PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
egyptiske vaktene derfor ikke<br />
ville berøre svinekjøttet. Etter<br />
dette vellykkede tyveriet, kunne<br />
Venezia øke sin status og berømmelse<br />
i kristenheten og bygget<br />
den mektige Markuskirken over<br />
helgengraven.<br />
Veneziafarere vil kjenne igjen<br />
evangelistens symbol, en bevinget<br />
løve, fra utallige steder i<br />
byen, samt i tidligere venetianske<br />
besittelser. For å gjøre dette<br />
tyveritoktet mer akseptabelt for<br />
de fromme pilegrimene, oppsto<br />
legenden om at Markus i sin tid<br />
hadde misjonert i venetoområdet<br />
og i en visjon sett en engel. Dette<br />
Guds sendebud hadde da tiltalt<br />
evangelisten med ordene: ” Pax<br />
tibi, Marce, Evangelista meus”<br />
(Fred være med deg, Markus,<br />
min evangelist). Disse ordene<br />
er innskriften i den åpne boken<br />
som Markusløven holder i labbene.<br />
St. Nicolaus<br />
Denne suksessen inspirerte trolig<br />
sjøfartsbyen Bari på Adriaterhavskysten<br />
til et lignende raid<br />
i Myra i Anatolia (nåværende<br />
Tyrkia) i 1087. St. Nicolaus var<br />
biskop i Myra på 300-tallet og<br />
kjent for å utføre mirakler. Hans<br />
grav var i Myra. Etter å ha brutt<br />
opp sarkofagen til St. Nicolaus,<br />
løp røverne fra Bari med ”byttet”<br />
ned til skipene. De fortvilte<br />
borgerne av Myra ville slett ikke<br />
gi slipp på sin mirakelgjører og<br />
løp etter røverne med hyl og<br />
skrik. Men forgjeves, de måtte<br />
se seg slått da skipene fra Bari<br />
brått fikk fralandsvind og kom<br />
seg unna med sin dyrebare last.<br />
Kanskje dette skjedde fordi St.<br />
Nicolaus bl.a. var sjøfarernes<br />
beskytter og hjalp til under<br />
”flukten” fra hedningene som<br />
da rådet i Myra. Tilbake i Bari<br />
ble en prektig kirke reist over<br />
helgengraven og en mengde pilegrimer<br />
strømmet til.<br />
Som en av de kristnes viktigste<br />
hjelpere, ble st. Nicolaus tillagt<br />
en mengde ”oppgaver”. Han er<br />
blant annet skytshelgen for Russland,<br />
verner sjøfolk mot forlis,<br />
drukning og ulykker til sjøs og<br />
beskytter mer enn 50 håndverkergilder;<br />
slaktere, ølbryggere,<br />
brennevinsbrennere, bøkkere<br />
og pantelånere. Helgenens attributt<br />
er tre pengepunger eller<br />
kuler av gull (symbolet på<br />
hans store gavmildhet overfor<br />
de fattige) og er den dag i dag<br />
pantelånernes symbol. Viktigst i<br />
moderne tradisjon er at han ble<br />
til Santa Claus – julenissen fordi<br />
han er barnas beskytter. En av<br />
”søsterkirkene” i Gran på Hadeland<br />
er for øvrig innviet til hans<br />
ære. I henhold til de utallige<br />
mirakelberetninger og virkeområder<br />
som knyttes til ham, må St.<br />
Nicolaus være en av de travlest<br />
opptatte helgener i kristenheten.<br />
Teologer og mordere<br />
At martyrhelgener hadde en<br />
særlig høy status var bare å<br />
forvente, men også andre hellige<br />
kvinner og menn kunne etter<br />
hvert med fordel stille opp i<br />
dette himmelske hierarki som<br />
kirken viste til. Misjonærer,<br />
lærde teologer og geistlige, eremitter,<br />
klosterfolk, ja snart enhver<br />
livssituasjon, yrke og stilling<br />
i livet ble gjenspeilt i skaren av<br />
helgener. Fra de mektigste til de<br />
mest ydmyke mennesker, fra de<br />
rikeste til de fattigste og fra de<br />
frommeste sjeler til de som slett<br />
ikke så ut til å ha levd et sømmelig<br />
