Dagen jeg døde - Ildsjelen

DAGEN JEGDØDEen nær-døden opplevelseav Svein Andreas JervellDenne historien blir et kapittel i den kommende boken til Rune Amundsen:Tid for kjærlighet. For meir info se: www.runeamundsen.noDet er kun noen få mennesker jeg harfortalt dette til, fordi opplevelsen varog er veldig personlig og veldig intens,og fikk mitt virkelighetssyn til å snubokstavelig talt opp ned, eller trill rundtom du vil.Jeg hadde fra før lest en del om nærdødenopplevelser, men var ikke sikkerpå om det var fantasier, hallusinasjonereller lignende disse menneskeneopplevde, og ”min egen tro”hadde lært meg at når vi døde,da døde vi og ble liggende ien kiste i jorden og vente påat Jesus kom for å hente oss.Jeg hadde også mange år medmeditasjon, klare drømmer og ut-avkroppenopplevelser, men trodde på dentiden at det som skjedde da, enten varfantasi, drøm eller en kombinasjon avbegge. Denne opplevelsen som jeg snartskal fortelle om, gjorde at alt jeg troddejeg visste om døden, livet og meg selvbokstavelig talt ble revet i fillebiter. Selvom jeg fysisk ikke døde den dagen, vardet en stor del av meg som gjorde nettoppdet – og andre ting ble født i meg.Det er sommer, sol og jeg er påstranden med en gjeng kamerater.Vi koser oss, spiller musikk og har detmoro da noen bestemmer seg for å bade.Jeg ser Birger svømme rundt omkring ogat han dukker under fra tid til annen. Jegsnur meg mot de andre som ikke bader.Da jeg snur meg tilbake, er Birger borte.Det går en god stund og han dukker ikkeopp. Jeg begynner å bli engstelig ogDenne opplevelsen som jeg snart skalfortelle om, gjorde at alt jeg trodde jeg vissteom døden, livet og meg selv bokstavelig talt blerevet i fillebiter.reiser meg opp og går ned mot vannet.Da Birger fremdeles ikke dukker opp,slår panikken meg og jeg løper alt jegkan og kaster meg ut i vannet.Jeg leter desperat. Pulsen må være pågodt over 200 og det er nesten umulig åpuste. Jeg får liksom aldri nok oksygen.Jeg tar et dypt åndedrag og dukker under.Jeg rekker knapt å stikke hodet under føroksygenmangelen gjør sitt til at jeg måopp for å få mer luft. Jeg er så andpustenat jeg kun klarer å holde pusten i toppen 3sekunder, noe som er veldig unormalt formeg. Jeg bestemmer meg for å svømmelitt til og så ta et dypt dykk. Jeg suger innall luft lungene mine har plass til, pusterut og gjentar prosessen 2-3 ganger i håpom at det hjelper. Jeg dykker mot bunnen,mens jeg febrilsk ser etter Birger. Alt jegkan se er sjøplanter, tang ogtare og igjen melder behovetfor oksygen seg. Jeg nekterå lystre og fortsetter mitt søketter Birger, men etter hvertblir behovet for luft så stort atkroppen min plutselig rykker tilog suger inn vann. Jeg kjenner hvordandet salte vannet kommer inn i lungenemine, noe som fører til nye rykninger ogbrekninger og en desperat søken oppovermot vannoverflaten og mot luft.4 Ildsjelen - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET

Plutselig hører jeg at noen som ropernavnet mitt og alt kjennes ”normalt”.Vannet er plutselig blitt temperert, ellerså har jeg funnet en ”varm bølge”, etlite område i vannet som er varmere ennresten. Jeg føler også at jeg kan puste ogutnytte det oksygenet som er i vannet, såjeg fortsetter min søken etter Birger.Stemmen fortsetter å rope: ”SveinAndreas… Svein Andreas… Kom hitSvein Andreas!!””Jeg har ikke tid til å komme ennå,”svarer jeg, ”jeg må finne Birger først!””Birger har det bra. Han er helt fin. Deter du som er død Svein Andreas,” sierstemmen.”Hva er det for no tull?”, svarer jeg, ”jeghar ikke sett noe annet til Birger ennat han forsvant under vann. Derfor måjeg finne han og hjelpe han opp før handrukner!””Du er død, Svein Andreas, det var dusom druknet,” sier stemmen.”Tull og tøys!” svarer jeg, ”duser da at jeg lever, du snakkerjo med meg, så du burde vitebedre enn å fare med