Atrium - Universitetet i Bergen

AtriumStudentmagasinet for Det humanistiske fakultetUiB nr. 1 2013 20. årgang

RedaktørKeren Rebecca MarthinsenKeren.Marthinsen@student.uib.noJournalistansvarlegJune Røys Haugejune_roys@hotmail.comFotoansvarlegTilla Tine Bårdsdatter Bønestillatine@gmail.comLayoutansvarlegKristine Turøykristine.tur@gmail.comPresseansvarlegIngvild A. Janseningvildajansen@gmail.comRedaksjonssekretær og økonomiansvarlegHanne Kari Njåstadhanne.kari@hotmail.comBloggansvarlegHilde Aurora Flakhildeaurora@gmail.comJournalistarKeren Rebecca Marthinsen, June Røys Hauge,Mari Mulelid, Gina Ranaas Tandberg, Marianne Aasen,Linn H. Kristiansen, Olav Gisle Øvrebø,Helle B. Indreberg, Aslak BakkelandFotografar & illustratørarTilla Tine Bårdsdatter Bønes, Hilde Aurora Flak,Keren Rebecca Marthinsen, Ingvild A. Jansen,Gina R. Tandberg, Linn Hellebust KristiansenLayoutKristine Turøy, Persijn M. de Rijke,Tilla Tine Bårdsdatter Bønes, Christi Elin NedreåsFramside Roberto OvalleEksterne bidragsytarar Fredrik Dale, Tor SivertsenPrestegard, Roberto Ovalle.Leder 3Heim Dikt 5Fagpresentasjonen Miljø og sånn 6masterstudenten Sunniva Relling Berg skriv om framtidas bøker 9Livet og Litteraturen Essay om kvifor studere litteratur 12postkortmagi Essay om postkort gjennom tidene 16gåten assassinerne Perle frå Syrias historie 20grip semesteret! HSU 23atrium - 20. årgang Vi ser tilbake 26ei avsLutjing og ei byrjing Essay om epoker 32orienten kaLLer Fredrik Dale har vore på utveksling 36100 år med stemmerett For kvinner! Tidslinje 41FyLLa på pensum? Om studentane sin drikkekultur 43pensumFritt «Hva leser de som underviser i fremmedspråk?» 47Trykk BodoniAtrium kjem ut to gongar i semesteret.Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Dethumanistiske fakultet og Kulturstyret.Desse står utan redaksjonelt ansvar.Det humanistiske fakultetSydnesplass 9, 5007 Bergenatrium@uib.noIKON ByPROSPEKTIKON er Atriums visuelleseksjon som består av bidragfrå studentar ved Dethumanistiske fakultet.Neste tema: EuforiSend inn ditt bidrag tiltillatine@gmail.comBesøk oss på:www.atrium.b.uib.notwitter @AtriumHf2

4IKONGina Raanaas Tandberg

HeimTekst: June Røys Haugejune_roys@hotmail.comEg pakka saman bølgjeneog stiane og treai ein fjellsekk frå min onkelsleit i kantane då eg drogog flaut ut i alle bygateneder eg leitaetter noko som var heimeEg ligg attmellom desse steinaneI byen fins det ein drøymer omMotorvegane er dens årerMen blodet strøymer heimovermot draumaneEg må alltid tilbaketil suset frå haveti mi mormor sin konkyliefrå min morfar sitt garnog til lengtaom ein annan stadDikt 5

miljøog sånnTa 15 studiepoeng i et fag som gir deg kunnskapen dutrenger for å redde verden.Tekst og foto: Keren Rebecca Marthinsenkma034@student.uib.noEr du en av dem som uten å lykkes har forsøkt å finne en løsning påhva som kan bevare frisk luft, rent vann og næringsrik jord? Selvføler du at du gjerne vil ta vare på naturen, men du vet ikke helthvordan. Symptomene er mange og det knyter seg i brystet når duser noen kaste panten i søpla sammen med både glass og plast. Dufår vondt i hjertet når du ser dyr dø i en oljepøl, før du setter deg inni bilen og kjører alene til andre siden av byen. Da er kanskje emnetFIL222A/B noe for deg.makt og verDiFor å finne ut hva dette faget virkelig går ut på, møtte Atrium de toemneansvarlige: Trygve Lavik og Espen Gamlund. Vi finner oss enpassende plass, Ad fontes, hvor Lavik begynner å fortelle om emnet.– Faget miljøetikk tar for seg miljøproblemer satt i et etiskog filosofisk perspektiv med hovedvekt på klimaproblemet. Ibegynnelsen av kurset vil synet på naturen være viktig. Her vil vigå inn på hvordan vi kan se på naturen fra ulike perspektiv, samtse på dens verdi. Har naturen egenverdi, eller har den kun verdi foross mennesker? Faget vil ta utgangspunkt i de utfordringene somvitenskapen har fortalt oss om, hvor det viser seg at verdi spiller ensentral rolle. De ulike oppfattelsene av problemet, altså hvor stortproblemet er og hva som kan være mulige løsninger, vil henge i trådmed de verdiene og det verdisynet som vi har.Gamlund legger til at faget bunner og grunner i en tanke omat klimaproblemet fordrer etisk refleksjon, hvor det dreier seghovedsaklig om hva som bør gjøres for å verne om naturen. Når vistiller spørsmål om hva vi bør gjøre, så får vi konkurrerende svar,Faget vil ta utgangspunkt i deutfordringene som vitenskapen harfortalt oss om, hvor det viser seg atverdi spiller en sentral rolleTrygve Lavikhvor vekting av verdier blir det essensielle. Faget ønsker å utfordrestudentene, gjennom de mulighetene litteraturen i pensum tilbyr,til å starte en diskusjon for å finne en løsning på problemet.– En av bøkene på pensum, skrevet av John Broom – ClimateMatters – prøver å gi konkrete svar på ulike problemer hvor6 Fagpresentasjonen

FrISK luFt? Emnet tar for seg miljøetikk både i et globalt og nasjonalt perspektiv. Oslo skyline.grunnleggende faktorer som økonomiog ressurser tas med i betraktningen. Ådiskutere verdi vil derfor bli en viktig oginteressant del av kurset. Det handler omhvordan vi skal prioritere verdier, hvilkebehov vi skal ta hensyn til og hvilkepolitiske beslutninger som må tas, sierLavik. Han fortsetter med å understrekeat miljøetikk skal være et fag som vilpresentere konkrete løsninger om hvastyresmaktene bør gjøre i forhold tilmiljøspørsmålet, og hva man faktisk kangjøre som enkeltindivid.FiLoSoFi vS etikkEr dette et nytt fag?– Nei, faget er ikke helt nytt. Det kom i2009, da het det miljøfilosofi. Det er på enmåte det samme kurset, men det er blittmer tilspisset, og gjelder nå kun etikk hvorklimaproblematikken har kommet endasterkere inn som en del av emnet. Dettehar gjort kurset mer dagsaktuelt. Før haddevi et større fokus på metafysiske spørsmålog idéhistorie, noe som vifortsatt tar opp, men ikkei like stor grad, forklarerLavik.Gamlund fortsettermed å si litt om hvordanundervisningen foregår.– Vi går mer praktisk tilverks enn før, og vi tar oppde problemene vi har i dag.Vi starter ikke med teorieneog forklarer studentenehva disse går ut på, men vi starter med deproblemene som studentene antakeligvishar tenkt over og viser interesse for, og såforklarer vi hvordan etikk kan brukes til åkaste lys over disse. Vi ønsker at studenteneselv skal ta beslutninger ut fra hva de synesVi går mer praktisktil verks enn før,og vi tar opp deproblemene vi hari dagEspen Gamlunder de beste løsningene, og få i gang entanke- og refleksjonsprosess samt få øvelse iå argumentere for det synet de har.Hva vil dere som foreleserebidra med i dette omfattendekurset?– Vår oppgave er å visehvor komplekse problemeneer, hva vi bør ta i betraktningnår vi tar for oss ulikemiljøspørsmål. Videre gårvi inn på diskusjonen omhvordan en skal veie dissehensynene. Verdisynet vilklargjøre problemstillingen:Hvordan vurdere verdiene når vi ståroverfor økonomiske valg. Konkrete svarleder igjen til spørsmål om rettferdighet.Hvilken levestandard kan vi tillate osså ha i dag, i forhold til hva fremtidigegenerasjoner skal ha en rett på? Her vil7

emNeANSvArlIge. Trygve Lavik og Espen Gamlund.FIL222A/BVi ønsker studenter med ulik bakgrunn. Kursetforutsetter ingen forkunnskaper annet ennex. Phil og ex. Fac. Emnet er skreddersydd tilstudenter på et lavt nivå, hvor man kan velgemellom skoleeksamen og hjemmeoppgave(A/B). Faget tilbys som både 10 og 15 stp.* MULIGHETENE ET SLIKT FAG KAN GI:* Mange har endt opp med master i miljøetikk* Stillinger innenfor miljøforvaltning ogmiljøorganisasjoner* Praktisk kompetanse. Miljødebatten blirbare viktigere og virktiger hvor vi ser stadigflere interessepartnere* Kompetanse som blir nyttig fremover; somer viktig for å finne løsninger på de problemenevi står ovenfor i daggrunnlagsspørsmål i filosofien ha en etiskrelevans. Fremtidige generasjoner vil væreavhengige av hvilken politikk vi fører pådette området i dag.Tanken er å utdannemennesker som skalkunne påvirke dette.Hvem er det somtar dette faget?– De somtar faget nå, erstudenter fra ulikefakultet og skoler,som for eksempelNHH, miljøfag og biologi, for å nevnenoen. Å samle studenter med ulikutdanningsbakgrunn, fører til at kurset blirberiket med mange forskjellige perspektiv.Dette byr på en reell tverrfaglighet. Allekan ta dette faget. Vi fokuserer både på detglobale og det nasjonale perspektiv. Det vilsi at vi ser på Norges plikter i kombinasjonmed andre land. Vi tar for oss forskjellenmellom utviklingsland og rike vestlige landHvilken levestandard kanvi tillate oss å ha i dag, iforhold til hva fremtidigegenerasjoner skal ha rett på?Espen Gamlundder politiske teorier og ulike prinsipper omrettferdig fordeling kommer inn i bildet.Jeg gikk fra Ad fontes med et positivtinntrykk av dettefaget. Det var ikkebare positivt medtanke på miljøet, mendet kan jo kanskjevære positivt forstudentmiljøet?Naturen er i hvertfall noe som berøreross alle, så det er påtide at vi tar ansvar.Å melde seg opp i dette emnet kan kanskjevære en måte å ta del i dette ansvaret på?8

