Small molecules crucial questions - Bioteknologinemnda

Åpent møte 17. september 2004mennesker og miljøer må først og fremst spre sin viten.Kun da vil den gi næring til fornyet kunnskap, som igjenvil åpne for større lærdom og en bred forståelse.Bred forståelse gir oss mulighet til å byggesamfunn som styrer teknologien til beste formennesker og fellesskap. Snever innsikt i samspilletmellom de ulike vitenskapsgrener, fører til atmennesker og samfunn risikerer å bli styrt avteknologiens egenkraft.Det finnes knapt noe kunnskapsfelt i vår tid, ognære framtid, som vil berøre oss mer enn bioteknologiensnye og kommende kunnskapsbase.Gjennom generasjoner har vi etablert sannheterog konvensjoner for forståelse av livets tilblivelse.Med den nye viten blir mange av disse sannhetenenå snudd fullstendig opp ned – en etter en.Før 1997 – for mindre enn 10 år siden – varskapelse av høyerestående liv uten et egg og ensædcelle betraktet som ren science fiction og illusjon.I dag vet vi at utopien likevel ble en realitet. Såhva er egentlig liv slik vi har ment å forstå detsiden menneskets tilblivelse? Og hva vil den nyekunnskapen gi oss, og gjøre med oss? Hvordan vil denpåvirke vår kultur og vår evne til å gi humanismennye dimensjoner?Kunnskapen som setter oss i stand til å knekke dengenetiske koden hos dyr og mennesker vil kunne gi ossforandrede liv, lengre liv, friskere liv – men vil den ogsågi oss bedre liv? Gir den oss mer tolerante samfunn?I forventningene til bioteknologiens uanedemuligheter, må vi derfor også ta oss tid til å stillede mer kritiske spørsmålene, fordi det gode liv eravhengig av så uendelig mye mer enn mennesketsbiologi alene.Fargerike, stimulerende fellesskap gis først ogfremst næring av et biologisk mangfold – både inaturen, og blant mennesker. Livet er ikke aleneønsket helse eller biologisk lykke – livet er åbli akseptert som den man er uavhengig av sinbiologiske status. Det gode liv er likeverdet mellommennesker. Livets goder finner vi i fellesskapet medog for hverandre.Uansett hvilken genetisk kunnskap vi frambringervil vi aldri kunne bestille oss ”rynkefrie liv”. Vi skalsette våre forhåpninger til bioteknologiens muligheter,men samtidig unne oss tid til etisk refleksjon slik at vikan unngå å bli fullstendig blendet av dem.Urealistisk frykt og overdreven forventning giraldri god grobunn, for verken tanke eller handling.Derfor har vi i dag fått en utmerket anledning til åøke vår innsikt gjennom å lytte til verdens fremsteforskere innen bioteknologiens fagfelt – og i dettefagfeltets eget møte med samfunn og mennesker. Idag har vi fått en åpning for dialog og refleksjon foralle oss som er tilstede. Alt vi har å gjøre, er å gripemuligheten.Vi som står som innbydere og arrangører ønskerdere velkommen!7

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsÅpning IIKristin ClemetUtdannings- og forskningsministerDet er en stor glede å ønske velkommen til konferansen“Small molecules – crucial questions” somarrangeres av Bioteknologinemnda og Den norskeUNESCO-kommisjonen. Konferansen markerer ogsååpningen av Forskningsdagene 2004.Forskningsdagene, et inititiativ fra Norgesf o r s k n i n g s r å d , h a r i å r 1 0 å r s j u b i l e u m .Forskningsdagene har som formål å overføre tilallmennheten, og spesielt til unge, den enormebetydningen vitenskap og forskning har på våredagligliv. Dette er en nasjonal begivenhet, envirkelig vitenskapsfestival som hele landet tardel i med foredrag, utstillinger og eksperimenter.Her blir det utvist mye kreativitet, og det er rikemuligheter til å lære og bli inspirert. Det vil dereselv kunne se når dere besøker bodene utenfor påUniversitetsplassen. Forskningsdagene har værten stor suksess og jeg vil få lov til å si: Gratulerermed dagen, jeg håper dette vil fortsette!Bioteknologi er et felt som utvikler seg såraskt at det som for kort tid siden var ”sciencefiction” i dag er en realitet. Jeg er derfor glad for atForskningsrådet har valgt denne konferansen tilå markere åpningen av Forskningsdagene i 2004.Bioteknologien gjennomsyrer vårt dagligliv ogsamfunn i et omfang vi trolig knapt er klar over.Den er en viktig del av kjemisk og farmasøytiskindustri, og dens rolle i medisin, mat og fôrproduksjoner mye debattert. Men bioteknologien ”tilhører”ikke naturvitenskapene lenger. Bioteknologi blirbrukt innen en rekke forskjellige områder, alt fraarkeologi til å løse kriminalsaker. Omfanget avanvendelser er allerede enormt, og vi vet endaikke hvilket omfang den kan komme til å få.Bioteknologi har forandret vårt syn på verden.Den nye kunnskapen forandrer vårt syn påmennesket og naturen. En følge av hvor kraftfulldenne teknikken er, er at den reiser meget viktige ogkomplekse spørsmål som ikke har noen enkle svar.Balansen mellom forskningens frihet og etiskeutfordringer erytterst viktig, ogd e t i n t e r n a s j o -nale samfunn måutvikle bio-etiskestandarder basertpå menneskeverdo g d e m o k r a t i .Men for å få til enreell demokratiskprosess, trengerallmennheten åbli informert omfremskrittene ibioteknologien. Bare da kan den ta del i prosessen.Bioteknologi og de etiske problemstillingenemå bli undervist i skolene også. For å bidra til detarrangerer Bioteknologinemnda og Den norskeUNESCO-kommisjonen kurs for lærere og lærerutdannererundt om i landet. Denne konferansen eren del av kurset for lærere i Oslo-området. Kurs vilogså bli arrangert i Bergen, Trondheim og Tromsøsenere i år – men vi kan ikke love nobelprisvinneresom lærere ved disse kursene! Jeg er overbevist omat bioteknologi med alle dens utfordringer vil ha enspesiell appell til de unge, og jeg håper den snartvil bli en mer integrert del av pensum i skolene.Det er ikke bare en stor ære, men også en storinspirasjon for våre utdannings- og forskningsmiljøerå ha her hos oss slike eminente fagfolk.De er i forskningsfronten innen bioteknologi,samtidig som de har de vist et dypt engasjementi etiske og sosiale konsekvenser av teknologienog har tatt aktivt del i samfunnsdebattene.Kjære foredragsholdere, dere har vist oss atvitenskapen ikke bare tilhører forskerne og at deetiske spørsmålene ikke bare tilhører etikerne, menat vitenskap og etikk tilhører oss alle. Takk for atdere kom for å dele noe av deres kunnskap og innsiktmed oss. Jeg ønsker dere lykke til med konferansen.8

Åpent møte 17. september 2004Åpning IIIPaal AlmeDirektør i Norges ForskningsrådÆrede gjester!Dere vet sikkert at alt dere ser her ved dennetalestolen er basert på forskning?Mine briller – selve innfatningen er et produkt avavansert forskning både på metaller og plast, og ikkeminst linsene – med avansert sliping av glass, somgjør det mulig selv for den mest astigmatiske personå få et tilnærmet normalt syn.Mine klær – den avanserte behandlingen avbomullen, som gjør at det ikke lenger er en kraftanstrengelseå få strøket skjorteflakene glatte. Ellerdressen, som er fremstilt av stoffer som er behandletslik at de tåler både en biltur og fem timer på konferansei dag, uten å ende opp som en vaskefille.Min klokke – et vidunder av et produkt, som viserså riktig tid, at det noen ganger er spennende selv åta nedtelling før dagsrevyen.Og mobiltelefonen. Dette produkt som er elsket oghatet av alle, men som har snudd fullstendig opp nedpå begrepet kommunikasjon. Forleden fikk jeg tekstlighilsen med bilde fra min sønn som var på ferie påKypros. Aktuelt på sekundet – mens postkortet som jegsendte min gamle mor fra Spania i sommer, ankom touker etter at jeg selv var tilbake. (Så kan vi selvfølgeligdrøfte hvilken hilsen som gledet mest av disse to.)Min kneoperasjon sist sommer, foretatt med kikkehullsteknikk,er et resultat av det siste innenformedisinsk forskning. En operasjon som gjorde atjeg kunne slippe ut fra sykehuset langt raskere ennom jeg hadde blitt operert slik de gjorde for noen fåår siden.Kun min egen kropp, er – så langt – ikke basertpå forskning. Og jeg må medgi at jeg nok håper detvil forbli slik.Vi har alle sauen Dolly friskt i minne – og vi kjenneralle til de etiske problemstillinger ved denne typeforskning. Debatten gikk varmt for seg i tiden etterat nyheten om verdens første klonede pattedyr blekjent. Og det var nok mange som førte tankene videretil mulig kloning av mennesker.Alle som en i denne salen er berørt av forskningen,i langt flere fasetter enn min lille introduksjon her.Og når vi er så berørt av denne forskningen, hva erda mer naturlig enn å holde oss informert om den?Det er nettopp dette som er grunnen til at vifor 10 år siden etablerte Forskningsdagene – ennasjonal samling,der alle – universiteter,institutter,høyskoler, bedrifterog enkeltforskere,inviteres til å visesin forskning for etbredt publikum.Målet vårt medForskningsdagene,er altså å få presentertall den fantastiskeforskningensom utføres i Norge,for deg og meg.Det vi håper å oppnå med dette, er:- å få forståelse for hvorfor nasjonen Norge måforske,- å få aksept for at det trengs penger til forskning,til tider mye penger,- at forskning ikke alltid gir raske resultater, menofte må starte som grunnforskning, noe somgir oss økt kunnskap og innsikt i forskjelligeproblemstillinger- og ikke minst håper vi at forskning i seg selv,kan fremstå som et yrke som vi mener flereungdommer (ikke minst jenter) burde væreinteressert i. Spesielt innenfor realfagene, somvi ser at stadig nedprioriteres i forhold til andrefag, til tross for at nettopp disse fagene dannergrunnlaget for mye av det som skal bygge vårfremtid.Og så konstaterer vi i dag, på 10 årsdagen for Forskningsdagene,at arrangementet har vokst til å bliet både stort og landsomfattende arrangement, endugnad der nesten alle våre forskningsinstitusjonerer med i en eller annen form. Arrangementet harfaktisk evnet å legge på seg år for år – ikke ulikt myeannet vi kjenner til.Og med hele 1000 forskjellige arrangementer iløpet av en uke, tror jeg vi har all grunn til å væretilfredse med status så langt.Jeg håper dere alle får stor glede av dagen i dag– og mange andre arrangementer vi har på programmethele neste uke.Hjertelig takk for oppmerksomheten!9

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsPresentasjon av møteleder og deltagerne i debattpaneletProfessor Nina WitoszekProfessor Dag Olav HessenNina Witoszek er fødti Polen og studerte litteraturi Stockholmog Oxford. Hun erprofessor ved Senterfor utvikling og miljø(SUM) ved Universiteteti Oslo og harvært tilknyttet en rekkeandre europeiske universiteter.Witoszekhar forfattet eller værtredaktør for en rekkebøker - fagbøker såvel som skjønnlitterære tekster og filmmanus - blant dem“Nature Mythologies: From the Eddas to Ecophilosophy”,“Rethinking Deep Ecology” og “Culture and Environment:Interdisciplinary Approaches”.Dag O. Hessen tok sindoktorgrad i biologived Universitetet i Oslo,og har siden 1993 værtprofessor ved Instituttfor biologi ved sammeuniversitet. Han hararbeidet med en rekkeemner, for det mesteknyttet til økologi iakvatiske systemerog evolusjonsbiologi.Hessen har skrevet enlang rekke artikler, såvel i internasjonale fagtidsskrift som populærpressen. Hanhar skrevet flere bøker – en av de seneste er “Gener, Gud ogGaia”. Hessen har også fått Norges forskningsråds pris forfremragende forskningsformidling og Aschehoug forlagspris for populærvitenskaplige bøker. Hessen sitter i flereinternasjonale vitenskapelige komiteer og er en mye benyttetforedragsholder på internasjonale konferanser.Professor Ole Petter OttersenMøteleder Per Egil HeggeOle Petter Ottersen toksin doktorgrad i medisinved Universitetet iOslo, og er nå professorved Instiuttgruppe formedisinske basalfagved samme universitet.Han er også leder forden nasjonale planenfor funksjonell genomforskning(FUGE),Centre for MolecularBiology and Neuroscience(CMBN, et av 13norske sentre for fremragende forskning) og koordinator forCentre for Research in Water Imbalance Related Disorders(WIRED, nordisk senter for fremragende forskning). Ottersenhar publisert over 300 artikler innen cellebiologi og nevroanatomii internasjonale tidsskrifter og bøker og har vært redaktørfor flere internasjonale bokutgivelser. Han er også europeiskredaktør for Neuroscience, tidsskriftet for The InternationalBrain Research Organization.Per Egil Hegge er journalistog redaktør iAftenposten. Han hartidligere vært korrespondenti Moskva ogWashington og har i enårrekke markert seg iden norske samfunnsdebatten.10

Åpent møte 17. september 2004Celler fra klonede embryoer i forskning og terapiIan WilmutDepartment of Gene Expression and Development ved the Roslin Institute i Edinburg, SkottlandFør jeg går inn på de vitenskapelige detaljene, vil jegfremheve at vitenskap av denne typen er i høyestegrad et lagarbeid. Mange personer har vært involverti forskningen de siste 15 årene. Jeg vil spesieltfremheve Lawrence Smith og Keith Campbell sombegynte forskningen på kjerneoverføring, LorraineYoung introduserte noen spesielle aspekter til molekylærbiologien,Paul De Sousa leder teamet som nåetablerer humane embryonale stamceller fra donerteembryo. Tim King og Susan Rhind er veterinærenesom har tatt seg av dyrene våre. Denne typen forskninger og må være et lagarbeid. Jeg er den som harprivilegiet av å reise og snakke om dette, men detteer dem som har gjort det meste av arbeidet.Det jeg håper å gjøre i dette foredraget er først åbeskrive prosessen med kloning for dere, og så spørrehvorfor vi ønsker å klone. Jeg vil konsentrere megom én bestemt anvendelse, før jeg kommer inn på detsom er oppnådd så langt. Ved å gjøre dette håper jegå hjelpe dere til å gjøre dere opp deres egne meningerom de etiske spørsmålene: Hvilke av anvendelseneer etiske akseptable for dere? Og spesielt: Er detakseptabelt å produsere celler fra klonede embryoer,for forskning eller terapi?Hvordan klone? Figuren nedenfor viser hva somer involvert i kjerneoverføring. Du må ha to celler.En ubefruktet celle ”recovered” fra en donor på dentiden det vanligvis ville blitt parret (”mated”). Vibruker først en liten pipette for å fjerne kromosomet– den genetiske informasjonen – fra egget. Den andrecellen er en vanlig kroppscelle. I Dollys tilfelle komden fra melkekjertelen til en voksen søye. Disse cellenedyrkes i en skål på laboratoriet. I figuren er detvist to forskjellige veier fra den vanlige kroppscellenfor å indikere at det er mulig også å gjøre genetiskeendringer før en lager et klonet individ. Den sammeIan Wilmut tok sindoktorgrad ved universiteteti Cambridge,Storbritannia. Han erleder ved Departmentof Gene Expressionand Development vedthe Roslin Institute iEdinburg, Skottland.Wilmut var leder forprosjektet som i 1996resulterte i den klonedesauen Dolly. Hansforskningsinteresserer fosterutvikling hos pattedyr, embryo-manipulering, kjerneoverføringog “gene targeting” i mus, kyr, sauer og griser.pipetten kan brukes til å plukke opp én av cellene,og plassere den mellom skallet (zona pellucida) somomgir egget og eggcellen. Vår metode er så å gi etelektrisk støt for å oppnå to ting: Å smelte de tocellene sammen, og å stimulere egget til å begynneutviklingen. Hvis prosessen er vellykket, det skjeri 25-50 % av tilfellene, vil embryoet etter seks-syvdager ha utviklet seg til blastocyststadiet. Blastocystenbestår av omkring 200 celler og blir overførttil mottakeren.Men hvorfor klone, og hvilke muligheter blir tilgjengeligeved denne kloningsteknikken? Det er uheldigat det som får størst oppmerksomhet i media ermuligheten til å lage mennesker – å kopiere en personsom allerede er her, eller har vært her. Jeg er sikker påat alle her i rommet er enige om at vi må avvise denanvendelsen. Men jeg tror jeg kan argumentere forhvorfor vi burde vurdere alle de andre mulighetene,under forutsetning av at teknologien er sikker.11

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsJeg tror vi må skille mellom hvorvidt det på denene siden er mulig å gjøre dette på en sikker måte,og på den andre siden om det er etisk akseptabelt ågjøre det, selv om vi vet at det er sikkert.Terapi vil bare komme i betraktning en gang iden trolig fjerne fremtid, når vi vet at prosedyren ersikker. For å forklare hvorfor, må jeg introdusere derefor embryonale stamceller. I figuren under indikeresen blastocyst til venstre. En blastocyst er så liten atman må bruke mikroskop for å se den. Metoder erfunnet, for noen arter, for å isolere den indre gruppenmed celler fra blastocysten, og dyrke dem i enskål i laboratoriet på en slik måte at de vil vokse ilang tid uten å endre seg, men beholde evnen til åforme alle vev i arten de kommer fra. Disse cellenekalles embryonale stamceller (ES-celler). Slike cellerer etablert fra humane embryoer i mindre enn 10år, men lignende celler har vært tilgjengelige framuseembryoer i over 20 år, og har vært mye brukti forskning. Det er fra arbeidet med disse vi gjørden generaliseringen at de vil vare i lang tid, ogopprettholde sine egenskaper. Jeg er sikker på atdere ser at hvis de beholder denne egenskapen, kande brukes til å reparere skadet vev.Hvis vi kan lære hvordan vi kan ta embryonalestamceller og tilføre de nødvendige faktorene til cellekulturene,så kan vi stimulere dem til å endres tilen hvilken som helst celletype som er nødvendig forterapi eller forskning. I figuren øverst i neste kolonneer dette eksempelvis illustrert med kardiomyocytter(hjertemuskelceller) for å reparere et skadet hjerte,og ulike typer nerveceller for å reparere i hvert fallnoen typer skade på sentralnervesystemet.Alle populasjoner, med ett unntak, av embryonalestamceller som har vært derivert fra menneskeligeembryoer har kommet fra donerte embryoer. Dette erembryoer laget ved in vitro-fertilisering (IVF), mensom ikke lenger trengs for befruktningsbehandlingenog som er donert til forskning. Men, vi mener at detvil være passende og viktig å produsere embryoerved kjerneoverføring, som vi vil kunne deriverestamceller fra.Fire hovedgrunner som vi mener rettferdiggjørdette er:1. Celler for in vitro-modellering av sykdommerhos mennesker2. Celler for toksikologiscreening / testing avlegemidler3. Vevsforlikelige celler for terapi4. Vevsforlikelige celler for somatisk genterapi1. og 2. er for bruk i laboratoriet, og 3. og 4. for terapi.Hvis du vurderer å sette celler inn i pasienter, må duvite veldig mye mer om cellene – sikkerhetsterskelenvil være mye høyere enn om hensikten er å brukedem i laboratoriet. Dette er grunnen til at vi i førsteomgang foreslår at prosedyrene burde brukes til åstudere menneskelige, genetiske sykdommer.Vi ønsker å studere en sjelden genetisk sykdom.Sykdommen har flere forskjellige navn: ALS (AmyotrophicLateral Sclerosis), ”motor neuron-disease”og ”Lou Gehrig’s Disease”. Etter hvert som sykdommenutvikler seg, mister pasienten kontrollen medmange av musklene fordi nervene som kontrollererbevegelsene slutter å fungere skikkelig. Til slutt dørpasientene som oftest fordi de slutter å puste. Detteer en sykdom som typisk viser seg ved 54-års alderen– hvoretter pasienten som oftest dør innen fire år.Men dette varierer mye, og sykdommen kan vise seghos både yngre og eldre, og noen lever mye lenger medsykdommen selv om de har noen av symptomene.Men i hovedsak er dette en sykdom som rammermiddelaldrende og som dreper i løpet av få år.I UK, hvor befolkningen er omtrent 10 gangerså stor som her, dør mer enn 1000 personer hvertår av denne sykdommen. Det finnes absolutt ingenbehandling for den. I 10 % av tilfellene er den kjentå være arvet, men i bare 20 % av disse (2 % av dettotale antallet) er genet som er berørt identifisert. Deter kjent som SOD1 og lager et spesielt enzym. Denklassiske måten å studere rollen til et slik gen, er ålage samme mutasjon i samme gen i mus. Dette erforsøkt, men det skjer ingen ting – det oppstår ingensykdom. Så ved å deletere genet har man sett at detikke er et tap av funksjoner som forårsaker sykdommen.På den andre siden, hvis man introdusererekstra kopier av det muterte genet utvikler musenesymptomer som likner på menneskenes ALS. Dette12

Åpent møte 17. september 2004viser at proteinet som produseres er abnormalt, oginterfererer med cellenes funksjoner, og leder tilutviklingen av disse sykdomssymptomene. Menmekanismene for hvordan dette inntreffer er ganskeenkelt ikke forstått, til tross for intensiv forskningi mange år. Dette er grunnen til at vi mener det erpotensielt store fordeler ved å studere sykdommen imenneskelige celler.Når pasienten dør, har det selvsagt skjedd endringeri pasienten som skyldes sykdommen. Mange avdisse er sekundære endringer, så det er vanskelig åtenke seg muligheten til å forstå den underliggendeårsaken ved å ta celler fra en pasient som har døddav ALS. Så dette er et område hvor celler derivert fraembryonale stamceller kan by på unike fordeler. Deter flere måter vi kan gjøre dette på, og noen av disseer allerede i gang. For eksempel setter vi nå noen avde mer enn 100 kjente mutasjonene i dette genet, inni eksisterende embryonale stamceller.Men, dette angår færre enn 2 % av tilfellene. Hvisvi deriverte ES-celler fra klonede embryoer i andretilfeller med arvbar sykdom, vil dette i prinsippetla oss studere ytterligere 8 % av tilfellene. Dette vilvære de kjente familiene hvor sykdommen er arvet.Selv om det ikke er et åpenbart mønster av arv ide andre tilfellene, som er kjent som sporadiske, erdet veldig trolig at det er en form for arvet genetisksårbarhet for sykdommen. Det er lite trolig at detutelukkende er en miljøfaktor som forårsaker ALS.Så med tiden vil det være nyttig å ta celler fra enperson med ALS, som ikke er kjent å være arvet, og åstudere disse også. Og man vil selvsagt være i standtil å sammenligne stamceller fra disse linjene medceller fra donerte embryoer som ikke er kjent å væresårbare for ALS.Så hvis vi hadde embryonale stamceller laget pådenne måten, hvordan ville vi bruke dem? Vi villeikke bare utvikle motornevronene, som er affisert hosdisse pasientene, men også andre cellepopulasjoner.Dette fordi det ikke er kjent at de primære skadeneer i motornevronene. Så det er viktig å deriverealle typer nerveceller. Vi kan studere funksjonen avgenene i disse forskjellige cellene etter hvert som dedifferensierer, noe som ville være ekvivalent medfosterutviklingen i personen som utviklet ALS – førutviklingen av sekundære effekter. For å undersøkemulige fordeler med å overføre normale celler tilen pasient, er det mulig å plassere normale cellersammen med celler som er kjent å være sårbare forALS i samme skål, for å se om de normale cellene er istand til å beskytte de som er bærere av mutasjonen.Med tiden vil det selvsagt være mulig å benytte cellerkjent for å være sårbare for sykdommen, for å testeeffekten av ulike stoffer for utvikling av medisinerfor denne sykdommen. Disse studiene er ganskeenkelt ikke mulige å utføre på noen annen måte. Ogstudier på noen av disse familiene er bare mulig vedå benytte kjerneoverføring.Det andre eksempelet jeg har valgt, er å benyttecellene til terapi. Ryggradsskade, leverskade,hjerteinfarkt, diabetes, Parkinson´s sykdom oginfertilitet er noen av sykdommene som skyldestap av cellefunksjoner. Det finnes mange flere – foreksempel noen former for blindhet. Disse er typiskesykdommer som eldre mennesker får, og ettersombefolkningen blir eldre, vil en forholdsvis større delav befolkningen lide av disse sykdommene. Det somkarakteriserer disse sykdommene, er at det ikkefinnes noen fullt ut effektive behandlinger for noenav dem. I noen tilfeller finnes ingen behandling i dethele tatt. Så spørsmålet som stilles er: Er det muligå finne måter å lage celler på som kan erstatte desom ikke lenger fungerer som de skal i pasienten– en cellebasert terapi?Det potensielle bidraget fra celler hentet fraklonede embryoer, er at det vil være mulig å unngåproblemet med immunologisk avstøtning. Cellenevil ha samme vevstype som pasientens egne celler.Kostnaden og de skadelige sideeffektene ved immunsuppresjonville kunne unngås.Men dette reiser selvsagt store etiske spørsmål,og jeg forstår at for noen er dette forslaget en dyptfornærmende idé. Så jeg vil gjerne forklare hvorforjeg er komfortabel med å foreslå denne forskningen.Først, la oss se på akkurat hvilket stadium vi villeta de embryonale stamcellene fra. Figuren nedenforviser et åttecellet humant embryo, som er omtrent påsamme størrelse som en human blastocyst.Disse kan du ikke se uten mikroskop. Blastocysten eromtrent 6 dager gammel, og har rundt 200 celler. Avdisse er omtrent 50 i den indre cellemassen (pil på figurøverst til venstre på neste side). På dette stadiet har detikke forekommet noen differensiering til de forskjelligecelletypene, så det er vanskelig å forestille seg hvordanet embryo på dette stadiet kunne ha bevissthet.13