sliksludder. Slutt å forstyrr megog hjelp meg med å finneBirger!”Så blir jeg trukket bakover medvoldsom kraft. Det føles som omnoen trekker meg etter kraven, baklengs,skrått, oppover. Det neste jeg ser er enkropp som ligger flytende i vannet medansiktet ned, og i kragen på t-skjortahans holder kompisen min. Jeg ser dettefra fugleperspektiv som om jeg henger ilufta.”Der er jo Birger”, sier jeg, ”det var detjeg sa. Han kom aldri opp!”Ingen svarer, og så slår tanken meg atBirger ikke hadde en slik t-skjorte og atpersonen i vannet ligner egentlig veldigmye på meg selv. Jeg kjenner hvordanjeg blir snudd rundt og hvordan vanneti lungene mine ”skvulper”. Samtidigskjønner jeg ikke helt hvorfor jeg følerdet på denne måten. Jeg står jo stille høytopp i luften! Så går det opp for meg: detER meg som ligger i vannet, det ER jegsom er død!”Oooh shit!!! Faen!!! Dette passermeg jævlig dårlig,” sier jeg og kjennerdesperasjonen piple ut i ”kroppen”.”Det går bra, Svein Andreas, kom medoss nå!” sier stemmen igjen.”Men hør nå her da,” sier jeg, ”jeg harvirkelig ikke tid til dette her. Jeg kan ikkedø nå! Jeg har masse jeg må gjøre. JegStemmen fortsetter å rope: ”SveinAndreas.... Svein Andreas….Kom hit Svein Andreas!!””Jeg har ikke tid til å komme ennå,” svarer jeg,”jeg må finne Birger først!””Birger har det bra. Han er helt fin. Det er dusom er død Svein Andreas,” sier stemmen.har mange jeg må ta farvel med. Jeg harmange avtaler å holde. Jeg har rett ogslett ikke tid!””Alt går bra, Svein Andreas,” svarer de.”Vær så snill, jeg bønnfaller deg ellerdere – send meg tilbake. Jeg er ikkeferdig enda,” sier jeg og bønnfallerstemmene om å la meg leve litt til.Jeg har en ”håpløs” følelse i kroppen,og angrer bittert på at jeg ikke gikkopp til vannoverflaten da kroppen baom det den første gangen. Jeg fylles avfrykt, panikk og en ubeskrivelig følelseav maktesløshet. Denne følelsen varubeskrivelig smertefull og mye av dennedelen av opplevelsen har nok hjernen”sensurert” for meg. Jeg husker i alle fallikke stort mer. Jeg tror nok de forklartemeg om hva som skulle skje, men jeghusker ikke mer før jeg gikk igjennomet typisk nær-døden element; livet sompasserer i revy.Når livet passerer i revy, er det som åvære i en kinosal og se livet spille segut på et stort lerret, sies det. Vel, slikopplevde ikke jeg det. Jeg gjen-levdelivet mitt, som en erfaring. Det vil siat jeg erfarte mine handlinger. Jeg varalle opplevelsene og erfaringene. Jegvar livet mitt og jeg var alle mennesker,dyr og steder... De gangene jeg var endrittsekk, opplevde jeg både hvordan jegselv var, og samtidig hvordan det var åvære han jeg var kjip mot. Når jeg ganoen juling, erfarte jeg både hvordan detvar å gi juling samtidig som jeg erfartehvordan det var å få juling av meg selv.Jeg var med andre ord både ”bøddel” og”offer” på en gang. Det var en utroligkraftfull, vond, smertefull og vidunderligopplevelse. Jeg husker at jeg tenkte at detJesus sa om at man skal elske sinneste som seg selv, som forøvrig er nøyaktig det sammesom Confucius sa mange årfør Jesus, egentlig er utroliglogisk – og visdommen i disseordene fikk jeg smerteligerfare.Dette må være detkristendommenkaller”skjærsilden”. Beskrivelsen i bibelenpasser ikke helt med min opplevelse,men mange av elementene er likevel desamme. Det var til tider et sant helvete,men den eneste som dømte meg, var megselv. Jeg opplevde aldri at noen dømtemeg eller mine handlinger. Snarere tvertimot. Jeg følte en enorm forståelse og atalle mine handlinger hadde en misjoneller mening. Selv de jeg selv ”fordømte”.Opplevelsen var også en befrielse. Nården var over og jeg hadde ”summet”meg, ble jeg fylt med en ubeskriveligro og en ”himmelsk” følelse. Jeg føltemeg tilgitt og jeg følte at jeg kunne tilgimeg selv. Når livet hadde gått ferdigsin gang, var jeg i gang med det jeg vilkalle oppstigningen. Jeg så aldri noe lysi den forstand som det ofte snakkes om→Ildsjelen - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET 5

