PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

More documents

Recommendations

Info

PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID St. Tomaskirken på Fillefjell – en valfartskirke Av Inger-Johanne Marheim ”Mang ein sprek halling gjekk og gleda seg i all stilllhet over korleis han skulle banke og rispe valdrisen eller sogningen som hadde fornærma han på messa året før”. Det skriver læreren og historikeren Hans Flaten ((1858-1930) i Hemsedal Bygdebok om midtsommermessen ved St. Tomaskirken på Fillefjell. Hevn og slagsmål er kanskje ikke det man forbinder med en av – etter sigende – Norges i sin tid viktigste valfartskirker. Likevel er det ikke til å komme forbi at kirkemesse i tidligere tider også var samlingssted for mer verdslige sysler, som handel, kappridning og dans. Folk valfartet og la ut på pilegrimsferd for å bli helbredet eller få syndsforlatelse. Men ikke minst reiste de for å komme bort fra en ofte ensformig hverdag og for å få nye inntrykk, for å handle, treffe gamle kjente og knytte nye forbindelser. Og om det så var for å gjøre opp en gammel sak, kunne også det åpenbart være en god grunn for å dra. Likevel var St. Tomaskyrkja mest et undergjørende sted, en kirke folk i bygdene hadde hatt et nært og kjært forhold til gjennom lang tid. En øde kirke i Smeddalen Tomaskirken er trolig viet til erkebiskopen av Canterbury, Thomas Beckett. Han ble myrdet i 1170, en hendelse som er avbildet på det kjente relikvieskrinet som nå står i Bergen museum. I enkelte av kildene spekuleres det om kirken kan være reist etter en avtale mellom Tomas Beckett og erkebiskop Øystein, men etter Becketts død og etter slaget ved Kalvskinnet i 1179. I så fall kan kirken være bygget tidligst på slutten av 1100-tallet, men stilen tilsier at den er eldre enn for eksempel Reinli kirke, også i Valdres, som antakelig er oppført på slutten av 1200-tallet. Om kirken i den eldste tiden vet man lite, men etter den første storhetstiden må den ha ligget øde lenge, muligens helt frem til Svartedauen. En annen spekulasjon går ut på at kirken ble forlatt fordi skogen rundt ble hogget ned og det ikke lenger var grunnlag for jernutvinning. Gjetere brukte ihvertfall kirken som husvære for seg og buskapen, det samme gjorde reingjetere som fór forbi og tilfeldige reisende over fjellet. Veggene og kirkeklokkene ble nedsotet av leirbålene som overnattingsgjestene varmet seg på og av ilden som ble nørt opp for å tørke bark til buskapen. Feiring av syftesok I århundrene kirken lå forlatt, ble det spunnet myter og sagn om en huldrekirke hvor folk kunne oppleve mye rart. Kirken kunne vise seg og plutselig forsvinne igjen som en hildring, underjordiske huserte med folk og buskap i seteren ved siden av. Likfølger og gudstjenester med døde folk ble både sett og hørt med jevne mellomrom, kirken var i det hele tatt ikke et sted man gjerne var alene. Folketroen sier at det var en reinskytter på jakt som fant igjen kirken. Han bommet på målet da han skulle skyte en rype, pilen traff en av klokkene som begynte å synge så vakkert og skytteren fikk øye på den vesle forfalne kirken mellom skog og tett kratt. Sikkert er det imidlertid at Thue Andresson Bahr, prest i Vang i Valdres (1615-1620), fikk bygdefolket til å ruste opp kirken og han innførte messe én gang årlig, på Syftesok eller Maria Bebudelsesdag rundt den 2. juli. Messen førte til at folk igjen begynte å valfarte til messe i Tomaskirken og det ble på nytt folksomt rundt den vesle fjellkirken. Først og fremst møtte det opp valdriser, hallinger og sogninger der, men det kom også folk fra fra Bergen, Gudbrandsdalen, Christiansand Stift og andre bygder. Hans Flaten skriver i