Åpent møte 17. september 2004og celler er mer sensitive for deres dyrkningsmiljøenn vi tidligere har trodd.Så hvilke implikasjoner har dette for forsøkenepå å klone menneskeembryoer? Vi burde forventeforskjeller mellom artene relatert til hva som er optimalprosedyre, og den mulige effektiviteten. Vi børforvente at effektiviteten er lav. Typisk blir mellom2 og 5 % av de klonede embryoene til levende avkom.Det gjelder uansett art, celletype og hvem som utførerarbeidet. Så det virker sannsynlig at noen av deepigenetiske effektene som vi ser i fødte avkom, ogsåvil synes i de embryonale stamcellene. Dette krever atvi er meget forsiktige. Det har imidlertid blitt testetut på mus, og det ga oss en hyggelig overraskelse.Embryonale-stamceller fra klonede embryoer bidrartil kimærer like effektivt som embryonale stamcellerderivert fra donerte embryoer. En av de viktigstemåtene å undersøke en muse-embryonal stamcellelinje,ville være å injisere noen av cellene inn i etannet embryo. Virkelig pluripotente stamcellelinjervil bidra til alt vev i det resulterende avkommet ogbidra til at det dannes en kimærm, et individ medceller fra to ulike kilder.Jeg må selvfølgelig nevne det ene eksperimentetsom har vært utført for å produsere en humanembryonal stamcellelinje. Dette ble gjort i Korea tidligerei år. De benyttet et stort antall ubefruktede eggog lyktes med å oppnå én embryonal stamcellelinje.Dette er etter min mening et veldig bemerkelsesverdigresultat. Husk at det som sagt ennå er to artersom man til tross for intense forsøk ikke har lyktesmed å klone. Så at folk var i stand til å produserenoen blastocyster og én embryonal stamcellelinje,oppmuntrer oss til å tro at ved videre forskning skalvi klare å utvikle en mer pålitelig metode.og så kompleks at det ville være umulig å reversereprosessen. Dollys fødsel viste at dette ikke var sant.Hvis du setter den genetiske informasjonen fra enadult celle inn i et egg, vil du noen ganger oppnå enklon som er en genetisk tvilling til originalen. Desmå molekylene som faktisk gjør alt arbeidet i denneteknologien, er i egget. Det er faktisk de proteinenesom ennå ikke er identifisert som er de kritiskefaktorene i hele denne prosessen. Forskning foregårflere forskjellige steder, men noe av det mest bemerkelsesverdigeskjer her i Norge, utført av PhilippeCollas og kollegaer: forsøk på å endre celler. Collasgjør dette ved å føre faktorer inn i differensierte cellerved å lage hull i cellemembranen. Jeg tror at en gangi fremtiden, vil dette bli veien å gå for å oppnå cellerav den typen som trengs for behandling av sykdommerav typen jeg viste til. Slik at pasienter med foreksempel ryggradsskade, vil kunne komme til enklinikk, og en passende celle, kanskje en blodcelle,blir tatt ut fra pasienten. Cellen blir så behandletved bruk av kunnskap oppnådd fra denne typenforskning, og kanskje også fra kloningsforsøk. Nåralt kommer til alt, vil dette være den viktigste arvenetter Dolly-eksperimentet.De siste minuttene vil jeg gjerne se videre inn ifremtiden. Et av de miraklene i naturen vi pleier åta for gitt, er det faktum at alt vevet i ethvert fødtindivid stammer fra det encellede embryo. Nestenalle cellene i en voksen har eksakt det samme DNAet.Derfor må denne prosessen med endring fra den eneopprinnelige cellen til det komplekse voksne individ,involvere forskjeller i hvordan genene fungerer.Tidligere trodde vi at genenes funksjon var både låstDet jeg håper jeg har vist dere, er at kloning harmange forskjellige umiddelbare anvendelser. Jeghåper jeg har gjort det mulig for dere å gjøre dereopp deres egen mening om både biologien og de etiskespørsmålene. Jeg vil avslutningsvis legge til at vi måha ambisiøs forskning, for vi har ingen anelse om hvavi kan lære, og hva som kan komme ut av forskningen.Vi må imidlertid også anvende kunnskapen medforsiktighet, for erfaring viser at noen ganger har vigjort feil i måten vi har anvendt den nye kunnskapenpå. Men jeg tror det bare er gjennom ambisiøs forskingat vi har muligheten til å gjøre noe med noenav de utfordringene vi står overfor i dag.Takk.Ole Petter OttersenDet er meget gledelig å være her i dag, og jeg er sikkerpå at alle vil stemme med meg i takknemlighet for15

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsat i dag er bioteknologi og vitenskap midtpunktet.Jeg skulle bare ønske at dette evenementet gaopphav til et stadig økende fokus på vitenskap i dettelandet. Det trengs virkelig, ikke minst fordi, slikPaal Alme sa det så godt innledningsvis, vitenskapgjennomsyrer vår hverdag til en grad vi ofte ikke erfullt klar over.Professor Wilmut, du har, med rette, oppnåddverdensberømmelse for ditt arbeid som ledet tilkloningen av Dolly. Du har også skrevet en artikkelmed den interessante tittelen “Dolly – her life andlegacy”. Selv om du påpekte at Dolly har vært et vellykketog verdifullt eksperiment, vil jeg likevel stilleet grunnleggende spørsmål: Hva har Dolly egentliglært oss, bortsett fra å vise at det er teknisk muligå klone en sau? Det andre spørsmålet er: Var Dollyvirkelig som enhver annen sau?Ian WilmutLa meg svare på det siste spørsmålet først. Dollyvar ikke som enhver annen sau. Men det var ganskeenkelt fordi hun fikk bo godt, ble bortskjemt ogbehandlet på en helt annen måte enn vanlige sauer.Vi er ikke i stand til å si om hun var lik sin genetisketvilling, for hennes genetiske tvilling var ikke i livesamtidig med henne. Den opprinnelige grunnen til åklone en sau fra celler i melkekjertelen, var å studeregenfunksjonen i melkekjertelvev. Å fjerne vev framelkekjertelen var en smertefull prosess, så det blebestemt at når dyrene var operert på, skulle de ikkevekkes opp igjen fra narkosen. Så donoren var ikkei live når Dolly var det. Hadde de levd samtidig villedet vært noen likheter, men disse ville vært mindreenn mange forventer, fordi vi skjemte henne bort.Hun var ikke redd oss, og var vant til mennesker.De av dere som har matet et foreldreløst lam medflaske, vet at det vil få en annen oppførsel. Av slikegrunner var også Dolly annerledes.Hva har vi lært? Jeg håper vi har lært å tenkeannerledes. Å tenke at spesialiserte celler i et fødtindivids kropp ikke er låst i et spesielt utviklingsmønster.Det er faktisk mulig, under noen omstendigheter,å endre differensierte celler på måter som nesten varutenkelige for 10 år siden.Eksperimentene til Collas jeg nevnte, er blant deførste som viser at det faktisk er mulig å endre cellertatt fra voksne dyr ganske radikalt.Det ble sagt i innledningen at urealistiskeforventninger til disse teknologiene er farlig. Jeger klar over at vi, utilsiktet, av og til skaper detinntrykket at stamceller og kloning er løsningen påalle sykdomsproblemer. Slik vil det ikke være. Menforhåpentligvis vil forskning de neste 10-årene viseoss hvordan vi kan skaffe til veie celler som trengsi forskning eller behandling av noen av de i daguhelbredelige sykdommene.Dag O. HessenFørst av alt vil jeg benytte anledningen til å si atjeg virkelig setter pris på ånden i dette møtet, hvorhovedbudskapet er å glede seg over mennesketshjerne og vitebegjær, og vår evne til å kaste lysover essensielle spørsmål om livet. Et interessantsynspunkt som er fremmet er at hvis menneskerer skapt – for å bruke det ordet, med evnen til åskape, bør vi bruke denne evnen i så stor grad det ermulig, til det beste for menneskeheten. For eksempeltil å forlenge livet, øke den mentale kapasitetenog få bukt med sykdom, selv om dette innebærerutstrakt bruk av genteknologi og kloning. Jeg villegjerne ha en kommentar på dette tildels filosofiskeaspektet. Hvis tiden tillater det ville det også væreinteressant å få din kommentar på hvordan du i dagoppfatter Watson og Cricks ”sentrale dogme” – detat all informasjon om organismens oppbygning ogfunksjon styres av DNA.Ian WilmutSpørsmålet jeg stiller meg i forbindelse med eksperimenteri forbindelse med potensiell forskning medhumane embryo er: ”Hva er effekten på dyr, ellerembryoet, eller mennesket?” I sammenheng medembryoet mener jeg det er et så enkelt stadium atdet ikke er i stand til å være bevisst hva som foregår.Jeg tenker helt annerledes når vi snakker om å gjøredette med fostre i og med at de kan ha en bevissthet.16

Åpent møte 17. september 2004Så de etiske spørsmålene er da, etter min mening,radikalt annerledes. Dette er noe jeg er mye mervant til å tenke på i forbindelse med dyreforsøk.Hver av oss som utfører dyreforsøk spør: ”Hva blireffekten på dyrene?”. Det er hevet over enhver tvilat eksperimentene med å produsere Dolly forårsaketsmerte for dyr. Hvis du foretar en operasjon i buken,så forårsaker du smerte. Jeg mener forpliktelsenefra vår side er å minimere plagene for dyrene medbedøvelse og smertestillende medikamenter, og åvurdere når eksperimentet virkelig er informativtog kan – husk at man aldri kan være sikker påutfallet – skape viktige nye muligheter. Det er enkostnad/nytte-analyse, som folk som meg mener vikan bruke for å rettferdiggjøre forsøk på dyr, mensom andre mener er uakseptabelt.Jeg mener den samme formen for analyse måbenyttes når vi snakker om humane embryo, fostreog pasienter. På et punkt vil et eksperiment bli utførtnår den første cellen settes inn i en pasient i håp omå kurere en sykdom. Klinikerne må spørre: Hva er demulige effektene på den personen? Hva kan gå galt?Den personen må være informert om risikoen. Og tilå begynne med vil det være ganske uttalte risikoer,og personen må ha tatt et informert valg. Forholdene,som per definisjon vil være ganske ubehagelige, kangjøre at de tar risikoen for egen nytte, eller i detminste for å hjelpe andre som vil få samme sykdom.Min begrensede omgang med pasienter viser megat når de er informert om faktaene, er de villige tilå gjøre dette.Det opprinnelige dogmet om at DNA lager RNAsom igjen lager protein, har blitt noe modifisert desiste årene. Jeg tror ikke erfaringen med kloningendrer på oppfatningen av at det er hovedmekanismen,men at det finnes noen unntak.Nina WitoszekSom en lekperson har jeg ikke vært i stand til å skillemellom grunner for kloning som er gode, og grunnersom høres gode ut – og det er selvsagt en forskjell. Jeghar studert sosial innbilling og, drømmer og er slåttav to skremmende scenarioer som faktisk fortelleross noe annet om kloning. En av dem er, mener jeg,best uttrykt i filmen Jurassic Park. I et avgjørendeøyeblikk i filmen er det en kommentar om kloning:“God creates dinosaurs. God destroys dinosaurs. Godcreates man. Man destroys God. Man creates dinosaurs”.I den ironiske finalen av filmen ødelegger detfremklonede dyret museet som inneholder levningeneetter dets forfedre. Det andre scenarioet, som ogsånylig har blitt fremmet av Francis Fukuyama, er atkloning er absolutt uunngåelig og at dette vil skademenneskets verdighet. Jeg vil ikke spørre et konvensjoneltspørsmål som: Er denne frykten reell? Nei, jegtror det er noe dypere det er snakk om her, nemligspørsmålet om genetisk determinisme. Jeg lurer påom du kan svare på spørsmålet om kloning faktiskfrigjør oss fra denne genetiske determinismen, ellerom kloning utgjør en utfordring for denne genetiskedeterminismen i det hele tatt.Møteleder Per Egil HeggeJeg vil gjerne minne på Francis Fukuyama for rundt15 år siden skrev boken “End of History”. Vi har nåkommet til det berømte Ibsen-sitatet: ”Kom senerehen til andre resultater”, og historien fortsettertilsynelatende. Vis oss nå hvor den går.Ian WilmutLa meg anvende den etiske testen som jeg har nevnttidligere. Hva vil være effekten av det som blirforeslått? Ett av forslagene er at mennesker somhar mistet et barn, for eksempel i en ulykke, ønskerå få barnet tilbake. Og jeg bruker disse ordene veldigforsiktig. For det er dette som er i deres tanker. Åfå barnet tilbake. Jeg tror ikke vi kan forestille oss,de av oss som ikke har vært gjennom det, hvordandet er å miste et barn. Det må være fryktelig. Så detførste man vil si er selvfølgelig at man sympatiserermed det ønsket. Men hva vil faktisk skje? Man vilprodusere et barn som er genetisk identisk til detoriginale, men født til forskjellig tid. Foreldrene vilvære dypt påvirket av ulykken. Avhengig av hvorlang tid som har gått, kan det nye barnet kanskje blifødt til en ny mor – og vi vet at forholdene i morenslivmor påvirker barnet. Vi vet alle at genetiskidentiske tvillinger faktisk ikke er identiske. Det ernoen forskjeller. Så det vi har i denne situasjonen eret barn som vil være mer likt originalen enn noenannen, bortsett fra en genetisk identisk tvilling fødtpå samme tid. Det synes uunngåelig at det som vilskje vil være at foreldrene vil behandle det barnetsom om det var originalen – og ha forventinger fordet barnet. De av oss som er foreldre vet at vi allehar forventinger for våre barn. Men jeg tror detvil være verre hvis dette var en tvilling av en somhadde levd tidligere. “Du pleide ikke å gjøre slikt!”Dette er grunnen til at jeg ikke liker ideen med åklone en person, å lage en genetisk identisk tvillingtil noen som har vært her før. Eller ennå er her.Det er bare ett eksempel. Jeg tror ikke det villevære rettferdig overfor barnet. Jeg tror ikke det eruunngåelig at klonede mennesker vil bli født. Jegmener loven er veldig enkel: hvis du lager et klonetembryo er det forbudt å føre det inn i en kvinneslivmor. Jeg føler meg sikker på at i dette landet ogi mitt vil lover som forbyr kloning av menneskerbli overholdt.Genetisk endring er et veldig komplekst tema.Trolig det mest komplekse som har vært tatt opp sålangt. Husk at helt i starten av foredraget sa jeg at17

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsvi bare skulle vurdere dette om det var trygt. Vi kanennå ikke tenke oss når dette vil være sikkert. Sådette er ikke umiddelbart aktuelt.La oss se for oss at vi har et par, hvor den enehar en genetisk sykdom: Huntingtons sykdom. Jegvelger det eksempelet fordi én skadet kopi av detgenet forårsaker sykdommen. Genet er identifisert,det er mulig å gjøre tester og å velge de embryoenesom er normale, som ikke har den skaden. Det vilvære lovlig i England. Men la oss si at det ikke ernoen normale embryoer. Hva da? Noen vil si at vi ikkehar noen rett til å få barn. Jeg er imidlertid sikkerpå at vi alle vil dele ønsket, eller forstå ønsket, tilmennesker om å være foreldre til sine egne barn.Én mulighet som kan eksistere en gang i fremtidenvil være å ta ett av embryoene med en skadet kopiav genet, lage stamceller, korrigere feilen, og brukekjerneoverføring til å lage et nytt embryo. For så åføre det inn i moren. Å lage et barn som ikke er entvilling til noen andre. Det er barnet som ville blittfødt, men uten sykdommen. Nå: hvis det var sikkert,tror jeg det vil være umoralsk ikke å gjøre dette.Det er også foreslått å bruke denne teknologientil å forhindre at folk blir skallet, for eksempel– jeg velger dette eksempelet bevisst som et trivielteksempel – eller for å gi bedre intelligens, ellerstørre oppfinnsomhet. Jeg synes ikke dette er etiskakseptable ideer. For meg virker det viktig at vilærer å akseptere oss selv og våre barn som vi er.Og jeg forstår selvsagt at det er ekstremt vanskelig.Jeg sa at dette var det mest kompliserte temaet somhar vært oppe så langt, å vite hvor man skal trekkelinjen mellom å forhindre fødsel av barn med veldigalvorlige sykdommer, og det jeg kaller forbedringer.18

Åpent møte 17. september 2004Gener og embryoerChristiane Nüsslein-VolhardAvdeling for genetikk ved Max Planck-instituttet for utviklingsbiologi i Tübingen, Tyskland.Gener og embryo har vært gjenstand for en intensoffentlig debatt. Dette skyldes store oppdagelserinnen embryologien og genteknologien, og da spesieltkartleggingen av det humane genom. Dette øker ikkebare vår kunnskap, men åpner for nye muligheter.Det åpner for spørsmål om hvordan dette vil påvirkevåre liv, og spekulasjoner om hvor vi går. Dersomdisse spekulasjonene virkelig skulle bli en realitet– ja, da ville virkelig våre liv bli forandret. Selv omvi i dag anvender mange av de nye metodene innenmedisinen, er det likevel en bekymring for at detkan dukke opp uforutsette effekter, til tross for degode intensjonene.I sentrum for denne debatten er embryoet. Skalman kunne manipulere embryoet og forandre detsgenetiske konstitusjon in vitro (i laboratoriet)? Reguleringenpå dette området varierer meget i Europa. ITyskland og Irland er det eksempelvis en meget strengregulering, noe jeg hører også er tilfellet i Norge. Påden andre siden er det en mer liberal regulering i UKog i Sverige. Det er helt klart at debatten vil fortsetteså lenge det ikke er kommet noen konsensus ellerenighet om regler som vil gjelde i EU.Siden 1978 har det vært teknisk mulig å foretabefrukting utenfor kroppen, og å dyrke embryo invitro for en kort tid, før de føres tilbake til kvinnenskropp. Som en følge av bruken av denne metoden blirdet et overskudd av embryo som ikke blir implantert.Dette åpner for å bruke dem til andre formål, somi medisinsk forskning, i stedet for at de blir kastet.Embryonale stamceller i kultur kan muligens føre tilbehandling for flere alvorlige sykdommer. Ved å testeslike embryo kan man unngå, eller til og med utrydde,noen av de alvorligste genetiske sykdommene.Det er moralsk sett akseptert at ethvert menneskeskal behandles med verdighet, og må derfor ikkebli brukt bare som et middel for andre. Dette eret synspunkt som deles av både tilhengere ogmotstandere av embryoforskning. Uenigheten liggerikke i menneskeverdighet og beskyttelse, men i denmoralske statusen til de tidlige embryo. Fra når bliret menneskeliv til et menneske? Er disse tidligeembryo mennesker som skal behandles likt underhele svangerskapet, eller som fødte individer? Eller erden moralske status noe lavere, men gradvis økendefrem til fødsel? Våre følelser for dette er reflektert ide av våre lover som omhandler prevensjon og abort.I en tysk lov av 1990 defineres starten på livet somved befruktning, men definerer innsettingen av detChristiane Nüsslein-Volhard tok sin doktorgradi genetikk veduniversitetet i Tübingen,Tyskland. Hunhar siden vært gruppelederved EuropeanMolecular BiologyLaboratory (EMBL)i Heidelberg, og er nåvitenskapelig medlemved The Max Planck-Society og direktør vedAvdeling for genetikkved Max Planck-instituttet for utviklingsbiologi i Tübingen.For sitt arbeid med genetisk kontroll av tidlig embryoutviklingmottok hun sammen med Edward B. Lewis og Eric F.Wieschaus nobelprisen for medisin/fysiologi i 1995. I kunngjøringenfra Nobelförsamlingen ved Karolinska instituttet stårdet (oversatt fra engelsk): “Ved å bruke Drosophila (bananflue)klarte Nüsslein-Volhard og Wieschaus å identifisere et liteantall gener med avgjørende betydning i å bestemme “thebody plan” og dannelsen av kroppssegmenter.”tidlige embryoet i kvinnen som avgjørende. I UK erdet tillatt med forskning på befruktede egg frem til14. dag. Et menneskeliv blir et individ i lovmessigforstand ved fødselen. Disse definisjonene er biologiskbasert. De er ikke en vitenskapelig sak, men enmoralsk sak. Verdighet og rett til liv og beskyttelse erikke biologiske tilstander, men moralske attributter.Slike saker skal derfor ikke avgjøres av vitenskapsfolk,men av samfunnet som helhet gjennom vårepolitikere.De store forskjellene mellom nasjoner med densamme kulturelle bakgrunnen indikerer at det ikkefinnes én riktig løsning. Men på den andre sidentrenger vi universelle regler som er generelt akseptertog respektert. Den lovmessige definisjonen på livetsbegynnelse bør være fornuftig, plausibel og konsistent.På den ene siden i den moralske konflikten errett til liv, og på den andre den smerte og lidelse somskyldes sykdommer som ikke kan behandles. Her erdet viktig å være forsiktig og tenke seg om når detgjelder de langsiktige konsekvensene.Faktum er at de forskjellige europeiske landenedefinerer livets begynnelse så forskjellig. Detteskyldes ikke forskjellig biologisk oppfatning, menkanskje en forskjell i tillit til vitenskap i sin helhet.19