i lignende opplevelser som jeg har lestom, og som beskrives omtrent som åfyke gjennom en lystunnel. Jeg huskerikke noe av denne tunnelen, men det erselvsagt mulig at jeg reiste gjennom denfor det.Jeg vil beskrive min oppstigning som enreise gjennom forskjellige dimensjoner.Likevel er det så stor forskjell mellomdimensjonene at det som oftest ikke ernoe problem å skille de fra hverandre.Det ”sprøeste” og det planet som jegfølte det tok lengst tid å mestre, var dendimensjonen der tankene materialiserteseg i det øyeblikket jeg tenkte dem. Jeghusker spesielt godt resultatet jeg fikkda jeg tenkte: ”Hva hvis alle var like.Hvis alt var av samme størrelse fasong,høyde og bredde. Hvis det ikke fanteset sandkorn som var mindre enn et fjelleller menneske eller barn…”Resultatet er ubeskrivelig,men du kan få litt avopplevelsen ved å dra dettetankeeksperimentet rundt i ditteget hode, og prøve å forestilledeg svaret.Så kom jeg HJEM.Det er den beste beskrivelsen jeg kangi på stedet jeg kom til. De aller flestehar et sted der de føler seg hjemme, ogvennligst bemerk at jeg skriver følessom. Med det mener jeg følelsen en fåri magen/kroppen når en tenker på ordet”hjem”. Det kan være der du ble født, derdu vokste opp, der du bor nå, eller et heltannet sted som du egentlig ikke har noenfysisk tilknytning til, det gir deg bare dengode følelse av å være hjemme. Ta sådenne følelsen og forsøk å innbille deghvordan den føles hvis du ganger dennefølelsen med 1.000… så 10.000… og så1.000.000… Omtrent sånn føltes det åvære HJEMME.Jeg er omgitt av ”mennesker” som jegkjenner og ikke kjenner. Vi henger påen måte sammen alle sammen, men erfremdeles selvstendige individer. Vier alle ett, samtidig som vi er mange.Jeg prøver å se meg selv for å finne uthvem og hva jeg er i denne gruppen,men kan ikke finne noe speil eller andremåter å se meg selv på. Ved å observerefolkene rundt meg blir det etter hvertklart at jeg er ”Svein Andreas-delen”av denne gruppen, og jeg har fremdelesmuligheten til å ”røre på meg”, det vilsi å reise rundt i dimensjonene. Hvordanjeg skal beskrive ”Svein Andreas-delen”,vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har minplass og min misjon. Det er med andreord en grunn til at jeg er der og at jeg haren funksjon. Jeg vet bare ikke hvordanjeg skal beskrive det.Da jeg var HJEMME, var det mangeting som plutselig ble klart for meg,Så kom jeg HJEM.Det er den beste beskrivelsen jeg kan gi påstedet jeg kom til.som for eksempel at jeg visste at jegegentlig aldri forlot dette vidunderligestedet. Jeg er der egentlig nå også.HJEMME er et sted du egentlig aldriforlater. Vi ”kutter bare all kontakt” nårvi er i menneskekroppen, eller kanskje erdet rettere å si at opplevelsen av HJEMskyves til side og inn i det ubevisste. Detteble klart for meg etter at jeg HJEMMEgjorde en sjokkerende observasjon; vedsiden av meg var min mor, far, brødreog søster – mennesker som den dag idag fremdeles er i live. Da jeg så detteskjønte jeg ingen ting, og begynte å lurepå om det hele bare var en drøm elleren hallusinasjon. Jeg fikk da vite, uten åha spurt noen, at vi eksisterer på mangenivåer og dimensjoner samtidig, og at detjeg så var en bekreftelse på dette. Meddenne informasjonen ble følelsen av atHJEMME var et sted jeg var og er heletiden, betraktelig mer logisk for meg.Jeg var mye ute og ”reiste” idimensjonene, og en tanke som plagetmeg mye var at jeg ikke maktet å fortellenoen i min fysisk levende familie ellervenner at jeg var i live og hadde det bra.Faktisk mye bedre enn jeg noen ganghar hatt det før. Jeg gjorde forsøk på åkontakte familiemedlemmer for å fortelledem at de kom til å få en