonselastisiteten i konsumet. Mednyttefunksjonen homogen av grad 1 har vi da som kjentHomogeniteten impliserer også atslik atDermed har vi mellomresultatet(A1)Tilsvarende differensiering av likning (3) girMerk nå atslik at(A2)➥ Forts. side 6

ARTIKKEL■ ■ ■ TORE JØRGEN HANISCH*:Positivisme og naturvitenskapeligeanalogier i samfunnsøkonomienAnalogi kommer fra det greske «ana logon» og bliroversatt med noe sånt som «according to ratio» påengelsk. I biologien brukes ordet om likhet i funksjon,overfladisk likhet i struktur og forskjellig opprinnelse.Et mye brukt eksempel er vingene på insekter, fuglerog fly. Med den naturvitenskapelige analogi skal vi hermene bruken av forbilder fra fysikk, kjemi etc. i samfunnsfagene,og fremfor alt i økonomien. I følge det naturvitenskapeligeideal består vitenskap i å påvise faste kvantitativesammenhenger eller lover. Dette utgjør etter minmening kjernen i det store forskningsprogrammet somkalles for positivismen. Problemet er at det ikke finnesslike lover i samfunnsvitenskapene, ikke noen som medsærlig presisjon kan brukes til å predikere. Jeg skal her ginoen eksempler på hvordan fire ledende økonomer i perioden1930-1980 hver på sin måte ble påvirket av positivismenog hvilke konsekvenser dette fikk.«Scarcely a writer on economics omits to make some comparisonbetween economics and mechanics. One speaks of a‘rough correspondence’between the play of «economic forces-» and mechanic equilibrium….In fact the economistborrows much ofhis vocabulary frommechanics. Instancesare: equilibrium, stability,elasticity, expansion,Tore Jørgen Hanisch erprofessor ved Institutt forøkonomi, Høyskolen i Agderinflation, contraction,flow, force….» [Fisher,1892]«My impression is thatthe best and the brightestof the profession proceedsas if economics is thephysics of society… If theproject of turning economicsinto a hard sciencecould succeed, then itwould surely be worthdoing.» [Solow, 1985]1. Innledning: Gjennombruddet for positivismenDet er vanlig å skille mellom den sosiologiske positivismeninnført av filosofen Auguste Comte omkring 1830, og denlogiske positivismen som ble utviklet av en gruppe filosoferog vitenskapsmenn i Wien i mellomkrigstiden, blant demMoritz Schlick og Rudolp Carnap. Vi skal her konsentrereoss om logisk-positivismen. Denne vitenskapsteoretiske retningble fra første stund underlagt kritikk både fra innsidenog utsiden. Som følge av dette endret bevegelsen karakterunderveis, og fra ca. 1935 ble den omdøpt til den logiskempirismen. Som en konsekvens av kritikken fra KarlPopper gikk man f. eks. over fra verifikasjon til falsifikasjonsom kriterium for vitenskap. Det ble presisert at teorier medpretensjoner om generell gyldighet ikke kan verifiseres sidenett eneste moteksempel i prinsippet er nok for å falsifiseredem. I stedet ble det formulert et krav om at en teori i detminste under ideelle forhold skulle kunne falsifiseres for åkunne kalles vitenskapelig.Et viktig trekk ved logisk-positivismen var at den gjordefysikkens observasjonsspråk til det vitenskapelige språk. Atvitenskap skulle være basert på observasjon, var nærmest enselvfølge, men fra nå av skulle bare observasjon i fysisk forstandkunne godtas. Følgen var at tidligere anerkjente metodersom introspeksjon og selvrefleksjon ble ekskludert fravitenskapen. Introspektive begreper som tanker og følelserble utelukket, og behaviorismens tid var kommet. Målet medden økonomiske vitenskapen – målet med all vitenskapoverhode - ble å oppdage sikre, eller mest mulig påliteligegenerelle sammenhenger, det vil si lover i betydningen naturlover.De skulle fortrinnsvis formuleres i kvantitative termer,.Mer generelt tok man i bruk matematikk og formallogikki slutningsmønsteret for å sikre presisjon og pålitelighet.I perioden 1935-1970 ble svært mange økonomer positivisteri betydningen falsifikasjonister. De legitimerte i storgrad sin vitenskap ved det empiriske testbarhetskriteriet,men fulgte det sjelden helt opp i praksis. «Modern economistsfrequently preach falsificationism», skriver MarcBlaug, «but they rarely practise it.» [Blaug 1992 (1982),* Flere økonomer og historikere har lest manuskriptet og kommet mednyttige råd. En særlig takk til Bjørn Quiller, Karl Robertsen, Bjørn IvarDavidsen og Leo GrünfeldØKONOMISK FORUM NR. 5 200325

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 200326Introduction.] Han beklager dette og anbefaler økonomene åanstrenge seg mer. Det ser ikke ut som denne anbefalingenhar fått særlig stor gjennomslagskraft, og som vi skal se erdet gode grunner for dette. En av grunnene kan være at kritikkenmot positivismen etter hvert har gjort et visst inntrykk,også blant økonomer. Fortsatt er imidlertid forestillingenom økonomi som en såkalt hard vitenskap avgjort tilstede:«Over the past half century», skriver EdmondMalinvaud, «economics has come closer to the hard sciences,for fundamental reasons that will not disappear. This iswhy the rapprochement that has taken place is irreversible,there is no point in waiting for economics to move away fromthe hard sciences.» [Malinvaud 1997, s 1.]Han understreker imidlertid at det fortsatt er en viss distansemellom økonomifaget og de harde naturvitenskaper,og han tror ikke den helt kommer til å forsvinne. En viktigforskjell, skriver han, er at det aldri gjøres egentlige oppdagelseri samfunnsøkonomien. I naturvitenskapene har oppdagelsenav nye fysiske og biologiske fenomener, nye partiklereller nye prinsipper for medisinsk behandling, vært presistidentifiserbare begivenheter. De har representert avgjørendeog varige gjennombrudd i vitenskapelig erkjennelseog har sjelden blitt utsatt for senere tvil. I økonomifaget derimot,«there was almost always antecedents, so that eachadvance was the result of a slower and more progressiveevolution». Vi kan identifisere viktige skritt i denne utviklingensnarere enn egentlige oppdagelser. Vellykketøkonomisk forskning kan sjelden eller aldri gjøre krav på åha oppdaget virkelig nye fakta som umiddelbart blir akseptert.[Malinvaud 1998, s 3]2. Falsifikasjonisme versus instrumentalisme –Samuelson mot FriedmanPaul A. Samuelson er etter Keynes en av de mest innflytelsesrikeøkonomer i det 20. århundre. Han foretok ensystematisk opprydning i faget og satte standarder sommange siden har forsøkt å følge. I 1970 ble han tildelt denandre nobelprisen i økonomi etter at Ragnar Frisch og JanTinbergen hadde delt den første. Samuelson var tidlig pregetav positivismens idealer. Det vises klart nok i hans førsteartikkel i Economica fra februar 1938 der han lanserteteorien om «revealed preference» eller avslørte preferanser.Det vises ikke mindre klart i hans doktoravhandling,Foundations of Economic Analysis, som ble fullført i 1939,men først publisert i 1947. Han benyttet seg i høy grad avmatematikk, og hans vitenskapelige forbilder er nesten alltidfra fysikken. Han avviser introspeksjon, hedonisme, utilitarismeetc., og slutter seg til behaviorismen. Som ennaturlig konsekvens utviklet han teorien om utviste preferanser[Samuelson, 1938] og stilte som krav at økonomisketeorier skulle være operasjonelt meningsfylte: «By ameaningful theorem I mean simply a hypotheses about empiricaldata which conceivably could be refuted, if only underideal conditions.» [Samuelson, P.A., 1970 (1947), Introduction.]Ved begrepet operasjonelt meningsfullt teorem knyttesforbindelsen til Carnap, og ved å legge hovedvekt på falsifikasjonindikeres påvirkningen fra Popper. En hovedmålsetningmed Foundations var nettopp å identifisere ulike kildertil meningsfylte teoremer. Endelig viste Samuelson klare positivistisketrekk ved å oppheve eller snarere avskaffe skilletmellom beskrivelse og forklaring i vitenskapen. En såkaltforklaring, blir det slått fast, er normalt bare en beskrivelsemed mer generelt innhold. «After Newton had described‹how», he did not waste his time on the fruitless «-why-».»