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsEr det rasjonelle grunner for slik mistillit? Er det bareet tidsspørsmål før de marerittaktige spådommeneblir en realitet? Er det realistiske scenarioer somkan bli virkelighet? Viktigst er likevel: Vil forskereutføre slike eksperimenter dersom de kan gjøres,til tross for at de ikke er akseptert av samfunnet?Synspunktet at forskningen beveger seg så raskt atdet er umulig å lage internasjonalt bindende reglerer trolig galt. Det er allerede reguleringer som gjørdet praktisk umulig å utføre uønsket forskning, selvpå lang sikt.Problemet er derfor ikke manglende hastighet påreguleringen, men at den lages uten forståelse forbasale biologiske prinsipper. Mange viktige vitenskapeligekonklusjoner som har vært kjent lengeer ikke inkorporert i lovverket eller reflektert over.Det er derfor viktig å rekapitulere hvilke prinsippersom knytter seg til gener og embryo i en modernekontekst.Forskningen har gått trinnvis. Ny teknologi girraskt ny kunnskap inntil et platå er nådd. I desiste 150 år har det vært tre slike store trinn medomtrent 50 års mellomrom. Moderne biologi begyntemed Darwins evolusjonsteori. Den ble publisert imidten av 1850-årene, og kom omtrent samtidigmed kunnskapen om at organismer består av celler.På begynnelsen av 1900-tallet kom teorien omkromosomenes betydning for arv, og om hvordangener nedarves gjennom generasjonene. Etter dennetiden har embryologien og genetikken skilt lagog blitt separate disipliner. Genetikken blomstretmed et nytt høydepunkt i 1953 med oppdagelsenav DNA-strukturen, molekylet som utgjør våregener. Dette stimulerte den biologiske forskningenenormt, og genererte mye ny kunnskap om våregener. Dette var også grunnlaget for utviklingen avgenteknologien omkring 1975. Med genteknologienkunne man isolere og sekvensere gener og forutsiproteinstrukturer. Dermed kunne cellebiologiskeog neurobiologiske fenomen bli forstått på detmolekylære plan. Vi har derfor sett en kartlegging avgenomene hos flere multicellulære organismer, somvåre modellorganismer, og nå også mennesket.Med analyser av gener i mange modellorgansimerog mennesket, og sammenligninger dem imellom, harman kommet frem til mange viktige konklusjoner.For det første er det en høy grad av bevaring avgener mellom forskjellige organismer. For eksempeler det tydelige likheter mellom menneske, gjær ogrundorm i omtrent halvparten av våre gener. Dettebetyr at de proteinene som bygger cellene er av fellesopprinnelse. Dette er kanskje ikke så oppsiktsvekkendesiden multicellulære organismer ganskesikkert har oppstått fra encellede organismer somallerede innholdt de subcellulære komponentene.Men det var meget overraskende da det for 20 årsiden ble oppdaget at reguleringsmekanismene somstyrer kroppsutviklingen hos høyerestående organismer,hadde store likheter til tross for at kroppenehos menneske, flue og orm ser så ulike ut. I dissekomplekse regulatoriske prosessene er det klart atdet er store forskjeller, men likhetene er så åpenbareat det helt tydelig må være et felles opphav. Det erhelt tydelig at under artenes utvikling har gener blittbevart, rekombinert på unike måter, gått tapt ellerblitt duplisert hos de forskjellige artene.Vi har også lært at et gen kan ha en funksjon iflere, og i noen tilfelle mange, cellulære prosesser, iforskjellige organer eller til forskjellige tider underutviklingen. Siden det er mange flere egenskaper,eller karaktertrekk, enn det er gener, kan det ikkevære et én-til-én-forhold mellom gen og egenskap.Ett gen influerer på mange egenskaper, men manfant også, allerede under de tidlige genetiske studiermed bananfluer, at det er mange gener som sammenfor eksempel styrer øyenfarge hos fluen og som gjørat man får mange fargenyanser. Dette betyr for ossmennesker at det ikke finnes noe enkelt gen somstyrer nesens lengde, blodtrykket eller andre kroppskarakteristika.Egenskapene er alle avhengig avmange gener. Det kan derfor bli umulig noen gang åforutsi korrekt hvilke egenskaper et gen påvirker.I 1999 ble DNA-sekvensen til rundormen publisert.Siden den tiden har mange flere genomer blittsekvensert blant annet bananflue, menneske ogmus. Disse store prosjektene har tilført vitenskapenen ufattelig mengde med informasjon, og det vil talang, lang tid å analysere materialet slik at det kanbli til nytte for oss. Menneskets genom er det foreløpigstørste genomet som er sekvensert. Selv om genometer mye større enn de andre organismenes genomer,er det ikke store prinsipielle forskjeller. Det viserogså at organismenes kompleksitet ikke er reflekterti artens antall gener. Rundorm har omtrent 19 000gener og menneske omtrent 25 000 gener.Med utgangspunkt i gensekvensen kan proteinsekvensendeduseres. Men dette er ikke tilstrekkelig20

Åpent møte 17. september 2004Genomstørrelse (basepar) Estimert antall gener Størrelse på genene (basepar/gen)Gjær 16 x 10 6 6 000 2 000Rundorm 100 x 10 6 19 000 5 000Flue 170 x 10 6 13 000 14 000Menneske 3 200 x 10 6 32 000 100 000for å kunne forstå konsekvensen for kroppen av enmutasjon i et gen. Det betyr også at en genetiskanalyse av et menneske ikke vil være en analyseav det menneskets egenskaper. Studier som skalavsløre sammenheng mellom enkeltgener og deresfunksjoner i menneskekroppen kan ikke utføresdirekte på mennesker. Men mange av de fundamentalemekanismer i kroppen er som sagt konservertmellom artene. Derfor kan vi i stedet bruke flue,fisk og mus.Organismene utvikles alle fra en enkel celle tilkompliserte organismer under embryogenesen. Allestarter sitt liv som en befruktet eggcelle som deler segog utvikles. En celle er en selvstendig enhet avgrensetav membraner, med kjerne og cytoplasma. Kjerneninnholder kromosomene, som er synlige underdelingsfasen, men ikke når cellene er i hvilefasen.Under celledelingen dupliseres hvert kromosom, også fordeles ett sett kromosomer til hver dattercelle.Dette sikrer at alle dattercellene får de sammekromosomene som morcellen. Siden kromosomeneinneholder genene, betyr det at dattercellene får desamme genene som morcellen.Utviklingen begynner med befruktningen:Fusjonen mellom en eggcelle og en spermie. Zygotenhar sitt cytoplasma kun fra moren, mens arvematerialetbestår av like mye kromosomalt materiale frafar som fra mor. Det befruktede egget deler seg mangeganger, og i de tidlige stadiene ser alle cellene likeut. Men det tar ikke lang tid før det begynner å blisynlige endringer. Under gastrulasjonen får man eninnbuktning i cellemassen. Hele tiden fortsetter celledelingen,og nå dannes de cellene som gir opphavettil de forskjellige vev i kroppen. Til slutt dannes despesielle former og strukturene i kroppen med deresforskjellige funksjoner.Alle celler i en organsime innholder som sagt desamme kromosomene, og dermed de samme genene,til tross for at cellene er så forskjellige. Alle celler harsitt opphav i det befruktede egget og er å oppfattesom kloner av denne cellen. Dermed har alle cellergenene som skal til for å bygge hele organismen.Det er dette som gjør at man kan klone dyr, sompresentert i Wilmuts foredrag.Hvordan kan da celler med det samme genetiskeinnholdet bli så forskjellige i én og samme kropp? Enorganisme kan også ha helt forskjellig utseende tiltross for de samme genene, eksempelvis en larve somblir til sommerfugl. Vi vet nå at faktorer i cytoplasmaavgjør cellens skjebne. Disse påvirker om genene eraktive eller ikke. Eksempelvis kan de første cellenefra de første celledelingene etter befruktningen hoset froskeegg, hver og en gi opphav til nye froskerdersom embryoet deles opp i enkeltceller. Men detskal ikke mange celledelingene til før dette ikkelenger er mulig. Egg har en innebygget polaritet.Forskjellig konsentrasjon av faktorer mellom ”toppog bunn” i egget avgjør cellens skjebne. Hemmelighetenbak embryonalutviklingen er kontroll overgenaktiviteten i tid og rom. Cellene påvirkes også avfaktorer utenfra, eller fra nabocellen, som overføressom signaler til genene i kjernen. På denne måtenavgjøres cellens skjebne både av interne faktorer(faktorer i cytoplasma) og eksterne faktorer (framiljøet rundt cellen).Forskning for å forstå genenes betydning påkroppens funksjoner blir ikke utført direkte påmennesker. Men siden mange av mekanismene erkonservert mellom artene kan vi bruke virveldyr somfrosk, kylling og fisk. Embryonalutviklingen hos allepattedyr, mennesket inkludert, er helt forunderligog spesiell. For slike studier er mus som modelldyrspesielt viktig.Hva er så spesielt med utviklingen av pattedyr?For alle andre dyr har egget etter befruktning alt somskal til for fosterutviklingen, det vil si både den genetiskekonstitusjonen og den næring som organsimentrenger under denne fasen i individets utvikling. Hosfrosk, flue og kylling trenger ikke egget mer enn enspesiell temperatur, fuktighet og luft for å frembringeet uavhengig individ. Hos pattedyr er dette ikketilfellet. Utviklingen av embryoet foregår ikke iegget, men i morens livmor. Pattedyregg inneholderikke et næringslager, det er veldig lite og utviklesbare til en blastocyst. Embryoet utvikler seg bareskikkelig til et individ etter implantering, hvor detskjer en rask vekst ved hjelp av næringstilførselenfra morens kropp.I en blastocyst er det kun to celletyper: De somutvikles til placenta (morkaken) og de få cellenesom senere blir til selve fosteret. Denne helt tidligefasen kan også foregå in vitro. Dette skillet mellomde to celletypene er også helt unikt for pattedyr,i og med at de er avhengig av at det utvikles enmorkake for samspillet med mor. For cellene somskal bli til fosteret, er det imidlertid på dette stadietingen forskjell på cellene. Disse cellene er begrenseti deres utviklingspotensial (de er pluripotente, ogikke totipotente som eggcellen).På 8-cellestadiet ser man at alle celler er i stand til21

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionså utvikle seg til en hvilken som helst del av kroppen,også kjønnsceller. Dette er undersøkt ved hjelp avsorte og hvite mus ved å fusjonere celler fra disse.Man får da hybrider med forskjellige genotyper ialle vev i kroppen. Selv ikke cellene i den indre cellemasseni blastocysten er begrenset til en bestemtskjebne. Avkommet fra disse cellene kan bli til alletyper vev. Vi ser også at fjerning av én eller to cellerhos et åtte-cellers embryo ikke har noen betydningfor utviklingen. De resterende cellene danner en heltnormal organisme.For å utvikles videre må imidlertid cellene nåimplanteres i en livmor for å livnæres av morenskropp. Blastocysten inkorporeres derfor i livmorveggenog blir som en del av morens vev. Dennenærkontakten stimulerer utviklingen, og det skjeren ny utvikling der fosteret formes. Morens vevog den ytre cellemassen fra fosteret vil nå formessammen og danne placenta (morkaken). Det blirnå morens blod som sørger for næring til fosteretsutvikling. Næring og oksygen tilføres og avfallstofferfjernes fra fosteret. På denne måten bruker fosteretmorens lunger, nyrer og lever siden egne organerikke funksjonerer enda.så vel som at det dekker forbindelsen mellomfosteret og placenta. Bare en meget liten andel avcellene vil danne en disk, den såkalte epiblasten (sefiguren nede til venstre på denne siden), som igjenvil utvikles gjennom det som kan sammenlignesmed gastruleringen hos vertebrater (virveldyr).Etter omtrent fem ukers utvikling, har det humaneembryo fått på plass den viktigste organiseringennår det gjelder kroppsstruktur, selv om det er meget,meget lite, bare noen få millimeter langt. Den videreutvikling er nå hovedsakelig vekst i de forskjelligeorganer og vev.Hos oss mennesker, der vi har begrensede muligheterfor forskning, har naturen gitt oss et fantastisksystem for ny kunnskap: Dannelsen av tvillinger.Studier av tvillinger har gitt oss viktig informasjonom embryonalutviklingen. Eneggede (monocygote)tvillinger oppstår ved splitting av datterceller etterbefruktningen. Men denne delingen kan foregåpå forskjelleige stadier i utviklingen. Det senestetidspunktet denne delingen kan finne sted, er etterdannelsen av fosterhinne (amnion). Splitting avepiblasten kan skje helt frem til dag 14. Dette betyrat selv på dette stadiet har det ikke blitt utviklet ettindividuelt embryo. Det har ikke blitt fastlåst for detsvidere skjebne. Det er på dette tidspunkt i henholdtil britisk juss at absolutt beskyttelse av humaneembryo begynner. Før denne tid kunne embryoet medstor suksess utvikles til to individer. (Se ulike veierdet kan dannes tvillinger i figuren under.)Cellene i indre cellemasse gir nå opphav til flerecellelag, for eksempel vev som dekker embryoet,For å oppsummere: For eggleggende dyr sørges det fornæringstilførsel av embryoet før befruktning finnersted. Hos pattedyr, derimot, må egget implanteresi en livmor for å kunne utvikle seg. Først da, etter22

Åpent møte 17. september 2004denne merkverdige symbiosen, nærmest, mellom toindivider, blir fosteret hos pattedyr utviklet ferdig tilå bli et selvstendig individ.I den neste delen vil jeg diskutere mennesketsinterferering med humane embryo. Teknologieneer utviklet i dyremodeller. Metoden med å ta ut eggog befrukte dem, for deretter å dyrke dem in vitro(i laboratoriet), ble først utført i UK i 1978. I 1990vedtok UK en lov som tillater forskning på befruktedeegg under spesielle vilkår. Forskningen må enten hatil hensikt å forbedre in vitro-fertiliseringsmetodene(IVF), eller behandle ufruktbarhet. Argumentet erat bare testet og optimalisert terapi skal tilbys pasientene.Den tyske loven for beskyttelse av embryo,derimot, tillater ingen forskning på embryo, selv omIVF er tillat og flittig benyttet.Angående anvendelse av humane embryoer er trediskusjoner viktige:1. Diagnostiske metoder i forbindelse med IVF2. Metoder som påvirker embryoets genetiskekonstitusjon (slik som seleksjon, genterapi ellerhuman kloning)3. Embryonal stamcelleforskningForskning på IVF har til hensikt å øke metodenessikkerhet og suksessrate. Ved preimplantasjonsgenetiskdiagnostikk (PGD) fjernes én eller to cellersom testes for embryoets genetiske konstitusjon.Som tidligere nevnt skader dette ikke embryoet.PGD kan tjene to formål. For det første kan manse om kromosomene er normale. Hos mennesket erdet hyppig anormale kromosomer. Dette er en av devanligste grunnene til at de befruktede eggene ikkeutvikler seg. Å teste for kromosomfeil før implanteringav det befruktede egget, er en av de beste måteneå øke sannsynligheten for at mor blir gravid med IVF.Man kan dermed redusere hyppigheten av de problematisketvilling- eller trillingfødslene, som vanligvisoppstår fordi mer enn ett egg blir implantert, i håpom at minst ett er normalt og vil utvikles.For sjeldne tilstander hvor begge foreldre erbærere av recessiv (ikke-dominant) sykdom, harembryoet en sannsynlighet på 1:4 for å bli sykt. Islike tilfeller kan man med PGD unngå at et sliktembryo blir implantert. I land med strengt lovverker ikke PGD tillatt. Syke embryo kan imidlertid blidiagnostisert under svangerskapet. Slik svangerskapsdiagnostikker tillatt i de fleste land, og medden følge at disse syke fostrene vanligvis blir abortert.PGD ville forhindret slike aborter.Nå vil jeg komme inn på betydningen av dengenetiske konstitusjonen hos mennesket. Førstvil jeg snakke om seleksjon. En av grunnene forreservasjonen mot preimplantasjonsdiagnostikk, erat anvendelsen av metoden kan bli utvidet til ogsåå lete etter andre genetiske faktorer enn de somangår helse. Man ser for seg designerbabyer der detvil være seleksjon for helt andre gener – ikke de forsykdommer, men de som er ansett å kunne ha enbetydning for positive egenskaper. Men veldig lite,sannsynlig intet, er så langt kjent om slike gener, forikke å snakke om muligheten for å finne de riktigevarianter av dem. Forsøk fra mus er ikke anvendbare,fordi mus ikke har disse egenskapene vi ville leteetter. Vi har derfor a priori den situasjonen at vi ikkekan vite hva slags egenskaper fosteret vil få, selv omdets DNA er analysert.I tillegg ville man ha helt klare begrensninger fortilvalg av egenskaper. For det første vil man værebegrenset av at det bare er de genvariantene somforeldrene har som er aktuelle i fosteret, siden vibare kan nedarve det vi har fått fra våre foreldre i”god Mendelsk ånd”. Man kan forøvrig bare detekterebestemte genvarianter, og dette sier ikke noe omselve egenskapen. Dette er det viktig å forstå fordikorrelasjon mellom genvarianter og egenskaper er,som tidligere nevnt, meget komplekse. Den tredjegrunnen er at egenskaper kan skyldes gener somligger på flere kromosomer og dermed nedarvestilfeldig og uavhengig av hverandre. Derfor blir, avrent statistiske grunner, sjansen for å få den riktigegenetiske sammensetning meget sjelden. EtterMendels lover: Dersom det er to egenskaper man leterhos et embryo, vil den ønskede kombinasjonen sannsynligvisfinnes i 1 av 16 embryo (ved recessiv arv). Åfå ut 16 egg for befruktning ved en IVF-behandlinger meget sjelden. Så kan vi regne ut sannsynlighetenfor å lykkes dersom egenskapen er styrt av mer ennto gener. I tillegg kan alle de eksterne faktorer, somble nevnt av Ian Wilmut, være avgjørende for detkommende individ sine egenskaper. Selv på eneggedetvillinger kan man derfor se forskjeller.Det samme problemet vil gjelde for å introduserenye gener (genterapi) i kjønnsceller for å forbedreegenskapene til kommende generasjon. Med sammeargumentasjon vil jeg kalle dette science fiction. Itillegg er det ikke er mulig å forutsi resultatet fordidet per i dag ikke er mulig å introdusere en kopi av etgen på en slik måte at alle cellene vil få det nye genetuten at det samtidig oppstår bivirkninger. Dettekrever en forklaring. Siden det er fullt mulig å lagetransgene dyr (dyr der det er satt inn gener fra enannen organisme eller art), hvorfor ikke et transgentmenneske? Grunnen er at en vellykket genoverføringer en meget sjelden begivenhet. Suksessen kandessuten bare stadfestes hos avkommet til dengenmodifiserte organismen. Dette betyr at i forsøkmed genmodifisering av dyr er det mange som blirmislykket. For mennesker kreves det en helt annensikkerhet og effektivitet ved anvendelse av enmetode. Det som kan virke for dyr, er i dette tilfelletikke på noen måte anvendbart for menneske.For genetiske sykdommer er det derimot mulig23

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionså introdusere et normalt gen til celler hos de sykepasientene. Den såkalte somatiske genterapien erbasert på at kroppens celler i all hovedsak er normalehos pasienten. Terapien er basert på at det aktuellegen, som er årsaken til sykdommen, har blitt isolertog karakterisert. Metoden har vært kjent i over 20 år.Til tross for at det i løåpet av denne tiden har værtarbeidet intenst med prosedyrene for genterapi, erdet bare noen få kjente tilfeller av suksess med slikgenterapi. Protokollene for genterapi er ikke sikre, ogdet er risiko for kreft som skyldes inkorporeringen avdet nye genet i cellenes genom. Somatisk genterapier derfor et godt eksempel på hvor vanskelig deter å forutsi suksess fra vitenskapelig forskning.For 20 år siden, da man begynte med denne typenforskning, regnet man med å bare måtte ha et parår for å utvikle effektive behandlingsformer. Detteeksemplet skulle edrueliggjøre de altfor optimistiskesom kommer med lovnader om alle mulighetenesom vil kunne komme ut av moderne bioteknologiskforskning.Jeg vi gjerne komme tilbake til det jeg tok opp ibegynnelsen av min forelesning: Embryoets moralskestatus. Jeg vil oppsummere med mitt eget syn.Embryonale stamceller har et stort potensial, mendet må gjøres mye mer forskning med dyr før dettepotensialet er forstått slik at vi har en god bakgrunnfor å gjøre det samme hos mennesker. Selv har jegingen ting, prinsipielt, imot å gjøre embryonal stamcelleforskningpå blastocyster fra menneske.Når det gjelder embryoets moralske statusmener jeg at det vesentlige for lovreguleringen er atbeskyttelsen avhenger av hvilket stadium embryoeter i. Når er et menneskeliv blitt et menneske sommå beskyttes mot å bli brukt til andre formål, ogbeskyttes mot ødeleggelse? Dette er ikke en sak somforskerne skal beslutte. De politiske forskjellenereflekterer ikke på noen måte forskjellige syn hosforskerne. Når det gjelder moralsk status er klassiskeargumenter hos etikere og filosofer ofte basert påbiologiske bevis som i beste fall kan diskuteres, og detspørs om de holder mål om man går nærmere inn påargumentene. Et vanlig brukt, eller akseptert, dogmeer at utviklingen er en kontinuerlig prosess somstarter ved befruktning. Det er ingen skarpe trinn,og ikke noe substansielt blir tilført som vil medføreen forandring i status. Potensialet er bestemt veddanningen av zygoten med bakgrunn i den genetiskekonstitusjonen til fosteret. Vi vet at et befruktetfroske- eller kyllingegg vil kontinuerlig utvikle seginntil klekking, uten noen annen involvering av morenn en eventuell beskyttelse av eggene. Hos pattedyr,derimot, må det befruktede egget etter kort tidimplanteres i en livmor for å kunne utvikles frem tilfødsel. Zygoten har selv bare potensial til å danne enblastocyst. Det er et viktig skille, og implanteringenrepresenterer et nytt trinn i utviklingen. Biologisksett er det ikke noe som er mer diskontinuerlig ennnår et embryo etablerer seg med en direkte kontakttil et annet individ. For den befruktede eggcellener den genetiske programmeringen fullført. Menfor å realiseres må den intense interaksjonen, somnærmest er en symbiose, med en annen organisme,moren, finne sted. Denne kontakten kan ikkeerstattes av surrogater (som laboratorier). Utviklingsprogrammetavsluttes med fødsel. Da har detblitt utviklet separate og selvstendige organismersom puster og har sin selvstendige metabolisme.Selv om et født menneske krever mye omsorg, kandet nå ernæres utenifra og kan derfor leve uten sinmor. Det er derfor ikke noe debatt om at en nyfødt eren person, et menneske med alle rettigheter.Det er imidlertid bemerkelsesverdig at beskyttelseav embryo behandles så forskjellig i de forskjelligeland. I Tyskland er det streng lovregulering forbeskyttelse av embryo, mens aborter behandlesrelativt liberalt. Dette viser vanskeligheten ved åkompromisse med de ekstreme posisjonene. Men dethadde vært ønskelig om man for i alle fall Europakunne gitt regler som veiledet embryoforskningen, ogat disse var basert på plausible og rimelige begrunnelser.Forskningen er internasjonal, og fremskritter på lang sikt basert på like og rettferdige vilkår forforskningen. Reglene må selvfølgelig hindre misbruk,men de skal heller ikke uten grunn hindre medisinskforskning. Forskningen skal ledes av etiske prinsipperfor å finne hjelp og behandling til eksisterendemennesker. I tillegg til krav til den vitenskapeligekvaliteten, må det stilles krav om at dyreforsøk erutført på forhånd for å garantere en fornuftig sjansefor vellykket behandling av mennesker. Regleneskulle også hindre in vitro-manipulering, som ateksempelvis embryokimærer blir transplantert inni en kvinne for så å gjennomgå et svangerskap. Slikregulering skulle forhindre reproduktiv kloning avmennesker. Det viktigste blir å fortsette med forsiktighet,og sikre at medisinsk forskning bidrar til åredusere smerte og lidelse og ikke blir vanskeliggjortav frykt for misbruk.Takk for oppmerksomheten!Nina WitoszekChesterton, en kristen engelsk forfatter, sa at hanikke kunne forstå en person som ikke var fristettil å bryte de 10 bud. Forskere har en tendens tilå bryte de 10 bud, spesielt ”Du skal ikke ha andreGuder enn meg”, og ”Du skal ikke drepe”. Det harblitt fusket med disse budene. Implisitt i ditt foredragkommer spenningen mellom forskernes frihet, somdu beskrev, og moral. Følger det med denne frihetenogså visdom, ervervet kunnskap og moral? Jeg erfasinert av hvordan du ordla deg, med torpedohas-24

