PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

More documents

Recommendations

Info

PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Jomfruen av Guadalupe Av Kristin Iveland På Tepeyac-høyden nord i Mexico by ligger Basílica de Nuestra Señora de Guadalupe, besøkt av mer enn tjue millioner pilegrimer årlig. Det var på dette stedet Jomfruen av Guadalupe åpenbarte seg for den fattige indianeren Juan Diego Cuauhtlatoatzin i 1531. Og en gang i tiden var dette ett av aztekernes hellige steder med pyramiden der man dyrket den milde Tonantzin, gudinne for jord og korn. I dag er basilikaen det viktigste målet for pilegrimer i Amerika. De kommer for å se bildet av Jomfruen av Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen Juan Diego bar da han møtte henne. Og nettopp kappens alder er kan hende det egentlige mirakelet. Juan Diegos åpenbaring Det er tidlig morgen lørdag 9. desember 1531. 57 år gamle Juan Diego Cuauhtlatoatzin er på vei til messe. Den barnløse enkemannen hadde flyttet hjem til sine foreldre i Tolpetlac, en forstad til aztekernes Tenochtitlán. Hver lørdag og søndag går han barbent tre og en halv time til messe. Over skuldrene har han en tilma, eller en kappe, av grove kaktusfibre. På vei til messe denne morgenen hører han en kvinnestemme som kaller på ham fra Tepeyachøyden: Juanito, Juan Dieguito. En ung indianerpike i flotte klær sier at hun er Jomfru Maria og en av ”hans egne”. Hun ber Juan Diego fortelle biskopen av Mexico at han skal bygge en kirke på toppen av høyden. Juan Diego drar rett til i bispepalasset i Tenochtitlán, men biskop Juan de Zumárraga tror ikke på historien og ber ham komme tilbake dagen etter. Juan Diego drar til høyden på nytt og ber Jomfruen sende noen som biskopen vil høre på, men hun insisterer på at Juan Diego skal være budbringeren. Tilbake hos biskopen får han beskjed om å bringe et tegn fra henne. Jomfruen lover å gi Juan Diego tegnet dagen etter. Den nye og den gamle basilikaen til jomfruen av Guadalupe Foto: Kristin Iveland Hjemme blir onkelen plutselig syk og døende, og i stedet for å møte Jomfruen, drar han for å hente presten. På veien møter han likevel Jomfruen og hun spør hvor han skal. Juan Diego forklarer situasjonen, men lover å komme tilbake neste dag. -Ikke vær bekymret, sier hun. -No estoy yo aqui que soy tu Madre? Er jeg ikke her, jeg som er din mor? Han får beskjed om å gå opp på høyden neste dag, der han traff henne første gang, og plukke roser som et tegn. Selv om det ikke er årstiden for roser, gjør Juan Diego som hun sier. Han finner rosene, plukker dem og tar dem med til Jomfruen. Hun legger dem i kappen hans og sier at det er alt biskopen trenger. Når han åpner kappen i bispepalasset i Tenochtitlán, faller rosene ut og innsiden av kappen viser et bilde av Jomfru Maria. Biskopen blir svært forbløffet, men også overbevist om at Juan Diego snakker sant og kappen henges i kapellet. På Tepeyachøyden lover biskopen å bygge en kirke. Idet Juan Diego kommer hjem, finner han onkelen frisk. Jomfruen har vist seg for onkelen og fortalt at hun var ”Nuestra Señora de Guadalupe”, Vår Frue av Guadalupe. Jomfruen i Juan Diegos tilma Bildet i kappen til Juan Diego er hele grunnlaget for kulten rundt Jomfruen av Guadalupe og forestiller en ung, mørkhudet kvinne, La Virgen Morena. Hun omkranses av solen. En engel støtter halvmånen hun står på. Stjernene i kappen hennes viser angivelig det nøyaktige stjernebildet den morgenen mirakelet skjedde. Ordet ”fjell” er skrevet med aztekiske skrifttegn flere steder og danner et kart over Mexico. Stoffet er vevd av grove kaktusfibre som burde ha gått i oppløsning etter få år. De kommer for å se bildet av Jomfruen av Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen Juan Diego bar da han møtte henne. Listen av mirakler og helbredelser som tilskrives Jomfruen, er lang. Nesten 500 år