PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

More documents

Recommendations

Info

PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Eulogia – magiske minner fra hellige steder Av Siri Sande Fra de stedene pilegrimer besøkte, kunne de bringe hjem forskjellige ”suvenirer”. De mest kjente er pilegrimsmerkene, men det var også andre og mer personlige ting, såkalte eulogiae. I motsetning til pilegrimsmerkene var ikke disse beregnet til å feste på klærne. En eulogia (ordet betyr ”hilsen” eller ”velsignelse”) synes ikke å ha vært noe som man viste fram for andre, men noe som hovedsakelig hadde verdi for pilegrimen selv. Magisk verdi Denne verdien kunne ofte være magisk, for i motsetning til pilegrimsmerker, kunne eulogiae være knyttet til mirakuløse hendelser. Et typisk eksempel er de minner som pilegrimene tok med seg fra Peters grav i Roma i tidlig middelalder. De bestod simpelt hen av stoffstykker. Om pilegrimene skaffet seg disse på stedet, eller om de hadde dem med seg, vites ikke. Pilegrimene senket stoffet ned i Peters grav. Etter en viss periode med bønn og faste trakk de stoffet opp igjen, og da var det så gjennomtrengt av nåde at det hadde økt i vekt. Man må anta at det var satt opp vekter ved Peters grav så pilegrimene kunne veie stoffet før og etter nedsenking. Olje fra gravlamper Denne praksisen kjenner vi fra skriftlige kilder, for naturligvis er ingen stoffstykker fra Peters grav bevart. I det hele tatt er romerske eulogiae forbausende anonyme. I skattkammeret til katedralen i Monza nord for Milano ligger en rekke små glassflasker (ampuller) med olje. De ligger sammen med en liste som forteller at de inneholder olje fra lamper som brant ved forskjellige martyrers graver i Romas katakomber. I noen tilfelle har ampullene ennå bevart påklistrete etiketter som sier hva som var i dem. Ampullene selv er imidlertid helt anonyme, så uten den skriftlige forklaringen ville vi ikke visst hva de inneholdt. En bit av det hellige sted Et annet eksempel på etiketter finnes i et dekorert treskrin i Vatikanmuseene. Det inneholder steiner fra det hellige land. Igjen er det etikettene som forteller oss hvor steinene kom fra, for i seg selv er de anonyme. Å ta med seg en bit av det hellige sted bokstavelig talt, er den mest primitive og antagelig også den mest opprinnelige form for pilegrimssuvenir. I dette tilfellet er det den eksepsjonelt gode bevaringstilstanden til skrinet og etikettene som gjør at vi kan tolke innholdet. Det finnes antagelig diverse steiner fra Det hellige land rundt om i Europa, men siden etikettene mangler, vil man vanligvis tro at det bare er en lokal stein. En litt mer forseggjort form for slike pilegrimssuvenirer er å bearbeide den hellige jorden til gjenstander. Det gikk an hvis den var leirholdig og kunne formes til såkalte polletter, d.v.s. en slags små, runde eller ovale brikker. De hadde gjerne et stempel med bilde av den lokale helgen. Slike eulogiae kunne man ta med seg hjem. Man hører om pilegrimer som under sjøreiser smuldret opp eulogiae og strødde dem på havet for å stille stormen. Pilegrimsampuller Andre eulogiae var av voks, men dem kjenner vi bare fra skriftlige kilder. Voks er et så ube- standig materiale at det sjelden er bevart. Man må tro at voksen stammet fra lys som hadde brent ved helgenens grav, og at den var forsynt med et stempel med hans eller hennes bilde. Andre eulogiae kunne som nevnt inneholde olje fra lamper som hadde brent ved helgengraver. Noen av de mest interessante er fra Det hellige land og består av små blyflasker. De er dekorert med motiver fra Jesu liv knyttet til de hellige steder som pilegrimen formodentlig hadde