Åpent møte 17. september 2004tighet, så jeg kan ha gått glipp av noe av din visdomog dine kommentarer. Når jeg går ut ifra det jegoppfattet fra foredraget, synes jeg å spore at nårdet gjelder intervensjon i embryoets liv er det ikkebare et spørsmål om moral. Det er også et spørsmålom sunn fornuft, dumhet og visdom. Det virker somdu antyder at i enkelte land er ikke lovgivningenfornuftig, men dum. Vi snakker ikke om moral her,og jeg synes det er så fasinerende, at jeg er interesserti at du utdyper og kommenterer dette om moralversus fornuft. Spesielt, hvordan takler du det somforsker; hvor er grensene mellom den ytre moralenog fornuft når det gjelder formuleringer av regler ogrestriksjoner på vitenskapen? Hvordan forholder dudeg til dette, ser på det, hvordan virker det?Christiane Nüsslein-VolhardJeg antydet at på noen områder er reglene noedumme, og at i noen land har reglene en slagsdobbeltmoral, slik at det avgjørende ikke erembryoets status, men hvem som gjør hva meddet. Så hvis en mor ønsker å abortere et foster somer fire måneder gammelt, vel så sier alle at deter hennes rett til å gjøre det. Men hvis en forskervil arbeide med et embryo i en petriskål, og det eringen mulighet for at det kan bli et liv, sier folk atdu ikke må gjøre det. Det har ingen betydning forselve embryoet. Det er et politisk spørsmål, og etspørsmål om man stoler på forskerne. Jeg finnerdet meget vanskelig, og det må jeg få si. Dette erikke et vitenskapelig spørsmål eller sak. Her måman finne frem til en slags pragmatisk konsensus.Abort er et veldig stort problem. Som en moralskperson synes jeg ikke man skulle tillate det, forpå dette stadiet er fosteret mye mer avansert enndisse blastocystene som ikke ligner noe særlig påmennesker. Men pragmatisk sett er det dumt åhindre abort fordi folk vil gjøre det illegalt, og deter også andre hensyn som det må tas hensyn til ogsom bringer oss til denne konklusjonen.Nina WitoszekI en avis ble det sagt at 55 % hadde tro på bioteknologien.Mens bare 15 % av britene hadde tiltrotil, eller tillit til, regjeringen. Så dette er en ganskeinteressant forskjell.Møteleder Per-Egil HeggeProfessor Hessen. Du har arbeidet med filosofiskespørsmål i tillegg til biologi. Du har kanskje etspørsmål her?Dag. O. HessenJeg vil nok skuffe deg her, for jeg kommer ikke til åvære særlig filosofisk. Jeg ønsker å gå 10 år tilbake,da min professor i cellebiologi med stor entusiasmeløp inn i kantinen, et sted der vi tilbrakte mye tid ide dager, og fortalte om dine oppdagelser, Nüsslein-Volhard, som gjorde at du fikk nobelprisen i 1995,for oppdagelsen av de regulatoriske genene. Dissegenene regulerer segmenteringen av kroppen ogutviklingen av kroppsstrukturen ikke bare i bananfluer,men også hos mennesket. Jeg forstod ikkeumiddelbart viktigheten av denne oppdagelsen, mendet har jeg til gjengjeld gjort til fulle siden. Dettegir ikke bare fundamental kunnskap om hvordanet individ blir konstruert fra dets gener, men det girogså fundamental kunnskap om evolusjonen. Detfaktum at det er gener som opererer på et overordnetnivå på tvers av artene i dyreriket, er i seg selv etsterkt bevis på vår felles opprinnelse. Men det kanogså muligens forklare kontroversen knyttet til atevolusjonen ikke alltid har gått gradvis, men atden har gått i steg. Jeg vil gjerne kommentere deoppdagelsene du gjorde for 10 år siden og høre omhvordan de kaster lys over spørsmålet om evolusjoner en gradvis eller sprangvis prosess.Christiane Nüsslein-VolhardDette var faktisk ikke vår oppdagelse. Vi oppdagetdisse genene i fluer, og arbeidet med fluer, og vi tenkteikke på mennesket i det hele tatt. Vi syntes at viskulle finne ut om livet og de viktigste ting i livet.Hvordan en eggcelle utvikler seg. Hvordan celleneblir forskjellige. Vi gjorde det i fluer fordi det var deneneste organismen vi kunne jobbe med, genetisk sett,og hvor vi kunne identifisere disse genene. Oppdagelsenat disse genene er like gjennom hele dyreriketkom fra genteknologien, faktisk. Den kom fordi dissegenene kunne bli isolert, og du kan derfor også seetter om de finnes/eksisterer i andre organsimer og såkan du sammenligne dem, og du har en objektiv måteå sammenligne dem på. Disse molekylære analysenesom har blitt utført med disse genene har virkeliggitt oss et umåtelig mektig verktøy for å omformeevolusjonshistorien. Fordi du kan sammenligne ikkebare sekvensene men også hvordan disse genene eruttrykt under dyrets utvikling. Og jeg tror det harløst mange kontroverser om hvordan forskjellige dyrhar utviklet seg i forhold til hverandre.Ole Petter OttersenJeg antar at ett av målene med et slikt møte erå forsøke å forstå bedre hvordan det har seg atmennesket er unikt, eller oppfatter seg selv somunikt. Jeg leste nylig en bok av Felipe Fernandez-Armesto med den provoserende tittelen: ”Så dutror du er et menneske?” (So You Think You’reHuman?: A Brief History of Humankind). Hanskonklusjon var at forskjellen mellom mennesketog dyrene ikke skyldes forskjeller med hensyn påtype (kind), men er gradsforskjeller (degree). Vi er25

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionskvalitetsmessig like, men ikke kvantitetsmessig.Vi vet at professor Nüsslein-Volhard har studertforskjellige organsimer utenom mennesket, ogat du har utrettet nybrottsarbeid når det gjeldergener som styrer utviklingen av kroppen. Viderepoengterte du i ditt foredrag alle likhetene mellommennesket og de andre dyrene, likheter på tversav den fylogenetiske skalaen når det gjelder gener,regulatoriske prosesser og prinsipper i utviklingen.Så jeg ville like at du svarte på følgende veldiggenerelle spørsmål: Gitt alle disse likheter, hva erdet da som gjør mennesket så unikt og forskjelligfra vår nærmeste slektning blant dyrene?Christiane Nüsslein-VolhardDet ligger i vår kultur. Mennesket er ikke en sekkmed gener. Det er ikke fysiologien i vår kropp somgjør oss til mennesker. Vi har en hjerne, vi tenker,vi har tradisjoner og vi har kultur. Jeg tror at dettegjør oss mennesker veldig, veldig forskjellige fra alleandre dyr. Det er mange forskjellige oppnåelser somfinnes hos også andre dyr, men dette vil professorSvante Pääbo sannsynligvis snakke om. Steget tilHomo sapiens har trolig blitt gjort i flere trinn. Deter helt klart mer avanserte egenskaper som språk,bruk av redskaper, sosiale interaksjoner og ting somdette som gjør oss spesielle.26

Åpent møte 17. september 2004Vannkanaler – fra atomstrukturer til klinisk medisinPeter AgreProfessor i biokjemi og medisin ved Johns Hopkins University i BaltimoreVann er av vital betydning for alt liv på jorden. Dettekommer til å bli enda tydeligere gjennom miljødebatten,og kommer til å oppta forskere i enda større gradi dette århundre. Som den viktigste komponenten ibiosfæren er vann selvfølgelig veldig viktig i cellerog vev. Jeg skal snakke om vanntransportkanaler,proteiner kalt aquaporiner. Disse har faktisk en enkelfunksjon. De er cellenes rørsystem for vanntransport.Jeg skal forklare hvordan vi kom frem til disseresultatene, og hvordan vi gjorde våre oppdagelser.For de unge er dette viktig. Ikke minst er det viktigå få frem at vitenskap er både morsomt og kan værenyttig for samfunnet.Da vi i vårt laboratorium begynte å forske påaquaporin, var spørsmålet: Hva er barrieren for vannsom skal gå inn og ut av celler? Det er plasmamembranen.Hver celle har en tolags lipidmembran somer som en vannavstøtende frakk der vann kan lekkeinn ved diffusjon. Det virkelig store spørsmålet erimidlertid hvordan vann renner ut av organer somnyrer og kjertler, og spytt og tårer. Man begynte å lurepå om det var spesialiserte mekanismer bak en såomfattende vanntransport i slike spesialiserte celler.Dette viste seg å stemme. Det foregår diffusjon avvann fra alle celler, men i tillegg skjer det en aktivtransport fra de spesialiserte cellene som må flyttevann veldig, veldig raskt. Hvis dere ikke husker noeannet fra mitt foredrag enn at dere, når blæren er fulletter to kopper kaffe, tenker på aquaporin 2, har derei hvert fall fått med dere akkurat hva som foregår!Så hva er det egentlig som skjer når vann går innog ut av cellen? Aquaporin er helt spesifikk for vann.Vann går inn og ut, mens for eksempel enkle syrersom er positivt ladet, ikke går igjennom i det heletatt. Dette er meget viktig fysiologisk sett. Flytting avvann inn i cellen, eller ut av den, skjer ved osmotiskegradienter ved hjelp av aquaporin. Siden kvikksølvforbindelserhemmer vanntransporten, var dette enindikasjon på at vanntransporten måtte foregå vedhjelp av proteiner. Men ingen av forskerne som arbeidetmed dette hadde biologiske metoder som kunneidentifisere vannkanalproteinene. Vann dekker 3/4av jordens overflate og utgjør 2/3 av vår kroppsvekt,noe som også er tilfellet for alle andre former for liv,inkludert mikroorganismer og planter. Til tross fordette, var vår oppdagelse av vannkanalproteineneren flaks. Det var et ukjent protein som vi isolerte ogsom vi bestemte oss for å finne genet til. For det førstevar proteinet veldig vanlig i røde blodlegemer, samt iPeter Agre er professori biokjemi og medisinved Johns HopkinsUniversity i Baltimore.Agre fikk nobelprisen ikjemi i 2003 for oppdagelsenav kanaler somtransporterer vann innog ut av cellene i kroppenvår.humane nyreceller.Det vi fant varet gen som kodetfor et 269 aminosyrer langt protein som fantes imembranen, der det virket som det var omsluttet avdet doble lipidlaget. Proteinet går inn og ut nestensom en tråd som går gjennom et tøystykke (se figurnedenfor).Det interessante var at den N-terminale endenav proteinet og den C-terminale enden har storelikheter, slik at det så ut som det hadde foregåtten duplisering av et primitivt gen i forhistorisk tid.Da vi så gikk gjennom databasene, dette er over 10år siden, var det bare noen få gener med lignendesekvenser. De var funnet på noen veldig interessantesteder. Mange av dem forstod man ikke hvordanfungerte. Vi kunne derfor ikke gjette noe om vårtprotein ut i fra de andre proteinene. Proteinet varfunnet i linsen i øyet hos storfe, i bena hos insekter,proteiner fra en bakterie, og i planterøtter. Men hvahar så planter, røde blodlegemer og nyrer til felles?De er alle permeable for vann. Dette kunne bety atproteinet var involvert i vanntransporten. Vi prøvdederfor å teste ut proteinets funksjon. Her må vi huske27

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionspå at den vanlige kilden for gode forslag er dinekolleger, venner, og professorene. Jeg fikk forlag fraen professorvenn av meg, John C. Parker, om å testefor vanntransportproteiner fordi jeg hadde ikke noenidé om hva proteinet gjorde.Så vi testet proteinets funksjon i froskeegg somer bare 1 mm i diameter. (Frosk legger eggene iferskvannsdammer, og ingenting hender med mindrede er befruktet, fordi de er veldig lite permeable forvann). I disse studiene ble eggene enten injisert medbuffer alene som en kontroll, eller med en meget litenmengde med komplementært RNA, korresponderendetil vårt protein. Selv om vi så nøye etter fant vinesten ingen forskjell. Så det var ikke noe spennendeforsøk. Men så overførte vi eggene til saltvann medomtrent samme saltkonsentrasjon som i havet, og tildestillert vann. Da ble det store forskjeller! Kontrollprøvensvellet, mens de som inneholdt vårt proteinhadde svellet så raskt at eggene hadde eksplodert.Vi hadde fått produsert protein fra vårt injiserteRNA – vi hadde fått de første vannkanalene! Nårnoe virker, feirer vi. Forskere er mennesker. Dettebildet av en av mine studenter (W.B. Guggino) er tatttre år etter, og som dere ser feirer han fremdeles (sefigur nedenfor).1Å=10 -10 m, dvs. 0,1 nm) i diameter, bare så vidtstort nok for vann. Vann er den minste biologiskesubstans. Det er noen barrierer som tillater at vannkan bevege seg fritt, men som hindrer at protonerhenger seg på og går opp og ned i systemet. Jeg skalikke gå inn på dette her.I mange vev hos mennesket finner vi aquaporinsom ligner det vi finner i mikroorganismer og planter.Naturen har brukt denne byggesteinen i vidtforskjellige arter. Vi har derfor studert aquaporin imange forskjellige humane vev, og de kan deles inni to subgrupper. Dette er klassen vi kaller klassiskeaquaporin som transporterer vann, og klassen somkalles aquaglyseroporiner. Aquaglyseroporiner erogså permeable for glyserol, en alkohol som lignerpå vann. Men glyserol er tyktflytende og har enspesiell kjemi, og trenger derfor spesielle transportmolekyler.Hvordan virker så dette proteinet? Dette er et enkelteksempel på hvor elegant naturen virker. I figurennedenfor ser dere et protein som danner et rør gjennommembranen.På grunn av hydrogenbindingene mellom hydrogenog oksygenatomene i vann, dannes en væske. Molekyleneer assosiert med hverandre. I porene er det enmeget smal kløft på 20 Å i lengde og 3 Å (Ångstrøm,For å finne ut mer om aquaporin måtte vi finne ut ihvilket vev genet er uttrykt. Her samarbeidet vi medde beste forskerne i verden. Den beste mikroskopisteni verden er her i Skandinavia, Søren Nielsenfra Århus i Danmark. Han er spesielt interesserti nyrer. Han lokaliserte proteinet til de proksimalenefronene. Hver nyre består av millioner enheter avnefroner hvor plasma filtreres til primærurin. Hverdag filtrerer vi nesten 200 liter plasma. Vi beholder99 % av vannet – gjorde vi ikke det ville vi dø avdehydrering. Dette proteinet er til stede i proksimalenefroner hvor vannpermeabiliteten er høyest. Det erikke til stede i noen andre deler av nyren.Hva ville skjedd om et menneske ikke var i standtil å lage dette proteinet? Dette forsøket er gjort avnaturen selv. Mutasjoner er funnet, og det finnes idag seks kjente slike personer som ikke kan lage28

Åpent møte 17. september 2004Snitt gjennom nyre med ekspresjon av proteinet farget med antistoffer,”brush border”-celler. Det er ikke noe farging i tilførselskanalen.aquaporin 1. Disse pasientene kan leve nestennormale liv. Vi fikk en slik pasient til utredning, ogfant at problemet var at urinen ikke ble konsentrerti tilstrekkelig grad. Vanligvis drikker vi ikke omnatten, og vi må ikke opp på toalettet om natten.Derfor er urinen konsentrert om morgenen. Alt blirkonsentrert til 1000 milliosmolar løsning. De somikke kan lage aquaporin 1 kan bare konsentrere tilhalvparten av dette. I moderne samfunn med nokvæske og gjerne aircondition, blir vi ikke utsatt forsærlig fysiologisk belastning på grunn av dette. Nårdet gjelder våre forfedre i evolusjonen var situasjonenannerledes. Dersom man ikke kunne nå fremtil vannhullet og ikke kunne konsentrere urinen,ville man ha et stort problem – en evolusjonsmessigulempe. I tillegg til uregelmessigheter i nefronenehos disse pasientene, så vi også endringer i kapillærårene.Disse proteinene er også vanlig i kapillærene.Kapillærene ”gjennomhuller” alle vevene våre, der defrigjør og absorberer vann.I figuren under ser vi et høyoppløselig computertomografi (CT) bilde av pasientens årer før og etterintravenøs tilførsel av tre liter fysiologisk saltvann(samme saltkonsentrasjon som i kroppen). I figurensees forandringene hos en normal person og en slikpasient. Vi ser her på evnen til å flytte væske frakarsystemet til de bløte vevene og tilbake. Pasientgruppenkan ikke gjøre dette, og vi ser her at detteer årsaken til at årene er tynne. Men er dette etproblem? Husk at ved fødselen går lungene vårefra å være et sekretorisk organ til å være et organfor absorpsjon. Vann skal ut av lungene. Denneegenskapen kan derfor være meget viktig i en megetkort og kritisk fase i starten på våre liv.Tegning av vanntransport i nyreceller. ”Tight junctions” er spesiellestrukturer som holder cellen sammen og hindrer lekkasjemellom cellene. Vannet kommer derfor inn i cellen via aquaporin1 og forlater cellen via aquaporin 1. Man flytter dermed vann fraprimærurinen tilbake til blodbanen.Jeg skal nå snakke litt om de andre medlemmeneav aquaporin-familien som er klonet ved hjelp avhomologi mellom genene. Aquaporin 2 er klonet aven gruppe i Japan ved å isolere deler av nyrer, i dettetilfellet samlekanalene i nyrene.Også i den terminale delen av nyren er vannpermeabilitetenregulert. Aquaporin 2 finnes ikkepå cellens overflate, men vanligvis i intracellulærevesikler, små lommer av membraner (se øverstefigur nedenfor). Dersom tubulecellene utsettes for etnaturlig hormon kalt vasopressin (et antidiuretiskhormon som frigjøres for å hindre at vi blir dehydrert),da flytter aquaporin 2 seg til cellens overflate(se nederste figur).29

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsAlle unge vet at går man på fest og drikker to literøl, ja så må man på toalettet fordi man utskillerstore mengder med fortynnet urin. Hvis man gårut og spiller tennis en varm ettermiddag, bør manha maksimal mulighet for å konsentrere urinen.De som har defekter i aquaporin 2, som følge aven genetisk endring, får forandringer i nyrene. Dekan ikke konsentrere urinen og må drikke opptil20 liter om dagen for å hindre dehydrering. Deter ubehagelig å drikke og utskille så mye vann.Dersom det uttrykkes for mye aquaporin 2 derimot,blir våre nyrer for effektive i å holde på vannet ikroppen, noe som er funnet ved hjertesvikt og vedvæskeopphopning under noen svangerskap. Vi harogså eksempler på at det lages for lite protein. Dettefører til at for mye vann skilles ut hos eksempelvispasienter som tar litium i forbindelse med maniskdepressivitet (bipolare lidelser). Likeledes er det vistat sengevætere produserer for lite protein. Det somhar vært antatt å være et psykologisk problem, kanvære et patologisk problem hos disse barna. De kanikke konsentrere urinen sin.Jeg skal også snakke litt om noen andre medlemmerav aquaporin-familien. Aquaporin 0 er et proteinsom produseres i linsen i øyet. Dette var et av deproteiner som lignet og som var identifisert før vårtarbeid tok til, men med ukjent funksjon. Også i genetfor dette proteinet er det funnet mutasjoner i en seriemed pasienter. Disse har en spesiell type katarakt.Katarakter kjennetegnes med gradvis dårligere lysgjennomgang,eller matte/grumsete linser som førertil blindhet. To familier med denne type lidelse bleidentifisert. Den ene familien hadde mutasjon i aminosyrenr. 138 i proteinet, noe som fører til at linsenblir fylt med ”grums”. Den andre familien hadde enmutasjon som førte til endringer i aminosyre nr. 134og har en katarakt med en opphoping av urenheter isenteret av linsen. Mens den førstnevnte mutasjonenskaper problemer gjennom hele livet, skaper densistnevnte bare problemer ved fødselen. Vi forstårikke dette. Genetikken ved humane sykdommerer mye mer komplisert enn man får inntrykk av ieksperimenter med ”knock-out”-mus.Aquaporin 4 utrykkes i en rekke vev, inkluderthjernen, og da spesielt rundt kapillærene. Her samarbeidervi med den beste mikroskopisten innen neurovitenskapen,Ole Petter Ottersen, som er her i dag.Kapillærer i hjernen har en spesiell membran, somutgjør den såkalte blod-hjerne-barrieren. Membranensom utgjør blod-hjerne-barrieren transporterer vanntil hjernen og tilbake til blodet fra hjernen, eller tilog fra spinalvæsken og hjernen.I Ole Petters gruppe mener de at aquaporin 4 erviktig ved hjerneødem.Hva er hjerneødem? Det er en ganske vanligsykdomstilstand, ofte med dødelig utgang. I Norgeog USA er dette den tredje hyppigste dødsårsaken.Vanligvis er det ikke infarktet ved slaget som dreper,men svellingen av hjernen som kommer to eller tredager senere. Det samme gjelder ulykker, slag mothodet, der man skulle trodd det var selve skaden somer dødelig, men det er altså den etterfølgende svellingen.Jeg tror dere kan huske at en av de virkeligstore utforkjørerne falt under en trening for ikke sålenge siden, og døde som følge av hjerneødemet. Sådette er det veldig viktig å være oppmerksom på.Vi har en musemodell der musen er helt normalbortsett fra at de ikke er i stand til å sette aquaporin4 på den rette membranen i hjernen. Disse musene vilikke flytte vann inn og ut normalt. I hjerneskademodeller,i samarbeid med Ottersens gruppe, finner vi atden normale musen kan tåle store infarkt og skader.Men på alle disse områdene viser det seg at museneuten aquaporin 4, greier seg mye bedre. Når vi tolkerdette og begynner å tenke farmakologi, vil det værenærliggende å utvikle inhibitorer til aquaporin 4som kunne brukes ved hjerneskade. Dette kan altsågi nyttige resultater.Aquaporin 5 finnes i sekretoriske kjertler: svetteeller spyttkjertler, tårer eller andre kjertler somskiller ut væsker. I klinisk medisin har vi noen fåpasienter som mangler aquaporin 5. Disse kan ikkelage tårer eller spytt skikkelig.Det finnes imidlertid et mye større antall pasienteri en annen gruppe som er registrert av Roland Jonssonved Gades institutt, Universitetet i Bergen. Hanfant i denne gruppen en annen defekt i ekspresjonenav aquaporiner i omkringliggende vev. Det viser segat dette proteinet er involvert ved sekresjon av svette.I figuren under har vi et mikrosokopibilde, tatt iDanmark, av en normal musepote (venstre bilde) mednormale svettekjertler, og en som har fått en defekti sitt aquaporin 5-gen (høyre bilde) .Dette medfører at musen ikke kan svette så mye. Såkan du spørre: Er svetting så viktig? I moderne liv,og kanskje i Norge med kaldt klima, er det i de flestetilfeller ikke så kritisk. Men sist sommeren hadde vivarmerekord med 40 grader, og da døde faktisk 15000 personer. Selv om de fleste var eldre mennesker,var de ikke så gamle. Det er kjent at ved økendealder blir de biologiske prosessene mindre effektive.Det gjelder også konsentrering av urin, svette eller åføle tørst; alle er aquaporin-relaterte prosesser. Disse30

