Genteknologi og havbruk - Bioteknologinemnda

Genteknologi og havbrukEt debatthefte fra Bioteknologinemnda1998Bilde: "FORSIDE"Bilde NPS 01879513 ( gutt pike fiskehov hav)1

Til leserneDette heftet om genteknologi og havbruk føyer seg inn i rekken av debatthefter som Bioteknologinemnda har gitt ut.Tidligere hefter har diskutert bruk av moderne bioteknologi i forbindelse med landbruk (1996) og bruk av genetiske tester(1997). Denne gangen håper vi å nå en ny målgruppe nemlig dem som arbeider med, og har interesse for oppdrettsnæringen ivideste forstand.Bioteknologinemnda har bedt en utvalgt gruppe personer om å gi sine bidrag til dette heftet. Artiklene står for forfatternesegen regning. Bioteknologinemnda har hatt mange og lange diskusjoner om bruk av genteknologi på mange forskjelligefelter, men har ikke fattet vedtak når det gjelder bruk av f.eks genmodifisert fisk i oppdrett.Genteknologi er tatt i bruk innen en rekke viktige områder som spenner fra analyser av arvestoffet til fremstilling av vaksiner.Havets ressurser når det gjelder spennende enzymer med helt spesielle egenskaper har man så vidt begynt å høste av. En avpionerene på området, professor Jan Raa, gir oss et innblikk i havets rike biologiske ressurser.Frisk som en fisk heter det. Men etter at oppdrettsnæringen ble etablert her til lands har vi lært at fisk kan bli angrepet avmange typer sykdomsfremkallende organismer lakselus, bakterier og virus. Utviklingen av vaksiner mot bakterier og virushar hatt stor betydning for næringen. Genteknologi står sentralt i utviklingen av vaksine mot virus, slik det fremgår av dr.scient Karen Elina Christies artikkel.Fisk kan ikke spise hva som helst, kunnskap om fiskens metabolisme er nødvendig for å kunne utvikle et riktig fiskefôr. Biooggenteknologi er blitt nødvendige arbeidsredskaper innen basal biologisk forskning. Seniorforsker Grethe Rosenlundskiver om fremstilling av fiskefôr og hvilke krav næringen setter til sine råvarer. Genkartlegging er blitt rutiner innen altavlsarbeid, også når det gjelder oppdrettsfisk. Forskningsdirektør Geir Gogstad beskriver hvilken betydning genetiskemarkører og genkartlegging har fått innen havbruksnæringen.Spørsmålet om bruk av genmodifisert laks har vært diskutert mange ganger, også på Bioteknologinemndas åpne møte iTromsø i april 1997. Bruk av genmodifisert laks er ikke aktuelt i dag, men situasjonen kan endre seg dersom konkurrenter iandre land utvikler fisk som f. eks vokser bedre eller er mer motstandsdyktig overfor sykdom. Journalist Bjørn Tore Forberghar spurt sentrale personer innen forskning og fiskeoppdrett om deres syn på saken.Bruk av genteknologi innen landbruk og havbruk eller bruk av genetiske tester av mennesker fører til etisk vanskelige valg.Hvor langt kan man gå i bruk av moderne teknologi uten at risikoen blir for høy? Og hvem skal sette grensene forenkeltindividers og enkeltnæringers bruk av ny teknologi? Disse spørsmål har journalist Geir Olav Melingen diskutert medMatthias Kaiser, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT).Direktøren for det nye Sarssenteret for marin molekylær biologi i Bergen, Daniel Chourrout, er intervjuet av Dag OscarOppen-Berntsen om hva som skjer på forskningsfronten innen genteknologi og havbruk.Bioteknologinemnda håper at dette heftet stimulerer til ettertanke og debatt om de mange vanskelige og viktige spørsmålomkring bruk av moderne bioteknologi rettet mot havbruk.Med hilsenTorleiv Ole Rognumleder i BioteknologinemndaOslo 1. juli 1998.2

InnholdFramtidsvyer genteknologi og utnyttelse av marine ressurserProfessor Jan RaaNy teknologi og etikkIntervju med Matthias Kaiser, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité fornaturvitenskapJournalist Geir Olav MelingenBruk av genteknologi som verktøy ved fiskeavl og kartlegging av fiskestammerForskningsdirektør Geir Gogstad, Biosoft ASFôr og fôrtilsetningerSeniorforsker Grethe Rosenlund, Nutreco Aquaculture Research Centre ASHavbruk og genteknologi - fiskehelseProsjektleder Karen Elina Christie, Intervet NorbioGenmodifisert norsk laks - eller tilbake til naturenJournalist Bjørn Tore ForbergMed bioteknologi i verktøykassaIntervju med Daniel Chourrout, direktør for SarssenteretSeniorforsker Dag Oscar Oppen-Berntsen, Norsk HydroFaktaboks om:Produksjon av protein i genmodifiserte bakterier dyrket i fermentorArvestoff og generGenmodifiserte organismerEncelleproteinerGenetisk variasjonVirusGenmodifisert lakslangt frem til kommersielt brukOrdliste3

Framtidsvyer genteknologiog utnyttelse av marineressurserProfessor Jan RaaUtviklingen av norsk fiskeoppdrett har vært et av de mestbemerkelsesverdige eksempler på ny næringsutvikling iNorge i de siste 20 år. Denne næringen er vokst frem somresultat av en meget heldig kombinasjon av gunstigenaturgitte forutsetninger, kompetanse hoskystbefolkningen, god infrastruktur, erfaring frainternasjonale markeder for fisk og entusiastisk støtte fraforskningsmiljøer innen alle de sektorer som blir berørtav moderne havbruk.Interessen for bioteknologi oggenteknologi er økendeUtnyttelse av biologiske ressurser i havet har frem til våredager vært ensbetydende med fangst og bruk avviltlevende bestander. Foredling har stort sett dreid segom å ta hånd om spiselige deler av matfisk og reker, og åprodusere mel og olje av småfisk. Moderne bioteknologihar ennå ikke klart å vinne innpass i denne viktige sektorav norsk næringsliv, og det er de færreste i næringen somhar noen formening om hvilken betydning genteknologivil kunne få for utvikling av egen industri.Det er imidlertid en merkbar økende nysgjerrighet hosfremtredende aktører i norsk fiskerinæring omkring marinbioteknologi, og etterhvert også en mer imøtekommendeholdning til grunnleggende biokjemisk forskning. Dennepositive holdningsendring henger sannsynligvis sammenmed at bioteknologisk forskning i Norge kan vise tilsvært betydningsfulle resultater for fiskeri- oghavbruksnæringen. Det er nok å minne om hvafiskevaksiner har betydd for norsk lakseoppdrett. Men enrekke andre nyvinninger innen marin bioteknologi harogså bidratt, f.eks. produksjon av konsentrater avfiskeproteiner, utvinning av finkjemikalier fra fiskeavfallog bruk av marine enzymer som hjelpemidler i en rekkenye foredlingsprosesser. Dessuten er det sikkert mangesom har blitt imponert over en raffinert bruk avgenteknologi: Det nå er blitt mulig å fastslå medsikkerhet hva som f. eks. er opprinnelsen til hvalkjøtt imarkedet (DNA-profiler av hval) og om fjordtorsken eregne biologiske bestander som kan forvaltes uavhengigav den norsk-arktiske torsken.Bilde: Bilde nummer T4-1169 i NPS Stock Directory nr 4.BØLGEFangst av generFolk som kjenner fiskerinæringen her til lands og ellers iverden, vet at totalverdien av den sjømat som blir omsatt,ikke kan økes gjennom økt fangst. Verdenshavene kansimpelthen ikke yte mer. Det er tvert i mot sannsynlig atyteevnen har blitt nedsatt fordi fangst med moderne båterog redskaper på alle verdenshav lenge har vært over detnivå som er biologisk forsvarlig. Økt verdiskaping innenden marine sektor er derfor bare mulig gjennom en videreutvikling av havbruk og gjennom en bedre og mer variertbruk av de biologiske ressurser som finnes i havet.Bioteknologi med innslag av de tilleggsmuligheter somgenteknologien gir, vil kunne ha en sentral plass i denneutviklingen og bli en del av den kunnskapsbaserteindustri som vi ønsker å skape i vårt land. Den industriman kan se konturene av er fremmed for dagens fiskerioghavbruksnæring. Det kan synes uvirkelig for mange atden nye industrien vil være mer interessert i de gener sommarine organismer er utstyrt med, enn å få rettigheter tilfangstkvoter.Marin bioteknologi gjør seggjeldende alleredeBioteknologi gjør seg allerede gjeldende i norskfiskerinæring, men er likevel fremdeles etfremmedelement. Norske bedrifter produserer vaksiner tiloppdrettsfisk etter de samme kvalitetsnormer som gjelderfor andre husdyrvaksiner, og bioteknologiske metoderbrukes i fiskeforedlingsindustrien. Det siste dreier segførst og fremst om bruk av marine enzymer, isolert frafiskeavfall, som prosesshjelpemidler. Eksempler på detteer bruk av enzymer til å:fjerne skjell fra fiskeskinnfrigjøre rogn fra bindevevshinnene i rognsekker somførste trinn i produksjon av kaviarløse opp seige hinner på blekksprut til konsummodne sildfjerne parasitter på torskelever som brukes tilhermetikkprodusere peptider fra proteinråstoffAlt dette er prosesser som faller innenfor den rådendedefinisjon av bioteknologi: bruk av celler, eller deler av4

celler (eks. enzymer), til å fremstille eller modifisereprodukter.Marine enzymer har verdifulleegenskaperBak disse nokså særegne enzymatiske metodene tilforedling av marine næringsmidler ligger det forskningpå marine enzymer og deres egenskaper og virkemåte.Denne forskning har dokumentert at det biokjemiskemaskineri og de enzymer som finnes i marine ogvarmblodige dyr, er svært forskjellig. Hadde f. eks.torsken vært utstyrt med de samme fordøyelsesenzymersom grisen, ville den fått forstoppelse og vært ute avstand til å fordøye sitt bytte.Kunnskap om spesielle egenskaper hos marine enzymerhar åpnet veien for mange interessante anvendelser, ogsåinnenfor områder som ligger fjernt fra den marine sektor.Noen av disse enzymene kan fremstilles fra avfallsstofferi fiskeindustrien, fordi de der forekommer i så høyekonsentrasjoner at det er mest lønnsomt å utvinne demderfra. Andre enzymer finnes derimot i så lavekonsentrasjoner at de bare kan fremstilles i kommersiellekvanta dersom genet for hvert enkelt av disse enzymeneblir klonet i mikroorganismer som bruker genet somproduksjonskode for å lage stoffet. Genteknologien gjørdet med andre ord mulig å produsere verdifulle marineenzymer ved hjelp av kjent teknologi, ved fermentering.Produksjon av protein i genmodifiserte bakterierdyrket i fermentorFermentoren, dyrkingstanken, inneholder en steriloppløsning av de næringsstoffene som trengs for vekst.Luft- eller oksygentilførselen er nøye kontrollert. Underslike betingelser vokser mikroorganismer raskt.Produksjonen starter i en liten beholder, for deretter åfortsette i en stor produksjonstank. Protein isoleres fraproduksjonstanken.skjematisk tegning av en fermentor (s. 31/32 Bioteknologifor alle)Arvestoff og generAlle levende vesener (organismer) inneholder arvestoffdet er det som gjør det mulig for organismene å få avkommed liknende egenskaper. Arvestoffet består vanligvis avet kjemisk stoff som heter DNA.I enkle encellede organismer som bakterier finnes DNAsom en stor ring krøllet sammen som et nøste inni cellen.Mange bakterier har også små ringer med DNA som kallesplasmider.I planter dyr og mennesker, som er organismer bygget oppav mange celler, er DNA omgitt av proteiner og fordelt påflere lange tråder som kalles kromosomer. Kromosomeneligger inne i kjernen i hver eneste celle.Et gen er et område på en DNA-tråd som gir informasjonom oppbygningen av et bestemt protein. Proteiner finnessom byggematerialer og enzymer i cellene. Ikke alleproteiner trengs hele tiden eller i alle celler i kroppen. Barefra gener som er "skrudd på" blir det laget protein. I cellermed forskjellige funksjoner, f.eks. hudceller og leverceller,er forskjellige gener skrudd på. Foran genet, sitter detkontrollområder (promotere) som bestemmer når og hvorgenet skal være av eller på.Informasjonen i et gen, kodet i rekkefølgen av baser,overføres til mRNA. Fra mRNA oversettes informasjonentil en bestemt rekkefølge av aminosyrer i et protein.En bakterie trenger rundt 3-4000 forskjellige proteiner for åkunne fungere, og har følgelig tilsvarende mangeforskjellige gener. Flercellede organismer er merkompliserte og trenger derfor flere proteiner. Planter, dyrog mennesker har opptil 100 000 gener.Reidunn AalenGenteknologi et hjelpemiddelGenteknologi omfatter en rekke enkeltteknikker som gjørdet mulig å isolere gener fra arvestoffet i en organisme,deretter mangfoldiggjøre isolerte gener utenfor levendeceller, for så å føre genene inn igjen i en levende celle(bakterie, sopp, dyr, plante), og til slutt få cellene med detkunstig tilførte gen å lage det produkt som genet dikterer.Biokjemisk kunnskap om naturstoffene kommer først, oger en nødvendig forutsetning for å kunne ta teknologien ibruk. Fermenteringsteknologien er kjent og velprøvd, ogrenseteknologien er den samme enten man isolerer etstoff fra fiskeavfall eller fra celler som har vært dyrket ifermentor. På denne måten faller genteknologien naturliginn i en eksisterende industriell tradisjon, og det er et litesprang både faglig og teknologisk for den biokjemiske5

