PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

PILEGRIMSSPOR
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
Eulogia – magiske minner fra hellige steder
Av Siri Sande
Fra de stedene pilegrimer besøkte,
kunne de bringe hjem forskjellige
”suvenirer”. De mest
kjente er pilegrimsmerkene,
men det var også andre og mer
personlige ting, såkalte eulogiae.
I motsetning til pilegrimsmerkene
var ikke disse beregnet
til å feste på klærne. En eulogia
(ordet betyr ”hilsen” eller ”velsignelse”)
synes ikke å ha vært
noe som man viste fram for andre,
men noe som hovedsakelig
hadde verdi for pilegrimen selv.
Magisk verdi
Denne verdien kunne ofte være
magisk, for i motsetning til pilegrimsmerker,
kunne eulogiae
være knyttet til mirakuløse hendelser.
Et typisk eksempel er
de minner som pilegrimene tok
med seg fra Peters grav i Roma
i tidlig middelalder. De bestod
simpelt hen av stoffstykker. Om
pilegrimene skaffet seg disse på
stedet, eller om de hadde dem
med seg, vites ikke.
Pilegrimene senket stoffet ned
i Peters grav. Etter en viss periode
med bønn og faste trakk de
stoffet opp igjen, og da var det
så gjennomtrengt av nåde at det
hadde økt i vekt. Man må anta
at det var satt opp vekter ved Peters
grav så pilegrimene kunne
veie stoffet før og etter nedsenking.
Olje fra gravlamper
Denne praksisen kjenner vi fra
skriftlige kilder, for naturligvis
er ingen stoffstykker fra Peters
grav bevart. I det hele tatt er
romerske eulogiae forbausende
anonyme. I skattkammeret til
katedralen i Monza nord for Milano
ligger en rekke små glassflasker
(ampuller) med olje. De
ligger sammen med en liste som
forteller at de inneholder olje fra
lamper som brant ved forskjellige
martyrers graver i Romas
katakomber. I noen tilfelle har
ampullene ennå bevart påklistrete
etiketter som sier hva som
var i dem. Ampullene selv er
imidlertid helt anonyme, så uten
den skriftlige forklaringen ville
vi ikke visst hva de inneholdt.
En bit av det hellige sted
Et annet eksempel på etiketter
finnes i et dekorert treskrin
i Vatikanmuseene. Det inneholder
steiner fra det hellige
land. Igjen er det etikettene som
forteller oss hvor steinene kom
fra, for i seg selv er de anonyme.
Å ta med seg en bit av det hellige
sted bokstavelig talt, er den
mest primitive og antagelig også
den mest opprinnelige form for
pilegrimssuvenir. I dette tilfellet
er det den eksepsjonelt gode
bevaringstilstanden til skrinet
og etikettene som gjør at vi kan
tolke innholdet. Det finnes antagelig
diverse steiner fra Det
hellige land rundt om i Europa,
men siden etikettene mangler,
vil man vanligvis tro at det bare
er en lokal stein.
En litt mer forseggjort form for
slike pilegrimssuvenirer er å
bearbeide den hellige jorden til
gjenstander. Det gikk an hvis
den var leirholdig og kunne
formes til såkalte polletter, d.v.s.
en slags små, runde eller ovale
brikker. De hadde gjerne et
stempel med bilde av den lokale
helgen. Slike eulogiae kunne
man ta med seg hjem. Man
hører om pilegrimer som under
sjøreiser smuldret opp eulogiae
og strødde dem på havet for å
stille stormen.
Pilegrimsampuller
Andre eulogiae var av voks, men
dem kjenner vi bare fra skriftlige
kilder. Voks er et så ube-
standig materiale at det sjelden
er bevart. Man må tro at voksen
stammet fra lys som hadde brent
ved helgenens grav, og at den
var forsynt med et stempel med
hans eller hennes bilde. Andre
eulogiae kunne som nevnt inneholde
olje fra lamper som hadde
brent ved helgengraver. Noen av
de mest interessante er fra Det
hellige land og består av små
blyflasker. De er dekorert med
motiver fra Jesu liv knyttet til
de hellige steder som pilegrimen
formodentlig hadde besøkt.
Vi ser oppstandelsen med Kristi
grav, hans fødsel i Betlehem,
himmelfarten nær Jerusalem
o.s.v. Også det før omtalte skrinet
i Vatikanmuseene har slike
scener malt på lokket.
Mer vanlige enn bly, er brent
leire som materiale for pilegrimsampuller.
Noen som var svært
flinke til å propagandere for
sitt kloster, var munkene i Abu
Mina-helligdommen i Egypt.
