PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

More documents

Recommendations

Info

PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Oslo domkirke – en ukjent pilegrimsskatt Av Eivind Luthen Oslo Domkirke som ble reist i 1697, hører ikke til de åpenbare pilegrimsrelaterte kirkebygningene. På denne tiden hadde reformasjonen festet seg i samfunnet, og det bærer både bygning og interiøret preg av. Det var Ordet som gjaldt. Men tiden mildner all streng lære. Da kirken ble restaurert i forbindelse med byens 900-års jubileum i 1950, ble det bygget et nytt kapell på utsiden. Kapellet er tegnet av arkitekt Arnstein Arnberg (1882-1961) som også ledet restaureringsarbeidene. Kapellet har lenge fungert som bokhandel, og det kirkelige interiøret er fjernet. I tre av vinduene er det imidlertid innsatt vakre glassmalerier fra middelalderen, kanskje de eneste glassmalerier vi har i Norge fra denne epoken. Det ene viser jomfru Maria med Jesusbarnet, det andre viser Katarina av Alexandria og det tredje er av pilegrimsapostelen Jakob. Skriftelige kilder forteller at bildene er laget på slutten av 1400-tallet og at de tre glassmaleriene opprinnelig kom fra St-Ouen kirken i Rouen i Frankrike. Denne kirken ble ødelagt av de allierte styrke under 2. verdenskrig. Noen av de inntakte glassmaleriene ble solgt til den amerikanske avismagnaten Randolph Hearst. Han døde imidlertid kort tid etter, og vinduene ble solgt videre på auksjon i New York til kommandør John A. Gade. Gade forærte dem til domkirken. Glassmaleriene er delt inn i tre mindre motiver. Motivet med jomfru Maria med Jesusbarnet har en liten inskripsjon: “Til Guds ære og til minne om Fredrik Herman Johan Gade (1871-1943)”. St. Jakobsbildet inkluderer et portrett av den franske adelsmannen Jean d`Estouteville som forærte St. Ouen glassmaleriene. Her er også en inskripsjon: ”Til Guds ære og til minne om Gerhard Gade”. Gerhard og Fredrik H.J.Gade var giverens far og bror og de to siste av hans slekt i Norge. Disse tre glassmaleriene er sjelden omtalt og har ikke fått noen nevneverdig oppmerksomhet i Domkirken, verken i brosjyrer eller bøker. De er nok registrert, men man har neppe forstått verdien av disse unike og uerstattelige vinduene. Katedralen i Rouen har en spesiell posisjon i Normandie. Her ligger bl.a. ingen ringere enn Gangerolf som ble hertug av Normandie, begravet. Gangerolf er minnet med en statue som Rouen ga Ålesund i 1911, tusen år etter at han slo seg ned i Frankrike. Korsfarerhelten Richard Løvehjerte var så glad i Rouen at han ba om at man skulle gravlegge hjertet hans i katedralen som er viet til jomfru Maria. Rouen er også forbundet med en annen kjent helgen; Jean d`Arc som led martyrdøden på bålet. På denne tiden hadde reformasjonen festet seg i samfunnet, og det bærer både bygning og interiøret preg av. Oslo Domkirke Ble innviet i 1696 og het tidligere Vår Frelsers kirke. Kirken ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum og er hovedkirke for Oslo bispedømme. Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslo. Den første var St. Hallvards domkirke ved Oslo torg i Gamlebyen og ble oppført i første halvdel av 1100-tallet. Da Oslo brant i 1624, bestemte kong Christian den IV å flytte byen til vestsiden av Bjørvika. Hallvardskirken var relativt uskadd i brannen og byens befolkning måtte fremdeles benytte kirken i Gamlebyen. I 1632 ble det satt i gang bygging av ny kirke ved det nye torget i byen. Hellig Trefoldighetskirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha blitt restaurert. Men militære myndigheter forlangte kirken