industri som i dag utvinner finkjemikalier fra fiskeavfall,åinnlemme genteknologien i virksomheten.Marine organismer er lite undersøktForutsetningene for at det skal kunne skapes en marinbioteknologisk industri i Norge, med genteknologi somet naturlig innslag, er at man har hellet med seg ogoppdager molekyler med unike egenskaper og storekommersielle muligheter. De forutsetninger som naturenselv har skapt synes å være de aller beste, og firmaer iNorge er i full gang med å klone og patentere gener somikke tidligere har vært kjent.Sammenlignet med utforskningen av planter, dyr ogmikroorganismer på land, er marine organismer liteundersøkt. Det er nok å minne om at norske forskerenylig har oppdaget et kjempestort korallsystem påhavdypet utenfor Norge, og at det sannsynligvis bare derer et utall ukjente organismer som lever sammen ogsamvirker biokjemisk med signalstoffer som er ukjente idagens biokjemi. For forskere som vil gi seg inn påspennende oppdagelsesreiser i en ukjent verden, er detgodt å vite at det marine økosystem er svært rikholdig nårdet gjelder artsmangfold og biologiske tilpasninger tilmange ulike miljøforhold.Marine organismer skiller ut kjemiske stoffer somoppløst i vannmassene påvirker andre organismer isamme økosystem. Slike kjemiske stoffer bidrar til åholde organismene i en form for innbyrdes økologisklikevekt ved å påvirke sentrale biologiske funksjoner somvekst, formering, utvikling, død, bevegelse, osv. Denårvåkne forsker som jakter på biologisk aktive stoffer, harher en rik kilde å utforske.Studier av biokjemiske prosesser og stoffer i det marinemiljø byr kanskje på de samme muligheter forvitenskapelige nyvinninger og kommersielle gevinstersom de som i tidligere generasjoner fulgte i kjølvannet avoppdagelsesreiser og naturhistoriske undersøkelser iuberørt natur. Nåtidens ekspedisjoner vil imidlertid væreutstyrt med biokjemikerens og genteknologens verktøy.En kommentar til slike vyer; store farmasiselskapervender i økende grad oppmerksomheten mot det marinemiljø på leting etter stoffer med biologisk virkning,særlig antibiotika og stoffer som kan tenkes å ha envirkning på utvikling av kreftceller.Nye antibiotika og andre bioaktivestofferDet marine økosystem er på mange måter forskjellig fralivet på land. Alle organismene i det akvatiske økosystembader i samme vann. Alle de synlige aktørene i detteøkosystem -- fisk og skalldyr i ulike utviklingsstadier,plante- og dyreplankton, tang og tare -- må forholde segtil en flora av mikroorganismer som konkurrererinnbyrdes, og som i artssammensetning og totalmengdevarierer sterkt i løpet av året. Ingen organisme i havet kanunngå den direkte følge av at sammensetningen avmikroorganismer og plankton forandrer seg radikalt somfølge av sesongmessige svingninger i lys og temperatur,og de må justere sitt stoffskifte i takt med slikesvingninger og tilgang på næring. Gjennom millioner avår har dyr i havet utviklet mekanismer til å mestre envarierende og periodevis meget farlig mikroflora sombokstavelig talt kommer dem direkte inn på livet. Det erderfor god grunn til å forvente at det i slike økosystemerfinnes mange og svært varierte mekanismer for kontrollav vekst hos mikroorganismer og stoffer med antibiotiskvirkning.Det var i tråd med våre forventninger at skjell som i langeperioder av året livnærer seg av en variert blanding avbakterier på havdypet i nord, inneholder helt andrebakteriehemmende stoffer enn dem som har vært kjent frafør. Det er dokumentert at skjell i nordlige farvann harutviklet et meget raffinert system for drap avmikroorganismer, og de er utstyrt med bakteriedrependeenzymer som virker ved temperaturer helt ned motfrysepunktet.De forskjellige antibakterielle stoffene i arktiske marineskjell, kan ikke utvinnes i kommersielle kvanta fra disseråstoffene. Men skjell er en kilde til gener som styrerproduksjon av antibiotiske stoffer. Skal slike nyeantibiotika noensinne kunne få noen praktisk nytte, mågenteknologiens metoder tas i bruk. Norske forskere ognorske firmaer er derfor i gang med å klone genene for demest lovende stoffene fra marine skjell, med tanke på åprodusere dem kommersielt ved fermentering. Denbiokjemiske del av denne forskningen åpner samtidig forspennende muligheter til å studere sammenhengermellom immunologiske og bakteriedrepende mekanismerhos primitive dyr, og de mer spesialiserte mekanismerhos høyere.6

Genmodifiserte organismerGenteknologi gjør det mulig å sette arvestoff (DNA)sammen på nye måter og overføre DNA mellomorganismer. Når DNA er kombinert på nye måter, kallesdet ofte for rekombinant DNA. Organismer som har fåttendret arvematerialet sitt ved hjelp av genteknologi kallesgenmodifiserte organismer, ofte forkortet til GMO.Informasjonsinstruksen i genene, den koden som fortellerhva slags protein som skal lages, er i prinsippet densamme i alle organismer. Dette er grunnen til at enbakterie er i stand til å lage et protein f. eks fra etrekegen, og at en fisk kan utnytte et gen f.eks. fra enannen type fisk.Rent DNA kan isoleres fra celler som først er åpnet.DNA kan deretter "klippes opp" med biologiske saksersom kalles restriksjonsenzymer, og limes sammen medannet DNA med enzymet ligase. Et rekegen kan f.ekslimes inn i et plasmid isolert fra en bakterie, som derettersettes tilbake i bakterien. Hvis det sitter enbakteriepromoter (startsignal fra bakterier) foran etrekegen kan rekegenet bli skrudd på og bakterien lagerekeprotein.Vil man sette inn et nytt enkeltgen i fisk og dermedgenmodifisere den, kan man sprøyte inn mange kopier avgenet inn i befruktede fiskeegg. Det nye genet kan dasette seg inn på tilfeldige steder i fiskens egetarvemateriale. Når fiskeegget utvikler seg til en fisk vilalle fiskens celler inneholde det nye genet. Genetspromoter vil kontrollere i hvilke celler eller vev genet erskrudd på og protein blir laget. Med denne teknikken kanman både sette inn ekstra kopier av fiskens egne genereller gener fra andre organismer.Reidunn AalenTilpasning til lav temperaturDet marine miljø er kaldt, spesielt i våre farvann. Derforhar marine organismer fått tilpasset sitt biokjemiskemaskineri til lave temperaturer. Enzymene i marineorganismer har med andre ord utviklet seg slik at devirker bedre ved lavere temperaturer enn enzymer hosvarmblodige dyr. Dessuten lar marine enzymer seg lettereødelegge ved oppvarming. Begge disse særtrekk, høyvirkningsgrad ved lave temperaturer og lav stabilitet vedhøye, byr på mange interessante teknologiske muligheter.Marine organismer som lever i kalde nisjer rike påprotein og fett, inneholder helt sikkert fremtidigevaskemiddelenzymer som virker ved laveretemperaturer enn dagens, og som lettere lar seg inaktivereetter bruk. Det ville være en betydelig miljøgevinst i denvestlige verden om temperaturen i vaskevann kunnesenkes 10-20 ºC uten at virkningen av enzymene blemindre. I store deler av verden er man henvist til å vaskesine klær i så kaldt vann at dagens kommersiellevaskemiddelenzymer ikke er virksomme. Genene forenzymer som virker ved lave temperaturer, kan høstes fradet marine miljø, og ved hjelp av genteknologiskemetoder settes inn i en produksjonsorganisme som lagerenzymene i fermentor.Etterspørselen etter lavtemperaturenzymer viser seg ogsåpå mer sofistikerte områder. Marine enzymer produseresf.eks. allerede til bruk innen molekylærbiologi. Dettegjelder enzymet alkalisk fosfatase fra reke. Dette enzymetbrukes til å fjerne fosfatgrupper i endene av DNAfragmenter.Siden enzymet kan ødelegges igjen vedoppvarming, har det et stort fortrinn framfor dettilsvarende enzym fra varmblodige dyr, og det brukesderfor i molekylærbiologiske og genteknologiskesammenhenger. Marine organismer er kilde til gener foren rekke andre lavtemperaturenzymer som har åpenbarefortrinn innenfor molekylærbiologi og modernediagnostikk, f.eks. nukleaser med ulik spesifisitet, somuracil-DNA-glykosylase. Genteknologien har gitt ossmuligheten for å ta i bruk marine gener for stoffer medslike kommersielle fortrinn.Biokjemiske studier er enforutsetningGenteknologiens suverene metoder og resultater kan lettoverskygge det faktum at det dreier seg om et teknologiskhjelpemiddel som ikke kan tas i bruk før man kjennernaturhistorien. Man kommer ikke utenom å gjøre studierav biokjemiske prosesser, produkter og biologisketilpasninger i det marine miljø til en nasjonal hovedsakdersom marin bioteknologi og genteknologi skal kunne giden uttelling som det er grunn til å forvente. Det erkunnskap om biokjemiske mekanismer og biologiskesærtrekk som skaper idéer om praktiske anvendelser ogkommersielle muligheter. Det er sjeldent fruktbart å startei den andre enden og spørre markedet hva det erinteressert i å utforske.Biokjemikalier i fiskeavfallkonkurranse fra genteknologien?Den moderne bioteknologi som bruker marineorganismer som råstoff for gener, vil ikke fortrenge denbioindustri som bruker marine kilder, f.eks. fiskeavfall,som råstoff. Bioprodukter fra fiskeindustrien vil være denbeste og billigste kilden til produksjon av verdifulleproteiner og peptider som kan anvendes ispesialfôrmidler og dyrkningsmedia formikroorganismer. Bioteknologiske produksjonsmetodervil heller ikke kunne bli noe alternativ til dagensindustrielle utvinning av polysakkarider fra tang og tare,og kitin/kitosan fra rekeskall. Derimot vil genteknologienvære et viktig redskap til å utvikle nye7

anvendelsesområder for proteiner og polysakkarider og tilmodifisering av eksisterende produkter. Derfor vil dengryende bioteknologiske industri som i dag anvendermarine avfallstoffer som kilde til utvinning av ulikespesialprodukter, herunder enzymer til bruk innenmolekylærbiologi, være det naturlige industriellegrunnlag å bygge videre på når vi i Norge utvikler enmoderne bioteknologisk industri knyttet til den marinesektor.Genteknologi nødvendig beredskapfor oppdrettsnæringenUtviklingen av norsk fiskeoppdrett har vært et av de mestbemerkelsesverdige eksempler på ny næringsutvikling iNorge i de siste 20 år. Denne næringen er vokst frem somresultat av en meget heldig kombinasjon av gunstigenaturgitte forutsetninger, kompetanse hoskystbefolkningen, god infrastruktur, erfaring frainternasjonale markeder for fisk, og entusiastisk støtte fraforskningsmiljøer innen alle de sektorer som blir berørtav moderne havbruk. Da sykdomsproblemene i norsklakseoppdrett meldte seg for fullt på 80-tallet, hadde manet faglig grunnlag for mottiltak i form av gode vaksinermot bakteriesykdommene. Derimot ville man ståtthjelpeløse overfor trusselen fra sykdommer forårsaket avvirus, uten den genteknologiske revolusjon. Den førstekommersielle vaksine mot virussykdom i akvakultur bleprodusert her i landet ved hjelp av rekombinant DNAteknologi.Dette er en form for faglig beredskap en såviktig næring som norsk fiskeoppdrett ikke kan væreforuten. Derimot bør man her til lands, etter mitt skjønn,være noe mer tilbakeholden når det gjelder demulighetene som genmanipulering av selveoppdrettsfisken utvilsomt byr på.imidlertid at dette er dødfødt, fordi den moderne verdenallerede har beveget seg så langt i retning avproduksjonseffektivisering på dyrenes bekostning at etkvantesprang videre i samme retning ikke vil bli godtatt,selv ikke hos folk som er fascinert av genteknologiensfinesser og enestående muligheter.Min egen holdning er preget av disse overordnete forholdog av dagens utvikling innen moderne husdyrhold, ogsånår det gjelder havbruk. Vi må selvsagt kunne faget ogvære på høyden innen genteknologisk forskning, men vimå ikke gjøre det til noen prioritert oppgave å tagenteknologiske metoder i bruk for å forbedreproduksjonsegenskapene hos våre husdyr, enten debefinner seg i fjøs eller i notposer i sjø. Uansett hva manmåtte mene om faglige og biokjemiske sider av dettespørsmålet, ligger det en risiko for å ødelegge etmilliardmarked for oppdrettsfisk dersom vi skulle fallefor fristelsen og utstyre fisken med gode gener vedhjelp av genteknologiske metoder.Dette synspunkt kan virke bakstreversk og lite visjonært iforhold til morgendagens utfordringer i en beinhardkonkurranse med produsenter som lar de økonomiskelover råde. Mitt svar til en slik eventuell innvending er atvi heller bør forbeholde genteknologiens suverenemetoder til områder som kan gi store gevinster for Norge,f. eks den del av bioteknologien som omfatter bruk avverdifulle marine gener for å kunne lage stoffer som kanlindre og forhindre lidelser hos dyr og mennesker.Før oss ikke inn i fristelsen!Ordet genteknologi har negativ klang i manges ører.Dette henger framfor alt sammen med at degenteknologiske teknikkene har gitt mennesket et redskapsom kan brukes til å tukle med selve skaperverket.Tanken på at vi kan manipulere med arvestoffet i en art,rører ved selve grunnfjellet under den etikk og moral somer en fellesnevner i vestlige samfunn, uansett om manbekjenner seg til en tro eller har frigjort seg fra dereligiøse dogmer som preger oss alle. Det er uakseptabeltfor svært mange at vi som mennesker skal kunne tillateoss å endre på arvemassen hos våre husdyr i den hensikt åfå dem til å gi større kommersiell gevinst.Det går an å møte slike følelsesmessige og moralistiskemotforestillinger med faglig sunn fornuft, og prøve åoppdra den brede hop i biokjemisk rasjonalitet. Jeg tror8