[Samuelson, P.A., 1964.] Før positivismens gjennombruddvar det en vanlig oppfatning at kraften var årsaken tilakselerasjonen. Denne typen forklaringer ble nå avvist sommetafysiske. 1I innledningsartikkelen til Essays in positive Economicsfra 1953 kom Milton Friedman med en programerklæringsom skulle få meget stor oppmerksomhet: «The ultimategoal of a positive science is the development of a theory orhypothesis that yields valid and meaningful (not truistic)predictions about phenomena not observed. …The only relevanttest of the validity of a hypothesis is comparison of itspredictions with experience» [ Friedman 1953, s 7f.]. Dettelyder unektelig som positivisme, men viser seg ved nærmereettersyn snarere å være instrumentalisme. Friedman siernemlig at det ikke er så viktig om forutsetningene for enteori er realistiske, ja at det snarere er en fordel at de ikke erdet. Det avgjørende er om prediksjonene stemmer medobservasjonene.Dette kan høres rimelig enkelt ut i teorien, men Friedmanmedgir at det i praksis kan være svært vanskelig å skafferelevante data. Problemet har forledet enkelte til å søke etterandre og mer direkte måter for testing av teorien. Går detf eks ikke an å undersøke forutsetningen om profittmaksimeringdirekte ved intervjuundersøkelser? Men dette er etterFriedmans mening en fundamental misforståelse. I den graden teori kan sies å ha «antagelser», og i den grad realismenav disse kan vurderes uavhengig av prediksjonene, er betydningennærmest den motsatte av det som gjerne sies. Det visernemlig at virkelig betydningsfulle hypoteser «will befound to be have «assumptions» that are wildly inaccuratedescriptions of reality, and, in general, the more significantthe theory, the more unrealistic the assumptions (in thissense).» Grunnen er enkel. En hypotese er viktig hvis denforklarer mye ved lite, hvis den abstraherer de vesentligeelementer fra den vrimmel av detaljerte forhold som omgirde begivenheter vi søker å forklare, og samtidig tillatergyldige prediksjoner. «To be important therefore a hypothesismust be descriptively false in its assumptions»[Friedman 1953, s 14].Det relevante spørsmål er altså ikke om antagelsene i enteori er realistiske, for det er de egentlig aldri, men om de ertilstrekkelig gode som approksimasjoner for det aktuelleformål, og testen på dette er om teorien gir «sufficientlyaccurate predictions.» Spørsmålet om forutsetningene forteorien er stemmer overens med virkeligheten er altså stortsett irrelevant. Ja, det er altså nærmest et fortrinn omantagelsene er «wildly inaccurate».Ikke alle kunne være med på denne ferd, og en av dem somprotesterte var Paul A. Samuelson. Det hele utviklet seg til enlengre strid om den såkalte F-tvisten der ganske mange fant1 Se senere avsnitt om Ragnar Frisch og positivismen.

Artikkeldet opportunt å delta. 2 I selve utgangspunktet var imidlertidSamuelson enig med Friedman: «When a writer on positiveeconomics says that their hypotheses or theories should bejudged on their «consequences» or their ability to describewell and organize empirical observations – he is saying somethingvaluable.» Verdifullt, men egentlig ikke nytt.Pragmatister hadde lenge insistert på at en teoris verdi skalvurderes ut fra konsekvensene. Heinrich Hertz sa at en tro påMaxwells lysteori «meant nothing more and nothing lessthan that the observable measurements agreed with the partialdifferential equations of Maxwell.» [Samuelson 1955] 3Problemet var at Friedman hadde gått adskillig lenger enndette og sagt at realismen i teoriens forutsetninger «is quiteirrelevant to its validity or worth.» [Samuelson, sammested.] Dette kunne ikke Samuelson være med på. Han oppfattetkort sagt teorien som identisk med forutsetningene, ogforutsetningene eller antagelsene som en undermengde avkonsekvensene. Hvis noen av forutsetningene på en ellerannen måte kunne vises å være gale, ville teorien i prinsippetvære falsifisert. Samuelson mente egentlig at dette varelementært, men det viste seg at det var ganske mange somvar uenige med ham.3. Machlup støttet FriedmanEn av dem som gikk sterkest ut mot Samuelson var FritzMachlup. Han sa at teorien per definisjon var mye videre ennde deduserte konsekvensene. Hvis konsekvensene skulleimplisere teorien på samme måte som teorien implisertekonsekvensene, «that theory would be nothing but anotherform of the empirical evidence (named «consequence») andcould never «explain» the observed empirical facts.»[Machlup, 1964] 4Dersom standpunktet hans skulle tas på alvor, ville detbety slutten på vitenskapelige teorier i den form vi kjennerdem. Dette måtte ses i sammenheng med at Samuelsonifølge Machlup tok grunnleggende feil på et annet viktigpunkt, nemlig når han trodde at konsekvensene kunne deduseresfra teorien: «We never deduce a consequence from atheory alone.» Vi kombinerer teorien med antagelser omendringer i ytre forhold og konkluderer på dette grunnlag.Dermed mente Machlup å ha vist at Samuelson som vitenskapsteoretikerikke var noe særlig tess.Samtidig påstod han at Samuelson gjorde noe helt annet isin vitenskapelige praksis. Som eksempel brukte hanSamuelsons berømte teori om faktorprisutjevning mellom toland. Denne bygger på høyst idealiserte forutsetninger somf eks at det ikke finnes handelshindringer eller transportkostnader,og dessuten at det er fullkommen konkurranse,med andre ord klart urealistiske forutsetninger. Like fullt utlederSamuelson en rekke interessante konsekvenser somstemmer riktig bra med det vi kan observere. Machlup haddeingenting i mot dette, snare tvert imot, men dermed haddehan vist det som skulle bevises. Konklusjonen var atSamuelson, en av tidens mest brilliante teoretikere, produsertesine beste arbeider på grunnlag av urealistiske forutsetninger.[Samme sted]En slik utfordring kunne rimeligvis ikke Samuelson unnlateå svare på. «The art of jujitsu», skriver han, er å rettemotstanderens styrke mot ham selv. Han var full av beundringfor Machlups evne til å utnytte denne edle kunst, menså likevel ingen grunn til å endre standpunkt. Vitenskapenmåtte nødvendigvis akseptere visse approksimasjoner, menhan betraktet det likevel som «a monstrous perversion ofscience to claim that a theory is all the better for its shortcomings;and I notice that in the luckier exact sciences noone dreams of making such a claim.» [Samuelson, 1964] 5Ifølge Machlup var en teori per definisjon langt videre ennde deduserte konsekvenser. Dette kunne ikke Samuelson pånoen måte godta: «By whose definition? Machlup’s? God’s?Websters? Well not by mine.» Han avviste altså påstandensom urimelig og grep så fatt i Machlups påstand om atteorien ikke bare skulle predikere, men at den også forklarerfenomenene: «Scientists never «explain» any behavior bytheory or any other hook.» Alle såkalte forklaringer viser segved nærmere undersøkelse å være alternative beskrivelser,muligens mer nyttige og med større empirisk innhold.