revet fordi den lå for nær Akershus festning. Den nye kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Kirken har et vakkert interiør i barokk, en himling med et stort takmaleri av Hugo Lous Mohrs og fikk i 1718 en engelsk klokke i tårnet Foto: Johnny Kreutz 22 23 PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Botsvandring med innsatte Av Eivind Luthen Det er i Roma, Santiago de Compostela og i Oslo: Et Pilegrimskontor! Av Eivind Luthen I Den evige stad har den katolske kirke et “Ufficio Pellegrinaggi” og et “officina del pellegrino” i Santiago. I Oslo drives Pilegrimskontoret av frisinnede lutheranere med åpen dør for alle. Det har de drevet siden 1994. I et trivelig, uhøytidelig miljø midt i Oslo nær Domkirken og Karl Johan, ligger Kirkegt. 34. Hit kommer pilegrimer fra hele Norge og fra andre land for å få informasjon, enten turen går til Roma, Santiago eller Nidaros. Eller kanskje Vadstena, Selja og Iona! Kontoret drives på heltid og har ofte åpent også lørdager. Svenske og spanske tv-kanaler har vært på besøk og tusenvis av forventningsfulle nordmenn har vært innom i årenes løp for å få gode råd, kjøpe guidebøker, kart og pilegrimspass. Mange får også gode råd med på veien, : ”det regner ikke på denne årstiden.”, ”du klarer deg fint med engelsk”, ”husk å gå sakte! Ikke ha mer enn åtte kilo i sekken!” ”Det er din tur, ikke gå med hodet i guideboken!”. Pilegrimskontoret er først og fremst et sekretariat for Pilegrimsfellesskapet St. Jakob (Santiago). Foreningen betaler husleien, men lite annet. Pilegrimskontoret er selvfinansiert og går på “vann, luft og kjærlighet”. - Da kan det i hvert fall ikke gå konkurs, påstår vittige sjeler. I flere år har Pilegrimsforeningen i Vestfold arrangert pilegrimsvandringer til Trondheim med innsatte fra Bastøy fengsel. Flere av turene har startet fra Gamlebyen i Oslo. Pilegrimsvandring med innsatte er et pionerprosjekt i kriminalomsorgen, og et alternativ til soning med innhold. Prosjektet har vist seg så vellykket at fengslene i Hamar og Bergen også har “tatt vandrestaven fatt”. Vandringen er støttet av Justisdepartementet og en positiv justisminister som selv har gått med de innsatte. Dannelsesreise Pilegrimsvandringen med innsatte er inspirert av en belgisk organisasjon, “Oikonen”, som i mange år har tatt med seg skakkjørte ungdommer på vandring til Santiago de Compostela. Vandringen har vist seg å ha stor rehabiliteringseffekt for de involverte. Vandringen til Trondheim tar ca. 30 dager, i snitt går vi ca to til to og en halv mil hver dag. Noen etapper er korte, andre lange. Turen ledes av en fengselsbetjent og en vandringsleder som sørger for det praktiske og “åndelig påfyll”. Pilegrimsvandring er ofte knyttet til kristen tro og vi definerer innholdet for Bastøyvandringen på forhånd. Vandringen inkluderer besøk i Eidvollsbygningen, Prøysenhuset, Dale Gudbrands gård og Jørundgard, men også kirkebesøk. Kall dette gjerne en dannelsesreise. Forandringer og utfordringer Slike langvandringer gir muligheter for positive endringsprosesser. Erfaringer viser at vi ofte blir innhentet av veiens egen rytme og naturen rundt oss, at praten stopper og at du går inn i deg selv. Langvandring påvirker selvinnsikten og utfordrer selvkontrollen. Vandringen til Trondheim er ikke ferie eller “guttetur” fra kiosk til kiosk. Det er ofte harde og lange dager underveis. For den innsatte kan pilegrimsveien til Trondheim fungere som en botstur for å bøte for urett han har begått. Den innsatte får en unik mulighet til å finne en ny kurs i livet som gir håp om en bedre fremtid. Vandringen