PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

More documents

Recommendations

Info

PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID ”Pilegrimsspor – hellige reiser i fortid og nåtid” åpnet 5. juni i Historisk museum og vil bli stående til påske 2010. Utstillingen er delt i to, det handler både om pilegrimer i fortid og i nåtid. Prosjektledere for utstillingen er museumslektorene, arkeolog Kathy Elliott og teolog Martin Hager-Saltnes. Kathy Elliott, om pilegrimene i middelalderen: Hvordan var det å være pilegrim i middelalderens Europa? Hvorfor la folk ut på lange pilegrimsferder og hva var de store pilegrimsmålene? Hva tok de med seg på reisen og hvilke minner brakte de med seg hjem? I utstillingen ”Pilegrimsspor” forsøker vi å gi svar på spørsmål som disse. Livet i middelalderen kunne være kort og brutalt. Sykdommer, krig og pest herjet og døden var alltid nær. Folk søkte hjelp fra Gud og hans helgener for å slippe unna ondskapen og å få tilgivelse for sine synder. Å vandre til et hellig sted var én måte å komme nærmere Gud på. Kanskje ikke så rart at folk dro ut på pilegrimsreisesreise til hellige steder for å komme nærmere Gud. Syke valfartet i håp om å bli helbredet, noen dro for å takke Gud for frelse fra sykdom og synd og enkelte var dømt til pilegrimsferd som straff eller bot. Vi ønsker velkommen til en sanselig og stemningsfull middelalderverden hvor pilegrimsveiene fører til de store pilegrimsmålene - Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela og Nidaros – men også til mindre valfartssteder som Lom og Røldal i Norge. Vi møter helgene, bl.a. Olav den Hellige, St. Sunniva, St. Jakob og St. Nikolaus (Santa Claus) og hører deres historier. De ekte gjenstandene, helgenfigurer, relikvier og pilegrimsmerker, fyller utstillingen og gir liv. ”Pilegrimsspor” har skoleelever som viktig målgruppe. Vi har laget en animasjonsfilm om fire historiske pilegrimer som dro på pilegrimsreise på hver sin måte. Historiene skal formidle både det fromme, det modige og det motsetningsfulle i middelalderens pilegrimsverden. Denne avisen skal gi deg lyst til å bli med på pilegrimenes ferd til ukjente steder, hellige monumenter, nye ideer, andre tanker og verdslige opplevelser. Vi inviterer deg inn til ”Pilegrimsspor” i Historisk museum. Avisen kan være et nyttig bidrag til forståelse av tankene om og ideene bak pilegrimsvirksomhet. Vi takker for mange og gode bidrag til avisen og er takknemlige for å kunne utgi gratis avis til alle som ønsker. Avisen er trykket i 20.000 eksemplarer. Redaksjonen er avsluttet 17. juni 2009 Ellen Semb Johnny Kreutz med god hjelp fra Martin Hager-Saltnes Avisen er trykket ved NR1TRYKK, Lillestrøm Martin Hager-Saltnes, om moderne pilegrimer: Hva bør en utstilling om pilegrimer i dag handle om? Det finnes jo et utall pilegrimsmål og en overflod av bøker, fotografier og suvenirer fra dem. Vi valgte å fokusere på mennesker i Norge sine egne erfaringer. Du vil møte en håndfull vanlige kvinner og menn som forteller om en reise som skiller seg fra alle andre reiser de har lagt ut på. Resultatet er et globalt perspektiv på pilegrimsreiser. Oslofolk har en mangeartet religiøs bakgrunn, og det er like naturlig å sjekke inn til Mekka som å knytte på seg fjellstøvlene og ta fatt på pilegrimsleden mot Nidaros. Med et mangfoldig samfunn kommer også store katolske pilegrimsmål nærmere, norsk-filippinere besøker den svarte madonna i Polen, mens norsk-vietnamesere valfarter til Fatima i Portugal. Samtidig som religion er blitt mindre viktig for mange nordmenn, er det blitt så mye