N - værøya.no

Kirkebladet for Værøy og Røst nr.12009 5Da den norske løve våknetpå Værøy og RøstDet er 7. mai –Kristi Himmelfartsdag.Rundt den mektige Nordlandsnupendriver små tåkeskyer og på en måte forsterkerinntrykket av den spente stemningensom råder. Det er vår, men fortsattganske kjølig slik det gjerne kan være ibegynnelsen av mai.Sognepresten har kalt alle voksne mennpå Værøy og Røst til samling ihovedkirkafor sognet. Den lille rødmalte kirkapå Nordland er fullsatt.Året er 1814.Det er sognepresten Hr. Jonas KirsebomDahl som fører ordet. Han taler med storeord og høy stemme. Ordene er vanskeligeog høytidelige. Almuen lytter andektig.Bare noen få av de mest respekterte mennisognet våger åtaordet.-Viersamlet her idag for åbesvareprinsregent Christian Fredriks brev tilbiskopene, forklarer presten Dahl.Sokneprest Dahl hadde kalt inn allevoksne menn isognet til hovedkirka påNordland. Året var 1814.Dag SørliDet gjelder altså ikke 17. mai og grunnloven,slik de fleste vil tenke. Brevetmenigheten iVærøy og Røst var samletfor åbesvare, hadde regenten sendt tilbiskopene for tre måneder tid siden. Ilikhet med resten av landets menn,sverget øyfolket å”våge liv og blod” forfedrelandet.Svaret fra menigheten iVærøy og Røst,som idag finnes iRiksarkivet, er et studiumverd. Tettskrevet og med sirlige ordog vendinger, erdet et godt bevis både påfedrelandskjærlighet og hva som dengang var skikk og bruk. Mest trolig er detpresten selv som har ført brevet ipennen–idetider fantes det ikke så mange leseogskrivekyndige personer på øyene hervest.InnledningenIgrunnen kan man si at innledningen utgjørmesteparten av brevet. Her er detikke spart på store og svulmende ord –høflighet og respekt for monarken måtteman vise. Selv her, ytterst iLofoten,visste man hva etikette og god skikk ogbruk var.