besøkt. Vi ser oppstandelsen med Kristi grav, hans fødsel i Betlehem, himmelfarten nær Jerusalem o.s.v. Også det før omtalte skrinet i Vatikanmuseene har slike scener malt på lokket. Mer vanlige enn bly, er brent leire som materiale for pilegrimsampuller. Noen som var svært flinke til å propagandere for sitt kloster, var munkene i Abu Mina-helligdommen i Egypt. De masseproduserte terrakottaampuller med bilde av den hellige Menas som var begravd i en stor kirke på klostrets område. Det er usikkert om ampullene inneholdt olje fra lamper ved hans grav eller hellig vann fra en kilde på stedet. Menas-helligdommen hadde sin storhetstid på 500- og 600-tallet, og Menas-ampuller er funnet så langt nord som Paris. De har bilde av helgenen, som regel flankert av to kameler. Fra før år 1000 Alle disse eulogiae stammer fra før år 1000. De har noe utpreget stofflig og fysisk ved seg idet de Foto: Kulturhistorisk museum omfatter materiale som har vært i direkte kontakt med det hellige sted, hvis de ikke simpelt hen består av det hellige stedet selv i form av stein og jord. Etter år 1000 får pilegrimssuvenirene en mer abstrakt karakter idet pollettene ikke lenger er laget av jord, men av metall eller glass. Det blir også mer viktig å vise andre at man har vært på stedet, hvilket fører til at euologiae gradvis blir erstattet av pilegrimsmerker beregnet til å henge eller feste på seg. Etter en viss periode med bønn og faste trakk de stoffet opp igjen, og da var det så gjennomtrengt av nåde at det hadde økt i vekt. 10 11 Pilegrimer i krig Av Eivor Oftestad I 1099 hadde Jerusalem vært under muslimsk styre i nærmere 400 år. På den jødiske Tempelhøyden hadde Klippedomen og Al-aqsa moskeen blitt reist. Den hellige gravs kirke, de kristnes helligdom på stedet for Kristi oppstandelse, var blitt rasert av kalif Al-Hakim i 1009. Gjennom flere generasjoner hadde byen vært regnet som et vanskelig tilgjengelig pilegrimsmål. Jerusalem ble til slutt erobret av korsfarerne. Benediktinermunken Roberts beretning om slaget om Jerusalem, ble den mest populære i sin samtid. Både argumentene for og språket i denne beretningen er nok ganske fremmed for oss i dag. Historia Iherosolimitana Hva var det som drev tusener av riddere, bønder, fattigfolk, kvinner og til og med barn på pilegrimsferd mot denne byen i øst og som førte til erobringen av Jerusalem i 1099? Moderne historikere gir helt andre perspektiver og svar om erobringen enn dem som først fortalte om den. I dag vet vi også at araberne, jødene og de kristne i østkirken opplevde korstogene som forferdelige. Pave Urban II holder sin tale på konsilet i Clermont i 1095. Foto: Bibliothéque nationale de France Men samtidens munker på 1100-tallet som hadde Bibelen som sin viktigste daglige lesning, fortalte sin historie gjennom et religiøst språk. Den mest populære beretningen var Historia Iherosolimitana av benediktinermunken Robert. Når han skal fortelle om det som har skjedd, sammenlikner han seg med Moses, Josva, Samuel og David, de store historiefortellerne i Bibelen. Gud vil nemlig at det skal fortelles om alle mirakler han lar skje i historien: ”siden skapelsen av verden, hva mer mirakuløst løfterikt har skjedd, med unntak av det forløsende korsets mysterium, enn det som er oppnådd i vår egen tid ved vårt eget folks reise til Jerusalem? Jo mer man tenker på det, desto mer overveldende blir det selv i sinnets innerste avkroker! For dette var ikke menneskers verk, det var Guds verk.” Fri landet Robert starter sin beretning om det første korstoget med den store talen pave Urban II holdt på konsilet i Clermont en sen høstdag i 1095. Her var samlet kardinaler fra Roma og en rekke