lettere og billigere å reise. Du trenger ikke et helt år for å besøke Varanasi ved Ganges. Derfor overstrømmes pilegrimsmål av besøkende som aldri før. Men folk har varierte motiver for å reise, noen søker Gud, andre sine kulturelle røtter, atter andre ønsker tid for seg selv. Er ikke mye av dette egentlig masseturisme? Jo, det også. Men som utstillingen viser, er ikke skillet mellom turist og pilegrim alltid så skarpt. Forresten reiste også mange av middelalderens pilegrimer i flokk og handlet suvenirer underveis. Eventyrlyst og utferdstrang spilte med, den gang som nå, i tillegg til religiøse motiver. Må alle pilegrimsreiser egentlig ha noe med religion å gjøre? ”Dette ble min pilegrimsreise,” sier noen etter å ha besøkt Graceland og Elvis Presleys grav. Kanskje en fotballreise til Liverpool fyller noen av de samme menneskelige behovene for opplevelse, tilhørighet og mening som middelalderens massevalfarter til Roma og Santiago de Compostela gjorde? Vi håper utstillingen avslører både overraskende likheter og klare forskjeller mellom verdens pilegrimstradisjoner – både i fortid og nåtid. Pilegrimsspor – avisen I tilknytning til utstillingen gir museet ut en avis om pilegrimer, reiser og pilegrimsmål. Vi har invitert folk med faglig bakgrunn og eller spesialinteresser til å skrive for avisen. Vi har fått inn mange gode bidrag og har redigert dem til leselyst for publikum. Vi håper avisen gir kunnskap om og innsikt i ideene omkring pilegrimsvirksomhet, helgener og det hellige. Velkommen Labyrinter I katedralene i Chartres og Amiens i Frankrike finnes det innfelt labyrinter i gulvet. Labyrinten forestiller en symbolsk reise. Bare den rette veien følger til målet. De som ikke hadde anledning til å dra på en pilegrimsreise, kunne krype gjennom labyrinten på knærne. Denne symbolske ”Jerusalemsveien” var også en vei til tilgivelsen. 2 3 PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Relikvienes hemmelighet Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad Av Alf Hammervold Torner av Kristi tornekrone, kluter dynket i Kristi blod, en flik av jomfru Marias hodeslør, likrøveri, forgiftning og kokte knokler. Også dette er en del av historien om helgener, relikvier og undere. Likvel - den største kjærlighetsgjerning et menneske kan gjøre, er å gi sitt liv for andre. I forhold til den kristne tro var det dette Kristus gjorde for oss ved sin død på korset. Da forfølgelsene av de kristne var over og keiser Konstantin hadde gjort kristendommen til det romerske rikets foretrukne religion i Milano i 313, ble livet for de kristne totalt forandret. Og i 391-2 gjorde keiser Theodosius den Store kristendommen til den eneste tillatte religion. Å ha samme tro som keiseren ga status, nå måtte man misjonere og propagandere denne nye religionen i det romerske imperium. Å vise til de første kristnes trofasthet og offervilje ble et viktig element i forkynnelsen. Martyrene, de som hadde ofret livet for sin tro, ble naturlig nok de beste eksempler for de kristnes kjærlighet og offervilje for troen. De kristne hadde videreført skikken fra den jødiske tradisjonen med å begrave de dødes legemer, i motsetning til kremasjon som var utbredt i det romerske riket. Etter hvert bygget man kapeller over martyrgravene hvor messen kunne feires. Helgener på flyttefot I den første tiden skjedde begravelsene utenfor byen, men behovet for å flytte disse ”helligstedene” til mer sentrale områder i byene, ble stadig mer aktuelt. De kristne økte i antall og betydning i samfunnet. Derfor ble en mengde skjeletter av de første kristne flyttet til