liv, kunne etter hvert være<br />
til hjelp og inspirasjon for oss i<br />
denne verden. Vi kan finne både<br />
mordere og prostituerte blant<br />
de hellige. Dette gir oss alle et<br />
håp, den himmelske salighet får<br />
man slett ikke del i ved egen<br />
fortjeneste eller egen kraft, men<br />
ved Guds nåde.<br />
Eksport og import<br />
Tradisjonen krevde at alle altere<br />
(hvor en gyldig messe<br />
kunne feires) måtte inneholde<br />
et sepulkrum (lite rom) med èn<br />
eller flere relikvier. Etter hvert<br />
som flere kirker ble bygget, ble<br />
etterspørselen etter relikvier<br />
stadig større. Utover i middelalderen<br />
økte også antall altere i<br />
kirkene. Her kan nevnes at kannikene<br />
ved katedralene hadde<br />
inntekt av og gjorde tjeneste ved<br />
hvert sitt alter. Nidarosdomen<br />
hadde eksempelvis 28 altere<br />
og like mange eller enda flere<br />
kunne finnes ved de andre store<br />
katedralene.<br />
Markedet for relikvier økte sterkt<br />
i senmiddelalderen. Korstogene,<br />
ikke minst det fjerde, hvor man<br />
plyndret Konstantinopel for<br />
byens hellige skatter, ble store<br />
leverandører til vestens kirker.<br />
Relikviemarkedet fyltes av både<br />
godtroende selgere og kjøpere<br />
og av smarte svindlere. Kirkens<br />
høyere geistlighet forsøkte stadig<br />
å advare mot uekte relikvier,<br />
men svært ofte med lite hell.<br />
Etter hvert kunne kirker, klostre<br />
og ikke minst fyrster opparbeide<br />
seg enorme samlinger av relikvier,<br />
til dels av merkelig art.<br />
Eksempelvis skulle Kurfyrsten<br />
av Sachsen, Fredrik den Vises<br />
samlinger inneholde mer enn<br />
19000 relikvier. Benediktinerne<br />
i Vendome hadde bl.a. fjær av<br />
erkeengelen Gabriels vinger og<br />
en bergkrystall som inneholdt de<br />
tårer som Jesus gråt ved Lasarus<br />
grav. Fransiskanerne i Roskilde<br />
hadde 501 relikvier, blant annet<br />
to stykker av Kristi vugge, 12<br />
splinter av korset, to tuster av<br />
apostelen Peters skjegg, samt en<br />
splint av hans kors og to lokker<br />
av Maria Magdalenas hår. Andre<br />
samlinger kunne inneholde<br />
sjeldenheter som noe av jomfru<br />
Marias brystmelk, eller som det<br />
nevnes – en ikke ubetydelig del<br />
av de 11.000 jomfruer. Disse<br />
skulle, sammen med den hellige<br />
Ursula, ha lidd martyrdøden i<br />
Køln.<br />
Tro og vantro<br />
Om troen på relikvienes åndelige<br />
kraft var stor, var også skepsisen<br />
til stede. Da biskop Gudmund av<br />
Holar på Island bad folk kysse<br />
relikvier han viste frem, kommenterte<br />
en islending at det<br />
ikke var godt å vite om dette var<br />
hestebein eller helgenbein. Her<br />
må vi også minnes dronning Alfivas<br />
forsøk på å avkrefte Olav<br />
den Helliges helgenstatus ved å<br />
forsøke å brenne kongens hår.<br />
Blant de aller uheldigste relikviesamlere<br />
skal ha vært noen<br />
engelske geistlige som hadde<br />
kjøpt en helgens mumie for en<br />
stor sum i Roma. Da de kom<br />
hjem og høytidelig skulle gravlegge<br />
mumien, hadde man kommet<br />
for nær de brennende lysene.<br />
Mumien tok fyr og nærmest<br />
eksploderte slik at det haglet<br />
hudrester over hele menigheten.<br />
Naturligvis innså alle da at ”helgenen”<br />
ikke var ekte, man var<br />
blitt grundig lurt.<br />
Det å vurdere relikviers ekthet<br />
kunne være vanskelig. Men<br />
hjelp kunne, ifølge Legenda<br />
