PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
KULTURHISTORISK MUSEUM<br />
Kulturhistorisk museum er ett av landets største museer<br />
og er et eget fakultet under Universitetet i Oslo.<br />
Kulturhistorisk museum omfatter Historisk museum<br />
og Vikingskipshuset som til sammen har over 500 000<br />
besøkende i året.<br />
Museet har Norges største samlinger fra norsk forhistorie,<br />
middelalder og fra antikken. Det har i tillegg en<br />
betydelig etnografisk samling med gjenstander fra alle<br />
verdensdeler, samt Norges største myntsamling.<br />
Museet har faste og skiftende utstillinger. De faste<br />
utstillingene omfatter norsk forhistorie, vikingtid og<br />
middelalder, mynter og betalingsmidler, oldsaker fra<br />
antikken og Det gamle Egypt og etnografiske gjenstander<br />
fra hele verden.<br />
I tillegg til de faste utstillingene arrangerer museet større<br />
temporære temautstillinger en til to ganger i året.<br />
Museet tilbyr også arrangementer av forskjellige slag.<br />
Den første søndagen i hver måned er barnesøndag for<br />
hele familien. Videre arrangeres det foredrag, omvisninger,<br />
filmfremvisninger, konserter, danseopptredener, ol.<br />
Kulturhistorisk museum er i ferd med å planlegge en<br />
samlokalisering og flytting til Bjørvika.<br />
Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo<br />
Frederiksgate 2, 0164 OSLO<br />
Postadresse: Postboks 6762 St. Olavs plass, 0130 Oslo<br />
Telefon: (+47)22 85 19 00 Fax: (+47)22 85 19 38<br />
E-post: postmottak@khm.uio.no<br />
Hjemmeside: www.khm.uio.no<br />
Historisk museum åpnet i 1904 og er ett av landets<br />
flotteste bygg i Jugendstil, tegnet av den kjente<br />
arkitekten Henrik Bull.<br />
Adressen er Frederiks gate 2, vis á vis Tullinløkka.<br />
Museet er åpent fra tirsdag til søndag (mandag stengt),<br />
15. mai til 14. september kl 10 - 17<br />
15. september til 14. mai kl 11 - 16.<br />
Museet har gratis adgang for alle.<br />
Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag,<br />
langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag,<br />
julaften, 1. juledag, 2. juledag, 1. mai og 17. mai.<br />
For mer <strong>info</strong>rmasjon om museet, se www.khm.uio.no<br />
Vikingskipshuset ble tegnet av arkitekten Arnstein<br />
Arneberg i 1913 og i 1926 åpnet den første fløyen med<br />
Osebergskipet.<br />
Adressen er Huk Aveny 35, på Bygdøy.<br />
Museet er åpent hver dag,<br />
1. mai til 30. september kl 9 - 18,<br />
1. oktober til 30. april kl 10 - 16.<br />
Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag, langfredag,<br />
påskeaften, 1.påskedag, julaften og 1. og 2. juledag.<br />
For mer <strong>info</strong>rmasjon om museet, se www.khm.uio.no<br />
Skoletilbud i<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
– bli med på ferden<br />
Gjennom en animasjonsfilm blir eleven kjent med fire pilegrimer, bl.a. den norske kongen Sigurd Jorsalfare.<br />
Skoleelever reiser mye - feriereiser, flytting eller familiebesøk. Men hvor mange kjenner til de store<br />
pilegrimsreisene i fortid og nåtid? I middelalderen kunne pilegrimsreisen være eneste sjanse til å komme<br />
utenfor landegrensene. Og for de som drar til Mekka i dag, kan pilegrimsreisen bli den viktigste<br />
reisen i livet. Gjennom historiske gjenstander, illustrasjoner og filmer, forteller <strong>Pilegrim</strong>sspor om tro,<br />
håp og fellesskap blant millioner av mennesker på vandring.<br />
Skolegrupper er hjertelig velkommen til utstillingen. Vi har satt sammen noen undervisningstilbud med<br />
forslag til fordypning. Tilbudene kan kombineres. Varighet: 60 minutter. Ta kontakt for spesielle ønsker<br />
på omvisning@khm.uio.no eller 22 85 99 64!<br />
Bestillingsskjema finner du på: www.khm.uio.no/skoleweb/booking.html<br />
<strong>Pilegrim</strong>er. Fortellinger om folk på farten. 2. – 4. trinn<br />
Hvorfor gikk folk på sine egne ben helt fra Oslo til Trondheim i gamle dager? Hør historien om Olav<br />
den hellige! I utstillingen får elevene se hvor pilegrimer reiser i dag, og de får høre fortellinger om pilegrimenes<br />
opplevelser på vei til Trondheim, Mekka og Ganges.<br />
<strong>Pilegrim</strong>er og helgener i middelalderen. 5.-7. trinn, Samfunnsfag og RLE<br />
Hvorfor i all verden dro folk i middelalderen på strevsomme reiser helt til Spania, Roma og Jerusalem?<br />
Hva opplevde de på veien og hva tok de med seg hjem? Vi utruster en elev til en pilegrimsferd og leter<br />
etter spor etter fortidens pilegrimer. På ferden møter vi helgener som St. Sunniva, St. Halvard og Olav<br />
den hellige. <strong>Pilegrim</strong>sreiser kan lære oss mye om livet i middelalderen, om gjestfrihet, fellesskap og tro,<br />
men også om korstog og svindel.<br />
Religiøse reiser i fortid og nåtid. 8. - 10. trinn, Samfunnsfag og RLE<br />
Hør folk fra Oslo fortelle om sine pilegrimsreiser og se hvilke minner de tar med seg hjem! I grupper<br />
drar elevene ut i utstillingen for å samle kunnskap om ulike pilegrimsmål – fra Ganges til Graceland.<br />
Hvorfor har folk med seg flasker med vann fra reiser til India, Saudi-Arabia, Israel og Frankrike? Vi<br />
samtaler om fellesstrekk mellom religionene slik de kommer til uttrykk gjennom pilegrimsreiser.<br />
<strong>Pilegrim</strong>er - middelalderens veier og verdensbilde. VG2, Historie<br />
<strong>Pilegrim</strong>sferder skapte møter mellom Europas mennesker og kulturer. Vi blir bl.a. kjent med to høyst<br />
forskjellige pilegrimsberetninger – den fromme Egerias reise til Jerusalem i senantikken og sagaen om<br />
den våpenglade pilegrimen Sigurd Jorsalfare. Hvordan utfyller arkeologiske funn de skriftlige kildenes<br />
bilde av pilegrimene? Et krusifiks fra årene like etter pesten kan fortelle mye om menneskers lidelse og<br />
håp i vanskelige tider.<br />
På vei mot hellige mål – pilegrimer i verdens religioner. VG3, Religion, Etikk, Livssyn<br />
<strong>Pilegrim</strong>sreiser er en spennende innfallsvinkel til verdensreligionene. Hva er likheten mellom Hanne<br />
Maries ridetur til Trondheim, Pulendrans reise til Sri Lanka og Sulemans besøk i Mekka? Var det helt<br />
andre grunner til at folk vandret med kappe og stav på middelalderens pilegrimsveier? Vi drøfter også<br />
om valfarter til Elvis’ Graceland og fotballreiser til Liverpool kan overta noen av religionens funksjoner<br />
i dag.<br />
Historie og Filosofi, 2 VG og 3 VG<br />
Europa ble født på pilegrimsveien til Santiago de Compostela, uttalte Goethe. Hva kan han med ha ment<br />
med dette utsagnet? Vi undersøker hvilke skriftlige og arkeologisk kilder vi har omkring pilegrimsreiser<br />
og hva de kan fortelle om tenkning og kulturspredning i middelalderen. Men kan vi alltid stole på<br />
kildene? Tilbudet kan kombineres med Oldtid og myter i Det gamle Egypt.<br />
Les mer på www.khm.uio.no/utstillinger2/pilegrimsspor/<br />
Illustrasjon: Johnny Kreutz, KHM<br />
HISTORISK MUSEUM<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Relikvienes hemmelighet<br />
side 3<br />
Hvilken kirke er helligst i verden<br />
side 8<br />
Håkon jarl brøt forliket, myrdet Magnus jarl<br />
side 16<br />
Botsvandring med innsatte<br />
side 23<br />
Den hellige ilden<br />
side 24<br />
Med japanske pilegrimer til<br />
gudenes og buddhaenes fjell<br />
side 30<br />
Frederiksgate 2 (ved Tullinløkka)<br />
Åpent tirsdag til søndag kl 10 - 17<br />
15. september til 14. mai kl 11 - 16<br />
www.khm.uio.no
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
”<strong>Pilegrim</strong>sspor – hellige reiser i fortid og nåtid” åpnet 5. juni i Historisk museum og vil bli stående til påske 2010.<br />
Utstillingen er delt i to, det handler både om pilegrimer i fortid og i nåtid.<br />
Prosjektledere for utstillingen er museumslektorene, arkeolog Kathy Elliott<br />
og teolog Martin Hager-Saltnes.<br />
Kathy Elliott, om pilegrimene i middelalderen:<br />
Hvordan var det å være pilegrim i middelalderens Europa? Hvorfor la folk<br />
ut på lange pilegrimsferder og hva var de store pilegrimsmålene? Hva tok de<br />
med seg på reisen og hvilke minner brakte de med seg hjem? I utstillingen<br />
”<strong>Pilegrim</strong>sspor” forsøker vi å gi svar på spørsmål som disse.<br />
Livet i middelalderen kunne være kort og brutalt. Sykdommer, krig og pest<br />
herjet og døden var alltid nær. Folk søkte hjelp fra Gud og hans helgener for å<br />
slippe unna ondskapen og å få tilgivelse for sine synder. Å vandre til et hellig<br />
sted var én måte å komme nærmere Gud på.<br />
Kanskje ikke så rart at folk dro ut på pilegrimsreisesreise til hellige steder for<br />
å komme nærmere Gud. Syke valfartet i håp om å bli helbredet, noen dro for å<br />
takke Gud for frelse fra sykdom og synd og enkelte var dømt til pilegrimsferd<br />
som straff eller bot.<br />
Vi ønsker velkommen til en sanselig og stemningsfull middelalderverden<br />
hvor pilegrimsveiene fører til de store pilegrimsmålene - Jerusalem, Roma,<br />
Santiago de Compostela og Nidaros – men også til mindre valfartssteder som<br />
Lom og Røldal i Norge.<br />
Vi møter helgene, bl.a. Olav den Hellige, St. Sunniva, St. Jakob og St. Nikolaus<br />
(Santa Claus) og hører deres historier. De ekte gjenstandene, helgenfigurer,<br />
relikvier og pilegrimsmerker, fyller utstillingen og gir liv.<br />
”<strong>Pilegrim</strong>sspor” har skoleelever som viktig målgruppe. Vi har laget en animasjonsfilm<br />
om fire historiske pilegrimer som dro på pilegrimsreise på hver<br />
sin måte. Historiene skal formidle både det fromme, det modige og det motsetningsfulle<br />
i middelalderens pilegrimsverden.<br />
Denne avisen skal gi deg lyst til å bli med på pilegrimenes ferd<br />
til ukjente steder, hellige monumenter, nye ideer, andre tanker<br />
og verdslige opplevelser.<br />
Vi inviterer deg inn til ”<strong>Pilegrim</strong>sspor” i Historisk museum.<br />
Avisen kan være et nyttig bidrag til forståelse av tankene om<br />
og ideene bak pilegrimsvirksomhet.<br />
Vi takker for mange og gode bidrag til avisen og er<br />
takknemlige for å kunne utgi gratis avis til alle som ønsker.<br />
Avisen er trykket i 20.000 eksemplarer.<br />
Redaksjonen er avsluttet 17. juni 2009<br />
Ellen Semb<br />
Johnny Kreutz<br />
med god hjelp fra Martin Hager-Saltnes<br />
Avisen er trykket ved NR1TRYKK, Lillestrøm<br />
Martin Hager-Saltnes, om moderne pilegrimer:<br />
Hva bør en utstilling om pilegrimer i dag handle om? Det finnes jo et utall<br />
pilegrimsmål og en overflod av bøker, fotografier og suvenirer fra dem.<br />
Vi valgte å fokusere på mennesker i Norge sine egne erfaringer. Du vil møte<br />
en håndfull vanlige kvinner og menn som forteller om en reise som skiller<br />
seg fra alle andre reiser de har lagt ut på. Resultatet er et globalt perspektiv på<br />
pilegrimsreiser. Oslofolk har en mangeartet religiøs bakgrunn, og det er like<br />
naturlig å sjekke inn til Mekka som å knytte på seg fjellstøvlene og ta fatt på<br />
pilegrimsleden mot Nidaros. Med et mangfoldig samfunn kommer også store<br />
katolske pilegrimsmål nærmere, norsk-filippinere besøker den svarte madonna<br />
i Polen, mens norsk-vietnamesere valfarter til Fatima i Portugal.<br />
Samtidig som religion er blitt mindre viktig for mange nordmenn, er det blitt<br />
så mye lettere og billigere å reise. Du trenger ikke et helt år for å besøke<br />
Varanasi ved Ganges. Derfor overstrømmes pilegrimsmål av besøkende som<br />
aldri før. Men folk har varierte motiver for å reise, noen søker Gud, andre sine<br />
kulturelle røtter, atter andre ønsker tid for seg selv.<br />
Er ikke mye av dette egentlig masseturisme? Jo, det også. Men som utstillingen<br />
viser, er ikke skillet mellom turist og pilegrim alltid så skarpt. Forresten<br />
reiste også mange av middelalderens pilegrimer i flokk og handlet suvenirer<br />
underveis. Eventyrlyst og utferdstrang spilte med, den gang som nå, i tillegg<br />
til religiøse motiver.<br />
Må alle pilegrimsreiser egentlig ha noe med religion å gjøre? ”Dette ble min<br />
pilegrimsreise,” sier noen etter å ha besøkt Graceland og Elvis Presleys grav.<br />
Kanskje en fotballreise til Liverpool fyller noen av de samme menneskelige<br />
behovene for opplevelse, tilhørighet og mening som middelalderens massevalfarter<br />
til Roma og Santiago de Compostela gjorde? Vi håper utstillingen<br />
avslører både overraskende likheter og klare forskjeller mellom verdens pilegrimstradisjoner<br />
– både i fortid og nåtid.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sspor – avisen<br />
I tilknytning til utstillingen gir museet ut en avis om pilegrimer, reiser og<br />
pilegrimsmål. Vi har invitert folk med faglig bakgrunn og eller spesialinteresser<br />
til å skrive for avisen. Vi har fått inn mange gode bidrag og har redigert<br />
dem til leselyst for publikum. Vi håper avisen gir kunnskap om og innsikt i<br />
ideene omkring pilegrimsvirksomhet, helgener og det hellige.<br />
Velkommen<br />
Labyrinter<br />
I katedralene i Chartres og Amiens i Frankrike finnes det innfelt<br />
labyrinter i gulvet. Labyrinten forestiller en symbolsk reise.<br />
Bare den rette veien følger til målet. De som ikke hadde anledning til<br />
å dra på en pilegrimsreise, kunne krype gjennom labyrinten på<br />
knærne.<br />
Denne symbolske ”Jerusalemsveien” var også en vei til tilgivelsen.<br />
2 3<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Relikvienes hemmelighet<br />
Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad<br />
Av Alf Hammervold<br />
Torner av Kristi tornekrone,<br />
kluter dynket i Kristi blod, en<br />
flik av jomfru Marias hodeslør,<br />
likrøveri, forgiftning og<br />
kokte knokler. Også dette er<br />
en del av historien om helgener,<br />
relikvier og undere.<br />
Likvel - den største kjærlighetsgjerning<br />
et menneske kan gjøre,<br />
er å gi sitt liv for andre. I forhold<br />
til den kristne tro var det dette<br />
Kristus gjorde for oss ved sin<br />
død på korset. Da forfølgelsene<br />
av de kristne var over og keiser<br />
Konstantin hadde gjort kristendommen<br />
til det romerske rikets<br />
foretrukne religion i Milano i<br />
313, ble livet for de kristne totalt<br />
forandret. Og i 391-2 gjorde<br />
keiser Theodosius den Store<br />
kristendommen til den eneste<br />
tillatte religion.<br />
Å ha samme tro som keiseren ga<br />
status, nå måtte man misjonere<br />
og propagandere denne nye religionen<br />
i det romerske imperium.<br />
Å vise til de første kristnes<br />
trofasthet og offervilje ble et<br />
viktig element i forkynnelsen.<br />
Martyrene, de som hadde ofret<br />
livet for sin tro, ble naturlig<br />
nok de beste eksempler for de<br />
kristnes kjærlighet og offervilje<br />
for troen.<br />
De kristne hadde videreført<br />
skikken fra den jødiske tradisjonen<br />
med å begrave de dødes<br />
legemer, i motsetning til kremasjon<br />
som var utbredt i det romerske<br />
riket. Etter hvert bygget man<br />
kapeller over martyrgravene<br />
hvor messen kunne feires.<br />
Helgener på flyttefot<br />
I den første tiden skjedde begravelsene<br />
utenfor byen, men<br />
behovet for å flytte disse ”helligstedene”<br />
til mer sentrale områder<br />
i byene, ble stadig mer<br />
aktuelt. De kristne økte i antall<br />
og betydning i samfunnet. Derfor<br />
ble en mengde skjeletter av<br />
de første kristne flyttet til kirker<br />
i byene. Keiser Hadrians store<br />
tempel Pantheon (118-25), bygget<br />
til ære for de høyeste av Romas<br />
guder, ble viet til kirke med<br />
navnet S. Maria ad Martyres i år<br />
629. For at kirken skulle kunne<br />
ivareta det nye navnet, ble det<br />
kjørt 28 vognlass med martyrben<br />
fra katakombene og begravet i<br />
kirken.<br />
Fra vår egen tradisjon kjenner<br />
vi også skikken med å flytte helgeners<br />
levninger til nye steder<br />
(translatio). Både vårt rikshelgen<br />
St. Olavs, Sta. Sunnivas og<br />
St. Halvards legemer ble flyttet<br />
fra sine opprinnelige graver,<br />
”skrinlagt” (lagt i kostbare og utsmykkede<br />
kister) og plassert i de<br />
viktigste norske byer, Nidaros,<br />
Bergen og Oslo. Men dette var<br />
slett ikke en nyhet i den kristne<br />
helgentradisjonen.<br />
Allerede knoklene fra de hellige<br />
tre konger ble, i følge tradisjonen,<br />
funnet av Sta. Helena<br />
(keiser Konstantin den Stores<br />
mor) og ført til Konstantinopel.<br />
Herfra ble de senere fraktet til<br />
Milano og ført til Køln i 1164<br />
hvor de ble feiret med store religiøse<br />
festligheter. Disse relikviene<br />
ble sett på som noen<br />
av kristenhetens aller helligste<br />
klenodier. Den mektige gotiske<br />
Kølnerdomen er oppført over de<br />
hellige kongers levninger. Men<br />
egentlig var knoklene regelrett<br />
et krigsbytte og tatt fra Milano<br />
med makt. Kølns byvåpen inneholder<br />
fremdeles tre kongekroner<br />
til minne om de tre hellige<br />
kongene.<br />
Hvordan stjele en helgen<br />
Fra tidlig middelalder har helgengravene<br />
tiltrukket seg en mengde<br />
pilegrimer. Disse gravene ble<br />
naturlig nok viktige, ikke bare<br />
i religiøs sammenheng, men<br />
også i verdslig sammenheng. <strong>Pilegrim</strong>ene<br />
trengte herberge, mat<br />
og annet til sin forpleining, det<br />
ga inntekter til de religiøse sen-<br />
tra. For å vedlikeholde og gjerne<br />
øke inntektene, var det viktig å<br />
bevare helgengraver og relikvier<br />
av høy status.<br />
Apostelen Markus<br />
I og med at Kristi grav var tom<br />
etter himmelfarten, ble apostelgraver<br />
med levninger gjenstand<br />
for stor oppmerksomhet. Det<br />
var kanskje derfor den mektige<br />
og driftige sjøfartsbyen Venezia<br />
foretok en skikkelig gravplyndring<br />
i Alexandria i Egypt<br />
i 829. Her lå apostelen Markus<br />
begravet. Markus var til og med<br />
en av de fire evangelistene, det<br />
gjorde hans levninger ikke mindre<br />
attraktive. Men fordi Alexandria<br />
var under muslimsk<br />
herredømme, ble evangelisten<br />
pakket inn i en slaktet gris og<br />
gjemt på venetianernes skip.<br />
Man visste at svinet, ifølge islamsk<br />
tro, var urent og at de<br />
I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten,<br />
ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor<br />
oppmerksomhet.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
egyptiske vaktene derfor ikke<br />
ville berøre svinekjøttet. Etter<br />
dette vellykkede tyveriet, kunne<br />
Venezia øke sin status og berømmelse<br />
i kristenheten og bygget<br />
den mektige Markuskirken over<br />
helgengraven.<br />
Veneziafarere vil kjenne igjen<br />
evangelistens symbol, en bevinget<br />
løve, fra utallige steder i<br />
byen, samt i tidligere venetianske<br />
besittelser. For å gjøre dette<br />
tyveritoktet mer akseptabelt for<br />
de fromme pilegrimene, oppsto<br />
legenden om at Markus i sin tid<br />
hadde misjonert i venetoområdet<br />
og i en visjon sett en engel. Dette<br />
Guds sendebud hadde da tiltalt<br />
evangelisten med ordene: ” Pax<br />
tibi, Marce, Evangelista meus”<br />
(Fred være med deg, Markus,<br />
min evangelist). Disse ordene<br />
er innskriften i den åpne boken<br />
som Markusløven holder i labbene.<br />
St. Nicolaus<br />
Denne suksessen inspirerte trolig<br />
sjøfartsbyen Bari på Adriaterhavskysten<br />
til et lignende raid<br />
i Myra i Anatolia (nåværende<br />
Tyrkia) i 1087. St. Nicolaus var<br />
biskop i Myra på 300-tallet og<br />
kjent for å utføre mirakler. Hans<br />
grav var i Myra. Etter å ha brutt<br />
opp sarkofagen til St. Nicolaus,<br />
løp røverne fra Bari med ”byttet”<br />
ned til skipene. De fortvilte<br />
borgerne av Myra ville slett ikke<br />
gi slipp på sin mirakelgjører og<br />
løp etter røverne med hyl og<br />
skrik. Men forgjeves, de måtte<br />
se seg slått da skipene fra Bari<br />
brått fikk fralandsvind og kom<br />
seg unna med sin dyrebare last.<br />
Kanskje dette skjedde fordi St.<br />
Nicolaus bl.a. var sjøfarernes<br />
beskytter og hjalp til under<br />
”flukten” fra hedningene som<br />
da rådet i Myra. Tilbake i Bari<br />
ble en prektig kirke reist over<br />
helgengraven og en mengde pilegrimer<br />
strømmet til.<br />
Som en av de kristnes viktigste<br />
hjelpere, ble st. Nicolaus tillagt<br />
en mengde ”oppgaver”. Han er<br />
blant annet skytshelgen for Russland,<br />
verner sjøfolk mot forlis,<br />
drukning og ulykker til sjøs og<br />
beskytter mer enn 50 håndverkergilder;<br />
slaktere, ølbryggere,<br />
brennevinsbrennere, bøkkere<br />
og pantelånere. Helgenens attributt<br />
er tre pengepunger eller<br />
kuler av gull (symbolet på<br />
hans store gavmildhet overfor<br />
de fattige) og er den dag i dag<br />
pantelånernes symbol. Viktigst i<br />
moderne tradisjon er at han ble<br />
til Santa Claus – julenissen fordi<br />
han er barnas beskytter. En av<br />