franske og germanske biskoper, foruten en enorm menneskemengde som angivelig hørte pavens oppfordring om å legge ut mot Jerusalem. Paven brakte nyheter fra Østen, fra Jerusalem og Konstantinopel. Perserne, et fremmed folkeslag og avvist av Gud, har invadert de kristnes land. De slakter ned kristne, plyndrer dem, griser til altrene i kirkene med sin egen skitt, omskjærer kristne og heller blodet på altrene og i døpefontene, binder kristne fast til påler med utrevne tarmer og hugger av hodene deres ved ett sverdhugg. Med kvinnene gjør de ting som ikke engang kan nevnes. I følge Roberts gjengivelse legger pave Urban hevnen og befrielsen på frankerne, det utvalgte folket, folket til Karl den Store som også bekjempet hedningene. ”Legg ut på veien til Den hellige grav, fri landet fra et bedervet folkeslag og ta det selv i eie, landet som var gitt av Gud til Israels barn, som Skriften sier et land som flyter av melk og honning!” ”Verdens navle” Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er milevidt fra den egentlige støvete lille byen i det tørre landskapet som korsfarerne snart skal møte. Hans beskrivelse i denne talen er snarere et eksempel på hvordan forestillingene om det jordiske og himmelske Jerusalem smeltet sammen: ”Jerusalem er verdens navle. Det er et land mer PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID fruktbart enn noe annet, nærmest som et annet jordisk paradis. Vår forløser opphøyet det med sitt komme, æret det med sine ord, helliget det gjennom sin lidelse, forløste det ved sin død og forherliget det gjennom sin begravelse. Allikevel er denne kongelige byen i verdens sentrum holdt i fangenskap av sine fiender…” Etter at paven hadde endt sin oppfordring om å legge ut mot øst, svarte folkemengden med enstemmig rop: ”Gud vil det! Gud vil det!” Ropet gjallet ikke bare over Clermont denne høstdagen, men gav gjenklang i hele kristenheten – fra Sicilia i sør til Norge og Island i nord. Ifølge Roberts beretning ble det umiddelbart bestemt at de som ville ta ut på denne reisen skulle bære korsmerker, enten på pannen eller på brystet. De var korsmerkede pilegrimer, crucesignati, det som senere ble kalt korsfarere. Israelsfolket I tråd med den innledende talen til Urban II, forteller Robert om frankernes erobring av Jerusalem som en gjentakelse eller en fortsettelse av historien til det utvalgte Israelsfolket i Det gamle testamentet. Den tre år lange vandringen og beleiringen av byen har sitt forbilde i Israelsfolkets ørkenvandring og deres inngang i det lovede land. Biskopen som leder dem blir omtalt som ”en annen Moses”, og fienden blir ikke bare kalt for tyrkere og sarasenere, men får navn etter egypterne og alle avgudsdyrkerne man kjenner fra Det gamle testamentet. Og på samme måte som makkabeerne ble ledet av engler i sine slag, blir korsfarerne hjulpet av store hvite ryttere, St Georg og St Demitrius. Byen renses Det er ikke bare historien til Israelsfolket og Makkabeerne som gjentas, men også frelserens egen historie. Jerusalem ble omringet fredag 15. juli 1099. Dette var ifølge kalenderen langfredag, den dagen Jesus døde. Kampen om byen varte i tre dager, og seieren var klar påskedagsmorgen, tiden for Jesu oppstandelse fra de døde. Mens andre kilder viser at store deler av Jerusalems befolkning overlevde, blir det i Roberts beretning fortalt om en skrekkelig massakre uten sidestykke; om soldater som vasser i blod og ikke utholder stanken, om avkuttede armer og ben som flyter i alt blodet og finner veien til andre kropper og andre hoder slik at ingen kan se hva som hører til hva. I samsvar med den gammeltestamentlige modellen blir historien fortalt slik at byen