master i fremtidens bøkerDen elektroniske litteraturen er på fremmarsj. Sunniva Relling Berg har fordypet seg i den.Tekst og foto: Gina R. Tandberggina_rt@hotmail.comMasterstudenten 9

har begynt å satse på e-bøkene. Men selvom det er mye mer initiativ, er forholdenefortsatt ikke ideelle.− Problemet er at man får penger for å giut en bok i papir, mens man vanligvis ikkefår noe som helst for å sitte og prøve ut tingpå nettet.For å sette fart påen utvikling innene-litteraturen kreves deten større åpenhet fra detoffentliges side når detgjelder eksperimenteringmed ulike digitaletekstsjangre, tror Sunniva.− Med flerestøtteordninger vil manlettere kunne jobbe segfrem til nye måter å tenketekst og litteratur på.Likevel understrekerhun at målet ikke er ate-boken skal utkonkurrereden tradisjonelle boken,men at de kan utfyllehverandre og skape mer variasjon.fordeler og ulemperFor, som vi skeptikere har måttet innse, erdet helt klart en del fordeler med e-bøker.Pris og tilgjengelighet er to av faktoreneDet er en utfordringå finne tilstrekkeligog god litteratur omemnet. Dessutenmå man hele tidenholde seg oppdatert.Hvis jeg skriver omnoe som har skjeddfor to år siden, kandet ha skjedd storeendringer frem til idagsom gjør e-boken skreddersydd et moderneliv.− Pensumbøker er ofte veldig dyre, særlignår du gjerne bare skal lese noen få kapitler.Når du kjøper e-bøker slipper du å kjøpe enhel bok. Dessuten er de lette å få tak i.Men selv om man kankjøpe bøker fra senga ellerkjøkkenbordet for en slikkog ingenting, er det fortsattikke alle ting som fungereroptimalt på nettet.− For eksempel erdet med fotnoter, somman slår enkelt opp i envanlig bok, ofte tungvinti lange e-bøker, da manmå bla seg helt til bunnenav dokumentet, påpekerSunniva.Selv foretrekker denvordende e-bokekspertenfortsatt de fysiske bøkenenår hun skal lese lengrebøker. Hun tror imidlertiddet må være enkelt å komme opp med bedreløsninger på en del ting som gjør det endalettere å lese større elektroniske verker.− Lesbarhet er et nøkkelord. Man blirsliten i lengden av å lese på en dataskjermeller en iPad, mens det på et lesebrett somKindle brukes digitalt blekk som ikke avgirnoe lys. Utviklingen mot bedre løsninger pålesbarhet vil fortsette i tiden fremover, trorSunniva.lys fremtidSelv om den elektroniske litteraturen hareksistert i noen tiår, er det blitt forsket relativtlite på den. Sunniva kan røpe at det åskrive om et såpass nytt emne krever sitt.− Det er en utfordring å finnetilstrekkelig og god litteratur om emnet.Dessuten må man hele tiden holde segoppdatert. Hvis jeg skriver om ting slik devar for to år siden, kan det ha skjedd storeendringer frem til i dag.At Sunniva har en stor interesse forlitteraturens verden er det for øvrig ingentvil om. Ved siden av studiene har hunallerede rukket å gi ut en bok, og boknummer to kommer ut til våren.− Drømmen er å leve av å være forfatter.Ellers har jeg lyst til å jobbe med litteraturpå en eller annen måte.Dersom drømmen om å jobbe somforfatter på heltid ikke går i boks, skulleman tro at hun som vordende ekspert påe-bøker har flere bein å stå på.11

12 Essay

Livet oglitteraturenOm korleis ein sparkesykkel eg aldri fekk førte meg inn på den rette veg.Tekst og foto: June Røys Haugejune_roys@hotmail.comIllustrasjon: Hilde Aurora Flakhildeaurora@gmail.comDå eg var i tiårsalderen samla eg påfemkroningar, som eg hadde i ein svartmetallboks med roser på. Kvar gong egfekk ein ny femkroning i hende, hamnaden rett i boksen, som etter kvart vart avbetydeleg tyngd. Frå omgjevnadene vaktedette ein del hovudrist. Broren min kunnetil dømes ikkje skjøne kvifor eg ikkje tokrennafart bort til butikken og svidde avalt på colaboksar, nokosom sjølvsagt ikkje kompå tale. Kvifor dessefemmarane var så heilagefor meg, anar eg ikkje,men antakeleg syntes egdei var fine. I tillegg likteeg nok tanken på at allelandets femmarar vardømde til å hamne hosmeg til slutt.Denne onde planenkom til ein ende dådet vart marknad iheimbygda, ei årlegstorhending der einoverflaum av handkle,broderte dukar og diversenips skulle loddast ut. Denne gongen stoder noko ganske annleis i ein krok ogskein: ein sølvfarga sparkesykkel medgummihjul. Svaret på mine lengslar.Plutseleg hadde femkroningane fått einmisjon (utover å tilfredsstille mitt behovfor verdsherredømme), og eg fann ut at medKvifor skal statenfinansiere at eg sitog grunnar overforskjelen mellompersonifikasjonog prosopopeia,metonymi ogsynekdoke, nårarbeidsmarknadenropar på ingeniørarog tannlegar?halve fylket sine femmarar i mi hule handvar sjansane rimeleg okei pluss.Men noko skjedde som eg ikkje kunneføresett. Sparkesykkelen vart riven ut avmine draumar av ei eldre dame som hinkabort og kvinte ut at barnebarnet hennarantakeleg ville bli glad. Og eg? Eg vannein kjølebag og ei samleutgåve av KristinLavransdatter. Nederlaget var ikkje til åleve med, der eg subba heimmed dei forhatte gevinstanei armane i staden for åcruise langs vegen med vindi håret på min flunkandenye sparkesykkel. Ei damefrå nabolaget prøvde vel åtrøste meg då ho peika påUndset-kolossen eg haddeunder armen og sa «Dender kan du glede deg til ålese når du blir litt større.Tru meg». Eg trudde henneikkje. (Men det skal seiast ateg følte meg litt betre då egfann ut at eg kunne brukekjølebagen som nattbord.)at kjeldor skal springaLite visste eg då, at eg hadde fått nokoanna denne dagen. Noko som skulle føremeg langt lenger enn ein sparkesykkelog ein roseboks med femmarar nokongong kunne ha gjort (eg mistenker at detikkje hadde vore særleg langt). Eg fekk eitunivers av ord, samla mellom to permar.Sidan har over eit tiår passert, eg studerarlitteratur på fjerde året, og eg har tenkt pådenne episoden frå barndommen fleireenn éin gong. Mange takksame tankarhar vorte sendt til lagnaden som gav megKristin Lavransdatter i staden for ein dingssom ville gått av moten året etterpå. Detteminnet har kome til å symbolisere vala egsidan har teke, og kva verdiar dei er tufta(og ikkje tufta) på. Det skrivne ordets veghar vorte min veg, og om det er noko egtrur på her i verda, så er det dets kraft. Dethar opna nye verdenar. Gjort at eg har gliddinn på nye vågar eg ikkje visste um.Historien kunne ha enda her, medden koselege Olav H. Hauge-allusjonen.Men diverre førte min veg meg òg uti skumle mørkrer som eg ikkje kunneha føresett (jaudå, eg kunne det). Pålitteraturvegen skulle eg nemleg medjamne mellomrom verte pressa til å spørjemeg sjølv om kva i helvete det er eg drivmed. Litteraturvitskap, skulle eg så mangegongar rynke panna mot spegelen ogspørje. Nytteverdi i samfunnet? Kviforskal staten finansiere at eg sit og grunnarover forskjelen mellom personifikasjon ogprosopopeia, metonymi og synekdoke, nårarbeidsmarknaden ropar på ingeniørar ogtannlegar?Men då skulle eg alltid stire spegelendjupt i auga og, lengst der inne, sjå denvesle jenta med Kristin Lavransdatter13