De masseproduserte terrakottaampuller
med bilde av den hellige
Menas som var begravd i en
stor kirke på klostrets område.
Det er usikkert om ampullene
inneholdt olje fra lamper ved
hans grav eller hellig vann fra
en kilde på stedet. Menas-helligdommen
hadde sin storhetstid
på 500- og 600-tallet, og Menas-ampuller
er funnet så langt
nord som Paris. De har bilde av
helgenen, som regel flankert av
to kameler.
Fra før år 1000
Alle disse eulogiae stammer fra
før år 1000. De har noe utpreget
stofflig og fysisk ved seg idet de
Foto: Kulturhistorisk museum
omfatter materiale som har vært
i direkte kontakt med det hellige
sted, hvis de ikke simpelt
hen består av det hellige stedet
selv i form av stein og jord. Etter
år 1000 får pilegrimssuvenirene
en mer abstrakt karakter
idet pollettene ikke lenger er laget
av jord, men av metall eller
glass. Det blir også mer viktig
å vise andre at man har vært på
stedet, hvilket fører til at euologiae
gradvis blir erstattet av
pilegrimsmerker beregnet til å
henge eller feste på seg.
Etter en viss periode med
bønn og faste trakk de
stoffet opp igjen, og da var
det så gjennomtrengt av nåde
at det hadde økt i vekt.
10 11
Pilegrimer i krig
Av Eivor Oftestad
I 1099 hadde Jerusalem vært
under muslimsk styre i nærmere
400 år. På den jødiske Tempelhøyden
hadde Klippedomen og
Al-aqsa moskeen blitt reist. Den
hellige gravs kirke, de kristnes
helligdom på stedet for Kristi
oppstandelse, var blitt rasert av
kalif Al-Hakim i 1009. Gjennom
flere generasjoner hadde
byen vært regnet som et vanskelig
tilgjengelig pilegrimsmål.
Jerusalem ble til slutt erobret
av korsfarerne. Benediktinermunken
Roberts beretning om
slaget om Jerusalem, ble den
mest populære i sin samtid. Både
argumentene for og språket i
denne beretningen er nok ganske
fremmed for oss i dag.
Historia Iherosolimitana
Hva var det som drev tusener av
riddere, bønder, fattigfolk, kvinner
og til og med barn på pilegrimsferd
mot denne byen i øst
og som førte til erobringen av Jerusalem
i 1099?
Moderne historikere gir helt andre
perspektiver og svar om erobringen
enn dem som først fortalte om
den. I dag vet vi også at araberne,
jødene og de kristne i østkirken
opplevde korstogene som forferdelige.
Pave Urban II holder sin tale på konsilet i Clermont i 1095. Foto: Bibliothéque nationale de France
Men samtidens munker på
1100-tallet som hadde Bibelen
som sin viktigste daglige lesning,
fortalte sin historie gjennom
et religiøst språk. Den mest populære
beretningen var Historia
Iherosolimitana av benediktinermunken
Robert. Når han skal fortelle
om det som har skjedd, sammenlikner
han seg med Moses,
Josva, Samuel og David, de store
historiefortellerne i Bibelen.
Gud vil nemlig at det skal fortelles
om alle mirakler han lar skje i historien:
”siden skapelsen av verden,
hva mer mirakuløst løfterikt
har skjedd, med unntak av det forløsende
korsets mysterium, enn
det som er oppnådd i vår egen tid
ved vårt eget folks reise til Jerusalem?
Jo mer man tenker på det,
desto mer overveldende blir det
selv i sinnets innerste avkroker!
For dette var ikke menneskers
verk, det var Guds verk.”
Fri landet
Robert starter sin beretning om
det første korstoget med den store
talen pave Urban II holdt på konsilet
i Clermont en sen høstdag i
1095. Her var samlet kardinaler
fra Roma og en rekke franske og
germanske biskoper, foruten en
enorm menneskemengde som angivelig
hørte pavens oppfordring
om å legge ut mot Jerusalem.
Paven brakte nyheter fra Østen,
fra Jerusalem og Konstantinopel.
Perserne, et fremmed folkeslag
og avvist av Gud, har invadert
de kristnes land. De slakter ned
kristne, plyndrer dem, griser til
altrene i kirkene med sin egen
skitt, omskjærer kristne og heller
blodet på altrene og i døpefontene,
binder kristne fast til påler
med utrevne tarmer og hugger
av hodene deres ved ett sverdhugg.
Med kvinnene gjør de ting
som ikke engang kan nevnes. I
følge Roberts gjengivelse legger
pave Urban hevnen og befrielsen
på frankerne, det utvalgte folket,
folket til Karl den Store som også
bekjempet hedningene. ”Legg ut
på veien til Den hellige grav, fri
landet fra et bedervet folkeslag og
ta det selv i eie, landet som var gitt
av Gud til Israels barn, som Skriften
sier et land som flyter av melk
og honning!”
