Arkitektur for grunnskolefaget Kunst og håndverk. Fagdidaktiske ...

Den karismatiske holdningDen løselige betegnelsen fritt skapende innkapsler en romantisk fagtradisjon,som kan forklares som både ekspressiv og karismatisk. Her har barnetsiboende krefter og den personlige utvikling stått sentralt. Anna LenaLindberg beskriver 1900-tallets kunstpedagogikk som fundert på totradisjoner. Skillet er konstruert med bakgrunn i kunstformidling i museumssammenheng,ikke fagets plass i skolen. De to tradisjonene er likevelinteressante å bruke, også i forhold til skolekonteksten. Lindberg skillermellom en ”objektiverende uppfostrarhållning” og en ”subjektiverandekarismatisk hålling” (Lindberg, 1991). Mens Lindberg beskriver ”oppfostrerholdningen”som en opplysningsdrøm der barnet skal hjelpes til å ta til segkulturarven i et ovenfra og ned perspektiv, bygger den karismatiskeholdningen på et romantisk tankesett der følelsen fremfor fornuften får styreelevens møte med kunstverket. Etter et regissert møte med kunstverket blirbarnet overlatt til seg selv og sin egen opplevelse, uten hjelp til å utvikleverktøy for fortolkning. Barnet må utvikle sine egne estetiske normer.Lindberg omtaler denne holdningen som en total subjektivering. Oppfostrerholdningenderimot, forfekter, i følge Lindberg, et statisk syn på bådekunnskap, forståelse og læring (Lindberg, 1991, s. 16).I følge Jorunn Spord Borgen var det norske faget Forming preget av både1800-tallets filantropiske ideer om nytten av det praktiske arbeidet og kunstpedagogikkensdannelsesideer (Borgen, 1995). Men til tross for at Formingbygde videre på Tegning, Sløyd og Håndarbeid var ikke formingsfagetsidégrunnlag forenlig med det nytteperspektiv og utilitarismen somtredelingen hadde stått for. Forming satte i stedet barnets psykologiskeutvikling i sentrum. Perioden 1960-1997 var likevel ikke ensartet og bar påmange måter preg av strid mellom de to fraksjonenene; utilitarismensforankring i håndverkstradisjonen og formingsfagets bærende, romantiskeideer om barnet (Borgen, 1995). Kjosavik (2001) hevder at det praktiskearbeidet fikk for liten plass sett i forhold til vektingen av skapende prosesser idenne perioden og Alfred Oftedal Telhaug beskriver faget som ”(…) en arenafor det impulsive, oppfinnsomme, kreative, assosiasjonsrike og følgelig ogsåen arena for frihet og individualisme” (Telhaug, 1997, s. 59). Nielsen på sinside karakteriserer Forming som et kosefag, uten tydelige fagkunnskaper(Nielsen, 2000, 2004a). Med utgangspunkt i idénivået hos Goodlad (1979)kan en si at navneskiftet som kom med L97, fra Forming til Kunst oghåndverk, kan betraktes som en symbolsk handling for å signalisere et skiftefor faget (Fauske, 2009; Kjosavik, 2001).139