Åpent møte 17. september 2004prosessene er veldig viktige for kroppens evne til åtakle høy temperatur.Nå litt om to andre medlemmer av aquaporinfamilien.De er ikke viktige for å flytte vann, menglyserol. Vi kaller dem aquaglyseroporiner. De er tilstede i fettvev med kolloider og i lever. Også her harvi dyremodeller som viser at når disse dyrene blirfastet, øker ekspresjonsnivået. Men det ser ut til ataquaporin 7 og aquaporin 9 jobber sammen. Underfaste vil glyserol bli frigjort fra fett via aquaporin 7og transportert til lever, tatt opp vha. aquaporin 9for deretter å bli omgjort til glukose i leveren. Det ervelkjent at glukosenivået i blodet holder seg konstantselv under sult. For eksempel kunne vi, for omtrent25 år siden, se IRA-medlemmer som sultestreiket ifengsel i Belfast holde pressekonferanser dag etterdag i uker, før de mistet synet og døde. Vi så hvordankroppen arbeidet i det lengste for å opprettholde glukosenivået.Alle medlemmene av aquaporinfamilienhar altså viktige posisjoner innen klinisk medisin.Det var forresten overraskende da noen kollegerfant at aquaporin 7 og 9 var permeable for arsenater.Med aquaporin 9 i lever kan dette kanskje forklarelevertoksisiteten ved arsenikkforgiftninger. WHO(FNs helseorganisasjon) forteller oss at det er enepidemi av leverskade i områder langs Gangesdeltaetog i Pakistan langs Bengalbukta, der grunnvannet erforurenset av høye nivåer arsenikk. Omtrent 140 millionermennesker drikker toksisk vann med arsenikk.Våre studier viser hvorfor de har leverskader. Detteer selvfølgelig ikke av behandlingsmessig betydning.Det som er av betydning er å sikre rent drikkevann,et av menneskenes basalbehov.Aquaporin er kjent i alle levende organismer. Ifiguren under har vi sennepsplanten arabidopsisthaliana, vårskrinneblom, og rotspissene viserekspresjon av aquaporin som er nødvendig for vannopptak(se figur nedenfor).Planten til venstre i figuren har et problem medekspresjonen, og det kompenserer den for ved å sendeut enda flere smårøtter. Men det kreves mye energifor å gjøre dette, så mange av de fysiologiske prosessenei planter er også avhengig av aquaporin.Så for å oppsummere: aquaporiner er permeablefor vann, men ikke syrer. Det finnes også en undergruppeav disse aquaporinene som kan transportereglyserol. De er involvert i en mengde sykdommer oger uttrykt i hele plante- og dyreriket.Jeg vil gjerne avslutte med noen visdomsord til deunge av Santiago Ramón y Cajal som fikk nobelpriseni 1906 og regnes som neurobiologiens far. Han skriveri sin bok til de unge forskere: ”Det finnes ingensmå problemer. Problemer som synes små, er storeproblemer som ikke er forstått.” Cellemembraner somlekker vann har en komplisert biologisk forklaringmed hundrevis av signifikante kliniske betydningerknyttet til dem.Så vil jeg få takke alle mine medarbeidere somhar bidratt til disse resultatene.Møteleder Per Egil HeggeDu refererte til Santiago Ramón y Cajal. Vet duhvem han fikk nobelprisen sammen med for 100 årsiden? Det var Camillo Golgi, hans store konkurrentog fiende. Men Golgi spilte en rolle innenfor norskneurobiologi. En ung forsker, Fridtjof Nansen, droned til Italia og rett inn på hans kontor og sa: ”Jeger student Fridtjof Nansen fra Bergen. Kan du læremeg å bruke et mikroskop?” Golgi var noe overrasket,men det var litt vanskelig å kaste ut Nansen, så hansatte seg ned og viste han hvordan man laget snittfor mikroskopering. Dette var faktisk et avgjørendeøyeblikk i Nansen sin utvikling som forsker. Hanarbeidet senere her i Aulabygningen før han startetmed havforskning og diplomati, og til og med journalistikk– det gikk nedover som dere forstår.Dag O. HessenDette er et godt eksempel på hvordan enkelte løsningergår igjen i naturen. Det er samme løsning pået vesentlig problem fra mikroorganismer til planterog dyr. Dette er også et godt eksempel på hvordanforskning virker. Du utfører en noe sær forskning31

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionssom ikke har noen åpenbar interesse for andre ennen håndfull kolleger. Og plutselig åpnes nye dørersom var helt ukjente da du begynte. Det ender mednobelpris og en hel rekke anvendelser av resultatene.Dette er mer en kommentar enn et spørsmål, mendersom du vil kommentere min kommentar er duvelkommen til å gjøre det.Peter AgreJeg tror at de viktigste faktorene er flaks, å ha øyneneåpne og at du har gode kolleger som du kan arbeideog diskutere med. Det er oftest umulig å forutseresultater. En av de viktigste diskusjonene jeg harhatt med det offentlige i USA, er at de ønsker enbehandling for ditt og datt, for kreft etc. De satserså og så mye penger for å få ett bestemt resultat.Sannheten er at resultatene er ikke forutsigbare. Vigjør hele tiden observasjoner i laboratoriene, men defører ikke noe spesielt sted. Men noen ganger gjør dedet. Vi må ha mange som driver forskning, og spesieltunge folk. Og aktiv forskning er virkelig morsomt.Når du gjør oppdagelser og gode ting skjer, er det heltvidunderlig. Forskning er ikke forutsigbart og jeg trorat alle forskere kan gjøre oppdagelser.Ole Petter OttersenFør jeg kommer med mitt spørsmål vil jeg gjerne fålov til å følge opp Per Egil Hegges kommentar omNansen. Som nevrobiolog er jeg veldig trist for atFridtjof Nansen valgte Grønland fremfor nevronersom tema for sin forskning. Han dro til Grønlandsamme år som han disputerte på en avhandlingom nervesystemets oppbygning. Jeg har alltid forundretmeg over dette valget. Kanskje skyldtes detmanglende finansiering? Han måtte jo be sin far ompenger til å kjøpe de linsene og det mikroskopet somtrengtes for å gjøre sine studier av hjernen.Og så over til spørsmålet til Peter Agre: Du og dinekolleger oppdaget hvordan vannet blir håndtert. Manskulle trodd at dette var så fundamentalt, at detvar oppdaget for lenge siden. Dette ville selvfølgeligvært en dårlig situasjon for deg, men jeg tillater meglikevel å spørre: Hvorfor tok det så lang tid før dissehelt basale problemene var kartlagt?Peter AgreDet er et meget relevant spørsmål. Jeg er ikke såsikker på at det hadde vært så ille for meg, sidenjeg da helt sikkert hadde arbeidet med hematologi,der jeg hadde en god jobb. Men jeg tror dette visernoen av de siste trinnene i mennesket utvikling:Vi sender mennesker til månen mer enn 20 år førvi gjør de mest basale oppdagelser, som hvordanplanterøtter tar opp vann – og det til tross for at vitil daglig er mer opptatt av hvordan vi skal dyrkevåre avlinger enn å plante det amerikanske ellerdet russiske flagget på månen. Jeg mener at det helekoker ned til hva skal vi investere i. Jeg tror, somdu sier, at i Nansens dager, i vitenskapens tidligedager, var finansieringen begrensende. Nå er denmer generøs, men med mange bindinger knyttet tilbevilgningene. I USA og Norge er finansieringenbasert på politiske avveiinger. Jeg vil gjerne få nevneet annet norsk eksempel. Da Nansens protegé RoaldAmundsen dro ut fra Oslo for å skaffe penger til ådra til Nordpolen, fikk han høre at Cook alt haddevært på Nordpolen. Cook – en amerikansk doktor, hvakan du forvente – hadde løyet: han hadde ikke nåddNordpolen. Amundsen bestemte seg da for å gå sålangt sør som mulig isteden. Og han visste at om hanikke lyktes i å nå Sydpolen og komme tilbake, villehan trolig blitt arrestert og fengslet. Han lyktes, hantriumferte og alle var glade til slutt. Det skal værenoen begrensinger på ekspedisjoner og forskning,men begrensningene er ikke så lett å plassere. Vi skalikke ha uetisk forskning. Jeg tror ikke forskere har tilhensikt å drive slik forskning, men vi må få flere ungetil å ta et tak og gå løs på studier på et tidlig stadiumi livet ved å gjøre prosjekter. Denne uken dere har heri Norge for å feire forskning sammen med de unge,Forskningsdagene, er en kjempeidé. Kanskje har denikke noen umiddelbar effekt, kanskje ikke før om 15år, men den vil komme!Nina WitoszekJeg vi stille deg et spørsmål om homøopati. Jeg harforsøkt homøopati uten spesielt hell, må jeg innrømme,men dersom det skulle ha virket var forklaringen pådette at vann har hukommelse. Jeg er klar over atdette ikke har noe med din forskning å gjøre, men jeger nysgjerrig på å høre ditt syn på homøopati i segselv. Tror du det er kvakksalveri eller at det har noefor seg? Fra ditt Himalaya – altså Nobelprisens nivå– hvordan vil du bedømme det? Det andre spørsmålet,også dette et lettvekter-spørsmål, men det er forskningsom jeg har tenkt å utføre her på et fenomen kalt PeterAgre. Hva er mannen laget av, og hva er nobelprisenet produkt av? Er det aquaporin, gener eller kultur?Er det Gud, engler, krefter vi ikke forstår? Hvordanvil du forklare fenomenet Peter Agre for oss?Peter AgreFørst homøopatiske forbindelser. Virker de eller ikke?Det er tilfeller der medisinsk innsikt har oppståttfra naturprodukter. Hundrevis av år siden ble folksvæskeopphopning behandlet med revebjelle, noe somvar bakgrunnen for oppdagelsen av digitalis. Mendet er utrolig mye kvakksalveri der ute. Jeg trormitt land er verdensledende, spesielt i Californiahvor TV-nyhetene presenterer alle slags kurer motfedme og ubehag som kan bli løst ved simpelten åsende inn et kredittkortnummer. Men jeg kan ikke32

Åpent møte 17. september 2004si at alt er tull, fordi noen ganger kan det være enoppdagelse. Men det aller meste er kvakksalveri, selvom min bestemor hadde ideer om helse som hadde roti virkeligheten og som jeg ikke ville forkaste.Om fenomenet Peter Agre – jeg er ikke en myte.Jeg er her! Jeg er et produkt av den offentlige skole,og en far som underviste ved et lite norsk college iMinnesota. Vi drev sport, og jeg var ingen spesieltdyktig student – jeg var for lett å distrahere. I sjetteklasse på skolen ga læreren meg stryk i ”tidsbruk”fordi han mente jeg var helt håpløs når det gjaldt åbruke tiden fornuftig, fordi jeg var så lett å distrahere.Men på punktet ”arbeid med andre” fikk jegtoppscore! Kanskje dette har vært en hjelp? Nårman skal samarbeide med folk, må man gå overens.Men det er ikke noe religiøst eller en forutbestemtlivslang ambisjon bak min suksess. Vi forsket oghadde en fin tid. Forsiktig og grundig arbeid, ikkenoe dilletanteri, og vi fulgte vår nysgjerrighet. Jegvil si jeg er mye mer Huckleberry Finn enn AlbertEinstein. Vi så etter nye observasjoner, men det varalltid et eventyr. Og jeg tror det er viktig at forskerehar muligheten for å gjøre noe eventyrlig.Møteleder Per Egil HeggeJeg skal ikke gi noen forelesning om homøopati,men omtrent 50 miles fra professor Agres hjem erdet et monument til minne om Samuel Hahnemannsom grunnla homøopatien. Hva folk enn tror omhomøopati, og jeg er ikke en av de troende, var deten stor fordel at doktorene sluttet å tappe blodetav pasientene. De årelot den første presidenten,George Washington, til døde fordi han hadde enhalsbetennelse. De hadde ikke noe annet å gjøreinntil homøopatien dukket opp, og den skadet i allefall ikke pasienten. Det var et fremskritt. Han fikkikke noen nobelpris. Den var ikke oppfunnet enda,og han hadde trolig ikke fortjent den. Men jeg vet atOttersen og Hessen arbeider med fremskritt, så viforlater Hahnemann og går til neste spørsmål.Dag O. HessenDette er igjen mer en kommentar enn et spørsmål.Det bygger bro mellom reduksjonisme og holisme.Dette har vært en av de viktige debattene mellomsamfunnsvitere og naturvitere, der naturvitere harblitt anklaget for å være reduksjonister som startermed meget små spørsmål og avslutter med store konklusjoner– og ikke alltid med en forsvarlig reduksjonistisktilnærming. Når det gjelder hjerneforskningtror jeg dette er et område der vi virkelig kan sehvordan forskjellige disipliner kan arbeide sammen.Alle arbeider med reduksjonistiske metoder og såender man opp med noen holistiske konklusjoner.Den tverrfagligheten vi ser her er meget interessantog kanskje Ottersen vil kommentere mer på dette.Her har vi neurologer, molekylærbiologier, psykologer,sosiologer og til og med filosofer for å arbeidemed spørsmålet: hva er Jeg eller Overjeget (self andinner self). Dette er spørsmål som ikke kan løsesved å scanne hjernen, selvfølgelig, eller med andremetoder fra neurovitenskapen, og det kan hellerikke løses bare ved filosofiske betraktninger, menkanskje med en kombinasjon av disse. Arbeidet Agrepresenterte viser nettopp hvor viktig tverrfagligheter for å forstå slike vanskelige saker som mennesketshjerne, og viser hvordan man kan bygge bro mellomreduksjonisme og holisme.Peter AgreJeg tror forskning i det 21. århundre vil bli somunder renessansen. Individene følger sine interesserog nysgjerrighet uten hindringer av hva som erderes formelle utdannelse. Det er derfor det er såfornøyelig med nobelprisutdelingen i år. Fysikerefikk prisen for superledere, men den ene var faktiskutdannet i filosofi ved Oxford. Superledere er grunnlagetfor MRI (magnetic resonance imaging) og bleutviklet av to kjemikere som fikk medisinprisen.Med MRI kan man se hvordan vann forflyttes i vev,noe som var bakgrunnen for den prisen jeg fikk ikjemi. Medisinprisen til kjemiker, kjemiprisen tilmedisiner – og jeg tror at innen vitenskapen har vinå alle muligheter for å krysse alle faggrenser. Dettevil gjøre at forskningen går videre, og hvis man eråpen og villig til å dele informasjon, spesielt medyngre mennesker, vil vi få mange overraskelser ogkvantesprang på noen områder.Tilbake til spørsmålet om hvordan vi menneskerer forskjellige fra andre organsimer. Det er egenskapeneller evnen til å kunne forstå oss selv og andrearter. Utfordringene er fremdeles store. Ole Pettersgruppe gjør store fremskritt i forståelsen av hjernen,men vi har lang vei å gå. Jeg tror ikke nødvendigvisat leger eller neurobiologer eller noen andre gruppervil gi svaret. Jeg tror svaret vil komme fra mangegrupper. Det er viktig å beholde publikums interessesom en del av dette.Ole Petter OttersenEt av de temaene som vi nærmest er instruert til å taopp under dette møtet er: Hvor kommer vi alle fra?Etter å ha hørt ditt foredrag om alle de intrikate måtervår organisme håndterer vann på, undres jeg: Kunnedu bruke din kunnskap til å kommentere teoriene omat mennesket ikke har oppstått på savannen, men atvi kanskje har hatt vårt opphav i vann?Peter AgreJeg tror at aquaporin er et flott eksempel på at allelivsformer opprinnelig kommer fra havet. Omtrent2/3 av vår kroppsvekt er vann, omtrent like mye33

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsvann som det var i ”urhavet” eller ”ursuppen” i dentiden livet begynte. De fysiologiske prosessene vi harutviklet er måter vi kan opprettholde livet på jorden,utenfor havet. Vi må derfor fukte overflater i ellerpå kroppen hele tiden; slimhinnene i luftveier ogmage- og tarmsystemet, øyet og så videre. Kroppenresponderer altså på belastningen med å være bortefra vårt naturlige element, vann, og jeg synes det ermye som støtter teorien du nevnte.Det er en liten anekdote jeg vil få skyte inn: deter en mer menneskelig side av nobelprisen. Denmorgenen nyheten kom ut om at jeg hadde fåttnobelprisen kom jeg på laben, hvor feiringen alleredevar i gang. Telefonsvareren var full av beskjeder, defleste fra journalister, men én var den velkjente stemmentil kollega Ottersen i Norge, som entusiastiskutbrøt: ”Peter, Peter, vi har akkurat hørt nyheten!Det er helt utrolig!” Etter en liten pause kom det: ”Ånei, nei det er veldig trolig!!” Det er ofte godt å hakollegenes tillit.Møteleder Per Egil HeggeLa meg komme med enda en anekdote om nobelprisenfør vi slutter. Det var en psykolog som ønsket å finneut hva et geni er, så han sendte ut et spørreskjematil nobelprisvinnere. En av dem svarte: ”Det har ikkenoe å gjøre med min familie. Faren min var en skreddersom ikke var god for noe annet, han var fattig, ogsønnen min spiller gitar, og jeg fikk nobelprisen vedet rent uhell.” Så mye for forskning på genier.Jeg tror vi avrunder med en siste anekdote omFridtjof Nansen, og forskningens uforutsigbarhet.På det som skulle bli hans siste reise til USA i 1928,møtte han det mange mener er neurobiologiens far,Cushing. Han ga navnet til den sjeldne sykdommenCushings syndrom. Cushings første ord til Nansenvar at han beklaget at Nansen hadde forlatt neuroforskningen,som jo var hans område. På den andresiden hadde han fulgt med i nyhetene og forstått atNansen hadde gjort det rimelig bra likevel, så veldigbeklagelig var det kanskje likevel ikke.34

Åpent møte 17. september 2004En sjimpanses syn på menneskets genomSvante PääboMax Planck-instituttet for evolusjonær antropologi, Leipzig, Tyskland.Svante Pääbo er fødti Stockholm og tok sindoktorgrad ved avdelingfor celleforskningved universitetet iUppsala. Han er nåprofessor i genetikk ogevolusjonsbiologi veduniversitetet i Leipzig,Tyskland, og leder forMax Planck-instituttetfor evolusjonær antropologi,også i Leipzig.Pääbo har skrevet enrekke artikler om evolusjon, molekylærbiologi, sjimpansensgenom og forhistorisk DNA. Han har også bidratt til en rekkebøker og er en ettertraktet foredragsholder.Vi har siden år 2000 hatt tilgjengelig en komplettversjon av det menneskelige arvemateriale, mennesketsgenom. Det betyr at vi kjenner rekkefølgenav de mer enn 3 milliarder baseparene med DNA somutgjør våre gener. En av de store utfordringene sommange av oss innen biologien står overfor i dag, er åprøve å forstå betydningen av all denne informasjonen.Én måte å gjøre det på – og etter min meningen svært viktig måte – er å utføre sammenligningermed genomene til andre organismer. De fleste slikesammenligninger som er blitt gjort så langt, er medorganismer som står langt unna oss, eksempelvisfisk, mark og flue.Hvis man sammenligner en bit av DNA fra etmenneske med en bit fra fisk, vil man se at detmeste er ganske forskjellig, bare her og der finnerman områder med likhet. Disse likhetene erviktige fordi de er blitt bevart over mange hundremillioner år og kan dermed peke på ting som er avavgjørende betydning for å være et virveldyr, omman sammenligner med fisk, for å være et pattedyr,om man sammenligner med mus, og så videre. Menteknologien blir stadig bedre, og nå får vi mulighetentil å sekvensere arvematerialet til mange forskjelligearter, mange flere genomer, også til nært beslektedearter. Det vi da vil se på er ikke likheter, fordi nestenalt er identisk mellom nært beslektede arter, men vivil konsentrere oss om forskjellene.Hvem skal vi som mennesker sammenligne ossselv med? Vi skal gå bakover i evolusjonen, tilbaketil den felles forfar vi deler med sjimpansene, denvanlige sjimpansen og bonobo (dvergsjimpansen),altså rundt 4-5 millioner år tilbake i tid. Det er veldigtydelig at vi og sjimpanser er ganske like når detgjelder genomene. I snitt, hvis man tar en bit DNAog sammenligner, er forskjellen bare 1,2 %. Det vilsi at nesten alt er identisk – bare her og der dukkerdet opp en forskjell. Ettersom vi har 3,2 milliarderbasepar, utgjør denne lille prosenten allikevel endel forskjeller. Det er i størrelsesorden 40 millionerforskjeller mellom meg og en sjimpanse. Og det eret underestimat, for da er bare baseforskjeller tattmed – ikke for eksempel deler som er mistet hosmennesker, men er tilstede hos sjimpansen.Det er en enorm utfordring å finne ut hvilke avforskjellene som er av betydning for ulikhetenemellom oss. Dette er vanskelig ikke bare fordi deter så mange forskjeller, men også på grunn av typenegenskaper vi er interessert i; såkalte menneskespesifikkeegenskaper, altså slike egenskaper somman ofte mener gjør menneskene spesielle sammenlignetmed andre organsimer. Dette er ganskekompliserte egenskaper, som komplekse kognitiveeller mentale egenskaper, språk, hvorfor vi lever sålenge, hvorfor vi får spesielle sykdommer og så videre.Noen av de menneskespesifikke sykdommene erganske enkelt menneskespesifikke fordi de rammerde menneskespesifikke normalegenskapene. Vi vet atfra et genetisk perspektiv er denne typen egenskaperkomplekse: det er mange gener involvert. Nestenaldri vil man finne ett enkelt gen som er ansvarligfor en forskjell mellom oss og aper.Men det er ikke nok å sammenligne mennesketsgenom med sjimpansens genom for å forstå dissemenneskespesifikke egenskapene. Den enklegrunnen til det er at selv om jeg finner en forskjellmellom en sjimpanse og for eksempel en av minestudenter, vet jeg ikke om endringen skjedde på linjenfra vårt felles evolusjonsmessige opphav og frem tilsjimpansen, eller på linjen fra dette felles opphavetog frem til mennesket, fordi vi ikke kjenner genomettil dette felles opphavet. Vi trenger derfor genomet tilen annen nært beslektet art, og av den grunn blir nåblant annet rhesusapens genom nå sekvensert. Hvisvi da ser at sjimpansen og rhesusapen er identiske,og mennesket forskjellig, så kunne dette være enindikasjon på at endringen har skjedd på mennesketslinje, og derfor er av spesiell interesse for oss.Det vi også trenger å undersøke, og det kommerjeg tilbake til snart, er mer funksjonelle aspekter ved35

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsgenomet. Vi kan ikke bare sammenligne genene, menmå stille spørsmålet: Hvilke gener er skrudd på, ogdermed lager proteiner, når og hvor i kroppen? Førjeg kommer inn på det, vil jeg si litt om et annetområde hvor vi trenger mye mer informasjon. Det erfaktisk ikke på det molekylære nivået, men informasjonom forskjellene vi observerer hos menneskeneog sjimpansene som hvordan vi ser ut, hvordan vioppfører oss og så videre. Det er hundretusenvisav forskere som studerer mennesker intensivt – destuderer menneskets genom, historie, sosiologi også videre. Men det er trolig bare 100-200 forskere iverden som studerer aper med samme grundighet.For å forstå hva som er unikt ved mennesket måvi gjøre mer av slike virkelig sammenlignendestudier i de kommende årene. På instituttet hvor jegarbeider i Leipzig er det et grunnleggende prinsippå bringe sammen forskjellige disipliner og arbeidemed spørsmålet “Hva er typisk menneskelig?” fraforskjellige vinkler. Vi har eksempelvis en avdelingfor primatologi, med forskningsstasjoner i Afrika,som ser på forskjeller i kulturelle egenskaper mellomforskjellige sjimpansegrupper. De har oppdaget atdet er mye kulturell utvikling hos sjimpansene.Vi har også en avdeling for komparativ psykologi,som har en primat-fasilitet med store aper somsjimpanser, bonobo, gorillaer og orangutanger. Dergjøres sammenlignende studier av mennesker ogaper, særlig sjimpanser, i de første 10 levemånedenefor å prøve å kartlegge når og hvordan kognitiveforskjeller trer frem. Noe som er åpenbart fra dissestudiene er at mesteparten av forskjellene vi liker åtenke på som typiske forskjeller mellom oss og aper,egenskaper som at vi har språk mens de ikke hardet, eller at vi har kulturell utvikling mens de ikkehar det, faktisk ikke er absolutte forskjeller. Det ergradsforskjeller, kvantitative forskjeller. Vi vet atvi kan lære en sjimpanse 200 symboler eller ord, ogsjimpansen vil bruke dem på en adekvat måte. Likeåpenbart er det at språket deres ikke er så kompleksteller i så rask endring som vårt. Og slik kan vifortsette med å ta for oss egenskap etter egenskap.Derfor har instituttet for eksempel en avdeling forlingvistikk som arbeider med hva som er felles formenneskelige språk, en avdeling for paleontologi, ogavdelingen for genetikk som jeg tilhører.Det er to tilnærmingsmåter når vi nå kommerinn på hva som er menneskespesifikt fra et genetisksynspunkt. Jeg vil gi et slags eksempel på begge. Denene er en ”hel-genom”-tilnærming, hvor vi ser overgenomet og leter etter interessante mønstre somindikerer at noe kan ha blitt endret som har hatt envirkelig funksjonell betydning i fortiden. Funksjonellbetydning fra et biologisk synspunkt betyr at det harvært en utvelging, en seleksjon slik Darwin skrevom: det vil si at om det skjer en endring i et gen, ogat bærere av denne genvarianten får en fordel ogdermed muligheten for flere etterkommere slik atgenet spres innen arten. Jeg vil snakke om ett sliktgen og hvordan vi vil arbeide med dette i fremtiden.Det jeg skal snakke om bygger i stor grad på arbeidsom er utført det siste året og de siste ukene. Dr.Philipp Khaitovich i vårt laboratorium er sentral idette arbeidet.Som sagt bygger dette prosjektet på den storelikheten mellom mennesker og sjimpanser. Allerededa denne store likheten ble sett på 70-tallet saAllan Wilson (University of California, Berkeley) atettersom makromolekylene er så like hos menneskerog aper, er det trolig regulative mutasjoner som utgjørden store forskjellen. Det avgjørende er hvordangenene er regulert, ikke hvordan de ser ut. Sidengenene, DNA, kopieres i form av RNA, som benyttesfor å lage et protein – som igjennom mange steg eransvarlig for egenskaper (fenotyper), så kan vi målemengden av RNA fra hvert gen i vevet, og dermedfinne ut hvilke gener som er skudd på, og hvor myede er skrudd på. Vi fokuserte på hjernen først, ogbrukte mikromatriseteknologi som lar oss målehvor mye RNA som er tilstede, og samtidig gjøresammenligninger mellom artene.I det første settet med eksperimenter jeg vilsnakke om, ser vi på forskjellige deler av hjernen.Dette har vi gjort på tre sjimpanser og tre mennesker.De ni sammenligningene mellom sjimpanser ogmennesker for de forskjellige deler av hjernen erpresentert i figuren under.I hver av disse seks delene av hjernen, hvor mangeav de noen tusen genene vi undersøker som vil væreskrudd på, vil variere signifikant mellom menneskerog aper? Svaret er at 5 - 6 % av genene varierer i hvormye de er skrudd på. Hvis vi ser på hvilke gener som36