[Samme sted.]Samuelson viste dette ved eksempler fra fysikken.Keplers lover ga en bedre beskrivelse av planetbanene ennde greske episykler, men ingen forklaring. Newtons lover gaen like presis beskrivelse av planetbanene som Keplers teoriog var bedre i den forstand at den hadde et langt større anvendelesområde.Men etter at Newton hadde «described«how», he did not waste his time on the fruitless question«why».» [Samme sted, s 762.]Det er fullt mulig å være uenig i dette. Før positivismenstid var det vanlig å mene at kraften forklarte akselerasjonen,noe som fortsatt gir god mening. Samuelson avviste pådenne måten det tradisjonelle skillet mellom beskrivelse ogforklaring slik de tidlige positivistene gjerne gjorde. Fraomkring 1950 ble det imidlertid gjeninnført av logiskempiristersom Carl Hempel, men med et noe annet innhold.Ifølge Hempel er en forklaring i vitenskapelig forstand å tilbakeføreet konkret fenomen til en mer generell sammenhengeller lov, en såkalt Covering Law. [Hempel 1952.]I denne forstand gir Keplers lover en forklaring på planetbanene,og Newtons lover gir igjen en forklaring på Keplerslover, selv uten å operere med animistiske eller metafysiskekrefter.Bruce Caldwell ble på denne bakgrunn sterkt indignertover Samuelsons skråsikre holdning, og sa at han hadde«blundered his way into defending a descriptivist view of thenature of scientific explanation.» Mens Samuelson tydeligvisvisste hva han gjorde når han avviste en søken etter«ultimate explanations» som metafysisk, så var det like klartat han manglet kunnskap om den betydning som logisk2 Den som glimret ved sitt fravær i debatten var Friedman selv. Hansvarte aldri sine kritikere.3 Samuelson, P.A. «Comment on Ernest Nagel’s «Assumptions inEconomic theory», The Quarterly Journal of Economics, May 1955.Sitert fra The Collected Scientific Papers of Paul A. Samuelson, VolumeII, 1965, s 1773.4 Machlup, Fritz, «Professor Samuelson on Theory and Realism»,American Economic Review, September 1964, Gjengitt fra Samuelson,The Collected Scientific Papers, bind III, 1972, s 758.5 Samuelson, «Theory and Realism: A Reply», American EconomicReview, September 1964. Gjengitt fra The Collected Scientific Papers,bind III, 1972 s 761.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200327

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 200328empiristene siden 1940-tallet hadde tillagt forklaringer ivitenskapen. [Caldwell, 1994 (1982), s 194.]Caldwell har utvilsomt rett i at Samuelson ikke var godtoppdatert når det gjelder Hempel og en del andre logiskempirister,og han kunne kanskje vært noe mer beskjeden i denanledning. Men når det gjelder spørsmålet om beskrivelse versusforklaring, mener jeg simpelthen at Samuelson bruker enannen terminologi enn Hempel, en terminologi som må værehelt legitim. Jeg er dessuten enig med Samuelson i det følgende:Når positivistene avviser den grunnleggende forestillingenom at krefter av et eller annet slag (mekaniske, elektriske, psykiskeetc.), kan være effektiv årsak, er det ikke så veldig myeav forklaringsaspektet tilbake.4. Bruken av økonometriske metoder – En stor skuffelse?Både Frisch, Hutcheson, Tinbergen, Samuelson og Friedmanunderstreket likheten mellom økonomi på den ene siden ogde fysiske vitenskaper på den andre. De mente stort sett at utviklingenav økonometriske metoder ville forsterke likheteneog gi helt nye muligheter for å identifisere økonomiske sammenhengereller lover. I tilbakeblikk formulerte Samuelsondette på følgende måte: «Let me make a confession. Backwhen I was twenty I could perceive the great progress thatwas made in econometric methods. Even without foreseeingthe onset of the computer age, with the cheapening of calculations,I expected that new econometrics would enable us tonarrow down the uncertainties of our economic theories. Wewould be able to test and reject false theories. We would beable to infer good theories. My confession is that this expectationhas not worked out. From several thousand of monthlyand quarterly time series, which cover the last few decadesor even centuries, it has turned out not to be possible to arriveat a close approximation to indisputable truth.»[Samuelson, The Collected Scientific Papers, bind V, s 793.]Utviklingen hadde altså i dette perspektiv vist seg å væreen stor skuffelse. En mulig forklaring kunne være at det iøkonomifaget ikke finnes noen faste sammenhenger av «indisputabletruth». Interessant nok hadde økonomer somKeynes og Hayek påpekt dette over 40 år tidligere. I sin anmeldelseav Tinbergens Statistical Testing of Business-CycleTheories, hadde Keynes kommet med klare advarsler mot åkopiere fysikken og mot å behandle parametrene i ligningenesom naturgitte konstanter. 6 I ett brev til sin venn ogkollega Roy Harrod uttrykte han dette enda klarere:«The pseudo analogy with the physical sciences leadsdirectly counter to the habit of mind which it is most importantfor an economist proper to acquire. I also want toemphasise strongly the point about economics being a moralscience. I mentioned before that it deals with introspectionand with values. I might have added that it deals withmotives, expectations psychological uncertainties. One hasto be constantly on guard against treating the material asconstant and homogenous. It is as though the fall of theapple to the ground depended on the apple’s motives, onwhether it is worth falling to the ground, and whether theground wanted the apple to fall, and on mistaken calculationson the part of the apple as to how far it was from thecentre of the earth.» 7Tendensen til kopiering fra naturvitenskapene, en såkalt«pseudoanalogi», døpte Hayek for scientisme. I en artikkelfra 1942 kom han med følgende definisjon: «Scientism is theimitation of the methods of the natural science in socialscience.» Den blir karakterisert som en mekanisk og ukritiskanvendelse av tankemønstre fra et annet område. [Hayek,1942, s. 269.]Denne kritikken mot nyere økonomisk vitenskap fraetablerte autoriteter som Hayek og Keynes, grep den ungeTrygve Haavelmo fatt i sitt banebrytende verk, TheProbability Approach to Econometrics, som var av særskiltbetydning for utviklingen av den økonometriske disiplin.Han kritiserte herunder påstanden om at det ikke finnesnaturlover i samfunnsvitenskapene: «Og frasen ´I naturvitenskapenehar vi stabile lover` betyr verken mer ellermindre enn følgende: Naturvitenskapene har valgt en megetfruktbar fremgangsmåte for å se på den fysiske virkeligheten.Så en frase som ’I det økonomiske liv er det ingenstabile lover’, er ikke bare for pessimistisk, den synes ogsåmeningsløs. Den kan i alle fall ikke testes.» [Haavelmo,1944] 8Spørsmålet om å finne stabile lover syntes altså ifølgeHaavelmo å være et spørsmål om å velge en tilstrekkeligfruktbar fremgangsmåte. Eller som Frisch hadde sagt noenår tidligere, et spørsmål om et «vellykket parametervalg».[Frisch, 1926]. Nå skulle det vise seg at dette spørsmålet varnoe vanskeligere å løse enn Haavelmo hadde tenkt seg. Hansbekymringer i så måte kom meget klart til uttrykk i hans«Presidential Address» til 25 års jubileet for Econometrica i1957. Haavelmo understreket her at de økonometriskemetodene var blitt sterkt forbedret i denne perioden, og dettehadde utvilsomt virket positivt for utviklingen av økonomiskteori. Det var imidlertid ett problem som syntes stadig merpåtrengende desto mer man forsket:«The concrete results of our efforts at quantitativemeasurements often seems to get worse the more refinementsof tools and logical stringency we call into play!…The morestringent methods we have been striving to develop, haveactually opened our eyes to recognise a plain fact… that the«laws» of economics are not very accurate in the sense of aclose fit, and that we have been living in a dream world oflarge, but somewhat superficial or spurious correlations.»[Haavelmo, 1958, s. 355.]Haavelmo hadde ikke oppgitt håpet om å finne fastekvantitative sammenhenger eller lover i økonomien. Problemetvar ikke primært den økonometriske tilnærmingen,6 Keynes, J.M., Economic Journal 1939, her sitert fra D.E. Moggridge,Maynard Keynes. An Economists´ Biography, London 1992, s. 620.7 Keynes, J.M., brev til Roy Harrod 16. juli 1938, sitert fra Daniel M.Hausman (Ed), The Philosophy of Economics, Cambridge 1985, s 302.Keynes-Tinbergen debatten skulle få stor betydning både for statistiskmetode og for økonomisk teori. Når det gjelder det metodologiske er deten vanlig oppfatning at Keynes’ argumenter var gode: «The argumentsbrought forward by Keynes on, what is now known as, the problem ofmisspescification, the simultanous equation bias or the inadequacy ofeconomic data, are generally accepted as valid criticism.» (Albert Jolink2000) Tinbergen på sin side ga et viktig bidrag til utviklingen av økonomiskteori, blant annet ved en empirisk undersøkelse av sammenhengenmellom investering og rente.8 Her sitert fra Karl Ove Moene og Asbjørn Rødseth (red.), TrygveHaavelmo. Økonomi, individ og samfunn, Oslo 1993, s. 55-56.