”søsterkirkene” i Gran på Hadeland<br />
er for øvrig innviet til hans<br />
ære. I henhold til de utallige<br />
mirakelberetninger og virkeområder<br />
som knyttes til ham, må St.<br />
Nicolaus være en av de travlest<br />
opptatte helgener i kristenheten.<br />
Teologer og mordere<br />
At martyrhelgener hadde en<br />
særlig høy status var bare å<br />
forvente, men også andre hellige<br />
kvinner og menn kunne etter<br />
hvert med fordel stille opp i<br />
dette himmelske hierarki som<br />
kirken viste til. Misjonærer,<br />
lærde teologer og geistlige, eremitter,<br />
klosterfolk, ja snart enhver<br />
livssituasjon, yrke og stilling<br />
i livet ble gjenspeilt i skaren av<br />
helgener. Fra de mektigste til de<br />
mest ydmyke mennesker, fra de<br />
rikeste til de fattigste og fra de<br />
frommeste sjeler til de som slett<br />
ikke så ut til å ha levd et sømmelig<br />
liv, kunne etter hvert være<br />
til hjelp og inspirasjon for oss i<br />
denne verden. Vi kan finne både<br />
mordere og prostituerte blant<br />
de hellige. Dette gir oss alle et<br />
håp, den himmelske salighet får<br />
man slett ikke del i ved egen<br />
fortjeneste eller egen kraft, men<br />
ved Guds nåde.<br />
Eksport og import<br />
Tradisjonen krevde at alle altere<br />
(hvor en gyldig messe<br />
kunne feires) måtte inneholde<br />
et sepulkrum (lite rom) med èn<br />
eller flere relikvier. Etter hvert<br />
som flere kirker ble bygget, ble<br />
etterspørselen etter relikvier<br />
stadig større. Utover i middelalderen<br />
økte også antall altere i<br />
kirkene. Her kan nevnes at kannikene<br />
ved katedralene hadde<br />
inntekt av og gjorde tjeneste ved<br />
hvert sitt alter. Nidarosdomen<br />
hadde eksempelvis 28 altere<br />
og like mange eller enda flere<br />
kunne finnes ved de andre store<br />
katedralene.<br />
Markedet for relikvier økte sterkt<br />
i senmiddelalderen. Korstogene,<br />
ikke minst det fjerde, hvor man<br />
plyndret Konstantinopel for<br />
byens hellige skatter, ble store<br />
leverandører til vestens kirker.<br />
Relikviemarkedet fyltes av både<br />
godtroende selgere og kjøpere<br />
og av smarte svindlere. Kirkens<br />
høyere geistlighet forsøkte stadig<br />
å advare mot uekte relikvier,<br />
men svært ofte med lite hell.<br />
Etter hvert kunne kirker, klostre<br />
og ikke minst fyrster opparbeide<br />
seg enorme samlinger av relikvier,<br />
til dels av merkelig art.<br />
Eksempelvis skulle Kurfyrsten<br />
av Sachsen, Fredrik den Vises<br />
samlinger inneholde mer enn<br />
19000 relikvier. Benediktinerne<br />
i Vendome hadde bl.a. fjær av<br />
erkeengelen Gabriels vinger og<br />
en bergkrystall som inneholdt de<br />
tårer som Jesus gråt ved Lasarus<br />
grav. Fransiskanerne i Roskilde<br />
hadde 501 relikvier, blant annet<br />
to stykker av Kristi vugge, 12<br />
splinter av korset, to tuster av<br />
apostelen Peters skjegg, samt en<br />
splint av hans kors og to lokker<br />
av Maria Magdalenas hår. Andre<br />
samlinger kunne inneholde<br />
sjeldenheter som noe av jomfru<br />
Marias brystmelk, eller som det<br />
nevnes – en ikke ubetydelig del<br />
av de 11.000 jomfruer. Disse<br />
skulle, sammen med den hellige<br />
Ursula, ha lidd martyrdøden i<br />
Køln.<br />
Tro og vantro<br />
Om troen på relikvienes åndelige<br />
kraft var stor, var også skepsisen<br />
til stede. Da biskop Gudmund av<br />
Holar på Island bad folk kysse<br />
relikvier han viste frem, kommenterte<br />
en islending at det<br />
ikke var godt å vite om dette var<br />
hestebein eller helgenbein. Her<br />
må vi også minnes dronning Alfivas<br />
forsøk på å avkrefte Olav<br />
den Helliges helgenstatus ved å<br />
forsøke å brenne kongens hår.<br />
Blant de aller uheldigste relikviesamlere<br />
skal ha vært noen<br />
engelske geistlige som hadde<br />
kjøpt en helgens mumie for en<br />
stor sum i Roma. Da de kom<br />
hjem og høytidelig skulle gravlegge<br />
mumien, hadde man kommet<br />
for nær de brennende lysene.<br />
Mumien tok fyr og nærmest<br />
eksploderte slik at det haglet<br />
hudrester over hele menigheten.<br />
Naturligvis innså alle da at ”helgenen”<br />
ikke var ekte, man var<br />
blitt grundig lurt.<br />
Det å vurdere relikviers ekthet<br />
kunne være vanskelig. Men<br />
hjelp kunne, ifølge Legenda<br />
Aurea, komme fra uventet hold.<br />
Det fortelles her at Sta. Helena<br />
tok med seg det tre hundre år<br />
gamle høyet fra Jesu krybbe fordi<br />
oksen og eselet i stallen ikke<br />
skulle ha spist av det. Dyrene<br />
hadde åpenbart en større åndelig<br />
innsikt enn mange mennesker.<br />
De aller ivrigste relikviesamlere<br />
kunne skaffe seg relikvier på de<br />
underligste vis. I den portugisiske<br />
kolonien Goa i India hadde<br />
en from pilegrim ærbødig kysset<br />
den hellige Frans Xaviers fot,<br />
samtidig så han sitt snitt til å bite<br />
tåen av ham.<br />
Relikvarier<br />
De kosteligste relikviene plasserte<br />
man i vakkert forarbeidede<br />
relikvarier, utført i de forskjelligste<br />
former og i edle materialer.<br />
Vi ser ofte i kildene fra middelalderen<br />
at relikviene var viktige<br />
kongelige gaver. Det fineste av<br />
disse i Norge var trolig St. Olavs<br />
skrin i Nidarosdomen.<br />
Den 12. september feiret man i<br />
Norge ”Fingergullsmesse”. Det<br />
var til minne om at en dråpe av<br />
Kristi blod i 1165, under erkebiskop<br />
Øystein, hadde kommet til<br />
Nidaros. Navnet tilsier at blodet<br />
ble oppbevart i en beholder<br />
formet som en fingerring i gull.<br />
Kong Sverre, som i følge tradisjonen<br />
var prestelærd, hadde<br />
anbrakt relikvier både i for- og<br />
akterstavnen i sitt krigsskip. Et<br />
spesielt nordisk tilfelle er det<br />
såkalte Roskildekorset. Dette er<br />
et vakkert bysantinsk brystkors<br />
i gull, smykket med edelstener.<br />
Brystkorset ble funnet i hodet<br />
på et korbuekrusifiks som stammet<br />
fra Roskilde domkirke (ca<br />
1200). Brystkorset ble oppdaget<br />
da krusifikset ble solgt på auksjon<br />
i 1806 og kjøperen skulle<br />
hugge opp krusifikset til brensel.<br />
Korsets innhold ble i sin tid<br />
trolig antatt å være en splint av<br />
Kristi kors.<br />
Når biskop Hoskuld av Stavanger<br />
i 1515 gir en oversikt<br />
over sin kirkes relikvier, inneholder<br />
den bl.a. en klut dynket<br />
i Kristi blod og litt av jomfru<br />
Marias hodeslør. Selv hadde han<br />
i 1513 bl.a. brakt med seg en flis<br />
av Kristi kors fra Roma. Så sent<br />
som på denne tiden ser vi at relikviene<br />
spiller en viktig rolle i<br />
den katolske kulten, bare noen få<br />
år før reformasjonen blir innført<br />
i Danmard-Norge i 1537.<br />
Den hellige forhud<br />
En av de underligste relikvier<br />
vi kjenner til må være Kristi<br />
forhud. Her er vi inne på den<br />
såkalte preputialkulten. Da Kristi<br />
grav ble funnet tom på den<br />
tredje dag etter korsfestelsen og<br />
etter himmelfarten, kunne vel<br />
ingen levninger fra ham finnes<br />
her på jorden. Men i tillegg til<br />
blodet fra korsfestelsen, måtte<br />
det finnes levninger av forhuden<br />
fra Jesu omskjæring. Beretningen<br />
om denne hendelsen kjenner<br />
vi fra det Nye Testamente.<br />
Omskjæringen var et symbol på<br />
det jødiske folks pakt med Gud.<br />
Men hvor hadde forhuden blitt<br />
av?<br />
Etter sigende finnes det 13 eksemplarer<br />
av forhuden som er<br />
bevart. Den kanskje mest kjente<br />
finnes i katedralen i Metz og<br />
flere skal finnes i området omkring<br />
Antwerpen.<br />
Rask relikvieproduksjon<br />
Martyrene som hadde lidd<br />
døden for sin tro, ga grobunn for<br />
utallige beretninger om lidelser,<br />
fangenskap, tortur og død. Beskrivelsene<br />
i hagiografiene var<br />
ofte mange og inngående. Også<br />
den kristne billedkunst fant<br />
mange og kjære motiver her. Eksempelvis<br />
fortelles at St Vitus,<br />
vandalenes skytshelgen som er<br />
kjent for å helbrede sykdommen<br />
Sankt Veitsdans (Sydenhams korea,<br />
en slags giktsykdom), helbredet<br />
keiser Diokletians sønn<br />
for sykdommen. Men deretter<br />
ble han kastet i en gryte med<br />
kokende bek og bly. Han steg<br />
uskadd opp av gryten, men skal<br />
så ha lidd martyrdøden under<br />
kristenforfølgelser i år 295.<br />
Likeledes forteller en gammel<br />
legende at evangelisten St. Johannes<br />
under de samme forfølgelsene<br />
ble kokt i olje utenfor<br />
Romas bymur. Her finner<br />
vi i dag kapellet S. Giovanni in<br />
Oleo. Han forble uskadet og der-<br />
for forvist til øya Patmos hvor<br />
han fikk de visjoner vi kjenner<br />
fra Apokalypsen.<br />
Om dette er årsaken til tradisjonen<br />
med skjelettifisering av<br />
nylig avdøde helgener, er uvisst.<br />
Å ha en hel helgen i sin grav,<br />
som eksempelvis i Olavsskrinet<br />
i Nidarosdomen, kunne etter<br />
hvert bli noe eksklusiv. Som<br />
tidligere skrevet skulle kravet<br />
om et stadig økende antall relikvier<br />
etterkommes. Dette<br />
kunne oppfylles ved en oppdeling<br />
av helgenenes knokler slik<br />
som mang gjorde Kristi kors og<br />
tornekrone. Når det gjaldt forlengst<br />
henfarne hellige personer,<br />
kunne deres ben fordeles til flere<br />
kirker og relikviesamlinger over<br />
hele kristenheten. Men hva med<br />
nylig avdøde personer som man<br />
visste kunne få en snarlig kanonisering<br />
(helgenkåring)? Skulle<br />
man da vente i årevis til naturen<br />
hadde gått sin gang og knoklene<br />
kunne adskilles og gis til verdige<br />
mottakere?<br />
Løsningen ble skjelettifisering;<br />
kjøttet ble skilt fra knoklene og<br />
begravd. Dette kunne raskest og<br />
greiest gjøres ved å koke den<br />
døde i olje. Og dermed hadde<br />
man lurt naturen for flere års ventetid.<br />
Dette skjedde trolig med<br />
mange hellige personer. Ludvig<br />
den Hellige av Frankrike døde<br />
i 1270 under et korstog i Tunisia.<br />
Der skal han ha blitt kokt og<br />
knoklene brakt hjem til Frankrike.<br />
Da St. Thomas Aquinas,<br />
den store dominikanske teologen<br />
døde i 1274, skal det ha vært<br />
av forgiftning. Klostrene hadde<br />
ofte en skral økonomi, men relikvier<br />
ville kunne bidra til en<br />
bedre økonomisk situasjon. Da<br />
Thomas på vei til et kirkemøte i<br />
Lyon, måtte han søke tilflukt i et<br />
kloster fordi han ikke var frisk.<br />
Ryktene forteller imidlertid at<br />
han raskt ble dårligere, han skal<br />
ha blitt forgiftet av en sild i klosteret.<br />
Ikke mange dager etter ankomsten,<br />
døde Thomas Aquinas<br />
av sykdom innenfor klostrets<br />
murer.<br />
Det påstås også at ikke før hadde<br />
han trukket sitt siste åndedrag,<br />
skar munkene av ham hodet og<br />
delte den tykke kroppen hans<br />
opp i passende biter for å få plass<br />
til ham i gryten. Deretter kunne<br />
knoklene selges.<br />
Hendelser som dette nevnes<br />
vanligvis ikke i kirkehistoriebøkene.<br />
Om vi nå tror at dette<br />
viser manglende ærefrykt for de<br />
døde, tar vi feil. De dødes legemer<br />
var ikke verdifulle ved egen<br />
kraft, men som formidlere til oss<br />
på denne jord, av Guds nåde og<br />
uendelige kjærlighet.<br />
4 5<br />
Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Pausanias, en pilegrim i Det gamle Hellas<br />
Av Marina Prusac<br />
I den førkristne antikken, i<br />
Middelhavsområdet fra ca. 700<br />
f.Kr. til 300 e.Kr., ble det reist<br />
mange templer til ære for<br />
Olympens tolv guder. Folk flest<br />
ofret til gudene foran helligdommene<br />
i sine egne byer, men<br />
noen la også ut på lange reiser<br />
for å ofre til en spesiell guddom<br />
på et bestemt sted. Der trodde<br />
man at det var en særlig kraft.<br />
Mange reiste til legeguden Asklepios’<br />
helligdommer. Asklepios’<br />
mest kjente helligdommer<br />
var på øya Kos og i Pergamon,<br />
pilegrimer valfartet dit for å bli<br />
leget fra sykdommer. Slanger<br />
var hellige dyr i Asklepioskulten<br />
og ble ofte brukt i ritualene<br />
som ble utført. Giftfrie<br />
slanger snodde seg rundt på gulvet<br />
der pilegrimene sov. Noen<br />
ganger var det særlig viktig å<br />
overnatte i den helligdommene<br />
man valfartet til, gudene kunne<br />
gi løsninger på problemer mens<br />
man drømte. I andre helligdommer<br />
ofret man en figur av en<br />
kroppsdel som var syk i håp<br />
om at nettopp denne kroppsdelen<br />
skulle helbredes. Mange<br />
kroppsdeler av keramikk og<br />
metall er funnet i helligdommer<br />
i Middelhavsområdet.<br />
En av verdens første pilegrimer,<br />
Pausanias, vandret Hellas<br />
rundt i 30 år, fra 150-180<br />
e.Kr. og skrev ned alt han så i<br />
10 bøker, Periegesis. Det ville<br />
være en drøm å intervjue ham<br />
i dag. Drømmer skal følges<br />
og redaksjonen satte førsteamanuensis<br />
Marina Prusac på<br />
saken. Fra antikken har vi fått<br />
dette intervjuet:<br />
- Hva fikk deg til å foreta denne<br />
lange reisen, Pausanias?<br />
-Jeg ville se alle de hellige<br />
stedene i mitt hjemland, Hellas.<br />
Jeg hadde hørt og lest om<br />
mange myter og mysterier som<br />
jeg ønsket å oppleve. Da jeg<br />
reiste rundt, var Hellas en del<br />
av Romerriket og mange av de<br />
gamle templene var i ferd med å<br />
forfalle. Det var viktig for meg<br />
å dokumentere alle greske templer<br />
og ritualer slik at de ikke<br />
skulle bli glemt. Jeg beskrev alt<br />
veldig nøye slik at ingen detaljer<br />
skulle gå tapt.<br />
- Noe hoppet du vel over?<br />
- Det er sikkert og visst at jeg<br />
ikke kunnet ta med alt! Hellas<br />
er et veldig rikt land, og det<br />
ville blitt hundre bøker dersom<br />
Søyle fra Zeus-tempelet i Olympia Foto: Adam Lindhagen<br />
jeg skulle tatt med alt. Jeg måtte<br />
velge og det romerske var ikke<br />
det viktigste. Tvert imot. Husk<br />
hvor mye romerne ødela etter<br />
at de tok makten. Tenk på hærføreren<br />
Sulla som drev regelrett<br />
hærverk mot gudene våre.<br />
Heldigvis ble han straffet med<br />
de verste sykdommer. Likevel<br />
har jeg tatt med noen romerske<br />
bygninger, for eksempel keiser<br />
Hadrians tempel i Olympia. Det<br />
ble reist til den største av alle de<br />
greske gudene, Zeus.<br />
- Er du egentlig en pilegrim<br />
eller bare en reisende?<br />
- Jeg besøkte hovedsakelig hellige<br />
steder, fra Kalydon i vest til<br />
Maraton i øst. Jeg var interessert<br />
i seremoniene ved helligdommene<br />
jeg hadde hørt om. Du<br />
kan kalle det en religiøs dannelsesreise.<br />
Jeg var en pilegrim<br />
og skrev først og fremst for andre<br />
pilegrimer. Det var viktig<br />
for meg å skildre både ytre tegn<br />
på det hellige og den indre opplevelsene<br />
av dem.<br />
Av og til måtte jeg foreta strabasiøse<br />
omveier, andre ganger<br />
var det ingenting igjen å se. Jeg<br />
reiste for eksempel til den hellige<br />
grotten i Elaiusberget hvor<br />
fruktbarhetsgudinnen Demeter<br />
gjemte seg i sorg over at dødsrikets<br />
gud, Hades, hadde bortført<br />
datteren hennes, Kore. Da<br />
måtte jeg vandre et godt stykke<br />
6 7<br />
Noen ganger var det særlig viktig å overnatte i den<br />
helligdommene man valfartet til, gudene kunne gi<br />
løsninger på problemer mens man drømte.<br />
vest for Megalopolis i Arkadia til<br />
Figalia, hvor jeg endelig kunne<br />
klatre opp til grotten. Der skal<br />
det en gang ha vært et gudebilde<br />
i tre som brant opp. Gudebildet<br />
ble visstnok erstattet av et bilde<br />
i bronse og det hadde jeg gledet<br />
meg til å se. Men det var ikke<br />
noen bilder i grotten, og ingen<br />
av dem som bodde i nærhheten<br />
kunne huske å ha sett noe bilde.<br />
Men det var et hellig sted, og jeg<br />
var vitne til flere ritualer som<br />
ble utført av en prest og tre assistenter.<br />
- Hvor fikk du den sterkeste opplevelsen?<br />
Pausanias ser hemmelighetsfull<br />
ut og veier ordene sine med<br />
omhu før han svarer.<br />
- Olympia var ett av de viktigste<br />
valfartsstedene i Hellas. Himmelen<br />
har ikke vist noe annet<br />
sted mer nåde enn de olympiske<br />
lekene og eleusinske ritene.<br />
Olympia og Eleusis var utvilsomt<br />
de mest betydningsfulle<br />
kultstedene man kunne besøke<br />
i Det gamle Hellas, ved siden<br />
av Delfi. Jeg forberedte reisene<br />
til Olympia og Eleusis godt. I<br />
Athen besøkte jeg Eleusinium<br />
for å gjøre meg klar til mysteriene<br />
i Eleusis og hadde en<br />
drøm så sterk at jeg ikke kan<br />
fortelle om den.<br />
- I Olympia ble gudenes gud,<br />
Zeus, dyrket. Hvilken gud ofret<br />
man til i Eleusis?<br />
- Demeter, Kore og Triptolemos<br />
som lærte menneskene å dyrke<br />
jorden. Stedet hvor Eleusis ligger,<br />
vitner om livets mysterium.<br />
Der deler den hellige elven<br />
Rheiti seg og der fikk bare<br />
gudinnenes prester fiske. Elven<br />
dannet et hellig skille mellom<br />
det som var atenernes land og<br />
det som tilhørte eleusinerne og<br />
deres eldgamle mysterier. Den<br />
hellige veien inn til Eleusis var<br />
flankert av rekker med skulpturer<br />
og helligdommer, det eldste<br />
tempelet der ble reist allerede<br />
på 500-tallet f.Kr. Det var templer<br />
og altre inne på det hellige<br />
området som overgår alt annet<br />
jeg kan fortelle om. Det inngikk<br />
i en harmoni med landskapet<br />
som ga den tilreisende en overveldende<br />
hellig opplevelse. Ett<br />
av templene var viet dødsrikets<br />
gud, Hades og der var terskelen<br />
til underverden.<br />
Jeg deltok i en prosesjon med<br />
brennende fakler og lot meg<br />
innvie i den eleusinske mysteriekulten.<br />
Straks etter hadde<br />
jeg dyp drøm som forbød meg<br />
å fortelle hva jeg hadde sett og<br />
lært mens jeg var innenfor det<br />
hellige området. De som ikke er<br />
innviet i denne kulten, får heller<br />
ikke høre om det de ikke får se.<br />
Jeg er bundet til taushet når det<br />
gjelder ritualene i Eleusis, men<br />
jeg forteller gjerne om alle de<br />
andre templene i Hellas som jeg<br />
har skrevet om.<br />
- På noen av valfartsstedene<br />
foregår det rituelle leker.<br />
Hvordan begynte det hele?<br />
- Lekene var til gudenes ære.<br />
De olympiske lekene i Olympia<br />
var en del av festivalen for Zeus,<br />
og representanter fra alle deler<br />
av Hellas konkurrerte der. De<br />
første lekene startet i 776 f.Kr.<br />
i forbindelse med en mytisk og<br />
romantisk historie. Den vakre<br />
Hippodameia hadde mange<br />
friere, men hennes far, Oinomaos,<br />
ville ikke la frierne få henne<br />
for lett. Han utfordret dem til<br />
vognkappløp. Han så til at frierne<br />
fikk en dårlig start og etter<br />
at tolv eller tretten friere hadde<br />
blitt drept i det hasardiøse løpet,<br />
tok en ung helt affære. Helten<br />
Peplos bestakk vognstyreren<br />
til Oinomaos som sørget for at<br />
han forulykket. Og dermed vant<br />
Peplos den vakre Hippodameia.<br />
Myten er avbildet på den østlige<br />
gavlen på Zeustempelet i Olympia<br />
som ble bygget omkring 460<br />
f.Kr.<br />
Etter hvert konkurrerte deltakerne<br />
også i andre leker der det<br />
var viktig å være atletisk, rask og<br />
smidig. Konkurransene var løp,<br />
løp med rustning, lengdehopp,<br />
spydkasting, diskoskasting,<br />
boksing og bryting. Liknende<br />
leker ble arrangert på andre<br />
hellige steder, slik som i Delfi,<br />
der man også hadde musikalske<br />
konkurranser.<br />
-Var Delfi også et viktig<br />
pilegrimsmål?<br />
- Absolutt. Der kunne man konsultere<br />
Apollons orakel, Pythia,<br />
som kunne svare på viktige<br />
spørsmål om fremtiden. Den<br />
pythiske festivalen ble først<br />
holdt hvert åttende år, men fra<br />
586 f.Kr. ble også den holdt<br />
hvert fjerde år, i likhet med de<br />
olympiske lekene. Den pythiske<br />
festivalen var den eldste i Hellas.<br />
De første som fikk premie<br />
var de som sang hymnen til<br />
Apollon best, det religiøse innholdet<br />
i festivalen var viktigere<br />
enn idrettslekene.<br />
Det var en sann fryd å overvære<br />
alle de musikalske konkurransene<br />
og skuespillernes resitasjon<br />
av både tragedier og<br />
komedier, for ikke å nevne<br />
malerkonkurransene. Kunstnerne<br />
malte direkte på veggene<br />
mens dommerne så på. Det er<br />
synd at så mye av dette er gått<br />
tapt.<br />
Vi er glade for at tekster av<br />
Pausanias og andre antikke forfattre<br />
finnes fremdeles.<br />
- Olympia var ett av de viktigste valfartsstedene<br />
i Hellas. Himmelen har ikke vist<br />
noe annet sted mer nåde enn de olympiske<br />
lekene og eleusinske ritene.<br />
Pausanius<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
”De viste oss alt det som står i skriften”<br />
Egerias reise til Det hellige land<br />
På slutten av 1800-tallet ble det oppdaget et gammelt<br />