Åpent møte 17. september 2004varierer i minst én del av hjernen, er svaret rundt10 %. Så vi finner faktisk ganske mye forskjell her:Omtrent 10 % av genene er signifikant forskjelligehos mennesker og sjimpanser når det gjelder aktiviteti hjernen.Det neste spørsmålet er hvilken funksjonellbetydning disse forskjellene har. Skulle vi for hvertav genene tenke at dette er selektert for en spesiellgrunn? Har det en fordel for den ene eller andrearten? Her vil jeg ta et skritt tilbake. Husk at de flestemutasjoner i genomet har ingen virkelig funksjonellkonsekvens. De er bare stokastiske hendelser. Defleste av oss mener, selv om det til en viss grader kontroversielt, at det meste av de fenotypiskeforskjellene faktisk er selektert. Det faktum at vihar språk er genetisk og at det ga fordel en gang ifortiden, en fordel som er så stor at evnen til språk nåer spredt til alle mennesker. Men er det for det mestestokastiske endringer, eller er endringene virkeligselektert? Sagt på en annen måte: Kan vi forkastenullhypotesen som sier at de fleste endringene, (de10 % av forskjeller vi ser i hjernen), ikke har noenfunksjonelle konsekvenser i det hele tatt? Vil detmeste av forskjellene være selektivt nøytrale, ellertilnærmelsesvis nøytrale, slik det allerede på 60-tallet ble foreslått for de observerte baseforskjeller iarvematerialet vårt? Hvis så er tilfellet, er det flereantagelser som må oppfylles.Antagelser1. Ekspresjonsforskjellene mellom arteneakkumuleres lineært over tid.2. Ekspresjonsvariasjon innenfor en art børpositivt korrelere med ekspresjonsforskjellermellom arter.3. Ekspresjonsforskjeller i intakte gener bør ikkevære større enn for pseudogener.at et gen som innen arten er strengt regulert, og ikketåler mye endring før det får fatale konsekvenser fororganismen, også skulle forventes å vise lite variasjonmellom artene. Motsatt skulle man forvente at etgen som varierer mye blant oss mennesker også vilvise mye variasjon mellom artene. Når vi så tok foross de genene som varierer mest og de som variererminst oss mennesker imellom, og sammenlignetmed det vi så mellom artene, ser vi nettopp det viforventet: de genene som varierer minst mellomDen første antagelsen er at forskjellene skulleakkumulere som en funksjon av tiden. Det skullealtså ikke være slik at arter som er kognitivt meravanserte vil avvike i antall forskjeller i hjernen. Viskulle isteden forvente at forskjellene var oppsamletjevnt og trutt som en klokke som tikker av gårde.Når vi gjorde sammenligningen og så på summen avekspressjonsforskjeller i hjernen hos menneske vs.sjimpansen, menneske vs. orangutang, og menneskevs. rhesusape, og tok hensyn til når artene skilte lagi fortiden, fant vi at et overraskende lineært forløp(se de to neste figurene). Den første predikasjonen/antagelsen er altså riktig.Den andre antagelsen er at vi skulle forvente åse, dersom forskjellene er selektivt nøytrale, at detvil være en korrelasjon mellom variasjoner blantindividene innen arten, og mellom artene. Det vil si37

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsmenneskene varierer minst også hos både sjimpansen,orangutanen og resusapen (se de to siste figurenepå forrige side). De genene som varierer mest mellommenneskene, varierer mest mellom artene. Denneprediksjonen er altså også riktig.Den tredje antagelsen er at funksjonelle gener,gener som lager proteiner, ikke skulle variere merenn gener som ikke har en funksjon. Pseudogenerer slike gener som ikke har noen funksjon, i hvertfall ikke som vi kjenner til. De er gener som harakkumulert mutasjoner en gang i fortiden somsatte dem ut av spill: de fikk et stopp-kodon og lagerikke lenger proteiner. Vi sammenlignet hvor mangeforskjeller det var i de funksjonelle genene mellommennesker og sjimpanser, og hvor mange forskjellerdet var i pseudogenene. Vi fant at det var like mangeforskjeller i gener som i pseudogener (se figurenunder). Også denne tredje predikasjonen er medandre ord riktig.For hvert av dem har vi analysert hvilke gener somer skrudd på, og hvilke som er skrudd av. Det førstespørsmålet er hvordan variasjonen er innen arten iforhold til variasjonen mellom artene. Resultatene forhjernen viste liten variasjon både innen og mellomartene. Dette skyldes trolig at hjernen som tidligerenevnt trenger streng regulering i genaktiviteten,mens leveren og hjertet tåler mer variasjon. Hvis vinå tar forholdet av variasjon innen vs. mellom artene,ser vi at det er ett vev som skiller seg ut: Testiklene.Her er det mer enn dobbelt så stor variasjon mellomsom innen artene. Dette er resultater vi har håpetå få: Det ser ut til at det foregår positiv seleksjon itestiklene i de to artene.Det leder oss frem til å godta nullhypotesen: Defleste forskjellene vi ser i genaktiviteten er virkeligselektivt nøytrale, og uten funksjonelle konsekvenser.I 1968 kunne man si “The vast majority of nucleotidedifferences seen within and between species are selectivelyneutral or nearly neutral…” (Motoo Kimura),og nå kan vi tilføye “The vast majority of expressiondifferences seen within and between species are selectivelyneutral or nearly neutral and without functionalconsequences for the organism.” (Khaitovich etal., 2004). Bare i noen meget sjeldne tilfeller vil enmutasjon få en funksjonell betydning. Dermed stårvi overfor utfordringen: Hvordan, blant alle disseekspresjonsforskjellene, kan vi finne de relevante?Det er heldigvis noen tester vi kan gjøre, for de avekspresjonsforskjellene som er selektert og som vijakter på, er det visse ting vi ville forvente å se.Det vi nylig har gjort i laboratoriet er å ta foross fem forskjellige vev i mennesker og sjimpanser(6 mennesker og 5 sjimpanser). De fem vevene er:hjernen, hjertet, leveren, nyrer og testikler.Korte streker = liten variasjonDette var egentlig ikke så uventet. Testikler er ethannkjønn-spesifikt vev. Hanner har, i motsetning tilkvinner, ett X-kromosom og ett Y-kromosom. Kvinnerhar to X-kromosomer. Som kvinner har hannene tokopier av alle de andre kromosomene. Hvis genetiskeendringer som er positive for menn inntreffer, og errecessive (ikke har dominerende effekt før de opptreri to kopier), vil de spres mye raskere i populasjonen.Recessive endringer på de andre kromosomene må”møtes” og ha to kopier i hannen for å ha effekt. Såhvis det har funnet sted hannkjønn-spesifikk seleksjonfor recessive gener, vil vi forvente flere endringer påkjønnskromosomet, enn på noe annet kromosom. Viså på hjerne, hjerte, nyre og lever, og undersøkte allekromosomene for å se hvor mange gener som var forskjellighos mennesker og aper. Ingen av kromosomenehadde flere forskjeller enn man skulle forvente38

Åpent møte 17. september 2004Over den øverste eller under den nederste røde linjen viser signifikantavvikI testiklene er det derimot ett kromosom somskiller seg ut: Som antatt er det X-kromosomet. Detser altså ut til at det er noe spesielt med genene ikjønnskromosomene i testiklene. Trolig har dettehatt betydning for konkurransen mellom hannenei forbindelse med reproduksjonen i fortiden. Vi trorpå denne observasjonen og skal publisere den. Detteer faktisk første gang jeg har snakket om den på enkonferanse.En annen test for å finne selekterte ekspresjonsforskjeller,bygger igjen på antagelsen om at hvisekspresjonsforskjellene var nøytrale skulle endringenesamles opp jevn og trutt. Raten av endringerskulle være like stor på grenen for mennesker sompå grenen for sjimpanser fra vår felles forfar. Vi kanaltså se etter en forskyvning av forholdet mellomgenekspresjonen hos mennesker og sjimpanser.Hvis ekspresjonsforskjellene er nøytrale vil grenene være like langefra spissen i toppen (tegningen til venstre). Hvis det foregår seleksjon,for eksempel hos mennesker, ville vi forvente mer endringerpå slektsgrenen til mennesker enn hos sjimpansene (tegningen tilhøyre). Pilen viser arten med selekterte endringer).og at vi har flere endringer på grenen til menneskeneenn på grenen til sjimpansen – selv om vi alt i althar færre endringer i hjernen enn de andre vevenevi har sett på.Undersøkelsene av disse fem vevene viser altsåat det er to vev som skiller seg ut:1. Testiklene har hatt mye positiv seleksjon, menlike mye hos sjimpanser som hos mennesker.Det er ikke noe menneskespesifikt ved dette,og er trolig noe som har funnet sted hos mangepattedyr.2. I hjernen ser vi også positiv seleksjon, menbare på linjen til menneskene, altså menneskespesifikt.Utfordringen i tiden som kommer er å finne de genvariantenesom er involvert i dette. Vi ønsker å tasteget fra denne ”genom-wide”-tilnærmingen, somhar pekt mot at endringer i vår fortid av gener uttrykti hjernen er av betydning, til å finne de individuellevariasjonene i genene som er av betydning.Jeg vil nevne ett gen som ser ut til å være engod kandidat for slike studier, og bruke dette til åillustrere problemene vi vil ha i tiden som kommernår vi finner gener som kan være involvert i menneskespesifikkeegenskaper. Genet er involvert i tale ogspråk. Det er det eneste genet som så langt er kjentå være involvert i tale og språk. Arbeidet er utført isamarbeid med Tony Monaco’s gruppe i Oxford (TheWellcome Trust Centre for Human Genetics, UK).Monaco leter etter gener involvert i taleproblemer,og han fant noe interessant hos en etter hvert myeomtalt familie i England, den såkalte KE-familien,som har alvorlige språkproblemer. Problemene er såstore at folk flest ikke forstår hva de rammede indivi-For testiklene, hvor vi har sett at det foregår positivseleksjon, ser vi faktisk ikke noen indikasjon på atdet er mer endring på menneskelinjen enn sjimpanselinjen.Det samme gjelder lever, hjerte og nyre.I hjernen, derimot, er det mindre endringer totaltsett enn i de andre vevene, men det er statistisksignifikant forskyvning: Det er mer endring på menneskelinjen(se figur).En sammenligning av dette resultatet med énenkelt orangutang viser det samme. Disse dataeneviser at det er noe spesielt med menneskets hjerne,39

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsdene i familien sier. Genet opptrer i familien som omdet var et enkelt, autosomalt dominant gen (se figurnederst på forrige side), noe som har vist seg å væretilfelle. Genet, FOXP2, er et transkripsjonsaktivt gen,og det ser ut til å være et autosomalt dominant gen.Det har som funksjon å skru av og på andre gener,det er med andre ord et regulatorisk gen.FOXP2-genet koder for et protein på 750 aminosyrer.Allerede for noen år siden tenkte vi at det villevære interessant å sammenligne dette genet hosmennesker og mus. Fordi mus ikke snakker skulleman kanskje forvente at mus ikke hadde dette genet,eller at det skulle være veldig annerledes enn vårt.Vi ble skuffet når vi gjorde sammenligningen. Av de750 aminosyrene, er det bare tre forskjeller. FOXP2 erfaktisk et av de genene med minst forskjeller mellommennesker og mus vi kjenner, det er et av de bestbevarte (mest konserverte) proteinene og kan i såmåte sammenlignes med histoner og andre virkeligkonserverte proteiner. Da vi gjorde sammenligningermellom mus og aper ble det riktig spennende. Mellommus og sjimpansen, er det én enkelt aminosyreforskjellfra mus. To av de nevnte tre forskjellene mellommus og mennesker finnes bare hos mennesker.Det innebærer at én aminosyreendring skjedde iløpet av 140 millioner år, og to skjedde i løpet av desiste 5 millioner år på linjen til mennesker. Detteer interessant, men kunne fremdeles bare være etutslag av tilfeldigheter – fordi det er så få endringeri dette FOXP2-genet.Wolfi Enard i vår forskningsgruppe tenkte somså: Vi har et gen med to forandringer, som forrestensitter veldig nær hverandre i ett exon, hvis disseforandringene virkelig er positivt selektert, det vilsi at da de oppsto en gang i fortiden ga de bærereav denne variansen en fordel slik at dette genetspredte seg raskt blant mennesker – ja, da skullevi kunne finne holdepunkter for dette ved å studereandre variasjoner ved siden av det omtalte områdeti FOXP2-genet, variasjoner som ikke har noenkonsekvenser for proteinet. Enard sekvenserte14 000 basepar på 40 kromosomer, og fant mønstreav seleksjon: Et overskudd av mutasjoner som ertypiske for et gen som feier gjennom populasjonen.En studie av 320 slike gener i mennesker viserat FOXP2 faktisk er det nest mest ekstremeeksempelet på dette. Det er tydelig at noe skjeddemed dette genet i vår evolusjonære fortid som gaoss selektive fordeler og dermed raskt spredte segi populasjonen.Vi kan prøve å anslå når dette skjedde, selv om deter vanskelig. Det skjedde med sikkerhet i løpet av desiste 500 000 årene, trolig i løpet av de siste 250 000.Dette kan altså ha vært en endring som er unik formoderne mennesker og ikke er delt med neandertalerne,eller andre arkaiske menneskeformer. Dettepasser med forslaget fra noen paleontologer om atspredning av anatomisk moderne mennesker overhele verden kan ha med ervervelse av språk å gjøre.Vi vet ikke at det er slik. Det eneste vi vet er at nårdette genet er skadet hos mennesker som lever idag, har de problem med språk og tale. Vi vet atgenet var positivt selektert nylig i vår historie, menvi vet ikke om denne positive seleksjonen haddeå gjøre med språk og tale – det er bare den bestehypotesen vi har. Det vi nå gjerne vil gjøre, er å viseat de aminosyreendringene vi kan påvise har skjedd,virkelig har å gjøre med språk og tale.Teoretisk sett kunne det ha vært interessantå ta sjimpansens FOXP2-gen og sette det inn i etmenneske, og å ta menneskets FOXP2-gen og settedet inn i en sjimpanse, for så å teste språkegenskapenederes. Av naturlige grunner har vi ikke lyst tilå gjøre dette. Det er et generelt problem vi støterpå i vår forskning: Vi ønsker å studere noe som ermenneskespesifikt, og da kan vi per definisjon ikkebruke en dyremodell. Hva kan vi så gjøre? Vi kanse etter tilbakemutasjoner hos mennesker. Det erseks milliarder mennesker. Matematisk sett vilenhver mutasjon som er forenelig med liv eksistereet sted der ute. Vi må bare finne disse. Når vi harmye bedre screeningsmuligheter, vil vi kunnefinne tilbakemutasjoner for mutasjoner som harforekommet nylig på menneskelinjen. Videre kanvi selvsagt gjøre studier i cellekulturer, og vi kantross alt prøve å lage dyremodeller. For eksempelkan vi ta FOXP2-genet hos mus og introdusere demenneskespesifikke endringene. Da får vi mus somvil produsere det menneskelige FOXP2-proteinet,men under vanlig kontroll i musen. Slike mus erfaktisk allerede født. Men da står vi overfor nesteproblem: Hvordan lager vi relevante dyremodellersom reflekterer visse aspekter ved menneskespesifikkeegenskaper? I dette tilfellet kan vi studeredeler av hjernemorfologien, for eksempel. Det ernemlig indikasjoner på at det som er et problem iKE-familien med de berørte individene, faktisk harå gjøre med muskelkontroll i stemmebånd, lepperog tunge. Derfor skal vi kanskje se etter endringer,i blant annet, evnen til å kontrollere leppe, tunge ogmunnhule i mus. Men her må det tenkes mer. Vi måarbeide sammen med folk som studerer lingvistikk,komparativ psykologi og så videre. Men vitenskaphandler om å overkomme problemer.Jeg håper jeg har klart å formidle at dette er enspennende tid å være involvert i arbeidet med åsammenligne mennesker og aper, og å prøve å finnehva som er menneskespesifikt. På dette områdettror jeg vi kan vente veldig spennende resultater denærmeste årene!Takk for deres oppmerksomhet!40

Åpent møte 17. september 2004Møteleder Per Egil HeggeKan du si mer om KE-familien du nevnte som haddespråkproblemer?Svante PääboI tidsskriftet Nature er de beskrevet som at de haret problem med grammatikken. Det viste seg å ikkestemme, og det er publisert mye om dem siden.Problemet deres synes å være muskelkontroll. Stemmener avhengig av millisekund-presis kontroll. Dehar problemer med artikulasjon, og kutter derfor utunødvendig grammatikk. Når det gjelder musikk, harde ikke problem med tone, men med rytme.Dag O. HessenNoe som er interessant, i tillegg til hva vi lærerav slektskapet mellom aper og mennesker, er ”utav-Afrika”hypotesen. Det er nå mer eller mindrebekreftet at alle nålevende mennesker stammer fraen liten stamme som vandret ut av Afrika for mindreenn to hundre tusen år siden. I den forstand er vi alleafrikanere. Dette har betydning for oppfattelsen avmenneskelige raser. Som du har vist er det svært fåforskjeller mellom etniske grupper. Dette fortjenermer oppmerksomhet. Mange av konfliktene i verdenpåstås å være etniske konflikter, men det er virkeligikke grunnlag for å si at folk har sterke biologisketniskekarakteristika eller tilhører ”forskjellig blod”,slik det ofte uttrykkes. Jeg synes dette er en av destore bragdene til moderne genetikk når det gjelderå sammenligne forskjellige folk.Svante PääboMenneskene er unike blant apene ved at vi harveldig liten genetisk variasjon blant oss. Tar vi totilfeldig utvalgte mennesker, uansett hvor de leverpå kloden, og to tilfeldig utvalgte sjimpanser, uansetthvor i Afrika de lever, vil sjimpansene ha treganger så stor genetisk variasjon seg imellom. Såselv om det bare er 200 000 sjimpanser i verden ogalle lever i Afrika, og 6 milliarder mennesker og vilever over hele kloden, har vi 2 til 3 ganger mindregenetisk variasjon oss imellom. Hvis vi tar for oss denlille variasjonen vi har blant mennesker, og ser påhvordan den er fordelt over kontinentene, så finnervi at vi har mest variasjon i Afrika. Selv om vi slårsammen resten av menneskene i verden, så vil vise at disse har mindre variasjon enn den vi finner iAfrika. Men den variasjonen vi finner i befolkningenutenfor Afrika, finner vi også innenfor Afrika. Dettetyder på at det er en gruppe Afrikanere som harforlatt Afrika og kolonisert resten av verden. Så fraet genetisk synspunkt ser vi alle ut som afrikanere,enten lever vi i Afrika, eller så lever vi i nylig eksil fraAfrika. Vi finner nesten ingen genetisk varians somer spesifikk i den forstand at ”alle her” har den, og”ingen der” har den. Alt er forskjeller i frekvensen avforekomst. Vi må se på individer, snarere enn grupper.Jeg kan være mye mer forskjellig fra deg, enn fra ensom lever i Kina, selv om vi ser mer like ut.Nina WitoszekJeg vil gjerne stille et filosofisk spørsmål. Vi harnemlig et paradoks her: Vi foretar denne diskusjoneni en privilegert verden, som gir oss status som moralskeog bevisste vesener – det er det som gjør oss tilmennesker. Vi har friheten til å velge, en frihet somhar betydd mye i for eksempel kampen for likestillingmellom kjønnene. Men omtrent 90 % av verdensbefolkning lever ikke i denne nisjen. De lever i enverden hvor menneskets status er omtrent fraværende,hvor menneskeliv betyr nesten ingenting. Tenkfor eksempel på tragediene i Tsjetsjenia og Ingusjetia.Det er en verden hvor kvinnenes liv kan sammenlignesmed dyrs, og hvor det er så godt som ingendebatt om menneskelig identitet. Etter min meninger det et paradoks her, fordi det synes for meg somom vi lever i en verden hvor menneskets høye statusfremheves, men det ikke tas konsekvensen av dettesynet. Og paradokset er at vi har kommet så langtmed vår vitenskap at vi kan si at forskjellen mellommennesker og dyr er minimal! Samtidig, hvis man serdet fra den underprivilegerte verdens ståsted er forskjellensom herfra til månen. Jeg synes det er viktig,for vitenskapen synes å gi næring til nedbrytingenav synet på mennesket i den filosofiske debatten, ogdermed også til autoritære regimer. Er ikke dennekonstante minimaliseringen av menneskenes rolleog status faktisk den nedbrytingen som gir næringtil moderne former for totalitarisme? Det er en fareher og jeg skulle gjerne høre ditt syn på dette.Svante PääboVitenskap er i seg selv verdifullt. Det er verdifullt åvite hvordan situasjonen er angående genetisk variasjonmellom og blant sjimpanser og mennesker. Noehelt annet er hva vi gjør med denne informasjonenog hvordan vi snakker om den og presenterer den.Kunnskap kan brukes for forskjellige formål, fortotalitære og demokratiske.Når vi ser på en sjimpanse kan vi enten påpeke atdet 40 000 000 forskjeller, og fordi jeg så åpenbart erså ”avansert” og er et menneske, så må disse forskjellenevære et tegn på ”fremgang”. Eller vi kan påpekeat det er 98,8 % likhet. Kunnskapen er der. Jeg vilikke være så pessimistisk over hvor verden går somdu synes å være. Hvis du tenker på de siste 30-40år, er det over en milliard mennesker i Asia som erkommet ut av fattigdommen og som nå kan starte åtenke på slike ting. Jeg vil ikke si at i Russland, foreksempel, så tenker man ikke på menneskelig verdighet.Jeg synes der er mye positiv utvikling.41