Artikkelmen at den økonomiske teorien simpelthen var for dårlig.Teorien måtte med andre ord forbedres, og det var dettearbeidet som Haavelmo nå ga første prioritet. I ettertid må vikunne fastslå at det har vært en blandet suksess. VerkenHaavelmo eller noen andre har klart å finne den tilstrekkelige«fruktbare fremgangsmåte» og fortsatt må vi leve med«spurious correlations». Haavelmo kom tilbake til dettespørsmålet i sitt Nobel-foredrag den 7. desember 1989:«We sometimes hear that it is an illusion to hope for accurateeconomic laws and findings that could compare to thosewe have, for example in astronomy. In itself that is really notso disturbing provided we do our best to find what there is tobe found. But there is another more fundamental differencebetween the world of social life… and that of astronomy andother physical disciplines. The difference is this: Providedwe don’t want to become too philosophical, the importantfact in this connection is that society… is in fact governed byrules that is in itself a product of man.» [Haavelmo 1989,seksjon 5.]Vi ser at Haavelmo nå aksepterte at det ikke finnes fastelover eller regler i samfunnsvitenskapene av samme typesom i naturvitenskapene. Han gir endog en forklaring påhvorfor det må være slik siden reglene gis og endres avmennesket selv. Dette standpunktet ligger nær opp til det hanhadde avvist som en meningsløs frase i sin doktoravhandling.Ifølge Jon Elster er økonomiske lover så sjeldne atøkonomene i stedet bør konsentrere seg om det han kallermekanismer. [Elster 1994.] Haavelmos kritiske refleksjonerover den økonomiske vitenskap skaffet han etter hvert enhelt spesiell posisjon blant økonomer. I boken The NobelLaureates omtales han på denne bakgrunn som «ThePhilosopher-King». [McCarty 2000, s 105.]5. Positivistiske trekk hos Ragnar FrischRagnar Frisch, grunnlegger av den såkalte Osloskolen inorsk sosialøkonomi, vinner av den første Nobelprisen iøkonomi i 1969 sammen med Jan Tinbergen, var sterktpåvirket av positivistiske tankestrømninger, og kom etterhvert til å utforme en særegen variant av positivismen. Frischville i likhet med andre positivister overvinne, «skolastisk»,«metafysisk» og «verbalistisk» tankegods med presis logiskog matematisk analyse. Det var i og for seg forståelig ogendog akseptabelt, mente Frisch, at de fleste økonomer ettergjennombruddet for den nye grensenyttelæren haddebenyttet seg av begreper hentet fra dagliglivet, men dettekunne ikke fortsette lenger: «Efterhånden som man forsøkteå trenge i dybden og utvikle det hele til et system, fremdelesunder anvendelsen av dagliglivets simplifiserte logiske apparat,utviklet det hele seg faretruende i retning av en uklar,flat verbalisme, en orddyrkelse som ikke var av det gode.Ofte ble også argumentene avsporet i slike feilslutningersom nesten alltid forekommer når kompliserte problemerangripes med et rudimentært logisk apparat.» [Frisch,1926.]Ikke minst i Innledning til produksjonsteorien kom dennesterke troen på matematikk - og den tilsvarende skepsis tilden verbale uttrykksform – tydelig frem. Og nettopp denneboken kom fra ca. 1930 og i flere generasjoner fremover til åfå særlig betydning for utdannelsen av norske sosialøkonomer.I forordet til dette verket (her sitert fra sjette utgave1946) kan vi lese at Frisch: «tidlig var blitt klar over at deprinsipielle produksjonsspørsmålene måtte behandles matematisk.De er i virkeligheten ikke noe annet enn et spørsmålom strukturen hos visse slags kontinuerlige (og i noen tilfellediskontinuerlige) funksjoner.»Bjørn Thalberg beretter i sin bok om Leif Johansen utgitt i2000, hvordan mange studenter slet med disse funksjonene:«Frustrasjonen kunne være påtakelig og en del studenter blenok aldri (selv etter flere års studier) fortrolig med metoden.»[Thalberg, 2000]. Jens Chr. Andvig bekrefter detteinntrykk og forteller samtidig at studentene den gang som nåble møtt med analyseteknikk som alternativ til diskusjon avsamfunnsproblemer. [Andvig, 1973.]Frisch hentet altså sine forbilder fra fysikken og spesieltfra mekanikken, og der var det ingen tvil om matematikkensforrang. Dette kommer kanskje særlig klart frem i en artikkelfra 1926 der han understreker at fysikeren ikke definererkraftbegrepet, ved å «vise til en bestemt følelse eller sinnstilstand».Dette gjorde man nok i tidligere tider, men den slagsanimistiske forestillinger var nå forlatt og erstattet av definisjonerav masse i kilogram og akselerasjon i meter og sekunder.Samtidig måtte man oppgi forestillingen om at «kraftenforårsaket akselerasjonen». [Frisch, 1926.]6. Vitenskapsmannen som konge – «Truth is whatworks well»Til å begynne med skilte Frisch klart mellom teoretisk ogpraktisk sosialøkonomi slik hans forgjengere Oskar Jægerog Thorvald Aarum hadde gjort. Teoriens oppgave var ifølgeFrisch «uten hensyn til hva der er etisk eller moralsk berettigeteller ønskelig, å utforske hvorledes det økonomiske liv ogdets lovmessigheter faktisk er». Etter hvert kom han imidlertidtil at det er svært vanskelig å si hvordan det økonomiskeliv virkelig er. Han fastslo at virkeligheten eller erfaringsverdenener en «geléaktig masse» uten faste holdepunkter fortanken. For å skape slike holdepunkter gjør vitenskapen «etlite trick. I vor tanke skaper vi en modellverden for oss selv.En modellverden som ikke er mer komplisert enn at vi kanoverskue den. Og som er konstruert slik at den gir faste holdepunkterfor tanken. Og så tar vi for oss å studere den lillemodellverden i stedet for den virkelige verden. Dette lilletrick er det som konstituerer den rasjonelle forskningsmetode.»[Frisch 1929/30, s. 2.]Jæger hadde sagt at vi i teorien søker å finne frem tiløkonomiske fenomeners «generelle vesen». Frisch utvikleten klar skepsis overfor slike «skolastiske formuleringer»,men også han mente til å begynne med at «vor modellverden»i store og essensielle trekk skulle ligne den virkeligeverden. Etter hvert ble han imidlertid skeptisk også på dettepunkt og oppfattet spørsmålet om overensstemmelse mellommodell og virkelighet som nokså problematisk eller kanskjesnarere som uklart. I stedet fremhevet han at modellenemåtte være til samfunnsmessig nytte. Dermed kom hanimplisitt til å stille spørsmål ved skillet mellom er og bør,ogmellom teoretisk og praktisk sosialøkonomi. Dette varallerede gjort av universitetsstipendiat Thomas Sinding i enØKONOMISK FORUM NR. 5 200329

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 200330metodeartikkel i Statsøkonomisk Tidsskrift i 1925. Han forkastetdet gamle (aristoteliske) sannhetskriterium omoverensstemmelse mellom teori og virkelighet, og gikk istedet over til et rent instrumentelt kriterium idet han sa«truth is what works well». [Sinding, 1925, s. 97.]Frisch inntok en lignende holdning. Han understreket atmodellskaperen var suveren i sitt valg av forutsetningersåfremt han ikke kom i strid med logikkens lover, men medett viktig tilleggskriterium: «The model world shall have apurpose. It shall help us adopt a way of thinking that willultimately be useful in our fight for control over nature andsocial institutions.» Spørsmålet om overensstemmelse medvirkeligheten ble skjøvet til side, hensikt og kontroll ble nyestikkord. Men hvordan kan vi vite om en modell faktisk girkontroll? Hva slags kriterium har vi for å avgjøre dette?Svaret var at det ikke finnes noe slikt kriterium, intet somkan formuleres noenlunde presist. Det eneste vi har er en«inborn sense of smell which as a rule will guide us so thatwe finally get on the right track.» Dette var grunnen til atvitenskapsmannen skulle være «logical sovereign in hismodel world. He is just like a wise absolute monarch».