”Verdens navle”
Urbans beskrivelse av byen Jerusalem
er milevidt fra den egentlige
støvete lille byen i det tørre landskapet
som korsfarerne snart skal
møte. Hans beskrivelse i denne
talen er snarere et eksempel på
hvordan forestillingene om det
jordiske og himmelske Jerusalem
smeltet sammen: ”Jerusalem er
verdens navle. Det er et land mer
PILEGRIMSSPOR
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
fruktbart enn noe annet, nærmest
som et annet jordisk paradis.
Vår forløser opphøyet det med sitt
komme, æret det med sine ord,
helliget det gjennom sin lidelse,
forløste det ved sin død og forherliget
det gjennom sin begravelse.
Allikevel er denne kongelige byen
i verdens sentrum holdt i fangenskap
av sine fiender…”
Etter at paven hadde endt sin oppfordring
om å legge ut mot øst,
svarte folkemengden med enstemmig
rop: ”Gud vil det! Gud
vil det!” Ropet gjallet ikke bare
over Clermont denne høstdagen,
men gav gjenklang i hele kristenheten
– fra Sicilia i sør til Norge
og Island i nord. Ifølge Roberts
beretning ble det umiddelbart bestemt
at de som ville ta ut på denne
reisen skulle bære korsmerker,
enten på pannen eller på brystet.
De var korsmerkede pilegrimer,
crucesignati, det som senere ble
kalt korsfarere.
Israelsfolket
I tråd med den innledende talen
til Urban II, forteller Robert om
frankernes erobring av Jerusalem
som en gjentakelse eller en
fortsettelse av historien til det
utvalgte Israelsfolket i Det gamle
testamentet. Den tre år lange vandringen
og beleiringen av byen
har sitt forbilde i Israelsfolkets
ørkenvandring og deres inngang
i det lovede land. Biskopen som
leder dem blir omtalt som ”en annen
Moses”, og fienden blir ikke
bare kalt for tyrkere og sarasenere,
men får navn etter egypterne
og alle avgudsdyrkerne man kjenner
fra Det gamle testamentet. Og
på samme måte som makkabeerne
ble ledet av engler i sine slag, blir
korsfarerne hjulpet av store hvite
ryttere, St Georg og St Demitrius.
Byen renses
Det er ikke bare historien til Israelsfolket
og Makkabeerne som
gjentas, men også frelserens egen
historie. Jerusalem ble omringet
fredag 15. juli 1099. Dette var
ifølge kalenderen langfredag, den
dagen Jesus døde.
Kampen om byen varte i tre dager,
og seieren var klar påskedagsmorgen,
tiden for Jesu oppstandelse
fra de døde. Mens andre kilder
viser at store deler av Jerusalems
befolkning overlevde, blir det i
Roberts beretning fortalt om en
skrekkelig massakre uten sidestykke;
om soldater som vasser i
blod og ikke utholder stanken, om
avkuttede armer og ben som flyter
i alt blodet og finner veien til
andre kropper og andre hoder slik
at ingen kan se hva som hører til
hva. I samsvar med den gammeltestamentlige
modellen blir historien
fortalt slik at byen blir renset
for alt det som var urent, for den
skitne fienden.
Frelseshistorie
Robert avslutter sin bok med en ny
lovprisning av Jerusalem, fredens
by og frelsens by, og konkluderer
takknemlig at erobringen av byen
var Guds underfulle verk: ”Det
jordiske Jerusalem var forsaket av
Gud i vår tid, og vekket avsky på
grunn av det onde som dets innbyggere
gjorde. Men da det så behaget
Gud, ledet han det frankiske
folkeslag fra jordens ende for at de
skulle fri byen fra de bedervede
hedningene. Han hadde forutsagt
dette lang tid tilbake gjennom sin
profet Jesaja”. Når Robert forklarer
hva som motiverte det første
korstoget, er det ikke økonomiske
eller politiske årsaker som trekkes
frem, men Guds føring av historien
og de linjer som kan trekkes
gjennom frelseshistorien. Slik
kan Robert avslutte sin beretning
med henvisningen til Jesaja om
sønner som skal komme fra det
fjerne og pilegrimer som skal bygge
opp Jerusalems murer: ”Vi
har funnet dette og mange andre
ting i profetenes bøker som passer
akkurat til befrielsen av byen i vår
egen tid”.
Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er
milevidt fra den egentlige støvete lille byen
i det tørre landskapet som korsfarerne snart
skal møte.