Hemsedal Bygdebok at på alle stier og rideveier som gikk til Thomaskyrkjemessa krydde det av fargerike festfølgje. Han beskriver de forskjellige stevnerutene fra dalførene rundt og at det ennå 100 år etter at kirken var revet, vistes spor etter valfartene. Det nevnes også at i Valdres var det gammel skikk at når tenestejenta- eller tenesteguten satte seg i sommartenest, tinga dei seg attpå ridehest til Tomaskyrkje messe! Undergjørende kirke Tomaskirken fikk snart ord på seg for å være undergjørende. Og i utskrifter fra kirkeregnskapene vil en kunne se at folk kom som pilgrimer fra nesten hele landet for å bli helbredet eller få syndsforlatelse, de fleste hadde med gaver til kirken. De brakte med seg kyr, penger og inventar, på det meste hadde kirken mellom 400 – 500 kyr som ble styrt av en bonde fra Øye. Listene over gaver er lange og i sirlige skrevne bokstaver finner man navn på mennesker som kan ha gitt hva de hadde, fra to-tre ort til flere riksdaler. Som Ola Jonsson Stave fra Valdres som ga tre shilling i 1743, eller Fru majorinne Stielau som i 1759 gir fire riksdaler. Av større inventar må nevnes spesielt antemensalet av en ukjent kunstner som ble gitt til Øye kirke da Tomaskirken ble revet. “Tavlen er 2 alner høy og 1,5 alen brei, kvitmåla og inndelt i fem bolkar,” ett av dem fremstiller Maria og barnet. Antemensalet ble så skjenket til Oldsaksamlingen ved Historisk museum i 1894. Måtte gi med hele hjerte Folk ga det de syntes de kunne, enten det var som følge til en bønn eller for et godt ettermæle. Og om gavelistene gjennom nesten to hundre år er fyldige, er det også mange nøkterne beretninger om helbredelse; som Peder Kvelperud (1738-1806) som hadde sykdom på buskapen sin og besøkte St.Tomas for helbredelse og hadde med et alterklede og et linnet som gave. “Etter to besøk forsvant sykdommen saa aldeles at jeg tror den aldrig tør komme tilbage!” Eller: “Gamle Nøre-støgo man’n vart ein gong så klein i miørmo (hoftene) sine. Så køyrde folket hans han til Tomaskyrkja. Der fall han på kne ved alteret og bad til Gud om at han måtte bli frisk att. Då han reiste seg oppatt, hadde han fått helsa si att. Jamen hadde han det!” Det sentrale ved pilgrimsreiser er at man selv reiser til de undergjørende stedene, ofte for å oppfylle et løfte, og at man ofrer og ber av fullt hjerte. Til Tomaskirken er det knyttet flere historier om velhavende personer som prøvde å lure seg til helbredelse. Som den blinde mannen fra Rygg i Kvisle som hadde med seg en stor gave til kirken og som fikk synet igjen da St.Tomaskirken dukket opp i det fjerne. Dermed snudde han hesten og bestemte seg for å beholde offergaven selv. Men ikke før han kom hjem ble han blind igjen, og denne gangen nyttet det ikke verken med gaver eller bønn, synet kom ikke tilbake. Om kirken i den eldste tiden vet man lite, men etter den første storhetstiden må den ha ligget øde lenge, muligens helt frem til Svartedauen. 18 19 Solgt for 46 riksdaler St. Tomaskirken fikk etter hvert så godt ry som lovkirke og ble så godt besøkt at det ifølge enkelte kilder utartet til bråk, usedelighet og hærverk rundt kirken. At kirken ga så gode inntekter til Vangsprestene, førte nok også til misunnelse blant de andre prestene i Valdres som så med ublide øyne på denne ”katolske” kirken. Høytstående medlemmer av Akershus Stiftdireksjon sendte allerede i 1747 en klage til kirkestyret i Danmark hvor de beskrev overtroen og forfallet rundt Tomaskirken og ba om å få den revet. Trofaste forsvarere blant tidligere prester og andre, forhindret imidlertid riving og fikk rustet opp kirken. Godt vedlikehold og hyppig tjæring gjorde den vesle fjellkirken ramsvart og stolt igjen, klokkene