[Frisch, 1930] Vi minnes uunngåelig Platons utsagn om atfilosofene måtte bli konger.Utrustet med denne definisjon eller beskrivelse kunneFrisch gi en ny definisjon av hva det vil si å forklare eller forstå.Det betydde egentlig ikke noe annet enn å konstruere enmodellverden der et fenomen er en nødvendig betingelse forforekomsten av et annet. En vanlig oppfatning var at en årsaker noe som eksisterer i den ytre verden og som dirigerer virkningenpå samme måte som en general dirigerer sine tropper,men dette var altså en misforståelse: «If we strip the wordcause of its animistic mystery, and leave only the part whichscience can accept, nothing is left except a certain way ofthinking, an intellectual trick, a shorthand symbol which hasproved itself to be a useful weapon, legitimate or illegitimate.»[Frisch, 1930.]Det viktigste for en vitenskapsmann var ikke om en årsakvar sann eller ikke med referanse til noe objektivt i den ytreverden, men dens instrumentelle verdi i menneskets kampmed naturen og de sosiale institusjoner. I denne omganghavnet altså Frisch på et pragmatisk eller instrumentalistiskstandpunkt.7. Frisch’s skille mellom sak og vurderingIfølge Frisch skulle altså økonomen være konge i modellverdenen,en nærmest uinnskrenket monark som følger sin egen«sense of smell». Senere fikk han behov for å skille klareremellom vitenskap og politikk og utviklet i denne anledningsin egen versjon av Max Webers skille mellom sak og vurdering:«Karakteristisk for all vitenskapelig forskning er at densøker å nå frem til resultater som er objektive i den forstandat de må aksepteres av alle som har forutsetninger for å bedømmede problemer og metoder det gjelder. Ved de vitenskapeligeproblemer søker en altså etter løsninger som kanunderkastes bedømmelsen riktig eller gal. Ved de praktiskehandlingsregler blir det derimot et spørsmål om formålstjenlighet– eller tro på formålstjenlighet –, og det bygger på enrekke vurderingselementer som må sees i relasjon til praktiskeeller politiske formål som søkes realisert, og som enderfor selvsagt ikke kan vente at alle skal være enige om.»[Frisch, 1962, s. 17f]Også i rent vitenskapelige spørsmål, presiserte Frisch, kandet herske meningsforskjell. Men det gjelder vesentlig i detilfelle der problemstillingen ikke er tilstrekkelig presis.Aller klarest er dette i matematikken. Når visse grunnoperasjonerer godtatt, når en frem til et system «hvor enhver teseer slik at den enten må godtas av alle eller forkastes av allesom har forutsetninger for å følge analysen». Noe lignendegjelder også i erfaringsvitenskapene: «Hvis vi går ut fra deog de prinsipielle grunnsetninger i vår innsamling av erfaringsmaterialetog i våre logiske operasjoner, så må vikomme til det og det resultat. Det er således i valget av forutsetningerat det vurderingsmessige kommer inn.» Det varførst når dette utgangspunktet var valgt at den egentligeanalyse kunne begynne. Resultatet ble i siste instans avhengigav hvilke ikke-vitenskapelige vurderinger en gikk ut fra.[Samme sted]I sitatet ovenfor fremtrer sak med samme karakter av nødvendighetsom i matematiske og logiske slutninger. Senereble begrepet i praksis utvidet til å gjelde virkemåten for økonomien,slik denne ble beskrevet i den såkalte strukturmodellen.Utformingen av modellen var nettopp en sak for denøkonomiske ekspertise. Vurdering ble i denne sammenhengoppfattet som fastsettelse av de mål politikken skulle siktepå å nå. Denne oppgaven ble i Frischs’ styringsmodell overlatttil politikerne. Han forsøkte på denne bakgrunn å kartleggepolitikernes preferanser for å utforme en samfunnetsvelferdsfunksjon som skulle brukes i såkalte desisjonsmodeller.[Frisch, 1957.]For Frischs elever ble det oppfattet som noe av et adelsmerkeå skille klart mellom sak og vurdering, men de flestehar kunne enes om at Frisch selv hadde visse problemer medå følge dette i praksis. Senere er det også blitt klart at skilletrent teoretisk byr på viktige problemer. En av dem som tidligså dette var (verbalisten) Wilhelm Keilhau: «Den skjelningsom Max Webers skole oppstiller mellom «sak og vurdering»,er i virkeligheten helt uholdbar. For enhver «sak» ergjennomsyret av vurderinger.” Vitenskapelige fremstillingerav statistiske data som i seg selv var riktige, ville alltid hvilepå vurderinger. Det ville være umulig å få med alle de viktigetallene siden det var for mange av dem. Utvalget måtteskje ved vurderinger, «og i våre dager hører fremstillingersom vrimler av riktige tall, ofte til epokens mest subjektivepublikasjoner.» [Keilhau, 1953, s. 9]Skillet er altså etter Keilhaus mening uholdbart. FrischelevenPer Schreiner, som i ca. 25 år var ekspedisjonssjef iPlanleggingsavdelingen i Finansdepartementet har gjentagneganger utrykt noe lignende ved å si at et av viktigste valgenei økonomisk politikk, er valget av modell. [Samtalermed Per Schreiner, februar 1976.] Keilhaus kritikk foregripermye av den senere kritikken mot logisk-positivismen.Det klare skillet mellom sak og vurdering lar seg ikke opprettholde,og altså heller ikke skillet mellom er og bør.Riktig nok kan vi ikke – som filosofen David Hume påpektefor omtrent 250 år siden - trekke holdbare slutninger fra atnoe er slik og slik, til at det bør være så. Men spørsmålet omhvilke fakta vi skal konsentrere oss om og hvilke slutnings-

Artikkelregler vi bør følge, vil alltid være en vurderingssak. Defleste vil likevel være enige med Frisch i behovet for størreklarhet og større grad av intersubjektive kriterier for våreslutninger.8. Kritikken av positivismen i sosialøkonomienDen generelle kritikken mot logisk-positivismen kom delstil å svekke, men kanskje like mye til å endre det positivistiskeforskningsprogrammet. Én viktig konsekvens var attroen på teorifrie observasjonsutsagn ble klart svekket, enannen at verifikasjon som metodologisk prinsipp ble erstattetav falsifikasjon. Begrepet logisk-positivisme ble dessutenerstattet av begrepet logisk-empirisme fra omkring 1935. Viser for eksempel at den metodologi som Samuelson forfekteti Foundations lå nærmere opp til Poppers falsifikasjonismeenn til Carnaps og Wienerkretsens positivisme. ForSamuelson som for andre positivister var det viktig å rensefaget for hedonistisk, introspektivt og psykologisk innhold.Han lyktes langt på vei med det, men ikke uten kostnadersom han selv medgir. Det empiriske innholdet i den nyeteorien ble nokså beskjedent. Det er sagt at sosialøkonomienble vitenskapen om å vise ’minst mulig med minst mulig’.Til syvende og sist er Samuelsons analyse også mangelfullpå egne premisser. Diskrediteringen av nytte som psykologiskbegrep, og overgangen til en konsekvent behaviorisme,innebærer simpelthen at vi tvinges til å gi opp forsøketpå å lage en egentlig valghandlingsteori. Begreper som valgog handling forutsetter en intensjon eller hensikt hos aktøren,men dette er ikke observerbart i fysisk forstand. Hvisvi ikke kan benytte oss av introspeksjon eller selvrefleksjon,kan vi vanskelig vite om adferden har noen hensikt. Vi må gåover fra å beskrive handlinger og valg til å beskrive bevegelser,og da blir det ikke meget igjen av økonomifaget. 9Økonomen Frank Knight hevdet noe lignende i en debattmed T. W. Hutchison i 1941 i det han sa at økonomiske utsagnikke kan testes i behavioristisk forstand fordi de forutsetteren intuitiv oppfatning av hensikt med det som gjøres:«My point was and is that the categorical contrast drawn byHutchison and so many others, between propositions thatcan be tested and the «value conceptions of common sense»,and the insistence that only propositions of the formercharacter are admissible in economic theory, is a false pretenceand must simply be abandoned. The testable facts arenot really economics … This inability to test may or not beregarded as «too bad»; anyhow it is the truth.» 