manuskript som forteller om en pilegrimsreise til Det hellige<br />
land. Forfatteren er en kvinne kalt Egeria, som trolig<br />
hadde tatt reisen helt fra dagens Frankrike eller Spania<br />
på slutten av 300-tallet. Manuskriptet lar oss få kikke<br />
inni i de tidlige pilegrimenes tanker og opplevelser.<br />
Hvor ble Moses gravlagt?<br />
<strong>Pilegrim</strong>ene fulgte fotsporene til Bibelens hellige kvinner<br />
og menn ved hjelp av lokale guider. Egeria besøkte<br />
bl.a. en kirke på Nebos berg, hvor hun fikk øye på en liten<br />
forhøyning.<br />
”Jeg spurte de hellige menn hva dette var, og de svarte:<br />
”Her ble den Hellige Moses lagt av englene, for det står<br />
skrevet at ’intet menneske skal kjenne hans grav’, så det<br />
er sikkert at han ble begravet av engler. Graven hvor han<br />
ble lagt, den får man ikke se i dag: men våre forgjengere<br />
som levde her, har vist oss hvor han ble lagt, og på samme<br />
måte viser vi det til dere, og de gamle sa selv at de hadde<br />
hørt det av sine forgjengere.” Så holdt vi bønn og gjorde<br />
alt det vi efter skikken pleide å gjøre på de hellige steder,<br />
og derpå gikk vi ut av kirken.”<br />
Hvem har spist av korset?<br />
Egeria fikk oppleve påskefeiringen i det kristne miljøet i<br />
Jerusalem. Langfredag mintes de Jesu død på korset ved<br />
å ta fram korsrelikvien.<br />
”Den forgylte sølvkiste som inneholder korsets hellige<br />
tre, blir nå stilt frem. Den blir åpnet og vist frem, og<br />
korstreet med innskriften blir lagt på bordet. Biskopen<br />
som fremdeles sitter, legger hendene på ytterpunktene av<br />
det hellige tre, mens diakonene som står omkring, holder<br />
vakt. Det blir holdt vakt fordi hele menigheten og katekumenene<br />
nå skal komme frem én for én, bøye seg foran<br />
bordet, kysse det hellige tre og gå videre. Og fordi det<br />
sies at en – jeg vet ikke når – satte tennene i det hellige<br />
tre og stjal et stykke av det, holder diakonen vakt<br />
forat ingen av dem som kommer, skal våge å gjøre det<br />
samme.”<br />
Fra ”Egerias reise til Det hellige land”, oversatt av<br />
Else Schjøth, Aschehoug 1991.<br />
Illustrasjoner: Johnny Kreutz. KHM
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Hvilken kirke er helligst i Roma og i verden?<br />
St. Peterskirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty<br />
Av Eivor A. Oftestad<br />
Stipendiat, kirkehistorie<br />
Det teologiske fakultet<br />
Universitetet i Oslo<br />
I middelalderen var Roma ett av<br />
de aller viktigste pilegrimsmål i<br />
kristenheten, i tillegg til Jerusalem<br />
og Santiago Compostela.<br />
I Roma var det kamp om<br />
hvilken kirke som var viktigst,<br />
Peterskirken eller Laterankirken.<br />
Og på den tiden sparte man<br />
ikke på argumenter, skjellsord<br />
eller syndsforlatelse i kampen<br />
om å bli den helligste kirken i<br />
verden.<br />
Biskop og historieforteller Gerald<br />
av Wales (1146-1223) var en<br />
av dem som reiste flere ganger<br />
til Roma, både som pilegrim<br />
og i embeds medfør. Gerald<br />
hadde inngående kjennskap til<br />
byen. I hans siste store verk,<br />
Speculum Ecclesiae, gir han en<br />
livlig skildring av de kirkelige<br />
forholdene. Etter å ha ramset<br />
opp de fem hovedbasilikaene;<br />
Laterankirken, Peterskirken,<br />
Santa Maria Maggiore, St. Paolo<br />
fuori le mura og St. Lorenzo<br />
fuori le mura, presiserer han at<br />
blant disse har Laterankirken<br />
forrang. Men, fortsetter han,<br />
på tross av dette motsier stadig<br />
Peterskirkens prester Laterankirkens<br />
rang. De endog ”bjeffer<br />
med krangling og påstander” og<br />
”anstrenger seg på alle måter for<br />
å sette sin kirke fremst”.<br />
”Din gamle synagoge”<br />
Begge kirkene var ifølge legenden<br />
grunnlagt av keiser Konstantin.<br />
Mens Laterankirken var<br />
viet frelseren selv og var pavens<br />
hovedkirke, var Peterskirken<br />
bygget over graven til den<br />
første paven, over Peters eget<br />
legeme. Spørsmålet var rett og<br />
slett: ”hvilken kirke er helligst i<br />
Roma – og i verden”? Prestene<br />
ved Peterskirken ikke bare bjeffet,<br />
de diktet også provoserende<br />
vers egnet til å sverte Laterankirkens<br />
status:<br />
Jeg stråler i Peter og Paulus,<br />
men du, Synagoge, gleder deg<br />
bare i fortidens ugyldige tegn!<br />
De som tror at den gamle synagogen<br />
er kirkens hode regner<br />
jeg for jøder og mosaiske. Den<br />
gamle skyggen må tie for apostelfyrsten<br />
uten like!<br />
Laterankirken ble sammenlignet<br />
med synagogen. Det var antakelig<br />
vanskelig å finne et mer<br />
rammende teologisk skjellsord i<br />
1100-tallets Roma.<br />
I middelalderen var Roma ett av de aller<br />
viktigste pilegrimsmål i kristenheten, i tillegg<br />
til Jerusalem og Santiago de Compostela<br />
Paktens ark<br />
Laterankirkens status bygget<br />
dels på tradisjonen fra Konstantin,<br />
fortolket i det ”Konstantinske<br />
gavebrev”, og dels på kirkens<br />
mange skatter, ikke minst<br />
alle relikviene som var samlet<br />
i kirkens hovedalter. I tillegg<br />
til relikvier fra Jesu liv, er det<br />
særlig de hellige gjenstandene<br />
fra templet i Jerusalem prestene<br />
ved Laterankirken trekker<br />
frem når de argumenterer for<br />
kirkens hellighet. Alteret i Laterankirken<br />
omsluttet intet mindre<br />
enn selve paktens ark.<br />
I skriftlige kilder om kirkens<br />
hellighet ble relikviene og paktens<br />
ark fraktet fra jødenes<br />
tempel da Titus og Vespasian<br />
plyndret Jerusalem i år 70.<br />
Relieffet på Titusbuen på Forum<br />
Romanum viser jødiske<br />
krigsfanger som bærer romernes<br />
bytte, blant annet den syvarmede<br />
lysestaken og et alter<br />
man mente var paktens ark.<br />
Ifølge arkivet ble de gjenstandene<br />
romerne ikke hadde<br />
fått med seg i år 70, hentet av<br />
keisermoren Helena da hun reiste<br />
til Det hellige land, etter<br />
keiser Konstantins omvendelse.<br />
Slik ble alt det gamle som var<br />
gjemt i tempelet fraktet til Laterankirken.<br />
Laterankirkens prester argumenterte<br />
for at denne kirken<br />
overgikk det gamle tempelet, og<br />
faktisk var det nye tempelet, og<br />
paven var den nye øverstepresten.<br />
Ett av bevisene for dette var<br />
det mirakuløse Kristusikonet<br />
som befant seg i pavens private<br />
kapell, Sancta Sanctorum. Mens<br />
Gud hadde vært til stede gjennom<br />
en sky i jødenes tempel,<br />
var frelseren selv til stede gjennom<br />
sitt bilde i Roma og ved<br />
Lateranet.<br />
Full avlat<br />
Selv om kirken hadde tallrike<br />
relikvier, ble det vanskelig for<br />
Laterankirkens prester å hevde<br />
denne kirkens forrang. Peterskirken<br />
hadde en sterkere tiltrekning<br />
på pilegrimene som kom<br />
til Roma. Ikke bare huset den<br />
Peter selv og de fleste av hans<br />
etterfølgere, mot slutten av<br />
1100-tallet fikk den også Peters<br />
stol (som nå er inni Berninis<br />
ferniss) og deretter Veronicas<br />
svededuk som også ble sett på<br />
8 9<br />
Lateranerkirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty<br />
som et tegn på frelserens eget<br />
nærvær.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sstrømmen mot Roma<br />
toppet seg da pave Bonifacius<br />
utropte 1300 til jubelår med mulighet<br />
for full avlat. Krønikene<br />
forteller at det så ut som om<br />
hele verden nå var på vei mot<br />
Rom; kvinner og menn i alle<br />
aldre og av alle stender, både<br />
adelsmenn og ydmyke bønder,<br />
munker, prester og lekfolk. De<br />
gamle som ikke kunne gå, kom<br />
ridende på hest eller ble båret av<br />
sine barn. I Roma trengte folk<br />
seg sammen foran Veronicas<br />
svededuk. Det var kanskje ikke<br />
helt utenkelig når det fortelles at<br />
William av Derby fikk foten sin<br />
knust i trengselen og ikke levde<br />
lenge nok til å få reise hjem.<br />
Peterskirken ”vant”<br />
Tross den entusiastiske iver som<br />
blant annet Gerald av Wales<br />
viste for Laterankirken, var det<br />
Peterskirken som etter hvert<br />
seiret i konkurransen mellom<br />
de to basilikaene. Det var flere<br />
forhold som bidro til dette, blant<br />
annet Veronicas svededuk og<br />
Peterskirkens popularitet under<br />
jubelåret i 1300, brannen i Laterankirken<br />
i 1308 og ikke minst<br />
pavens eksil i Avignon (1309-<br />
77). Da paven omsider vendte<br />
tilbake til Roma, ble Vatikanpalasset<br />
og Peterskirken pavens<br />
tilholdssted.<br />
Og i dag er det knapt noen lekfolk<br />
som vet at det egentlig er<br />
Laterankirken som har forrang<br />
fremfor Peterskirken.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sstrømmen<br />
mot Roma<br />
toppet seg da<br />
pave Bonifacius<br />
utropte 1300 til<br />
jubelår med<br />
mulighet for<br />
full avlat.<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Sløsing med<br />
kirkelige ressurser<br />
<strong>Pilegrim</strong>sspors middelalderkorrespondent Svein Gullbekk<br />
Stadig flere kirkelige notabiliteter legger ivei til Roma for<br />
å søke frelse, trøst og gastronomiske opplevelser. Hvert<br />
år brukes det urimelige store summer på kirkekonsilier<br />
og studieturer. Tiltak som i beste fall kan beskrives som<br />
frynsegoder med tanke på alle de samfunnsoppgavene<br />
kirkenforsømmer. Det er nok å nevne fattigomsorgen i Passau<br />
og Freinberg samt vedlikeholdet av Vår Frues kirke i<br />
Tiefenbach.<br />
Jeg fulgte biskop Wolgers av Passau på hans reise til Roma<br />
vinteren 1203/04 for å undersøke omfanget av sløsing med<br />
kirkens midler til såkalte pilegrimsreiser. Mens biskopen<br />
tilsynelatende holdt en lav profil under reisen nord for Alpene,<br />
endret reisen fullstendig karakter straks følget nådde<br />
latinske landskap. Der måtte biskopen flere ganger veksle<br />
til lokal mynt for å utøve sine pekuniære synder.<br />
I Tarvis ved overgangen til Italia ble det vekslet tre mark<br />
sølv, i Padua én mark sølv, i Ferrara åtte mark sølv, i Bologna<br />
en betydelig vekt sølv, i Firenze fem mark sølv, i Siena<br />
igjen en ukjent, men betydelig vekt sølv. Vel fremme<br />
i Roma ble det vekslet i alt 44 mark sølv før biskopen og<br />
hans følge startet på tilbakereisen. Samlet sett ble det brukt<br />
mer enn 75 mark sølv bare på reisenfra Tarvis til Roma og<br />
noen dager i Roma.<br />
Biskopen hadde hele tiden mulighet for å innlosjere seg<br />
ved lokale klostre, men isteden valgte han å innlosjere hele<br />
sitt følge på de fineste vertshus med overdådig forpleining<br />
av mat og drikke. Det kan dessuten ikke være nødvendig å<br />
måtte samle et følge på 34 mennesker for å reise til Roma.<br />
I den senere tid har det kommet klager på disse forholdene<br />
fra flere hold. Det er å håpe at erkebiskop Otto II (av<br />
München og Freising) setter en stopper for slike biskopelige<br />
utflukter flere ganger årlig.<br />
(1 mark sølv er 214 gram)
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Eulogia – magiske minner fra hellige steder<br />
Av Siri Sande<br />
Fra de stedene pilegrimer besøkte,<br />
kunne de bringe hjem forskjellige<br />
”suvenirer”. De mest<br />
kjente er pilegrimsmerkene,<br />
men det var også andre og mer<br />
personlige ting, såkalte eulogiae.<br />
I motsetning til pilegrimsmerkene<br />
var ikke disse beregnet<br />
til å feste på klærne. En eulogia<br />
(ordet betyr ”hilsen” eller ”velsignelse”)<br />
synes ikke å ha vært<br />
noe som man viste fram for andre,<br />
men noe som hovedsakelig<br />
hadde verdi for pilegrimen selv.<br />
Magisk verdi<br />
Denne verdien kunne ofte være<br />
magisk, for i motsetning til pilegrimsmerker,<br />
kunne eulogiae<br />
være knyttet til mirakuløse hendelser.<br />
Et typisk eksempel er<br />
de minner som pilegrimene tok<br />
med seg fra Peters grav i Roma<br />
i tidlig middelalder. De bestod<br />
simpelt hen av stoffstykker. Om<br />
pilegrimene skaffet seg disse på<br />
stedet, eller om de hadde dem<br />
med seg, vites ikke.<br />
<strong>Pilegrim</strong>ene senket stoffet ned<br />
i Peters grav. Etter en viss periode<br />
med bønn og faste trakk de<br />
stoffet opp igjen, og da var det<br />
så gjennomtrengt av nåde at det<br />
hadde økt i vekt. Man må anta<br />
at det var satt opp vekter ved Peters<br />
grav så pilegrimene kunne<br />
veie stoffet før og etter nedsenking.<br />
Olje fra gravlamper<br />
Denne praksisen kjenner vi fra<br />
skriftlige kilder, for naturligvis<br />
er ingen stoffstykker fra Peters<br />
grav bevart. I det hele tatt er<br />
romerske eulogiae forbausende<br />
anonyme. I skattkammeret til<br />
katedralen i Monza nord for Milano<br />
ligger en rekke små glassflasker<br />
(ampuller) med olje. De<br />
ligger sammen med en liste som<br />
forteller at de inneholder olje fra<br />
lamper som brant ved forskjellige<br />
martyrers graver i Romas<br />
katakomber. I noen tilfelle har<br />
ampullene ennå bevart påklistrete<br />
etiketter som sier hva som<br />
var i dem. Ampullene selv er<br />
imidlertid helt anonyme, så uten<br />
den skriftlige forklaringen ville<br />
vi ikke visst hva de inneholdt.<br />
En bit av det hellige sted<br />
Et annet eksempel på etiketter<br />
finnes i et dekorert treskrin<br />
i Vatikanmuseene. Det inneholder<br />
steiner fra det hellige<br />
land. Igjen er det etikettene som<br />
forteller oss hvor steinene kom<br />
fra, for i seg selv er de anonyme.<br />
Å ta med seg en bit av det hellige<br />
sted bokstavelig talt, er den<br />
mest primitive og antagelig også<br />
den mest opprinnelige form for<br />
pilegrimssuvenir. I dette tilfellet<br />
er det den eksepsjonelt gode<br />
bevaringstilstanden til skrinet<br />
og etikettene som gjør at vi kan<br />
tolke innholdet. Det finnes antagelig<br />
diverse steiner fra Det<br />
hellige land rundt om i Europa,<br />
men siden etikettene mangler,<br />
vil man vanligvis tro at det bare<br />
er en lokal stein.<br />
En litt mer forseggjort form for<br />
slike pilegrimssuvenirer er å<br />
bearbeide den hellige jorden til<br />
gjenstander. Det gikk an hvis<br />
den var leirholdig og kunne<br />
formes til såkalte polletter, d.v.s.<br />
en slags små, runde eller ovale<br />
brikker. De hadde gjerne et<br />
stempel med bilde av den lokale<br />
helgen. Slike eulogiae kunne<br />
man ta med seg hjem. Man<br />
hører om pilegrimer som under<br />
sjøreiser smuldret opp eulogiae<br />
og strødde dem på havet for å<br />
stille stormen.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sampuller<br />
Andre eulogiae var av voks, men<br />
dem kjenner vi bare fra skriftlige<br />
kilder. Voks er et så ube-<br />
standig materiale at det sjelden<br />
er bevart. Man må tro at voksen<br />
stammet fra lys som hadde brent<br />
ved helgenens grav, og at den<br />
var forsynt med et stempel med<br />
hans eller hennes bilde. Andre<br />
eulogiae kunne som nevnt inneholde<br />
olje fra lamper som hadde<br />
brent ved helgengraver. Noen av<br />
de mest interessante er fra Det<br />
hellige land og består av små<br />
blyflasker. De er dekorert med<br />
motiver fra Jesu liv knyttet til<br />
de hellige steder som pilegrimen<br />
formodentlig hadde besøkt.<br />
Vi ser oppstandelsen med Kristi<br />
grav, hans fødsel i Betlehem,<br />
himmelfarten nær Jerusalem<br />
o.s.v. Også det før omtalte skrinet<br />
i Vatikanmuseene har slike<br />
scener malt på lokket.<br />
Mer vanlige enn bly, er brent<br />
leire som materiale for pilegrimsampuller.<br />
Noen som var svært<br />
flinke til å propagandere for<br />
sitt kloster, var munkene i Abu<br />
Mina-helligdommen i Egypt.<br />
De masseproduserte terrakottaampuller<br />
med bilde av den hellige<br />
Menas som var begravd i en<br />
stor kirke på klostrets område.<br />
Det er usikkert om ampullene<br />
inneholdt olje fra lamper ved<br />
hans grav eller hellig vann fra<br />
en kilde på stedet. Menas-helligdommen<br />
hadde sin storhetstid<br />
på 500- og 600-tallet, og Menas-ampuller<br />
er funnet så langt<br />
nord som Paris. De har bilde av<br />
helgenen, som regel flankert av<br />
to kameler.<br />
Fra før år 1000<br />
Alle disse eulogiae stammer fra<br />
før år 1000. De har noe utpreget<br />
stofflig og fysisk ved seg idet de<br />
Foto: Kulturhistorisk museum<br />
omfatter materiale som har vært<br />
i direkte kontakt med det hellige<br />
sted, hvis de ikke simpelt<br />
hen består av det hellige stedet<br />
selv i form av stein og jord. Etter<br />
år 1000 får pilegrimssuvenirene<br />
en mer abstrakt karakter<br />
idet pollettene ikke lenger er laget<br />
av jord, men av metall eller<br />
glass. Det blir også mer viktig<br />
å vise andre at man har vært på<br />
stedet, hvilket fører til at euologiae<br />
gradvis blir erstattet av<br />
pilegrimsmerker beregnet til å<br />
henge eller feste på seg.<br />
Etter en viss periode med<br />
bønn og faste trakk de<br />
stoffet opp igjen, og da var<br />
det så gjennomtrengt av nåde<br />
at det hadde økt i vekt.<br />
10 11<br />
<strong>Pilegrim</strong>er i krig<br />
Av Eivor Oftestad<br />
I 1099 hadde Jerusalem vært<br />
under muslimsk styre i nærmere<br />
400 år. På den jødiske Tempelhøyden<br />
hadde Klippedomen og<br />
Al-aqsa moskeen blitt reist. Den<br />
hellige gravs kirke, de kristnes<br />
helligdom på stedet for Kristi<br />
oppstandelse, var blitt rasert av<br />
kalif Al-Hakim i 1009. Gjennom<br />
flere generasjoner hadde<br />
byen vært regnet som et vanskelig<br />
tilgjengelig pilegrimsmål.<br />
Jerusalem ble til slutt erobret<br />
av korsfarerne. Benediktinermunken<br />
Roberts beretning om<br />
slaget om Jerusalem, ble den<br />
mest populære i sin samtid. Både<br />
argumentene for og språket i<br />
denne beretningen er nok ganske<br />
fremmed for oss i dag.<br />
Historia Iherosolimitana<br />
Hva var det som drev tusener av<br />
riddere, bønder, fattigfolk, kvinner<br />
og til og med barn på pilegrimsferd<br />
mot denne byen i øst<br />
og som førte til erobringen av Jerusalem<br />
i 1099?<br />
Moderne historikere gir helt andre<br />
perspektiver og svar om erobringen<br />
enn dem som først fortalte om<br />
den. I dag vet vi også at araberne,<br />
jødene og de kristne i østkirken<br />
opplevde korstogene som forferdelige.<br />
Pave Urban II holder sin tale på konsilet i Clermont i 1095. Foto: Bibliothéque nationale de France<br />
Men samtidens munker på<br />
1100-tallet som hadde Bibelen<br />
som sin viktigste daglige lesning,<br />
fortalte sin historie gjennom<br />
et religiøst språk. Den mest populære<br />
beretningen var Historia<br />
Iherosolimitana av benediktinermunken<br />
Robert. Når han skal fortelle<br />
om det som har skjedd, sammenlikner<br />
han seg med Moses,<br />
Josva, Samuel og David, de store<br />
historiefortellerne i Bibelen.<br />
Gud vil nemlig at det skal fortelles<br />
om alle mirakler han lar skje i historien:<br />
”siden skapelsen av verden,<br />
hva mer mirakuløst løfterikt<br />
har skjedd, med unntak av det forløsende<br />
korsets mysterium, enn<br />
det som er oppnådd i vår egen tid<br />
ved vårt eget folks reise til Jerusalem?<br />
Jo mer man tenker på det,<br />
desto mer overveldende blir det<br />
selv i sinnets innerste avkroker!<br />
For dette var ikke menneskers<br />
verk, det var Guds verk.”<br />
Fri landet<br />
Robert starter sin beretning om<br />
det første korstoget med den store<br />
talen pave Urban II holdt på konsilet<br />
i Clermont en sen høstdag i<br />
1095. Her var samlet kardinaler<br />
fra Roma og en rekke franske og<br />
germanske biskoper, foruten en<br />
enorm menneskemengde som angivelig<br />
hørte pavens oppfordring<br />
om å legge ut mot Jerusalem.<br />
Paven brakte nyheter fra Østen,<br />
fra Jerusalem og Konstantinopel.<br />
Perserne, et fremmed folkeslag<br />
og avvist av Gud, har invadert<br />
de kristnes land. De slakter ned<br />
kristne, plyndrer dem, griser til<br />
altrene i kirkene med sin egen<br />
skitt, omskjærer kristne og heller<br />
blodet på altrene og i døpefontene,<br />
binder kristne fast til påler<br />
med utrevne tarmer og hugger<br />
av hodene deres ved ett sverdhugg.<br />
Med kvinnene gjør de ting<br />
som ikke engang kan nevnes. I<br />
følge Roberts gjengivelse legger<br />
pave Urban hevnen og befrielsen<br />
på frankerne, det utvalgte folket,<br />
folket til Karl den Store som også<br />
bekjempet hedningene. ”Legg ut<br />
på veien til Den hellige grav, fri<br />
landet fra et bedervet folkeslag og<br />
ta det selv i eie, landet som var gitt<br />
av Gud til Israels barn, som Skriften<br />
sier et land som flyter av melk<br />
og honning!”<br />
”Verdens navle”<br />
Urbans beskrivelse av byen Jerusalem<br />
er milevidt fra den egentlige<br />
støvete lille byen i det tørre landskapet<br />
som korsfarerne snart skal<br />