Ny teknologi og etikkIntervju med Matthias Kaiser, sekretariatsleder for Dennasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap ogteknologi (NENT).deler av verden er lett synlig. Mange naturinngrep harimidlertid skapt utilsiktede, negative miljøvirkninger sombelaster nåværende og fremtidige generasjoner, og somkan bety varige endringer for det naturlige miljø.Bilde: "LAKS I ELVA"Journalist Geir Olav MelingenDet er viktig at alle berørte parter slipper til med sinesynspunkter før vi bestemmer oss for å utvikle engenmodifisert fisk. Det er mye usikkerhet forbundet medgenmodifisering, og for at vi skal ta en ansvarligavgjørelse, må det ikke bli slik at markedskreftene alenebestemmer hvilke produkter som skal komme påmarkedet, sier Matthias Kaiser.Matthias Kaiser poengterer at når vi snakker omgenmodifisert fisk, er det viktig å komme inn på detfaktum at vi har med en teknologi å gjøre hvor dethersker en god del usikkerhet. Det er mye vi ikke vet, vihar mangelfulle data og utilstrekkelig kunnskap. Dettemedfører at vi ikke har grunnlag til å forutse hva som kanskje, hevder Kaiser. Uten denne usikkerheten kunne vibrukt modeller til å forutse ulike konsekvenser, noe somville forenklet etikken mye. Med den usikkerhet somhersker rundt genmodifisert fisk, kommer etikken innmed en helt annen betydning og tyngde. Vi må taansvarlige beslutninger som samfunnet kan stå inne for.Det betyr egentlig to ting. For det første at vi må forholdeoss til mulige konsekvenser. Forskere snakker ofte om atdet er lite sannsynlig at uheldige konsekvenser vilinntreffe. I den etiske debatten må man imidlertid også tahensyn til det usannsynlige.Kaiser ser ikke noe galt i å ta slike sjanser, menproblemet er at det alltid er noen parter som er villige til åta større risiki enn andre. For eksempel vil gjerne enprodusent være villig til å ta en større risiko enn enforbruker. I tillegg vil det som oppfattes som akseptabelrisiko, eller etisk forsvarlig, være forskjellig for ulikegrupper i samfunnet. Dette avhenger mye av den enkeltesverdigrunnlag.Føre var-prinsippetDen industrielle og økonomiske utviklingen har medførtat en stadig større del av naturens ressurser blir underlagtmenneskelig utnyttelse og styring. De tilsiktedevirkninger av økonomisk velstand og økt livskvalitet iVi har ikke kunnskaper om hva som kan skje hvisgenmodifisert fisk rømmer. Føre var-prinsippet innebærerat man tar hensyn til denne usikkerheten.Med føre var-prinsippet mener vi at en skal handle på enslik måte at usikkerheten ikke skal gå på bekostning avnaturen, sier Matthias Kaiser. Vi må ikke tabeslutninger som skader naturen på en irreversibel måte.Selv om vi utvikler en genmodifisert fisk, må det ikke blislik at den må tas i bruk og komme på markedet forenhver pris. Vi må ikke la markedet styre hvilkeprodukter som skal komme på markedet. Denneprosessen må være ledsaget av en omfattende etiskdiskusjon, hvor alle berørte parter slipper til.Vurderingene kan for eksempel variere i uland og iland.Uland sliter med helt andre og større problem enn tilfelleter i iland, noe som ofte medfører en vilje til å ta høyererisiko i uland. Genteknologien var tenkt å bidra til å løsestore problemer den fattige del av verden stod overfor.Matthias Kaiser synes derfor det er skuffende å se at degenmodifiserte produktene som er kommet på markedet,ensidig har vært til fordel for produsentene, som er åfinne i den rike del av verden. Produsentene i dennesammenheng er ikke bøndene, men store konsern somleverer industrielle produkter til landbruket. Argumentersom brukes for genmodifisering derimot, er at dette skalkomme ulandene til gode. Det har vi ennå ikke sett noetil, sier Kaiser.Konsistens i den etiskeargumentasjonEtiske argumenter må være konsistente og konsekvente.Den endring i skaperverket som skjer i et laboratoriumer ikke annerledes enn den endring som skjer på andremåter, for eksempel ved klassisk avl, sier Kaiser. Såhvis man mener det er etisk forsvarlig å endreskaperverket ved klassisk avl, er det inkonsekvent å ikkegodta genmodifisering med moderne metoder. Det er9

problematisk å skulle etablere spesielle etiske regler formoderne genteknologi som ikke skal gjelde for annenteknologi. Han viser her til andre forandringer avnaturen, eksempelvis hva sur nedbør har gjort i en delområder hvor skaperverket er endret ved at arter harforsvunnet.Han skynder seg imidlertid å poengtere en vesentligforskjell mellom disse to metodene hastigheten. Vedklassisk avl skjer mange små forandringer over lang tid,mens bruk av genteknologi kan gi store forandringer påkort tid. Det er en vesentlig forskjell. Ved småforandringer over lengre tid kan vi sakte men sikkertopparbeide kunnskap som bedre kan være med å forutsikonsekvensene av de forandringer en gjør. Men slik deter i dag, med den kunnskap vi har, er det fremdeles storusikkerhet forbundet med begge metoder. I dennesammenheng ser Kaiser også viktigheten av å driveforskning innen fagfeltet genteknologi. Han synes det erviktig å se på hvilke muligheter genmodifisert fisk gir, ogser at dette kan tilføre oppdrettsnæringen både nykunnskap og nye impulser. Etter Kaisers oppfatning erdet like etisk uansvarlig å overse de positive mulighetergenmodifisert fisk har, som å gjennomføre de negative.Derfor er det både riktig og viktig å drive forskning påområdet, poengterer Kaiser.Kost-nytte-analyser erutilfredsstillendeNoe som Kaiser ser kan virke skremmende på mange ermulighetene som ligger i genteknologien. Skrekkvisjonener en designet natur , hvor alt er skreddersydd ettermenneskets mål og mening. Denne bekymring har Kaiserstor forståelse for. Imidlertid ser ikke Kaiser at dennebekymring svarer helt til de konkrete muligheter en ser ibruk av denne teknologien. Det som Kaiser ser som meraktuelle og konkrete problemstillinger, er å takleusikkerheten forbundet med teknologien. Det er viktig åha i bakhodet at vi ikke vet noe med 100 % sikkerhet. Detsom er en sannhet i dag, kan i fremtiden vise seg å ikkestemme.Fagfolk flest er åpne for etiske problemstillinger, menavslutter ofte den etiske refleksjon alt for tidlig. De ser påkonsekvenser, veier for og imot, og lager ut fra dette enslags kost-nytte-modell. Matthias Kaiser sier ikke at deter direkte galt med en slik type tenking, men det er etterhans oppfatning ikke tilstrekkelig å ta en slik moderneøkonomisk tenkning i bruk som utgangspunkt for denetiske diskusjon. For det første er det stor usikkerhetknyttet til konsekvensene, og for det andre er det ensvakhet at disse kost-nytte kalkylene sjelden tar hensyn tilhvem som får nytten, og hvem som får skaden.Offentlig debatt er nødvendigMatthias Kaiser mener at i tillegg til kost-nytte modeller,må selve beslutningsprosessen vektlegges mer. Ikke bareutfallet er viktig i en etisk vurdering, men minst likeviktig er det hvordan man kommer frem til en avgjørelse.Som Matthias Kaiser sier det, vi vet egentlig ingentingmed 100 % sikkerhet, og alle kan ta feil. Derfor er detikke nødvendigvis bare viktig å komme frem til et godtutfall, men at det skjer via en prosess der alle involverteparter trekkes inn. Diskusjonen om genmodifisert fisk ogetikk bør derfor ikke bare skje blant eksperter, menderimot åpnes opp mot brede samfunnsgrupper. Det erviktig at alle parter får mulighet til å markere sin meningi et forum der de blir hørt, og at en i prosessen så langtsom mulig tar hensyn til de ulike interesser og verdiersom finnes.Om man i en slik prosess kan klare å komme fram til enkonsensus, vil det være storartet, men dette er ikkenødvendig. Hensikten med debatten er å få fram alle synog motforestillinger, slik at beslutningsgrunnlaget blirbredest mulig. I tillegg vil det bli mulig å i ettertidplassere ansvaret for beslutningen dersom negativekonsekvenser skulle oppstå.YdmykhetMatthias Kaiser synes også at enkelte grupper ogeksperter ikke bør uttale seg så skråsikkert som de gjør.Han synes derimot at disse gruppene bør ha størreydmykhet overfor det vi vet eller ikke vet. Når det gjeldergenmodifisering og fiskeoppdrett, bør vi stille ossspørsmålet om vi kan oppnå samme effekt med andretiltak som er mer akseptable og tryggere.Norge ligger noe etter land vi sammenlikner oss med nårvi ser på debatten om genmodifisering. Folk harholdninger og synspunkter, men det er få som har særligreflekterte holdninger om genteknologi. Kaiser savnerogså kunnskap og begrunnelse bak de ulikesynspunktene. Dette har preget debattkulturen i Norge,hvor fokus har vært rettet for mye på standpunkt i stedetfor argumenter. Det har rett og slett vært for liteformidling av relevant informasjon, hevder Kaiser. Itillegg må den etiske debatten drives på et merprofesjonelt grunnlag. Det krever imidlertid at næringensetter av midler til etikkdebatten. Vi må ikke ha det slikat vi sier at vi tar etikken alvorlig, mens vi samtidig ikkegjør noe, avslutter Kaiser.10

Fôr og fôrtilsetningerSeniorforsker Grethe RosenlundNutreco Aquaculture Research Centre ASEn grunnleggende innsatsfaktor i moderne oppdrett avfisk er tilgang på effektive fôr. Med dette menes fôr somgir god vekst og høy utnyttelse samtidig som det sikrergod fiskehelse og produktkvalitet til forbruker. Fôret måheller ikke inneholde komponenter som kan væreskadelige for miljøet. For oppdretteren er det også viktigat fôret har en akseptabel pris.Dagens situasjon og forventetutviklingEt typisk vekstfôr til laks består idag av 46% protein,34% fett, 12% karbohydrat og 8% aske på tørrstoffbasis.Fiskemel og fiskeolje spiller en dominerende rolle somhenholdsvis protein- og fettkilde. I tillegg til disse kanråvarer fra planter og encelleorganismer samt biprodukterfra slakteriene inngå som protein- og/eller fettkilde ifiskefôr. Bruken av slike råvarer varierer mellom ulikeland og fiskearter. Videre inneholder fiskefôr industrieltframstilte produkter som for eksempel vitaminer ogfargestoff (i fôr til laksefisk). Denne gruppenfôrkomponenter omfatter en rekke livsviktigenæringsstoffer som fisken må ha tilført gjennom fôret.I følge FAO (FNs matvareorganisasjon) vil forventetvekst i verdens akvakulturindustri medføre at behovet fortørrfôr øker fra 3,6 millioner tonn i 1994 til 8,6 millionertonn i 2010. Dette tilsvarer et behov for henholdsvis 25%og 100% av verdens totale produksjon av fiskemel ogfiskeolje til fiskefôr, selv når en forutsetter økt bruk avandre proteinråvarer og bedre fôrutnyttelse (laverefôrfaktor) enn hva som er praksis idag. Da verdensproduksjon av fiskemel og fiskeolje ikke forventes å økeutover dagens nivå, betyr dette økende konkurranse omdisse råvarene i neste tiårsperiode. I første omgang førerdet til prisstigning, men det forventes også reell mangelpå fiskeolje som råvare til fiskefôr. Økt bevissthet fraforbruker vil høyst sannsynlig bidra til en utvikling derfiskeoppdrett blir en nettoprodusent av fiskeprotein, detvil si en situasjon der mindre råstoff fra fisk brukes tilfiskefôr. Samtidig er det økt skepsis blant en delforbrukere til at biprodukter fra husdyr brukes i fôr til fisk(jfr. diskusjonen omkring kugalskap og eksklusjon avslike råvarer i norsk fiskefôr). Akvakulturnæringentrenger derfor flere alternative råvarer for å sikre viderevekst og utvikling, og det er naturlig å rette blikket motdet store potensialet som planter og mikroorganismerrepresenterer. Genteknologien kan styrkeråvaresituasjonen for akvakulturindustrien.Et grunnleggende prinsipp ved formulering av fôr er atfisk, som andre dyr, ikke har behov for spesifikke råvarer,men for spesifikke næringsstoffer og energi. Dette er etprinsipp som, særlig når det gjelder å blande ulikeproteinråvarer, brukes i økende grad i produksjonen avformulert fôr til fisk. Dette betyr også at genmodifiserteråvarer som er offentlig godkjente og aksepterte, og somvidere tilfredsstiller de kravene fôrprodusenten stiller, børkunne inngå i utvalget av råvarer som er aktuelle tilfiskefôr. Med bakgrunn i den omfattende forskning somskjer internasjonalt, vil ulike planteråvarer (f.eks. soya,raps, mais, hvete) sannsynligvis være de førstegenmodifiserte råvarene som er aktuelle i norsk fiskefôr.Planter som fôrvareSammenlignet med råvarer basert på fisk, kanubehandlede vegetabilske råvarer ha en laverenæringsverdi for fisk. Dette er knyttet både til innholdetav nødvendige næringskomponenter, som aminosyrer ogfettsyrer, og til det faktum at mange planter inneholderantinæringsstoffer som hemmer fordøyeligheten ognedsetter utnyttelsen av råvaren. Genteknologi kan væreet nyttig verktøy til å modifisere planter og mikroorganismeri en retning som tilfredsstiller behovene forråvarer til produksjonen av fiskefôr. Dette vil kunnestyrke råvaresituasjonen, og derved på litt lengre siktredusere avhengigheten av marint råstoff.Genteknologi i planter har hittil stort sett vært brukt til åendre plantenes motstandskraft mot insekter ogsprøytemidler, men vi ser etterhvert større interesse for åanvende denne teknologien til å endre plantenesnæringsinnhold i forhold til et gitt behov. Vi kan ogsåtenke oss å bruke genteknologiske metoder for åprodusere spesifikke næringsstoffer (aminosyrer,fettsyrer) eller tilsetningsstoffer (enzymer, pigment). Deter stor sannsynlighet for at raps eller andre oljefrøplanteri fremtiden også kan inneholde langkjedete, flerumetteden-3 fettsyrer i samsvar med ernæringsbehovene til fisk.Fraværet av slike fettsyrer i vegetabilske oljer er kanskjeden vesentligste forskjellen på planteoljer og fiskeoljer,og derved avgjørende for deres bruk i fôr til fisk. Detarbeides også med å endre proteinsammensetningen blantannet i raps. Generelt inneholder vegetabilske proteiner11