blir renset for alt det som var urent, for den skitne fienden. Frelseshistorie Robert avslutter sin bok med en ny lovprisning av Jerusalem, fredens by og frelsens by, og konkluderer takknemlig at erobringen av byen var Guds underfulle verk: ”Det jordiske Jerusalem var forsaket av Gud i vår tid, og vekket avsky på grunn av det onde som dets innbyggere gjorde. Men da det så behaget Gud, ledet han det frankiske folkeslag fra jordens ende for at de skulle fri byen fra de bedervede hedningene. Han hadde forutsagt dette lang tid tilbake gjennom sin profet Jesaja”. Når Robert forklarer hva som motiverte det første korstoget, er det ikke økonomiske eller politiske årsaker som trekkes frem, men Guds føring av historien og de linjer som kan trekkes gjennom frelseshistorien. Slik kan Robert avslutte sin beretning med henvisningen til Jesaja om sønner som skal komme fra det fjerne og pilegrimer som skal bygge opp Jerusalems murer: ”Vi har funnet dette og mange andre ting i profetenes bøker som passer akkurat til befrielsen av byen i vår egen tid”. Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er milevidt fra den egentlige støvete lille byen i det tørre landskapet som korsfarerne snart skal møte.
PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Vin, fyll og fest i pilegrimenes spor Av Adam Lindhagen Fra 300-tallet e.Kr. ble pilegrimsreisene til Roma veldig populære og store folkemengder begynte å valfarte til martyrenes graver, spesielt til St. Peters grav. Og det var ikke bare for å kysse de hellige relikviene, men også for å feste ved gravene og gravplassene og besøke vertshus langs veiene. Agapai i Roma Allerede fra Konstantin den Stores tid ble kirker bygget over martyrgravene, men det var først under Pave Damasus (366-384) at den kristne masseturismen til Roma vokste og ble riktig stor. Damasus gjorde katakombene og martyrgravene tilgjengelige. Han lot dem byg-ge ut slik at de kunne romme store folkemengder med både ”minnerom” og bønnerom i tilslutning til gravene. I disse rommene kunne folk holde storslagne måltider til minne om de døde, slik det var vanlig i de tidligkristne martyrkultene. Festmåltidene ble kalt kjærlighetsmåltider, på gresk agapai, og innebar at man delte brød og vin og drakk til minne om den døde og om Jesus Kristus. Under festen skulle man gjøre en såkalt libation på graven, d.v.s. å helle ut litt vin som et offer til den døde. Dette var egentlig en gammel, hedensk skikk. De lokale forsamlingene måtte se til at de besøkende fikk alt de trengte til festmåltidene: vin, brød, severing og drikkebegre, samt spesielle tunikaer som deltakerne pyntet seg med til festen. 1500 år gammel Grafitti Skikken med festmåltider utartet imidlertid raskt og ble etter hvert de rene barrunder. En grafitti fra en romersk katakombe forteller følgende: ”5. februar år 375 kom vi, Florentinus, Fortunatus og Felix, hit for vinbegerets skyld.” Slike vinbegre har arkeologer funnet mange av. De er ofte laget av glass og har bilder av Romas skytshelgener, Peter og Paulus, risset inn sammen med skytshelgenens navn. En annen innskrift fra en katakombe forteller også om drikke- For noen var pilegrimsferden et påskudd for en slags heisatur, et løssluppent liv med kvinner, vin og sang. skikkene i det tidligkristne Roma: ”Bli med! Ta med deg en flaske, et beger og alt som trengs for en libation!” Flaskene, som denne innskriften viser til, var gjerne laget av terrakotta og var datidens lommelerke. En tredje innskrift som forteller om vindrikking og martyrkulter sier: ”Åh, venner, drikk til mitt minne, og be om at jorden må hvile lett over meg.” Det var ganske mye galgenhumor blandet inn i feiringen av