under armen, på terskelen til det enormebiblioteket som verda er. Fullt av historier,innsikter, verdiar og kunnskapar. Alt samlamellom permane i ei bok. Kven kunne velseie at å fordjupe seg i alt dette ikkje kanføre til noko som gagnar samfunnet?mennesket og makteneMange, tydlegvis. Verdien av – eller nyttai – dei humanistiske faga er stadig underdebatt, og eg følgjer den berre med eittauge. For i kjølevatnet av den kjem alltidden murrande skuldkjensla over kva eghar valt å bruke dagane mine til. Men dåhjelp det litt å samtidig spørje meg sjølv:Kva skulle eg eigentleg ha gjort? Dersomeg ikkje skulle ha studert litteratur, kvaskulle eg ha gjort? Eg kunne ikkje ha blittnoko der ein måtte ha voregod i matte og naturfag,for eg hadde ikkje vorei stand til å balansere eireaksjonslikning om sålivet mitt var avhengigav det. Altså kan einutelukke lege, tannlegeog det meste som sluttarpå -log. Eg kunne kanskjeha blitt ein -nom (dersomein ser vekk frå atstronom,økonom osv), til dømessosionom, men eg veit ikkjekor samfunssnyttig einoversensitiv sosionom somgår rett i kjellaren av alle skjebnene ho harfått høyre om, hadde vore. Pedagogiskeleiarar i barnehage er det stort behovfor, har eg registrert, men etter to år somdeltidsansatt i barnehage kan eg slå fast atdet er vanskeleg å få ungar til å høyre påein, med mindre ein lovar is. Men eg kan ògslå fast at i mange tilfelle kan ei barneboknå inn til eit barnesinn der sjølv den bestepedagogen må gje opp.Det reelle IKON valet den gongen eg sto medHilde Aurora FlakEg kunne ikkje hablitt noko der einmåtte ha vore god imatte og naturfag,for eg hadde ikkjevore i stand tilå balansere eireaksjonslikningom så livet mitt varavhengig av detstudiebrosjyrar i handa og skalv var mellompsykologi og litteratur. Men kanskjekan ein finne vel så mykje psykologi ilitteraturen. Kanskje kan den formidletrøst, håp og forståing som ein psykologkan det. Kanskje kan bøker vere terapi ogtil og med førebyggjande. Og er ikkje detsamfunnsnyttig? Dersom ein aksepterardette som argument, kjem jo med éin gonginnvendinga om at kunne ein ikkje hattein «vanleg jobb» og heller fordjupa segi havet av litteratur på fritida? Sjølvsagt.Men det er noko med det å ta eit djupdykk,få rettleiing, få vite kva som fins der ute avlitteratur, kva som til ei kvar tid har blittrekna som godt og ikkje godt, og kvifor, ogmed dét samtidig få trent opp tanken til åbli kritisk. Noko anna enn å sløve i stolenmed Fifty Shades of Greyetter endt arbeidsdag,med andre ord. Haddeeg nokon gong kometil å lese Homer på eigeinitiativ? Nei. Og då haddeeg gått glipp av innsikta ikor lite menneskesinnethar endra seg på to og eithalv årtusen, for å nemnenoko.litteratur? men kvablir du då?Ein må kanskje sjå påting i eit større, eller ialle fall annleis, perspektiv. Sjølv om egsit og analyserer ein modernistisk romani ei veke eller to, betyr ikkje det at deter utelukkande det eg kan. Det er andreeigenskapar som vert utvikla når ein jobbarmed tekst, for å bruke standardsvaret sånnesom meg kjem med i jobbintervju («Eg lærteå ta inn store mengder tekst på kort tid»).I tillegg kjem jo det ein engasjerar seg i påfritida, som er ein stor del av «utdanninga»ein får i studietida, og som lite obligatoriskundervisning gjer at mange kan drive medi stor grad.Når folk spør meg kva eg studerer ogkjem med det uunngåelege «Men kva blirdu då?», slenger eg som regel av meg detsom står under «Kva kan du bli» på UiBsine utdanningssider. Men sanninga er ateg ikkje har det glasklåre svaret. Eg har ei«vegen blir til medan ein går»-haldningtil det eg driv med, og håpar og trur at detkjem til å føre til noko bra. Studielånetveks og kosar seg, men det gjer eg òg.Og er takksam for at staten har nokrefemkroningar av oljeformua å avsjå til einskarve litteraturstudent som ønskjer å gjenoko tilbake ein dag.kransenEg samla på femkroningar, no samlar egpå ord, og i motsetnad til tiåringen eg var,er det ikkje lenger tvil i mi sjel om kvarden verkelege verdien ligg. Berre synd atlivet er for kort til alle bøkene som kunventar på å bli lesne, for det er verkeleg einsann rikdom! Eit bibliotekkort kan opnealle verdas dører, og det kostar ein ikkjeei krone. Kanskje det var bibliotekar einskulle ha vorte. Og kven veit, kanskje det erdet eg blir? Det skulle ha vore ein draum, åbli omkransa av høge bokhyller kvar dag, åfå smile til den stille jenta i kroken som sitder kvart friminutt med ein stabel av bøkerved sida av seg.Eg har ikkje alle svara, kva framtidaangår, kva litteraturvitskap kan brukasttil, sånn konkret. Langt derifrå. Men deter noko eg vil med litteraturen. Det ernoko litteraturen vil med meg. Og eg vilfinne ut av det. Og eg kan finne ut av det;når eg eingong er så velsigna at eg bur ieit land der eg kan studere noko eg elskar,som i tillegg utviklar meg som menneske iretning av noko som kan gagne samfunnet.Akkurat kva det vil bli, heilt konkret,gjenstår å sjå. Eg gledar meg.14

Eg har ei «vegen blir til medanein går»-haldning til det egdriv med, og håpar og trur atdet kjem til å føre til noko bra.Studielånet veks og kosar seg,men det gjer eg òg15

PostkortmagiTekst: Gina R. Tandberggina_rt@hotmail.comFoto: Hilde Aurora Flakhildeaurora@gmail.comJeg samler på postkort. Nye postkort, gamlepostkort, kunstpostkort, reisepostkort,morsomme postkort, fine postkort, styggepostkort. Jeg kjøper gjerne postkort påloppemarkeder og i bruktbutikker. Jeg likerspesielt postkort som har vært sendt. Jegliker tanken på at noen har tatt seg bryetmed å kjøpe, skrive, og sende det til en derhjemme. Jeg studerer den sirlige og noenganger uleselige håndskriften, og lever meginn i følelsen hos avsenderen og ikke minstmottakeren. Jeg fikk for alvor øynene oppfor dette mediet da jeg fulgte et seminarom postkort i fjor høst. Til alle de somlurer (jeg skal innrømme at jeg lurte littselv før jeg begynte): Kan man snakke ompostkort ut fra et kunsthistorisk perspektivto timer i uken i et halvt år? Så absolutt!For å dele av min ervervede kunnskap omog ikke minst fascinasjon for postkort,vil jeg her si noen ord om postkortetsutvikling frem til i dag, samt peke på noensærtrekk ved postkortet som medium.Postkortet oppsto med pennyposteni England, det første modernepostsystemet, rundt 1840. Det såkaltekorrespondansekortet var et rent skriftligmedium. Den ene siden av kortet varforbeholdt navnet og adressen tilmottakeren, mens den skriftlige beskjedenvar anvist til den andre siden. Slik fungertesidene som henholdsvis konvolutt ogbrevpapir. Etter hvert begynte man ådekorere den siden som var satt av til selvemeddelelsen med IKON border, små dekorativeAslak Rismyhr Bakkelanddetaljer og illustrasjoner. Oppfinnelsenav fotografiet, særlig Henry Fox Talbotsnegativer, muliggjorde masseproduksjon avbilder, som for alvor satte fart i utbredelsenav postkortet. Det første postkortet medfotografi kom i 1879, og det som egentligvar et meddelelsesmedium ble sakte mensikkert et etablert multimedium.Postkortet overtok etter hvert detsom hadde vært brevets domene. Detpresenterte en økonomisert form formeddelelse, skreddersydd for det moderne,industrialiserte samfunnet. Men der brevetvar egnet til svært personligeog intime betroelser, varikke postkortet stedet fordisse, da enhver kunnelese det som var skrevetder. Slik ble postkortetav mange regnet som enskandaløs form som blottlabrevets hemmeligheter.Dette var grunnen til atgeneralpostdirektøren itidligere Preussen først ikkeville innføre postkortet, som han så påsom uanstendig. Det var statlig monopolpå å produsere postkort i Tyskland heltfrem til 1872, og det var først når de privatepostkortprodusentene kom på banen atfremstillingen skjøt fart.Postkortet fikk sin gullalder påbegynnelsen av 1900-tallet. 1. Verdenskrigfikk en enorm betydning for fremvekstenav postkortet som massemedium. Det bleKan man snakkeom postkort ut fraet kunsthistoriskperspektiv to timeri uken i et halvt år?Så absolutt!for eksempel oppdaget som et ypperligmedium for propaganda. Det ble også sendtmillionvis av feltpostkort hjem fra fronten.Disse var imidlertid ferdigtrykket, slikat man bare kunne krysse av for det somstemte for seg, altså om man hadde det bra,eller at man kom seg etter sykdom ellerskader, samt et eget felt der man skulleskrive under. Det er imidlertid mangegrunner til at postkortet ble så enormtpopulært. En av grunnene er at dettemultimediet kombinerer to av de mestsuksessfulle kommunikasjonsmidlenegjennom tidene - brevetog fotografiet. Postkortetsform var skreddersyddfor de nye behovene tilkommunikasjon i detmoderne samfunnet. Detvar billig å produsere,lite, raskt å skrive ogenkelt å sende. Fryktenfor at moderne media skalpåvirke den allmennespråksituasjonen erikke noe nytt fenomen - allerede medpostkortet kom en bekymring fra de øvreintellektuelle kretser for folkets lese- ogskriveferdigheter.Etter hvert ble postkortetstandardisert: Det fikk et standardformat(14 x 9 cm), en standardporto, enstandardtekst og et standardbilde.Postkortet presenterer til og med foross en standardisert skjønnhet. Dette16 Essay

kommer til uttrykk i vendinger som«postkortmotiv» (som på fransk heternettopp «cliché») eller fraser som «dettekunne ha vært et postkort». Postkorteter en eksemplifisering av virkeligheten.Postkortbildet viser de fotografiskbeste tingene fra sin optisk beste side.Fotografiet gir ikke en fremstillingav virkeligheten slik den er, men enkonstruksjon av den. I postkortverdenener været alltid fint, solen skinnerbestandig, og himmelen er alltid blå.Vi kan si at postkortet forholder seg tilvirkeligheten som forpakningen til varenden inneholder. Et paradigmatisk postkorter et eksemplifisert kort som overbeviseross om at stedet som avbildes er verdt åreise til, og ikke minst å sende postkortfra. Postkortets funksjon er å representereI postkortverdenen erværet alltid fint, solenskinner bestandig, oghimmelen er alltid blåvirkeligheten, det viser altså til noeutenfor seg selv. Det skulle fungere somen erstatning for severdigheten, for desom ikke hadde mulighet til å reise selv.Charles Baudelaire gikk så langt som åhevde at så lenge man har et par negativerav en severdighet, trenger man ikke lengerseverdigheten selv, men man kan likesågodt tenne på den eller rive den ned.Postkortet har en avsenderog en mottaker, men er likevel enenveiskommunikasjon, en monologiskdialog. Hva skriver man på et postkort?«Kjærlig hilsen fra …, Her er det fantastiskdeilig. Det er 34 grader i skyggen og 25grader i vannet og vi koser oss masse».Praksisen er i gledelige toner å beskrivetypiske postkort-temaer som været,naturen og den lokale maten. Dissepostkort-klisjeene minner om de typiskefrasene vi bruker for å uttrykke oss17