kan også virke som en terapi som kan eliminere bitterhet og fiendskap fra varetekt og lukkede anstalter. Vandringen gir en unik sjanse til å vise verden at innsatte tar ansvar og er som folk flest. Der- for er det også et viktig mål med vandringen å lære seg å være hyggelig og imøtekommende mot dem man treffer underveis. Det er et poeng å overnatte privat, gjerne på stabbur eller i uthus og spise sammen med et gjestfrie vertskapet. Tenner lys Vandringslederens oppgave er å få gruppen til å fungere sammen. Det gjør han bl.a. ved å fortelle historier som kanskje kan berøre de innsatte. Enkelte er svært opptatt av prestasjoner, kroppskultur, dominans og av å vinne. Fortellingen om Gralen kan trekkes frem i en slik situasjon. Fortellingen handler om den gode ridder som jaktet på den hellige Gral, men mistet den fordi han overså fiskekongens bløende sår. Fortellingen kan tolkes slik at det først er når man blir medmenneske, man får mulighet til å finne seg selv. Askeladden er også en gjennomgangsfigur og brukes for å gjenkjenne håpet i eventyrene og i naturen. Etter noen uker tenner enkelte et lys i kirken, lytter stille på orgeltoner og kan se seg selv i et nytt lys. Etter fire uker er målet nådd, alle omfavner hverandre, takker for fin tur og godt kameratskap. De har gått 650 kilometer, ofte Pilegrimskontoret driver også Pilegrimsforlaget som produserer bøker og tidsskrifter. Her legges planer for utvikling av nye vandringsruter, nye herberger og nye fellesvandringer. Pilegrimskontoret fungerer som førstehjelpstasjon for Spania-frelste pilegrimer, som postkontor og oppbevaringssted for bagasje. Kontoret er utstyrt med bibliotek, sofa til en sliten pilegrim og det siste innen data. Pilegrimskontoret gir informasjon om pilegrimsveier og pilegrimsmål i inn- og utland, telefon; 22 33 03 11 eller 47 83 91 82, epost: pilegrim@pilegrim.no Hjemmesiden oppdateres ukentlig: Pilegrim.no lange mil og bratte bakker, det har regnet og snødd, knærne har verket, men ingen har gitt opp. Da er det godt å stå i ring rundt utekorset utenfor Nidarosdomen og holde hverandre i hendene. Foto: Eivind Luthen Vandringen til Trondheim tar ca. 30 dager.
PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Den hellige ilden Den hellige gravs kirke har vært et viktig pilegrimsmål siden den ble bygget på 300-tallet. Foto: amite/iStockphoto Eivor Oftestad Hvert år strømmer titusener av kristne pilegrimer til Jerusalem til feiringen av Jesu død og oppstandelse. Og hvert år tennes den mirakuløse ilden i gravkirken. I år 2000 ble patriark Diodorus I intervjuet om miraklet. Er det et under? Underet skjer påskeaften i oppstandelseskirken, som de ortodokse kaller den. Påskeaften her er ikke etter den gregorianske kalender som vestkirken har fulgt siden 1582, men etter den gamle julianske kalenderen, slik de ortodokse kirkene fremdeles feirer den. Miraklet er dokumentert i skriftlige kilder allerede fra senantikken og er slik en av de eldste kristne tradisjoner med en sammenhengende historie. I dag er miraklet tilgjengelig på Youtube. Vaktene Flere timer før seremonien starter, er plassen utenfor gravkirken tettpakket med pilegrimer som danser, synger og venter på det som snart skal skje. Etter hvert kommer en delegasjon fra de israelske myndighetene som sjekker at det ikke jukses inne i gravkapellet hvor ilden er ventet. De sekulære vaktene er en del av seremonien og representerer de romerske soldatene som voktet Jesu grav. Gravkapellet sjekkes og inngangen til graven forsegles. Ilden som ikke skader Pilegrimene strømmer inn i kirken, synger Kyrie Eleison