senere er stoffet like helt. Strålene og stjernene er dypt gylne, Jomfruens kappe er blågrønn og den blomstrete tunikaen rosa. Hun har et svart belte rundt livet som i indiansk kultur er et tegn på graviditet. Mange troende tar bildet og historien bokstavelig. Jomfruens øyne er som på et levende menneske, sies det, og man kan se refleksen av Juan Diego i dem. Gudinne og madonna Det var kanskje ikke overraskende at Jomfruen i Mexico fikk samme navn som den svarte madonnaen fra 1300-tallet i Extremadura i Spania, mange av conquistadorene kom nettopp derfra. Det sies at selveste Christofer Columbus ba henne om beskyttelse før han la ut på ferden som skulle føre ham til Karibien. Kulten for Vår Frue av Guadalupe fulgte snart etter ham til Amerika. Vår Frue av Guadalupe er det mest meksikanske av alle nasjonale symboler og Mexicos mest populære religiøse og kulturelle bilde. Over hele landet finnes hun i kirker, i små altere langs veien, i barer og hengende fra speil i drosjer og busser. Nobelprisvinneren Octavio Paz skrev en gang at det meksikanske folk tror på to ting, Jomfruen av Guadalupe og det nasjonale lotteriet. Var det den innfødte befolkningen eller spanjolene historien om Jomfruen først appellerte til? Og er Jomfruen av Guadalupe et resultat av religionsblanding? Noen mener at hun fremstiller både Jomfru Maria og aztekergudinnen Tonantzin. Andre mener at hun knyttes til aztekernes guddommelige mor, Cuatlicue, som i likhet med Maria opplevde guddommelig besvangring. Jomfruen kan med sin doble identitet ha gjort det mulig å praktisere forbudt, innfødt religion. Fortsatt tilbes La Guadalupana som en manifestasjon av Tonantzin. Faktum er at i løpet av bare syv år etter åpenbaringen, omvendte misjonærene åtte millioner in- dianere. Kan hende denne dobbeltheten gjorde misjonen ikke bare enklere, men mulig. Både rasemessig og religiøst gestalter hun blandingen av kulturer som utgjør Mexico og kalles noen ganger den første mestis eller den første meksikaner. Hun er alle meksikaneres mor og limet som binder nasjonen sammen. Men hudfargen alene er ingen sikker indikasjon på hennes synkretistiske identitet. Den lille trestatuen av en svart madonna i Extremadura i Spania mer enn antyder at opprinnelsen til La Virgen Morena, eller den mørke Jomfruen, er mer kompleks enn den meksikanske forståelsen. Et pilegrimsmål Den første kirken var ferdig i 1533 og stod der Tonantzins tempel en gang lå. Da Juan Diego selv døde 74 år gammel, ble han gravlagt her. Men i årenes løp er kirken bygget om flere ganger og flyttet til foten av Tepeyac-høyden. Etter hvert sank fundamentene til den gamle basilikaen sammen med grunnvannet i Mexico by. Den nye, sirkulære basilikaen, tegnet av den meksikanske arkitekten Pedro Ramírez Vásquez, åpnet i 1975. Listen av mirakler og helbredelser som tilskrives Jomfruen, er lang. Kappen med bildet hennes henger høyt på veggen og kan ses fra alle punkter inne i den enorme kirken. Nest etter Peterskirken i Roma, er basilikaen ved foten av Tepeyac-høyden den mest besøkte katolske kirken i verden. Et rullefortau gjør at pilegrimene kan passere uten at køen blir for lang. Pave Johannes Paul II besøkte madonnaen i Guadalupe på sin første utenlandsreise i januar 1979. I 1999 erklærte han Vår Frue av Guadalupe som skytshelgen for hele Amerika. Den 12. desember ble dermed liturgisk helligdag for hele kontinentet. Til høyre: Jomfruen av Gadalupe, La Morenita Foto: Kristin Iveland 26 27 PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID 28 29 PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Herren av Qoyllur Rit’i – mirakler og straff i Andesfjellene Av Astrid Bredholt Stensrud Skjer det mirakler i Andes? Herren av Qoyllur Rit’ i 4800 meters høyde sies å være ”de fattiges lille far” som beskytter og hjelper dem som har det økonomisk vanskeligst i samfunnet. Men er det mirakler