om kunst, de skal hjelpe oss ut av denvanskeligheten vi befinner oss i når viskal prøve å beskrive det ubeskrivelige.Postkortet sendes med et ønske om å gledemottakeren. Men det handler alt i alt ikkeså mye om hva som står der som selvegesten i det å sende en hilsen.Det masseproduserte, standardisertepostkortet har slik en dobbeltkarakter. Påden ene siden både forutsetter og bekrefterdet et nært forholdmellom avsender ogmottaker. Samtidig erpostkortene nettoppmasseprodukter, og pådenne måten verkenspesielt personligeeller særlig unike. Iethvert eksemplariskpostkort ligger detutskiftningspotensial,det vil si at bildene og skildringene iprinsippet kan gjelde for enhver tilfeldigseverdighet. Men det ligger likevel noepersonlig i akten der man kjøper etpostkort, skriver på det og sender det. Etpostkort får sin betydning først når deter skrevet og sendt – frem til da forblirdet et stumt bilde av et hvilket som helststed. Det hører til postkortets uskrevneregler at man må ha vært et sted for å væreautorisert til å sende et postkort derfra.Poststempelet fungerer her som en garanti.Likevel må det noe mer til – oppholdet måDet hører til postkortetsuskrevne regler at manmå ha vært et sted forå være autorisert til åsende et postkort derfrabekreftes gjennom en troverdig beskrivelseav opplevelsen.Gjennom postkortet skapes enillusjon av nærhet, forsterket av bildetpå postkortets framside. Senderen ogmottakeren ser samme scene, og får derforfølelsen av å dele et øyeblikk. Samtidig erfraværet en grunnbetingelse for postkortet.Et postkort kjøpes som oftest på stedetdet avbilder, men får samtidig sin fullebetydning først idetdet sendes vekk fraopprinnelsesstedet.Det innbilte nærværeti kombinasjon meddet faktiske fraværet,frambringer en følelseav lengsel, uttrykketi den mest typiske avalle postkort-vendinger:«Wish you were here!».Som alle suvenirer, lengter postkortet ettersitt opprinnelsessted. Fraværet er nettoppforutsetningen for å skape et savn. Denlengselen som frembringes hos mottakerener imidlertid ikke etter stedet og fortidenslik de var, men slik de har blitt presentertgjennom postkortet. Nostalgien er etirrasjonalt og paradoksalt fenomen - enlengsel uten noe objekt. Slik blir savnet foralltid stående uoppfylt.Postkortets glansdager er ugjenkalleligover. Det har måttet vike plassen fornye kommunikasjonsformer som sms,chat, Facebook, blogg, Instagram ogTwitter. Likevel utgjør postkortet,dette i lang tid utbredte mediet, etbetydningsfullt skritt på veien til dagenskommunikasjonssamfunn. Brevet, ogsenere postkortet, tok over for en nær ogmuntlig kommunikasjon som i våre dagervidere er byttet ut med verdensveven ogsmarttelefonen. Likevel er det lite som erhyggeligere enn når det dumper et godt,gammeldags postkort ned i postkassa.Selv om personen antageligvis allerede erhjemme igjen og for lengst har oppdatertpå Facebook, twitret, instagrammet, ogpostet på bloggen, er det å sende et postkortet uvurderlig tegn på vennskap. Nårmine nærmeste reiser på ferie er jeg somAskepott i min beskjedenhet – det enestejeg spør om er et aldri så lite postkort.KILDER:– Milne, E., letters, Postcards, email: technologies of Presence,Routledge, New york & London 2010– Tropper, E., Bild/Störung. Beschriebene Postkarten um1900, I: Fotogeschichte, Årgang 30, 2010, Hefte 118, s.5-16– Trummer, T., "Hier ist es unbeschreiblich schön!" – einekleine Phänomenologie der Ansichtskarte, I: Fenz, W., Sight.Seeing, Salzburg 2003– Siegert, B., Relais. geschicke der literatur als epoche derPost 1751 – 1913, Brinkmann & Bose, Berlin 199318

gåtenassassinerneHvem har sagt at historie trenger å værekjedelig? Av de få historiske kildene man har omIsmailia-sekten i Syria, ligger noen av historiensunderholdende perler. Ikke alle er klar over at detengelske ordet «assassin», snikmorder, stammer fradet arabiske ordet «hashashin».Tekst: Marianne Aasenmarianne.aasen@live.nomyten om paradisetMyten om assassinerne, og for så vidt ordeti seg selv, antas å ha sin opprinnelse fraeventyreren Marco Polo. I sine beretningerbeskriver han en mystisk sekt ledet av enlokalbefolkningen kalte «Den gamle påfjellet» − navnet henviser til assassinernesutilgjengelige festninger i Syrias bratte ogavsidesliggende fjellsider. Derifra ble desåkalte «fidayeen» eller «fidaii» opplært ogsendt ut for å snikmyrde sine velutvalgteofre. Ifølge Marco Polos beretninger blefidayene dopet ned med hasj og våknet ien vakker hage hvor de ble møtt med detså mange menn drømmer om: god matog vakre kvinner. En mann møtte dem ihagen og overbeviste dem om at hagen erdet sanne Paradis. Fidayene kunne aldrireturnere til Paradis hvis de ikke adlødmesterens befalinger. De våknet deretterigjen i sine vante omgivelser fra en drømsom bokstavelig talt ville føre dem tildøden. Marco Polo beskrev denne hagensvært så lyrisk i sine beretninger: «I endal mellom to fjell har han konstruertden største og vakreste hagen som noengang er sett. Enhver av verdens godefrukter vokser der. Og på det stedet harhan bygget det vakreste hus og palass somnoen gang er sett, fordi de er forgylt ogutsmykket med alt av de vakreste tingenei verden. Og videre har han fått kanalerbygd. Igjennom en av disse fløt vin, i enannen melk, i en annen honning, i enannen vann. Og de vakreste kvinner ogpiker oppholdt seg der, som kunne spillepå alle typer instrumenter og som sang ogspilte bedre enn noen andre kvinner. Dengamle mannen fikk sine tilhengere til åtro at denne hagen var Paradiset. Grunnentil at han hadde bygd hagen slik var fordiMuhammad hadde fortalt sarasenerne atde som går til Paradiset skulle få så mangevakre jomfruer som de begjæret og hvor detville strømme elver av vin, melk, honningog vann. Derfor beordret han å bygge hagenslik Muhammad beskrev Paradiset tilsarasenerne, og sarasenerne trodde sanneligat hagen var Paradiset» (min oversettelse fraengelsk).assassinernes politiske agendaMarco Polo hentet sannsynligvis disseberetningene fra sin gjennomreise iPalestina ca. 1271 e. kr. Dette var sluttenpå de kristne korstogene i Palestina somvarte fra ca. 1095 til 1291 e.kr. Hvor mye20 Artikkel

Masyaf, et avassassinernes forti dagens Syria.FOTO: No Lands Too Foreignsannhet det lå i beretningen om hagenkan diskuteres. Uansett må de kristnekorsfarerne ha vært smertelig klar overassassinernes eksistens. En korsfarerkongeved navn Conrad De Montferrat skal blantannet ha vært et offer for deres attentat i år1192 e.kr.Skal man forklare agendaen bakassassinernes metoder, kan man ikkeunngå en liten runde innom deresreligiøse tro. Islam er som kjent deltinn i to hovedretninger; sunni og shia.Splittelsen er kort fortalt en strid angåendearverekkefølgen etter Mohammad, og hvorshiaene kom ut som minoritet og tapendepart. Assassinernes teser beveger seg helti ytterkanten av shia-retningen. De blebetraktet som kjettere av shia- så vel somsunnimuslimer. Dersom man regner mednærværet til de kristne korsfarerne langskyststripen og bysantinerne (østromeriket)i dagens Tyrkia, var assassinerne praktisktalt omgitt av fiender. En taktikk somsikret sektens overlevelse var blant annetå gjemme seg i såkalte uinntageligefort i avsidesliggende fjellområder.Attentatene utført av de fryktede fidayenekan likeledes ha vært et kompromissfor sektens mindretall i forhold til sinenærliggende fiender. Ved hjelp av fidayenekunne assassinerne effektivt kvitte segmed motstandernes nøkkelpersoner.Noen ganger kunne drapene også bestillesi bytte mot en god slump penger, ellersom betaling for politiske allianser.Ved hjelp av en hårfin balanse mellomtrusler, kjøpslåing og allianser blomstretassassinene i en periode preget av politiskeuroligheter i Midtøsten. Attentatene haddei tillegg en effekt som assassinerne likemye brukte som et usynlig våpen. Det eret ordtak som sier at frykt kutter dypereenn sverd. Det var noe assassinerne vissteå bruke som et usynlig våpen. Offentligesteder som markeder og moskéer hvor detfantes rikelig med øyenvitner skal ha værtassassinernes foretrukne steder for sinesensasjonelle drap. Derfor var fidayenesattentat som rene selvmordoppdrag å regne.I disse offentlige forestillingene avdødsforakt lå kanskje kimen til mange avhistoriene som verserte om assassinerne,deriblant den om Paradiset. For hvordankunne, når alt kom til alt, assassinernesleder kreve en slik fatal kontroll overtilhengernes liv og skjebne?21

