4. utgave av Utposten 2005 (PDF-format)

John NessaJohn Nessa har vore kommunelegei Hjelmeland i 20 år, meddeltidsstilling ved Universitetet iBergen. Med bakgrunn i psykiatrihar han interessert seg spesieltfor lege-pasient samtalen, somogså var emne for hans doktoravhandling«Talk as medical work».Andre interesser er paveval ogflugefiske. Har hatt fiskestang ifire år, men enno ikkje fått napp.ALLMENNMEDISINSKEUTFORDRINGERUtposten publiserer for tiden en artikkelserieunder denne fellesbetegnelsen.Vi ønsker å sette lys på felter av allmennmedisinensom kan virke vanskelige,uklare og diffuse, og som man kanskjeikke lærte så mye om på doktorskolen,men som vi stadig konfronteres medi vår arbeidshverdag. Redaksjonenønsker også innspill fra leserne.Allmennlegen som terapeutOm samtaleterapi i allmennpraksisAV JOHN NESSAAllmennlegens kvardag består i å snakke med folk. Vi harei brei kontaktflate, lærer å kjenne folk over tid, og har tradisjonfor å snakke om det meste med pasienten. Allmennlegenssentrum er lege-pasient forholdet. Det viktigaste erdet personlege møtet og dialogen med pasienten over tid.Heiter det i NSAM’s sju teser for allmennmedisin.Legane har ein viktig støtte-og rådgivingsfunksjon. Dethandlar om helserådgiving, mentalhygiene, kontakt medfolk når det røyner på, behov for hjelp når angst og depresjondominerer. Vi har tradisjon for å ordne opp, som regelutan hjelp frå andre instansar.Kva skal vi kalle denne aktiviteten? Er det psykoterapi ellerrådgivning? Er det profesjonell hjelp eller berre tomt prattil problemet forsvinn av seg sjølv?Ulike typar rådgivning er 1990-åras vekstindustri. I Storbritanniahar over 30 000 personar rådgivning som yrke.Kjært barn har mange internasjonale namn: Therapy,advice, guidance, befriending, counselling. Det er ein tendensi fagmiljøa til å sjå på psykoterapi og rådgivning somto sider av same sak. Begge er opne omgrep, begge er strukturerteaktivitetar, begge kan forstås i ein vid eller meir spesifikkbetydning.Det spesifikke psykoterapeutiskeDei fleste vil nok himle med augo dersom eg påstår at allmennlegensarbeid kan forstås som fullverdig psykoterapi.For formalisert psykoterapi slik den framstilles i faglitteraturen,og slik psykoterapeutar gjerne vil forstå seg sjølv, harmange særtrekk som er ulike allmennmedisinsk praksis. Fordet første er psykoterapien svært strukturert. Det avtalesfaste terapitimar med avtalt tidsbruk og faste intervall uavhengigav korleis tilstanden svingar. For det andre er terapienavgrensa. Problemet defineres som eit mentalt problem.At du i tillegg har hemorrhoider, vondt i magen, plattfot,dårleg rygg og «sko gjerne ha ein sjukemelding» er irrelevantfor psykoterapeuten. For det tredje varer ein konsultasjonhos psykoterapeut lenger enn ein gjennomsnittleg allmennmedisinskkonsultasjon. For det fjerde er psykoterapeutiskpraksis vanskelegare tilgjengeleg enn allmennmedisin.Du må som regel både stå på lengre venteliste, begrunnebetre ditt behov/vise deg som verdig trengande, reise lengerog betale meir for psykoterapi. For det femte har psykoterapiein annan teoretisk overbygning enn allmennmedisin.Psykoterapeutar er gjerne psykologar eller psykiatarar, ogoppfører seg deretter. For det sjette er det større personleg avstandmellom psykoterapeut og pasient enn det er i allmennmedisin.Allmennlegen kjenner gjerne både pasienten ogfamilien frå ulike samanhengar, psykoterapeuten ser sinpasient kun når han er til konsultasjon.Det spesifikke allmennmedisinskeMen det som er psykoterapiens særtrekk er samstundes detsom begrensar dens nytte. Det psykoterapeutane ikkje fårtil, er det ofte lettare å få til for ein allmennlege. Allmennmedisinener også strukturert. Men på ein annan måte ennpsykoterapien. Vi kalkulerer til dømes med ø.hj.-timar, slikat folk kan komme til når tampen brenn. Vi er kontinuerlegover tid på ein annan måte enn psykoterapeuten. Vi bliraldri kvitt våre pasientar – og pasientane blir aldri kvitt oss.Vi har låg terskel for kontakt, og er villige til å gå inn påpasientane sine premiss på ein heilt annan måte enn psykoterapeuten.Noko av det viktigaste er at vi har eit mandat ogein autoritet som går ut over det mentale. Vi kan skiljemellom snørr og bart når pasienten har somatiske symptom.Vi kan både utrede og fortolke kliniske tilstandar tileikvar tid. Vi kan ikkje sortere våre pasientar – alle erverdig trengande. På den andre sida har vi fleire ressursarUTPOSTEN NR.4 • 2005