10Vi ser her etter min mening svakheten ved behaviorismeni økonomifaget (og andre samfunnsfag). Man anerkjennervel i prinsippet at mennesket har en bevissthet, med følelser,tanker, intensjoner, hensikter etc., men forutsetter at dissefenomener ikke har noen betydning for adferden, at mennesketsimpelthen kan studeres som en stimulus responsmekanisme. Den metodologiske begrunnelsen for dette ersom nevnt at mentale fenomener oppfattes som rent subjektive,og at de dermed ikke kan observeres vitenskapelig. Jegkan i og for seg forstå denne begrunnelsen, men oppfatterden som utilstrekkelig. Hvis vi mener at mentale fenomenerer vesentlige for å forstå hva mennesket er og hvordan detoppfører seg, kan vi vanskelig avvise dem på metodologiskgrunnlag. Dessuten er vel problemene med å observerementale fenomener noe overdrevne. Vi kan rimeligvis observereog reflektere over vår egen bevissthet. Vi kan dessutensnakke med andre mennesker om deres mentale opplevelser,og fortolke deres handlinger på grunnlag av egne erfaringer.Som Mark Blaug så sterkt fremholder har økonomer etterandre verdenskrigen i prinsippet vært falsifikasjonister ogbrukt Poppers normer som legitimitet for egen virksomhet,men de har ikke har fulgt dette opp i praksis. «They don’tpractise what they preach». [Blaug 1992 (1982), Introduction.]Problemet er ikke at økonomiske teorier ikke erfalsifiserbare. Det kan riktignok være viktige praktiskeproblemer i denne forbindelse, men det er etter min meningsekundært. Problemet er at praktisk talt alle sammenhengerblir falsifisert hvis de formuleres med et visst presisjonsnivå.Haavelmo karakteriserte det til å begynne som en frase atdet ikke fantes stabile lover i samfunnsvitenskapene. Det varnærmest et spørsmål om å finne «en fruktbar fremgangsmåte».Frisch snakket på tilsvarende måte om et «vellykket parametervalg».Som vi har sett måtte Haavelmo senereerkjenne at de såkalte lovene i økonomifaget hadde karakterav å være «superficial or spurious correlations». På tilsvarendemåte måtte Samuelson innrømme at de økonomiskelovene han i sin ungdom trodde ganske sterkt på, viste segikke å eksistere. Jakten på stabile lover har altså gitt et hellermagert utbytte. Det spørsmålet økonomene i noe større gradburde diskutere er hva de skal jakte på hvis det opprinneligeobjektet viser seg ikke å eksistere.Så lenge man søkte presise kvantitative sammenhengerslik som i fysikken, var det naturlig å bruke de samme metodene.I økonomien innførte man begrepet preferansekart ellerpreferansefelt som en analogi til gravitasjonsfelt. En steinsies å bevege seg som om den minimaliserer den potensielleenergien. Tilsvarende tenker man seg et menneske oppførerseg som om det maksimerer en preferansefunksjon. Så langtkan vi muligens trekke analogien, men der er en viktig forskjell.Steinen har neppe noe valg, men er nødt til å følge enkraft som er gitt utenfra. Ofte resonnerer vi som om preferanseneer gitt eksogent og later som om individet er nødt tilå følge sine preferanser. Dette er etter min mening en feilslutning.En sentral egenskap ved menneskene er at vi kanreflektere over vårt handlingsmønster og i noen grad velge etnytt.Kritikken mot det positivistiske forskningsprogrammet,og problemene med å gjennomføre det i praksis, har ikkekunnet unngå å gjøre et visst inntrykk på økonomene. Noenbetrakter fortsatt nyklassisk teori som en teori om hvordanøkonomien faktisk er, mens andre (stadig flere?) oppfatterteorien som «a box of tools», en verktøykasse. Det kan medandre ord se ut til at det er den instrumentalistiske eller pragmatiskeversjon som har seiret. Også mot dette alternativ kandet imidlertid rettes viktige innvendinger. Problemet er tildels at vi vanskelig kommer utenom spørsmålet om en teori9 Jeg er selvfølgelig ikke den første som kritiserer Samuelsons teori omavslørte preferanser. Se f eks Blaug 1992, kap. III.6, eller Caldwell1994, s 195ff. Men ingen av dem synes særlig opptatt av dette poenget.10 Knight, Frank, 1941, «The significance and basic postulates of economictheory. A rejoinder», Journal of Political Economy, 49, s 753. Sitertfra Blaug 1992, s 86. Blaug nevner dette nærmest i forbifarten.]ØKONOMISK FORUM NR. 5 200331

ArtikkelØKONOMISK FORUM NR. 5 2003er sann. Det er ingen helt god løsning å si at den bare er etredskap. Redskap for hva? For sannhet, prediksjon eller propaganda?Det er fristende å spørre om det er sant at teoriener et godt redskap.Som filosofisk retning tilhører altså positivismenhistorien. Filosofer og vitenskaps-teoretikere foretok enomfattende kritisk gjennomgåelse allerede på 1950- og 60-tallet, og påviste klare feil og mangler. Et viktig poeng i vårsammenheng er at norske økonomer aldri har tatt noe egentligoppgjør med positivismen. De er for en stor del fortsattpositivister, til dels uten å være klar over det selv.Referanser:Andvig, J. C. (1973): ”Skisser fra instituttets historie”, Observator nr 3.D’Autume, A. og J. Cartelier (1997): Is Economics Becoming a HardScience? Edward Elgar Publishing Limited, Cheltenham UK.Blaug, M. (1992): The Methodology of Economics – or how EconomistsExplain, Cambridge University Press (1982).Caldwell, B. (1994): Beyond Positivism. Economic Methodology in theTwentieth Century, Routledge, London and New York (1982).Comte, A. (1864): Cours de Philosophie Postitive, 2. utgave, Paris (1830-1842).Davidsen, B. I. (1999): Bidrag til den økonomiske – metodologiske tenkningen,doktoravhandling forsvart ved Universitetet i Gøteborg.Edgeworth, F. Y. (1881): Matematical Psycics, London.Elster, J. (1994) «A plea for Mechanisms», upublisert manuskript, Universiteteti Oslo.Fisher, I. (1892): Mathematical Investigations in the Theory of Value andPrices, New Haven.Fisher, I. (1911): The Purchasing Power of Money, New Haven.Friedman, M. (1953): Essays in positive Economics, University of ChicagoPress.Frisch, R. (1926): «Kvantitativ formulering av den teoretiske økonomikkslover», Statsøkonomisk Tidsskrift.Frisch, R. (1929/30): Forelesninger over teoretisk økonomikk, referert av U.Munkebye og P. B. Helgebye, Oslo.Frisch, R. (1930): «What is Economic Theory?», maskinskrevet notat av30.4. 1930, boks 12 i Frisch-arkivet på Sosialøkonomisk institutt i Oslo.Frisch, R. (1957): «Oslo Decicion Models», Memorandum fraSosialøkonomisk institutt, 4. juni.Frisch, R. (1962): Innledning til produksjonsteorien, 9. utgave,Universitetsforlaget, Oslo (1927).Hayek, F. A. (1942): «Scientism and the Study of Society», Economica.Hempel, C. G. (1952) Fundamentals of Consept Formation in EmpiricalScience.Haavelmo, T. (1944): «The Probability Approach to Econometrics»,Econometrica.Haavelmo, T. (1958): «Presidental Address», Econometrica.Haavelmo, T. (1989): Econometrics and the Welfare State, Nobel Lecture,7. desember, section 5.Jolink, A. (2000): «In Search of Verae Causae: The Keynes-TinbergenDebate Revisited», De Economist.Jæger, O. (1930): Finanslære, Aschehoug forlag, Oslo.Keilhau, W. (1953): Riktig og gal planøkonomi – Innlegg i den økonomiskeidédebatt, Universitetsforlaget, Oslo.Keynes, J. M. (1939): Anmeldelse av Jan Tinbergens bok, StatisticalTesting of Business-Cycle Theories, Economic Journal.Keynes, J. M. (1938): Brev til Roy Harrod 16. juli 1938, Sitert fra D. M.Hausman (red), The Philosophy of Economics, Cambridge UniversityPress 1985.Knight, F. (1941): «The significance and basic postulates of economictheory. A rejoinder», Journal of Political