som skjer? Qoyllur Rit’i betyr ”skinnende hvit snø” på Quechua, det mest utbredte urfolkspråket i Andes. Herren av Qoyllur Rit’i holder til 4800 m.o.h. i fjellene i det sørlige Peru. Hvert år i mai/juni blir han besøkt av nesten 80 000 pilegrimer som tenner lys, danser og spiller musikk. Alle kommer med sine drømmer, ønsker og håp, enten det gjelder helse, penger, utdannelse, jobb, hus eller bil. Noen får det de ber om, andre blir straffet fordi de ikke viser respekt. Tidligere var pilegrimene fattige, indianske småbønder som gikk til fots fra sine hjembygder. Men i takt med den økende migrasjonen fra land til by, har det kommet stadig flere pilegrimer fra byene og middelklassen. I de siste årene har det også kommet flere turister som vil oppleve dansen, musikken og mystikken i dette storslagne landskapet. Men fortsatt sies Herren å være ”de fattiges lille far”, som beskytter og hjelper dem som har det økonomisk vanskeligst i samfunnet. Alle kommer med sine drømmer, ønsker og håp, enten det gjelder helse, penger, utdannelse, jobb, hus eller bil. Slit og oppofrelse Under et feltarbeid i Peru i 2007, reiste jeg til Qoyllur Rit’i sammen med Isabel, en trebarnsmor fra et fattig nabolag i byen Cusco. Isabel ønsket å dra for at familien hennes skulle få det bra både sosialt og økonomisk. Før vi dro, sa hun til sin yngste datter på fire år at hun skulle be for henne og søsknene slik at de kunne studere og få alt i livet. Hun tok med hvite stearinlys som hun først gned på pannen og brystet til barna og foreldrene. Etter seks timers bussreise fra Cusco, kom vi fram til landsbyen Mahuayani (4000 m.o.h.) litt over midnatt. Derfra begynte vi å gå den smale veien som fører opp til det hellige stedet Sinak’ara. Isabel hadde med seg legesprit, kokablader, sigaretter og sitrondrops til hjelp mot høyden og kulden. Mens vi sakte, men sikkert slet oss oppover, fortalte Isabel at det ble forsøkt bygget en bilvei her for noen år siden. Men dette ville ikke Herren tillate, derfor sørget han for at alle ingeniørene som jobbet med veiprosjektet, enten ble syke eller døde. Det skal nemlig ikke være lett å nå det hellige stedet; det må koste slit og oppofrelse. Mange av pilegrimene bærer med seg steiner som symboliserer egne synder. Steinene legges i hauger ved de åtte korsene langs veien. Ved korsene tenner man lys, ber og hviler. Ved det fjerde korset tok vi en hvil og styrket oss på koka-te. Likevel var Isabel sliten og lei den siste halvdelen av veien. Da vi kom til et sted hvor vannet hadde frosset til is, falt Isabel og forstuet hånden. Hun ble lei seg, men ikke bare fordi hun hadde vondt i hånda. Hun hadde et øyeblikk angret på at hun var kommet, og hadde egentlig ikke lyst til å gå videre opp til Sinak’ara. Hun mente Herren straffet henne for dette. Ofrer til jorda og fjellene Folk som bor i Andes opplever Foto: Astrid Bredholt Stensrud landskapet som levende. Mor jord og fjellherrene har evnen til både å gi og ta liv. Folk ofrer mat og drikke til jorda for å få gode avlinger og til fjellene for å få fruktbare dyreflokker. For å få velstand i private hjem og i forretninger ofrer man også i byene til jorda og fjellene. Hvis man ikke viser respekt på denne måten, kan man risikere ulykke, tap, sykdom og død. Evig skinnende hvit snø Over Sinak’ara rager den snøkledde fjellherren Colquepunku (Sølvporten). Colquepunku tilhører fjellkjeden til det majestetiske Ausangate-fjellet, den mektigste fjellherren i Cusco-området. I uminnelige tider har stedet vært kjent for sin magiske kraft. Pilegrimene som kommer praktiserer en blanding av tro på et levende, hellig landskap og en folkelig katolisisme. Pilegrimsmålet er en stein med et bilde av den korsfestede Kristus som nå er bygget inn i alteret i en kirke. Men mange av pilegrimene bryr For fire kroner kjøpte vi en bunke med hundredollarsedler og en bunke med tusendollarsedler