for lite av enkelte essensielle aminosyrer i forhold tilernæringsbehovene hos fisk. Dette må fôrprodusentenedaglig ta høyde for i sitt optimaliseringsarbeid.Genteknologi åpner videre for muligheten til å redusereeller fjerne innholdet av antinæringsstoffer samt for å øketilgjengeligheten på ellers utilgjengelige forbindelser ivegetabilske råvarer. Enten kan man modifisere selveplanten, eller framskaffe spesifikke enzymer. Foreksempel inneholder mange plantefrø fosfor i en formsom ikke er tilgjengelig for enmagede dyr, som fisk.Tilsetting av enzymet fytase gjør fosforet mer tilgjengeligfor fisken, slik at vegetabilske råvarer som soya kanbenyttes i fôret uten å måtte tilsette fosfor. Dette erpositivt for det ytre miljøet.Mikroorganismer somfôrprodusenterAllerede for 30 år siden var det svært aktuelt å brukemikroorganismer til å produsere protein (encelleprotein)ved bruk av tradisjonelle bioteknologiske metoder derråstoffet var biprodukter fra oljeindustrien. Oljekrisensatte en effektiv stopper for denne utviklingen, men i dager igjen denne typen produkter aktuelle. Dagensproduksjon anvender naturlige mikroorganismer, men vimå anta at sammensetningen av protein produsert vedhjelp av mikroorganismer kan skreddersys ytterligere forbruk i fiskefôr gjennom genmodifisering avmikroorganismen. Forutsatt at produktet innfrir kravenetil en trygg og akseptabel råvare, kan bruk avgenmodifiserte mikroorganismer bidra positivt til åomdanne ressurser, som ellers kan være en potensiellforurensing, til høyverdige proteinkilder for eksempel forfiskefôr. Genmodifiserte mikroorganismer og modernefermenteringsteknologi (se figur XXXX) åpner forutallige muligheter når det gjelder produksjon avprodukter som kan være aktuelle som råvare ellertilsetningsstoff i fiskefôr. Mest aktuelt i dennesammenheng er sannsynligvis forskning rettet mot å øketilgjengeligheten på astaxanthin (gir rødfarget laksekjøtt)fra ulike naturlige kilder, som for eksempel gjærenPfaffia.EncelleproteinerEncelleorganismer som bakterier, gjær og alger kan væreet supplement til tradisjonelt fremstilt fiskefôr. Prisen på detproduserte encelleproteinet vil avhenge av hvilkenæringsstoffer mikroorganismene trenger for å vokse.Naturgass inneholder metan, et ideelt og billigutgangsmateriale for produksjon av bakterier, f. eksMethylococcus capsulates, som nettopp trives og vokserpå metangass. Med Norges rike ressurser på naturgasshar vi et ideelt utgangspunkt for overføring av gass tilproteiner som bl.a. kan brukes til fiskefôr. Produksjon avproteiner med utgangspunkt i en gass som metan kreverhelt spesielle tekniske anlegg. Et firma i Stavanger,Nordferm, arbeider med konkrete planer om konverteringav naturgass til encelleproteiner.Norges muligheterNorge har hittil hatt en svært restriktiv politikk når detgjelder å godkjenne genmodifiserte produkter.Utviklingen internasjonalt gjør det imidlertid stadigvanskeligere å garantere at en råvare som for eksempelsoya, er fullstendig fri for genmodifiserte bønner. Iframtiden forventer vi en høyere pris på råvarer som ergarantert ikke genmodifiserte. Det betyr dyrere fiskefôrog høyere pris på fisken til forbruker. En ensidigrestriksjon på bruk av genmodifiserte råvarer i norskfiskefôr vil derfor også kunne gjøre denne viktigeeksportnæringen mindre konkurransedyktig.En bærekraftig akvakulturindustri er avhengig av økttilførsel av råvarer til framstilling av fôr. Dette bør i størstmulig grad søkes fra lavere trinn i næringskjeden.Genteknologi kan være et effektivt verktøy for å gjøredisse kildene mer egnet som råvarer i fiskefôr. Det erimidlertid avgjørende at genmodifiserte råvarerdokumenteres fri for andre utilsiktede effekter som foreksempel mulig overføring av antibiotikaresistens,utløsing av allergireaksjoner, toksiner, nedsattfordøyelighet o.l. I dette ligger også generell evalueringav risiko ved produksjon og konsum av slike råvarer. Detvil videre være avgjørende at forbruker aksepterer brukav genmodifiserte råvarer. En åpen dialog med godutveksling av dokumentert informasjon vil være viktig idet videre utviklingsarbeidet.12

Bruk av genteknologi somverktøy ved fiskeavl ogkartlegging av fiskestammermed. De egenskaper vi ønsker å påvirke er ofte styrtsamtidig av flere gener som kan påvirke hverandre. Dettebetyr at avl utført utelukkende på grunnlag av de ytreegenskapene (fenotypen) gir begrenset kontroll av deunderliggende genetiske egenskaper hos foreldrene.Totalt sett nedsetter dette effektiviteten ogforutsigbarheten i avlsarbeidet.Forskningsdirektør Geir Gogstad, Biosoft ASGenteknologi assosieres ofte med biokjemisk manipulertflytting av gener mellom arter. Genteknologisk metodikker imidlertid mest av alt et slagkraftig analytisk verktøysom kan anvendes blant annet i forbindelse medavlsarbeid og karakterisering av stammer innen landbrukog havbruk.Fiskeoppdrett og avlUtviklingen av akvakulturen har presset fram avlstiltakhos en del arter på grunn av de problemer man møtte nårfisken ble overført fra sine naturlige biologiske miljø tiloppdrettsanleggene. Mange av de egenskapene fisk i villtilstand har tilegnet seg er langt fra optimale i enoppdrettssituasjon. For eksempel har laksen i naturligtilstand en spesialisert livssyklus i vekselspill mellom havog vassdrag. En stor tetthet av fisk i saltvann er ikke utenvidere forenlig med laksens naturlige forhold, og kan havært en av årsakene til stor dødelighet som følge av stressog spredning av smittsomme sykdommer. Mangeproblemer har blitt løst ved hjelp av tiltak somvaksinering, tilpasning av fôr, og røkt. Imidlertid sto manstadig igjen med en del fundamentale problemer ellerønsker om endrede egenskaper knyttet til for eksempelbedre sykdomsresistens, veksthastighet, fôrutnyttelse, tidtil kjønnsmodning og kjøttkvalitet. Alle disse faktorenestår under sterk genetisk kontroll.Bilde: "GENKART" (nps)Genteknologi i avlDet hjelpemiddel genteknologien tilbyr for å forbedreavlsteknikkene er å ta i bruk kart over gener forforskjellige egenskaper. Slike genkart kan nemligbenyttes til å velge ut de beste kombinasjoner av fisk somderetter krysses for å gi avkom med gode egenskaper foroppdrett, med en høy grad av forutsigbarhet.En komplett kartlegging av genmaterialet i en art er enenorm oppgave. Et slikt arbeide pågår for tiden formenneskets genmasse (HUGO-prosjektet), og er kunmulig ved at et stort antall laboratorier samarbeider påinternasjonalt nivå over en årrekke. Parallelt med Dethuman genomprosjektet kartlegges også genomer frabakterier, en plante (vårskrinneblom) og dyr (rundorm,bananflue og mus). For de ulike dyr og planter manønsker å kartlegge med henblikk på avl må man ty tilandre og enklere metoder for at oppgaven skal blioverkommelig. Slike metoder kan best beskrives somtilnærmingsmetoder der man leter etter spesielle markøreri genmassen. Markørene er tilfeldig valgte små deler avDNA-kjeden. Disse markørene viser variasjoner mellomindividene hos en art, og lar seg analysere på en enkelmåte i hvert individ. Vi er altså ikke avhengige av å finnegenene i seg selv, bare vi kan finne noe i DNA-kjedenesom ligger så nær at vi kan si det representerer genet ellergenene for en gitt egenskap. I griseavl tester man f. eks.for genet for stress.Avlesning av generKonvensjonell avl på atlantisk laks har gitt goderesultater på bedring av veksthastighet, og kontroll avtiden til kjønnsmodning. Imidlertid er det mye igjen åhente. Vanlige avlsmetoder har begrensninger, ikke minsti hastigheten man kan forflytte egenskapene i en stamme13

Genetisk variasjonArvestoffet i høyerestående organismer som fisk erfordelt på mange kromosomer. I kroppscellene er det tokopier av hvert kromosom, mens kjønnscellene har ettsett kromosomer. Avkom, som oppstår ettersammensmelting av en kjønnscelle fra en hunn og enhann, får ett kromosomsett fra moren og ett fra faren.Mange grunnleggende funksjoner, f.eks. nedbryting avnæringsstoffer, er felles for ulike organismer og de harderfor en del liknende gener. På den annen side er detkarakteristiske forskjeller i arvematerialet som gjør atorganismer fra ulike arter er forskjellige. Innen en art haralle individer de genene som skal til for å være eteksemplar av nettopp denne arten. Men det finnes ulikevarianter av hvert gen. Hvert individ er derfor utstyrt medsitt eget unike sett av genvarianter. Proteinene og derelative mengdene av disse vil derfor variere fra individtil individ. Dette er grunnlaget for variasjonen iegenskapene til individer av samme art.Hos bakterier representerer nesten alt DNA gener, menhos fisk regner man med at bare ca. 2 % representererDNA som koder for proteiner. Det øvrige DNAoversettes ikke til proteiner, men har til dels regulerendefunksjon, og til dels ukjente funksjoner som muligens girarvestoffet en struktur som påvirker dets funksjon. Itillegg til variasjon i selve genene som koder for proteinerfinner man variasjon mellom individer i DNA medregulatorisk eller ukjent funksjon.Reidunn Aalen14

Bruk av markør-kartlegging i avl foregår etter følgendeprinsipp:Identifikasjon av områder i DNA som viser variasjoner,såkalte markørerBestemmelse av hver markørs posisjon på kromosomeneMåling av hvordan de forskjellige markørene representererbiologiske egenskaper ved sammenligning av markører ogegenskaper hos individene i et familiematerialeBestemme hvilke varianter av hver enkelt markør somrepresenterer ønskede eller uønskede egenskaperSamspillet mellom genene for å uttrykke det som blir ethelt spesielt individ er en ytterst komplisert prosess vibare fatter omrisset av. Om man skal utnytte kunnskapenom genene til avl, kan man derfor ikke basere dette på eneksakt viten om genenes funksjoner. Man må derimotkombinere analyse av DNA-materialet medobservasjoner av de ytre biologiske egenskaper i deindividene man studerer.Dette skjer gjennom sammenligning av hvilke varianterav hver enkel markør som samsvarer med ytreegenskapene (fenotypene) i hvert av individene i etmateriale som består av foreldre og 100-200 avkom.Typisk kan man måle variasjon i veksthastighet, og såfinne hvilke markører som finnes hos individer med godvekst. Når man senere skal benytte disse opplysningenetil avlsarbeid, leter man etter individer med tilsvarendegode vekstmarkører , og bruker disse. Samtidig vet manogså hvilke markører som gir dårlig vekst, og prøver åunngå individer som bærer disse.Det er store mengder data som må behandles for ågjennomføre en slik analyse, og noe som forutsettertilgang på stor datakraft og avanserte dataprogrammer.Man kan dessuten ikke begrense seg til å gjøre utvalg påenkelte genetiske egenskaper. I tillegg må man ha bestmulig kontroll over at en ønsket egenskap ikke opptrersammen med en annen uønsket egenskap.Kunnskaper fra analysene kan siden anvendes når manvurderer hvilke fisk man vil bruke som stamfisk og velgeut de individene som gir de beste gener for egenskaperman ønsker i avkommet.Denne typen analyse kan etterhvert utvides til å omfatteen rekke egenskaper slik at man skaffer seg kontroll overet sett av markører som representerer gener som styreregenskaper med betydning for oppdrett.De egenskaper man først og fremst ønsker å avle fram ersom nevnt ovenfor god veksthastighet, god fôrutnyttelse,sykdomsresistens, kjøttkvalitet, tid til kjønnsmodning og ienkelte arter også salttoleranse, temperaturtoleranse ogfarge. Et eksempel på egenskaper som er avhengige avmange faktorer, er veksthastighet. Dette styres både avfiskens appetitt, dens evne til å ta opp fôret i tarmene, ogdens evne til å utnytte det gjennom et effektivt stoffskifte.Metoden med bruk av DNA-markører i avl har i noengrad blitt benyttet i dyrkning av korn og grønnsaker, ioppdrett av kyllinger og husdyr generelt. Imidlertid erutvikling av et genkart mest effektiv når det foreligger etstort antall individer i hver generasjon. Planter er godeobjekter på grunn av det store antall avkom fra hverkrysning. Storfe er mindre effektivt pga av det laveantallet avkom. Fisk befinner seg så absolutt i den ideelledelen av mulighetenes skala. En enkelt krysning kan giopphav til fra noen hundre til titusener av avkom,avhengig av arten. Man skaffer seg derved meget rasktdet nødvendige materialet for genetisk kartlegging. Iavlsarbeidet analyseres et antall kandidater til stamfisk,og de med ønskede kombinasjoner av egenskaperkrysses. Eggene fra krysningene dyrkes til yngel ogvidere til settefisk som gir opphav til matfisk og nyestamfisk.Nye teknikker for å avlure de forskjellige genenesvarianter og posisjon i artene er stadig under utvikling.Dagens teknikker er fremdeles arbeidskrevende, oginvolverer kostbart utstyr og dyre kjemikalier ogenzymer. Nyere utviklede metoder er i ferd med å tas ibruk, med små følere som er i stand til å gjennomføreanalysene på en langt raskere måte. Slike teknikker vil blitilgjengelige om få år og vil uten tvil sette fart i bruken avgenanalyse til avl.Stammekarakterisering og kontrollav avlsfiskEn av forutsetningene for vellykket fiskeavl er at detholdes nøye kontroll på at avlsdyrene har forskjellig15