fortsatte å klinge vakkert til messe og folk fortsatte å strømme til. Årene gikk og diskusjonen om kirken bølget stadig frem og tilbake. Tross alle gode krefter, fikk St.Tomaskirken til slutt dødsstøtet. Den 24. juni 1808 ble det gjort vedtak om riving i det Danske Kanselli og kirkestyret. Daværende prest Frederik Müller prøvde nok å utsette rivingen, men 2. november samme år ble den solgt på auksjon til landskremmer Andersen og lensmann Sukkestad for 46 riksdaler og revet ikke lenge etter. En epoke var over. Selve rivingen ble imidlertid også en spesiell historie, belagt med følelser og varsler. Treverket endte som småbruer på vidda og inventar og løsøre ble likt fordelt på de andre stavkirkene i disktriktet. Blant annet kom klokkene med den spesielt vakre klangen til Øye kirke hvor de visstnok henger fremdeles (ca. 1900). Det ringes igjen til messe En av landets merkeligste lovkirker var borte, men lever fremdeles omspunnet av sagn og myter. Et nytt og moderne kapell ble reist på samme sted i 1966 etter innsats og giverglede fra hele landet og gjennom mange år. Det ringes igjen til messe over Fillefjell midtsommerstid. Kilde: ”St. Thomaskyrkja Den landskjende love- og valfartskyrkja på Smeddaln mellom Lærdal og Valdres., av statsstipendiat Knut Hermundstad, st. Tomaskyrkja boklag 1966. PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID Thomas Becket og Canterbury Av Kathy Elliott Thomas Becket (1118–1170) var den engelske kong Henrik IIs betrodde kansler og venn. I 1162 utnevnte kongen ham til erkebiskop av Canterbury. To år senere bestemte Henrik at prester og andre av kirkens menn skulle dømmes av verdslig rett, ikke av kirken. Becket forsvarte kirkens selvstendighet overfor staten og kom i opposisjon til kongen. Han måtte flykte til Frankrike. I 1170 kom de til forlik og Becket vendte hjem. Men striden brøt snart ut igjen og kongen ble forarget på sin gamle venn. ”Vil ingen hjelpe meg med å bli kvitt denne brysomme presten?”, skal han ha ropt ut i sinne. Fire riddere tok kongens ord på alvor og myrdet Thomas Becket i Canterbury-katedralen den 29. desember i 1170. Drapet vakte stor oppsikt i hele Vest–Europa. Snart gikk rykter om mirakler ved Beckets grav. I 1173 ble han helgenkåret av paven. Henrik II måtte gjøre offentlig bot ved graven. I nesten 400 år var St. Thomas’ helgenskrin i Canterbury ett av de viktigste pilegrimsmålene i Europa. Stemningen blant pilegrimene på valfart fra London til Canterbury er udødeliggjort av Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene, skrevet på slutten av 1300-tallet. Foto: Dean and Chapter, Canterbury Cathedral
PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID På spor av pilegrimen i gamle Oslo Av Eivind Luthen I over hundre år har arkeologer gravd i byen under Ekebergsåsen. Området i Gamlebyen er Nordens største sammenhengende bevarte ruinområde fra middelalderen. Lag på lag av rester etter bybranner, trelagte gateløp, hustufter og skip er avdekket. Og ruiner etter seks kirker, tre klostre og to katedraler, de to siste var viktige valfartsmål for hele Østlandet. Oslo Hospital I Gamlebyen finner vi bl. a. Hospitalkirken, byens eldste sykehus fra 1794. Det ligger på tomten til Fransiskuseklosteret fra omkring 1300. I dag har det en direkte fortsettelse i Oslo Hospital. Hospitalets kirke er blitt bydelskirke under navnet Gamlebyen kirke. Det er spennende å tenke på at Oslo Hospital har sin opprinnelse i St Fransikus, en av middelalderens mest markante pilegrimer. Clemenskirken I ruinparken ligger de restaurerte ruinene av Clemenskirken fra 1100-tallet med Norges eldste kirkegård. På 1970-tallet ble motorveien lagt rett over