og den greske patriarken ankommer. Tre ganger går han rundt graven og stopper foran inngangen. Som et tegn på ydmykhet tar han av seg de mest høytidelige liturgiske klærne. Kirken ligger i mørke, alle oljelamper og kunstig belysning er slukket. Gravkapellet åpnes og patriarken går inn med to utente fakler. Etter en intens og høylydt venting åpner døren seg igjen og patriarken kommer ut med tente fakler. Massen av mennesker hyler og jubler og ilden spres raskt gjennom kirken fra fakkel til fakkel. En av denne ildens egenskaper er at den ikke brenner hud og hår – noen av pilegrimene tar hendene gjennom uten å brenne seg, noen stryker den over håret og skjegget uten at det tar fyr. Ilden antenner lamper i kirken. Flammen forblir ikke inne i kirken, men tas med ut og fraktes hjem av de troende, til hele den ortodokse verden. Blått lys Hva er det egentlig som skjer der inne i gravkammeret? Patriark Diodorus I svarte på dette spørsmålet under et intervju i år 2000. Han fortalte at han i mørket kneler ned og ber foran graven, foran stedet der den døde Miraklet er dokumentert i skriftlige kilder allerede fra senantikken og er slik en av de eldste kristne tradisjoner med en sammenhengende historie. Kristus ble lagt og hvor det fortelles at han sto opp igjen. Han ber faste bønner som har vært bedt gjennom århundrer. Han venter til det kommer et udefinerbart lys fra den stenen hvor Jesus ble lagt. Vanligvis har lyset en blå farge, forteller patriarken, men fargen kan også endre seg, ilden kan egentlig ikke beskrives. -Lyset kommer ut fra stenen slik som dis kan komme over en innsjø, det ser nærmest ut som om stenen er dekket av en fuktig sky, men det er lys. Lyset oppfører seg forskjellig hvert år…Til sist løfter lyset seg og former en søyle hvor ilden er av en annen natur slik at jeg kan tenne faklene mine med den. Den greske patriarken går ut og gir ilden videre, først til den armenske og den koptiske patriarken, dernest til alle de troende. Lyset fra oppstandelsen Patriark Diodorus I var med på den årlige seremonien hvert år fra 1938 til sin død i år 2000, nitten år som patriark hvor han selv gikk inn i gravkammeret. Han forteller hvor viktig dette angivelige miraklet er i den ortodokse verden; det gjør Jesu oppstandelse så virkelig for oss som om han hadde dødd bare for et par år siden. Lyset i gravkirken er lyset fra oppstandelsen, forklarer han: Jeg tror at det ikke er tilfeldig at den hellige ilden kommer akkurat på dette stedet. I Matteus 28,3 forteller evangeliet at da Kristus sto opp fra de døde, kom en engel, ikledd et voldsomt lys. Jeg tror at det intense lyset som omsluttet engelen ved Kristi oppstandelse er det samme lys som viser seg mirakuløst hver påskeaften. Kilde: Youtube (søkeord: holy fire, Jerusalem) Niels Christian Hvidt, ”The miracle of the holy fire of Jerusalem”,http://www.miraclebook.org/Excerpt.html. Dansk utgave i boken: Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord, Copenhagen: Gyldendal 2002. 24 25 PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Et ikon av blod og leire Av Terje Storli -Du vil se mange merkelige ting, sa Vassilis Giakoumis, den flotte gamle mannen som innviet meg i Mandamados’ mysterier. - I det gamle klosteret er det dyreofringer i tre døgn natten gjennom. Folk kommer i hundrevis langveisfra. De går i flere dager og har med offergaver til det undergjørende ikonet i kirken. Jeg er født og oppvokst i denne landsbyen. Jeg kjenner alle der. Du kan bo hos meg. Tre måneder senere gikk jeg i land i på øya Lesbos. Bussen tok to timer til Mandamados, en ganske stor landsby