genetisk opprinnelse. Manglende kontroll på stammenekan medføre innavl, dvs. at nære slektninger krysses medhverandre. Det vil alltid forekomme defekter i enkeltegener. Siden hvert gen forekommer i minst to kopier kanet defekt gen i det ene kromosomet kan derfor dekkesover ved at genet i det andre kromosomet fungerernormalt og produserer de proteiner som skal til. Individerfra forskjellig genetisk opphav vil ha slike sporadiske feilpå forskjellige steder, slik at det er ytterst liten sjanse forat det skal dannes individer som har defekter i det sammegenet på begge kromosomene samtidig. Krysser manderimot to nære slektninger vil denne sjansen økebetraktelig. Krysning av søsken gir f.eks. som oftestsvekkede individer, og graden av svekkelse øker medgraden av innavl.Men oppdrett er ikke alene nok. Man må også gjøreoppdrett mest mulig effektivt. Til dette kommergenteknologien inn som et verktøy til forbedring av ogbedre utnyttelse av ressursene. Ikke ved genetiskmodifisering, men gjennom analyse av de naturligforekommende gener og en utvelgelse av dem som erbest egnet for kultivering i oppdrettsanlegg.figur som viser utplukking av fisk .Kontroll på avlsfiskenes opphav er altså meget viktig.Også stammekarakterisering kan utføres ved å benyttemarkørers variasjonsmønster, og benyttes til å avgjøre omet individ tilhører den ene eller den andre stammen. Meddenne metoden trenger man bare små prøvemengder somfor eksempel et fiskeskjell eller et lite klipp av en finne.Også innenfor kartlegging av de forskjellige villefiskestammene kan de genetiske metodene være nyttige.Et økende fenomen forbundet med f.eks. lakseoppdrett erat oppdrettsfisk rømmer fra anleggene og blander segmed den ville fisken. Det har vært en kilde til debatthvilke konsekvenser dette kan ha. Genetisk kartleggingav oppdrettslaks så vel som av de forskjellige villelaksestammene, kan øke vår kunnskap på området. Pådenne måten kan molekylærgenetisk analyse bli et viktigredskap til bedre kontroll og styring av utviklingen i vårevassdrag.FremtidenFiskeoppdrett er en ung næring i Norge. Den harimidlertid lange tradisjoner, for eksempel i Asia gjennomoppdrett av karpe. Verdens befolkning øker, og med denproteinbehovet. Fisk er en proteinkilde som vil øke sinbetydning i fremtiden, men beskatningen gjennom fangstpå villfiskstammer i verdenshavene er allerede svært nærsine yttergrenser. Økning i fangsten kan ikke påregnesdersom vi skal unngå å ta grunnlaget bort frafiskestammenes fortsatte vitalitet. Veien videre er åvidereutvikle kultiveringen av fisk på samme måtemenneskene gjorde med landdyr da jordbruket bleetablert for noen tusen år siden. Skal vi skaffe den økendeverdensbefolkningen mat nok i en overskuelig fremtid vilfiskeoppdrett være en helt nødvendig faktor. Faktisk måen større andel av fisken komme fra oppdrett enn fangsthvis vi ser tyve år fremover i tiden.16

Havbruk og genteknologi -fiskehelseProsjektleder Karen Elina ChristieIntervet NorbioGenteknologi representerer et stort potensial forproduktutvikling innen helse i havbruk. De siste 20 årenehar produksjonen av oppdrettslaks i Norge økt fra vel etttil ca. tre hundre tusen tonn, og norsk oppdrettslaks erblitt en viktig matressurs. Oppdrettsnæringen er i dag enstørre matprodusent enn landbruket. Mens det trengs ca.1,5 kg fôr for å produsere 1 kg laks, trengs det 20 kg fôrfor å produsere 1 kg svinekjøtt. Den raske oppbyggingeni oppdrettsnæringen har imidlertid ikke vært utenproblemer og et hovedproblem har vært sykdommer somskyldes parasitter, bakterier og virus.Sykdomsbehandling ogsykdomsforebyggingSykdommer som skyldes bakterier kan behandles medantibiotika. I 1987 var forbruket av antibiotika tilbehandling av oppdrettsfisk i Norge kommet opp i 50tonn. Antibiotika ble tilsatt fôret og store mengderantibiotika havnet i vannmassene rundtoppdrettsanleggene. De negative miljøeffektene, i formav påvirkning på naturlig bakterieflora og risiko forutvikling av antibiotikaresistente bakterier, var åpenbare.Dette førte til aktiv innsats for å bedre helsetilstanden.Vaksineutvikling og ulike forvaltningstiltak somgenerasjonsadskillelse og brakklegging, har ført til atforbruket av antibiotika er betydelig redusert. I 1997 varforbruket under 0,6 tonn på landsbasis og er nåubetydelig sammenliknet med forbruket i human- ogveterinærmedisin. I praksis betyr dette at omtrent alloppdrettsfisk som produseres aldri har vært behandletmed antibiotika.Antibiotika er derimot ikke virksomt mot parasitter ogvirus. Mot virussykdommer finnes heller ikke andrebehandlingsmetoder, og forebyggende tiltak somvaksinasjon må benyttes. De negative miljøeffektene vedantibiotikabehandling gjør at vaksinasjon også er langt åforetrekke ved bakteriesykdom. Vaksinasjon er velkjentfra human- og veterinærmedisin, og kan også brukes påfisk selv om deres immunforsvar er mindre utviklet ennhos høyerestående arter.VaksineringFisken blir vaksinert med smittestoffet i en form somikke fremkaller sykdom, men som gir immunitet mot denaktuelle sykdommen. På samme måte som menneskerkan vaksineres mot for eksempel influensa kan fiskvaksineres og opparbeide motstandskraft motinfeksjonssykdommer. Fisk kan vaksineres ved at dendyppes eller bades i vann som er tilsatt vaksine, vedinjeksjon eller ved at vaksinen er blandet i fôret.For å oppnå beskyttelse ved vaksinasjon er det ikkenødvendig at vaksinen inneholder hele smittestoffet. Deter bare bestemte komponenter av smittestoffet, vanligvisproteiner (såkalt beskyttende proteiner), som girbeskyttelse. Andre komponenter av smittestoffet kan hauønskede bivirkninger. Ved hjelp av genteknologi er detmulig å- analysere smittestoffene bedre og finne frem til deproteinene som er viktige for å gi god beskyttelse.- kartlegge og isolere genene som koder for debeskyttende proteinene. I løpet av 80-årene ble detutviklet ny teknologi for produksjon av humanevaksiner basert på genteknologi. Tilsvarendemetoder er tatt i bruk til utvikling av fiskevaksiner.(Bilde av syk fisk)17

Sykdom kan påføre fisken store lidelserstore tapvaksinasjonsprogramdersom man ikke har et godtUlike typer vaksinerog oppdretterenHelsmittestoff vaksiner kan inneholde levende svekketsmittestoff eller inaktivert smittestoff. Tradisjonellevaksiner både til mennesker og dyr består av bakteriereller virus som enten er svekket ved dyrkning ogseleksjon i laboratoriet slik at de ikke forårsaker sykdom,eller inaktivert slik at de ikke kan formere seg. Mensproduksjon av bakterier i fermentor er billig og enkelt,må produksjon av virus foregå i levende cellekulturer.Dette medfører at en vaksine basert på inaktivert virusderfor er betydelig dyrere i produksjon ennbakterievaksiner. Ved bruk av genteknologi er det muligå produsere genmodifisert smittestoff som er svekket vedkontrollert genmodifisering, såkalt levende rekombinantvaksine. Videre kan virusvaksiner basert på genteknologiproduseres i fermentor på samme måte sombakterievaksiner, noe som gjør produksjonen vesentligrimeligere. Genteknologi er derfor særlig nyttig tilproduksjon av virusvaksiner.En delkomponent vaksine består av beskyttende proteiner,for eksempel produsert i en mikroorganisme som har fåtttilført genet som koder for slike proteiner eller syntetiserti laboratoriet.De siste årene er det utviklet en helt ny vaksinestrategisom er basert på genet som koder for det beskyttendeproteinet istedenfor proteinet selv. Ved injeksjon avarvestoff (DNA) under bestemte betingelser er det muligå få verten til å produsere det beskyttende proteinet ogreagere immunologisk på dette. DNA-vaksiner som erunder utprøving i laboratorieskala, har flere fordeler somlengre holdbarhet og mindre bivirkninger. Men risikoenfor ukontrollert spredning av gener vil måtte avklares førdenne type vaksiner kan taes i bruk i felten.Vaksinasjon av smoltUlike typer vaksinerKonstruksjon av en ideell vaksine avhenger av mangefaktorer. For fiskens velbefinnende er det viktig atvaksinen har god effekt uten negative bivirkninger og atvaksinasjon ikke innebærer stress. For oppdretteren er detviktig at vaksinen er effektiv, billig og enkel å bruke. Deter snakk om å vaksinere mange 100.000 fisk, envaksinedose må derfor ikke koste mer enn ca. en krone.For miljøet er det viktig at vaksinen ikke inneholderskadelige substanser eller medfører noen form for risiko.For vaksine- produsenten er det viktig atproduksjonskostnadene ikke er for høye, at vaksinen hargod effekt og god holdbarhet.Levende vaksiner er ofte de mest effektive og kan gis ismå doser, men de er forbundet med større risiko formiljøet og holdbarheten er ofte lavere enn for vaksinerbasert på inaktivert smittestoff. Delkomponentvaksinenekrever stort sett tilsvarende doser som inaktiverthelsmittestoff vaksinen, men de er reinere og gir oftemindre bivirkninger. DNA-vaksinen er en delkomponentvaksinesom ligner de levende vaksinene ved atarvestoffet er bioaktivt i verten og kan gis i små doseruten tilsetting av hjelpestoffer.Vaksiner produsert ved hjelp avgenteknologiDe første fiskevaksinene som ble tatt i bruk i Norge varvannbaserte, de inneholdt inaktiverte bakterier og ble gittved dypp, dvs at fisken dyppes i vaksineløsning. Deretterkom de oljebaserte vaksinene som gis ved injeksjon. Desiste årene har problemene med bivirkninger ved bruk avoljebaserte vaksiner vært økende og det er dessutenkommet til nye sykdommer som krever at det tas i brukny teknologi innen vaksineutvikling. Intervet Norbio harutviklet og kommersialisert verdens første virusvaksinefor fisk basert på genteknologi, en vaksine som beskyttermot infeksiøs pankreas nekrose (IPN).(Bilde av vaksinasjon)18

Om virusVirus er bygget opp av arvestoff (DNA eller RNA)omgitt av en proteinkappe. Virus kan ikke overleve ogformere seg uten å invadere en celle. Det er svært mangeformer for virus og de er som regel spesialisert i forholdtil bestemte organismer og celler - noen virus infisererbakterier, mens andre kan gå på fisk. Viruset tar ofte overkontrollen av cellen den har kommet inn i og får den til åprodusere nye virus, noe som ofte ødelegger cellen. Denye virusene kan spre seg til andre celler og komme ut iomgivelsene og smitte andre individer. Enkelte virus kansette arvestoffet sitt inn i cellens eget DNA. Der kanvirus-DNA ligge i lang tid uten at det skaper problemer,før virusproduksjon plutselig settes i gang igjen.Reidunn AalenIPN virus ble trolig introdusert til Norge tidlig på 70-tallet med import av smolt fra Canada. I løpet av de siste10 årene har denne sykdommen forårsaket stadig størreproblemer og betraktes nå som en av de viktigstesmittsomme sykdommene hos oppdrettsfisk ved siden avlakselus.IPN virus består av en kjerne av arvestoff og proteinomsluttet av en proteinkappe. Analyse avviruspartikkelen ved hjelp av genteknologi har vist atvirusprotein 2 (VP2), som inngår i viruskappen, er viktigfor å indusere beskyttelse mot sykdom. Det er funnetfrem til den delen av arvestoffet som inneholder genet forVP2. Dette genet er klippet ut og satt inn i en vektor somså er overført til en ufarlig tarmbakterie. Når så genetskrues på i bakterien blir det produsert VP2 i storemengder som dannet store krystaller i bakterien.Bakteriene kan masseproduseres i fermenter ogproduserer VP2 som kan renses opp. I 1991 ble det startetproduksjon av en IPN-vaksine basert på rekombinantIPNV protein som ble testet i laboratorieskala. Entestvaksine for feltforsøk var klar i 1993, vaksinen fikkmidlertidig godkjenningsfritak for registrering og blesluppet på det norske markedet i august 1995. Etter atvaksinen ble tatt i bruk har antall rapporterte utbrudd avIPN i Norge gått ned.MiljøeffekterAlternativ til vaksinasjon som forebyggende tiltak ersåkalt stamping out som betyr full nedslakting avsmittet fisk ved utbrudd av alvorlige sykdommer. Dettegjøres ved enkelte virussykdommer som f.eks. Infeksiøslakseanemi. Men stamping out har liten effekt vedsykdommer som skyldes virus som er utbredt også hossymptomfri fisk slik som IPN. De siste årene er detkommet til flere nye virussykdommer hos oppdrettsfisksom trolig kan håndteres med vaksiner utviklet ved hjelpav genteknologi. Bruk av genteknologi gjør det mulig åprodusere reinere vaksiner som gir mindre bivirkningertil lavere produksjonskostnader. Bedre definertedelkomponent vaksiner, spesielt DNA-vaksiner, vil ogsåha bedre holdbarhet enn tradisjonelle vaksiner.Mange er opptatt av den miljømessige risikoen forbundetmed bruk av genteknologi. Selv om motstanden mot brukav genteknologi innen helse er mindre enn innenmatproduksjon, kan det bli vanskelig for myndighetene åakseptere bruk av DNA-vaksiner til fisk i åpne systemer.Enkelte vil hevde at utvikling av stadig nyevaksinestrategier er unødig bruk av forskningsressurser,etter som disse vaksinene kanskje aldri vil ble godkjentfor salg. Det er imidlertid viktig at norske forskere følgermed i utviklingen og kan ta stilling til nytten og risikoenved de ulike vaksinestrategiene. Dette kan bare oppnåsved at det foregår aktiv forskning innen dette feltet.Utvikling av fiskevaksiner basert på genteknologi foregåri dag i mange land, men så langt er IPN vaksinen deneneste som er i kommersielt salg. I løpet av de neste 10årene vil vaksiner mot en rekke fiskesykdommer troligvære tilgjengelige. Om vaksinene vil bli godkjent for salgavhenger i stor grad av opinionen i de enkelte land. For atmyndighetene skal kunne foreta saklige vurderinger avdisse produktene er det viktig at både politikerne ogbefolkningen generelt er informert om nytten og risikoenved bruk av genteknologi i utvikling, produksjon og brukav vaksiner.KonklusjonOppdrettsnæringen er en viktig industri i Norge og enbetydelig matprodusent. Et problem forbundet med denraskt voksende næringen er infeksjonssykdommene. Denmest effektive og mest miljøvennlige strategi motinfeksjonssykdommene er vaksinasjon. Genteknologi eret nyttig verktøy til utvikling og produksjon avfiskevaksiner. Risikoen for miljøet forbundet med brukav genteknologi er viktig og må vurderes nøye. Det erviktig at Norge følger med innen forskningen på dettefeltet slik at vi kan ta stilling til nytte og risiko ved deulike vaksinestrategiene. Utprøving av alle typer vaksinerbør derfor kunne tillates i lukkete systemer.19