møte. Hans beskrivelse i denne<br />
talen er snarere et eksempel på<br />
hvordan forestillingene om det<br />
jordiske og himmelske Jerusalem<br />
smeltet sammen: ”Jerusalem er<br />
verdens navle. Det er et land mer<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
fruktbart enn noe annet, nærmest<br />
som et annet jordisk paradis.<br />
Vår forløser opphøyet det med sitt<br />
komme, æret det med sine ord,<br />
helliget det gjennom sin lidelse,<br />
forløste det ved sin død og forherliget<br />
det gjennom sin begravelse.<br />
Allikevel er denne kongelige byen<br />
i verdens sentrum holdt i fangenskap<br />
av sine fiender…”<br />
Etter at paven hadde endt sin oppfordring<br />
om å legge ut mot øst,<br />
svarte folkemengden med enstemmig<br />
rop: ”Gud vil det! Gud<br />
vil det!” Ropet gjallet ikke bare<br />
over Clermont denne høstdagen,<br />
men gav gjenklang i hele kristenheten<br />
– fra Sicilia i sør til Norge<br />
og Island i nord. Ifølge Roberts<br />
beretning ble det umiddelbart bestemt<br />
at de som ville ta ut på denne<br />
reisen skulle bære korsmerker,<br />
enten på pannen eller på brystet.<br />
De var korsmerkede pilegrimer,<br />
crucesignati, det som senere ble<br />
kalt korsfarere.<br />
Israelsfolket<br />
I tråd med den innledende talen<br />
til Urban II, forteller Robert om<br />
frankernes erobring av Jerusalem<br />
som en gjentakelse eller en<br />
fortsettelse av historien til det<br />
utvalgte Israelsfolket i Det gamle<br />
testamentet. Den tre år lange vandringen<br />
og beleiringen av byen<br />
har sitt forbilde i Israelsfolkets<br />
ørkenvandring og deres inngang<br />
i det lovede land. Biskopen som<br />
leder dem blir omtalt som ”en annen<br />
Moses”, og fienden blir ikke<br />
bare kalt for tyrkere og sarasenere,<br />
men får navn etter egypterne<br />
og alle avgudsdyrkerne man kjenner<br />
fra Det gamle testamentet. Og<br />
på samme måte som makkabeerne<br />
ble ledet av engler i sine slag, blir<br />
korsfarerne hjulpet av store hvite<br />
ryttere, St Georg og St Demitrius.<br />
Byen renses<br />
Det er ikke bare historien til Israelsfolket<br />
og Makkabeerne som<br />
gjentas, men også frelserens egen<br />
historie. Jerusalem ble omringet<br />
fredag 15. juli 1099. Dette var<br />
ifølge kalenderen langfredag, den<br />
dagen Jesus døde.<br />
Kampen om byen varte i tre dager,<br />
og seieren var klar påskedagsmorgen,<br />
tiden for Jesu oppstandelse<br />
fra de døde. Mens andre kilder<br />
viser at store deler av Jerusalems<br />
befolkning overlevde, blir det i<br />
Roberts beretning fortalt om en<br />
skrekkelig massakre uten sidestykke;<br />
om soldater som vasser i<br />
blod og ikke utholder stanken, om<br />
avkuttede armer og ben som flyter<br />
i alt blodet og finner veien til<br />
andre kropper og andre hoder slik<br />
at ingen kan se hva som hører til<br />
hva. I samsvar med den gammeltestamentlige<br />
modellen blir historien<br />
fortalt slik at byen blir renset<br />
for alt det som var urent, for den<br />
skitne fienden.<br />
Frelseshistorie<br />
Robert avslutter sin bok med en ny<br />
lovprisning av Jerusalem, fredens<br />
by og frelsens by, og konkluderer<br />
takknemlig at erobringen av byen<br />
var Guds underfulle verk: ”Det<br />
jordiske Jerusalem var forsaket av<br />
Gud i vår tid, og vekket avsky på<br />
grunn av det onde som dets innbyggere<br />
gjorde. Men da det så behaget<br />
Gud, ledet han det frankiske<br />
folkeslag fra jordens ende for at de<br />
skulle fri byen fra de bedervede<br />
hedningene. Han hadde forutsagt<br />
dette lang tid tilbake gjennom sin<br />
profet Jesaja”. Når Robert forklarer<br />
hva som motiverte det første<br />
korstoget, er det ikke økonomiske<br />
eller politiske årsaker som trekkes<br />
frem, men Guds føring av historien<br />
og de linjer som kan trekkes<br />
gjennom frelseshistorien. Slik<br />
kan Robert avslutte sin beretning<br />
med henvisningen til Jesaja om<br />
sønner som skal komme fra det<br />
fjerne og pilegrimer som skal bygge<br />
opp Jerusalems murer: ”Vi<br />
har funnet dette og mange andre<br />
ting i profetenes bøker som passer<br />
akkurat til befrielsen av byen i vår<br />
egen tid”.<br />
Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er<br />
milevidt fra den egentlige støvete lille byen<br />
i det tørre landskapet som korsfarerne snart<br />
skal møte.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Vin, fyll og fest i pilegrimenes spor<br />
Av Adam Lindhagen<br />
Fra 300-tallet e.Kr. ble pilegrimsreisene<br />
til Roma veldig<br />
populære og store folkemengder<br />
begynte å valfarte til<br />
martyrenes graver, spesielt til<br />
St. Peters grav. Og det var ikke<br />
bare for å kysse de hellige relikviene,<br />
men også for å feste<br />
ved gravene og gravplassene og<br />
besøke vertshus langs veiene.<br />
Agapai i Roma<br />
Allerede fra Konstantin den<br />
Stores tid ble kirker bygget over<br />
martyrgravene, men det var først<br />
under Pave Damasus (366-384)<br />
at den kristne masseturismen til<br />
Roma vokste og ble riktig stor.<br />
Damasus gjorde katakombene<br />
og martyrgravene tilgjengelige.<br />
Han lot dem byg-ge ut slik at<br />
de kunne romme store folkemengder<br />
med både ”minnerom”<br />
og bønnerom i tilslutning til<br />
gravene. I disse rommene kunne<br />
folk holde storslagne måltider til<br />
minne om de døde, slik det var<br />
vanlig i de tidligkristne martyrkultene.<br />
Festmåltidene ble kalt kjærlighetsmåltider,<br />
på gresk agapai,<br />
og innebar at man delte brød og<br />
vin og drakk til minne om den<br />
døde og om Jesus Kristus. Under<br />
festen skulle man gjøre en<br />
såkalt libation på graven, d.v.s.<br />
å helle ut litt vin som et offer til<br />
den døde. Dette var egentlig en<br />
gammel, hedensk skikk.<br />
De lokale forsamlingene måtte<br />
se til at de besøkende fikk alt<br />
de trengte til festmåltidene: vin,<br />
brød, severing og drikkebegre,<br />
samt spesielle tunikaer som<br />
deltakerne pyntet seg med til<br />
festen.<br />
1500 år gammel Grafitti<br />
Skikken med festmåltider utartet<br />
imidlertid raskt og ble etter hvert<br />
de rene barrunder. En grafitti fra<br />
en romersk katakombe forteller<br />
følgende: ”5. februar år 375 kom<br />
vi, Florentinus, Fortunatus og<br />
Felix, hit for vinbegerets skyld.”<br />
Slike vinbegre har arkeologer<br />
funnet mange av. De er ofte<br />
laget av glass og har bilder av<br />
Romas skytshelgener, Peter og<br />
Paulus, risset inn sammen med<br />
skytshelgenens navn.<br />
En annen innskrift fra en katakombe<br />
forteller også om drikke-<br />
For noen var pilegrimsferden<br />
et påskudd for en slags heisatur,<br />
et løssluppent liv med kvinner,<br />
vin og sang.<br />
skikkene i det tidligkristne<br />
Roma: ”Bli med! Ta med deg en<br />
flaske, et beger og alt som trengs<br />
for en libation!” Flaskene, som<br />
denne innskriften viser til, var<br />
gjerne laget av terrakotta og var<br />
datidens lommelerke.<br />
En tredje innskrift som forteller<br />
om vindrikking og martyrkulter<br />
sier: Ӂh, venner, drikk til<br />
mitt minne, og be om at jorden<br />
må hvile lett over meg.” Det var<br />
ganske mye galgenhumor blandet<br />
inn i feiringen av de døde.<br />
Festing og fråtseri<br />
På de spesielle martyrdagene,<br />
de virkelig store festdagene, ble<br />
atskillige begre med vin stilt<br />
opp ved inngangen til de fattiges<br />
kirker. Den aller viktigste<br />
martyrdagen var St. Peters dag,<br />
den 29. juni, som ble feiret med<br />
fråtseri og festing. Dagen var en<br />
like viktig fest som julen er for<br />
oss i dag.<br />
På slutten av 300-tallet hadde<br />
drikkeseremoniene ved gravene<br />
utartet slik at kirkefedrene måtte<br />
forby dem. Kirkefaderen Augustin<br />
forteller at da hans mor<br />
Monica besøkte Milano i 384,<br />
var drikkeseremoniene blitt<br />
forbudt der, men de fortsatte<br />
andre steder i Romerriket. Det<br />
var vanlig å gå fra grav til grav<br />
med flasken i hånden og drikke<br />
store mengder ved hver eneste<br />
martyrgrav.<br />
Kirken oppfordret pilegrimene<br />
til å ta med mat og drikke til<br />
de fattige som samlet seg ved<br />
inngangen til katakombene og<br />
martyrgravene for å tigge mat.<br />
Men også slike velmente tiltak<br />
endte med fyll. På festdagene<br />
for martyrene fikk de fattige<br />
mat og vin gratis i Vatikanet,<br />
og det sluttet nesten alltid i rene<br />
fylleorgier. Augustin ble så opprørt<br />
over disse pinlige scenene<br />
at han skrev til innbyggerne i<br />
Roma: ”Først forfulgte dere de<br />
kristne med stener, tortur og<br />
død; nå forfølger dere minnet<br />
om dem med deres forgiftede<br />
kropper!” Dette førte imidlertid<br />
ikke til at pilegrimene sluttet<br />
med sin ustoppelige fyll.<br />
På vintur i Frankrike<br />
I middeladeren drakk mange pilegrimer<br />
seg gjennom vinlandskapene<br />
i Frankrike og Italia på<br />
vei til Roma. Det hører med til<br />
historien at det var vanskelig å<br />
få tak i rent vann når man var på<br />
reisefot. Det vannet man kunne<br />
få tak i, førte ofte til sykdommer,<br />
men vin og øl var tryggere<br />
å drikke, relativt billig og lett<br />
tilgjengelig.<br />
De store, berømte vinregionene<br />
vi kjenner i dag, fikk en formidabel<br />
oppblomstring på grunn<br />
av pilegrimsferdene. Det var<br />
nettopp i middelalderen at<br />
Champagne, Bourgogne, Toscana<br />
og andre kjente vinområrder<br />
ble berømte.<br />
Gravfestmåltid fra en romersk katakombe<br />
En historie fra den tiden forteller<br />
at da den tysk-romerske keiseren<br />
var på vei til Roma, sendte<br />
han en ridende tjener som var<br />
vinkjenner i forveien. Tjeneren<br />
skulle underøke hvilke vertshus<br />
som hadde den beste vinen.<br />
Der det var bra vin, skulle han<br />
skrive ”EST” på døren. Der det<br />
var veldig god vin, skulle han<br />
skrive ”EST, EST.” Da keiserens<br />
følge litt senere kom til Montefiascone<br />
nær Roma, stod det med<br />
store bokstaver på en dør: ”EST!<br />
EST! EST!” – så bra var vinen<br />
der! Det påstås at deler av følget<br />
aldri kom til Roma, men ble i<br />
Montefiascone. I dag er denne<br />
vinen fremdeles kjent.<br />
I senantikken og middelalderen<br />
vokste det frem en stor vinindustri<br />
i sporene etter pilegrimene.<br />
Spesielle herberger, vertshus<br />
og tavernaer for pilegrimer ble<br />
bygget langs veiene. Alle slags<br />
handelsmenn utnyttet de reisende.<br />
Det gjorde også tyver<br />
og prostituerte. Selv om pilegrimenes<br />
mål var opphøyd og<br />
hellig, var selve reisen ikke alltid<br />
like from. Under reisen tillot<br />
mange seg å ha det gøy, handle,<br />
spise og drikke. For noen var pilegrimsferden<br />
et påskudd for en<br />
slags heisatur, et løssluppent liv<br />
med kvinner, vin og sang.<br />
12 13<br />
Museumsbutikken<br />
i Historisk museum<br />
har suvenirer for reisende til pilegrimsutstillingen.<br />
St. Olavs <strong>Pilegrim</strong>skrukke<br />
Arkeologiske funn antyder at datidens pilegrimer fylte leirkrukker med<br />
vann (vievann) fra Olavsbrønnen og tok med tilbake til sine hjemsteder. St.<br />
Olavs <strong>Pilegrim</strong>skrukke er en håndlaget kopi av en krukke funnet i Olavsbrønnen<br />
i Nidarosdomen i 1855. Originalkrukken ble ødelagt under brannen<br />
i erkebispegården i 1983.<br />
195 kroner<br />
Bøker:<br />
• <strong>Pilegrim</strong> ved verdens ende av Eivind Luthen<br />
Mennesker har til alle tider kjent en dragning mot yttergrenser for<br />
tilværelsen. Mot de punktene der alt stanser opp. Hva ligger bortenfor? I en<br />
personlig reiseskildring tar forfatteren oss med til de geografiske stedene<br />
som kalles verdens ende og utforsker fenomenet fysisk og mytisk. Det er<br />
en stemningsbok med fortellinger og refleksjoner fra punkter i verden som<br />
fortsatt er ladet med mystikk.<br />
275 kroner<br />
• <strong>Pilegrim</strong>sguiden: Tønsberg – Oslo – Hamar<br />
av Eivind Luthen<br />
Boken tar deg med på en pilegrimsvandring. Den er en praktisk og konkret<br />
reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og<br />
om pilegrimstradisjoner før og nå. <strong>Pilegrim</strong>sguiden gir deg en utfordrende<br />
reise, både i de ytre og de indre landskapene. 228 kroner<br />
• <strong>Pilegrim</strong>sguiden: Hamar – Nidaros av Tormod Berger<br />
og Eivind Luthen<br />
Reisehåndboken er en fortsettelse av veibeskrivelsen og kulturstoffet i <strong>Pilegrim</strong>sguiden<br />
Tønsberg – Oslo – Hamar. Boker er en praktisk og konkret<br />
reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og<br />
om pilegrimstradisjoner knyttet til Nidaros, Norges største pilegrimsmål.<br />
228 kroner<br />
• Hotellveien fra Le Puyu-en Velay til Santiago<br />
de Compostla av Marianne Limseth Larsen<br />
<strong>Pilegrim</strong>svandrer om dagen, med turiskomfort om kvelden. En turbok for<br />
den som liker fysisk utfordringer, men som ønsker å overnatte i en behagelig<br />
seng.I 2007 gikk forfatteren og en barndomsvennine fra Le Puyen-Velay<br />
i Frankrike til Santiago de Compostela i Spania. En fantastisk<br />
vandring på rundt 160 mil som det tok ni uker å gjennomføre. I denne boka<br />
har hun byttet ut konseptet ”hytte til hytte” med ”hotell-til-hotell”.<br />
199 kroner<br />
Veien til Santiago (DVD)<br />
Den over 1000 år gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela<br />
har fått en renessanse de siste 20 årene. En vandring på 800 km<br />
gjennom det vakre nordspanske landskapet, er både en indre og ytre<br />
reise. 249 kroner<br />
Såper og kremer fra Tautra Mariakloster<br />
(i Frosta)<br />
I 1207 kom Cisteriensermunker til Tautra for å begynne et liv i<br />
bønn. Ruinene etter klosteret kan fortsatt sees på øya. Nå har Cisteriensnonner<br />
etablert et nytt, permanent kloster og hvor de fortsetter<br />
klosterlivet som munkene startet 800 år siden. Nonnene tjener til<br />
livets opphold ved å lage naturlige urtesåper og kremer som en bønn<br />
for fred. Fra 49 kroner til 149 kroner<br />
Kopi av skulptur av Olav den hellige,<br />
laget av Dyre Vaa<br />
Olav den hellige var vikingkongen som ble kjent som Norges<br />
kristningskonge. Olavs død i slaget på Stiklestad i 1030 er blitt et<br />
symbol på kristendommens seier i Norge. Olav ble siden helgenerklært<br />
og Olsok, den 29 juli, feires fremdeles til hans minne. Dyre<br />
Vaa (1903 – 1980) var norsk billedhugger og maler og en av Norges<br />
mest produktive kunstnere med bl.a. St Olavs-monumentet på Stiklestad.<br />
315 kroner<br />
Maria-smykker (kopier i sølv og gull)<br />
Noen har båret Maria-smykkene før deg, ett eller annet sted i<br />
Norge for flere hundre år siden. Originalene finnes i skattkammeret<br />
i Historisk museum. Herfra har vi valgt ut noen av de<br />
vakreste og mest interessante middelaldersmykkene og gjenskapt<br />
dem. Fra 565 kroner<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Kopi av Hedalsmadonnaen<br />
En miniskulptur av Maria med barnet, opprinnelig fra Hedalen stavkirke i Valdres. Originalen er en<br />
treskulptur fra ca. år 1250. Elegant detaljrikdom gjør Mariaskulpturen til et kunstverk på linje med<br />
det beste i europeisk sammenheng. 249 kroner<br />
Butikken har samme åpningstid som museet tirsdag til søndag.<br />
Fra 15. september til 14. mai: 11 - 16<br />
Fra 15. mai til 14. september: 10 - 17<br />
Webadresse: www.khm.uio.no/museumsbutikk/
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Hellig vann og hellige kilder<br />
Av Ingrid Landmark<br />
Kildekult eller ”vannmagi”<br />
går langt tilbake i tid. Helt fra<br />
de eldste tider finnes det en<br />
oppfatning om at vann har en<br />
mytisk eller gudegivende kraft.<br />
At overgangen mellom land og<br />
vann markerer skillet mellom<br />
levende og døde, at vann kan<br />
gi svar og varsle hendelser og<br />
at spesielle kilder har helbredende<br />
eller hellig virkning.<br />
En ny doktoravhandling viser<br />
at også vikinger har ofret ved<br />
broer og vadesteder. Julie Lund<br />
ved Universitetet i Oslo sier<br />
i en artikkel i Aftenposten at<br />
mennesker helt fra steinalderen<br />
og langt inn i jernalderen ofret<br />
våpen og verktøy, smykker og<br />
mynter i elver, vann og myrer.<br />
Menneskeofringer<br />
I Norden er det funnet ofringer<br />
av flintøkser i vann og myrer fra<br />
steinalderen, og store mengder<br />
våpen fra romertiden nedlagt<br />
i vann, et tydelig tegn på tro<br />
på vannets mytiske makt. Men<br />
også menneskeofring og funnet<br />
av et myrlik i Danmark fra førromersk<br />
jernalder (ca 500 til år<br />
0), bekrefter at kilder og vann<br />
var en viktig del i en religiøs<br />
praksis.<br />
Adam av Bremen (ca 1040-1085)<br />
beskriver menneskeofringer i<br />
kilder i Uppsala. Fra den norrøne<br />
mytologien kjenner vi guden<br />
Odin som satte sitt ene øye i<br />
pant for å få drikke av kunnskapens<br />
kilde, Mimes brønn. Vi har<br />
lest om Urdarbrønnen som ligger<br />
ved Ygdrassils fot som ga<br />
vann til dette hellige treet.<br />
Dåpsvann<br />
Det er kanskje vannets gudgivende<br />
kraft som har blitt et så<br />
sentralt poeng for kristendommen,<br />
dåpen som overgang til et<br />
nytt liv. Jesus ble døpt i elven<br />
Jordan av døperen Johannes.<br />
Dåpsvann har siden den gang<br />
vært ansett som hellig, også det<br />
som ikke kommer fra Jordan.<br />
I Norge er det bevart enkelte lokk<br />
fra middelalderen. Lokkene ble<br />
lagt over døpefonter og så låst<br />
for å beskytte dåpsvannet for at<br />
ingen skulle stjele dette hellige<br />
vannet. Men for noen var van-<br />
Olavskilden på Hammersberget, Lørenskog. Legenden knyttet til denne kilden involverer både norrøn mytologi og kristendom. Tor ble så rasende<br />
da kirken her ble bygget at han kastet hammeren mot den, men Olav den helliges kraft var sterkere og ledet hammeren mot berget over og en kilde<br />
sprang frem der hammeren traff. Foto: Ingrid Landmark<br />
net fra elven Jordan så hellig at<br />
adelsfamilier og den engelske<br />
kongefamilie fikk hentet vann<br />
derfra for å døpe barna. I dag<br />
selges vannet fra Jordanelven<br />
til turister i Midtøsten, som den<br />
lille flasken i utstillingen viser.<br />
Og skulle vi anse vann fra Jordanelven<br />
som hellig, gir advarselen<br />
på esken om at vannet kun<br />
er til utvortes bruk, litt andre assosiasjoner.<br />
Forskjellige religioner, samme<br />
kilde?<br />
Det er en nær forbindelse mellom<br />
førkristne offerkilder og kristendommens<br />
hellige kilder. Med<br />
kirkens hjelp ble store deler av<br />
den tidlige kildekultens innhold<br />
endret til å bli en del av den<br />
kristne religionen. Den keltiske<br />
religionen var spesielt preget av<br />
kildekult og ved overgangen til<br />
kristendommen fortsatte denne<br />
tradisjonen. Kildene ble velsignet<br />
av kristne prester og kunne<br />
fortsatt besøkes på store keltiske<br />
festdager. I forbindelse med hellige<br />
personers død, er legender<br />
om kilder som plutselig springer<br />
frem relativt vanlige. Eksem-<br />
pler er kilden på Selje der Sta.<br />
Sunniva døde og Olavskilden<br />
på sandsletten der St. Olav lå<br />
begravet, som Snorre beskriver.<br />
Kristne kilder kan både være<br />
hellige og knyttet til helgener,<br />
men også helbredende. Kilder<br />
som plutselig dannes kan være<br />
bakgrunnen for visse helgenlegender,<br />
om man gir oppkommet<br />
et åndelig innhold. Den hellige<br />
Bernadette i Lourdes stakk fingeren<br />
i jorden og opp sprang en<br />
kilde!<br />
I mange land finner vi offerkilder<br />
tett inntil kirker. Selv om<br />
det i Norge var registrert nesten<br />
hundre kilder, ligger nesten ingen<br />
av disse inntil kirker. Omtrent<br />
tyve av de norske kildene<br />
knyttes til St. Olav. Kanskje<br />
mange av de gamle kildene<br />
rett og slett ble omdøpt til<br />
Olavskilder? Noen av kildene<br />
holder mellom tre og ti grader<br />
og fryser aldri, andre kilder går<br />
aldri tomme. (Olavskilden på<br />
Hammersberget ved Lørenskog<br />
kirke. Se bildet.)<br />
”Kast krykken..”<br />
Det var vanlig å ofre til kildene,<br />
takke for hjelp eller helbredelse.<br />
I Italia har undersøkelser av<br />
kilder vist bruk av samme kilde<br />
i uminnelige tider og hva som<br />
har blitt ofret i hvilken periode.<br />
I noen kilder er det funnet mynter<br />
og verdigjenstander. Det er<br />
også funnet kjeler eller små kar<br />
eller skåler å drikke av. I noen<br />
land ble det å ofre i kilden byttet<br />
med å ofre mynter ved kilden,<br />
slik kunne kirken få inntekter<br />
fra denne kulten.<br />
Kilder som skal ha hatt helbredende<br />
virkning mot hudsykdommer,<br />