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsOle Petter OttersenDin utmerkede forelesning bringer tankene på hvaFrancis Crick skrev i en bok som ble utgitt for rundt10 år siden. Han fikk nobelprisen for å ha beskrevetDNAets struktur, og arbeidet med mennesketshjerne for å prøve å forstå hva som gjør menneskeneså spesielle. Han skrev: “Vi er ikke mer enn ensamling av celler og molekyler i hjernen.” Så jeg erglad du fokuserte på hjernen i foredraget. Det ernoe som slår meg når du snakker om FOXP2 – deter: Er det slik at dette ene genet kan være unikt,eller er dette bare toppen av isberget? Fordi hvisman ser på strategien i forsøkene, ser man på genersom har en forskjellig ekspresjonsrate i noen arter iforhold til andre. Men dette avhenger av hvor mansetter avgrensningen (”cut-off”). Hva om naturenikke er lineær og selv små endringer i ekspresjoneni et gen, kan ha store effekter på utviklingen avhjernen og oss selv. Så spørsmålet er: Hvordan ersituasjonen om fem år? Vil vi ha funnet en mengdegener tilsvarende FOXP2?Svante PääboDet synes klart at vi bare har sett toppen av isfjellet.Det er en cut-off som er satt slik at vi bare ser destørste endringene. Det er også en grov tilnærming åbare ta fem vev og se på vevene som helhet. Det kangodt være at det er en ekspresjonsforskjell i noenceller i løpet av utviklingen, som Nüsslein-Volhardbeskrev, som er av stor betydning. Vi begynner ådanne oss noen ideer, men vi vet veldig lite. Detandre spørsmålet er om det vil være mange genersom FOXP2. Vi begynner å forstå, når vi ser påvariasjonen i det menneskelige genomet, at det ikkeer mange gener som er positivt selektert slik somFOXP2 i de siste 2 - 400 000 år. De vil være få. Vihar data for rundt 600 gener, og FOXP2 er fremdelesav de mest ekstreme eksemplene ut i fra gitteparametere. Det er andre gener som er kjent å væreinvolvert i utvikling av hjernen, som også er blittselektert, men antallet vil ikke være stort.Det er også slik at det vi finner her er nyligeselekteringer. De skjedde i løpet av de siste få hundretusenår. Hvis vi går fem millioner år tilbake tilvår felles forfar med sjimpansen, vil det være mangeflere. Og når det gjelder taleevnen, er FOXP2 bareett gen for et lite aspekt av den. Hvis det stemmerdet vi foreslår at dette har med muskelkontroll ågjøre, er det bare et mekanisk aspekt ved tale. Viantar at mutasjoner i genet ga oss bedre mulighettil å artikulere for kanskje 300 000 år siden. Da vildet bare ha hatt en selektiv fordel i et samfunn dervokalkommunikasjon, eller en form for ”urspråk”var viktig. Da spiller det en rolle hvor mange avkomdu får, å kunne snakke bedre, synge vakrere og såvidere. Det vil selvfølgelig være mange flere genersom er involvert i talen, dette er bare ett aspektav den.Nina WitoszekJeg vil ta opp et annet problem som er beskrevetav Fukuyama i hans bok ”Our posthuman future”.Med fremgangen til den genetiske vitenskapen, erdet en voksende tendens til å oppfatte sosiale ogpersonlige problemer i biologiske og medisinsketermer. Vi har en medikalisering av samfunnet vårtsom en sideeffekt av fremskrittene i bioteknologien.Er denne frykten legitim i dine øyne?Svante PääboJa, jeg mener denne frykten er legitim. Det er littironisk at da jeg ble uteksaminert for 30-40 år sidenfølte at vi som var genetikere måtte si ”Vent litt, deter ikke bare miljøet som avgjør!” og ”Genene spillerinn også!”. Nå er vi i en helt motsatt situasjon. Nåmå vi stadig fortelle journalisten at det ikke er ettgen for språk, eller ett gen for schizofreni. Det ermange gener, og en stor miljøpåvirkning. Sirkelener sluttet. Her er det viktig hvordan journalisterformidler vitenskapen. De har et stort ansvar her.Per Egil HeggePendelen svinger – ting er i genene, men vekten pågenetisk determinisme er for sterk. Forståelsen somDarwin bidro til brakte dyr og mennesker mye nærmerehverandre enn mange likte. At vi har sammeopphav nødvendiggjør en ny måte å oppfatte andreskapninger på. Noen går så langt, begrunnet i at vier så like, som å snakke om menneskeretter – forå bruke det ordet – for menneskeapene. Dette kansynes litt søkt når mange mennesker på kloden erlangt fra å nyte godt av menneskerettigheter. Mendet kunne være interessant å høre dine betraktningerpå dette. Hva er ditt syn på rettigheter foraper?Svante PääboDenne debatten går på instituttet vårt også. Påprimatologiavdelingen vil det vel være noen som vilargumentere for dette. Jeg er mer for aperettigheterfor aper, og menneskerettigheter for mennesker.Også for ikke å utvanne menneskerettighetsbegrepet.Vi innser at aper har mange av egenskapenevi har, de er bevisste vesener til en stor grad, menhvor trekker vi linjen? Jeg har hørt tåpelige debatterom hvis vi har menneskerettigheter for aper, skalda gibbonene inkluderes? Det vil aldri ta slutt. Jegtror vi bare må ha et differensiert syn på dette. Etannet aspekt er at aper lever i land hvor menneskerettighetenei stor grad ikke respekteres, og så vilman komme dit og snakke om rettigheter for apernår folket blir slaktet av de militære?42

Åpent møte 17. september 2004AvslutningsdebattMøteleder Per Egil HeggeI hvilken grad er det fremdeles et problem for forskerneat det er en myte om forskeren som en ondperson, som slipper løs krefter og som er farlig forsamfunnet? Er dette noe dere møter på, eller hardenne myten fordampet?Ian WilmutJeg vil si at dette ikke er et problem for oss. Problemetnår det gjelder å presentere vitenskapen er imidlertidbehovet journalister har for sensasjonsoverskrifter.Peter AgreJeg har et mye mer positivt syn på journalister. Jegtror journalistene spiller en veldig viktig rolle i åholde oss informert. Vi forskere bør bli flinkere nårdet gjelder kommunikasjon. Jeg tror at et av problemeneer at det er en misoppfatning av at forskere erenten slik eller slik.Jeg tror at et av de største problemene vi forskerehar er å kommunisere med dem som ikke er forskere.Delvis tror jeg vi snakker et komplisert språk, og vidriver arbeid som er vanskelig å forstå, men jeg trorallmennheten egentlig er veldig interessert. Det erimidlertid store misoppfatninger som er basert påmanglende informasjon. Jeg leste nylig at i USA tror80 % av befolkningen at hulemenn og dinosaurerlevde samtidig, og kilden til den ”informasjonen” varFlintstone-tegneserien!Jeg tror forskerne er gode mennesker, men deoppdager ting, og kunnskapen kan anvendes godteller dårlig. Men jeg tror at når vi har informasjonog innsikt må vi formidle dette til allmennheten, forhvordan skal de ellers kunne ta standpunkt?Møteleder Per Egil HeggePå dette punktet vil jeg fremme det jeg kaller detUngarske utdanningssystemet. Ingen i Ungarn tillateså bli eller være professor hvis han eller hun ikkeregelmessig kan demonstrere at de kan undervise påvideregående skole. Jeg venter på at Ungarerne skalbryte ut av sin språklige isolasjon og spre dette gladebudskapet til resten av verden.Svante PääboDet eksisterer en forestilling om den onde vitenskapsmannen,og når jeg jobber i Tyskland er forestillingom den onde tyske vitenskapsmannen endamer fremtredende. På den andre siden tror jeg deter en annen oppfatning som er mye mer utbredt:Vitenskapsmannen som forfølger interessant arbeid,forfølger sine egne interesser og har stor respekt isamfunnet. Forskere blir invitert til steder som Osloog kan prate om hva man gjør og folk hører på, og jegtror vi har et ansvar som forskere å bruke den mulighetenvi har til å kommunisere med allmennheten.Christiane Nüsslein-VolhardJeg er enig med Svante Pääbo: Vi har et godt livog gjør interessante og spennende ting, og vi trefferofte folk som liker å høre om, og setter pris på,det arbeidet vi gjør. Men i Tyskland og andre lander det ganske mange som ser forskere som fienderav samfunnet. Det er ikke bare journalistene, menogså politikerne, folk som har en sterk ideologi ogreligiøse folk. Dette har en lang tradisjon. Fryktenbunner muligens i at forskere får ny kunnskap, ogfordi de mener kunnskap gir makt til mennesker ogat de da ikke vil tro lenger. I mange tilfeller har detogså vært slik at vitenskapsfolk går bort fra kirken.Det har også vært tilfeller for ikke så lenge siden atforskere ble konfrontert med atombomben og misbrukav kjemikalier i landbruket.Det har vært tider som har vært mye verre enn idag, men jeg husker at når jeg for 10 år siden fortalteat jeg var embryolog og genetiker ble jeg møtt medskrik og fordømming. Teknikere torde ikke fortelleat de arbeidet med embryoer eller gener, og mangetrodde det virkelig var å gjøre noe grusomt. Dettehar endret seg, men det er fremdeles noe i luften,og jeg mener dette skyldes en stor misforståelse ogmangel på undervisning, og den generelle oppfatningav at om noe er mulig vil det bli gjort av en vitenskapsmann,og at om man kjenner genene kan manmanipulere de. Jeg prøver å fortelle folk at det ikkeer slik i det hele tatt. At man kjenner sekvensen til etgen betyr ikke at man kan manipulere det i ethvertmenneske. Der er man ikke i dag, og det er troligogså andre grunner til at dette ikke vil bli gjort. Deter mange eksperimenter som i prinsippet kan gjøres,men som ikke blir gjort. Dette er det viktig å formidletil journalister og folk som er imot vitenskapen.Nina WitoszekFor å fortsette tråden med Frankenstein-dimensjonenav moderne vitenskap: Så vidt jeg vet blir de flesteanvendelsesmuligheter av de fleste oppdagelseneinnen genetikken brukt i industrien og militæret. Vi43

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionshører veldig lite om militærets bruk av ny kunnskapom genetikk, merkelig nok, men vi hører mye omterapeutiske anvendelser – noe som er oppløftende.Men militæret vet jeg driver med forskjellige tingsom ikke blir brakt videre av media, av blant annetsikkerhetshensyn fra de militæres side, naturligvis.Her blir konspirasjonsteoriene født.Peter AgreVi har ikke så mye informasjon om hva militæretdriver med, men det er noe informasjon om at USA,blant andre land, faktisk har hatt biologiske våpen,laboratorier, utviklet med tanke på biologisk krigføring.Ett eksempel på biologisk krigføring var i det18. århundre når amerikanske indianere med viljeble gitt tepper fra folk som hadde hatt kopper. Dettemed viten om at indianerne var spesielt sårbare fordideres Nord-Amerikanske kultur ikke var utsatt forkopperepidemien som hadde rammet Europa.Svante PääboEn ting som gir grunn til optimisme er studiene avgenetisk variasjon. Skulle en ønske å lage et biologiskvåpen som rammet fienden og ikke en selv, vet vi idag at dette vil være umulig basert på kunnskap avgenetisk variasjon. For vi finner ikke ting som er spesifikkefor én gruppe og helt fraværende i en annen.Hvis en utvikler biologiske våpen er det mye mertrolig at man vil ta i bruk mer konvensjonelle tingsom kopper og miltbrann, som kanskje kan endresslik at det for eksempel spres lettere.Ole Petter OttersenTilbake til spørsmålet om myten. Jeg mener detviktigste her er å få frem at myter skapes av mangelpå kunnskap. Mangel på kunnskap avler myter. Jegtror vi som arbeider innen vitenskapen må ta ansvarselv her. Én ting er å gå til videregående skoler, menvi burde gå enda lenger, til grunnskolen og forklarehva vi gjør.Jeg tror dette er den eneste løsningen, for herer det ingen enkle løsninger, og forskerne har selvansvar. Og ikke bare journalistene – langt i fra.Dag O. HessenGenerelt er det mye positivt å si om den journalistiskeutviklingen på dette området, men det er langtigjen. Problemet er at så godt som ingen journalisterhar noen bakgrunn i naturvitenskap og de alltid erunder press fra desken om å lage fengende forsider.Men jeg vil si at uvitenhet er et langt større problem.En berømt historiker, Eric Hobsbawm, viet det sistekapittelet til naturvitenskapen i sin monumentale bokom det 20. århundrets historie. Her spør han hvorforfolk generelt ikke synes å være komfortable mednaturvitenskapens store bragder. Han foreslår flereinteressante forklaringer. Uvitenhet er én av disse. Ogi tillegg mener han at det er en generell oppfatning,ikke blant journalister spesielt, men i befolkningengenerelt, at forskere har blandede motiver og at mangeleker gud når det kommer til gener. Så det er på mangeområder en dyp mistro til naturvitenskapen, som i storgrad bygger på uvitenhet.Et annet eksempel er at studier viste at bare40 % av nordmenn, et velutdannet folk skulle vi tro,var klar over at ikke-genetisk endrede tomater ogsåinneholder gener. Det er også en mistro til genetikereav historiske grunner. Darwinismen vet vi at blebrukt, eller rettere sagt misbrukt, som faglig støttefor sosialdarwinisme og eugenikk. Dette hengerfremdeles ved genetikken og darwinismen. Detteer grunnen til at jeg mener at vi nå på en måte kanbetale tilbake ved å bruke genetisk informasjon tilå vise at det ikke er noe grunnlag for raseforskjellereller rasisme.Møteleder Per Egil HeggeLa meg avrunde med to linjer fra den kjente danskeforfatteren Grundtvig: ”Hvad Solskin er for det sorteMuld, er sand Oplysning for Muldets Frænde.”44

Åpent møte 17. september 2004AvslutningLars ØdegårdLeder av BioteknologinemndaDe siste syv timene har allerede blitt historie. Mensom vi alle vet har historien en sterk påvirkning påvår fremtid. Denne dagen har gjennom hvert enkeltfantastiske foredrag med de påfølgende debattenegitt oss en uforglemmelig opplevelse. Foredragsholderneog paneldeltakerne har opplyst oss medsin kunnskap, inspirert oss med sine perspektiverog engasjert oss med sin villighet til å dele sinesynspunkter. Jeg håper at dere får mulighet til åse litt av Norge mens dere er her – hvis ikke viljeg anbefale Ian Wilmut sin metode – å få norskebarnebarn. Det vil også gjøre det mulig for oss og hafremtidige arrangementer som dette. Jeg vil takkebåde foredragsholderne og paneldeltakerne fra megpersonlig, arrangørene og fra tilhørerne i salen.Til tilhørerne i salen vil jeg takk for at derekom – over 700 totalt. Jeg vil også minne om atBioteknologinemnda legger stort engasjementi å forsøke å spre dette viktige kunnskapsfeltettil allmennheten. I den sammenhengen utgir vinå to nye diskusjonshefter. “Et barn i ditt bilde”,som drøfter dilemmaene ved livets begynnelse, og“Stamceller og kloning” som tar for seg utfordringenknyttet til kloning og stamcelleforskning. Måletmed disse heftene er å stimulere flere til å læremer om disse temaene, men også å ta innover segutfordringene knyttet til dem.Lars Ødegård er generalsekretæri NorgesHandikapforbund(NHF) og har værtmedlem av Bioteknologinemndasiden1998. Nestleder i Forbrukerrådetsstyre, ogtidligere medlem avflere offentlige utvalg,bl.a. Lønning II somfremmet innstillingom prioritering i helsevesenet,Verdikommisjonen,Livshjelpsutvalget m.fl. Har skrevet en rekke artiklerog foredrag om funksjonshemming og bioteknologi.Jeg vil takke møteleder Per Egil Hegge som på eneffektiv, omsorgsfull og inspirerende måte har braktoss gjennom denne dagen. Hegge har klart å få etstort spenn av varierte fagkunnskaper presentertpå en inspirerende og god måte.Jeg vil avslutningsvis også få takke Bioteknologinemndassekretariat under ledelse av direktørSissel Rogne og den Norske UNESCO-kommisjonenved Mari Hareide som har gjort dette arrangementetpraktisk mulig.45

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsMøteprogram08.15 - 08.45 Registrering08.55 Dørene stenger (dørene åpnes igjen kl. 10.30)09.00 H.M. Kong Harald V og H.M. Dronning Sonja ankommer salen09.00 - 09.30 ÅpningLars Ødegård, leder av BioteknologinemndaKristin Clemet, Utdannings- og forskningsministerPaal Alme, direktør i Norges Forskningsråd09.30 - 10.30 Cells from cloned embryos in research and therapyIan Wilmut10.30 H.M. Kong Harald V og H.M. Dronning Sonja forlater salen10.30 - 11.30 On genes and embryosChristiane Nüsslein-Volhard11.30 - 12.30 Lunsj12.30 - 13.30 Aquaporin Water Channels – From Atomic Structure to Clinical MedicinePeter Agre13.30 - 14.30 A chimpanzee view of the human genomeSvante Pääbo14.30 - 15.20 Diskusjon15.20 - 15.30 AvslutningLars Ødegård, leder i BioteknologinemndaMøteleder: Redaktør Per Egil HeggeDebattpanel: Professorene Nina Witoszek, Dag O. Hessen og Ole Petter Ottersen46

Åpent møte 17. september 2004Deltagerliste(Listen er en sammenstiling av forhånds- og etterpåmeldte.)Abdelhameed, ElameenAbildgaard, Christina; Norges forskningsrådAgasøster, Armelle VarnierAhmad, Johnny A.Aigeltinger, LeifAkselsen, Inger-Lise WetlesenAlbuquerque, Artur; Nor. College of Fishery Science UiTAlertsen, Aase RryeAleström, Peter; Dep. of Basic Sciences and Aquatic MedicineAlm, Dr Vibeke; Inst for Molekylær Biovitenskap, UiOAmathea, Inger JerstadAmlie, ThorAmundsen, Silja Svanstrøm; RikshospitaletAndersen, Bente Alm; Hartvig Nissen vgs.Andersen, ElisabethAndersen, Elisabeth KirkengAndersen, Jan TerjeAndersen, Jonas; Rudolf Steinerskolen i VestfoldAndersen, Randi RøedAndersen, Tor Øyvind; Dept.of Mol. BiosciencesAnderssen, Erlend LingeAndersson, K. Kristoffer; Inst. Mol. BiovitenskapAndersson, Silvelin; Rudolf Steinerskolen i VestfoldAndreassen, ToreAndresen, KimAnsok, ElinAreffard, AliArnesen, MargreteAsk, TomAskautrud, Hanne A.Ass-Hanssen, KristinAugustson, RagnhildAulie, Arnfinn; BasAM, NVHAune, LailaAustbø, LarsAvibeck, AvaBachmann, JuttaBachmann, Lutz; UiO, NHM, Zoologisk Museum,Bakke, IngridBakke, Tor A.; Zoological MuseumBakken, Eldbjørg; Solør vgs.Bakkerud, Kari Gudrun; Hamar KateBarrangen, AnaBauer, AnetteBaumann, Amy ChristinaBaumbusch, Lars; Det Norske RadiumhospitalBaune, Øyvind; Filosofisk instituttBendiksby, Anna Marika; Uni. naturhist. museer og bot. hageBerdal, Knut G.; VeterinærinstituttetBerg, Atle Olav; Glemmen vgs.Berg, Siv Frøydis; TIK- senteret, UiOBergan, ToneBerge, EvaBergem, MonicaBergesen, Maria; Oslo International SchoolBergh, KirstiBerntzen, GørilBerntzen, JonasBirkeland, ChristianBirkenæs, AstridBjordal, EndreBjønness, BirgitteBjørheim, Jens; Avd. for imunologi, DNRBjørkhaug, BenteBjørklund, Kjell R.; UiO, Seksjon for geologiBjørndalen, Hilde; Ski vgs.Bjørnslett, MereteBjørnæs, SteinarBlomhoff, Heidi Kiil; Inst. for medisinske basalfag, UiOBoger, Veronica; Norges LandbrukshøgskoleBolstad, BjørgBorchgrevink, Hans M; Norges forskningsrådBorg, Jacob Klingen; Rudolf Steinerskolen i VestfoldBorge, Ole Johan; BioteknologinemndaBorge, ThomasBouzga, MariamBoye, ErikBrathen, Marianne TangenBreen, KamillaBrekke, Bjørg PetraBremnes, Bjørn; Statens LegemiddelverkBroch, Tore; Oppegård vgsBrudevoll, Janne CharlotteBruton, Anne G.; Midstuen SkoleBruton, David L.; Professor i Paleontologi, UiOBruusgaard, Dag; Inst. for allmenn- og samf. med.Bryde, MartinBrynildsen, Lisbeth I. B.; LandbruksdepartementetBrønstad, Aurora; Vivarium, Haukeland sykehusBugge, Hans Chr.; Institutt for offentlig rett, UiOBunæs, Anne CathrineBørresen, SidselBårdsen, KenCarlsen, Bjørn Olav; Oslo International SchoolCarlson, Astrid; Røyken vgs.Casas Flores, María José; Universitetet i osloCaspari, Charlotte; British Embassy OsloChristiansen, Cathrine; Oppegård vgs.47

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsChristiansen, DanielaChristie, IdunChristie, WernerColdevin, Finn; Bodin vgs.Corneliussen, Heriette; DNR, avd. for cellebiologiCorthay, Alexandre; Inst. f. immunol., RikshospitaletDalby, Anne MetteDalen, Vibeke; Sosial- og helsedirektoratetDalseg, Rolf; Sosial- og helsedirektoratetDamsleth, Camille; Oslo International SchoolDanielsen, Brit-EliDarpø, Martin; Oslo International SchoolDeijenberg, CharlotteDelmas, LauraDembic, Zlatko; Universitet i OsloDeng, Yvette; Immunologisk inst., RikshospitaletDick, GunnarDietzel, AndreasDirdal, HanneDjakovic, NatasaDjordjevic, BrankicaDolven, Jane K.; Seksjon for geologi, UiODramstad, Elisabeth; Avd. for med. genetikk, UllevålDøderlein, Johannes R.; R. Steinerskolen i VestfoldDøhlen, Hans Martin; Oslo International SchoolEgeland, Anne Jelstrup; Lier vgs.Egeland, OlavEgeland, Torstein; Immunologisk inst., RikshospitaletEgelie, Knut Jørgen; PatentstyretEide, Elin CharlotteEinbu, JanneEinbu, JohnEk, Christina; MenneskeverdEkern, Lise; Forskningsetiske komiteerEkmark, MereteEl Kadi, ChadiaEliassen, HenningEmblem, Synnøve; Norges forskningsrådEnger, Christina; Rudolf Steinerskolen i VestfoldEngesland, SiriEngesæter, BirgitEnyiekere, Ini; Oslo International SchoolEriksen, Halvor FridtjofErlien, WencheEslami, Mahmoud Islamkhah; VerdenEvensen, Grethe; AlpharmaEvensen, Stein A.Evjen, Grethe Helene; LandbruksdepartementetFagerlund, AnnetteFalck, Morten; AftenpostenFalnes, Pål; Institutt for Molekylær BiovitenskapFarbrot, AudunFarrag, Samir; Oslo International SchoolFevåg, TerjeFikkan, Jan; GE HealthcareFinnesand, Lena; Kreftgenetikk, DNRFinsland, Anna; Grefsen vgs.Fjeld, Inger Therese; Nøtterøy vgs.Fjæreide, Kari Hop; Rudolf Steinerskolen i VestfoldFjærtoft, Berit; Farmasøytisk/Kjemisk institutt, UiOFlaten, Olav; GlaxoSmithKline ASFlobakk, Morten; Inst. for Molekylær Biovitenskap,Flåm, Siri; RikshospitaletFogstad, Lise; Høgskolen i OsloFoldnes, NjålForsdahl, FinnForsdahl, KirstiForus, Anne; Sosial- og helsedirektoratetFoss, Grethe; BioteknologinemndaFoss, HildeFredriksen, Agnete; Inst. of Immunology, RikshospitaletFrengen, Carly E.From, CecilieFrost, Katja; Revetal ungdomsskoleFrydenlund, Kirsten; Høgskolen i HedmarkFrølich, WencheFrøyland, Marianne; Immunol. inst., RikshospitaletFuglestveit, RagnhildFunderud, Steinar; Avdeling for immunologi, UiOFurumoveien, I. Grytøyr; Steinerskolen i VestfoldGabrielsen, Odd Stokke; IMBV, UiO,Gaivoronskaia, Galina; Inst. of Sosiol. and Pol. Science, NTNUGarrido, Margarita Novoa; Mat. Inf., NVHGilhuus-Moe, Carl Chr.Gjellum, TrondGjelsås, Tore; Greveskogen vgs.Gjems, Haakon; PatentstyretGjerstad, Tore; DagbladetGlobina, YaninaGranli, Thom-Kåre; Instittut for rettsinformatikkGravdal, Toril SonjaGravning, Niki; Oslo International SchoolGredriksen, LasseGrimeland, Jorid; Høgskolen i OsloGrimholt, unni; Norges veterinærhøgskoleGrimsby, Lars KåreGrinde, Bjørn; FolkehelseinstituttetGrindem, Marit; Røyken vgs.Grini, PaulGrossner, Ulrike; Fysikalsk instituttGrytten, Silje KlyveGrytøyer, Ingrid; R. Steinerskolen i VestfoldGrøndahl, Anita S.; IDE ASGrønevik, Eirik; Avd. for fysiologiGrønlien, HeidiGulbrandsen, ElisabethGulbrandsen, SigrundGulliksen, AnjaGundersen, Liv Sun LimGundersen, Wenche Blix; Mikrobiol. Inst. RikshospitaletGussgard, Per; Skøyenåsen skoleGaarder, Randi; Patentstyret48