Genmodifisert norsk laks - eller tilbake til naturenJournalist Bjørn Tore ForbergGenteknologien har i bokstavlig forstand utviklet seg nedmot havkanten, og stiller også norsk oppdrettsnæringoverfor et veivalg. I teorien vil oppdretts-Norge om ca 15år kunne tilby en genmodifisert laks på markedet.Kanskje er den rødere i kjøttet, fastere i fisken ogprodusert på kortere tid. Men vi kan også velgealternativet, og heller satse på en «naturlig» norskimage: Norsk fisk slik naturen har skapt den, oppvokst irent, arktisk havvann.Skåret til beinet er dette problemstillingen for enfiskerinasjon som på kort tid har etablert seg som verdensstørste produsent av atlanterhavslaks i oppdrett. Debattenom genteknologi anvendt i matproduksjon får en ekstradimensjon når det blir snakk om fisk. Uansett stengsler,vil genmodifisert fisk (se faktaboks s. ) på ett eller annettidspunkt svømme fritt ut i havet. Forhåpentligvis vildette ikke skade de naturlige systemene. For norskfiskerinæring er det kanskje også et påtrengende spørsmålom transgen matfisk vil skade markedsposisjonen tilnorsk fisk.tallet. Innen 2010 vil fisk være en mangelvare i verden(FAO). Veksten i den blå åkerens matproduksjon vilfølgelig skje via bedre forvaltning, men først og fremstinnen akvakultur og fiskeoppdrett. FAOs tall for verdensakvakulturproduksjon er følgende: 13 millioner tonn i1970, 30 millioner tonn i 1995 og 80 millioner tonn i år2025. Noen vil hevde at genteknologien vil bidra til atverdens akvakulturproduksjon kan nå disse målene.For Norges del er det diskutabelt om framtida skal ligge iet kappløp om tonn. Våre kystfarvann har helt spesiellefortrinn, og med norsk fiskerinærings kompetanse, erNorges nisje kanskje først og fremst produksjon av høytbetalt kvalitetsfisk. Fisk er ikke bare mat for den som skaloverleve, fisk er også mat med økende status. Fiskserveres som velsmakende festmat, og har i tilleggrenommé for å være helsefremmende. Norsk fisk står idag for en årlig eksportverdi nær 25 milliarder kroner oger landets største eksportnæring etter olje og gass. Medstort og selvfornyende produksjonspotensial og økendeetterspørsel, forventes det at den norske fiskens relativeverdi bare vil øke. Til sammenligning viloljereservoarene tømmes før eller siden.Bilde: "FISKEKJØTT"Genmodifisert fisk kan ha "bedre" egenskaper, foreksempel sunnere fettsammensetning. Men vil forbrukerneha det?Fiskeproduksjon blir viktigereAt problemstillingen er viktig, understrekes avperspektivene: Årsfangsten på verdens ressurser av villfisk er på grunn av overfiske redusert fra knapt 100millioner tonn på topp til 83 millioner tonn midt på 90-Tradisjon for restriksjonerDet er norske fiskerier som har lagt grunnlaget for norskfiskerinærings solide posisjon, og som også har lagtgrunnlaget for norsk oppdrettsnærings raske framvekst.Til tross for en del dystre spådommer har alle kurver fornorsk oppdrettslaks gått oppover. For eksempel fryktetnoen at konsesjonsordninger og reguleringer skullehemme næringa, og bidra til at konkurrentene stormetforbi. Neste hinder var sykdommene og derettertollbarrierer og straff for påstått prisdumping. Menhelseproblemene og handelsproblemene løste seg, ogvolumet har økt. Det første takket være betydeligforskningsinnsats, det siste kanskje nettopp på grunn aven lett restriktiv holdning og styrt næringsutvikling. Medandre ord trenger det ikke være noen hemsko for norskfiskeoppdrett om vi er restriktive også med hensyn tilanvendelse av genteknologiske løsninger.20

I front av forskningen?Det er likevel ingen tvil om at framskrittene innengenteknologisk forskning representerer en utfordring. ICanada, Skottland og på Cuba har man allerede utvikletgenmodifisert matfisk som man hevder er egnet forkommersiell produksjon. Målet for denne utviklingen erfisk med forbedret matvarekvalitet, med raskere vekst(altså til lavere kostnad), og med størremotstandsdyktighet mot sykdom og kulde. Selv om noenfagfolk advarer, kan det fremskaffes gode forklaringer påat genmodifisering ikke gir helseskadelig mat, og atskader på naturlige systemer kan unngås. Hvordan stillervi oss om vi ikke henger med i utviklingen? Vi harforskerkompetanse som er fullt på høyden. Men hvorlenge vil våre forskere være i front om de ikke følger på?Og hvor vil næringa være om Chile, Canada, Skottlandm.v. om ti år produserer høykvalitets laks i store volumertil halve kostnaden av den norske «naturlaksen»? Hvemhadde for eksempel trodd at laks oppdrettet på pellets itrange merder skulle utkonkurrere villaksen som rett nokvar bleikere i rødfargen, men utvilsomt spenstigere ikjøttet?Næringa ligger på væretDet er enkelt å stille spørsmålene. Men ikke like enkelt ågi svarene. Spør vi forskere får vi ulike svar. Noenadvarer. Andre mener vi må holde tritt forskningsmessigog følge utviklingen i næring og marked. Også ute inæringa får vi ulike svar. Enkelte hevder at vi må følgeutviklingen. Gjør vi ikke det kan vi bli regulærtutkonkurrert. Andre mener vi må holde tilbake, og lyttetil signalene fra markedet. Modifisering av fisk, dyr ogplanters arvemateriale er ikke nødvendigvis deargumentene som fremmer forbrukerens valg avmiddagsmat over supermarkedenes kjøledisker. NorskeFiskeoppdretteres Forening har følgelig sagt nei tilgenmodifisert fisk.Man kan kanskje si at næringa ligger på været. Men vikan med hånden på hjertet si at den norske offisielleholdningen så langt, er nei til genmodifisert fisk ioppdrett. Dette er en holdning som kan være gull verdt,nettopp fordi vi har helt spesielle muligheter til «naturlig»fiskeproduksjon.Bilde: "MERDER"Må holdes i nakkeskinnetEn sterk talsmann for dette er forskerveteranen, professorJan Raa. Han har viet brorparten av sitt forskerliv tilbioteknologisk forskning på fisk og marine organismer.Han var sentral i den fiskehelseforskningen som bleintensivert da fiskesykdommer truet norsk oppdrett. Blantannet ble det utviklet vaksiner og truffet tiltak som gjordeantibiotika overflødige i norsk fiskeoppdrett. Jan Raa ersannsynligvis den som sterkest har fokusert på hvordandet marine systems finkjemikalier ved bioteknologiskegrep kan bidra til rasjonell produksjon, og hvordankonsentrater av marine enzymer kan ende opp som høytbetalte produkter i et internasjonalt marked.En del av den bioteknologiske marine forskningen hanapplauderer, inkluderer også genteknologi. Det gjelderfor eksempel ved framstilling av vaksiner, utvikling avalternativt fiskefôr, kartlegging av gener som verktøy i etmer effektivt avlsarbeid m.v. Men når man kommer tilspørsmålet om manipulering av arvemateriale iproduksjonsfisk, mener han det er grunn til å ta entenkepause.Det kan godt tenkes at vi ikke gjør noe som helst galtved å utvikle og ta i bruk genmodifisert fisk. Og somforsker ser jeg helt klart utfordringene og potensialet i åslå inn på en slik vei. Men også forskere har behov for åbli holdt noe i nakkeskinnet. Min skepsis går blant annetpå det følelsesmessige, som også har å gjøre med demarkedsmessige og de etiske sidene av saken. I norskfiskeoppdrett har vi kanskje allerede tøyd en del grenserved å konsentrere store fiskemengder i trange merder.Dette er en del av årsaken til at vi fikk utviklet en delmiljøproblemer og problemer med fiskesykdommer.Denne situasjonen er vi nå på vei bort fra. Men om viytterligere skal tøye fiskens produksjonspotensiale vedmanipulering av arvestoffet, vil det kunne forsterke etnegativt fokus på en allerede intensiv produksjonsform.Vi har langt mer å vinne på å fremme fiskens trivsel imerdene, og gjennom dette forbedre både image ogfiskens kvalitet, sier Jan Raa, som ikke minst skjeler tilmarkedet.Biodynamisk norsk fiskSelv om genmodifisering skulle frambringe fisk medfriskere farge, bedre holdbarhet og fastere kjøtt, vet manikke om forbrukeren vil velge en slik fisk framfor en fisksom garantert er et rent naturprodukt. Ikke minst i EU,21

som er det største og viktigste markedet for norsk fisk, erdet en økende skepsis til genmodifisert mat og mat medkunstige tilsetninger. Med økende allergiplager oglivsstilssykdommer, har forbrukerne en tendens til åønske seg mer tilbake til naturen. Til tross for allejordbrukets framskritt, er mange villig til å betale høyerepris for biodynamisk dyrket mat. Med andre ord er detøkende marked for kjøtt og grønnsaker som er alet ogdyrket fram slik norske småbrukere gjorde fram til sluttenav 1950-tallet. Om denne trenden fortsetter, vil norskfiskerinæring allerede ha «biodynamisk» ikkegenmodifisertfisk å tilby.La oss si at konkurrentene satser for fullt pågenmodifisert fisk, så kan vi tilby villfisk og «naturlig»dyrket fisk som et særlig attraktivt alternativ. Vi harnemlig helt spesielle forutsetninger for å drive fangst oghavbruk på naturens premisser. Vi har overflod av rent ognæringsrikt ferskvann og sjøvann. I tillegg til at dettevannet fordeler seg og strømmer friskt i naturligelokaliteter langs en skjermet kyst, har det en ramme avarktisk renhet. Det er også slik at vi har de gunstigstmulige temperaturforhold for stabilt helårig havbruk.Konkurrerende havbruksnasjoner har det enten for kaldteller for varmt i sjøen i deler av året. Blir det for kaldtfryser fisken i hjel, blir det for varmt øker faren forsykdomsutvikling. Langs norskekysten fra Vestlandet tilrussegrensen sørger Golfstrømmen for en relativt stabilplusstemperatur på havvannet året rundt. Det teller ogsåtil vår fordel at det er ved de lave plussgradene at fiskenhar best holdbarhet ved overgangen fra slakting tilkjøling/frysing, sier Jan Raa.«Gener vil jeg aldri spise»Norske Fiskeoppdretteres Forening har som nevnt inntattet standpunkt mot genmodifisert laks i oppdrett. Men detfinnes oppdrettere som ønsker en mer aktiv holdning tilden transgene laksens framtid også i norsk oppdrett.Fiskeoppdretter Knut Altmann fra Alta, som tidligere iyrkeskarrieren har vært ansatt som forsker i genetikk påslutten av 70-tallet, har i foredrag og artikler framholdt atvi i framtidas fiskeoppdrett vil ha genmodifiserteorganismer.Jeg forholder meg til at flertallet blant norskefiskeoppdrettere har vedtatt at genmodifisert laks ikkeskal inn i norsk matfiskoppdrett. Jeg respekterer ogforstår et slikt standpunkt. Men jeg er opptatt av at denneholdningen ikke må bidra til redusert norsk forskning pådette området. Greier vi ikke å følge med ikunnskapsutviklingen innen genteknologi, risikerer vinegative effekter i forhold til vår kunnskap på områdersom helse og miljø. Det er det viktigste. I tillegg får våreutenlandske konkurrenter innen fiskeoppdrett etforsprang, sier Altmann.Uavhengig av genmodifiserte organismer imatvareproduksjon viser han til genteknologien som etnyttig verktøy til kartlegging av laksens gener, tilutvikling av fiskevaksiner, til utvinning av miljøvennligemedisiner, produksjon av fiskefôr (som vil bli enknapphetsfaktor) og isolering av immunstimulerendestoffer. Altmann mener ellers at holdningen tilgenteknologi vil endre seg ettersom kunnskapsnivået hosfolk flest høynes. I et foredrag i Tromsø i 1997 referertehan til et utsagn fra en forbruker: «En ting er sikkert,gener vil jeg aldri spise». Tar man i betraktning at det i enokse er til sammen 0,1 gram DNA-tråder som lagt etterhverandre ville rekke mange tusen ganger fra jorda tilsola og tilbake, ville det i følge Altmann bli litt av enjobb å renske alle genene ut av oksekjøttet.Forskjellige forskersynOgså blant framtredende norske genforskere er det ulikesynspunkter. Hovedskillet går på hvorvidt genmodifiserteorganismer eller modifisert genmateriale kan komme påavveie, og i hvilken grad det kan skade naturen ogeventuelt folks helse. Det reises blant annet spørsmål vedom genmaterialet dør sammen med organismen. Brytesalle kilometerne med DNA-trådene i oksen og laksen nednår maten er spist, eller lever de i noen grad videre?Undertegnede har fått kommentarer fra tre genforskere:Professor Terje Traavik ved Institutt for medisin ogbiologi ved Universitetet i Tromsø, professor BørreRobertsen ved Norges Fiskerihøgskole og professor PeterAleström ved Norges Veterinærhøgskole.Som DDT og dioxiner?Terje Traavik er den av de tre som har sterkest kritiskeinnvendinger mot å anvende genmodifiserte organismersom mat, eller slik at arvemateriale fra disse kommer ut inaturen. I et intervju med tidsskriftet Legemidler ogSamfunn i februar 1998, sier Traavik: Fagfolk besitterfor liten kunnskap om genmodifisering til at vi kan slippegenmodifiserte organismer ut i naturen. Det at en plantedør, betyr ikke nødvendigvis at plantens arvematerialedør . Hittil har det vært en alminnelig oppfatning atarvematerialet blir brutt ned av enzymer etter at plantenedør. Traaviks forskning har imidlertid vist at storefragmenter av arvestoffet holder seg intakt mye lengerenn hva man hittil har trodd. Dersom resultatene frakontrollerte laboratorieforsøk med planter kan gjentas inaturen eller i dyr særlig hvis materialet kan tas opp ikjønnsceller, betegner han det som en katastrofe.22