nordøst på øya. Her er ingen turisme, stedet har stått stille i tiår. I et knøttlite hus midt i byen tar Vassilis meg imot. Her han har bodd med sine foreldre og seks søsken. Det er mange år siden Vassilis var førstedanseren i den kjente filmen Zorba, men han er ennå ikke for gammel til å ha besøk av den eksotiske libanesisk-egyptisk skjønnheten Atossa Faghir Afghani, som han tidligere har danset med. Hun masserer Vassilis’ ømme føtter og gir meg fargerike halvedelstener av forskjellig slag som skal hjelpe meg på en rekke måter. -Bare gå til klosteret, du finner frem, sier Vassilis etter en frokost med hvit geitost, brød og kaffe. Erkeengelen Taxiarhis Den døve munken som gjemte seg i klokketårnet da sarasenske sjørøvere på 800-tallet plyndret øya og massakrerte innbyggerne, var den eneste overlevende i klosteret. I en blanding av leire og blod fra sine døde brødre, skal denne munken ha formet ansiktet til erkeengelen Taxiarhis. Dette uvanlige ikonet henger i klosterkirken og blir stadig oppsøkt av folk med gaver som søker hjelp eller takker for hjelp de allerede har fått. Hvert år to uker etter påske, vandrer folk milevis fra de andre landsbyene på øya for å komme til dette klosteret og tilbringe helgen der. Vandringen er en del av offeret de har lovet Taxiarhis i sine bønner for å få hjelp til alle slags problemer og vanskeligheter. Unge og gamle, kvinner og menn har gått på bena natten igjennom, mange i over ni timer. Nå samles de i hundrevis for å takke og gi gaver, eller for å søke helbredelse og hjelp fra det undergjørende ikonet. De har med gaver av mange slag, redskaper og gjenstander som knytter til ulykker og farlige situasjoner der de er hjulpet, vokslys eller penger. Mange legger også igjen klærne sine i kirken når de kommer frem. Ifølge legenden trenger erkeengelen sko til sine nattlige vandringer til folk som har bedt ham om hjelp. Derfor har folk i århundrer plassert små sko i sølv eller gull som et offer foran ikonet. For få år siden satte myndighetene en stopper for denne merkelige skikken. I dag kan man i stedet kjøpe enkle metallsko av billig blikk som lages til formålet. Men fremdeles mottar kirken svært forseggjorte og kostbare sko og støvler i støpejern og andre merkelige materialer. -Reddet fra kollisjon! Under denne årlige feiringen bor folk aller helst i klostercellene eller sover på kirkeloftet sammen med andre pilegrimer. Da er de i fysisk nærhet av Taxiarhis-ikonet. På kirkeloftet møter jeg en kvinne som har kommet helt fra Australia sammen med søsteren og de to sønnene på atten og treogtyve år. De spiser sine måltider og sover her oppe helgen igjennom. Hun forteller om en nestenulykke i bil for noen år tilbake: -Jeg ropte ut: Taxiarhis hjelp meg! I det samme så jeg engelen med sverd og vinger. Det var ingen visjon. Han var virkelig der. Jeg så tannen i munnen hans. Det betyr at han liker meg. I motsatt fall er ansiktet svart. Ser du hår på armen hans, betyr det at noen i familien din er død. Noen år senere lå faren hennes for døden av lungekreft. Da de endelig kom frem til sykehuset for å se til ham, fikk de vite at han allerede hadde vært død i fjorten timer. Sykehuset ville legge ham i kjølerommet, men hun hadde nektet. Faren hadde ikke vært særlig religiøs og han hadde heller ikke fått nattverd. -Derfor ba jeg, om og om igjen, til Taxiarhi. Da våknet min far opp igjen og levde i seks uker. Hun har mye å takke erkeengelen for. Ikke alle er like barbariske Ikke alle går så langt i sin tillit til Taxiarhis som denne kvinnen. Jeg kommer i snakk med et hyggelig par i førtiårene fra