Åpent møte 17. september 2004Hagen, Aslaug; Mattilsynets hovedkontorHagen, May Britt; Bjørnegård skoleHagen, Steinar; Clavis Pharma ASHall, Chris; Oslo International SchoolHals, Monica; RikshospitaletHalvorsen, BenteHamang, Wenche ScheelHamnes, Svein Kyrre; UFD/UNESCO-kommisjonen,Hannisdal, MereteHansen, Haakon; Natural History MuseumsHansen, Lillian Østerud; Jessheim vgs.Hanstveit, SirenHarbitz, EspenHarboe, Morten; Immunologisk inst., RikshospitaletHareide, Mari; UNESCOHaugset, Ola; Jessheim vgs.Haugsten, Berit; BjørnslettaHaugstvedt, Rolf A.; Asker vgs.Hazekamp, JohanHege, Finn Terje; Norges LandbrukshøgskoleHeggeli, Vigdis; Mysen vgs.Heggset, EllinorHeggvik, Tora Mellin-OlsenHegna, Ida K.; Biologisk seksjon, UiOHeiberg, Marit; Den Norske JordmorforeningHeide, Bjarte RambjørHeidving, Lita; Vi og vårtHeldal, Inger M.; SkogforskHelgesen, Per; Solør vgs.Helmen, Stina; Oslo HandelsgymnasiumHerbjørnsen, AnettHereng, Tuva HoltHetland, DyvekeHeun, Manfred; INAHobæk, BenedikteHodne, Evy WeisethHofmann, Uve; Tyske skoleHofstad, Eivor; Legemidler og samfunnHogstad, Solbjørg; Mattilsynets hovedkontorHolmgren, AsbjørnHolmslien, MariHolth, BeritHorge, Hilde WestgaardHorn, SveinHortman, An-Magritt; Høgskolen i OsloHotvedt, Elin S.; Rudolf Steinerskolen i VestfoldHovland, NormanHumerfelt, ÅseHusebæk, IsabelHøgetveit, OlavHøgseth, Ann-Kristin; Sofienberg tekniske fagskoleHøie, Kari; RikshospitaletHøitomt, Kristine DehliHøkholm, IngvildHaagensen, VidarHåkenstad, IngvillHaas, Marianne; University of BonnHaas, Winfried; University of BonnIngebretsen, Christin MarieIrgens, Ellen HaalandIrgens, Eva; Cappelen forlagIrgens, Jon; Arnedal vgs.Jacobsen, HegeJacobsen, StenJahren, Kirsti Hofstad; Rosthaug vgs. Avd. BuskerudJannetta, Raymond; Oslo International SchoolJarnæss, Elisabeth; The Biotechnology Centre of OsloJohansen, Finn-EirikJohansen, Siril; Inst. for rettsinformatikk, UiOJohansen, WencheJohansson, IdaJohne, BeritJohnsen, Hege; Nesoddtangen vgs.Jonassen, Siril; Inst. for rettsinformatikkJor, EvertJuland, Therese K.; Rudolf Steinerskolen i VestfoldJuvet, Lene Kristine; Norges ForskingsrådJørgensen, Ragna RibeJørgensen, Rune D.; StortingetJørgensen, Sven MartinKalstad, MargothKampen, AnnetteKanestrøm, IngolfKarlsen, Anne HildeKaroliussen, SiljeKausrud, KyrreKaysornchan, ApinyaKent, Matthew; Norges LandbrukshøgskoleKielland, AndersKierulf, Peter; Klin. kjem. avd. Ullevål Univ. sykehusKiil, Fredrik; Inst. for eksp. forskning, UllevålsykehusKiland, Åse; Hvam vgs.Kjeken, RuneKjekshus, John; RikshospitaletKjelsås, Jens Ole; Glemmen vgs.Kjerschow, Ole Chr.Kjær, MarteKjærås, Halvor; Rudolf Steinerskolen i VestfoldKlausen, HenningKleiveland, KristinKlevan, AreKleveland, Ellen Johanne; Universitet i OsloKlinge, Randi Furseth; Institutt for Oral Biologi, UiOKloster, Asbjørn E.; Kristiansand KatedralskoleKnudsen, Gun Peggy; Avd. for med. gen., RikshospitaletKnutsen, David; Rudolf Steinerskolen i VestfoldKnutsen, Jon HalvorKolstø, Anne-Brit; Universitetet i OsloKoomey, Michael; UiO, IMBVKraus, IreneKristensen, Terje; ILS, UiOKristiansen, Leif-Arne49

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsKristiansen, Marianne; Avd. f. med. gen., RikshospitaletKristiansen, TorilKristoffersen, Anja BråthenKristoffersen, Karoline; Rudolf Steinerskolen i VestfoldKristoffersen, SimenKristoffersen, SolKrogdahl, Åshild; Norges veterinærhøgskoleKrogh, Ann Camilla; Oslo TeknopolKrogh, Mette; Folkehelseinstituttet, div. rettstoksikologiKrogsrud, kristinKrohn, Marit; DNR, avd for cellebiologiKurys, Piotr JerzyKusza, SzilviaKvalbein, JonKvalvik, SisselKüchler, AxelKyllesdal, Lene; Kristiansand KatedralskoleKyllesdal, Reidar; Vågsbygd vgs.Kyrkjebø, Heidi TomterKaasa, Øivind; Nøtterøy vgs.L’abee-Lund, ÅsaLaberg, TorilLahn-Johannessen, Lise; Gyldendal UndervisningLarsen, MartinLarsen, RitaLauvrak, Vigdis; Inst. for molekylær biovitenskapLedsaak, Marit; IMBVLee, HuanLong; Oslo International SchoolLeiren, Lars MagnusLene, Skogstrøm; AftenpostenLeslie, Mariot; Engelske ambassadenLid, Stein ErikLidsheim, Kirsti; GE HealthcareLie, Tore HestvikLien, TordisLindberg, Anette; Universitetet i osloLindeberg, Mona Mari; Immunol. inst., RikshospitaletLindeland, Peter O.; R. Steinerskolen i VestfoldLindemann, Franz-Josef; Paleontological MuseumLinden, NoraLindmo, Karine; Det norske radiumhospitalLindstad, TorsteinLingjærde, Ole ChristianLinnestad, Casper; BioteknologinemndaLinnestad, DagLipson, Doron; Technion (Haifa University)Ljevo, LejlaLode, KirstenLossius, Ingelinn GleditschLothrington, Katinka S.; R. Steinerskolen i VestfoldLunde, ElinLundin, Katrin Ulrike; IMMI, RikshospitaletLüdemann, Eva TveitenLyng, Eldrid NjøtenLægreid, Astrid; Inst. f. kreftfor. og mol. med., NTNULørscher, Jochim; Tyske skoleLøset, Geir Åge; Inst. for Molekylær BiovitenskapLøseth, Kristin; AstraZenecaLøvold, CeciliaMagnus, Øystein; Fert.senteret Røde Kors KlinikkMagnusson, Marte TraaeMalm, Gabriel; Oslo International SchoolMalnes, Cecilie UrsinMarthinsen, Helga Sannes; Bø vgs.Martinsen, Hege; MenneskeverdMartinsen, LeneMathiesen, SiriMatre, VilborgMcAdam, Stephen; DNVMcGhan, Peter; Oslo International SchoolMelhus, EvaMethi, Trond; The Biotechnology Centre of OsloMeza, Trine JohansenMichaelsen, Terje E; Nasjonalt folkehelseinstituttMichelsen, AnnikaMidtbø, AstridMidtbø, TorMjaaland, SiriMo, GretheModalsli, KristinMoe, MarenMoer, TinaMoghaddam, AmirMohr, ViggoMoskaug, Jan Øivind; Inst. for medisinske basalfagMuniz, Anne; Cappelen undervisningMurad, HaniMyhr, Silje AnetteMyklebost, Ola; RadiumhospitaletMüller, Reidar; AftenpostenMyrset, Espen AndersMysterud, Ivar; Biologisk inst.Møller, PålMørk, Håkon; Oslo International SchoolMørkve, Signe; Rudolf Steinerskolen i VestfoldMøse, Frederik; Oslo International SchoolMøst, Bjørn; Gyldendal UndervisningMøyner, Kirsten; Nasjonalt folkehelseinstituttNamløs, Gry; RikshospitaletNatarajan, VasantiNaustdalslid, Jon; NIBRNederbragt, Lex; Norges LandbrukshøgskoleNemchenko, HannaNesje, Marianne Grøstad; PatentstyretNesland, Jahn M.Neslein, Inger-Lise; Høgskolen i OsloNgu, Tu AnhNilsen, HeidiNilsen, Torben HviidNissen-Meyer, Jon; Universitetet i OsloNogva, Hege Karin; Norges LandbrukshøgskoleNordal, Inger; Biologisk Inst.50

Åpent møte 17. september 2004Nordberg, ThereseNordby, TonjeNorderhaug, Inger; Nasjon. kunnskapssenter for helsetjenestenNorderhaug, Lars; Dynal BiotechNordgreen, JanickeNordmoen, Vigdis; Tislegård u.skole og kvs.Nordrum, SigveNordtug, Rune; Valaskjold ungdomskoleNyhus, PA FronthNymoen, Grethe GjertsenNymoen, Johan Henrik Gjertsen; BioteknologinemndaNysether, Steffen; BjørnslettaNystad, WencheNæsgaard, Inger; PatentstyretNæss, Tom; Landsfor. f. nyrepasienter og transplanterteNøvik, Marita; Halden vgs PorsnesOhrø, Connie; Rudolf Steinerskolen i VestfoldOksvold, MortenOlafsson, Andre; Oslo International SchoolOlsen, Claude R.Olsen, Lene ThereseOlsen, Olav S.; Rudolf Steinerskolen i VestfoldOlsen, ToreOlsen, Vibeke MurbergOmtvedt, Lone; Inst. molekylær biovitenskapOpdal, Mimmi StokkeOpsal, Monica AaslandOrmerod, JohnOseland, HaraldOttestad, Øyvind MikkelsenOulie-Hansen, HelenePant, Samuta; Oslo International SchoolPark, MinKyu; Oslo International SchoolParr, Jan WalterPavlak, Marina LangmoPedersen, Odd-ArnePerminow, Juliana Irina SpiesPolanco, Anthony; Oslo International SchoolPrescott, Trine; Avd. for med. genetikk, RikshospitaletPuntup, DoungJai; Anatomisk Institutt, BlindernPuri, KiranQing, Qing Yi; Norges LandbrukshøgskoleRagnhildstveit, Erlend; Norges LandbrukshøgskoleRagvin, AnjaRakkestad, Kirsten E.; Nasjonalt folkehelseinstituttRamberg, LiseRamsfjell, OddRamsfjell, ReidunnRamsfjell, VeslemøyRasch, Wenche; Clavis Pharma ASRasmussen, Ingunn ByholtRavnum, SolveigRebenick, PeterReed, Rolf K.; Undervisnings- og forskningsdep.Reibrå, Lars-Christian; Kristiansand KatedralskoleReimers, Eigil; Department of BiologyReimers, Ingrid B.; Biologisk inst.Reinertsen, Randi Eidsmo; BioteknologinemndaReinton, NilsReistad, RagnhildRekkedal Haga, Jens ÅdneRenolen, IngridRiisager, Amalie; Rudolf Steinerskolen i VestfoldRingnes, PerRingstad, Lasse; Høgskolen i OsloRodahl, Lina M. W.; Det norske radiumhospitalRogne, Sissel; BioteknologinemndaRognstad, TrudeRoll-Hansen, NilsRoohandeh, Omid UlsethRosenhave, Ellen MaryannRoseth, Arne; CIGENERosland, Lillann NadineRoverud, EivindRudi, HeidiRustad, Cecilie F.Rusten, Tor Erik; The Norwegian Radium HopsitalRygh, Mona Gravningen; Norges forskningsrådRygh, TellefRynning, Helge; Norges forskningsrådRøed, Asbjørn; Institutt for oral biologiRøhr, Åsmund Kjendseth; Inst. for molekylær biovitenskapRønningen, JennyRønningen, Knut; Basic Sciences and Aquatic MedicineRønningen, Ole Martin; AlpharmaRøsand, Yasmine GómezSalvesen, Elisabeth; Norges forskningsrådSamulin, JohannaSandberg, Anne BritSande, Jørn BodvarSandlie, Inger; Universitetet i osloSandvik, AndersSandvik, EspenSandvik, MaritSarre, AiliSchiøth, Thor-Jan; MattilsynetSchjerven, Jorunn Fjellstad; Skedsmo vgs.Schjetne, Karoline; Inst. f. imunologi, RikshospitaletSchorre, Hans-Jürgen; KirkerådetSchultz, Katherine; Oslo International SchoolSchwarze, PerSeim, Kirsten E.; Ris ungdomskoleSekse, CamillaSelbekk, Catarina; Grunnskolen Oslo Kristne SenterSimensen, MetteSirevåg, Reidun; UiOSjøttem, Eva; IMB, MedFak, Univ. i TromsøSkaftnesmo, TrondSkarra, Camilla; NRKSkarstad, Kirsten; RadiumhospitaletSkavland, Bjørn; BølerSkibeli, Venke51

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsSkjeggestad, Liv Kjersti; MenneskeverdSkjønberg, Stein; Kvadraturen SkolesenterSkogen, Mali HoleSkotheim, Rolf; Det Norske RadiumhospitalSkretting, Grethe; NVHSkugor, StankoSkånseng, Marianne; PatentstyretSkår, Gry; Høgskolen i OsloSkåra, Ove; DatatilsynetSletholt, Kjersti; Norges forskningsrådSmith, AnetteSmith, Tone LiseSmørdal, Anne Merete BorvikSolbak, IdarSolberg, RigmorSolbrekke, Lillian MarieSolem, Knut Erik; NTNUSolheim, Heidi; Norges VeterinærhøgskoleSolheim, Silje; The Biotechnology Centre of OsloSoltani, Hela; Radiumhospital, Avd. for CellebiologiSpilker, Ragnhild StorsteinStabell, FredrikStabell, Fredrik BernhardStabell, MarianneStalsberg, Linn; KlassekampenStandal, Katarina Fürst; Glemmen vgs.Stangebye, KirstenStarrfelt, JosteinStavik, Sigrid Samstad; Lillestrøm vg skoleStenberg, NinaStene, Inger BeritStene, LineStenseth, Else-Berit; Høgskolen i HedmarkStenseth, Nils C.Stette, KarinStiansen, RandiStokke, Bodil; Ullevål universitetssykehusStokstad, MariaStoldt, Stephan; Det Norske Radiumhospital, Kir. Avd.Stormorken, Astrid Tenden; Ullevål uni.sykehusStray-Pedersen, Asbjørg; Avd. f. med. gen., RikshospitaletStrømmen, ChristianStrømnes, EinarStøen, MarielStølum, Hans-HenrikSukboonya, SupunneeSundal, KåreSundby, AnneSundén, Gry-Kristin; Vargstad vgs.Sundfær, Cathrine KlevenSundsaasen, Kristil KindemSundvold, HildeSuo, Zhenhe; RadiumhospitaletSvartberg, Johan; Universitetssykehuset i Nord-NorgeSveen, Anne Kristine; Jessheim vgs.Svendsen, Håkon; Tandbergs Patentkontor ASSvendsen, Inga BergSviland, Maria; SkolelaboratorietSyed, Mohasina; Norges VeterinærhøgskoleSynnevåg, Anne; NRKSyvertsen, Berit LyngSæther, ThomasSønderland, Kari; HelserettsavdelingenSørensen, Rita I.; Det medisinske fakultet, UiTSørli, Unni; Øvrebyen vgsSørlie, Tove; Worldwatch Institute NordenTagielle, Tomas; Oslo International SchoolTandberg, IngeborgTanum, Lisbeth; Handikappede Barns ForeldreforeningTeigen, Aina IrenTellsgård, ÅgeThomassen, Natasja; R. Steinerskolen i VestfoldThommesen, Liv; IKM, DMF, NTNUThorgersen, Ebbe BillmannThorsen, JimThorvaldsen, Steinar T; Matematikk, UiTøTjelle, Torunn E.; Inovio ASTodorcevic, MarijanaTorheim, NorunnTollefsen, Wenche; Utdannings- og forskningsdep.Torgersen, Finn; GE HealthcareTorgersen, Inger M.Torgerstuen, Turid; Halden vgs. PorsnesTorp, Reidun; Universitetet i osloTourasse, Nicolas; Biotechnology Center of Oslo,Treimo, Henrik; TIK-senteretTrina, Ali RezaTroland, SirenTrøen, Gunhild; Det Norske RadiumhospitalTunheim, Gro; Immunologisk inst., RikshospitaletTvegaard, TonjeTveiten, SonjaTveitnes, Sille Margerthe Klev; Flåtestad skoleTyssen, TonjeUlleland, Marius AndreasUlven, StineUndlien, Dag; Inst, f. med. genetikk, UiOUrsin, Lars; Filosofisk instituttUstgård, KristineUtne, Peder HeyerdahlVaksvik, Jon Frode; Convexa Capital IIIvan Nes, Solveig; AkvaforskvanderHagen, Carl Birger; Universitetet i osloVebø, HeidiVedø, Sigurd; Kalnes vgs.Vestby, KirstenViken, AnneViken, Marte; Immunologisk Inst., RikshospitaletVlada, Vasovic; The Norwegian Radium HospitalVolle, Jan Magnarvon Krogh, Siri; www.Barnimagen.comVaaje-Kolstad, Gustav52

Åpent møte 17. september 2004Vålerhaugen, HelenWallem, Tore; BioteknologinemndaWang, Line M. Grønning; Bioteknologisenteret i OsloWangen, Ida NæssWarberg, Lisbeth AnitaWeibye, Tor; DagenWestereng, BjørgeWestern, Tor; Valaskjold ungdomskoleWiderberg, KetilWilhelms, Bente; LandbruksdepartementetWilhelmsen, LinnWilsgaard, PålWilson, Robert; Høgskolen i HedmarkWinther, Kaja Moe; HelsedepartementetWinther-Larsen, Hanne C.; Inst. f. molekyl. biovitenskapWu, Qinghua; the Norwegian Radium HospitalYan, Zhen; the Norwegian Radium HospitalYayla, HaticeYousefi, Saeid BorhaniYtre-Eide, Øyvind; RisengaYttersian, Liv HarrietZeindini, Sean; Statens arbeidsmiljøinstituttZimonja, MonikaØdegaard, Lars A.; Norges forskningsrådØdegård, LinnØgrim, TronØksendal, Audun; Medinnova ASØkstad, Ole Andreas; Bioteknologisenteret, UiOØstbøl, RogerØstnor, Lars; Det teologiske MenighetsfakultetØvsteng, Ingrid RindalØye, MonaAamodt, Randi; Senter for medisinsk etikkAarrestad, UnnÅrskog, VibekeAas, Bettine; Rudolf Steinerskolen i VestfoldAas, Finn ErikAas, Sten Freddy; Nøtterøy vgs.Aas, Tanja; Vetland skoleAas, Viggo; Horten vgs.Åsebø, AnitaAasen, Espen53

Bioteknologinemnda og Den norske UNESCO-kommisjonen: Small molecules - crucial questionsTidligere møter arrangert av Bioteknologinemnda2004- Genressurser og rettigheter. 2. september, Tromsø- Et barn i ditt bilde. 16. juni, Bergen- Sameksistens. 29. april, Oslo- Fosterdiagnostikk. 29. januar, Trondheim2003- Biobanker. 18. desember, Trondheim- Fosterdiagnostikk og verdier. 31. oktober, Oslo- Bioterrorisme og biologiske våpen. 10. juni, Oslo- Regulering av DNA-vaksiner og genterapi på dyr. 24. april, Oslo- Biopatenter og EU’s patentdirektiv. Åpent møte 10. februar, Oslo- Benefit or harm? Power and politics behind GM food. Åpent møte 5. februar, Oslo- Assessing the risk from transgenic plants – The next step forward. Åpent møte 3.-4. februar, Høvik2002- Gentester i arbeidslivet. Åpent møte 9. september, Oslo- Debattmøte om bioteknologiloven, 4. juni, Oslo- Risiko og GMO. Åpent møte 13. mars, Oslo2001- Lekfolkskonferanse om stamceller, 23.-26. november, Oslo- DNA i rettssalen. Åpent møte 24. september, Oslo- Forsikring og DNA-tester. Åpent møte 18. april, Oslo2000- Oppfølgingskonferansen om genmodifisert mat. Åpent møte 15.-16. november, Oslo- Biopatenter. Åpent møte 29. september, Oslo- Kloning og humane stamceller. Åpent møte 15. juni, Oslo- Post HUGO-æraen. Åpent møte 14. juni, Oslo1999- Genteknologi i et Nord–Sør-perspektiv. Åpent møte 13. oktober, Oslo- Har vi alle rett til å få barn? Åpen høring 7. april, Bergen1998- Xenotransplantasjon – transplantasjon fra dyr til mennesker – vil vi ha det? Åpent møte 30. september, Oslo- Fra kjøkkenbenk til fabrikk. Genteknologi og industri. Åpent møte 18. mars, Oslo1997- Genteknologi i et 10 - årsperspektiv. Hvor var vi? Hvor er vi? Hvor går vi? Åpent møte 27. august, Oslo- Genteknologi og havbruk. Åpent møte 23. april, Tromsø1996 - 1992- Genmodifisert mat: konsekvenser for produsent og forbruker. Åpent møte 30. august, Lillehammer (1996)- Gentesting – når og hvorfor. Åpent møte 21. mars, Oslo (1996)- Vil genteknologien fremme et bærekraftig landbruk og havbruk. Åpent møte 15. september, Oslo (1995)- Bruk av fostervev. Åpent møte 8. mars, Oslo (1994)- Genteknologi og mat. Åpent møte 19. oktober, Oslo (1994)- Genteknologi og dyr. Åpent møte 10. mars, Oslo (1994)- Patent på liv. Åpent møte 3.november, Oslo (1993)- Prøverørsmetoden – assistert befruktning. Åpent møte 17. mars, Oslo (1993)- Genmodifiserte planter. Åpent møte 29. oktober, Oslo (1992)54

Adresse: Boks 522 Sentrum, 0105 OSLO • Tlf: 24 15 60 20 • Fax: 24 15 60 29 • e-post: bion@bion.no • www.bion.noBIOTEKNOLOGINEMNDA