de døde. Festing og fråtseri På de spesielle martyrdagene, de virkelig store festdagene, ble atskillige begre med vin stilt opp ved inngangen til de fattiges kirker. Den aller viktigste martyrdagen var St. Peters dag, den 29. juni, som ble feiret med fråtseri og festing. Dagen var en like viktig fest som julen er for oss i dag. På slutten av 300-tallet hadde drikkeseremoniene ved gravene utartet slik at kirkefedrene måtte forby dem. Kirkefaderen Augustin forteller at da hans mor Monica besøkte Milano i 384, var drikkeseremoniene blitt forbudt der, men de fortsatte andre steder i Romerriket. Det var vanlig å gå fra grav til grav med flasken i hånden og drikke store mengder ved hver eneste martyrgrav. Kirken oppfordret pilegrimene til å ta med mat og drikke til de fattige som samlet seg ved inngangen til katakombene og martyrgravene for å tigge mat. Men også slike velmente tiltak endte med fyll. På festdagene for martyrene fikk de fattige mat og vin gratis i Vatikanet, og det sluttet nesten alltid i rene fylleorgier. Augustin ble så opprørt over disse pinlige scenene at han skrev til innbyggerne i Roma: ”Først forfulgte dere de kristne med stener, tortur og død; nå forfølger dere minnet om dem med deres forgiftede kropper!” Dette førte imidlertid ikke til at pilegrimene sluttet med sin ustoppelige fyll. På vintur i Frankrike I middeladeren drakk mange pilegrimer seg gjennom vinlandskapene i Frankrike og Italia på vei til Roma. Det hører med til historien at det var vanskelig å få tak i rent vann når man var på reisefot. Det vannet man kunne få tak i, førte ofte til sykdommer, men vin og øl var tryggere å drikke, relativt billig og lett tilgjengelig. De store, berømte vinregionene vi kjenner i dag, fikk en formidabel oppblomstring på grunn av pilegrimsferdene. Det var nettopp i middelalderen at Champagne, Bourgogne, Toscana og andre kjente vinområrder ble berømte. Gravfestmåltid fra en romersk katakombe En historie fra den tiden forteller at da den tysk-romerske keiseren var på vei til Roma, sendte han en ridende tjener som var vinkjenner i forveien. Tjeneren skulle underøke hvilke vertshus som hadde den beste vinen. Der det var bra vin, skulle han skrive ”EST” på døren. Der det var veldig god vin, skulle han skrive ”EST, EST.” Da keiserens følge litt senere kom til Montefiascone nær Roma, stod det med store bokstaver på en dør: ”EST! EST! EST!” – så bra var vinen der! Det påstås at deler av følget aldri kom til Roma, men ble i Montefiascone. I dag er denne vinen fremdeles kjent. I senantikken og middelalderen vokste det frem en stor vinindustri i sporene etter pilegrimene. Spesielle herberger, vertshus og tavernaer for pilegrimer ble bygget langs veiene. Alle slags handelsmenn utnyttet de reisende. Det gjorde også tyver og prostituerte. Selv om pilegrimenes mål var opphøyd og hellig, var selve reisen ikke alltid like from. Under reisen tillot mange seg å ha det gøy, handle, spise og drikke. For noen var pilegrimsferden et påskudd for en slags heisatur, et løssluppent liv med kvinner, vin og sang. 12 13 Museumsbutikken i Historisk museum har suvenirer for reisende til pilegrimsutstillingen. St. Olavs Pilegrimskrukke Arkeologiske funn antyder at datidens pilegrimer fylte leirkrukker med vann (vievann) fra Olavsbrønnen og tok med tilbake til sine hjemsteder. St. Olavs Pilegrimskrukke er en håndlaget kopi av en krukke funnet i Olavsbrønnen i Nidarosdomen i 1855. Originalkrukken ble ødelagt under brannen i erkebispegården i 1983. 