kirker i byene. Keiser Hadrians store tempel Pantheon (118-25), bygget til ære for de høyeste av Romas guder, ble viet til kirke med navnet S. Maria ad Martyres i år 629. For at kirken skulle kunne ivareta det nye navnet, ble det kjørt 28 vognlass med martyrben fra katakombene og begravet i kirken. Fra vår egen tradisjon kjenner vi også skikken med å flytte helgeners levninger til nye steder (translatio). Både vårt rikshelgen St. Olavs, Sta. Sunnivas og St. Halvards legemer ble flyttet fra sine opprinnelige graver, ”skrinlagt” (lagt i kostbare og utsmykkede kister) og plassert i de viktigste norske byer, Nidaros, Bergen og Oslo. Men dette var slett ikke en nyhet i den kristne helgentradisjonen. Allerede knoklene fra de hellige tre konger ble, i følge tradisjonen, funnet av Sta. Helena (keiser Konstantin den Stores mor) og ført til Konstantinopel. Herfra ble de senere fraktet til Milano og ført til Køln i 1164 hvor de ble feiret med store religiøse festligheter. Disse relikviene ble sett på som noen av kristenhetens aller helligste klenodier. Den mektige gotiske Kølnerdomen er oppført over de hellige kongers levninger. Men egentlig var knoklene regelrett et krigsbytte og tatt fra Milano med makt. Kølns byvåpen inneholder fremdeles tre kongekroner til minne om de tre hellige kongene. Hvordan stjele en helgen Fra tidlig middelalder har helgengravene tiltrukket seg en mengde pilegrimer. Disse gravene ble naturlig nok viktige, ikke bare i religiøs sammenheng, men også i verdslig sammenheng. Pilegrimene trengte herberge, mat og annet til sin forpleining, det ga inntekter til de religiøse sen- tra. For å vedlikeholde og gjerne øke inntektene, var det viktig å bevare helgengraver og relikvier av høy status. Apostelen Markus I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten, ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor oppmerksomhet. Det var kanskje derfor den mektige og driftige sjøfartsbyen Venezia foretok en skikkelig gravplyndring i Alexandria i Egypt i 829. Her lå apostelen Markus begravet. Markus var til og med en av de fire evangelistene, det gjorde hans levninger ikke mindre attraktive. Men fordi Alexandria var under muslimsk herredømme, ble evangelisten pakket inn i en slaktet gris og gjemt på venetianernes skip. Man visste at svinet, ifølge islamsk tro, var urent og at de I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten, ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor oppmerksomhet.
PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID egyptiske vaktene derfor ikke ville berøre svinekjøttet. Etter dette vellykkede tyveriet, kunne Venezia øke sin status og berømmelse i kristenheten og bygget den mektige Markuskirken over helgengraven. Veneziafarere vil kjenne igjen evangelistens symbol, en bevinget løve, fra utallige steder i byen, samt i tidligere venetianske besittelser. For å gjøre dette tyveritoktet mer akseptabelt for de fromme pilegrimene, oppsto legenden om at Markus i sin tid hadde misjonert i venetoområdet og i en visjon sett en engel. Dette Guds sendebud hadde da tiltalt evangelisten med ordene: ” Pax tibi, Marce, Evangelista meus” (Fred være med deg, Markus, min evangelist). Disse ordene er innskriften i den åpne boken som Markusløven holder i labbene. St. Nicolaus Denne suksessen inspirerte trolig sjøfartsbyen Bari på Adriaterhavskysten til et lignende raid i Myra i Anatolia (nåværende Tyrkia) i 1087. St. Nicolaus var biskop i Myra på 300-tallet og kjent for å utføre mirakler. Hans grav var i Myra. Etter å ha brutt opp sarkofagen til St. Nicolaus, løp