«du er i vår makt»Sultan Salah ed-Dins møte med assassinerneviser tydelig hvordan attentat kunne formesom til politikk. Det kunne være mangegrunner til at assassinerne ønsket Salahed-Din død og begravet. Saladin var videnkjent som en nidkjær sunnimuslim. Nestetter å jage ut korsfarerne fra orienten, stodutryddelsen av kjetterisom en sikker nummerto. Under Saladins regi,eller tause godkjennelse,skal bander kjentsom Nubuwwiyya haangrepet to landsbyer ogmyrdet ikke mindre enntretten tusen tilhengere.Assassinernes førstedrapsforsøk kom i1175 og var mislykket.Forståelig nok gjordedette Saladin rasende.Han samlet hærensin, marsjerte like til assassinerneshovedkvarter, fortet Masyaf, idet hansverget å utrydde kjetteriet en gang foralle. Konfrontasjonen mellom Saladin ogassassinernes leder Sinan er i seg selv etmorsomt avbrekk i kjedelige historiebøker,dog man kan sette spørsmålstegn vedberetningenes sannsynlighet.Fidayene skal ha forsøkt på et nyttdrapsforsøk da Saladin var på vei tilassassinernes festning Masyaf, august1176. Saladin overlevde lettere skadetgrunnet raske reflekser og en halsdekkendeAssassinerne* Assassinernes sekt ble grunnlagt av Hassanl-Sabbah (d. 1124) i dagens Iran.* Assassinerne i Syria var en utspringer avden iranske hovedsekten. Den oppnådderelativ uavhengighet under den karismatiskelederen Rashid Al-Din Sinan (d. 1192).* Deres trosgrunnlag utsprang fra Ismailia-retningeninnen shia-islam. De kallesogså Nizarier.* Storparten av bevegelsen ble knust av denmongolske invasjonen i ca. 1256 e.Kr. Etterdette levde sekten i skjul.* Den Syriske delen av sekten ble overtattav mamelukksultanen Baibars i 1273. Assassinerneble dra brukt som leiemordere, iordets rette betydning.Ifølge Marco Polosberetninger ble fidayenedopet ned med hasj ogvåknet i en vakker hagehvor de ble møtt meddet så mange menndrømmer om: god matog vakre kvinnerringbrynje som hindret dolken i å trengeinn. Den psykologiske virkningen av åvære et utpekt drapsmål avmerket segtydelig i sultanens adferd. Blek etter flerenetters engstelige søvn, beordret han dobletvakthold rundt teltet sitt. Ingen fikk lovtil å entre sultanens telt. I tillegg ble detstrødd en ring med aske slik at eventuellefotavtrykk effektivt kunne avsløres. Mankan vanskelig forestilleseg at noe menneske idet hele tatt kan soveunder slike forhold,men ifølge beretningenvåknet sultanen nestemorgen av et skrekkeligspetakkel. Vaktenestormet inn i teltet,trolig usikker på hva deskulle vente seg. I sengensatt sultanen pakketinn i sine rustninger ogringbrynjer, likblek iansiktet. På et bord vedsengen lå det en forgiftet kake. En beskjedvar spiddet i kaken med en dolk, hvor detstod: «Du er i vår makt».En annen versjon av historien skal hadet til at en delegasjon fra assassinernehadde bedt om enaudiens hos sultanen.Utsendingene skal underforhandlingen bedtsultanen om å sende utalle sine menn. Dette blegjort, men sultanen lotto av sine mamelukker(slavesoldater) bliigjen. Utsendingeneskal deretter ha spurtsultanen om hvorfor hanlot disse to mamelukkerbli igjen, ettersom de ville overleveresin beskjed privat. Sultanen svarte: «Jegbetrakter disse to som mine sønner. Jegog de er én.» Utsendingene henvendteseg da til disse to mennene og spurte:«Om jeg beordret dere i vår mesters navnå drepe denne sultanen, ville dere gjortdet?». Mamelukkene dro sverdene unisontog svarte: «Befal oss som du ønsker».Uansett hvilken historie som var den mestsannferdige, ble resultatet uansett detsamme. Saladin forsvant stille og rolig fraassassinernes skueplass, trolig lettet overå ha hodet på sin plass mellom skuldrene.Senere skulle Saladin vise seg å bli en næralliert av assassinerne.politiske mord blir til språkligemisforståelserVed hjelp av en hårfinbalanse mellom trusler,kjøpslåing og allianserblomstret assassinenei en periode preget avpolitiske uroligheter iMidtøstenKan hasjbruk og paradisiske hager forklarefidayenes dedikerte selvoppofrelse? Noenhistorikere stiller seg tvilende til at dethar eksistert en hage som Marco Polobeskrev i sine beretninger. Andre påpekerat hasjens sløvende effekt vanskelig kunnekombineres med den årvåkenhet somfidayenes oppdrag sannsynligvis må hakrevd. Årelang infiltrering var nødvendigfor å komme i nærheten av politisk sentralepersonligheter. Assassinernes hasj-røkenderykte kan muligens være resultatetet aven eldgammel svertekampanje utført avskrekkslagne naboer. Datidens arabiskesamfunn betraktet hasjbrukere somlaverestående og moralsk degenerertemennesker. Hashashin var derfor ikke etnavn assassinerne hadde valgt selv. Nårdatidens sunni-skribenter så nedlatendekalte sekten for hashashin var det troligfor å utbrodere sin mening om avvikerne.Blant vestlige historikere kan derforhistorien om hagen og assassinerneshasjbruk ha oppstått av det vi, i ettertid,kan kalle en språklig misforståelse. Enmiddelaldersk arabisktalende ville troligha gjenkjent «hashashin» som et skjellsord.Men korsfarerne hadde ikke denneintuitive språkkulturelle forståelsen ogtolket muligens ordetmer bokstavelig. Ogslik begynte kanskjehistoriene å surre.Historier som MarcoPolo senere skulleplukke med seg i sinereiseberetninger. Enmyte ble skapt, og denskulle leve i nesten etårtusen til før noensatte spørsmålstegn vedden. Ordene assassinog assassination står igjen som et avEuropas mange ukjente og noe misforståtteadoptivbarn fra Midtøsten.

grip semesteret!Det går mot vår, mot lysare tider og kanskje mot ei ferdig grad ved HF, men før me skriv juni ogsumarferie er det mykje som hender her på HF.Tekst: Tor Sivertsen PrestegardLeiar HSUFoto: HSUAd fontes fyller semesteret med godbetar påløpande band. Kvar måndag er det faglegearrangement, tysdag er det jazz og andrekulturelle herlegheiter, kvar onsdag er detquiz, på torsdagar er det ope for det mesteog me startar helga med vårt nye konsept“Fin fredag”! Fylj med på bloggen foroversikt over kva kvar einskild veke har å bypå, eller meld deg inn i Ad fontes - Kva skjer?på Facebook! På bloggen kan du også meldadeg som frivillig i Ad fontes, og væra medpå å få Ad fontes til å gå rundt samtidig somdu vert kjend med kjekke folk. Me fristarmed interngodar, internfestar, Hansatur oghyttetur!Fadderstyret, som arrangerer denfantastiske fadderveka kvar haust, arbeiderpå høggir for å snekra saman det bestemottaket for nye studentar som HF har hatti manns minne. Om du vil vera med på ågjera fadderveka betre enn nokon sinne, vildet være mogleg å melda seg som fadder motslutten av februar!HF-revyen har premiere på årets revy,“Bokstavelig galt”, 20.mars og speler til23. mars i Storelogen på Det AkademiskeKvarter. Revyen blir som vanleg spekka medmusikalske godbetar, akademisk ordtryllingog humaniora frå alle krinkar og krokar.Møt opp, eller ver kvadratisk!Humanistenes arbeidslivsutvalg (HAU)arbeider dette semesteret aktivt for å sikradeg at du veit kva arbeidslivet har å by på, ogat arbeidslivet veit kva du er verdt. I tilleggtil Arbeidslivsdagen 21. februar vert dethalde informasjonsmøter og kurs, og HAUhar starta opp eit panel for kontakt mellomhumaniora og arbeidslivet.Studentutvalget arbeider dettesemesteret med tre hovudprosjekt:Utsmykking av Sydneshaugen skole,database for framifrå bacheloroppgåverog HSU TORG: Med utsmykkinga avSydneshaugen tar me sikte på å få hengtopp dine bilete i gangane på Sydneshaugenskole! Det vil snarleg bli lyst ut einkonkurranse der du kan delta med ditt bestebilete, i ekte humanioraånd.Databasen er vårt forsøk på å syna athumanistiske bacheloroppgåver er verdtnoko og er interessante for fleire ennkandidaten og sensor. Me tar sikte på åetablera ein godt tilgjengeleg portal derdei beste oppgåvene blir publisert kvartsemester.Bak det mystiske namnet TORG finsdet ein måte for deg å etablera små ellerstore tilknytta organisasjonar underHSU-paraplyen. Ynskjer du å stifta eitbrettspellaug, eit diskusjonsforum forhumaniora eller noko anna for HFstudentaneforsøkjer me å leggja til rette fordeg. Meir informasjon finn du på heimesidavår.Med ynskje om eit fantastisk semester!Ta kontakt* Blogg: h.uib.no/hsu* Twitter: @hsu_uib* Facebook: fb.me/hsu.uib* E-post: hsu@uib.noHSU 23

IKONTilla Tine Bårsdatter Bønes

IKONHanne Kari Njåstad

atrium startar sintjuande årgang!No startar Atrium sin tjuande årgang, og i det høve tek vi dykk tilbake til tidlegare utgåver.Tekst: Mari Mulelidmari_muli@hotmail.comFoto: Tilla Tine Bårdsdatter Bønestillatine@gmail.comVårt kjære Atrium har no eksistert ved HFei god stund, og har gått gjennom mangeendringar. Ikkje berre har bidragsytarar,redaktørar og andre styremedlem kome oggått, men eit nytt millennium har byrja.Sjølve formatet har endra seg frå å vere eistudentavis til å bli eit studentmagasin. Forå feire desse endringane, og at magasinethar klart å fornye seg med tida, har vi valt ålage ei lita reportasje av bilete og artiklar fråavisa/magasinet og ein kollasj av tidlegareog nyare framsider for å vise litt korleisAtrium har endra seg.I tidlegare utgåver finn vi kjendeartiklar som dei fyrste «Pensumfritt», somframleis er ein fast del av magasinet, ogi tillegg litt andre innslag som til dømesspalta «Sukkerspinn» med sine rosa ogsukkersøte ord. Vi synes det var særsartig å finne oppskriftspalta «Matrium»,som var eit fast innslag i Atrium framtil nokre år tilbake. Noko vi har lært omstudentar før og no, er at vi ikkje lenger ersærleg opptekne av dommedagsprofetiar, imotsetnad til i 1999. Då følte redaksjonen atdei måtte nemne Nostradamus, anten for åroe ned eller hisse opp medstudentane. Noi 2013 tenkjer vi ikkje lenger på å åtvare motden skumle mayakalenderen. Men Atriumeksisterer heldigvis enno! Til slutt vil vipeike på skilnaden mellom «nye studentarer ønska» frå ei gamal utgåve, her presentertmed «Uncle Sam», og den nylege «mennønskes» frå nokre nummer tilbake. Berre einkuriositet.Besøk Bloggen våratrium.b.uib.no

- forsider fra 1994 - 201228

IKONKeren Rebecca Marthinsen31

ei avslutjingog ei byrjingSom studentar lever vi i ein skiftande epoke i våre liv. Det er fyrstnår vi stoppar opp og ser tilbake på dei åra vi allereie har levd, at vimerkar kor mykje tid av livet som har gått.Tekst: Mari Mulelidmari_muli@hotmail.comIllustrasjon: Ingvild A. Janseningvildajansen@gmail.com32 Essay