Jeg påstår ikke at det kan skje. Men hverken jeg ellerandre kan si at det ikke kan skje. Derfor bør vi opptre ihenhold til føre var-prinsippet, sier Traavik. I forsøk harhan blant annet slått fast at deler av «nakent»virusarvestoff injisert i blodbanen til en kanin satte i gangfull virusinfeksjon. Det dreide seg om et virus som i heltilstand var ufarlig for kaninen.Terje Traavik mener det er et betydelig misforholdmellom forskning på bioteknologisk bioproduksjon (700millioner kroner per år i Norge) og forskning rettet motmiljø- og helsevirkninger av bioteknologi (3 millionerkroner). Han presiserer at det i årevis har vært drevetgenteknologisk forskning under trygge forhold, som harframbrakt svært nyttige resultater. Under tryggebetingelser mener han genteknologi vil bringe ossatskillig videre. Men problemet oppstår nårgenmodifiserte dyr, planter, mikroorganismer og virusslippes ut i naturen. Uhell, slurv eller bevisst utsetting avorganismer med modifiserte gener kan representere enlangt større risiko enn den kjemiske forurensingen som nåer akseptert som et problem. Eksperter og forskere hevdetfor eksempel for 40-50 år siden at DDT var til velsignelseog helt ufarlig. Tilsvarende skjedde med dioxiner ogPCB. I dag er det akseptert at disse stoffene representereren trussel mot både miljø og helse.Man skal ikke bli for religiøsProfessor Børre Robertsen deler et stykke på vei Traaviksbekymring for at skadelige DNA-sekvenser skal kommepå avveie og leve sitt eget liv. Det brukes i dag gener somkoder for antibiotikaresistens og deler av virusgener igenteknologien. Dersom antibiotikaresistensgenerplukkes opp av bakterier, kan man være på gale veier.Denne muligheten må helst helt bort før det erakseptabelt å sette inn genmodifisert fisk imatfiskproduksjon.Men man skal ikke bli for religiøs og se farer over alt.Det er viktig for Norge å jobbe eksperimentelt, og væremed i utviklingen. Vi må ikke komme i en situasjon dervi på den ene siden blir sterkt økonomisk avhengig avfiskeoppdrett, og på den andre siden ikke greier å hengemed kunnskapsmessig. Da kan vi bli nødt til å si ja tilgenmodifisert fisk på andres premisser. For min egen delmener jeg at vi i størst mulig grad bør forsøke å unngågenmodifisert fisk i oppdrett. En bør bruke vaksiner ogøkologisk kunnskap for å unngå sykdomsproblemer ifiskeoppdrett.På den annen side kan vi ikke forutse utviklingen ihavet. Siden veksten i norsk lakseoppdrett begynte å tafart på slutten av 70-tallet, har sykdomsproblemer ogalgeproblemer kommet overraskende på oss. Dafiskehelsesituasjonen langt på vei var under kontroll påbegynnelsen av 90-tallet, var det ingen som forutså atlakselus skulle bli neste hovedproblem. Det er slett ikkeutenkelig at vi i framtida vil få fiskeoppdrett medgenmodifisert fisk som er helt uskadelig for miljøet, somer mer robust i forhold til sykdommer og parasitter ogsom vokser noe raskere. Da er det ikke snakk ommonster, men om normal fisk. Vi har eksempler fragenmodifiserte planter, for eksempel tomater, der etenkelt gen er endret for å regulere modningstiden, sierRobertsen.Hverdagen om 10 15 årProfessor Peter Aleström mener at det er vanskelig å spåden kommersielle framtid for genmodifisert fisk imatproduksjon. Men mye tyder på at det kan være en delav hverdagen allerede om 10-15 år. I Norge produserervi allerede mer laks i oppdrett enn landbruket produsererav kjøtt. Den forventede veksten innen havbruksnæringenskaper behov for foredlingstiltak for stadig å bedreproduksjonseffektiviteten og produktkvaliteten. Dette vilkreve nye teknologiske blant annet bioteknologiskeløsninger for å unngå sykdoms- og miljøproblemer ogsikre god lønnsomhet. Her tilbyr ikke minstgenteknologien nye muligheter.I USA har et selskap allerede et par år markedsført enpatentbeskyttet hurtigvoksende fisk som er genmodifisertmed ekstra kopier av sine veksthormongener. På Cuba erdet planen å markedsføre hurtigvoksende tilapia i løpet av1998, og i Europa og Asia finnes tilsvarende prosjekter.Jeg tror interessen fra næringa vil øke for å få tatt i brukgenmodifisert fisk i oppdrett, sier Aleström.Genmodifisert lakslangt frem til kommersielt brukFirmaet Aqua Bounty Farms har patentert en metode tilfremstilling av genmodifisert laks. De har fisk somvokser ekstra hurtig fordi den har fått satt inn flere generfor laksens eget veksthormon. Det er imidlertid langtfrem før man eventuelt vil ha denne laksen på bordet.Først må laksen prøver i stort antall i sjøbaserte anlegg.Vil genmodifiseringen være stabil over generasjoner?Egner den seg til kommersielt oppdrett, dvs er kvalitetenpå kjøttet godt nok, er den motstandsdyktig mot sykdom,og hvordan er fôrutnyttelsen? Mange og viktigespørsmål som må besvares. Til sist, men ikke mindreviktig er spørsmålet om hvordan forbrukerne vil stille segtil genmodifisert laks, uten et marked ingenkommersiell produksjon.Aleström har drevet grunnforskning på genmodifiseringav zebrafisk i kontrollerte laboratorieforsøk. Denteknologien som er brukt hittil, kan ikke styretransgenene til bestemte plasser i kromosomene. I den23

sammenheng kan det oppstå uhell som i verste fall førertil at fisken dør. Uansett bør all genmodifisert fiskundersøkes for å bekrefte eller avkrefte om slike «uhell»har skjedd, sier Aleström.Bilde: "ZEBRAFISK"Transgen zebrafisklarve, 30 timer etter befruktning. Fotoved professor Anders Fjose.Ved bruk av såkalt embryo-stamcelleteknologi ogkloning ved kjernetransplantasjon til fiskeegg kan vi nåha metoder som er presise nok. Nye metoder vil ogsåkunne forkorte tiden fra grunnforskning tilkommersialisering. De metodene som har vært benyttethittil, krever tre generasjonssykluser før fisken er klar formarkedet. For laks betyr dette 15 år, mens tilapia gårlangt raskere.I følge en OECD-rapport fra 1992 representerer ikkegenmodifisert fisk noen helsefare i seg selv.Matsikkerheten er avhengig av karakteren til genet somblir overført og den effekten dette har på dyret.For å forsikre seg mot eventuelle negative miljøeffektermener Aleström at oppdrettsanlegg bør sikres motrømming. Oppdrett i landanlegg og andre fysiske sperrerer én metode. Det er også mulig å gjøre fisken steril,endog arvbar steril der fisken blir avlsklar etterhormonbehandling. Det er også mulig å sette inn et«selvmordsgen» som gjør fisken avhengig av spesiellefôrkomponenter for å overleve. Ifølge Aleström hargenmodifisering hittil ført til økte vekstrater hos fisk fra 2til 5 ganger, uten at det er påvist bivirkninger. Hos fisksom er transgenstimulert til 10-30 ganger økt vekst, serman deformert vekst som gjenkjennes fraveksthormonsyndromer hos mennesker. Målsetninger forbruk av genmodifisering av fisk i oppdrett er hurtigerevekst, bedre fôrutnyttelse, økt kuldetoleranse, forbedretsykdomsresistens, kontrollert reproduksjon og forbedretmatvarekvalitet.Fisk kan også være nyttige bioreaktorer for produksjon avkommersielt nyttige stoffer, for eksempel legemidler.Aleström mener at fisk også kan få betydning for bruk avorganer fra dyr i humanmedisin, såkaltxenotransplantasjon. Det er grisen som er hovedkandidatfor slike organer, men fisken tilapia har enbukspyttkjertel som er spesialisert til insulinproduksjon.Hittil har fiskens organ fungert hos mus og rotter. Någjøres det forsøk med genet for humant insulin i tilapia.Økt lønnsomhet?Så langt forskerne. Forskere har i hele menneskehetenshistorie brakt utviklingen framover. Men framskrittenehar også gitt alvorlige tilbakeslag i form av utilsiktedevirkninger. Ved siden av mulighetene for «skadeligmateriale på avveie», er det også en kjensgjerning attransgen laks med ekstrem veksthastighet (10 til 30ganger normalen) til dels har resultert i eksemplarer avdeformert fisk. Mer moderate vekstøkninger har hittil gittnormalt utseende. Men selv om hurtigfisken blir normal,og det viser seg at fiskekjøttet blir like bra, eller bedre,gjenstår det å se hva som skjer med økonomien. Sikrefysiske rømningsstengsler innebærer betydeligekostander. Og selv om fisken vokser dobbelt så fort, vilfôrmengden per kilo matfisk være den samme. Gevinstenvil således ligge i økt omsetning og kortere tid forkapitalbinding pr. fiskegenerasjon. Men vil flere tonn giflere penger? All erfaring hittil har vist at øktproduksjonsvolum gir lavere kilopris.Etikk/politikk/teknikkMed hensyn til forskning er det utvilsomt slik atforskningsmaskineriet må være velsmurt ogframtidsrettet. I spørsmålet om genmodifisering imatfiskoppdrett, blir det imidlertid vel så mye etspørsmål om etikk og politikk som teknikk. Som KnutAltmann understreker er forskning og anvendelse avgenmodifisert fisk i matfiskoppdrett to sider av sakensom man må skille mellom. Om man speilvender førevar-prinsippet kan man spørre seg om det vil være etiskforsvarlig ikke å ha nødvendig trykk i forskningen og enfullverdig beredskap på et område der man i årene somkommer kan vente en svært betydelig utvikling.Genmodifisering av fisk vil åpenbart skje uavhengig avhva slags politikk Norge velger for sin oppdrettsnæring.Uansett peker Jan Raa på noe helt sentralt når han sier at«vi forskere har behov for å bli holdt i nakkeskinnet». Isamme øyeblikk som økonomisk interessante resultatermelder seg, må man vente et press fra næringa. I førsteomgang kommer ikke presset fra den norske næringa.Men når store internasjonale konserner investerer sinemilliarder dollar i forskning og patenter påkvalitetsforbedret og raskt voksende fisk, vil det stille segnoe annerledes. Her vil også laksen og etikken kunne gå i«globaliseringsfella». Da blir det et spørsmål om vi kanholde flagget høyt for den relativt sett «biodynamiske»norske fisken.24

Er det plass i havet?I denne artikkelen er det gjort forsøk på å drøfte denpolitiske og markedsmessige siden av saken. I tillegg harforskere gitt synspunkter på mulighetene i positivforstand, og på eventuell risiko for at uønsketarvemateriale kommer på avveie. Når det gjelder etikk ogøkologiske konsekvenser anvendes det her en romsligføre var-holdning. I den norske virkeligheten er det velslik at eventuelt oppdrett av genmodifisert fisk vil måtteskje i landbaserte anlegg, som igjen har for storekostnader til å greie en presset markedspris. Dersomgenmodifisert fisk skulle rømme, er det heller ikke nok ågjøre fisken steril. Rett nok vil rømt steril fisk være langtå foretrekke framfor rømt transgen fisk med mulighet til åformere seg, og sannsynligvis også å foretrekke framforet milliontall rømt oppdrettsfisk. Men også rømt sterilfisk vil ta plass i havets næringsfat, og følger den medlaksen opp i elvene, kan den i det minste i teorien skapeuro blant elvefiskere og på gyteplassen, på linje meddagens rømte oppdrettslaks.I debatten om disse tingene er det allerede fra kompetenthold påpekt at forskning på villaks står svakt og er dårligkoordinert. Vi vet for lite om den minkende bestanden avvillaksen, som er grunnlaget for oppdrettslaksen Norgesnye oljenæring. Vi kan også hente lærdom av invasjonenav en ny art fra øst, kongekrabben. Foreløpig vet vi ikkehvilken lærdom. Det er imidlertid slik at russerne undersovjetiske femårsplaner satte ut yngel av dennekjempekrabben fra Stillehavet i Murmanskfjorden vedBarentshavet. Nå har den krabbet vestover i tusentall ogsnudd noe opp ned også på norske kystfiskeres hverdagpå strekningen Russegrensa-Nordkyn, både juridisk ogøkologisk. Dette illustrerer at nye arter enten de er avletnaturlig og bare fysisk flyttet, eller arvemessig modifisertog rømt også inngår i den totale forvaltningen av vårebiologiske ressurser i havet. Vi kan kanskje snakke om enbærekraftig forvaltning som strekker seg helt fraforskernes reagensrør, ut til 200 nautiske mil og kanskjeenda et stykke.25