røverne fra Bari med ”byttet” ned til skipene. De fortvilte borgerne av Myra ville slett ikke gi slipp på sin mirakelgjører og løp etter røverne med hyl og skrik. Men forgjeves, de måtte se seg slått da skipene fra Bari brått fikk fralandsvind og kom seg unna med sin dyrebare last. Kanskje dette skjedde fordi St. Nicolaus bl.a. var sjøfarernes beskytter og hjalp til under ”flukten” fra hedningene som da rådet i Myra. Tilbake i Bari ble en prektig kirke reist over helgengraven og en mengde pilegrimer strømmet til. Som en av de kristnes viktigste hjelpere, ble st. Nicolaus tillagt en mengde ”oppgaver”. Han er blant annet skytshelgen for Russland, verner sjøfolk mot forlis, drukning og ulykker til sjøs og beskytter mer enn 50 håndverkergilder; slaktere, ølbryggere, brennevinsbrennere, bøkkere og pantelånere. Helgenens attributt er tre pengepunger eller kuler av gull (symbolet på hans store gavmildhet overfor de fattige) og er den dag i dag pantelånernes symbol. Viktigst i moderne tradisjon er at han ble til Santa Claus – julenissen fordi han er barnas beskytter. En av ”søsterkirkene” i Gran på Hadeland er for øvrig innviet til hans ære. I henhold til de utallige mirakelberetninger og virkeområder som knyttes til ham, må St. Nicolaus være en av de travlest opptatte helgener i kristenheten. Teologer og mordere At martyrhelgener hadde en særlig høy status var bare å forvente, men også andre hellige kvinner og menn kunne etter hvert med fordel stille opp i dette himmelske hierarki som kirken viste til. Misjonærer, lærde teologer og geistlige, eremitter, klosterfolk, ja snart enhver livssituasjon, yrke og stilling i livet ble gjenspeilt i skaren av helgener. Fra de mektigste til de mest ydmyke mennesker, fra de rikeste til de fattigste og fra de frommeste sjeler til de som slett ikke så ut til å ha levd et sømmelig liv, kunne etter hvert være til hjelp og inspirasjon for oss i denne verden. Vi kan finne både mordere og prostituerte blant de hellige. Dette gir oss alle et håp, den himmelske salighet får man slett ikke del i ved egen fortjeneste eller egen kraft, men ved Guds nåde. Eksport og import Tradisjonen krevde at alle altere (hvor en gyldig messe kunne feires) måtte inneholde et sepulkrum (lite rom) med èn eller flere relikvier. Etter hvert som flere kirker ble bygget, ble etterspørselen etter relikvier stadig større. Utover i middelalderen økte også antall altere i kirkene. Her kan nevnes at kannikene ved katedralene hadde inntekt av og gjorde tjeneste ved hvert sitt alter. Nidarosdomen hadde eksempelvis 28 altere og like mange eller enda flere kunne finnes ved de andre store katedralene. Markedet for relikvier økte sterkt i senmiddelalderen. Korstogene, ikke minst det fjerde, hvor man plyndret Konstantinopel for byens hellige skatter, ble store leverandører til vestens kirker. Relikviemarkedet fyltes av både godtroende selgere og kjøpere og av smarte svindlere. Kirkens høyere geistlighet forsøkte stadig å advare mot uekte relikvier, men svært ofte med lite hell. Etter hvert kunne kirker, klostre og ikke minst fyrster opparbeide seg enorme samlinger av relikvier, til dels av merkelig art. Eksempelvis skulle Kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den Vises samlinger inneholde mer enn 19000 relikvier. Benediktinerne i Vendome hadde bl.a. fjær av erkeengelen Gabriels vinger og en bergkrystall som inneholdt de tårer som Jesus gråt ved Lasarus grav. Fransiskanerne i Roskilde hadde 501 relikvier, blant annet to stykker av Kristi vugge, 12 splinter av korset, to tuster av apostelen Peters skjegg, samt