hver, og så begynte vi å leke. seg imidlertid ikke om å gå inn i kirken. De forholder seg heller til Colquepunku med sin evige skinnende hvite snø. Herren av Qoyllur Rit’i kan sies å være både Kristus på steinen og ånden i fjellet. Kristus på steinen og ånden i fjellet Historien forteller at en gutt i skinnende hvite klær åpenbarte seg ved den store steinen i 1783. Han hjalp en fattig gjetergutt med å passe alpakka-flokken og den ble både større og finere. Da en ekspedisjon av prester prøvde å ta gutten til fange, forvandlet han seg til et tre med Kristi lidende kropp. Gjetergutten døde av sjokk og ble gravlagt under steinen. Den katolske kirken fikk malt et bilde av den korsfestede Kristus på steinen. Bildet på steinen ble kjent som den mirakuløse og straffende Herren av Qoyllur Rit’i. Da Isabel og jeg kom fram, var det lang kø for å komme inn i kirken så Isabel tente stearinlysene på steinene utenfor. Hun tente et lys for hvert av sine barn, for mannen sin, seg selv, for moren og faren og satte dem tett sammen slik at de skulle forenes og stå samlet. Isabel så på hvordan stearinen rant sa at det var et bra tegn når lysene gråt så fint. Overalt hvor vi snudde oss var det dansegrupper i fargerike kostymer og musikere som spilte fløyte, harpe og trommer for Herren hele dagen og natten. I løpet av dagen danset gruppene etter tur foran steinen inne i kirken og på plassen utenfor. Om natten gikk danserne opp til isbreen på Colquepunku, og ved soloppgang danset de ned igjen. Vi hørte snakk om at to av danserne døde der oppe. Folk sa at fjellherren hadde spist dem og derfor ville det bli et godt og fruktbart år. En rituell miniatyrverden Isabel tok meg med opp til sletten som på Quechua kalles Pukllanapanpa, lekeplass. Voksne pilegrimer leker og spiller ulike roller, og de må ta leken seriøst dersom Herren av Qoyllur Rit’i skal oppfylle ønskene deres. De fleste bygger små hus av steiner, noen selger husene de har bygget og andre kjøper dem. Andre spiller rollen som notar, og for små beløp skriver de ut papirer på eiendom, hus og biler med signaturer og stempler. Unge pilegrimer som ønsker seg en utdannelse, kan kjøpe seg universitetsvitnemål. For fire kroner kjøpte vi en bunke med hundredollarsedler Foto: Astrid Bredholt Stensrud Foto: Astrid Bredholt Stensrud og en bunke med tusendollarsedler hver, og så begynte vi å leke. Isabel kjøpte en bil i form av en stein for 3500 dollar, sertifikat og forsikringer. Hun overtalte meg til å kjøpe en tomt med hus i Cusco sentrum for 15000 dollar, og jeg fikk eiendomspapirene fra en notar. Isabel kjørte bilen sin inn på eiendommen min, og vi hadde en innvielsesseremoni for huset og bilen. Vi ofret vin, konfetti og røkelse til jorda slik folk i Cusco gjør for at de skal ha det bra i sine nye hjem. Vi ble kjent med naboene og så på noen menn leke med biler og bygge vei i åssiden. Etterpå ville Isabel kjøpe en datamaskin. Hun kjøpte en Pentium med flatskjerm og printer, alt i form av små steiner. Hun kjøpte også stereoanlegg, dvd-spiller, vaskemaskin og kjøleskap. I nærheten var det noen som benyttet sjansen til å gifte seg. En spilte rollen som prest og andre var vitner. De som stod rundt plystret bryllupsmelodien og en stein ble brukt som bryllupskake. På veien hjem snakket vi om det vi hadde gjort på lekeplassen, og jeg spurte Isabel om hun virkelig trodde at det virker. Isabel svarte irritert at: -Selvfølgelig må du tro på det! Hvis du tror, vil det gå i oppfyllelse. Hvis du ikke tror, vil det ikke det! Da jeg besøkte henne halvannet år etter, hadde hun fått vaskemaskin og mannen hadde kjøpt datamaskin til familien. De holdt også på å kjøpe bil.
Page 1 and 2: KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistor
Page 3 and 4: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT
Page 13: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?