beskjed om atjeg var død, men at de ikke måtte tro pådet, for jeg var fremdeles i live og haddedet bra. Det var som å snakke til luft såjeg ga opp og fant på andre ting.En annen tanke som gjentok seg vartanken på å dele opplevelsen med noen.Jeg tenkte, ”skulle ønske Kjell var her ogopplevde dette sammen med meg,””dette hadde Tore digga, kjipt atikke han er her!” og så videre.Jeg følte et enormt behov forå dele denne vidunderligefølelsen med venner ogfamilie. Jeg ønsket å formidleat de ikke skulle frykte døden og jeghadde helt utrolige og grensesprengendeopplevelser å fortelle om. Så fikk jegbeskjed om at jeg måtte vende tilbake.Noe jeg motsatte meg på det sterkeste.Når jeg først var død og hadde vendtmeg til å være det, så jeg ingen grunntil å returnere til mitt bedrøveligeog kjedelige hverdagsliv. Jeg haddeakseptert alle feilene jeg hadde gjortopp gjennom årene, og tanken på å gåtilbake og fortsette i samme tralten varikke spesielt fristende. Likevel følte jegat jeg ikke hadde noe valg. Det var ikkedet at noen andre tvang meg. Det var mersom om jeg følte at det var mitt naturligeansvar, selv om også det egentlig er litedekkende ord. Det endte i alle fall med6 Ildsjelen - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET

at jeg vendte tilbake til kroppen. De siste”leksjonene” og ”ordene” jeg veksletmed stemmen fra HJEMME skjedde idet jeg fløy ned mot min egen kropp.Jeg så Svein Andreas lå på bakken meden mengde mennesker rundt seg/meg.Der synes det meg at de drev medgjenopplivning. Denne gangen virketkroppen min som en magnet, og jegble sugd inn i den. I det jeg ”lander” ikroppen kjenner jeg at lungene mine erfylt med en grusom veske. Jeg rykkertil og ”spyr” ut vannet fra lungene.Jeg sitter noen minutter og summermeg og ser på uttrykket i ansiktene påmenneskene som er rundt meg. Jeg harfremdeles en viss kontakt med hjemme,samtidig ser jeg mye jeg ikke har settfør; auraer, tankeformer, runer(!),lysvesen, + +. Etter hvert som jeg serde forskjellige i øynene, ”hører” jeg hvade tenker og skjønner etter hvert atdette har vært en skremmendeopplevelse for alle involverte.Etter hvert blir forbindelsentil HJEMME mer og merborte. Det er som om noensetter på meg en usynlig hjelmsom hindrer meg i å opprettekontakt eller huske spesielledeler av opplevelsen.Jeg fortalte selvsagt hva som haddeskjedd til de som var der, og reaksjonenevar mildt sagt delte. Noen trodde påmeg. Andre mente at jeg hadde værtborte såpass lenge at jeg helt sikkerthadde skadet hjernen min. Noen synesdet var skummelt at jeg kom tilbake, ogpå slutten av kvelden ble vi enige om atdenne opplevelsen blir her og så glemmervi den når vi forlater stedet. Det ble ogsågjort. Noe som egentlig er litt trist. Noenår senere da jeg ville ha litt flere detaljerog ringte rundt til vennene mine, var detmange som ikke ville huske, andre somikke husket noe og noen få som husketlitt. Jeg vet for eksempel ikke hvor lengejeg var borte. De svarene jeg har fått,varierer fra 6-7 minutter til en halv time.Selv har jeg ingen formening, ettersomdet etter mitt skjønn ikke eksisterer tidbortenfor den fysiske virkeligheten. Ialle fall ikke den samme type tid.Jeg vet heller ikke om de faktisk bedrevgjenopplivning, noe jeg stusset litt overettersom jeg fremdeles hadde vann ilungene da jeg kom tilbake. Dette haringen kunnet gi meg noe skikkelig svarpå. Jeg har hørt begge deler.”Du døde, du druknet og mer vil jegikke snakke om!” er det beste svaret jeghar fått. Så det klareste bevis for minopplevelse er min egen hukommelse.For meg er det på mange måter nok, menjeg vet at andre vil betvile min historiefordi det ikke finnes fysiske bevis i formav legejournaler og den slags.Jeg har ingen interesse av å bevise noe fornoen for jeg vet at det er umulig å gjøre.Folk må selv gjøre sine egne erfaringer.Derimot