Med bioteknologi i verktøykassaIntervju med Daniel Chourrout, direktør for SarssenteretSeniorforsker Dag Oscar Oppen-BerntsenNorsk HydroI over tusen år har de verdier som våre kystnære farvannkan fremby vært av stor betydning for landetsinnbyggere. Marine råstoffer har i løpet av denne tidenvært dominerende eksportartikler. I 1997 eksporterteNorge sjømat for ti sammen ca. 20 mrd. NOK. Denøkonomiske betydningen av de marine ressurser vil øke itiden som kommer. Allerede ved inngangen til nestetusenår vil vi se nye og bedre anvendelser av marineressurser, ikke bare som mat, men innenmatprosessering, farmasi, legemidler, immunologi ogtekniske anvendelser.Dette krever økt forståelse av marine organismers biologiog økologi helt ned til molekyl- og gennivå. Denne vitenmå baseres på en økt forskningsinnsats, og det kommerderfor godt med at Norges forskningsråd har blinket utmarin forskning som ett av sine store satsningsområder.Sarssenteret i samarbeid med andre marineforskningsinstitusjoner er tenkt å skulle trekke verdifullforskningskompetanse fra resten av verden til Norge.Sarssenteret er en selvstendig forskningsinstitusjonlokalisert til Høyteknologisenteret i Bergen. Nylig ble enav Europas ledende forskere, Daniel Chorrout, utnevnt tildirektør for Sarssenteret.En internasjonal kapasitetDen franske molekylærbiologen Daniel Chourrout erutpekt som direktør for det nyetablerte Sarssenteretlokalisert til Høyteknologisenteret i Bergen. Sarssentereter etablert på anbefaling fra en rådgivende komitéoppnevnt av Norges forskningsråd etter at det ble kjent atEuropean Molecular Biology Organization (EMBO) varinteressert i å utvide sine forskningsinteresser inn i denmarine sfære. Sarssenteret representerer en viktig satsingfor Norge. Senteret skal med sine mange tilgrensendemarine forsøksfasiliteter over hele Norge være med påå gjøre landet til en mer attraktiv samarbeidspartner forEuropa. På denne måten vil senteret kunne trekkeforskningskompetanse til Norge på områder som erstrategisk viktig for landet.For temaet som behandles her er det kanskje av størrebetydning at Sarssenteret setter den marine organisme isentrum for sine studier og benytter molekylære metoderfor å studere dem - dvs. forskningsteknikker som girkunnskap om biologiske prosesser helt ned til molekyloggennivå i organismen. Vi skal se litt nærmere på hvadette innebærer.Hvor er potensialet?"Hvor vil du si at bioteknologi og molekylærbiologi harsitt største potensial innenfor de marine disipliner iNorge?"Jeg ser at han tygger litt på spørsmålet og så begynnerhan å prate tilsynelatende om noe helt annet! Jeg haddeforventet et kort og greit svar som for eksempel: Innenakvakultur eller immunologi , eller noe sånt, med enpåfølgende forklaring på hvorfor han mener det.I stedet så begynner han: "Langt de fleste dyrerekker ermarine. Det er i havet livet hadde sin spede begynnelsedet er her vi finner det største mangfoldet. Det er barenoen ganske få dyrerekker som er eksklusivt landlevende.Dette til tross, finner vi langt de fleste arter på landjorden,men det er fordi biotoper på land gir mer rom forspesialisering av dyr som egentlig er bygget over desamme plantegningene . Selv om artsmangfoldet er størrepå landjorden enn i havet er altså graden avmangeartethet større i havet. For meg så representerer demange marine dyrerekker et enormt potensial for ulikelivsformer noe jeg anser for langt mer interessant enn etstort artsmangfold som bare er resultatet av enseleksjonsprosess som har pågått i lang tid. Bioteknologiog molekylærbiologi representerer for meg i dennesammenheng bare et verktøy for å forstå grunnleggendeprosesser i dette enorme mangfoldet....." Jeg begynner åinnse at jeg faktisk har stilt spørsmålet på hodet!26

For Chourrout representerer ikke bioteknologi ogmolekylærbiologien som sådan et potensiae i seg selv, deer bare verktøy. Potensialet for ham ligger i naturen selv,i de marine organismer og kunnskapen omgrunnleggende prosesser. Siden bioteknologi ogmolekylærbiologi er såvidt konkrete i sin angrepsform, erogså kunnskapen generert ved slike studier ofte eksakt ogavgrenset. "Sarssenteret vil kunne spille samme rolleoverfor akvakultur og forvaltning av de marine ressurser,som medisinske grunnforskningslaboratorier gjør overforklinikken", sier Chourrout.På spørsmål om hva han mener om bioteknologiensmuligheter for å lage transgene organismer og demoralske betenkeligheter og farer som måtte væreforbundet med dette, svarer han: "Jeg anser ikke minpersonlige mening som spesielt interessant i dennesammenheng, men jeg synes de retningslinjene oganbefalinger som er utarbeidet av The BiomolecularEngineering Commision i Frankrike er interessante. Derblir det slått fast at teknikkene ikke er farlige ellerumoralske i seg selv. Disse teknikkene åpner imidlertidfor muligheter som ville være vanskelig å oppnå vedvanlig konvensjonelle teknikker som f.eks. avl. Det ervanskelig å fastsette generelle retningslinjer for hva somer etisk forsvarlig og hva som ikke er det. Jeg tror det erriktig å foreta en fra sak til sak-vurdering . Ut fraChourrouts tidligere avgitte svar tolker jeg attransgenteknikker ikke vil være et veldig sentralt tema forforskningen ved Sarssenteret.Industriens rolleHvis du fikk velge, hvilken rolle skulle du ønske norskindustri skulle spille for å gjøre Sarssenteret til envitenskapelig suksess?"Fra mitt hjemland er jeg ikke vant til at industrienfinansierer forskning i det hele tatt. Kanskje 1 2 % avlandbruksforskningen er finansiert av landbruket, og deter stort sett utviklingsarbeid det dreier seg om.Sarssenteret er et grunnforskningssenter, det må væremest naturlig at dette senteret har en frittstående statusmed bevilgning fra myndighetene. Sarssenteret vil i førsterekke utføre forskning for å forstå basale prosesser. Slikkunnskap vil være viktig for Norges strategi med hensyntil forvaltning av marine ressurser på sikt. Hva som erkommersielt viktige arter om 20 eller 50 år kan være heltandre arter enn de vi anser som kommersielt interessantei dag! Grunnleggende forskning har i tillegg den iboendeegenskap at den bidrar gjerne til økt forståelse avprosesser og fenomener som kan ligge innenfor et vidtspekter av ulike fagfelt fra f.eks. marinressursforvaltningtil medisin.Et eventuelt samarbeid med norsk industri vil kunne væreprosjekter der Sarssenteret utfører den grunnleggendeforskningen, og industrien tar ansvar for de mer anvendteaspekter og utviklingsarbeid. Alternativt kan industriensatse på forskning for etter noen år å høste anvendelser avdenne kunnskapen. Som regel vil det bare være en litenandel som vil være anvendbar, kanskje 10 %. Tilgjengjeld er kunnskapen generert ved slik forskning viher snakker om ofte av slik grunnleggende ogbetydningsfull karakter at den er anvendbar over lengretid. Anvendt forskning og utviklingsarbeid flytter ofteikke kunnskapsgrensene så radikalt, til gjengjeld erkanskje hele 50 % av den forskningen anvendbar, menkanskje bare for en kort tid før kunnskapsbehovet er derigjen.Kunnskapsgrensene må flyttesMolekylærbiologi og bioteknologi er verktøy som for defleste biologiske og medisinske disipliner representererunike muligheter til virkelig å flytte kunnskapsgrenseneslik at vi kan nå nye erkjennelser om viktige biologiskeprinsipper", sier Chourrout.Det er viktig å føye til at en molekylærbiolog anser etbiologisk fenomen som forstått når han vet hvilkemolekyler som er involvert i den prosessen han forsøker åforstå. Det vil si: Hva slags molekyl(er) er involvert? Hvagjør disse molekylene, eller på hvilken måte er deinvolvert i prosessen? Hvor kommer disse molekylenefra, kommer de fra utsiden av organismen eller er dedannet inne i kroppen? Hvis de er dannet inne i kroppen,hvor er de da dannet? Hvordan er i så fall produksjonenav dette molekylet igjen regulert? osv.Immunologi (immunlære) og allergi, endokrinologi(hormonlære), embryologi (fosterlære) ogutviklingsbiologi er noen typiske felt hvor disseteknikkene har bidratt radikalt til en dypere forståelse. Iløpet av de siste årene har molekylærbiologiskeangrepsmåter også vist seg å være svært effektive verktøyinnen evolusjonsstudier og økologi. Det er kanskje førstog fremst innen fagfelt som har et tradisjonelt biologiskfundament at molekylærbiologi og bioteknologi kan bidratil å etablere fundamentale og nye erkjennelser fordi dekan settes inn i en biologisk sammenheng og det er nokav problemer å ta fatt på27

ORDLISTE:Aminosyre:Byggestenene i proteinmolekyler. Det finnes 20 forskjellige aminosyrer.Antibiotika (entall antibiotikum):Kjemiske forbindelser som i lave doser hindrer vekst av mikroorganismer.Antistoffer:Proteiner som hjelper til med å uskadeliggjøre virus og bakterier som har invadert kroppen vår.Bioteknologi:Bruk av plante- og dyreceller eller mikrober til produksjon av nyttige stoffer.Celle:Den minste enheten i en levende organisme. Alle organismer er bygget opp av celler.DNA:Deoxyribonucleic acid (eng. for deoksyribonuklein syre). En polymer, en lang kjede, bygget opp av fire forskjelligemononukleotider. DNA er det genetiske materialet (arvestoffet) i alle celler.DNA-prober:(DNA-følere). Små biter DNA som er laget slik at de kan binde seg nøyaktig til andre, komplementære DNA.DNA-prober kan bl.a. brukes til å påvise infeksjoner, gener og arvelige defekter.Enzym:Protein som katalyserer en kjemisk reaksjon.Fermentor:Et dyrkingskar for bakterier hvor næringssalter og oksygen er nøye kontrollert for å gi maksimal vekst.Gen:En del av et kromosom som kan gi produksjon av en funksjonell enhet, f.eks. et enzym.Genspleising, gensløyd, genmodifisering:Endring av arvestoffmolekylet. Vanligvis overføres DNA fra en organisme til en annen for å gi cellene en heltbestemt ny egenskap.Kromosomer:Trådformede strukturer som er bærere av arvelig informasjon og som er bygget opp av lange, oppkveiledeDNA-molekyler omgitt av proteiner.Mikrober, mikroorganismer:Den minste form for levende liv, inkludert bakterier, virus, muggsopp (som f.eks. gjærceller) og encellede planterog dyr.Mutasjon:Endring i arvestoffet.Organisme:Et levende vesen (plante, dyr, muggsopp, bakterier).Parasitt:En organisme som lever inne i, eller på en annen organisme (kalt verten) som gir den næring og beskyttelse. Det erviktig å holde mennesker og husdyr fri for parasitter fordi de kan føre til sykdom hos vertsorganismen.Plasmider:Små, sirkulære DNA-molekyler som finnes i bakterier. Bioteknologer bruker plasmider som vektorer for å føregener fra en organisme til en annen.Protein:En organisk forbindelse bygget opp av sammenkjedete aminosyrer. Den store bredden i form og funksjon vi ser icellene viser variasjonsbredden i proteinene i dem.RNA:Ribonucleic acid (ribonuklein syre). En sammensatt gruppe kjemiske molekyler. En gruppe kalles messengerRNA,mRNA (budbringer RNA) og bærer en kopi av den informasjonen som koder for et bestemt protein molekyl. De eret viktig ledd i kjeden: DNA lager RNA som lager proteiner.Transgen:Gen som er overført til en organisme ved genmodifisering.Vaksine:Inaktiverte eller drepte sykdomsfremkallende mikrober. Disse kan sprøytes inn i kroppen for å starte produksjon avantistoffer og på den måte beskytte (immunisere) pasienten mot å utvikle sykdom ved senere smitte.Virus:En liten ikke-cellulær partikkel som bare kan formere seg inne i levende celler.28

Til siste side, omslagetBioteknologinemndaBioteknologinemnda er et regjeringsoppnevnt, frittstående, rådgivende organ. Nemndas hovedoppgaver er:å vurdere generelle og prinsipielle spørsmål i forbindelse med utviklingen av moderne bioteknologi, og fremme forslagtil etiske retningslinjer for slik virksomhet.å gi uttalelser om, og fremme forslag til saker som behandles etter genteknologiloven og bioteknologiloven.å bidra med informasjon til publikum, og bidra til kommunikasjon mellom offentlige myndigheter, fagfolk oginteresseorganisasjoner.Nemnda gir ut bladet Gen-i-Alt som kommer med fem nummer i året. Nemnda arrangerer to åpne debattmøter hvert år omulike temaer innen moderne bioteknologi. Foredragene fra de åpne møtene samles i rapporter. Alle nemndas publikasjoner ergratis.Bioteknologinemnda har også sin egen hjemmeside på internett. Her finnes en oversikt over nemndas sammensetning ogmandat, i tillegg til alle nemndas uttalelser, pressemeldinger og rapporter.Hjemmesiden finner du på http://www.bion.noAdresser:Postadresse:Besøksadresse:E-post:Postboks 8027 Dep, 0030 OSLOPrinsensgt. 18. OsloBioteknologinemnda@online.noTelefon: + 47 22 24 87 91Fax: + 47 22 24 27 4529