Clemenskirken og man måtte nærmest krype under store betongkar for å komme til det gamle helligstedet som lå glemt og forsøplet i 25 år. Men i 1995 ble betongbroen sprengt vekk, veien forsvant og himmelen kom til syne igjen. Omkring ruinene er det i dag opparbeidet en park og den gamle kystlinjen fra middelalderen er markert med et vannspeil. Det gir parkområdet kvalitet og særpreg. Ved gangbroen ligger Saxegården fra år 1800, men eiendommen er omtalt allerede i 1334. Deler av kjelleren stammer fra middelalderen. Her lå det en skytningstue, dvs. vertshus som sikkert fikk besøk av tørste og sultne pilegrimer. Håkon V Magnusson Vi fortsetter ned til ruinene av Mariakirken. Med sine to monumentale tårn og en vestfasade som bare var sju meter smalere enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken i bybildet. Mariakirken var kongskirke og ble bygget ut under Håkon V Magnusson (1299 -1317). Da kirken sto ferdig omkring 1300, var den landets tredje største. Kong Håkon var opptatt av å ta vare på pilegrimene og påbød at det bl.a. skulle reises overnattingssteder (tavernaer) langs hovedveiene til Nidaros. Clemenskirken Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller Til Mariakirkens relikviesamling hørte ett av fingerleddene til den nylig kanoniserte Ludvig IX og en tagg av Kristi tornekrone holdt av to forgylte engler. I middelalderen utgjorde tornekronen og de øvrige relikviene fra Jesu lidelseshistorie kristenhetens helligste gjenstander og ble ofte betalt med enorme summer. Selv om kildene ikke sier mye om valfarten til Mariakirken, har kirken hatt mange besøkende, særlig på spesielle høytidsdager. Den kongelige relikviesamlingen må ha virket som en magnet på pilegrimene. Da kongen døde 8. mai 1319, ble han gravlagt i Mariakirken. Hele Oslo sørget, og det fortelles at det skjedde flere mirakler ved hans båre. En mann som hadde fått liktorner ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, en mann med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet han passerte kongens båre. Det var ikke merkelig at det ble ymtet om at kongen hadde vært en hellig mann. Og det fortelles at lysene brant på “hellig Håkons alter” gjennom lange tider. Det hender at lysene brenner ennå, jeg har av og til sett nedbrente telys på marmorplaten der kongens grav lå i århundrer. Nå har de jordiske restene blitt flyttet til Akershus festning. Hallvardskirken Fra Mariakirken tar vi opp til Hallvardskirken, eller det som er igjen av den. En gang var disse puslete ruinene Østlandets hovedhelligdom og katedralen må ha ruvet over den beskjedne byen som et berg. Her sto sølvskrinet med St Hallvards levninger, Oslo bys skytshelgen, bak alteret. Hit strømmet pilegrimer fra hele landsdelen, noen kom hit i ens ærend, andre var på vei til Trondheim. Katedralen ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet av korsfarerkongen Sigurd Jorsalfarer. Ifølge Snorre ble ”kongen selv gravlagt i steinveggen utenfor koret på sørsiden” da han døde i 1130. Flere andre kongelige ble også gravlagt i Hallvardkirken; Magnus Blinde i 1139, Inge Krokrygg i 1161, Orm Kongsbror i 1184 og kongssønnen Håkon Unge i 1257. Dessuten fikk flere biskoper og andre stormenn sin siste hvilested inne i kirken. Med sin spesielle arkitektur skilte Hallvardskirken seg fra de andre store katedralene fra samme periode. Mens man i Trondheim, Bergen og Stavanger var påvirket av impulser vestfra, hentet byggherrene i Oslo ideer fra Lund. Kirken fikk både langskip, sideskip og tverrskip, slik man hadde begynt å bygge sørover i Europa. Da kirken sto ferdig var den den nest største i landet, Oslos første katedral skulle bli et forbilde for senere