øyensykdommer, spedalskhet<br />
og lammelser, finnes<br />
omtalt. Offergavene ved slike<br />
kilder kunne være krykker eller<br />
stokker, trefigurer av den<br />
legemsdelen man søkte helbredelse<br />
for, men også hår og<br />
klesplagg fra folk som har søkt<br />
hjelp. Nyere undersøkelser av<br />
vannet i visse kilder viser sterke<br />
konsentrasjoner av mineraler eller<br />
andre stoffer som kan ha hatt<br />
positiv virkning på folks helse.<br />
Men bare det å å vaske seg i rent<br />
vann, kan ha virket bra i en ellers<br />
urenslig hverdag.<br />
I følge tradisjonen hadde vannet<br />
i kildene spesiell kraft på<br />
Sankthansaften og natt. Kanskje<br />
sammenhengen skyldes<br />
at St.Hans er minnedagen for<br />
døperen Johannes’ fødsel?<br />
<strong>Pilegrim</strong>sflasker<br />
<strong>Pilegrim</strong>er er ofte avbildet med<br />
små flasker hengende på draktene<br />
sine. Slike små flasker ble<br />
brukt til å frakte noe av det<br />
hellige vannet fra kildene. I<br />
Olavsbrønnen i Trondheim er<br />
det blant annet funnet en slik<br />
pilegrimsflaske. I utstillingen<br />
er det vist slike småflasker fra<br />
Syria, såkalte Mennasflasker.<br />
”Ønskebrønner”<br />
Vi bærer fremdeles i oss en<br />
spesiell tilknytning til kilder og<br />
håpet om at de skal gi svar på<br />
våre ønsker. Er det en fortsettelse<br />
av troen på hellige kilder<br />
når vi i moderne tid ofrer mynter<br />
i Fontana di Trevi i Roma?<br />
I Norden er det funnet ofringer av flintøkser i vann og myrer fra<br />
steinalderen, og store mengder våpen fra romertiden nedlagt i vann,<br />
et tydelig tegn på troen på vannets mytiske makt.<br />
14 15<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Zam zam – Hellig vann fra Mekka<br />
Av Martin Hager-Saltnes<br />
En travel førjulskveld på flyplassen<br />
i Düsseldorf, var jeg på<br />
jakt etter en kofferttralle. Ved<br />
enden av et bagasjebånd stod det<br />
oppstilt 40-50 hvite plastkanner<br />
påført adresser til personer<br />
ulike steder i Tyskland. Zam<br />
Zam, stod det på plastposene<br />
utenpå kannene - hellig vann fra<br />
Mekka. Et fly fra Jedda i Saudi-<br />
Arabia var nylig landet, og vannet<br />
stod og ventet på sine eiere.<br />
Det var hajja og hajji bosatt i<br />
Tyskland - kvinner og menn<br />
som hadde vært på pilegrimsreise<br />
til Mekka.<br />
Hajj griper tilbake til fortellinger<br />
om profeten Ibrahim (Abraham i<br />
Bibelen) og hans familie. I følge<br />
islamsk tradisjon, var Ibrahim<br />
gift med Hagar, og sammen<br />
hadde de sønnen Ismael, arabernes<br />
stamfar. En dag manglet<br />
Hagar vann til den lille Ismael.<br />
Hun løp att og fram i desperat<br />
jakt etter vann i den hete ørkendalen<br />
hvor dagens Mekka ligger.<br />
Plutselig lot Gud det sprute<br />
opp en kilde med klart og friskt<br />
vann. De var reddet.<br />
Olavsveiene til Nidaros i vår tid<br />
Av Martin Hager-Saltnes<br />
På 11-1200-tallet var Trondheim<br />
Nordens Jerusalem og<br />
tyngdepunkt for kristendommen<br />
i det nordlige Europa.<br />
Kirke og konge samarbeidet om<br />
veier, herberger og beitemarker<br />
for tusener av pilegrimer som<br />
søkte St. Olavs skrin i Nidaros.<br />
Men med reformasjonen i 1537<br />
forsvant de veifarende.<br />
På gjengrodde stier<br />
I dag er pilegrimene tilbake på<br />
gjengrodde stier. Den moderne<br />
pilegrimsbevegelsen oppstod på<br />
grasrota. Fra 1950-tallet kom<br />
sporadiske besøk til Nidarosdomen<br />
ved Olsok, spesielt svenske<br />
vandrere. På 1990-tallet engasjerte<br />
både kirken, offentlige<br />
myndigheter og privatpersoner<br />
seg for å bokstavlig talt rydde vei<br />
for vandrere som ønsket å følge i<br />
historiske spor til Nidaros.<br />
Hold opp å renne (”zomë,<br />
zomë”), gjentok Hagar, mens<br />
hun prøvde å samle opp vann<br />
til Ismael! Derfor kalles kilden<br />
og vannet Zam zam i dag. Og<br />
den renner fremdeles. Et av ritualene<br />
under Hajj er å løpe sju<br />
ganger mellom to høyder, slik<br />
Hagar gjorde.<br />
I dag er denne strekningen bygget<br />
inn i den hellige moskeen i<br />
Mekka, Masjid Al-Haram, hvor<br />
også Kaba står. Etterpå drikker<br />
pilegrimene vann fra zam zamkilden.<br />
Og når de forlater Mekka,<br />
får de med seg 10 liter zam<br />
zam-vann, noe flyselskapene<br />
godtar. Norske pilegrimer forteller<br />
at det er sunt å drikke zam<br />
zam og at det kan være helbredende<br />
for syke.<br />
Bildet til høyre:<br />
Denne zam zam-kannen<br />
tilhører Muhammad Suleman<br />
fra Oslo. Vel hjemme etter<br />
Mekka-ferden får gjester og<br />
syke drikke det hellige vannet.<br />
Olavsveiene<br />
I 2009 rekker Olavsveiene over<br />
2000 kilometer med stier og veier<br />
i 45 kommuner. Pilotprosjektet<br />
<strong>Pilegrim</strong>sleden arbeider med<br />
å gjøre rutene mer tilgjengelige<br />
gjennom trasevalg, merking og<br />
overnattingstilbud. På nettstedet<br />
pilegrim.<strong>info</strong> er alle rutene<br />
lagt inn på detaljerte og interaktive<br />
kart. Mange av dagens pilegrimer<br />
kan fortelle at vandringen<br />
egentlig startet her.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sleden skaper stolthet<br />
og identitet gjennom lokale<br />
kulturminner, men gir også<br />
mulighet for økonomisk verdiskapning.<br />
I Kulturvernåret<br />
2009 arrangeres det mange korte,<br />
lokale vandringer, men også<br />
miljøvennlige gruppevandringer<br />
langs de gamle pilegrimssporene<br />
til Nordens Jerusalem.<br />
Kilde: Pilotprosjektet pilegrimsleden,<br />
www.pilegrim.<strong>info</strong><br />
I 2009 rekker Olavsveiene over 2000 kilometer<br />
med stier og veier i 45 kommuner.<br />
Over: Til Olsokfeiring i Nidaros.<br />
<strong>Pilegrim</strong>ene fra nord og øst 2008 krysser<br />
Gamle Bybro med ‘Lykkens portal’ ikke langt<br />
fra <strong>Pilegrim</strong>sgården.<br />
Gruppen er på 39 pilegrimer fra 9 nasjoner.<br />
Foto: Eiler Prytz<br />
Til venstre:<br />
Veimerkene langs pilegrimsleden<br />
kombinerer olavskorset og skiltet<br />
for severdighet.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
16 17<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Håkon jarl brøt forlik, myrdet Magnus jarl<br />
Av Helge Magnus Iversen<br />
(Egilsay, langfredag 16. april<br />
1117)<br />
Magnus jarl Erlendsson (40)<br />
ble i morges drept på Egilsay.<br />
Hans fetter, Håkon jarl,<br />
ga kokken Litolv ordre om å<br />
henrette Magnus. Jarlen fikk<br />
skallen kløyvd og døde umiddelbart.<br />
Han ble hauglagt på<br />
stedet.<br />
Jarlene har i mange år vært<br />
uenige om maktdelingen på<br />
Orknøyene. Håkon hevder å<br />
ha rett til makten alene, mens<br />
Magnus påberoper seg arverett<br />
og at makten må deles mellom<br />
dem slik det var under fedrene<br />
deres. Bøndene støttet Magnus<br />
jarl som hadde ord på seg for å<br />
være vennesæl, gavmild og rettferdig.<br />
Men han var streng mot<br />
dem som forbrøt seg og ikke fôr<br />
rettvist fram, også blant stormennene.<br />
De flokket seg rundt<br />
Håkon jarl.<br />
Drapet<br />
Øyenvitner beskriver drapet<br />
som skjendig og brutalt. Jarlene<br />
inngikk i vår forlik om maktdelingen<br />
og avtalte møte på Egilsay<br />
for å stadfeste enigheten. De<br />
skulle begge komme med to skip<br />
med mannskap. Magnus kom til<br />
Egilsay skjærtorsdag.<br />
Flokken til Magnus ville slåss for ham, men jarlen svarte<br />
at ingen skulle risikere livet for hans skyld.<br />
Om kvelden så de Håkon jarl stevne<br />
mot øya med åtte hærskip og<br />
skjønte han hadde ondt i sinne,<br />
forteller Holbode fra Sudrøyene<br />
til <strong>Pilegrim</strong>sspor. Han er en av<br />
to menn som ble hos Magnus<br />
jarl til det siste.<br />
Magnus ba i kirken hele natten<br />
og lot presten lese messe tidlig<br />
på morgenen. Da de kom ut på<br />
kirkebakken, så de Håkon gå i<br />
land med et stort følge væpnede<br />
krigere. Flokken til Magnus<br />
ville slåss for ham, men jarlen<br />
svarte at ingen skulle risikere<br />
livet for hans skyld. Han sendte<br />
mennene bort og gikk innover<br />
øya sammen med Holbode og en<br />
til. Da Håkons menn begynte å<br />
lete etter ham, ropte Magnus til<br />
dem og sa hvor han var. Håkons<br />
menn løp til med skrik og våpenlarm.<br />
Magnus knelte i bønn da<br />
de omringet ham, ba bønnen til<br />
ende og korset seg.<br />
- Alt var så underlig, sier Holbode.<br />
- Jarlen var helt rolig. Han<br />
trakk ikke sverd, han ba ikke<br />
om grid, han forbannet ikke<br />
motmennene. Tvert i mot ba han<br />
til Kvitekrist om nåde og frelse<br />
for dem som ville drepe ham. Så<br />
sa Magnus til Håkon at han ikke<br />
Foto: Helge M. Iversen<br />
måtte bryte eden sin og drepe<br />
en uskyldig. For å fri Håkon fra<br />
slik skyld, tilbød Magnus seg<br />
å forlate Orknøyene for alltid.<br />
Han kunne enten reise som pilegrim<br />
til Jorsalborg og sone for<br />
begges synder, han kunne reise<br />
til slektninger i Skottland og bli<br />
holdt som fange der så lenge han<br />
levde, eller Håkon kunne blinde<br />
og lemleste ham slik han selv<br />
ville og holde ham fengslet, forteller<br />
Holbode.<br />
Håkon jarl sa ja til det siste, men<br />
da hisset mennene hans hverandre<br />
opp og skrek til Håkon at de<br />
tålte bare én jarl på øyene. Enten<br />
måtte han drepe Magnus, ellers<br />
ville de drepe Håkon. Håkon beordret<br />
da merkesmannen Ofeig<br />
å drepe Magnus. I fullt sinne<br />
nektet Ofeig, snudde ryggen<br />
til jarlen og gikk mot skipene.<br />
Til slutt tvang Håkon steikaren<br />
Litolv til å drepe Magnus enda<br />
han gråt og bar seg. Men Magnus<br />
trøstet ham og sa at den som<br />
tvinger deg har større skyld enn<br />
du, og jeg ber til Gud at han skal<br />
tilgi deg.<br />
Etter drapet seilte Håkon over<br />
til Rolvsay der moren til Magnus,<br />
Tora, ventet dem begge. Da<br />
Håkon kom alene, skjønte hun<br />
hva som var skjedd, og bønnfalt<br />
ham om lov til å gravlegge<br />
Magnus ved kirke. Håkon var<br />
blitt beruset og må ha begynt å<br />
angre seg, for gråtkvalt ga han<br />
den hardt prøvede enken lov.<br />
Jærtegn og Håkons bot<br />
(Byrgisherad, festen for St.<br />
Josef, 1. mai 1119) Etter at Magnus<br />
jarl ble gravlagt ved Kristkirken<br />
i Byrgisherad, fortelles<br />
det om stadig flere jærtegn og<br />
undre ved graven. Mange har<br />
sett det himmelske lys som ofte<br />
skimrer over graven. Det første<br />
jærtegnet viste seg da saftig<br />
gress vokste opp på den steinete<br />
bakken der jarlen ble drept.<br />
Dette kan alle se. Men av frykt<br />
for Håkon jarl og biskop Wilhjalm,<br />
vil mange ikke snakke om<br />
hva de har opplevd.<br />
<strong>Pilegrim</strong>sspor har funnet mange<br />
som har opplevd undre ved grav-<br />
en, men bare noen er villig til å<br />
stå fram: Bergfinn Skatesson fra<br />
Hjaltland var blind og dro sammen<br />
to krøplinger til graven.<br />
De ble alle friske. Vi har også<br />
snakket med noen av de 24 syke<br />
som våket ved graven natten<br />
før jarlens dødsdag. De ble alle<br />
friske, men ingen tør stå fram. I<br />
går kom bud fra Ørafjæra om at<br />
Håkon jarl seilte fra øyene med<br />
to skip. Det sies at han vil bøte<br />
drapet på Magnus jarl med pilegrimsferd<br />
til Jorsalborg.<br />
Legemet ført til Kirkevåg<br />
(Kirkevåg, Pålsmesse 25. januar<br />
1138) Folk kom seilende fra<br />
alle øyene og helt fra Katanes<br />
for å delta i høytideligheten da<br />
den hellige Magnus jarl i går<br />
ble skrinlagt i St. Olavs kirke i<br />
Kirkevågen. Hele vågen var full<br />
av langskip, knarrer, kogger og<br />
færinger. I det sure været var<br />
stretene tettpakket med folk.<br />
Prosesjonen med skrinet stanget<br />
seg fram, bak skrinet gikk<br />
til manges overraskelse også<br />
biskop Wilhjalm. Det sies at han<br />
to ganger ba den hellige jarl gå i<br />
forbønn for seg, og begge ganger<br />
viste Gud sin nåde mot biskopen.<br />
Etter det ble graven åpnet,<br />
og jarlens kostelige levninger<br />
skrinlagt i Kristkirken. Så åpenbarte<br />
Magnus jarl seg for Gunnar<br />
fra Vestray i en drøm, og<br />
sa det var Guds vilje at skrinet<br />
skulle føres til Kirkevåg. Gunnar<br />
fremsa modig budskapet i<br />
Kristkirken med biskopen og<br />
Pål jarl til stede. Jarlen ble blodrød<br />
av raseri, men behersket<br />
seg og sa ikke et ord.<br />
Det er flere enn <strong>Pilegrim</strong>sspor<br />
som mener at biskopens helligkåring<br />
av Magnus jarl har en<br />
lite from årsak, biskopen er ute<br />
etter å trygge sin egen stilling.<br />
Han har alltid holdt seg med de<br />
mest norskvennlige på øyene,<br />
ikke minst i Håkon jarls dager.<br />
Ragnvald jarl kom sist sommer<br />
fra Norge og fikk all makt på øyene.<br />
Ragnvald er søstersønn av<br />
den hellige Magnus og sønn av<br />
en norsk lendmann, og har tett<br />
kontakt med kongen og de mektige<br />
i Norge.<br />
Ragnvald jarl og hans far Kol<br />
St. Magnuskirken på Egilsay ble reist få år etter at Magnus Orknøyjarl ble myrdet og står på tuftene etter den tidligere kirken der Magnus jarl lå i bønn natten før drapet. Innfelt: Messe i ruinene av St. Magnuskirken Foto: Helge M. Iversen<br />
tok i fjor fatt på å bygge en stor<br />
kirke i Kirkevåg, den skal bli den<br />
største på øyene og prektigere<br />
enn alle kirker i Norderlandene.<br />
Den reises for å ære Ragnvalds<br />
morbror, den hellige Magnus.<br />
Hans hellige og underbringende<br />
knokler skal skrinlegges der.<br />
Nordmenn feirer St. Magnus<br />
(Kirkwall, 2. juni 2008) Ragnvald<br />
jarls visjon ble oppfylt.<br />
Etter 300 år sto St. Magnuskatedralen<br />
ferdig slik den fremdeles<br />
Til slutt tvang Håkon steikaren Litolv til å<br />
drepe Magnus enda han gråt og bar seg.<br />
står i dag. Her hviler levningene<br />
etter både St. Magnus og St.<br />
Ragnvald, som ble helligkåret<br />
etter at han ble myrdet i 1158.<br />
I morges ble den eldgamle Magnusmissalen<br />
fremført på latin og<br />
norsk i katedralen for første gang<br />
på flere hundre år. En gruppe på<br />
20 katolske pilegrimer fra Norge<br />
var kommet for å feire St. Magnus<br />
og be ved hans grav. Det ble<br />
en meget gripende gudstjeneste<br />
som gruppen avsluttet med å<br />
synge gregoriansk ”Nobilis, humilis,<br />
Magne martyr stabilis”.<br />
Denne Magnus-hymnen på latin<br />
stammer fra 1100-tallet og er<br />
kanskje den eldste eksisterende<br />
genuint nordiske salme.<br />
Lørdag tok gruppen båten ut til<br />
Egilsay, besøkte retterstedet og<br />
feiret messe i ruinene av Magnuskirken<br />
på øya. I går feiret<br />
de messe i den lille katolske<br />
menigheten i Kirkwall og fikk<br />
en omvisning i katedralen. I dag<br />
skal de på rundtur på Mainland<br />
og se bl.a. ruinene av Håkon jarls<br />
rundkirke i Orphir (Ørafjæra),<br />
bygget da han kom tilbake fra<br />
Jerusalem, ruinene av kirken og<br />
klosteret i Birsay (Byrgisherad)<br />
og den helsebringende Magnuskilden<br />
i Birsay der jarlens<br />
levninger i sin tid ble vasket før<br />
overføringen til Kirkwall.<br />
På spørsmål om hvorfor norske<br />
katolikker valfarter til Orknøyene,<br />
svarer pilegrimspresten,<br />
dom Alois fra Bergen, over-<br />
raskende at St. Magnuskatedralen<br />
er et viktig katolsk pilegrimsmål.<br />
- De hellige Orknøyjarler Magnus<br />
og Ragnvald er både norske<br />
og skotske helgener. Blant de<br />
norske er dette de eneste det med<br />
sikkerhet finnes relikvier etter.<br />
Det gjør katedralen automatisk<br />
til valfartssted. I middelalderen<br />
reiste både skotske, engelske og<br />
norske pilegrimer hit, men det<br />
tok slutt med reformasjonen.<br />
Det er en stor ting å gjenoppta<br />
en slik tradisjon, sier presten til<br />
<strong>Pilegrim</strong>sspor.<br />
- De hellige Orknøyjarler<br />
Magnus og Ragnvald er<br />
både norske og skotske<br />
helgener. Blant de norske<br />
er dette de eneste det med<br />
sikkerhet finnes relikvier<br />
etter.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
St. Tomaskirken på Fillefjell – en valfartskirke<br />
Av Inger-Johanne Marheim<br />
”Mang ein sprek halling gjekk<br />
og gleda seg i all stilllhet over<br />
korleis han skulle banke og<br />
rispe valdrisen eller sogningen<br />
som hadde fornærma han<br />
på messa året før”. Det skriver<br />
læreren og historikeren Hans<br />
Flaten ((1858-1930) i Hemsedal<br />
Bygdebok om midtsommermessen<br />
ved St. Tomaskirken på<br />
Fillefjell.<br />
Hevn og slagsmål er kanskje<br />
ikke det man forbinder med en<br />
av – etter sigende – Norges i<br />
sin tid viktigste valfartskirker.<br />
Likevel er det ikke til å komme<br />
forbi at kirkemesse i tidligere<br />
tider også var samlingssted for<br />
mer verdslige sysler, som handel,<br />
kappridning og dans. Folk<br />
valfartet og la ut på pilegrimsferd<br />
for å bli helbredet eller få<br />
syndsforlatelse. Men ikke minst<br />
reiste de for å komme bort fra en<br />
ofte ensformig hverdag og for å<br />
få nye inntrykk, for å handle,<br />
treffe gamle kjente og knytte<br />
nye forbindelser. Og om det så<br />
var for å gjøre opp en gammel<br />
sak, kunne også det åpenbart<br />
være en god grunn for å dra.<br />
Likevel var St. Tomaskyrkja<br />
mest et undergjørende sted, en<br />
kirke folk i bygdene hadde hatt<br />
et nært og kjært forhold til gjennom<br />
lang tid.<br />
En øde kirke i Smeddalen<br />
Tomaskirken er trolig viet til<br />
erkebiskopen av Canterbury,<br />
Thomas Beckett. Han ble myrdet<br />
i 1170, en hendelse som er avbildet<br />
på det kjente relikvieskrinet<br />
som nå står i Bergen museum.<br />
I enkelte av kildene spekuleres<br />
det om kirken kan være reist<br />
etter en avtale mellom Tomas<br />
Beckett og erkebiskop Øystein,<br />
men etter Becketts død og etter<br />
slaget ved Kalvskinnet i 1179. I<br />
så fall kan kirken være bygget<br />
tidligst på slutten av 1100-tallet,<br />
men stilen tilsier at den er eldre<br />
enn for eksempel Reinli kirke,<br />
også i Valdres, som antakelig er<br />
oppført på slutten av 1200-tallet.<br />
Om kirken i den eldste tiden vet<br />
man lite, men etter den første<br />
storhetstiden må den ha ligget<br />
øde lenge, muligens helt frem til<br />
Svartedauen. En annen spekulasjon<br />
går ut på at kirken ble<br />
forlatt fordi skogen rundt ble<br />
hogget ned og det ikke lenger<br />
var grunnlag for jernutvinning.<br />
Gjetere brukte ihvertfall kirken<br />
som husvære for seg og buskapen,<br />
det samme gjorde reingjetere<br />
som fór forbi og tilfeldige<br />
reisende over fjellet. Veggene<br />
og kirkeklokkene ble nedsotet<br />
av leirbålene som overnattingsgjestene<br />
varmet seg på og av ilden<br />
som ble nørt opp for å tørke<br />
bark til buskapen.<br />
Feiring av syftesok<br />
I århundrene kirken lå forlatt,<br />
ble det spunnet myter og sagn<br />
om en huldrekirke hvor folk<br />
kunne oppleve mye rart. Kirken<br />
kunne vise seg og plutselig forsvinne<br />
igjen som en hildring,<br />
underjordiske huserte med folk<br />
og buskap i seteren ved siden av.<br />
Likfølger og gudstjenester med<br />
døde folk ble både sett og hørt<br />
med jevne mellomrom, kirken<br />
var i det hele tatt ikke et sted<br />
man gjerne var alene.<br />
Folketroen sier at det var en reinskytter<br />
på jakt som fant igjen<br />
kirken. Han bommet på målet da<br />
han skulle skyte en rype, pilen<br />
traff en av klokkene som begynte<br />
å synge så vakkert og skytteren<br />
fikk øye på den vesle forfalne<br />
kirken mellom skog og tett<br />
kratt. Sikkert er det imidlertid<br />
at Thue Andresson Bahr, prest<br />
i Vang i Valdres (1615-1620),<br />
fikk bygdefolket til å ruste opp<br />
kirken og han innførte messe<br />
én gang årlig, på Syftesok eller<br />
Maria Bebudelsesdag rundt<br />
den 2. juli. Messen førte til at<br />
folk igjen begynte å valfarte til<br />
messe i Tomaskirken og det ble<br />
på nytt folksomt rundt den vesle<br />
fjellkirken. Først og fremst<br />
møtte det opp valdriser, hallinger<br />
og sogninger der, men det<br />
kom også folk fra fra Bergen,<br />
Gudbrandsdalen, Christiansand<br />
Stift og andre bygder.<br />
Hans Flaten skriver i Hemsedal<br />
Bygdebok at på alle stier og<br />
rideveier som gikk til Thomaskyrkjemessa<br />
krydde det av fargerike<br />
festfølgje. Han beskriver<br />
de forskjellige stevnerutene fra<br />
dalførene rundt og at det ennå<br />
100 år etter at kirken var revet,<br />
vistes spor etter valfartene. Det<br />
nevnes også at i Valdres var det<br />
gammel skikk at når tenestejenta-<br />
eller tenesteguten satte seg<br />
i sommartenest, tinga dei seg<br />
attpå ridehest til Tomaskyrkje<br />
messe!<br />
Undergjørende kirke<br />