er det fullt mulig for et hvertenkelt menneske å bevise dette for segselv, og her kan jeg være med å hjelpe.Det er mulig å oppleve/besøke himmelen,Jeg er omgitt av ”mennesker” som jegkjenner og ikke kjenner. Vi henger på enmåte sammen alle sammen, men er fremdelesselvstendige individer. Vi er alle ett, samtidigsom vi er mange.eller det jeg har kalt HJEMME i denneberetningen, mens en fremdeles er i livet,og du trenger ikke tro på min eller andreshistorier for å oppnå det/komme dit.Den første perioden etter denneopplevelsen var vanskelig for meg,ettersom jeg ikke hadde noen å dele denmed. En annen ting er konsekvensene enslik opplevelse får og det faktum at mittvirkelighetsbilde ble snudd opp ned. Jeghadde bedrevet ut-av-kroppen teknikkerog klare drømmer, men jeg var av denoppfattning av at begge deler bare varfantasi, i alle fall mer eller mindre. Nåvisste jeg noe annet, og det var vanskeligå akseptere. Opplevelsen ga også nyespørsmål som: Vil jeg virkelig leve evig?Har jeg noe fritt valg? Og hva er egentligtid? Pluss mange, mange andre.Jeg sliter fremdeles litt medtilpasningsproblemer og føler megtil tider veldig ”fremmed” her. Noenganger angrer jeg at jeg dro tilbake hit,men stort sett er jeg glad og fornøydmed den beslutningen. Jeg lærte også avdenne erfaring at det er en dårlig idè åforlate moder jord mens en har mangeuløste saker og ting fore i livet. Jeghåper at dette er noe jeg kan formidletil mennesker som ønsker å ta sitt egetliv. Jeg har selv hatt slike tanker, så jegvet hvordan det er. Jeg vet også at det eren særdeles dårlig løsning selv om denvirker aldri så god til tider.Både før og etter denne reisen inn idøden, som lærte meg at det vi kallerdøden er atskillelig mer livlig enn livetvårt her på jorden, har jeg hatt noe somser ut som epileptiske anfall. Når disseanfallene kommer, ligger kroppen minog rister, mens jeg (bevisstheten min)reiser HJEM. Disse ”snar-turene”husker jeg som regel svært liteav, bare små bruddstykker.Når jeg kommer tilbake tilkroppen min, skjønner jegikke hvorfor jeg ligger der jegligger, for det siste jeg huskerer at jeg er HJEMME. Jeg harda fremdeles en viss kontakt medHJEMME, men så senker ”hjelmen” segigjen og minnet om opplevelsen svinner.Disse anfallene skyldes stress, i henholdtil legene som har undersøkt meg, menselv betviler jeg det, ettersom det ikkestemmer med de faktiske forhold.Ettersom ingen kunne gi meg et skikkeligsvar på det som skjedde med meg,bestemte jeg meg for å finne løsningenselv, eller i alle fall å gjøre et forsøk.Biblioteket var et sted jeg holdt meglangt unna på den tiden, så jeg gikk dit,fant en tilfeldig hylle, så en annen vei ogtok en tilfeldig bok i blinde, slo opp påen tilfeldig side og tenkte ”dette forklareranfallene”. Boken jeg fant i blinde hetSjamanisme – henrykkelsens og ekstasenseldgamle kunst av religionsforskerenMircea Eliade, og dette var det utdragetjeg slo opp på:Ildsjelen - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET 7→

”I det foregående kapittelet ga vi flereeksempler på sjamanistiske kall sommanifesterer seg i form av sykdommer.I blant dreier det seg egentlig ikke om ensykdom, men snarere om en progressivadferdsendring. Kandidaten blirtankefull, søker ensomhet, sover mye,virker fjern, har profetiske drømmer, ogiblant anfall.”Jeg har merket meg at når jeg følgerdette ”kallet,” rammes jeg ikke av disseanfallene, men når jeg seriøst vurderer åskaffe meg en ”løpe etter penger jobb,”kommer anfallene igjen. Siste gangjeg hadde et anfall er under 2 månedersiden, og før det var det over 2 år.Den siste skyltes trolig at jegseriøst vurderte å takke ja tilet jobbtilbud som salgsjef i etfinansieringsselskap ettersominntekten er veldig lav omdagen. Etter å ha vurdert,planlagt og tenkt lenge, var jeginnstilt på å ta jobben, og gikki bakken