Economy.Kreyberg, H. J. (1963): «Det sosialøkonomiske studium ved Universitet iOslo», i Økonomiske kandidater 1908-1957, Universitetsforlaget, Oslo.Louca, F. (1997): Turbulence in Economics, An Evolutionary Appraisal ofCycles and Complexity in Historical Processes, Edvard Elgar PublishingLimited, Cheltenham UK.Machlup, F. (1964): «Professor Samuelson on Theory and Realism»,American Economic Review, september.Malinvaud, E. (1997): «The rapprochment of economics and the hardsciences», i A. D’Autume og J. Cartelier, Is Economics Becoming a HardScience? Cheltenham UK.Malinvaud, E. (1998): «Why Economists Do Not Make Discoveries», SeM. Bruno (kongressredaktør), Contemporary Economic Issues.Proceedings of the Eleventh Congress of the International EconomicAssociation, Tunis, Volume 5 redigert av H. C Wolf, Macroeconomicsand Finance.Massey, G. J. (1965): «Professor Samuelson on Theory and Realism:Comment», American Economic Revue, desember.McCarty, M. H. (2000): The Nobel Laureates: how the greatest economicminds shaped modern thought, McGraw-Hill.Mirowsky, P. (1989): More Heat than Light, Cambridge University Press.Moene, K. O. og A. Rødseth (red.) (1993): Trygve Haavelmo. Økonomi,individ og samfunn, Universitetsforlaget, Oslo.Moggridge, D. E. (1992): Maynard Keynes. An Economist’s Biography,Routledge, London.Samuelson, P. A. (1938): «A Note on the Pure Theory of ConsumersBehavior», Economica, februar.Samuelson, P. A. (1970): Foundations of Economic Analysis, Atheneum(1947).Samuelson, P. A. (1955): «Comment on Ernest Nagel’s «Assumptions inEconomic theory», The Quarterly Journal of Economics, mai.Samuelson, P. A. (1964): «Theory and Realism: A Reply», AmericanEconomic Review, september.Samuelson, P. A. (1965): «Professor Samuelson on Theory and Realism:Reply», American Economic Review, desember.Samuelson, P.A. (1965-1985): The Collected Scientific Papers of Paul A.Samuelson, Vol I-V, The Massachusetts Institute of Technology Press.Sinding, T. (1925): «Økonomikkens formål», Statsøkonomisk Tidsskrift.Solow, R. (1985): «Economic History and Economics», AmericanEconomic Review.Thalberg, B. (2000): Leif Johansen 1930-1982, utgitt som eget nummer avNorsk økonomisk Tidsskrift.Tinbergen, J. (1939): Statistical Testing of Business-Cycle Theories, vol. I,A Method and its Application to Investment Activity.32

ARTIKKEL■ ■ ■ KNUT ANTON MORK:Lønnsvekst i en restruktureringsfaseNorges Bank hevder at norsk lønnsvekst høyst kanvære ca. 4 1 / 2 % for å være forenlig med inflasjonsmåletpå 2 1 / 2 %. Norges Banks analyse tarimidlertid ikke hensyn til de strukturendringer somnorsk økonomi nå utsettes for som følge av økningene ioljeformuen. I en overgangsfase tilsier disse strukturendringeneen noe høyere lønnsvekst så lenge noen produksjonsfaktorerikke enkelt kan flyttes på kort sikt, slik atskalautbyttet er avtakende. Da gjelder ikke faktorprisutjamningsteoremet,slik at norsk lønnsutvikling midlertidigfrikoples fra verden omkring. Norsk arbeidskraftsøkonomiske verdi stiger mer enn det den fysiske produktivitetsutviklingatilsier fordi økt etterspørsel heverknapphetsverdien på arbeidskraft i skjermet sektor.Resultatet forutsetter at skalautbyttet avtar raskere ikonkurranseutsatt sektor, hvilket virker sannsynlig fordidenne sektoren er mer intens i kapital med lang leveltid.Knut Anton Mork,Sjeføkonom Norge,Handelsbanken1. InnledningRepresentanter for Norges Bank har i flere foredrag uttalt 1 atden norske lønnsveksten må ned til omkring 4 1 / 2 % for åvære kompatibel med inflasjonsmålet på 2 1 / 2 %. I en boks påside 28–29 i Inflasjonsrapport 3/2002 ble dette synet utdypetsom en reformulering av den såkalte Aukrust-modellen.Denne artikkelen ser nærmere på denne analysen og finner atresultatet blir annerledes i den overgangsfasen vi nå befinneross i, med tilpasning til økt oljeformue. På grunnav produksjonsfaktorersom ikke er flyttbare påkort og mellomlang sikt,er det rimelig å gå ut fraat konkurranseutsattsektor har raskere avtakendeskalautbytte ennskjermet sektor. Da viserdet seg at en eksternformuesøkning, som enuventet økning i oljeformuen,i likevekt vilresultere i en reallønnsøkningsom går ut overproduktivitetsveksten.Årsaken er at den øktevelstanden skaper et etterspørselspressetterskjermede varer som heverknapphetsverdien av innenlandsk arbeidskraft. Tekniskuttrykt øker verdien av grenseproduktet i skjermet sektorselv uten noe eksogent skifte i den fysiske produktiviteten.Hovedpremisset i Norges Banks modell er at reallønna ilikevekt utelukkende drives av eksogen produktivitetsvekst.Dette vil være tilfelle under konstant skalautbytte. Riktignok må en da også anta at andre produksjonsfaktorer ennarbeidskraft kan varieres fritt og at deres realpriser er konstante2 , men dette er rimelig standard. Bortsett fra landsspesifikkproduktivitetsutvikling gjelder da faktorprisutjamningsteoremet3 . Men det betyr at formuesendringer somoljeinntektene per konstruksjon ikke kan gi den oljedrevenerealappresieringa som Norges Bank har brukt som forklaringpå den kronestrykelsen vi så i løpet av 2002 4 .Denne artikkelen fjerner antakelsen om konstant skalautbytte.I motsetning til Norges Banks modell tar den ikkefor seg langsiktig reallønnsvekst, men ser eksplisitt på reallønnsvirkningenav en eksogen formuesøkning. Reallokeringav arbeidskraftressurser mellom konkurranseutsatt ogskjermet sektor spiller en sentral rolle. Analysen tar likevelikke med alle kostnadene ved å reallokere ressurser idet denantar løpende full sysselsetting samt at arbeidskraft i ulikesektorer er perfekte substitutter for hverandre. Ikke destomindre viser den at formuesøkningen hever det innenlandskelønnsnivået i forhold til prisen på konkurranseutsatte varer,det vil si at den såkalte produktreallønna i konkurranseutsattsektor stiger.Virkningen blir mer beskjeden på reallønna slik denvanligvis beregnes, nemlig i forhold til konsumprisindeksen,den såkalte konsumentreallønna. Årsaken er at prisene påskjermede varer presses opp i forhold til prisene på konkurranseutsattevarer, slik at lønnsoppgangen i forhold til detgjennomsnittet av skjermede og konkurranseutsatte varersom konsumprisindeksen utgjør, blir mindre. I teorien kan tilog med konsumentreallønna falle. Det vil den derimot ikke idet realistiske tilfellet der konkurranseutsatt sektor er mer1 For eksempel sentralbanksjefens foredrag til NHOs hovedstyre 19. september20022 Sett at arbeidskraft og kapital er de eneste produksjonsfaktorene, at dennominelle produktprisen er p, den reelle brukerprisen på kapital v og dennominelle lønna w. Med konstant skalautbytte vil da i likevekt produktprisenvære lik den nominelle enhetskostaden: p = γφ (w, pv), der γ er eneksogen produktivitetsparameter. Funksjonen φ er homogen av grad én,slik at 1 = γφ (w / p, v). Med konstant reell brukerpris på kapital vil derforreallønna være bestemt av den eksogene produktivitetsutviklinga.3 Se for eksempel Dixit og Norman (1980, s. 50 ff).4 For eksempel Inflasjonsrapport 2/2002, boks s. 8–9.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200333