Tomaskirken fikk snart ord på<br />
seg for å være undergjørende.<br />
Og i utskrifter fra kirkeregnskapene<br />
vil en kunne se at folk kom<br />
som pilgrimer fra nesten hele<br />
landet for å bli helbredet eller få<br />
syndsforlatelse, de fleste hadde<br />
med gaver til kirken. De brakte<br />
med seg kyr, penger og inventar,<br />
på det meste hadde kirken mellom<br />
400 – 500 kyr som ble styrt<br />
av en bonde fra Øye. Listene<br />
over gaver er lange og i sirlige<br />
skrevne bokstaver finner man<br />
navn på mennesker som kan ha<br />
gitt hva de hadde, fra to-tre ort<br />
til flere riksdaler. Som Ola Jonsson<br />
Stave fra Valdres som ga tre<br />
shilling i 1743, eller Fru majorinne<br />
Stielau som i 1759 gir fire<br />
riksdaler. Av større inventar må<br />
nevnes spesielt antemensalet av<br />
en ukjent kunstner som ble gitt<br />
til Øye kirke da Tomaskirken<br />
ble revet. “Tavlen er 2 alner høy<br />
og 1,5 alen brei, kvitmåla og inndelt<br />
i fem bolkar,” ett av dem<br />
fremstiller Maria og barnet.<br />
Antemensalet ble så skjenket til<br />
Oldsaksamlingen ved Historisk<br />
museum i 1894.<br />
Måtte gi med hele hjerte<br />
Folk ga det de syntes de kunne,<br />
enten det var som følge til en<br />
bønn eller for et godt ettermæle.<br />
Og om gavelistene gjennom<br />
nesten to hundre år er fyldige, er<br />
det også mange nøkterne beretninger<br />
om helbredelse; som Peder<br />
Kvelperud (1738-1806) som<br />
hadde sykdom på buskapen sin<br />
og besøkte St.Tomas for helbredelse<br />
og hadde med et alterklede<br />
og et linnet som gave. “Etter to<br />
besøk forsvant sykdommen saa<br />
aldeles at jeg tror den aldrig tør<br />
komme tilbage!” Eller: “Gamle<br />
Nøre-støgo man’n vart ein gong<br />
så klein i miørmo (hoftene) sine.<br />
Så køyrde folket hans han til Tomaskyrkja.<br />
Der fall han på kne<br />
ved alteret og bad til Gud om at<br />
han måtte bli frisk att. Då han<br />
reiste seg oppatt, hadde han fått<br />
helsa si att. Jamen hadde han<br />
det!”<br />
Det sentrale ved pilgrimsreiser<br />
er at man selv reiser til de undergjørende<br />
stedene, ofte for<br />
å oppfylle et løfte, og at man<br />
ofrer og ber av fullt hjerte. Til<br />
Tomaskirken er det knyttet<br />
flere historier om velhavende<br />
personer som prøvde å lure seg<br />
til helbredelse. Som den blinde<br />
mannen fra Rygg i Kvisle som<br />
hadde med seg en stor gave til<br />
kirken og som fikk synet igjen<br />
da St.Tomaskirken dukket opp i<br />
det fjerne. Dermed snudde han<br />
hesten og bestemte seg for å beholde<br />
offergaven selv. Men ikke<br />
før han kom hjem ble han blind<br />
igjen, og denne gangen nyttet<br />
det ikke verken med gaver eller<br />
bønn, synet kom ikke tilbake.<br />
Om kirken i den eldste tiden vet man<br />
lite, men etter den første storhetstiden<br />
må den ha ligget øde lenge,<br />
muligens helt frem til Svartedauen.<br />
18 19<br />
Solgt for 46 riksdaler<br />
St. Tomaskirken fikk etter hvert<br />
så godt ry som lovkirke og ble så<br />
godt besøkt at det ifølge enkelte<br />
kilder utartet til bråk, usedelighet<br />
og hærverk rundt kirken.<br />
At kirken ga så gode<br />
inntekter til Vangsprestene, førte<br />
nok også til misunnelse blant de<br />
andre prestene i Valdres som<br />
så med ublide øyne på denne<br />
”katolske” kirken. Høytstående<br />
medlemmer av Akershus Stiftdireksjon<br />
sendte allerede i 1747<br />
en klage til kirkestyret i Danmark<br />
hvor de beskrev overtroen<br />
og forfallet rundt Tomaskirken<br />
og ba om å få den revet. Trofaste<br />
forsvarere blant tidligere<br />
prester og andre, forhindret<br />
imidlertid riving og fikk rustet<br />
opp kirken. Godt vedlikehold<br />
og hyppig tjæring gjorde den<br />
vesle fjellkirken ramsvart og<br />
stolt igjen, klokkene fortsatte å<br />
klinge vakkert til messe og folk<br />
fortsatte å strømme til.<br />
Årene gikk og diskusjonen om<br />
kirken bølget stadig frem og<br />
tilbake. Tross alle gode krefter,<br />
fikk St.Tomaskirken til slutt<br />
dødsstøtet. Den 24. juni 1808<br />
ble det gjort vedtak om riving i<br />
det Danske Kanselli og kirkestyret.<br />
Daværende prest Frederik<br />
Müller prøvde nok å utsette rivingen,<br />
men 2. november samme<br />
år ble den solgt på auksjon til<br />
landskremmer Andersen og<br />
lensmann Sukkestad for 46<br />
riksdaler og revet ikke lenge<br />
etter. En epoke var over. Selve<br />
rivingen ble imidlertid også en<br />
spesiell historie, belagt med<br />
følelser og varsler. Treverket<br />
endte som småbruer på vidda<br />
og inventar og løsøre ble likt<br />
fordelt på de andre stavkirkene<br />
i disktriktet. Blant annet kom<br />
klokkene med den spesielt vakre<br />
klangen til Øye kirke hvor de<br />
visstnok henger fremdeles (ca.<br />
1900).<br />
Det ringes igjen til messe<br />
En av landets merkeligste<br />
lovkirker var borte, men lever<br />
fremdeles omspunnet av sagn<br />
og myter. Et nytt og moderne<br />
kapell ble reist på samme sted i<br />
1966 etter innsats og giverglede<br />
fra hele landet og gjennom<br />
mange år. Det ringes igjen til<br />
messe over Fillefjell midtsommerstid.<br />
Kilde: ”St. Thomaskyrkja Den<br />
landskjende love- og valfartskyrkja<br />
på Smeddaln mellom<br />
Lærdal og Valdres., av statsstipendiat<br />
Knut Hermundstad, st.<br />
Tomaskyrkja boklag 1966.<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Thomas Becket og Canterbury<br />
Av Kathy Elliott<br />
Thomas Becket (1118–1170) var den engelske kong Henrik<br />
IIs betrodde kansler og venn. I 1162 utnevnte kongen ham<br />
til erkebiskop av Canterbury. To år senere bestemte Henrik<br />
at prester og andre av kirkens menn skulle dømmes<br />
av verdslig rett, ikke av kirken. Becket forsvarte kirkens<br />
selvstendighet overfor staten og kom i opposisjon til kongen.<br />
Han måtte flykte til Frankrike.<br />
I 1170 kom de til forlik og Becket vendte hjem. Men<br />
striden brøt snart ut igjen og kongen ble forarget på sin<br />
gamle venn. ”Vil ingen hjelpe meg med å bli kvitt denne<br />
brysomme presten?”, skal han ha ropt ut i sinne. Fire riddere<br />
tok kongens ord på alvor og myrdet Thomas Becket<br />
i Canterbury-katedralen den 29. desember i 1170. Drapet<br />
vakte stor oppsikt i hele Vest–Europa. Snart gikk rykter<br />
om mirakler ved Beckets grav. I 1173 ble han helgenkåret<br />
av paven. Henrik II måtte gjøre offentlig bot ved graven.<br />
I nesten 400 år var St. Thomas’ helgenskrin i Canterbury<br />
ett av de viktigste pilegrimsmålene i Europa. Stemningen<br />
blant pilegrimene på valfart fra London til Canterbury er<br />
udødeliggjort av Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene,<br />
skrevet på slutten av 1300-tallet.<br />
Foto: Dean and Chapter, Canterbury Cathedral
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
På spor av pilegrimen i gamle Oslo<br />
Av Eivind Luthen<br />
I over hundre år har arkeologer<br />
gravd i byen under Ekebergsåsen.<br />
Området i Gamlebyen er<br />
Nordens største sammenhengende<br />
bevarte ruinområde fra<br />
middelalderen. Lag på lag av<br />
rester etter bybranner, trelagte<br />
gateløp, hustufter og skip er<br />
avdekket. Og ruiner etter seks<br />
kirker, tre klostre og to katedraler,<br />
de to siste var viktige<br />
valfartsmål for hele Østlandet.<br />
Oslo Hospital<br />
I Gamlebyen finner vi bl. a. Hospitalkirken,<br />
byens eldste sykehus<br />
fra 1794. Det ligger på tomten<br />
til Fransiskuseklosteret fra omkring<br />
1300. I dag har det en direkte<br />
fortsettelse i Oslo Hospital.<br />
Hospitalets kirke er blitt bydelskirke<br />
under navnet Gamlebyen<br />
kirke. Det er spennende å tenke<br />
på at Oslo Hospital har sin opprinnelse<br />
i St Fransikus, en av<br />
middelalderens mest markante<br />
pilegrimer.<br />
Clemenskirken<br />
I ruinparken ligger de restaurerte<br />
ruinene av Clemenskirken<br />
fra 1100-tallet med Norges eldste<br />
kirkegård. På 1970-tallet ble<br />
motorveien lagt rett over Clemenskirken<br />
og man måtte nærmest<br />
krype under store betongkar for å<br />
komme til det gamle helligstedet<br />
som lå glemt og forsøplet i 25<br />
år. Men i 1995 ble betongbroen<br />
sprengt vekk, veien forsvant og<br />
himmelen kom til syne igjen.<br />
Omkring ruinene er det i dag<br />
opparbeidet en park og den gamle<br />
kystlinjen fra middelalderen<br />
er markert med et vannspeil.<br />
Det gir parkområdet kvalitet og<br />
særpreg. Ved gangbroen ligger<br />
Saxegården fra år 1800, men<br />
eiendommen er omtalt allerede i<br />
1334. Deler av kjelleren stammer<br />
fra middelalderen. Her lå det en<br />
skytningstue, dvs. vertshus som<br />
sikkert fikk besøk av tørste og<br />
sultne pilegrimer.<br />
Håkon V Magnusson<br />
Vi fortsetter ned til ruinene av<br />
Mariakirken. Med sine to monumentale<br />
tårn og en vestfasade<br />
som bare var sju meter smalere<br />
enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken<br />
i bybildet. Mariakirken<br />
var kongskirke og ble bygget<br />
ut under Håkon V Magnusson<br />
(1299 -1317). Da kirken sto ferdig<br />
omkring 1300, var den landets<br />
tredje største. Kong Håkon<br />
var opptatt av å ta vare på pilegrimene<br />
og påbød at det bl.a.<br />
skulle reises overnattingssteder<br />
(tavernaer) langs hovedveiene til<br />
Nidaros.<br />
Clemenskirken<br />
Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller<br />
Til Mariakirkens relikviesamling<br />
hørte ett av fingerleddene til<br />
den nylig kanoniserte Ludvig IX<br />
og en tagg av Kristi tornekrone<br />
holdt av to forgylte engler. I middelalderen<br />
utgjorde tornekronen<br />
og de øvrige relikviene fra Jesu<br />
lidelseshistorie kristenhetens<br />
helligste gjenstander og ble ofte<br />
betalt med enorme summer.<br />
Selv om kildene ikke sier mye<br />
om valfarten til Mariakirken, har<br />
kirken hatt mange besøkende,<br />
særlig på spesielle høytidsdager.<br />
Den kongelige relikviesamlingen<br />
må ha virket som en magnet<br />
på pilegrimene.<br />
Da kongen døde 8. mai 1319,<br />
ble han gravlagt i Mariakirken.<br />
Hele Oslo sørget, og det fortelles<br />
at det skjedde flere mirakler ved<br />
hans båre. En mann som hadde<br />
fått liktorner ble helbredet da<br />
han berørte likkledet tre ganger,<br />
en mann med klumpfot ble frisk<br />
da han kom til å nyse idet han<br />
passerte kongens båre. Det var<br />
ikke merkelig at det ble ymtet<br />
om at kongen hadde vært en<br />
hellig mann. Og det fortelles at<br />
lysene brant på “hellig Håkons<br />
alter” gjennom lange tider. Det<br />
hender at lysene brenner ennå,<br />
jeg har av og til sett nedbrente<br />
telys på marmorplaten der kongens<br />
grav lå i århundrer. Nå har<br />
de jordiske restene blitt flyttet til<br />
Akershus festning.<br />
Hallvardskirken<br />
Fra Mariakirken tar vi opp til<br />
Hallvardskirken, eller det som<br />
er igjen av den. En gang var<br />
disse puslete ruinene Østlandets<br />
hovedhelligdom og katedralen<br />
må ha ruvet over den<br />
beskjedne byen som et berg. Her<br />
sto sølvskrinet med St Hallvards<br />
levninger, Oslo bys skytshelgen,<br />
bak alteret. Hit strømmet<br />
pilegrimer fra hele landsdelen,<br />
noen kom hit i ens ærend, andre<br />
var på vei til Trondheim.<br />
Katedralen ble påbegynt i første<br />
halvdel av 1100-tallet av korsfarerkongen<br />
Sigurd Jorsalfarer.<br />
Ifølge Snorre ble ”kongen selv<br />
gravlagt i steinveggen utenfor<br />
koret på sørsiden” da han døde i<br />
1130. Flere andre kongelige ble<br />
også gravlagt i Hallvardkirken;<br />
Magnus Blinde i 1139, Inge<br />
Krokrygg i 1161, Orm Kongsbror<br />
i 1184 og kongssønnen<br />
Håkon Unge i 1257. Dessuten<br />
fikk flere biskoper og andre stormenn<br />
sin siste hvilested inne i<br />
kirken.<br />
Med sin spesielle arkitektur<br />
skilte Hallvardskirken seg fra<br />
de andre store katedralene fra<br />
samme periode. Mens man i<br />
Trondheim, Bergen og Stavanger<br />
var påvirket av impulser<br />
vestfra, hentet byggherrene i<br />
Oslo ideer fra Lund. Kirken<br />
fikk både langskip, sideskip og<br />
tverrskip, slik man hadde begynt<br />
å bygge sørover i Europa.<br />
Da kirken sto ferdig var den den<br />
nest største i landet, Oslos første<br />
katedral skulle bli et forbilde for<br />
senere kirkearkitektur i Norge.<br />
Det kan vi fremdeles se i Gamle<br />
Aker kirke, Nikolaikirken på<br />
Hadeland og domkirkeruinene<br />
på Hamar.<br />
Oslo bispegård<br />
På nordsiden av ruinene fra St.<br />
Hallvardskirken finner vi Oslo<br />
bispegård. Bispegården ble bygget<br />
delvis over Olavsklosteret.<br />
Noen av rommene er bevart,<br />
blant annet sakristiet. Her har<br />
nok mang en pilegrim skriftet.<br />
Bispegården ble oppført i 1883-<br />
94 i nygotikk og byr på interessante<br />
detaljer; medaljonger med<br />
Oslos byvåpen med en Kristuslignende<br />
Hallvard, og en biskop.<br />
I kjelleren er det bevart noen<br />
hvelvede rom som brukes til<br />
foredrag og konserter. Det finnes<br />
også en og annen murrest fra<br />
1300-tallet, samt dører og vindusåpninger<br />
i gotiske former<br />
Olavsklosteret ble grunnlagt i<br />
1239 av dominikanerne og lå<br />
vegg i vegg med<br />
Hallvardskatedralen. Det var<br />
helt vanlig at det ble bygget et<br />
dominikanerkloster i tilslutning<br />
til byens katedral. Dominikanerne,<br />
de ble også kalt predikebrødre,<br />
la sterk vekt på lesning<br />
og studier, derfor fungerte klostrene<br />
gjerne som læreseter.<br />
Nord for Olavsklosteret lå Korskirken<br />
og det er ennå er murrester<br />
igjen av den. Etter kildene<br />
å dømme var det byens yngste<br />
kirke, antagelig reist omkring<br />
1250. Som navnet sier var den<br />
viet til korset. Vest for Hallvardskatedralen<br />
lå bispeborgen.<br />
Her har man bl. a. funnet<br />
et pilegrimsmerke fra Vadstena.<br />
Om dette merket kunne snakke,<br />
hvilken gripende reiseberetning<br />
hadde vi ikke kunne få del i?<br />
St. Jørgens hospital<br />
Fra ulike kilder vet vi at det i<br />
middelalderen også fantes et<br />
hospital for spedalske med kirke<br />
og kirkegård, nemlig Laurentiushospitlaet<br />
eller Lavranshospitalet.<br />
Det ble også kalt St. Jørgens<br />
hospital.<br />
Hospitalet var ikke det vi i dag<br />
forbinder med et hospital, de<br />
syke knapt fikk noen behandling.<br />
Det var trolig en egen kirke og<br />
kirkegård, opprettet av kirken<br />
som tilholdssted for spedalske.<br />
Sykdom ble ansett som resultat<br />
av begåtte synder, og behandlingen<br />
var bot og bønn om hjelp<br />
fra helgener. Folk var klar over<br />
smittefaren, og de spedalske ble<br />
derfor isolert og måtte bære en<br />
egen drakt.<br />
Bygningene var antagelig reist<br />
i tre og det er ikke funnet spor<br />
av dem. Men utgravninger har<br />
avdekket en del skjellettrester<br />
i hagen til St. Hallvards aldersog<br />
sykehjem. <strong>Pilegrim</strong>sveien fra<br />
Gamlebyen mot Galgeberg er<br />
lagt utenfor aldershjemmet.<br />
Mikaelskirken på berget<br />
Gamle Aker kirke er Oslo eneste<br />
bevarte middelalderkirke og ligger<br />
vakkert til på en høyde. I dag<br />
ligger den omsluttet av det moderne<br />
Oslo, men inntil midten<br />
av 1800-tallet lå den landlig til<br />
utenfor byen ved et gammelt<br />
20 21<br />
Mariakirken<br />
Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller<br />
veikryss. Øst for kirken lå det<br />
nederste vadestedet over Akerselva,<br />
før det på 1600-tallet ble<br />
bygget permanent bro over elva<br />
ved Vaterland. Forbildet for<br />
Gamle Aker kirke er Hallvardskatedralen<br />
og Hamarkatedralen.<br />
Kirken har basilikalt skip, det vil<br />
si at skipet har et midtskip som<br />
hever seg over de smalere og la-<br />
vere sideskipene. Midtskipet har<br />
vinduer øverst som slipper lyset<br />
direkte inn.. Kirken er preget av<br />
stramme linjer og førsteklasses<br />
steinhåndverk. Kirken har blitt<br />
skadet av brann og det ingenting<br />
igjen fra middelalderens<br />
kirkeutstyr. <strong>Pilegrim</strong>sruten fra<br />
Tønsberg passerer Gamle Aker<br />
kirke.<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
En mann som hadde fått liktorner ble helbredet<br />
da han berørte likkledet tre ganger, en mann<br />
med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet<br />
han passerte kongens båre.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Oslo domkirke – en ukjent pilegrimsskatt<br />
Av Eivind Luthen<br />
Oslo Domkirke som ble reist<br />
i 1697, hører ikke til de åpenbare<br />
pilegrimsrelaterte kirkebygningene.<br />
På denne tiden<br />
hadde reformasjonen festet seg<br />
i samfunnet, og det bærer både<br />
bygning og interiøret preg av.<br />
Det var Ordet som gjaldt. Men<br />
tiden mildner all streng lære.<br />
Da kirken ble restaurert i forbindelse<br />
med byens 900-års jubileum<br />
i 1950, ble det bygget et<br />
nytt kapell på utsiden. Kapellet<br />
er tegnet av arkitekt Arnstein<br />
Arnberg (1882-1961) som også<br />
ledet restaureringsarbeidene.<br />
Kapellet har lenge fungert som<br />
bokhandel, og det kirkelige interiøret<br />
er fjernet. I tre av vinduene<br />
er det imidlertid innsatt<br />
vakre glassmalerier fra middelalderen,<br />
kanskje de eneste<br />
glassmalerier vi har i Norge fra<br />
denne epoken. Det ene viser<br />
jomfru Maria med Jesusbarnet,<br />
det andre viser Katarina av Alexandria<br />
og det tredje er av pilegrimsapostelen<br />
Jakob.<br />
Skriftelige kilder forteller at<br />
bildene er laget på slutten av<br />
1400-tallet og at de tre glassmaleriene<br />
opprinnelig kom fra<br />
St-Ouen kirken i Rouen i Frankrike.<br />
Denne kirken ble ødelagt<br />
av de allierte styrke under 2.<br />
verdenskrig. Noen av de inntakte<br />
glassmaleriene ble solgt til<br />
den amerikanske avismagnaten<br />
Randolph Hearst. Han døde<br />
imidlertid kort tid etter, og vinduene<br />
ble solgt videre på auksjon<br />
i New York til kommandør<br />
John A. Gade. Gade forærte<br />
dem til domkirken.<br />
Glassmaleriene er delt inn i tre<br />
mindre motiver. Motivet med<br />
jomfru Maria med Jesusbarnet<br />
har en liten inskripsjon:<br />
“Til Guds ære og til minne om<br />
Fredrik Herman Johan Gade<br />
(1871-1943)”. St. Jakobsbildet<br />
inkluderer et portrett av<br />
den franske adelsmannen Jean<br />
d`Estouteville som forærte St.<br />
Ouen glassmaleriene. Her er<br />
også en inskripsjon: ”Til Guds<br />
ære og til minne om Gerhard<br />
Gade”.<br />
Gerhard og Fredrik H.J.Gade<br />
var giverens far og bror og de to<br />
siste av hans slekt i Norge. Disse<br />
tre glassmaleriene er sjelden<br />
omtalt og har ikke fått noen<br />
nevneverdig oppmerksomhet i<br />
Domkirken, verken i brosjyrer<br />
eller bøker. De er nok registrert,<br />
men man har neppe forstått verdien<br />
av disse unike og uerstattelige<br />
vinduene.<br />
Katedralen i Rouen har en<br />
spesiell posisjon i Normandie.<br />
Her ligger bl.a. ingen ringere<br />
enn Gangerolf som ble hertug<br />
av Normandie, begravet.<br />
Gangerolf er minnet med en<br />
statue som Rouen ga Ålesund i<br />
1911, tusen år etter at han slo seg<br />
ned i Frankrike. Korsfarerhelten<br />
Richard Løvehjerte var så glad<br />
i Rouen at han ba om at man<br />
skulle gravlegge hjertet hans i<br />
katedralen som er viet til jomfru<br />
Maria. Rouen er også forbundet<br />
med en annen kjent helgen; Jean<br />
d`Arc som led martyrdøden på<br />
bålet.<br />
På denne tiden hadde reformasjonen<br />
festet seg i samfunnet, og det bærer<br />
både bygning og interiøret preg av.<br />
Oslo Domkirke<br />
Ble innviet i 1696 og het tidligere Vår Frelsers kirke. Kirken ligger ved<br />
Stortorvet i Oslo sentrum og er hovedkirke for Oslo bispedømme. Den<br />
nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslo. Den første var St. Hallvards<br />
domkirke ved Oslo torg i Gamlebyen og ble oppført i første halvdel<br />
av 1100-tallet.<br />
Da Oslo brant i 1624, bestemte kong Christian den IV å flytte byen til vestsiden<br />
av Bjørvika. Hallvardskirken var relativt uskadd i brannen og byens<br />
befolkning måtte fremdeles benytte kirken i Gamlebyen. I 1632 ble det satt<br />
i gang bygging av ny kirke ved det nye torget i byen. Hellig Trefoldighetskirke<br />
ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha<br />
blitt restaurert. Men militære myndigheter forlangte kirken revet fordi den<br />
lå for nær Akershus festning.<br />
Den nye kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og<br />
Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Kirken<br />
har et vakkert interiør i barokk, en himling med et stort takmaleri av Hugo<br />
Lous Mohrs og fikk i 1718 en engelsk klokke i tårnet<br />