med et brak – og rett HJEM.Jeg skiftet derfor fokus og la alle mineresurser i å forberede meg til å deltapå alternativmessen i Haugesund hvorjeg traff blant annet Rune Amundsen.Hvis ”stressteorien” til legene skullestemme, burde jeg gått i bakken underforberedelsene, for DA var det stress oghektisk her.Jeg er ikke redd for å dø lenger. Någleder jeg meg som et barn til den dagenkommer. Jeg ser fram til å dø selv om detfremdeles er mange år til det skjer. Liveter herlig og jeg vil nyte det så lenge jegkan, men når den riktige dagen kommer,eksamineres jeg ut fra moder jord ogkommer HJEM dit jeg egentlig hørerhjemme. Jeg ønsker at min begravelseblir en fest, en lykkens stund der de kanfeire min overgang. Jeg vet at dette kanhøres sykt ut for enkelte, men for megblir dagen jeg går over en lykkelig dag.Det blir dagen jeg kommer HJEM. Folkskal selvsagt få lov til å sørge. Dødenskaper oftest et skrekkelig tomrom forde som blir igjen. Og det å sørge er ennaturlig del av vår sjels reise i kroppensverden. Den fysiske kroppen forsvinnerog blir uten liv og det vil aldri lengervære mulig å se, holde eller tilbringe tidsammen med den avdøde. Dette er dogen sannhet med modifikasjoner. Det erfaktisk mulig å kontakte, møte og treffeavdøde venner og slektninger. Så jegvil at de som er glad i meg feirer minovergang med latter og gråt i passeligedoser. De kan sørge en dag eller to, såfår det være nok og så kan de treffemeg under meditasjon eller gjennom etmedium. Jeg beklager hvis jeg tråkker pånoen tær, men sånn ser jeg det.Jeg følte et enormt behov for å deledenne vidunderlige følelsen med venner ogfamilie. Jeg ønsket å formidle at de ikke skullefrykte døden og jeg hadde helt utrolige oggrensesprengende opplevelser å fortelle om.Avslutningsvis vil jeg bare legge tilat historien min er veldig vanskelig åformidle med ord. I begynnelsen skjøntejeg lite av hva som skjedde og hvordanting henger i hop. Etter hvert endret detteseg betraktelig og ”alt” ble etter hvert klartfor meg. Jeg husket også andre liv, noesom i ettertid var en morsom opplevelse.Men da det ”sto på”, var det temmeligfrustrerende. For eksempel, da jeg såfysisk levende mennesker i ”dødsriket.”Jeg tenkte da at dette må være enhallusinasjon, at jeg hadde fått i meg noejeg tydeligvis ikke tålte og havna på en”tripp.” Jeg tenkte da tilbake for å huskehva jeg hadde spist/drukket/røyka sist.Jeg tenkte tilbake og tankene fløy fremog tilbake mellom en rekke forskjelligeliv og erfaringer med rusmidler. Dettevar skikkelig frustrerende for meg, menetter hvert som jeg ”roet” meg, ble tingklarere. Jeg vet ikke om dette er en brabeskrivelse, men det er den beste jeg kangi for øyeblikket.” Jeg håper dette varav verdi for deg og at du har fått igjenmer energi av å lese, enn energien du harbrukt på å lese.•For de som ønsker å vite mer om livetetter livet, eller det å erfare seg selvsom ånd/sjel, etc, har jeg satt sammen etkurs jeg kaller MAP-Lucid. Dette kursetgir deltageren en mengde forskjelligemetoder og teknikker for åbeherske meditasjon, AstralProjection og Lucid dreams.Ved hjelp av disse teknikkenekan hvem som helst fåbekreftet eller avkreftet sinetanker om livet og døden, ogsamtidig gjøre et kvantesprangi sin personlige utvikling. Kursetdekker langt mer enn bare Meditasjon,astral projection og lucid dreams– f.eks. læren om chakra systemene,healing, hjelpemidler/treningsredskaper,psychotronics, real magic, med mer.Jeg svarer gjerne på spørsmåldu måtte få etter å ha lest denneartikkelen. Send meg en email på:svein@arcturus-senteret.org Ettersomjeg får en del mail vær oppmerksom påat det kan ta noe tid før jeg svarer, mensvar får du garantert!For mer informasjon om minekurser kan du sjekke hjemmesiden:http://www.arcturus-senteret.org8 Ildsjelen - magasin for LIVSKRAFT, BEVISSTHET og ÅNDELIGHET