Artikkelkapitalintensiv og derfor har raskere fallende skalautbyttefor variable faktorer 5 . Artikkelen illustrerer analysen vedhjelp av figurer supplert med en enkel matematisk formulering.2. Diagrammatisk analyseFigur 1 viser produksjonsmulighetskurven PP for en økonomisom produserer konkurranseutsatte og skjermede varer. Ipraksis svarer skillet mellom konkurranseutsatt og skjermet istor grad til det vanlige skillet mellom varer og tjenester fordimange tjenester vanskelig kan importeres. Til forskjell fraBjørnstad skiller ikke analysen her mellom import- og eksportvarer.Modellen er statisk, og da krever likevekt at handelener balansert, slik at produksjonen av begge varer måvære lik konsumet. Likevektspunktet E blir da liggende derden høyest mulige indifferenskurven berører produksjonsmulighetskurven.berøringspunktet. I diagrammet ser vi at vinkelen blir bratterenår likevekten flyttes fra E til E’.Prisøkningen gir bedre lønnsomhet i skjermet sektor.I figur 2 vises dette ved at kurven for grenseproduktets verdii skjermet sektor skifter oppover. De to sektorene delerarbeidsstyrken mellom seg ut fra kriteriet om at grenseproduktetsrealverdi skal være det samme i begge sektorer.I utgangspunktet skjer dette i punkt A. Etter at den eksterneformuesøkningen har skiftet kurven for grenseproduktetsrealverdi i skjermet sektor oppover, flytter likevekten seg tilB. Her er arbeidskraft av størrelse ∆n blitt flyttet over frakonkurranseutsatt til skjermet sektor.Figuren viser videre direkte at produktreallønna nå harsteget i konkurranseutsatt sektor. Årsaken er ikke en eksogenproduktivitetsøkning. Grenseproduktkurven skifter ikke. Pågrunn av det avtakende utbyttet heller den imidlertid nedover.Når sysselsettinga i sektoren faller, klatrer derfor likevektspunktetoppver langs kurven, slik at produktreallønnastiger likevel.ØKONOMISK FORUM NR. 5 200334Sett nå at landet mottar en ekstern formuesøkning, for eksempelpetroleumsformue. I den statiske modellen betyr detteat annuitetsbeløpet z av formuen hvert år kan legges tilkonsummulighetene for konkurranseutsatte værer. Da erkonsummulighetene ikke lenger lik produksjonsmulighetene,men beskrives av kurven PP’, som ligger z enheter tilhøyre for PP i diagrammet.Husholdningene kan nå velge punktet F i stedet for dentidligere likevekten E. F er imidlertid ikke optimalt, for husholdningenevil normalt ikke ønske å øke konsumet medbare konkurranseutsatte varer. Sagt litt mer populært: Hvisfolk får mer penger, vil de ønske mer av både varer ogtjenester, ikke bare varer. Derfor vil husholdningene foretrekkepunktet E’, som er den nye likevekten. I dette punktethar de fått mer av både konkurranseutsatte og skjermedevarer.For at husholdningene skal kunne nå dette punktet, må detproduseres mer skjermede varer. Fordi disse per definisjonbare kan produseres innenlands, krever dette at arbeidskraftflyttes over fra konkurranseutsatt sektor. I en markedsøkonomivil dette imidlertid ikke skje uten insentiver. Insentivet er enøkning i den relative prisen p mellom skjermede og konkurranseutsattevarer. Denne prisen er gitt av den felleshelningsvinkelen for produksjons- og indifferenskurven iModellen antar implisitt at arbeidskraft kan flyttes frittmellom sektorene. Dermed blir lønnsutviklinga den samme iskjermet sektor, regnet i enheter av konkurranseutsatte varer.Dynamisk sett vil vi til og med vente at lønnsøkningen vilstarte der som et insentiv fra arbeidsgiverne til å tiltrekke segny arbeidskraft når lønnsomheten stiger.I en monetær økonomi som den vi faktisk befinner oss i,framkommer produktreallønna ved å dividere den nominellelønna i norske kroner med produktprisen i utenlandsk valuta.Med andre ord spiller valutakursen en viktig rolle. Med denkronestyrkelsen vi observerte i 2002 betyr dette at produktreallønnasteg særdeles mye. Hvorvidt hele denne økningenkan forklares ved hjelp av modellen vi bruker her, er vanskeligå si. Den siste tids økning i arbeidsledigheten kan tyde påat den oversteg likevektsøkningen, men kronesvekkelsen frajanuar kan også indikere at dette var et forbigående fenomen.5 Bjørnstad (2002) hevder at Norges Banks analyse er ufullstendig og at enhøyere lønnsvekst kan forenes med inflasjonsmålet hvis importprisenevokser langsommere enn eksportprisene eller mer oljepenger brukesinnenlands. Bjørnstad har rett i at Norges Banks analyse ser bort fra destrukturendringene som må ventes som resultat av den økningen inasjonalformuen som oljeinntektene har gitt og fortsatt gir. Imidlertid gårheller ikke han inn på de mekanismene som da kan føre til en midlertidigøkning i lønnsveksten.

Den diagrammatiske analysen kommer til kort når det gjelder å finne ut hvasom skjer med konsumentreallønna. Til det trenger vi en matematisk formulering.3. KonsumentreallønnaLa x og y stå for produksjon i henholdsvis konkurranseutsatt og skjermet sektor.Annuitetsverdien av den eksterne formuen kaller vi z. For å markere det avtakendeskalautbyttet beskriver vi produksjonsmulighetene i de to sektorene somCobb-Douglas-funksjonene 6(1)(2)der n – er arbeidsstyrken, antatt fast.Likevekt i arbeidsmarkedet gis av likhet mellom grenseproduktenes realverdi:(3)der w er produktreallønna i konkurranseutsatt sektor. Endelig krever likevekt iproduktmarkedet at den relative prisen er lik den marginale substitusjonsbrøkenved de produserte mengdene pluss det eksterne bidraget z til konsumet av konkurranseutsattevarer:(4)Her er fotskrifter brukt for å markere partielle deriverte av nyttefunksjonen u,som spesifiserer husholdningenes preferanser mellom skjermede og konkurranseutsattevarer.Virkningene av en ekstern formuesøkning finner vi nå ved å differensiere medhensyn på z. Det matematiske appendikset viser virkningen for at konsumentreallønnaw’ kan skrives som(5)I tillegg til definisjonene ovenfor står her symbolene for følgende:θ: Verdiandel av skjermede varer i konsumetv: Husholdningsbudsjettet i enheter av konkurranseutsatte varer, dvs. v = x + z + pyσ: Substitusjonselastisiteten i konsumet mellom konkurranseutsatte og skjermedevarer.Når annuitetsverdien av den nye formuen er liten i forhold til landets egen produksjonskapasitet– en rimelig antakelse for Norge – forenkles uttrykket til(6)ArtikkelDette uttrykket viser hvordan virkningen på konsumentreallønna avhenger av detrelative skalautbyttet i de to sektorene. Dersom skalautbyttet avtar raskest i konkurranseutsattsektor, vil 1 / α > 1 / β, slik at telleren i brøken på høyresida i (6)er positiv. Nevneren er klart positiv både i (5) og (6). Med andre ord vil konsumentreallønnastige i likevekt som følge av formuesøkningen.Litt mer intuitivt kan vi si at kostnadsandelen for variable faktorer kan brukessom inverst uttrykk for viktigheten av faste produksjonsfaktorer, det vil si investertkapital og andre faktorer som er vanskelige å flytte på kort og mellomlang6 Konklusjonene er ikke begrenset til Cobb-Douglas-tilfellet, men kommer klarere fram da.➥ Forts. side 24Redaktører:Leo A. Grünfelde-post: leoa.grunfeld@nupi.noKåre Johansene-post: kare.johansen@svt.ntnu.noSnorre Kverndokke-post: snorre.kverndokk@frisch.uio.noOrganisasjonskonsulent:Mona SkjoldE-post:mona.skjold@samfunnsokonomene.no•Utgitt avSamfunnsøkonomenes ForeningLeder: Kjell Arne BrekkeGeneralsekretær: Birgit Laudal•Besøksadresse:Skippergt. 33Postadresse:Postboks 8872Youngstorget0028 OSLOE-post:sekretariatet@samfunnsokonomene.noTelefon: 22 31 79 90Telefax: 22 31 79 91www.samfunnsokonomene.noPostgiro: 0813 5167887Bankgiro: 8380 08 72130•Utkommer med 9 nummer pr. år,ca. den 1. i hver måned bortsett fradobbeltnummer jan. / febr. somutkommer 1. februar ognovembernummeret utkommerallerede 21. oktober.Utkommer ikke i juli og august.Abonnement kr 700,–Studentabonnement kr 250,–Enkeltnr. kr 90,– inkl. porto.ANNONSEPRISER(ekskl m v a):1/1 side ..... kr. 5 895,–3/4 side ..... kr. 5 325,–1/2 side ..... kr. 4 750,–Byråprovisjon 10%Frist for annonser:10 dager før utgivelsesdato.Trykk: MGH grafisk a/s, BergenØKONOMISK FORUM NR. 5 200335

B-BLADRetur: Økonomisk forum,P.b. 8872 Youngstorget0028 OSLOønsker alle sine lesereen riktig god sommer!Neste nummer av bladet kommer ut i septemberUtgiversted – Bergen – MGH grafisk a.s