Aurea, komme fra uventet hold.<br />
Det fortelles her at Sta. Helena<br />
tok med seg det tre hundre år<br />
gamle høyet fra Jesu krybbe fordi<br />
oksen og eselet i stallen ikke<br />
skulle ha spist av det. Dyrene<br />
hadde åpenbart en større åndelig<br />
innsikt enn mange mennesker.<br />
De aller ivrigste relikviesamlere<br />
kunne skaffe seg relikvier på de<br />
underligste vis. I den portugisiske<br />
kolonien Goa i India hadde<br />
en from pilegrim ærbødig kysset<br />
den hellige Frans Xaviers fot,<br />
samtidig så han sitt snitt til å bite<br />
tåen av ham.<br />
Relikvarier<br />
De kosteligste relikviene plasserte<br />
man i vakkert forarbeidede<br />
relikvarier, utført i de forskjelligste<br />
former og i edle materialer.<br />
Vi ser ofte i kildene fra middelalderen<br />
at relikviene var viktige<br />
kongelige gaver. Det fineste av<br />
disse i Norge var trolig St. Olavs<br />
skrin i Nidarosdomen.<br />
Den 12. september feiret man i<br />
Norge ”Fingergullsmesse”. Det<br />
var til minne om at en dråpe av<br />
Kristi blod i 1165, under erkebiskop<br />
Øystein, hadde kommet til<br />
Nidaros. Navnet tilsier at blodet<br />
ble oppbevart i en beholder<br />
formet som en fingerring i gull.<br />
Kong Sverre, som i følge tradisjonen<br />
var prestelærd, hadde<br />
anbrakt relikvier både i for- og<br />
akterstavnen i sitt krigsskip. Et<br />
spesielt nordisk tilfelle er det<br />
såkalte Roskildekorset. Dette er<br />
et vakkert bysantinsk brystkors<br />
i gull, smykket med edelstener.<br />
Brystkorset ble funnet i hodet<br />
på et korbuekrusifiks som stammet<br />
fra Roskilde domkirke (ca<br />
1200). Brystkorset ble oppdaget<br />
da krusifikset ble solgt på auksjon<br />
i 1806 og kjøperen skulle<br />
hugge opp krusifikset til brensel.<br />
Korsets innhold ble i sin tid<br />
trolig antatt å være en splint av<br />
Kristi kors.<br />
Når biskop Hoskuld av Stavanger<br />
i 1515 gir en oversikt<br />
over sin kirkes relikvier, inneholder<br />
den bl.a. en klut dynket<br />
i Kristi blod og litt av jomfru<br />
Marias hodeslør. Selv hadde han<br />
i 1513 bl.a. brakt med seg en flis<br />
av Kristi kors fra Roma. Så sent<br />
som på denne tiden ser vi at relikviene<br />
spiller en viktig rolle i<br />
den katolske kulten, bare noen få<br />
år før reformasjonen blir innført<br />
i Danmard-Norge i 1537.<br />
Den hellige forhud<br />
En av de underligste relikvier<br />
vi kjenner til må være Kristi<br />
forhud. Her er vi inne på den<br />
såkalte preputialkulten. Da Kristi<br />
grav ble funnet tom på den<br />
tredje dag etter korsfestelsen og<br />
etter himmelfarten, kunne vel<br />
ingen levninger fra ham finnes<br />
her på jorden. Men i tillegg til<br />
blodet fra korsfestelsen, måtte<br />
det finnes levninger av forhuden<br />
fra Jesu omskjæring. Beretningen<br />
om denne hendelsen kjenner<br />
vi fra det Nye Testamente.<br />
Omskjæringen var et symbol på<br />
det jødiske folks pakt med Gud.<br />
Men hvor hadde forhuden blitt<br />
av?<br />
Etter sigende finnes det 13 eksemplarer<br />
av forhuden som er<br />
bevart. Den kanskje mest kjente<br />
finnes i katedralen i Metz og<br />
flere skal finnes i området omkring<br />
Antwerpen.<br />
Rask relikvieproduksjon<br />
Martyrene som hadde lidd<br />
døden for sin tro, ga grobunn for<br />
utallige beretninger om lidelser,<br />
fangenskap, tortur og død. Beskrivelsene<br />
i hagiografiene var<br />
ofte mange og inngående. Også<br />