195 kroner Bøker: • Pilegrim ved verdens ende av Eivind Luthen Mennesker har til alle tider kjent en dragning mot yttergrenser for tilværelsen. Mot de punktene der alt stanser opp. Hva ligger bortenfor? I en personlig reiseskildring tar forfatteren oss med til de geografiske stedene som kalles verdens ende og utforsker fenomenet fysisk og mytisk. Det er en stemningsbok med fortellinger og refleksjoner fra punkter i verden som fortsatt er ladet med mystikk. 275 kroner • Pilegrimsguiden: Tønsberg – Oslo – Hamar av Eivind Luthen Boken tar deg med på en pilegrimsvandring. Den er en praktisk og konkret reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og om pilegrimstradisjoner før og nå. Pilegrimsguiden gir deg en utfordrende reise, både i de ytre og de indre landskapene. 228 kroner • Pilegrimsguiden: Hamar – Nidaros av Tormod Berger og Eivind Luthen Reisehåndboken er en fortsettelse av veibeskrivelsen og kulturstoffet i Pilegrimsguiden Tønsberg – Oslo – Hamar. Boker er en praktisk og konkret reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og om pilegrimstradisjoner knyttet til Nidaros, Norges største pilegrimsmål. 228 kroner • Hotellveien fra Le Puyu-en Velay til Santiago de Compostla av Marianne Limseth Larsen Pilegrimsvandrer om dagen, med turiskomfort om kvelden. En turbok for den som liker fysisk utfordringer, men som ønsker å overnatte i en behagelig seng.I 2007 gikk forfatteren og en barndomsvennine fra Le Puyen-Velay i Frankrike til Santiago de Compostela i Spania. En fantastisk vandring på rundt 160 mil som det tok ni uker å gjennomføre. I denne boka har hun byttet ut konseptet ”hytte til hytte” med ”hotell-til-hotell”. 199 kroner Veien til Santiago (DVD) Den over 1000 år gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela har fått en renessanse de siste 20 årene. En vandring på 800 km gjennom det vakre nordspanske landskapet, er både en indre og ytre reise. 249 kroner Såper og kremer fra Tautra Mariakloster (i Frosta) I 1207 kom Cisteriensermunker til Tautra for å begynne et liv i bønn. Ruinene etter klosteret kan fortsatt sees på øya. Nå har Cisteriensnonner etablert et nytt, permanent kloster og hvor de fortsetter klosterlivet som munkene startet 800 år siden. Nonnene tjener til livets opphold ved å lage naturlige urtesåper og kremer som en bønn for fred. Fra 49 kroner til 149 kroner Kopi av skulptur av Olav den hellige, laget av Dyre Vaa Olav den hellige var vikingkongen som ble kjent som Norges kristningskonge. Olavs død i slaget på Stiklestad i 1030 er blitt et symbol på kristendommens seier i Norge. Olav ble siden helgenerklært og Olsok, den 29 juli, feires fremdeles til hans minne. Dyre Vaa (1903 – 1980) var norsk billedhugger og maler og en av Norges mest produktive kunstnere med bl.a. St Olavs-monumentet på Stiklestad. 315 kroner Maria-smykker (kopier i sølv og gull) Noen har båret Maria-smykkene før deg, ett eller annet sted i Norge for flere hundre år siden. Originalene finnes i skattkammeret i Historisk museum. Herfra har vi valgt ut noen av de vakreste og mest interessante middelaldersmykkene og gjenskapt dem. Fra 565 kroner PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Kopi av Hedalsmadonnaen En miniskulptur av Maria med barnet, opprinnelig fra Hedalen stavkirke i Valdres. Originalen er en treskulptur fra ca. år 1250. Elegant detaljrikdom gjør Mariaskulpturen til et kunstverk på linje med det beste i europeisk sammenheng. 249 kroner Butikken har samme åpningstid som museet tirsdag til søndag. Fra 15. september til 14. mai: 11 - 16 Fra 15. mai til 14. september: 10 - 17 Webadresse: www.khm.uio.no/museumsbutikk/
Page 1 and 2: KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistor
Page 3 and 4: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT
Page 5: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?