kirkearkitektur i Norge. Det kan vi fremdeles se i Gamle Aker kirke, Nikolaikirken på Hadeland og domkirkeruinene på Hamar. Oslo bispegård På nordsiden av ruinene fra St. Hallvardskirken finner vi Oslo bispegård. Bispegården ble bygget delvis over Olavsklosteret. Noen av rommene er bevart, blant annet sakristiet. Her har nok mang en pilegrim skriftet. Bispegården ble oppført i 1883- 94 i nygotikk og byr på interessante detaljer; medaljonger med Oslos byvåpen med en Kristuslignende Hallvard, og en biskop. I kjelleren er det bevart noen hvelvede rom som brukes til foredrag og konserter. Det finnes også en og annen murrest fra 1300-tallet, samt dører og vindusåpninger i gotiske former Olavsklosteret ble grunnlagt i 1239 av dominikanerne og lå vegg i vegg med Hallvardskatedralen. Det var helt vanlig at det ble bygget et dominikanerkloster i tilslutning til byens katedral. Dominikanerne, de ble også kalt predikebrødre, la sterk vekt på lesning og studier, derfor fungerte klostrene gjerne som læreseter. Nord for Olavsklosteret lå Korskirken og det er ennå er murrester igjen av den. Etter kildene å dømme var det byens yngste kirke, antagelig reist omkring 1250. Som navnet sier var den viet til korset. Vest for Hallvardskatedralen lå bispeborgen. Her har man bl. a. funnet et pilegrimsmerke fra Vadstena. Om dette merket kunne snakke, hvilken gripende reiseberetning hadde vi ikke kunne få del i? St. Jørgens hospital Fra ulike kilder vet vi at det i middelalderen også fantes et hospital for spedalske med kirke og kirkegård, nemlig Laurentiushospitlaet eller Lavranshospitalet. Det ble også kalt St. Jørgens hospital. Hospitalet var ikke det vi i dag forbinder med et hospital, de syke knapt fikk noen behandling. Det var trolig en egen kirke og kirkegård, opprettet av kirken som tilholdssted for spedalske. Sykdom ble ansett som resultat av begåtte synder, og behandlingen var bot og bønn om hjelp fra helgener. Folk var klar over smittefaren, og de spedalske ble derfor isolert og måtte bære en egen drakt. Bygningene var antagelig reist i tre og det er ikke funnet spor av dem. Men utgravninger har avdekket en del skjellettrester i hagen til St. Hallvards aldersog sykehjem. Pilegrimsveien fra Gamlebyen mot Galgeberg er lagt utenfor aldershjemmet. Mikaelskirken på berget Gamle Aker kirke er Oslo eneste bevarte middelalderkirke og ligger vakkert til på en høyde. I dag ligger den omsluttet av det moderne Oslo, men inntil midten av 1800-tallet lå den landlig til utenfor byen ved et gammelt 20 21 Mariakirken Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller veikryss. Øst for kirken lå det nederste vadestedet over Akerselva, før det på 1600-tallet ble bygget permanent bro over elva ved Vaterland. Forbildet for Gamle Aker kirke er Hallvardskatedralen og Hamarkatedralen. Kirken har basilikalt skip, det vil si at skipet har et midtskip som hever seg over de smalere og la- vere sideskipene. Midtskipet har vinduer øverst som slipper lyset direkte inn.. Kirken er preget av stramme linjer og førsteklasses steinhåndverk. Kirken har blitt skadet av brann og det ingenting igjen fra middelalderens kirkeutstyr. Pilegrimsruten fra Tønsberg passerer Gamle Aker kirke. PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID En mann som hadde fått liktorner ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, en mann med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet han passerte kongens båre.
Page 1 and 2: KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistor
Page 3 and 4: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT
Page 9: PILEGRIMSSPOR HELLIGE REISER I FORT

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?