den kristne billedkunst fant<br />
mange og kjære motiver her. Eksempelvis<br />
fortelles at St Vitus,<br />
vandalenes skytshelgen som er<br />
kjent for å helbrede sykdommen<br />
Sankt Veitsdans (Sydenhams korea,<br />
en slags giktsykdom), helbredet<br />
keiser Diokletians sønn<br />
for sykdommen. Men deretter<br />
ble han kastet i en gryte med<br />
kokende bek og bly. Han steg<br />
uskadd opp av gryten, men skal<br />
så ha lidd martyrdøden under<br />
kristenforfølgelser i år 295.<br />
Likeledes forteller en gammel<br />
legende at evangelisten St. Johannes<br />
under de samme forfølgelsene<br />
ble kokt i olje utenfor<br />
Romas bymur. Her finner<br />
vi i dag kapellet S. Giovanni in<br />
Oleo. Han forble uskadet og der-<br />
for forvist til øya Patmos hvor<br />
han fikk de visjoner vi kjenner<br />
fra Apokalypsen.<br />
Om dette er årsaken til tradisjonen<br />
med skjelettifisering av<br />
nylig avdøde helgener, er uvisst.<br />
Å ha en hel helgen i sin grav,<br />
som eksempelvis i Olavsskrinet<br />
i Nidarosdomen, kunne etter<br />
hvert bli noe eksklusiv. Som<br />
tidligere skrevet skulle kravet<br />
om et stadig økende antall relikvier<br />
etterkommes. Dette<br />
kunne oppfylles ved en oppdeling<br />
av helgenenes knokler slik<br />
som mang gjorde Kristi kors og<br />
tornekrone. Når det gjaldt forlengst<br />
henfarne hellige personer,<br />
kunne deres ben fordeles til flere<br />
kirker og relikviesamlinger over<br />
hele kristenheten. Men hva med<br />
nylig avdøde personer som man<br />
visste kunne få en snarlig kanonisering<br />
(helgenkåring)? Skulle<br />
man da vente i årevis til naturen<br />
hadde gått sin gang og knoklene<br />
kunne adskilles og gis til verdige<br />
mottakere?<br />
Løsningen ble skjelettifisering;<br />
kjøttet ble skilt fra knoklene og<br />
begravd. Dette kunne raskest og<br />
greiest gjøres ved å koke den<br />
døde i olje. Og dermed hadde<br />
man lurt naturen for flere års ventetid.<br />
Dette skjedde trolig med<br />
mange hellige personer. Ludvig<br />
den Hellige av Frankrike døde<br />
i 1270 under et korstog i Tunisia.<br />
Der skal han ha blitt kokt og<br />
knoklene brakt hjem til Frankrike.<br />
Da St. Thomas Aquinas,<br />
den store dominikanske teologen<br />
døde i 1274, skal det ha vært<br />
av forgiftning. Klostrene hadde<br />
ofte en skral økonomi, men relikvier<br />
ville kunne bidra til en<br />
bedre økonomisk situasjon. Da<br />
Thomas på vei til et kirkemøte i<br />
Lyon, måtte han søke tilflukt i et<br />
kloster fordi han ikke var frisk.<br />
Ryktene forteller imidlertid at<br />
han raskt ble dårligere, han skal<br />
ha blitt forgiftet av en sild i klosteret.<br />
Ikke mange dager etter ankomsten,<br />
døde Thomas Aquinas<br />
av sykdom innenfor klostrets<br />
murer.<br />
Det påstås også at ikke før hadde<br />
han trukket sitt siste åndedrag,<br />
skar munkene av ham hodet og<br />
delte den tykke kroppen hans<br />
opp i passende biter for å få plass<br />
til ham i gryten. Deretter kunne<br />
knoklene selges.<br />
Hendelser som dette nevnes<br />
vanligvis ikke i kirkehistoriebøkene.<br />
Om vi nå tror at dette<br />
viser manglende ærefrykt for de<br />
døde, tar vi feil. De dødes legemer<br />
var ikke verdifulle ved egen<br />
kraft, men som formidlere til oss<br />
på denne jord, av Guds nåde og<br />
uendelige kjærlighet.<br />
4 5<br />
Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID