Arkitektur for grunnskolefaget Kunst og håndverk. Fagdidaktiske ...

”Child art”Borgen (1995) påpeker hvordan økonomiske, sosiale og idémessige sammenhengerhar vært med på å utvikle faget Forming. Borgen selv kobler Formingtil en modernistisk tradisjon. Brænne (2005) har kritisert Borgen fordi hun, idet hun knytter de kunstpedagogiske ideene til modernismen, først og fremstvelger en romantisk forståelse av moderniteten. Borgen unnlater i følgeBrænne å problematisere den teoretiske diskursen om det moderne der ogsåforholdet mellom det rasjonelle og det romantiske inngår. Den romantisketilnærmingen til barn og barns uttrykk forstått som et sentralt prinsipp iForming har mye til felles med Brent Wilsons (2004) fremstilling av ArtEducation i USA på 1900-tallet. Wilson tar tak i begrepet ”child art” som hanogså hevder er en modernistisk konstruksjon fra det 20. århundre der barnskreative arbeider betraktes som unike kunstverk. I følge Wilson skal barnasarbeider, forstått som ”child art”, ikke korrumperes av de voksnes innblandingog heller ikke trivielle påvirkningskanaler, som populærkulturen.Wilson hevder at ”child art” i realiteten er en kulturell konstruksjon der barner påvirket av både voksne forbilder, andre barns tegninger og de visuelleomgivelsene (Fauske, 2005; Wilson, 2004). Wilson problematiserte temaet såtidlig som på 1970-tallet (Wilson & Wilson, 1977). Også i dag ermotsetningene mellom det karismatiske og det faglige innholdettilstedeværende i faget, men artikuleres på ulike måter av fagfellesskapet.Karen Brænnes avhandling fra 2009 viser hvordan ulike holdninger innad ifagfellesskapet Kunst og håndverk ved en allmennlærerutdanning i Norgeblir synlig gjennom tale og handling, uten at informantene selv artikulererdisse. I følge Brænne har faget internt det hun kaller for en sterk kunnskapskjernesom er preget av både håndverkstradisjoner, formalestetisk fagkunnskapog kreativ problemløsning. Men i det en skal sette ord på dennekunnskapskjernen tar en i bruk autensitetsretorikk og karismatikk. Det talteog de handlingsbaserte representasjonene er, i følge Brænne, ikke i samsvar(Brænne, 2009, s. 153). Brænne observerer og intervjuer studenter og lærere iarbeid med praktiske oppgaver og finner at fagfellesskapet er preget av bådeen individualismetendens og en re-designpraktisering. På bakgrunn av sinefunn hevder Brænne at praksisfellesskapet er preget av en diskursiv praksisder individuell frihet går foran fellesskapet. Hun omtaler dette som etindividualismeprosjekt der verdier som selvstendighet, autonomi og personligfrihet står i opposisjon til autoritet og kontroll (Brænne, 2009, s. 150). Denneindividualismetendensen kan sies å være i tråd med Telhaug (1997) sinfremstilling av Forming, der nettopp begrep som frihet og individualisme erfremtredende. Brænne illustrerer hvordan tidligere ideer knyttet til140