Foto: Johnny Kreutz<br />
22 23<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Botsvandring med innsatte<br />
Av Eivind Luthen<br />
Det er i Roma, Santiago de Compostela og i Oslo: Et <strong>Pilegrim</strong>skontor!<br />
Av Eivind Luthen<br />
I Den evige stad har den katolske kirke et “Ufficio Pellegrinaggi”<br />
og et “officina del pellegrino” i Santiago. I Oslo drives <strong>Pilegrim</strong>skontoret<br />
av frisinnede lutheranere med åpen dør for alle. Det har<br />
de drevet siden 1994.<br />
I et trivelig, uhøytidelig miljø midt i Oslo nær Domkirken og Karl<br />
Johan, ligger Kirkegt. 34. Hit kommer pilegrimer fra hele Norge og<br />
fra andre land for å få <strong>info</strong>rmasjon, enten turen går til Roma, Santiago<br />
eller Nidaros. Eller kanskje Vadstena, Selja og Iona!<br />
Kontoret drives på heltid og har ofte åpent også lørdager. Svenske<br />
og spanske tv-kanaler har vært på besøk og tusenvis av forventningsfulle<br />
nordmenn har vært innom i årenes løp for å få gode<br />
råd, kjøpe guidebøker, kart og pilegrimspass. Mange får også gode<br />
råd med på veien, : ”det regner ikke på denne årstiden.”, ”du klarer<br />
deg fint med engelsk”, ”husk å gå sakte! Ikke ha mer enn åtte kilo i<br />
sekken!” ”Det er din tur, ikke gå med hodet i guideboken!”.<br />
<strong>Pilegrim</strong>skontoret er først og fremst et sekretariat for <strong>Pilegrim</strong>sfellesskapet<br />
St. Jakob (Santiago). Foreningen betaler husleien, men<br />
lite annet. <strong>Pilegrim</strong>skontoret er selvfinansiert og går på “vann, luft<br />
og kjærlighet”. - Da kan det i hvert fall ikke gå konkurs, påstår vittige<br />
sjeler.<br />
I flere år har <strong>Pilegrim</strong>sforeningen<br />
i Vestfold arrangert pilegrimsvandringer<br />
til Trondheim<br />
med innsatte fra Bastøy<br />
fengsel. Flere av turene har<br />
startet fra Gamlebyen i Oslo.<br />
<strong>Pilegrim</strong>svandring med innsatte<br />
er et pionerprosjekt i kriminalomsorgen,<br />
og et alternativ<br />
til soning med innhold. Prosjektet<br />
har vist seg så vellykket<br />
at fengslene i Hamar og Bergen<br />
også har “tatt vandrestaven<br />
fatt”. Vandringen er støttet av<br />
Justisdepartementet og en positiv<br />
justisminister som selv har<br />
gått med de innsatte.<br />
Dannelsesreise<br />
<strong>Pilegrim</strong>svandringen med<br />
innsatte er inspirert av en belgisk<br />
organisasjon, “Oikonen”,<br />
som i mange år har tatt med seg<br />
skakkjørte ungdommer på vandring<br />
til Santiago de Compostela.<br />
Vandringen har vist seg å ha<br />
stor rehabiliteringseffekt for de<br />
involverte.<br />
Vandringen til Trondheim tar<br />
ca. 30 dager, i snitt går vi ca to<br />
til to og en halv mil hver dag.<br />
Noen etapper er korte, andre<br />
lange. Turen ledes av en fengselsbetjent<br />
og en vandringsleder<br />
som sørger for det praktiske og<br />
“åndelig påfyll”.<br />
<strong>Pilegrim</strong>svandring er ofte knyttet<br />
til kristen tro og vi definerer<br />
innholdet for Bastøyvandringen<br />
på forhånd. Vandringen inkluderer<br />
besøk i Eidvollsbygningen,<br />
Prøysenhuset, Dale Gudbrands<br />
gård og Jørundgard, men også<br />
kirkebesøk. Kall dette gjerne en<br />
dannelsesreise.<br />
Forandringer og utfordringer<br />
Slike langvandringer gir muligheter<br />
for positive endringsprosesser.<br />
Erfaringer viser at<br />
vi ofte blir innhentet av veiens<br />
egen rytme og naturen rundt<br />
oss, at praten stopper og at du<br />
går inn i deg selv. Langvandring<br />
påvirker selvinnsikten og utfordrer<br />
selvkontrollen. Vandringen<br />
til Trondheim er ikke ferie eller<br />
“guttetur” fra kiosk til kiosk.<br />
Det er ofte harde og lange dager<br />
underveis.<br />
For den innsatte kan pilegrimsveien<br />
til Trondheim fungere<br />
som en botstur for å bøte<br />
for urett han har begått. Den<br />
innsatte får en unik mulighet til<br />
å finne en ny kurs i livet som gir<br />
håp om en bedre fremtid. Vandringen<br />
kan også virke som en<br />
terapi som kan eliminere bitterhet<br />
og fiendskap fra varetekt og<br />
lukkede anstalter.<br />
Vandringen gir en unik sjanse<br />
til å vise verden at innsatte tar<br />
ansvar og er som folk flest. Der-<br />
for er det også et viktig mål med<br />
vandringen å lære seg å være<br />
hyggelig og imøtekommende<br />
mot dem man treffer underveis.<br />
Det er et poeng å overnatte privat,<br />
gjerne på stabbur eller i<br />
uthus og spise sammen med et<br />
gjestfrie vertskapet.<br />
Tenner lys<br />
Vandringslederens oppgave er<br />
å få gruppen til å fungere sammen.<br />
Det gjør han bl.a. ved å<br />
fortelle historier som kanskje<br />
kan berøre de innsatte.<br />
Enkelte er svært opptatt av<br />
prestasjoner, kroppskultur,<br />
dominans og av å vinne. Fortellingen<br />
om Gralen kan trekkes<br />
frem i en slik situasjon. Fortellingen<br />
handler om den gode<br />
ridder som jaktet på den hellige<br />
Gral, men mistet den fordi han<br />
overså fiskekongens bløende<br />
sår. Fortellingen kan tolkes slik<br />
at det først er når man blir medmenneske,<br />
man får mulighet til<br />
å finne seg selv. Askeladden er<br />
også en gjennomgangsfigur og<br />
brukes for å gjenkjenne håpet i<br />
eventyrene og i naturen. Etter<br />
noen uker tenner enkelte et lys i<br />
kirken, lytter stille på orgeltoner<br />
og kan se seg selv i et nytt lys.<br />
Etter fire uker er målet nådd,<br />
alle omfavner hverandre, takker<br />
for fin tur og godt kameratskap.<br />
De har gått 650 kilometer, ofte<br />
<strong>Pilegrim</strong>skontoret driver også <strong>Pilegrim</strong>sforlaget som produserer<br />
bøker og tidsskrifter. Her legges planer for utvikling av nye vandringsruter,<br />
nye herberger og nye fellesvandringer. <strong>Pilegrim</strong>skontoret<br />
fungerer som førstehjelpstasjon for Spania-frelste pilegrimer,<br />
som postkontor og oppbevaringssted for bagasje. Kontoret er utstyrt<br />
med bibliotek, sofa til en sliten pilegrim og det siste innen data.<br />
<strong>Pilegrim</strong>skontoret gir <strong>info</strong>rmasjon om pilegrimsveier og<br />
pilegrimsmål i inn- og utland, telefon; 22 33 03 11 eller 47 83 91 82,<br />
epost: pilegrim@pilegrim.no<br />
Hjemmesiden oppdateres ukentlig: <strong>Pilegrim</strong>.no<br />
lange mil og bratte bakker, det<br />
har regnet og snødd, knærne har<br />
verket, men ingen har gitt opp.<br />
Da er det godt å stå i ring rundt<br />
utekorset utenfor Nidarosdomen<br />
og holde hverandre i hendene.<br />
Foto: Eivind Luthen<br />
Vandringen til<br />
Trondheim tar<br />
ca. 30 dager.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Den hellige ilden<br />
Den hellige gravs kirke har vært et viktig pilegrimsmål siden den ble bygget på 300-tallet. Foto: amite/iStockphoto<br />
Eivor Oftestad<br />
Hvert år strømmer titusener<br />
av kristne pilegrimer til Jerusalem<br />
til feiringen av Jesu død<br />
og oppstandelse. Og hvert år<br />
tennes den mirakuløse ilden i<br />
gravkirken. I år 2000 ble patriark<br />
Diodorus I intervjuet om<br />
miraklet. Er det et under?<br />
Underet skjer påskeaften i oppstandelseskirken,<br />
som de ortodokse<br />
kaller den. Påskeaften her<br />
er ikke etter den gregorianske<br />
kalender som vestkirken har<br />
fulgt siden 1582, men etter den<br />
gamle julianske kalenderen, slik<br />
de ortodokse kirkene fremdeles<br />
feirer den.<br />
Miraklet er dokumentert i<br />
skriftlige kilder allerede fra<br />
senantikken og er slik en av de<br />
eldste kristne tradisjoner med<br />
en sammenhengende historie. I<br />
dag er miraklet tilgjengelig på<br />
Youtube.<br />
Vaktene<br />
Flere timer før seremonien starter,<br />
er plassen utenfor gravkirken<br />
tettpakket med pilegrimer som<br />
danser, synger og venter på det<br />
som snart skal skje. Etter hvert<br />
kommer en delegasjon fra de<br />
israelske myndighetene som<br />
sjekker at det ikke jukses inne<br />
i gravkapellet hvor ilden er ventet.<br />
De sekulære vaktene er en<br />
del av seremonien og representerer<br />
de romerske soldatene som<br />
voktet Jesu grav. Gravkapellet<br />
sjekkes og inngangen til graven<br />
forsegles.<br />
Ilden som ikke skader<br />
<strong>Pilegrim</strong>ene strømmer inn i<br />
kirken, synger Kyrie Eleison<br />
og den greske patriarken ankommer.<br />
Tre ganger går han<br />
rundt graven og stopper foran<br />
inngangen. Som et tegn på ydmykhet<br />
tar han av seg de mest<br />
høytidelige liturgiske klærne.<br />
Kirken ligger i mørke, alle<br />
oljelamper og kunstig belysning<br />
er slukket.<br />
Gravkapellet åpnes og patriarken<br />
går inn med to utente fakler.<br />
Etter en intens og høylydt<br />
venting åpner døren seg igjen<br />
og patriarken kommer ut med<br />
tente fakler. Massen av mennesker<br />
hyler og jubler og ilden<br />
spres raskt gjennom kirken fra<br />
fakkel til fakkel. En av denne<br />
ildens egenskaper er at den ikke<br />
brenner hud og hår – noen av pilegrimene<br />
tar hendene gjennom<br />
uten å brenne seg, noen stryker<br />
den over håret og skjegget uten<br />
at det tar fyr. Ilden antenner<br />
lamper i kirken. Flammen forblir<br />
ikke inne i kirken, men tas<br />
med ut og fraktes hjem av de<br />
troende, til hele den ortodokse<br />
verden.<br />
Blått lys<br />
Hva er det egentlig som skjer<br />
der inne i gravkammeret? Patriark<br />
Diodorus I svarte på dette<br />
spørsmålet under et intervju i år<br />
2000. Han fortalte at han i mørket<br />
kneler ned og ber foran graven,<br />
foran stedet der den døde<br />
Miraklet er dokumentert<br />
i skriftlige<br />
kilder allerede fra<br />
senantikken og er<br />
slik en av de eldste<br />
kristne tradisjoner<br />
med en sammenhengende<br />
historie.<br />
Kristus ble lagt og hvor det fortelles<br />
at han sto opp igjen. Han<br />
ber faste bønner som har vært<br />
bedt gjennom århundrer.<br />
Han venter til det kommer et<br />
udefinerbart lys fra den stenen<br />
hvor Jesus ble lagt. Vanligvis har<br />
lyset en blå farge, forteller patriarken,<br />
men fargen kan også endre<br />
seg, ilden kan egentlig ikke<br />
beskrives. -Lyset kommer ut fra<br />
stenen slik som dis kan komme<br />
over en innsjø, det ser nærmest<br />
ut som om stenen er dekket<br />
av en fuktig sky, men det er lys.<br />
Lyset oppfører seg forskjellig<br />
hvert år…Til sist løfter lyset seg<br />
og former en søyle hvor ilden er<br />
av en annen natur slik at jeg kan<br />
tenne faklene mine med den.<br />
Den greske patriarken går ut<br />
og gir ilden videre, først til den<br />
armenske og den koptiske patriarken,<br />
dernest til alle de troende.<br />
Lyset fra oppstandelsen<br />
Patriark Diodorus I var med på<br />
den årlige seremonien hvert år<br />
fra 1938 til sin død i år 2000,<br />
nitten år som patriark hvor han<br />
selv gikk inn i gravkammeret.<br />
Han forteller hvor viktig dette<br />
angivelige miraklet er i den ortodokse<br />
verden; det gjør Jesu<br />
oppstandelse så virkelig for oss<br />
som om han hadde dødd bare for<br />
et par år siden.<br />
Lyset i gravkirken er lyset fra<br />
oppstandelsen, forklarer han:<br />
Jeg tror at det ikke er tilfeldig<br />
at den hellige ilden kommer<br />
akkurat på dette stedet. I Matteus<br />
28,3 forteller evangeliet at<br />
da Kristus sto opp fra de døde,<br />
kom en engel, ikledd et voldsomt<br />
lys. Jeg tror at det intense lyset<br />
som omsluttet engelen ved Kristi<br />
oppstandelse er det samme lys<br />
som viser seg mirakuløst hver<br />
påskeaften.<br />
Kilde: Youtube<br />
(søkeord: holy fire, Jerusalem)<br />
Niels Christian Hvidt, ”The<br />
miracle of the holy fire of Jerusalem”,http://www.miraclebook.org/Excerpt.html.<br />
Dansk utgave i boken: Mirakler<br />
– Møder mellem Himmel og<br />
Jord, Copenhagen: Gyldendal<br />
2002.<br />
24 25<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Et ikon av blod og leire<br />
Av Terje Storli<br />
-Du vil se mange merkelige<br />
ting, sa Vassilis Giakoumis,<br />
den flotte gamle mannen som<br />
innviet meg i Mandamados’<br />
mysterier. - I det gamle klosteret<br />
er det dyreofringer i tre<br />
døgn natten gjennom. Folk<br />
kommer i hundrevis langveisfra.<br />
De går i flere dager og har<br />
med offergaver til det undergjørende<br />
ikonet i kirken. Jeg er<br />
født og oppvokst i denne landsbyen.<br />
Jeg kjenner alle der. Du<br />
kan bo hos meg.<br />
Tre måneder senere gikk jeg i<br />
land i på øya Lesbos. Bussen<br />
tok to timer til Mandamados, en<br />
ganske stor landsby nordøst på<br />
øya. Her er ingen turisme, stedet<br />
har stått stille i tiår. I et knøttlite<br />
hus midt i byen tar Vassilis meg<br />
imot. Her han har bodd med sine<br />
foreldre og seks søsken. Det er<br />
mange år siden Vassilis var førstedanseren<br />
i den kjente filmen<br />
Zorba, men han er ennå ikke for<br />
gammel til å ha besøk av den<br />
eksotiske libanesisk-egyptisk<br />
skjønnheten Atossa Faghir Afghani,<br />
som han tidligere har<br />
danset med. Hun masserer Vassilis’<br />
ømme føtter og gir meg<br />
fargerike halvedelstener av<br />
forskjellig slag som skal hjelpe<br />
meg på en rekke måter. -Bare<br />
gå til klosteret, du finner frem,<br />
sier Vassilis etter en frokost med<br />
hvit geitost, brød og kaffe.<br />
Erkeengelen Taxiarhis<br />
Den døve munken som gjemte<br />
seg i klokketårnet da sarasenske<br />
sjørøvere på 800-tallet plyndret<br />
øya og massakrerte innbyggerne,<br />
var den eneste overlevende<br />
i klosteret. I en blanding<br />
av leire og blod fra sine døde<br />
brødre, skal denne munken ha<br />
formet ansiktet til erkeengelen<br />
Taxiarhis. Dette uvanlige ikonet<br />
henger i klosterkirken og blir<br />
stadig oppsøkt av folk med gaver<br />
som søker hjelp eller takker<br />
for hjelp de allerede har fått.<br />
Hvert år to uker etter påske, vandrer<br />
folk milevis fra de andre<br />
landsbyene på øya for å komme<br />
til dette klosteret og tilbringe<br />
helgen der. Vandringen er en del<br />
av offeret de har lovet Taxiarhis<br />
i sine bønner for å få hjelp til<br />
alle slags problemer og vanskeligheter.<br />
Unge og gamle, kvinner<br />
og menn har gått på bena natten<br />
igjennom, mange i over ni timer.<br />
Nå samles de i hundrevis for<br />
å takke og gi gaver, eller for å<br />
søke helbredelse og hjelp fra det<br />
undergjørende ikonet.<br />
De har med gaver av mange<br />
slag, redskaper og gjenstander<br />
som knytter til ulykker og farlige<br />
situasjoner der de er hjulpet,<br />
vokslys eller penger. Mange<br />
legger også igjen klærne sine i<br />
kirken når de kommer frem.<br />
Ifølge legenden trenger erkeengelen<br />
sko til sine nattlige<br />
vandringer til folk som har bedt<br />
ham om hjelp. Derfor har folk<br />
i århundrer plassert små sko i<br />
sølv eller gull som et offer foran<br />
ikonet. For få år siden satte<br />
myndighetene en stopper for<br />
denne merkelige skikken. I dag<br />
kan man i stedet kjøpe enkle<br />
metallsko av billig blikk som<br />
lages til formålet. Men fremdeles<br />
mottar kirken svært forseggjorte<br />
og kostbare sko og støvler<br />
i støpejern og andre merkelige<br />
materialer.<br />
-Reddet fra kollisjon!<br />
Under denne årlige feiringen<br />
bor folk aller helst i klostercellene<br />
eller sover på kirkeloftet<br />
sammen med andre pilegrimer.<br />
Da er de i fysisk nærhet av Taxiarhis-ikonet.<br />
På kirkeloftet møter jeg en<br />
kvinne som har kommet helt<br />
fra Australia sammen med søsteren<br />
og de to sønnene på atten<br />
og treogtyve år. De spiser sine<br />
måltider og sover her oppe helgen<br />
igjennom. Hun forteller om<br />
en nestenulykke i bil for noen år<br />
tilbake: -Jeg ropte ut: Taxiarhis<br />
hjelp meg! I det samme så jeg<br />
engelen med sverd og vinger.<br />
Det var ingen visjon. Han var<br />
virkelig der. Jeg så tannen i<br />
munnen hans. Det betyr at han<br />
liker meg. I motsatt fall er ansiktet<br />
svart. Ser du hår på armen<br />
hans, betyr det at noen i familien<br />
din er død.<br />
Noen år senere lå faren hennes<br />
for døden av lungekreft. Da de<br />
endelig kom frem til sykehuset<br />
for å se til ham, fikk de vite at<br />
han allerede hadde vært død i<br />
fjorten timer. Sykehuset ville<br />
legge ham i kjølerommet, men<br />
hun hadde nektet. Faren hadde<br />
ikke vært særlig religiøs og han<br />
hadde heller ikke fått nattverd.<br />
-Derfor ba jeg, om og om igjen,<br />
til Taxiarhi. Da våknet min far<br />
opp igjen og levde i seks uker.<br />
Hun har mye å takke erkeengelen<br />
for.<br />
Ikke alle er like barbariske<br />
Ikke alle går så langt i sin tillit<br />
til Taxiarhis som denne kvinnen.<br />
Jeg kommer i snakk med<br />
et hyggelig par i førtiårene<br />
fra Australia. Han er født i en<br />
landsby noen mil unna, men<br />
forstår å markere en distanse til<br />
denne ”primitive og barbariske”<br />
feiringen som han kaller den.<br />
Han lar det også skinne tydelig<br />
igjennom at han vanligvis ikke<br />
omgir seg med slike ”enkle<br />
landsbyfolk”. Vanligvis er han<br />
sammen med folk fra det han<br />
kaller en ”høyere klasse”…<br />
Maten kan stille mer enn sulten<br />
Mange tar med seg levende<br />
husdyr som offer til Mandamados.<br />
Lørdag har hundrevis<br />
av besøkende samlet seg rundt<br />
det store platantreet foran<br />
klosterkirken. Byens dyktige<br />
slaktere tar livet av en svær okse<br />
og femten sauer mens barn og<br />
voksne ser på. Dyrene parteres<br />
etter alle kunstens regler mens<br />
folk følger ivrig med. Deretter<br />
forberedes mer enn tretti kjempegryter<br />
med mat som står og<br />
koker i timevis over åpen ild.<br />
Store mengder brød velsignes i<br />
messen som også varer natten<br />
gjennom. Kirken er full av folk<br />
mens prestene synger og leser<br />
fra Bibelen med poetisk patos.<br />
I skinnet fra vokslysene stiger<br />
røkelsen opp mot takhvelvene<br />
Etter høymessen søndag formiddag<br />
står jeg sammen med<br />
hundrevis av mennesker som<br />
ivrig venter på maten. Mens vi<br />
holdes på god avstand fra grytene,<br />
kommer først biskopen og<br />
prestene i prosesjon ut av kirken<br />
og dernest byens ordfører og<br />
ledende menn, offiserer og til<br />
slutt bevæpnede soldater fra den<br />
lokale forlegningen. Iført sine<br />
vakre gullbroderte silkekapper<br />
og store kuppelhatter velsigner<br />
prestene maten i de store grytene<br />
som er plassert rundt kirken.<br />
Ikke alle klarer å beherske seg<br />
når vi til slutt får slippe frem til<br />
maten. Bak hver gryte står staute<br />
menn og utporsjonerer maten<br />
fra store øser over i tallerkener<br />
og alle slags beholdere folk har<br />
med seg. Utdelingen blir ganske<br />
kaotisk. Folk er ikke bare<br />
sultne. Disse velsmakende og<br />
forseggjorte gryterettene som<br />
blant annet består av erter og<br />
kjøtt banket til en fin mos, kan<br />
mer enn å stille sulten. Det hele<br />
sendes på direkten av det lokale<br />
TV-selskapet.<br />
Smykker for folk med utdannelse<br />
Gamle religiøse tradisjoner lever<br />
videre i det ortodokse Hellas,<br />
i forståelse med kirken. I<br />
vårt eget land ble disse skikkene<br />
forsøkt utryddet ved innførin-<br />
gen av protestantismen. Men<br />
slike religiøse tradisjoner er seiglivet.<br />
Helt opp i vårt århundre<br />
kan man i flere norske kirker<br />
følge sporene fra denne type offertradisjoner.<br />
Innstillingen blant en del yngre<br />
folk i Hellas er kanskje en<br />
sak for seg. Den vel utdannede<br />
direktøren for et nasjonalt litterært<br />
arkiv hadde kjøpt en samling<br />
små offergaver i sølv, som<br />
en kuriositet. Da jeg spurte om<br />
han selv kunne tenke seg å ofre<br />
slike gaver ble han litt brydd,<br />
og svarte at folk som ham ikke<br />
gikk med slikt til kirken. -Dette<br />
er for de enkle menneskene. For<br />
folk som ham selv ville det være<br />
naturlig å gi personlige smykker<br />
- eller penger......(!)<br />
Smedens offer<br />
Grovsmeden i Mandamados,<br />
Stélios Dókas, er 82 år. Han går<br />
ikke i kirken. Arbeidet er hans<br />
offer. Hver dag står han i den<br />
kolsvarte smia. Han blåser i den<br />
store belgen til jernet gløder.<br />
Foto: Terje Storli<br />
Steinveggene i det mørke rommet<br />
er svarte av all røyken. Så<br />
hamrer han ut sko til esler og<br />
hester, lager redskaper, nagler<br />
og beslag. Rundt føttene hans<br />
går et lite kolsvart lam som han<br />
forer med flaske. Stélios smiler<br />
til meg med skinnende lyse blå<br />
øyne og sier: -Jeg gjør dette<br />
arbeidet for å komme i kontakt<br />
med Gud.<br />
Ifølge legenden trenger erkeengelen<br />
sko til sine nattlige vandringer til folk<br />