Australia. Han er født i en landsby noen mil unna, men forstår å markere en distanse til denne ”primitive og barbariske” feiringen som han kaller den. Han lar det også skinne tydelig igjennom at han vanligvis ikke omgir seg med slike ”enkle landsbyfolk”. Vanligvis er han sammen med folk fra det han kaller en ”høyere klasse”… Maten kan stille mer enn sulten Mange tar med seg levende husdyr som offer til Mandamados. Lørdag har hundrevis av besøkende samlet seg rundt det store platantreet foran klosterkirken. Byens dyktige slaktere tar livet av en svær okse og femten sauer mens barn og voksne ser på. Dyrene parteres etter alle kunstens regler mens folk følger ivrig med. Deretter forberedes mer enn tretti kjempegryter med mat som står og koker i timevis over åpen ild. Store mengder brød velsignes i messen som også varer natten gjennom. Kirken er full av folk mens prestene synger og leser fra Bibelen med poetisk patos. I skinnet fra vokslysene stiger røkelsen opp mot takhvelvene Etter høymessen søndag formiddag står jeg sammen med hundrevis av mennesker som ivrig venter på maten. Mens vi holdes på god avstand fra grytene, kommer først biskopen og prestene i prosesjon ut av kirken og dernest byens ordfører og ledende menn, offiserer og til slutt bevæpnede soldater fra den lokale forlegningen. Iført sine vakre gullbroderte silkekapper og store kuppelhatter velsigner prestene maten i de store grytene som er plassert rundt kirken. Ikke alle klarer å beherske seg når vi til slutt får slippe frem til maten. Bak hver gryte står staute menn og utporsjonerer maten fra store øser over i tallerkener og alle slags beholdere folk har med seg. Utdelingen blir ganske kaotisk. Folk er ikke bare sultne. Disse velsmakende og forseggjorte gryterettene som blant annet består av erter og kjøtt banket til en fin mos, kan mer enn å stille sulten. Det hele sendes på direkten av det lokale TV-selskapet. Smykker for folk med utdannelse Gamle religiøse tradisjoner lever videre i det ortodokse Hellas, i forståelse med kirken. I vårt eget land ble disse skikkene forsøkt utryddet ved innførin- gen av protestantismen. Men slike religiøse tradisjoner er seiglivet. Helt opp i vårt århundre kan man i flere norske kirker følge sporene fra denne type offertradisjoner. Innstillingen blant en del yngre folk i Hellas er kanskje en sak for seg. Den vel utdannede direktøren for et nasjonalt litterært arkiv hadde kjøpt en samling små offergaver i sølv, som en kuriositet. Da jeg spurte om han selv kunne tenke seg å ofre slike gaver ble han litt brydd, og svarte at folk som ham ikke gikk med slikt til kirken. -Dette er for de enkle menneskene. For folk som ham selv ville det være naturlig å gi personlige smykker - eller penger......(!) Smedens offer Grovsmeden i Mandamados, Stélios Dókas, er 82 år. Han går ikke i kirken. Arbeidet er hans offer. Hver dag står han i den kolsvarte smia. Han blåser i den store belgen til jernet gløder. Foto: Terje Storli Steinveggene i det mørke rommet er svarte av all røyken. Så hamrer han ut sko til esler og hester, lager redskaper, nagler og beslag. Rundt føttene hans går et lite kolsvart lam som han forer med flaske. Stélios smiler til meg med skinnende lyse blå øyne og sier: -Jeg gjør dette arbeidet for å komme i kontakt med Gud. Ifølge legenden trenger erkeengelen sko til sine nattlige vandringer til folk som har bedt ham om hjelp.
Page 1 and 2: KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistor
Page 3 and 4: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT
Page 11: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?