Atrium - Universitetet i Bergen

konserten har de havnet på alles hodetelefonerog spilles på annenhver kafé jeger innom. Trolig hjelper det med spilletidhos Fredrik Skavlan også. Stille kommer deinn på scenen, men når de går av scenen endrøy time etter, er rommet et helt annet.Jeg kunne ramset opp alle sangene despilte, som den fantastisk vakre «Emmylou»fra den siste plata, fylt med kjærlighetserklæringertil musikere fra en annentid. Jeg kunne også nevnt coverversjonenav «When I Grow Up» som egentlig tilhørerFever Ray. Men det jeg kanskje husker bester når de forlater mikrofonene og trer heltut på scenenkanten og spiller en akustiskversjon av sangen «Ghost Town». Det følesnakent, stille og nært. Det er så nært vikommer dem. Samtidig som litt av avstandenmellom oss og dem viskes bort blirdet også tydligere at vi aldri kan kommenærmere enn dette. De står på scenekanten,mens vi står lenger borte. Og det gjøringenting tenker jeg, så lenge det kan følesså vakkert som dette.«Maybe I should just turn aroundWalk awayFor no matter how much I really do want to stayYou know I can't, no, it's too lateOh I've found myself attached to this railroad trackI'll come back to you some dayTo youTo youTo youSome day» (Fra sangen «Ghost Town»).