en splint av hans kors og to lokker av Maria Magdalenas hår. Andre samlinger kunne inneholde sjeldenheter som noe av jomfru Marias brystmelk, eller som det nevnes – en ikke ubetydelig del av de 11.000 jomfruer. Disse skulle, sammen med den hellige Ursula, ha lidd martyrdøden i Køln. Tro og vantro Om troen på relikvienes åndelige kraft var stor, var også skepsisen til stede. Da biskop Gudmund av Holar på Island bad folk kysse relikvier han viste frem, kommenterte en islending at det ikke var godt å vite om dette var hestebein eller helgenbein. Her må vi også minnes dronning Alfivas forsøk på å avkrefte Olav den Helliges helgenstatus ved å forsøke å brenne kongens hår. Blant de aller uheldigste relikviesamlere skal ha vært noen engelske geistlige som hadde kjøpt en helgens mumie for en stor sum i Roma. Da de kom hjem og høytidelig skulle gravlegge mumien, hadde man kommet for nær de brennende lysene. Mumien tok fyr og nærmest eksploderte slik at det haglet hudrester over hele menigheten. Naturligvis innså alle da at ”helgenen” ikke var ekte, man var blitt grundig lurt. Det å vurdere relikviers ekthet kunne være vanskelig. Men hjelp kunne, ifølge Legenda Aurea, komme fra uventet hold. Det fortelles her at Sta. Helena tok med seg det tre hundre år gamle høyet fra Jesu krybbe fordi oksen og eselet i stallen ikke skulle ha spist av det. Dyrene hadde åpenbart en større åndelig innsikt enn mange mennesker. De aller ivrigste relikviesamlere kunne skaffe seg relikvier på de underligste vis. I den portugisiske kolonien Goa i India hadde en from pilegrim ærbødig kysset den hellige Frans Xaviers fot, samtidig så han sitt snitt til å bite tåen av ham. Relikvarier De kosteligste relikviene plasserte man i vakkert forarbeidede relikvarier, utført i de forskjelligste former og i edle materialer. Vi ser ofte i kildene fra middelalderen at relikviene var viktige kongelige gaver. Det fineste av disse i Norge var trolig St. Olavs skrin i Nidarosdomen. Den 12. september feiret man i Norge ”Fingergullsmesse”. Det var til minne om at en dråpe av Kristi blod i 1165, under erkebiskop Øystein, hadde kommet til Nidaros. Navnet tilsier at blodet ble oppbevart i en beholder formet som en fingerring i gull. Kong Sverre, som i følge tradisjonen var prestelærd, hadde anbrakt relikvier både i for- og akterstavnen i sitt krigsskip. Et spesielt nordisk tilfelle er det såkalte Roskildekorset. Dette er et vakkert bysantinsk brystkors i gull, smykket med edelstener. Brystkorset ble funnet i hodet på et korbuekrusifiks som stammet fra Roskilde domkirke (ca 1200). Brystkorset ble oppdaget da krusifikset ble solgt på auksjon i 1806 og kjøperen skulle hugge opp krusifikset til brensel. Korsets innhold ble i sin tid trolig antatt å være en splint av Kristi kors. Når biskop Hoskuld av Stavanger i 1515 gir en oversikt over sin kirkes relikvier, inneholder den bl.a. en klut dynket i Kristi blod og litt av jomfru Marias hodeslør. Selv hadde han i 1513 bl.a. brakt med seg en flis av Kristi kors fra Roma. Så sent som på denne tiden ser vi at relikviene spiller en viktig rolle i den katolske kulten, bare noen få år før reformasjonen blir innført i Danmard-Norge i 1537. Den hellige forhud En av de underligste relikvier vi kjenner til må være Kristi forhud. Her er vi inne på den såkalte preputialkulten. Da Kristi grav ble funnet tom på den tredje dag etter korsfestelsen og etter himmelfarten, kunne vel ingen levninger fra ham finnes her på jorden. Men i tillegg til blodet fra korsfestelsen, måtte det finnes levninger av forhuden fra Jesu omskjæring. Beretningen