Som ny student har ein allereie blitt ferdig med fleire epokareller fasar av livet sitt. Ein har allereie gått gjennom barnehage,barneskule, ungdomsskule og vidaregåande skule, og er no ihøgare utdanning. Som student skal ein ta val om kva ein vilstudere, og kva ein vil bli når ein blir stor, eller større, alt etterkor langt ein allereie har kome i livet. Det skjer som regel mangeendringar i denne epoken. Studentar ved høgare utdanning er iveldig varierande grad etablert. Nokre flyttar heimafrå for fyrstegong, kanskje til ein ny by med både gamle og nye vener. Denneepoken med mange val og endringar gjer at ein kanskje føler seglitt i uvisse. «Kva er det eigentleg eg held på med?Kva vil eg? Kva person er eg?» Store spørsmål utankonkrete svar. I slike periodar av livet er det viktigå tenke på det som var. Det som er. Det som kanvære, og ikkje minst det ein vil.Det Store Norske Leksikon definerer epokesom «Det tidspunkt da en ny utviklingsfase, enny tidsregning eller historisk periode begynner…»På personnivå kan ein tolke ein ny epoke som nårein startar i ein ny fase, som til dømes utdanning,jobb eller nye familiære forhold. Det er ikkje alltidein treng å halde hovudet i den epoken som einfinn seg i. Personleg elskar eg å mimre om godetider. På nye skular, universitet og jobbar møter ein stadig nyemenneskjer og får nye gode vener. På same tid ønskjer ein å ta varepå gamle vener som ein kan sitte og ha slike mimrestunder med,og samstundes skape endå fleire nye minne. Gjennom heile liveteksisterer det fleire trådar som skapar kontinuitet. Nokre trådartakast med vidare i dei nye epokane av livet, medan andre bliravslutta.I ein travel kvardag med mykje arbeid, oppgåver ogpensumlesing kan ein bli litt skremt av kor tida blei av. Plutselegskal ein byrja på ei bachelor - eller mastergrad ved universitetetutan å eigentleg forstå korleis ein kom seg dit. «Livet så langt hargått så fort», tenkjer ein. Eg sa ein gong til ein eldre og passeligetablert kollega på sommarjobben min: «Steik! Kor fort tida går,plutseleg er det sommar, og så er det jul! Tidlegare i livet mitt gjekkdagane så seint. Er det slik at tida berre akselererer mot den dagenein døyr?» Eg fekk eit kort «ja, det gjør den» til svar, med ein littfor alvorleg tone. Dette skremte meg litt. Eg tenkte tilbake på deiepokane av livet mitt som allereie er avslutta og som eg aldri kjemtil å få oppleve på ny, og på alle dei fasane i livet eg endå ikkje harPlutseleg skal einbyrja på ei bachelorellermastergrad veduniversitetet utaneigentleg å forståkorleis ein utanforvarsel kom seg ditgått gjennom. Eg er redd for at tida går så fort, at anten går den i fråmeg, eller at eg skal dette av i ein for brå sving om eg ikkje held megfast.Uttrykk som «carpe diem» og «lev kvar dag som det var dinsiste» dikterer nettopp det at ein på best mogeleg måte skal leve inotida. Allereie frå tidleg alder får vi vete at ein ikkje skal la andreepokar av livet eins bestemme korleis ein skal leve i notida, somDisneyfilmen Løvenes Konge tek opp. Ein skal ikkje la fortida avgjerekorleis ein skal leve. Faren til ei venninne sa til ho ein morgondei sat og åt frukost: «Dette er livet, mesteparten av livet består avkvardagar, derfor må vi ta vare på dei og kose ossså mykje som vi kan». Dette hadde eg ikkje tenktpå så mykje før. Kvifor er det slik at med ein gongei ny veke startar, kallar ein det «blåmandag» oggler seg til helga? Med ein gong eit nytt år startar,ønskjer folk at det skal bli vinterferie eller byrjarå planlegge sommarferien. Kvifor sjå framovertil neste hending å gle seg til, i staden for å gleseg over mindre ting i kvardagen? Dersom einberre ser fram til dei tinga som ein gler seg til,kan det ta plassen til gleda over kva som skjer idet augneblikket. Gled deg over små ting som einstrikkekveld midt i veka, ein fotballkamp medvener eller ein lunsj med kjende for å oppdatere seg på kva somskjer i livet deira og dele kva som skjer med deg. Ikkje bli som løvenSimba, som ikkje kan leve det livet han var meint til å leve grunnafortida hans. Heller ikkje gled deg berre til noko som kjem til å skjei framtida, men over det som skjer i vekedagane så vel som helga, ogta vare på epoken du finn deg i slik at du ikkje går glipp av den.Tida går og går, blir det sagt, men om den går i ein eller annaforstand så må den også kome frå ein plass. Epokar av livet harblitt avslutta, men det kjem stadig nye i livet ditt. Ein tek med segdet ein har opplevd, og nyttar erfaringar i den epoken ein lev i, ogvidare til nye epokar. At ein epoke av livet er over betyr ikkje at eintreng å avslutte alt, ein kan velje sjølv kva ein vel å ta med seg ogkva ein vil endre på. Ikkje tenk på kor fort tida går, heller nyt denmedan du går saman med den.KJELDER– Store Norske Leksikon: http://snl.no/epoke/historisk%20avsnitt (Sett: 31-01-13)33

IKONLinn Hellebust Kristiansen

IKONHanne Kari Njåstad

orienten kallerTekst og foto: Fredrik Daledale7@hotmail.comStudietilværelsen tynget meg ned, alle fag var kjedelige, himmelen virket plutselig mindre blå, og langtvekke i horisonten kunne jeg skimte at gresset var grønnere. «yOLO», tenkte jeg, og dro til Kina i et halvtår for å undervise engelsk.36 Utveksling

60 par brune øyne stirrer på meg. Stillhetener massiv. Det er faktisk en forskjell påstillhet og fravær av lyd. Stillhet er det manfår når potensialet for lyder er der, men allelydkildene unisont bestemmer seg for åikke lage noe spetakkel, som om de har enhemmelig avtale, en som bare de vet om.Det eneste som matcher stillheten i rommeter en overveldende følelse av forventing;noe kommer til å skje. Selv om eierne tilalle disse brune øynene ikke vet hva det er,nærmest dirrer kroppene deres av spenning.Den harde disiplinen de har fått drilletinn kjemper mot deres ungdommeligenysgjerrighet. Foran dem står jo noe sommange av dem bare tidligere har sett på TV:en blond, blåøyd, høy og hvit utlending.Meg… Men nå er jeg som tre av fem norskemenn en smule prematur, og for ordensskyld skal jeg herved følge konvensjoneneog begynne med begynnelsen.Beijing – alt ser likt ut i bunnenav et ølglassForrige vårsemester tok jeg en etterlengtetpause fra studiesirkuset og kastet megut på et aldri så lite eventyr. Jeg vendteblikket mitt mot Østen, nærmere bestemtet lite land i Asia som går under navnetKina. Her skulle jeg tilbringe et halvt årsom engelsklærer i en liten by, som jegikke ville få vite noe om før jeg fullførteen måneds «opplæring» i Beijing. Hvis duser nøye etter legger du merke til at ordet‘opplæring’ i forrige setning er omkransetav anførselstegn. Dette er et noenlundediskret hån fra min side, ettersom det varlite opplæring på gang. Fokuset lå merpå festing og prøvesmaking av diversebillig kinesisk sprit (alt smakte for øvrigsom neglelakkfjerner, men jeg kan ikkeakkurat klage på væske som får denne store37

vikingen fra vertikalen til horisontalenfor under 35 kroner). Måneden i Beijingvar absolutt en minneverdig opplevelse, ihvert fall med hensyn til de minnene somfremdeles var der dagen derpå. Men jegsatt igjen med et inntrykk av at Kina ikkevar så annerledes som jeg hadde forventet.De kulturelle forskjellene som jeg mentalthadde forberedt meg på, glimret med sittfravær, og jeg begynte å lurepå om dette bare kom tilå bli et halvt år med ferie.For å sitere en populærmeme: «Never have I beenso wrong»...Sanxiang – kinasnavleloJeg fikk vite at jeg skulleundervise i en liten byhelt sør i Kina som gikk,og sikkert fremdeles går,under navnet Sanxiang. Jegslo opp navnet i Lonely Planet-boken jeghadde med meg, og kunne da lese følgende:«Med mindre du planlegger å bytte bussher, slik at du kan reise videre, er detoverhodet ingen grunn til å dra til denneElevene haddeforsvinnende litetid til annet ennskole, og for åbruke litt store ordfikk jeg følelsen avat de var en smuleinstitusjonalisertbyen.» Lovende! De kulturelle forskjellenesom jeg hadde lengtet etter i Beijingannonserte sin ankomst ettertrykkeligallerede på togturen. Jeg måtte belage megpå en 26 timers reise, hvor ord som hygiene,komfort, intimsoner, plass og frisk luftåpenbart ikke var en del av vokabularet.Jeg er ikke spesielt kresen på disse tingene,men å ligge i «fjerde etasje» på en madrasspå 140 centimeter, med45 varmegrader i toget ogen hær av kinesere somvekselvis stirret på meg,spyttet overalt rundt seg ogskrek til meg på kinesisk erikke for meg det som fallerinn under begrepet «ideelleforhold». Stirringen er forøvrig noe jeg kunne skrevetmange sider om. Drardu som et blekansikt tilmindre byer i Kina vil folkfaktisk stoppe med det dedriver med, slippe det de har i hendene ogbare stirre, konsentrert og intenst, enkelteganger med munnen på vidt gap. Jeg erstygt redd for at jeg er skjermsparer på engod håndfull mobiltelefoner i Sanxiang.Men jeg hadde egentlig ikke som mål åfordype meg i stirring i denne omgang,det jeg har mest lyst å fortelle til deg somhar lest så langt, er hvordan det var å væreengelsklærer ved en kinesisk skole.skolen – murder was his nameLa oss få det praktiske unnagjort først.Jeg jobbet 5-7 dager i uken, fra åtte ommorgenen til fire på ettermiddagen. Jeghadde ansvar for 26 klasser à 60 elever. Hvisdu er en racer i hoderegning har du sikkertkommet frem til at jeg da hadde ansvaretfor over 1500 elever i løpet av en uke. Jeghar alltid vært god på å huske navn, menjeg innså fort at det var en rimelig håpløsaffære i denne situasjonen. Elevenes navnvar for øvrig en kilde til mang en latterfor meg. Hver elev på skolen min haddefått tildelt et engelsk navn, og mange avdisse var, for å bruke en gammel vannpoloreferanse,helt bak mål. Jeg hadde eleversom svarte til navn som for eksempelMurder, Soup og Fart. Et høydepunkt varnår Soup i engelsktimen ikke kunne fortellemeg en eneste ting man kan bestille påen restaurant. Dette er kanskje et naturligsted å nevne at engelsknivået var relativt38

labert både hos lærere og elever på skolen.Torbjørn Jagland hadde fått 100 % score påengelsk uttale, for å si det sånn.mer skole - gammelt brød ogsystemerJeg jobbet altså det som kan omtales somen vanlig arbeidsuke, men betalingen minfor strevet var ikke all verdens å skryte av.Jeg fikk 3000 yuan, eller 2500 kroner, hvermåned. Og de lange feriene som er grunnentil at alle velger læreryrket, var ikke å finnei Kina. Der var det nemlig sånn at hvis dettilfeldigvis var en helligdag som krasjetmed en skoledag, måtte man bare jobbeden påfølgende helgen for å gjøre opp fordet. I løpet av mine fem måneder hadde jegtil sammen fire feriedager, men det er velfremdeles fire mer enn mange andre, så jegklaget ikke. Som innledningen antyder vardet veldig stas for elevene at en utlendingskulle undervise dem, og de første timenegikk med på å svare på spørsmål om megselv og landet mitt. De kunne jo selvsagtikke tro sine egne ører da jeg la ut om vårtlangstrakte fedreland. De trodde ikke påmeg da jeg sa at vi hadde et eget språkog en egen valuta, de mente bastant at visnakket engelsk og betalte med dollar. Dajeg fortalte dem at jeg som 23-åring ikkehadde kone, ble de sjokkerte, og da jeg laut om det norske skolesystemet, ble demålløse. For skolen i Kina ligger virkeliget tiår eller to bak den norske på veldigmange felt. Undervisningen har en veldigrigid struktur som er verre å bryte oppenn det gamle kneippbrødet helt bakerst iskapet ditt, det som du ikke tør ta ut fordidu er redd for at hvilke sykdommer brødetenn har, skal smitte over på deg. Hvorvar jeg nå? Gammelt brød, ja! Jeg snakkerom det brødet som du ikke orket å puttei brødpose etter at du handlet, og bareslengte inn i skapet fordi du hadde dårligtid. Det som du glemte at eksisterte helt tildu begynte å høre rare lyder fra skapet omnatten, og til din store misnøye kom til denrevelasjonen at brødet nå hadde lagt der,relativt ubeskyttet fra omgivelsene, etterlatttil seg selv, helt siden Britney Spears toppethitlistene. Hmm, nå datt jeg en smuleav lasset, og jobber meg tilbake til denkinesiske skolen.I tillegg til en rigid struktur, virketdet som at kreativitet var noe som hellerble straffet enn belønnet. Lærerne sloelevene (både med bøker og knyttenever),arbeidsformer som gruppearbeid eksisterteikke, disiplinen var beinhard og det varaldri et mål at elevene skulle ha det gøy.De engelsktimene jeg observerte, fulgtealltid samme oppskrift: Læreren presenterteen powerpoint med dagens emne, ogleste ordrett opp det som stod der. Detvar ikke lov til å stille spørsmål, og hvislæreren ble ferdig med powerpointen førskoleklokken kimet, skulle alle pugge nyeord fra ordboken. Og da snakker vi ikkeom relevante ord for dagens tema, menbokstavelig talt A til Z. Alt i alt kan detvirke som en litt trist tilværelse. Skolen jegunderviste ved var en privat internatskolemed 8000 elever, og elevene var derfra syv om morgenen til ni på kvelden.Samtlige elever jeg spurte sa at det førstede gjorde etter skolen, var lekser. De haddeforsvinnende lite tid til annet enn skole, ogfor å bruke litt store ord så fikk jeg følelsenav at de var en smule institusjonalisert. Desosialiseringsprosessene som norske barngår gjennom utenfor skolen var fraværende,og elevene framsto for meg som noehomogene. Nå er det viktig å presisere at jeger meget farget av egen kultur når jeg gjør39

meg disse tankene, og jeg snakket ikke nokkinesisk til at jeg virkelig kunne «connecte»med kidsene mine. Jeg vil ikke si at detnorske skolesystemet er bedre. Hvis manfor eksempel hadde gitt samme matteprøvetil 11-åringene ved skolenjeg underviste i Kina, og til11-åringene ved skolen jegvar i praksis i her i Bergentror jeg det hadde blittslakt i Kinas favør. Men omdet er målbare resultateri matematikk som er detviktigste, skal jeg ikkeuttale meg om. Det er veluansett generell konsensus i Norge om atrealfag bare er tull, er det ikke?undervisning – stoltzekleiven ogfacebookI stedet for å rette meg etter dette veldigforskjellige skolesystemet som møttemeg i Kina, så prøvde jeg i mine timer åla elevene ha det litt gøy, og få dem til åbruke språket mer naturlig. Jeg oppfordrettil samtaler, og la et større fokus på denmuntlige siden av det engelske språket. ISamtidig merkerjeg at jeg trekkeslitt mot øst...Kanskje jeg baregår skeivt?stedet for den vante powerpointen, flesketjeg til med alt fra ordspill til Mr. Bean. Dettevar noe helt nytt for elevene, og det varen bratt oppoverbakke (vi snakker minstStoltzekleiven) som måtte bestiges før vivar på samme bølgelengde.Etter hvert som ukene gikkslapp elevene mine seg merog mer løs, og etter barenoen få måneder kunnejeg se stor framgang hosmange, noe som er enhverlærers drøm - ved siden avbedre lønn og lenger ferie.Jeg oppdaget også et stortønske fra elevene mine om å lære mer, ogenkelte klasser insisterte på at jeg skullegi dem lekser. Det er absolutt ingentingå si på arbeidsmoralen og iherdighetentil de kinesiske elevene, og det er for megliten tvil om at dette er et resultat av denovernevnte rigide strukturen og strengedisiplinen. Det er mye lærdom å hentefra Kina om hvordan et klasserom børstyres, og jeg prøvde å suge til meg så myejeg kunne. Jeg tror ikke nødvendigvis atden norske klasseroms-malen med 30 fjesklistret til laptopen sin, alle med Facebooklogoenklart reflektert i de trøtte øynene, ernoe særlig å strebe etter.brunostens kallPlutselig var det slutt. Eventyret var over, ogbrunosten kalte. Jeg liker å tro at jeg ble littklokere av det hele, men hvem vet egentligsånt? Livet er en reise, men man ender alltidopp der man hører hjemme, og kanskje erdet her mellom de syv fjell det er meningenat jeg skal være. Samtidig merker jeg atjeg trekkes litt mot øst... Kanskje jeg baregår skeivt? Uansett, det var trist å forlateelevene mine. Mye mer enn jeg hadde troddat det ville være på forhånd. Til tross forspråkbarrieren følte jeg et nært bånd tildem. De likte meg, og jeg likte dem. Når jegkom inn for å undervise så fikk jeg ståendeapplaus av mange klasser, og smil av resten.I Norge er jeg heldig hvis noen av elevenegidder å erkjenne min ankomst i det heletatt, og hvis jeg er heldig kaster de kanskjeen «like» min vei.Zai Jian!

100 år med stemmerettfor kvinner!Hurra! Hurra! Hurra! I år er det hundre år sidan kvinner fekk stemme i Noreg for fyrste gong. Vi var òg detfjerde landet i verda der kvinnene fekk stemmerett ved nasjonale val, så vi var ikkje så langt etter skjema.Tekst: Mari Mulelidmari_muli@hotmail.comvegen for våre kvinner• 1839: Enker og ugifte over 40 år fekkrett til arbeid.• 1854: Lik arverett for menn og kvinner.• 1882: Ida Cecilie Thoresen Krogh bleifyrste kvinne i Noreg som tok examenartium.• 1883: Den første kvinnesaksklubben,«Skuld», blei danna.• 1884: Norsk Kvinnesaksforening bleidanna.• 1884: Kvinner fekk tilgang tiluniversitetsutdanning.• 1885: Kvindestemmeretsforeningen(KSF) blei stifta med Gina Krogh somformann.• 1888: Gifte kvinner blei gjort myndige.• 1890: Spørsmålet om stemmerett forkvinner vart for fyrste gong behandla iStortinget.• 1898:Landskvinnestemmerettsforeningenblei danna.• 1901: Kvinner fekk begrensa kommunalstemmerett.• 1901: Dei fyrste kvinnene blei valt inn ikommunestyret i Oslo.• 1905: Folkeavstemming om Noregskulle gå ut av unionen med Sverige,der 278 298 kvinner gav underskrifta sifor unionsoppløysing, men ikkje bleitalt med.• 1907: Kvinner fekk begrensastemmerett ved stortingsval.• 1910: Kvinner fekk full kommunalstemmerett (Hurra!).• 1912: Kvinner fekk tilgang til dei flestestatlege embete.• 1913: Kvinner fekk nasjonal stemmerett11. juni (Hurra!).• 1915: Kvinner kunne for fyrste gongstemme ved stortingsvalet.• 1921: Fyrste kvinnelegestortingsrepresentant, Karen Platou, påHøgre si liste i Kristiania.• 1927: Kvinner blei jamnstilte medmenn via lov når det gjaldt skilsmisse,myndigheit over eventuelle barn ogeigedomsrett.• 1928: Sigrid Undset vann NobelsLitteraturpris som fyrste norskekvinnelege forfattar, og den tredjekvinnelege forfattaren på verdsbasis.• 1938: Kvinner fekk tilgang til alleembete utanom geistlege og militære.• 1945: Norske KvinneorganisasjonersSamarbeidsnemnd blei danna somei samling av ulike kvinnelegeorganiserte grupper innanforfagforening.• 1945: Fyrste kvinne, Kirsten Hansteen,kom inn i regjeringa.• 1950: Kvinner fekk rett til å framleisvere norske statsborgarar, sjølv omdei gifta seg med ein utanlandskstatsborgar.• 1951: Likelønnskonvensjonenvedteken av ILO (International LabourOrganization).• 1952: Kvinner fekk full likerett til alleembete.• 1959: Staten danna Likelønnsrådet.• 1961: Kvinner fekk rett til å krevjesærskilt likning av eiga inntekt.• 1971: Organisasjonen Nyfeministeneblei danna.• 1972: Organisasjonen Kvinnefrontenblei danna.• 1974: Organisasjonen Brød og roser bleidanna.• 1978: Likestillingsloven blei vedteken– no blei all forskjellsbehandlingmellom menn og kvinner forbode,utanom når det fremmer likestilling.• 1978: Likestillingsombodet bleidanna (i dag: Likestillings- ogdiskrimineringsombudet).• 1981: Noreg og Norden får sin førstekvinnelege statsminister: Gro HarlemBrundtland (Ap).KJELDER:– http://snl.no/Norge/kvinne-_og_likestillingssp%C3%B8rsm%C3%A5l(7-02-13)– http://www.stemmerett.no/begynnelsen/ (7-02-13)– http://www.stemmerett.no/adgang/ (7-02-13)– http://www.stemmerett.no/mandfolkavstemning/(7-02-13)– http://www.stemmerett.no/imal/ (7-02-13)Historie 41