om denne hendelsen kjenner vi fra det Nye Testamente. Omskjæringen var et symbol på det jødiske folks pakt med Gud. Men hvor hadde forhuden blitt av? Etter sigende finnes det 13 eksemplarer av forhuden som er bevart. Den kanskje mest kjente finnes i katedralen i Metz og flere skal finnes i området omkring Antwerpen. Rask relikvieproduksjon Martyrene som hadde lidd døden for sin tro, ga grobunn for utallige beretninger om lidelser, fangenskap, tortur og død. Beskrivelsene i hagiografiene var ofte mange og inngående. Også den kristne billedkunst fant mange og kjære motiver her. Eksempelvis fortelles at St Vitus, vandalenes skytshelgen som er kjent for å helbrede sykdommen Sankt Veitsdans (Sydenhams korea, en slags giktsykdom), helbredet keiser Diokletians sønn for sykdommen. Men deretter ble han kastet i en gryte med kokende bek og bly. Han steg uskadd opp av gryten, men skal så ha lidd martyrdøden under kristenforfølgelser i år 295. Likeledes forteller en gammel legende at evangelisten St. Johannes under de samme forfølgelsene ble kokt i olje utenfor Romas bymur. Her finner vi i dag kapellet S. Giovanni in Oleo. Han forble uskadet og derfor forvist til øya Patmos hvor han fikk de visjoner vi kjenner fra Apokalypsen. Om dette er årsaken til tradisjonen med skjelettifisering av nylig avdøde helgener, er uvisst. Å ha en hel helgen i sin grav, som eksempelvis i Olavsskrinet i Nidarosdomen, kunne etter hvert bli noe eksklusiv. Som tidligere skrevet skulle kravet om et stadig økende antall relikvier etterkommes. Dette kunne oppfylles ved en oppdeling av helgenenes knokler slik som mang gjorde Kristi kors og tornekrone. Når det gjaldt forlengst henfarne hellige personer, kunne deres ben fordeles til flere kirker og relikviesamlinger over hele kristenheten. Men hva med nylig avdøde personer som man visste kunne få en snarlig kanonisering (helgenkåring)? Skulle man da vente i årevis til naturen hadde gått sin gang og knoklene kunne adskilles og gis til verdige mottakere? Løsningen ble skjelettifisering; kjøttet ble skilt fra knoklene og begravd. Dette kunne raskest og greiest gjøres ved å koke den døde i olje. Og dermed hadde man lurt naturen for flere års ventetid. Dette skjedde trolig med mange hellige personer. Ludvig den Hellige av Frankrike døde i 1270 under et korstog i Tunisia. Der skal han ha blitt kokt og knoklene brakt hjem til Frankrike. Da St. Thomas Aquinas, den store dominikanske teologen døde i 1274, skal det ha vært av forgiftning. Klostrene hadde ofte en skral økonomi, men relikvier ville kunne bidra til en bedre økonomisk situasjon. Da Thomas på vei til et kirkemøte i Lyon, måtte han søke tilflukt i et kloster fordi han ikke var frisk. Ryktene forteller imidlertid at han raskt ble dårligere, han skal ha blitt forgiftet av en sild i klosteret. Ikke mange dager etter ankomsten, døde Thomas Aquinas av sykdom innenfor klostrets murer. Det påstås også at ikke før hadde han trukket sitt siste åndedrag, skar munkene av ham hodet og delte den tykke kroppen hans opp i passende biter for å få plass til ham i gryten. Deretter kunne knoklene selges. Hendelser som dette nevnes vanligvis ikke i kirkehistoriebøkene. Om vi nå tror at dette viser manglende ærefrykt for de døde, tar vi feil. De dødes legemer var ikke verdifulle ved egen kraft, men som formidlere til oss på denne jord, av Guds nåde og uendelige kjærlighet. 4 5 Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
Page 1: KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistor
Page 5 and 6: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?