IKONKeren Rebecca Marthinsen42

Fylla på pensum?Studentenes drikkekultur handler ikke bare om fadderuken én gang i året.Alkohol er blitt det sosiale limet i hverdagen, og avgjørende for hva det vil si åvære student.Tekst og foto: Linn Hellebust Kristiansenlinn.hkristiansen@gmail.comNår undersøkelser om studentenes alkoholvaner blir offentliggjortmed bekymringsverdige resultater, er fagfolk og helsepersonellraskt ute med å kritisere og påpeke helsefarer. Men hva med å hellerspørre hvorfor studentene drikker så mye som de gjør, til trossfor advarslene? Hvor lett er det å bryte ut av etveletablert og akseptert drikkemønster?for mye godt i glassetDet drikkes for mye alkohol. Ifølge StudentenesHelse- og trivselsundersøkelse (ironisk nokforkortet til «SHOT») gjennomført av TNS Galluphøsten 2010 (lagt frem i 2011), er det nærmerebestemt fire av ti som er litt for harde påflaska og befinner seg i en risikosone. 71 % avBergensstudentene har et drikkemønster somkan være skadelig over tid (for de av dere som erdårlige i matte, er dette nærmere tre fjerdedeler av alle som deltoki undersøkelsen). Eksperter råder til å ta noen alkoholfrie helgerinnimellom, og til å eventuelt «roe seg ned med noe alkoholfritt».Om det er snakk om en kopp te eller et fotbad får være opp til denenkelte.I studentenes tilfellekan drikkingen føretil at man sitter igjenmed mange tommeølbokser istedenfor enuniversitetsgradForbruket fortsetter å øke. De negative konsekvensene ermange og kjente. Lever- og nyresvikt, depresjon, søvnproblemer,hjerneskader – listen er lang og lite hyggelig. I studentenes tilfellekan drikkingen føre til at man sitter igjen med mange tommeølbokser istedenfor en universitetsgrad. Andreuønskede scenarier med promille i blodet:blackouts, ubeskyttet sex (eventuelt dårlig sexman knapt husker), vold og skulking av skoleeller jobb. Dette har derimot blitt en del avhelgemoroa for ganske mange. Det første mantenker på når man våkner klein dagen derpå, erikke antall hjerneceller man mistet kvelden før,men om det er kald cola i kjøleskapet og Paracet inattbordskuffen.alkohol – et nødvendigsosialiseringsmiddelProblemet er ikke at studentene drikker. For all del, alkohol ergjerne en del av studenttiden mange ikke ville vært foruten, oghvem har ikke gått på en smell eller to man kan flire godt av iettertid?Studentliv 43

Problemet er at myten om «den gladestudenttilværelse» leves for fullt ut ipraksis. Denne typen drikkekultur harblitt normalisert og godkjent som en delav dagliglivet, hvor«alle» opptrer på sammemåte. Fylla har blitt enlike naturlig del somukentlig pensumstoff.Studenter er undermye press, og brukeralkohol både somløsning og belønning iulike situasjoner. Mandrukner sine sorger etteren dårlig gjennomførteksamen, og løftersmilende glasset etter engod eksamen. Eller fordi man rett og slett erferdig med den. Påskuddene for å ta seg enpils er like mange som fallgruvene.Det første man tenkerpå når man våkner kleindagen derpå, er ikkeantall hjerneceller manmistet kvelden før, menom det er kald cola ikjøleskapet og Paracet inattbordskuffenfadderuken som syndebukkDenne livsstilen er såpass nedfelt blantstudentene, og sparkes i gang hvert semestermed fadderuken. En hel ukes bli-kjent-kalashvor byen fylles opp avfestglade ungdommermed promille iblodet, ikke uliktrussetiden. Samtligehar nok motvilligpresset ned noen ølfor å «kjøre seg opp»før de stiller på et avfadderarrangementene.Det er viktig å få medseg alt. Krise å gåglipp av atter en episkfyllekveld i den nyestudenttilværelsen.Fadderuken er i utgangspunktet et godttiltak som skal være gøy og inkluderende,før alvoret i auditoriene starter. Desiste årene har det vært mye offentligoppmerksomhet rundt konsumeringav de edlere dråper under fadderuken.Utdanningsinstitusjonene er meget klarover situasjonen, og vil skjerpe inn ved ålegge til rette for alkoholfrie alternativ.Situasjonen er blitt tatt på alvor, og tiltakble lansert. Under forrige fadderuke ble dettrykt opp såkalte «Lykkepromillekort» etterinitiativ fra Studentsamskipnaden i Bergen.Kortene viste hvor mye man kan drikke forå ha en god festopplevelse, og hvordan duunngår den slemme bakrusen. Kampanjenvar ikke ment som en moraliserendepekefinger, men ville gjennom enoppfordring om måtehold, trekke frem depositive sidene studenter forbinder medeffekten av alkohol, som det å være mersosial og utadvendt.Hvor sårt trenger man alkoholen forå være tilstrekkelig sosial som student?Det er en kjent sak at de som ikke deltar ifadderuken synes det er vanskelig å skaffeseg venner på studiet senere. Selv om denne44

fuktige uken i aller høyeste grad kan virkeekskluderende for de som ikke drikker ellervelger å droppe det hele, er alkohol medpå å knytte folk sammen og fungerer godtsom oljen i et velsmurt sosialt maskineri –uansett hvilke farer detfører med seg.Men fadderukefyllaer likevel ikke det mestbekymringsverdige.Fadderuken finnersted én gang i året.Det er når alkoholenblir en fast følgesvennresten av semesteret atvarsellampene burdebegynne å blinke. Syvav ti studenter menerogså selv at det genereltdrikkes for mye alkoholi studentmiljøene. Dettekan gi en indikasjonpå hvor vanskelig det er å bryte ut av etanlagt mønster. Frykten for gå glipp avnoe eller å bli holdt utenfor det sosiale erstor, antakeligvis større enn den dårligesamvittigheten når man dropper enforelesning som følge av en sen bytur.«Skikkelig student er lik skikkelig dritings».akademisk promillerevolusjon?Det er nok av alkoholfrie tilbud ogaktiviteter der ute. At studenteneFrykten for gå glippav noe eller å bli holdtutenfor det sosialeer stor, antakeligvisstørre en den dårligesamvittighetennår man dropperen forelesning somfølge av en sen bytur.Skikkelig student =skikkelig dritingssosialiseres inn i en voldsom drikkekulturgrunnet mangel på alkoholfrie alternativerblir feil å si. Det finnes mange ulikestudentorganisasjoner med fokus påakademia, sport, musikk og kultur hvoraktivitetenes hovedfokusslettes ikke er alkohol.Kjernen ser ut til åligge i hvilke valg ogprioriteringer mangjør, hvor følelsen avat man burde velgedet festlige lag foranandre ting melder seg.Dessuten er de flestesosiale sammenkomstermed alkohol privatarrangert, uavhengigav institusjoner ellerorganisasjoner av noeslag.Når man finnerhieroglyfer fra oldtidens Egypt hvor deeldre klager på de yngres alkoholforbruk,skjønner man at dette er gammelt nytt.Alle vet at overdrevent alkoholinntak erhelseskadelig, få vet nøyaktig hva det gjørmed kroppen på lang sikt.Hva skal man så gjøre for å reduserealkoholinntaket, eller rettere sagt, hva skaltil for å forandre holdningen til alkoholblant studenter? De fleste er jo oppegåendenok til å vite når de burde snu i baren? Detkommer til å kreve både ressurser og tid(samt en liten reality check?) for å kutte nedpå torsdagspilsen, når disse holdningeneog denne livsstilen står så sterkt som i dag.Informasjon og holdningskampanjer eren start. Det skal mer til enn alkoholfrierebusløp under fadderuken for at det skalføles helt greit å si nei innimellom.KILDER:– Studentenes Helse- og trivselsundersøkelse, TNS Gallup2010– http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10038399– http://www.uib.no/filearchive/2012-054.pdf– http://www.ba.no/nyheter/article6188461.eceVIL DU BIDRA MEDTEKST ELLER FOTO I ATRIUM?KONTAKT ATRIUM@UIB.NO45

46IKONGina Raanaas Tandberg

Hva leser de som underviser ifremmedspråk?Tekst og foto: Marianne Aasenmarianne.aasen@live.noPernille myrvoldUniversitetslektor i Institutt ved fremmedspråk og språklærer i arabiskPernille liker det som er morsomt og givende, som for eksempel eventyr av Beatrix Potter,faktabøker om småkryp, dyr og planter. I tillegg liker hun norske grammatikkbøker framange ulike språk, som for eksempel arabisk, spansk, fransk, somalisk og hindi. En storleseropplevelse var Den usynlige muren av Harry Bernstein som handler om et kristent/jødisk nabolag i England under første verdenskrig. Bilder fra en barndom av Hanna Mina eret annet «must» å lese. For tiden leser hun i en bok av Dagfinn Grønnoset som handler omtaternes opplevelser i Norge og Pinnsvinet av Zakaria Tamer som er en syrisk forfatter hunsnakker varmt om.Pär SandinFørsteamanuensis innen gresk, klassisk filologi, litteraturhistoriePär leser for tiden Steven Runcimans The Sicilian Vespers som handler om maktkampen påSicilia under middelalderen. Han leser også Iain M. Banks’ Look to Windward, som han forklarerer ren underholdning av science fiction-genren. Som favorittforfattere eller - bøkervil han bare nevne moderne prosaforfattere. Blant disse er Christian Kracht en sveitsiskforfatter som han liker på grunn av hans indignasjonsfrie og estetiske stadfestelse av dødeideal. Fra 1800- og 1900-tallet liker han Fjodor Dostojevskij, Friedrich Wilhelm Nietzsche,Thomas Mann og Marcel Proust. Disse forfatterne gir en sluttrapport av problemet individkontra omverdenen, de førstnevnte med krav om å løse det, de sistnevnte uten slike krav.Benedicte m. irgensFørstelektor i japansk språkBenedicte har nettopp lest Den tomme stolen av J. K. Rowling, som hun fikk i julegave. Blantbøkene som står for tur er Det nye Kina av Henning Kristoffersen som handler om Kinashandel, kultur og politikk. Hun bemerket den økende digitaliseringen de siste tjue årene ogsier at hun bruker mer og mer tid på å lese artikler og leserinnlegg på nett. Mye tid går medpå å lese om det som rører seg i det japanske samfunnet. Dette hjelper henne å gi aktualitettil forelesningene hun holder. Aviser og tidsskrifter som Morgenbladet, Forskningsforum,Bergens Tiende og Aftenposten hører til ukens faste leselektyre. I tillegg har hun en bok medvisdomsord fra Dalai Lama liggende på nattbordet.tor Jan ropeidAmanuensis i Tysk litteratur og kulturTor synes det er vanskelig å skille mellom jobb og fritid, den ene smitter gjerne litt overpå den andre. Leseinteressene går litt på omgang. For tiden leser han krimforfatterenRaymond Chandler, og bemerker at han blant annet har inspirert den norske forfatterenGunnar Staalesen. På kontorpulten ligger det en utgave av de tyske avisene Die Zeit og DerSpiegel. I tillegg liker han å lese artikler og bøker om biologi og botanikk, som virkelig fårham til å koble av fra jobben. Edgar Allan Poe var en forfatter som gjorde stort inntrykk påRopeid da han var sytten år og gikk på gymnaset. Men, sier han litt ettertenksomt, bøkenekan jo virke litt overdrevet i ettertid. Kanskje smaken også forandrer seg med tiden.Pensumfritt 47