som har bedt ham om hjelp.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Jomfruen av Guadalupe<br />
Av Kristin Iveland<br />
På Tepeyac-høyden nord i<br />
Mexico by ligger Basílica de<br />
Nuestra Señora de Guadalupe,<br />
besøkt av mer enn tjue millioner<br />
pilegrimer årlig. Det var på<br />
dette stedet Jomfruen av Guadalupe<br />
åpenbarte seg for den<br />
fattige indianeren Juan Diego<br />
Cuauhtlatoatzin i 1531.<br />
Og en gang i tiden var dette<br />
ett av aztekernes hellige steder<br />
med pyramiden der man dyrket<br />
den milde Tonantzin, gudinne<br />
for jord og korn. I dag er basilikaen<br />
det viktigste målet for<br />
pilegrimer i Amerika. De kommer<br />
for å se bildet av Jomfruen<br />
av Guadalupe i den snart 500 år<br />
gamle kappen Juan Diego bar<br />
da han møtte henne. Og nettopp<br />
kappens alder er kan hende det<br />
egentlige mirakelet.<br />
Juan Diegos åpenbaring<br />
Det er tidlig morgen lørdag 9.<br />
desember 1531. 57 år gamle<br />
Juan Diego Cuauhtlatoatzin er<br />
på vei til messe. Den barnløse<br />
enkemannen hadde flyttet hjem<br />
til sine foreldre i Tolpetlac, en<br />
forstad til aztekernes Tenochtitlán.<br />
Hver lørdag og søndag går<br />
han barbent tre og en halv time<br />
til messe. Over skuldrene har<br />
han en tilma, eller en kappe, av<br />
grove kaktusfibre.<br />
På vei til messe denne morgenen<br />
hører han en kvinnestemme<br />
som kaller på ham fra Tepeyachøyden:<br />
Juanito, Juan Dieguito.<br />
En ung indianerpike i flotte<br />
klær sier at hun er Jomfru Maria<br />
og en av ”hans egne”. Hun ber<br />
Juan Diego fortelle biskopen<br />
av Mexico at han skal bygge en<br />
kirke på toppen av høyden. Juan<br />
Diego drar rett til i bispepalasset<br />
i Tenochtitlán, men biskop Juan<br />
de Zumárraga tror ikke på historien<br />
og ber ham komme tilbake<br />
dagen etter. Juan Diego drar til<br />
høyden på nytt og ber Jomfruen<br />
sende noen som biskopen vil<br />
høre på, men hun insisterer på at<br />
Juan Diego skal være budbringeren.<br />
Tilbake hos biskopen får<br />
han beskjed om å bringe et tegn<br />
fra henne. Jomfruen lover å gi<br />
Juan Diego tegnet dagen etter.<br />
Den nye og den gamle basilikaen til jomfruen av Guadalupe Foto: Kristin Iveland<br />
Hjemme blir onkelen plutselig<br />
syk og døende, og i stedet for<br />
å møte Jomfruen, drar han for<br />
å hente presten. På veien møter<br />
han likevel Jomfruen og hun<br />
spør hvor han skal. Juan Diego<br />
forklarer situasjonen, men lover<br />
å komme tilbake neste dag.<br />
-Ikke vær bekymret, sier hun.<br />
-No estoy yo aqui que soy tu<br />
Madre? Er jeg ikke her, jeg som<br />
er din mor?<br />
Han får beskjed om å gå opp på<br />
høyden neste dag, der han traff<br />
henne første gang, og plukke<br />
roser som et tegn. Selv om det<br />
ikke er årstiden for roser, gjør<br />
Juan Diego som hun sier. Han<br />
finner rosene, plukker dem og<br />
tar dem med til Jomfruen. Hun<br />
legger dem i kappen hans og sier<br />
at det er alt biskopen trenger.<br />
Når han åpner kappen i bispepalasset<br />
i Tenochtitlán, faller<br />
rosene ut og innsiden av kappen<br />
viser et bilde av Jomfru Maria.<br />
Biskopen blir svært forbløffet,<br />
men også overbevist om at Juan<br />
Diego snakker sant og kappen<br />
henges i kapellet. På Tepeyachøyden<br />
lover biskopen å bygge<br />
en kirke. Idet Juan Diego kommer<br />
hjem, finner han onkelen<br />
frisk. Jomfruen har vist seg for<br />
onkelen og fortalt at hun var<br />
”Nuestra Señora de Guadalupe”,<br />
Vår Frue av Guadalupe.<br />
Jomfruen i Juan Diegos tilma<br />
Bildet i kappen til Juan Diego<br />
er hele grunnlaget for kulten<br />
rundt Jomfruen av Guadalupe<br />
og forestiller en ung, mørkhudet<br />
kvinne, La Virgen Morena.<br />
Hun omkranses av solen. En engel<br />
støtter halvmånen hun står<br />
på. Stjernene i kappen hennes<br />
viser angivelig det nøyaktige<br />
stjernebildet den morgenen mirakelet<br />
skjedde. Ordet ”fjell” er<br />
skrevet med aztekiske skrifttegn<br />
flere steder og danner et kart<br />
over Mexico. Stoffet er vevd av<br />
grove kaktusfibre som burde ha<br />
gått i oppløsning etter få år.<br />
De kommer for å se bildet av Jomfruen av<br />
Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen<br />
Juan Diego bar da han møtte henne.<br />
Listen av mirakler og<br />
helbredelser som tilskrives<br />
Jomfruen, er lang.<br />
Nesten 500 år senere er stoffet<br />
like helt. Strålene og stjernene<br />
er dypt gylne, Jomfruens kappe<br />
er blågrønn og den blomstrete<br />
tunikaen rosa. Hun har et svart<br />
belte rundt livet som i indiansk<br />
kultur er et tegn på graviditet.<br />
Mange troende tar bildet og historien<br />
bokstavelig. Jomfruens<br />
øyne er som på et levende menneske,<br />
sies det, og man kan se<br />
refleksen av Juan Diego i dem.<br />
Gudinne og madonna<br />
Det var kanskje ikke overraskende<br />
at Jomfruen i Mexico<br />
fikk samme navn som den svarte<br />
madonnaen fra 1300-tallet i<br />
Extremadura i Spania, mange<br />
av conquistadorene kom nettopp<br />
derfra. Det sies at selveste<br />
Christofer Columbus ba henne<br />
om beskyttelse før han la ut på<br />
ferden som skulle føre ham til<br />
Karibien. Kulten for Vår Frue<br />
av Guadalupe fulgte snart etter<br />
ham til Amerika.<br />
Vår Frue av Guadalupe er det<br />
mest meksikanske av alle nasjonale<br />
symboler og Mexicos<br />
mest populære religiøse og kulturelle<br />
bilde. Over hele landet<br />
finnes hun i kirker, i små altere<br />
langs veien, i barer og hengende<br />
fra speil i drosjer og busser.<br />
Nobelprisvinneren Octavio Paz<br />
skrev en gang at det meksikanske<br />
folk tror på to ting, Jomfruen<br />
av Guadalupe og det nasjonale<br />
lotteriet.<br />
Var det den innfødte befolkningen<br />
eller spanjolene historien<br />
om Jomfruen først appellerte til?<br />
Og er Jomfruen av Guadalupe et<br />
resultat av religionsblanding?<br />
Noen mener at hun fremstiller<br />
både Jomfru Maria og aztekergudinnen<br />
Tonantzin. Andre<br />
mener at hun knyttes til aztekernes<br />
guddommelige mor, Cuatlicue,<br />
som i likhet med Maria<br />
opplevde guddommelig besvangring.<br />
Jomfruen kan med sin<br />
doble identitet ha gjort det mulig<br />
å praktisere forbudt, innfødt religion.<br />
Fortsatt tilbes La Guadalupana<br />
som en manifestasjon av<br />
Tonantzin.<br />
Faktum er at i løpet av bare syv<br />
år etter åpenbaringen, omvendte<br />
misjonærene åtte millioner in-<br />
dianere. Kan hende denne dobbeltheten<br />
gjorde misjonen ikke<br />
bare enklere, men mulig.<br />
Både rasemessig og religiøst<br />
gestalter hun blandingen av kulturer<br />
som utgjør Mexico og kalles<br />
noen ganger den første mestis<br />
eller den første meksikaner.<br />
Hun er alle meksikaneres mor og<br />
limet som binder nasjonen sammen.<br />
Men hudfargen alene er ingen<br />
sikker indikasjon på hennes<br />
synkretistiske identitet. Den lille<br />
trestatuen av en svart madonna i<br />
Extremadura i Spania mer enn<br />
antyder at opprinnelsen til La<br />
Virgen Morena, eller den mørke<br />
Jomfruen, er mer kompleks enn<br />
den meksikanske forståelsen.<br />
Et pilegrimsmål<br />
Den første kirken var ferdig<br />
i 1533 og stod der Tonantzins<br />
tempel en gang lå. Da Juan Diego<br />
selv døde 74 år gammel, ble<br />
han gravlagt her. Men i årenes<br />
løp er kirken bygget om flere<br />
ganger og flyttet til foten av Tepeyac-høyden.<br />
Etter hvert sank<br />
fundamentene til den gamle<br />
basilikaen sammen med grunnvannet<br />
i Mexico by. Den nye,<br />
sirkulære basilikaen, tegnet av<br />
den meksikanske arkitekten<br />
Pedro Ramírez Vásquez, åpnet<br />
i 1975.<br />
Listen av mirakler og helbredelser<br />
som tilskrives Jomfruen,<br />
er lang. Kappen med bildet<br />
hennes henger høyt på veggen<br />
og kan ses fra alle punkter inne i<br />
den enorme kirken. Nest etter Peterskirken<br />
i Roma, er basilikaen<br />
ved foten av Tepeyac-høyden<br />
den mest besøkte katolske kirken<br />
i verden. Et rullefortau gjør<br />
at pilegrimene kan passere uten<br />
at køen blir for lang.<br />
Pave Johannes Paul II besøkte<br />
madonnaen i Guadalupe på sin<br />
første utenlandsreise i januar<br />
1979. I 1999 erklærte han Vår<br />
Frue av Guadalupe som skytshelgen<br />
for hele Amerika. Den<br />
12. desember ble dermed liturgisk<br />
helligdag for hele kontinentet.<br />
Til høyre:<br />
Jomfruen av Gadalupe,<br />
La Morenita<br />
Foto: Kristin Iveland<br />
26 27<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
28 29<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Herren av Qoyllur Rit’i – mirakler og straff i Andesfjellene<br />
Av Astrid Bredholt Stensrud<br />
Skjer det mirakler i Andes?<br />
Herren av Qoyllur Rit’ i 4800<br />
meters høyde sies å være ”de<br />
fattiges lille far” som beskytter<br />
og hjelper dem som har det<br />
økonomisk vanskeligst i samfunnet.<br />
Men er det mirakler<br />
som skjer?<br />
Qoyllur Rit’i betyr ”skinnende<br />
hvit snø” på Quechua, det mest<br />
utbredte urfolkspråket i Andes.<br />
Herren av Qoyllur Rit’i holder<br />
til 4800 m.o.h. i fjellene i det<br />
sørlige Peru. Hvert år i mai/juni<br />
blir han besøkt av nesten 80 000<br />
pilegrimer som tenner lys, danser<br />
og spiller musikk. Alle kommer<br />
med sine drømmer, ønsker<br />
og håp, enten det gjelder helse,<br />
penger, utdannelse, jobb, hus eller<br />
bil. Noen får det de ber om,<br />
andre blir straffet fordi de ikke<br />
viser respekt.<br />
Tidligere var pilegrimene fattige,<br />
indianske småbønder som<br />
gikk til fots fra sine hjembygder.<br />
Men i takt med den økende migrasjonen<br />
fra land til by, har det<br />
kommet stadig flere pilegrimer<br />
fra byene og middelklassen. I de<br />
siste årene har det også kommet<br />
flere turister som vil oppleve<br />
dansen, musikken og mystikken<br />
i dette storslagne landskapet.<br />
Men fortsatt sies Herren å være<br />
”de fattiges lille far”, som beskytter<br />
og hjelper dem som har<br />
det økonomisk vanskeligst i<br />
samfunnet.<br />
Alle kommer med sine drømmer,<br />
ønsker og håp, enten det gjelder<br />
helse, penger, utdannelse, jobb,<br />
hus eller bil.<br />
Slit og oppofrelse<br />
Under et feltarbeid i Peru i 2007,<br />
reiste jeg til Qoyllur Rit’i sammen<br />
med Isabel, en trebarnsmor<br />
fra et fattig nabolag i byen<br />
Cusco. Isabel ønsket å dra for<br />
at familien hennes skulle få det<br />
bra både sosialt og økonomisk.<br />
Før vi dro, sa hun til sin yngste<br />
datter på fire år at hun skulle be<br />
for henne og søsknene slik at de<br />
kunne studere og få alt i livet.<br />
Hun tok med hvite stearinlys<br />
som hun først gned på pannen<br />
og brystet til barna og foreldrene.<br />
Etter seks timers bussreise fra<br />
Cusco, kom vi fram til landsbyen<br />
Mahuayani (4000 m.o.h.)<br />
litt over midnatt. Derfra begynte<br />
vi å gå den smale veien<br />
som fører opp til det hellige<br />
stedet Sinak’ara. Isabel hadde<br />
med seg legesprit, kokablader,<br />
sigaretter og sitrondrops til hjelp<br />
mot høyden og kulden. Mens vi<br />
sakte, men sikkert slet oss oppover,<br />
fortalte Isabel at det ble<br />
forsøkt bygget en bilvei her for<br />
noen år siden. Men dette ville<br />
ikke Herren tillate, derfor sørget<br />
han for at alle ingeniørene som<br />
jobbet med veiprosjektet, enten<br />
ble syke eller døde. Det skal<br />
nemlig ikke være lett å nå det<br />
hellige stedet; det må koste slit<br />
og oppofrelse.<br />
Mange av pilegrimene bærer<br />
med seg steiner som symboliserer<br />
egne synder. Steinene legges<br />
i hauger ved de åtte korsene<br />
langs veien. Ved korsene tenner<br />
man lys, ber og hviler. Ved det<br />
fjerde korset tok vi en hvil og<br />
styrket oss på koka-te. Likevel<br />
var Isabel sliten og lei den siste<br />
halvdelen av veien. Da vi kom til<br />
et sted hvor vannet hadde frosset<br />
til is, falt Isabel og forstuet<br />
hånden. Hun ble lei seg, men<br />
ikke bare fordi hun hadde vondt<br />
i hånda. Hun hadde et øyeblikk<br />
angret på at hun var kommet,<br />
og hadde egentlig ikke lyst til å<br />
gå videre opp til Sinak’ara. Hun<br />
mente Herren straffet henne for<br />
dette.<br />
Ofrer til jorda og fjellene<br />
Folk som bor i Andes opplever<br />
Foto: Astrid Bredholt Stensrud<br />
landskapet som levende. Mor<br />
jord og fjellherrene har evnen<br />
til både å gi og ta liv. Folk ofrer<br />
mat og drikke til jorda for å få<br />
gode avlinger og til fjellene for<br />
å få fruktbare dyreflokker. For<br />
å få velstand i private hjem og<br />
i forretninger ofrer man også i<br />
byene til jorda og fjellene. Hvis<br />
man ikke viser respekt på denne<br />
måten, kan man risikere ulykke,<br />
tap, sykdom og død.<br />
Evig skinnende hvit snø<br />
Over Sinak’ara rager den<br />
snøkledde fjellherren<br />
Colquepunku (Sølvporten).<br />
Colquepunku tilhører fjellkjeden<br />
til det majestetiske<br />
Ausangate-fjellet, den mektigste<br />
fjellherren i Cusco-området.<br />
I uminnelige tider har stedet<br />
vært kjent for sin magiske kraft.<br />
<strong>Pilegrim</strong>ene som kommer praktiserer<br />
en blanding av tro på et<br />
levende, hellig landskap og en<br />
folkelig katolisisme. <strong>Pilegrim</strong>smålet<br />
er en stein med et bilde av<br />
den korsfestede Kristus som nå<br />
er bygget inn i alteret i en kirke.<br />
Men mange av pilegrimene bryr<br />
For fire kroner kjøpte vi<br />
en bunke med hundredollarsedler<br />
og en bunke med<br />
tusendollarsedler hver,<br />
og så begynte vi å leke.<br />
seg imidlertid ikke om å gå inn<br />
i kirken. De forholder seg heller<br />
til Colquepunku med sin<br />
evige skinnende hvite snø. Herren<br />
av Qoyllur Rit’i kan sies å<br />
være både Kristus på steinen og<br />
ånden i fjellet.<br />
Kristus på steinen og ånden i<br />
fjellet<br />
Historien forteller at en gutt i<br />
skinnende hvite klær åpenbarte<br />
seg ved den store steinen i 1783.<br />
Han hjalp en fattig gjetergutt<br />
med å passe alpakka-flokken<br />
og den ble både større og finere.<br />
Da en ekspedisjon av prester<br />
prøvde å ta gutten til fange, forvandlet<br />
han seg til et tre med<br />
Kristi lidende kropp. Gjetergutten<br />
døde av sjokk og ble gravlagt<br />
under steinen. Den katolske<br />
kirken fikk malt et bilde av den<br />
korsfestede Kristus på steinen.<br />
Bildet på steinen ble kjent som<br />
den mirakuløse og straffende<br />
Herren av Qoyllur Rit’i.<br />
Da Isabel og jeg kom fram, var<br />
det lang kø for å komme inn i<br />
kirken så Isabel tente stearinlysene<br />
på steinene utenfor. Hun<br />
tente et lys for hvert av sine<br />
barn, for mannen sin, seg selv,<br />
for moren og faren og satte dem<br />
tett sammen slik at de skulle<br />
forenes og stå samlet. Isabel så<br />
på hvordan stearinen rant sa at<br />
det var et bra tegn når lysene<br />
gråt så fint.<br />
Overalt hvor vi snudde oss var<br />
det dansegrupper i fargerike kostymer<br />
og musikere som spilte<br />
fløyte, harpe og trommer for<br />
Herren hele dagen og natten.<br />
I løpet av dagen danset gruppene<br />
etter tur foran steinen inne<br />
i kirken og på plassen utenfor.<br />
Om natten gikk danserne opp<br />
til isbreen på Colquepunku, og<br />
ved soloppgang danset de ned<br />
igjen. Vi hørte snakk om at to<br />
av danserne døde der oppe.<br />
Folk sa at fjellherren hadde spist<br />
dem og derfor ville det bli et<br />
godt og fruktbart år.<br />
En rituell miniatyrverden<br />
Isabel tok meg med opp til sletten<br />
som på Quechua kalles Pukllanapanpa,<br />
lekeplass. Voksne<br />
pilegrimer leker og spiller ulike<br />
roller, og de må ta leken seriøst<br />
dersom Herren av Qoyllur Rit’i<br />
skal oppfylle ønskene deres. De<br />
fleste bygger små hus av steiner,<br />
noen selger husene de har bygget<br />
og andre kjøper dem. Andre<br />
spiller rollen som notar, og<br />
for små beløp skriver de ut papirer<br />
på eiendom, hus og biler<br />
med signaturer og stempler.<br />
Unge pilegrimer som ønsker seg<br />
en utdannelse, kan kjøpe seg<br />
universitetsvitnemål.<br />
For fire kroner kjøpte vi en<br />
bunke med hundredollarsedler<br />
Foto: Astrid Bredholt Stensrud<br />
Foto: Astrid Bredholt Stensrud<br />
og en bunke med tusendollarsedler<br />
hver, og så begynte vi å<br />
leke.<br />
Isabel kjøpte en bil i form av en<br />
stein for 3500 dollar, sertifikat<br />
og forsikringer. Hun overtalte<br />
meg til å kjøpe en tomt med hus i<br />
Cusco sentrum for 15000 dollar,<br />
og jeg fikk eiendomspapirene<br />
fra en notar. Isabel kjørte bilen<br />
sin inn på eiendommen min, og<br />
vi hadde en innvielsesseremoni<br />
for huset og bilen. Vi ofret vin,<br />
konfetti og røkelse til jorda slik<br />
folk i Cusco gjør for at de skal<br />
ha det bra i sine nye hjem. Vi<br />
ble kjent med naboene og så på<br />
noen menn leke med biler og bygge<br />
vei i åssiden.<br />
Etterpå ville Isabel kjøpe en<br />
datamaskin. Hun kjøpte en<br />
Pentium med flatskjerm og<br />
printer, alt i form av små steiner.<br />
Hun kjøpte også stereoanlegg,<br />
dvd-spiller, vaskemaskin og<br />
kjøleskap. I nærheten var det<br />
noen som benyttet sjansen til å<br />
gifte seg. En spilte rollen som<br />
prest og andre var vitner. De<br />
som stod rundt plystret bryllupsmelodien<br />
og en stein ble<br />
brukt som bryllupskake.<br />
På veien hjem snakket vi om det<br />
vi hadde gjort på lekeplassen,<br />
og jeg spurte Isabel om hun virkelig<br />
trodde at det virker. Isabel<br />
svarte irritert at: -Selvfølgelig<br />
må du tro på det! Hvis du tror,<br />
vil det gå i oppfyllelse. Hvis du<br />
ikke tror, vil det ikke det!<br />
Da jeg besøkte henne halvannet<br />
år etter, hadde hun fått vaskemaskin<br />
og mannen hadde kjøpt<br />
datamaskin til familien. De<br />
holdt også på å kjøpe bil.
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
30 31<br />
<strong>PILEGRIMSSPOR</strong><br />
HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID<br />
Med japanske pilegrimer til gudenes og buddhaenes fjell<br />
<strong>Pilegrim</strong>sfølget på vei mot toppen. Foto: Notto R. Thelle<br />
Av Notto R. Thelle, seniorprofessor<br />
ved Det teologiske<br />
fakultet, Universitetet i Oslo<br />
”Er du villig til å ofre livet for å<br />
søke sannhet og innsikt?” Dette<br />
spørsmålet møter pilegrimene<br />
på vei mot ett av Japans hellige<br />
fjell. Én for én blir deltakerne<br />
hengt utfor stupet for å bli<br />
prøvet om de er verdige til å nå<br />
helt frem.<br />
Det hellige fjell – verdens<br />
mytiske sentrum<br />
En hel dag hadde pilegrimsfølget<br />
beveget seg mot toppen. Underveis<br />
hadde vi gått gjennom svale<br />
skoger og dype kløfter, langs<br />
stupbratte gjel og tilgrodde stier.<br />
Bare i glimt hadde tåken revnet<br />
så landskapet åpnet seg mot toppene<br />
i det fjerne.<br />
Det var ingen vanlig fjelltur,<br />
men en tre dagers pilegrimsvandring<br />
til Storfjellet – Ômine<br />
– ett av de legendariske hellige<br />
fjell i Japan. Fjellet er ikke bare<br />
hellig fordi det er vakkert og<br />
overveldende - det er gudenes<br />
og buddhaenes sted. Helt siden<br />
vi renset oss i elven ved fjellets<br />
fot, har vi vært på vei bort fra<br />
den sekulære virkeligheten og<br />
nærmet oss ”den annen verden”.<br />
I Østens klassiske verdensbilde<br />
er verdens sentrum et gigantisk<br />
fjell, omgitt av ringformede hav<br />
og kontinenter der mennesket<br />
befinner seg i èn av utkantene.<br />
Sol og måne og planeter går i<br />
bane rundt fjellet. Under fjellet<br />
finner man underverdenen<br />
med helveter og demoniske<br />
skikkelser. Fjellets topp er<br />
gudenes og buddhaenes verden,<br />
det aller helligste. Vår vandring<br />
mot det hellige Storfjellet får<br />
mening fra denne mytologien:<br />
Vi er på en symbolsk reise mot<br />
selve verdens sentrum.<br />
I Østens klassiske verdensbilde er<br />
verdens sentrum et gigantisk fjell<br />
Moderne fjellasketer<br />
Jeg er på vandring med en<br />
gruppe menn - og noen få kvinner<br />
- som kaller seg yamabushi<br />
(de som holder til i fjellene). De<br />
fører tradisjonen tilbake til middelalderens<br />
asketer som brøt<br />
opp fra etablert religiøsitet: fra<br />
buddhismen som en kultus for<br />
staten og hoffet, fra det gjennomdisiplinerte<br />
munkelivet og<br />
fra de lærdes forfinede kultur. I<br />
stedet søkte de tilflukt i fjellene<br />
der de drev asketiske øvelser<br />
for å oppnå innsikt og magiske<br />
evner. Der mediterte de, de resiterte<br />
mantraer dag og natt, de<br />
stod under fosser, bodde i huler,<br />
herdet kroppen til det ytterste<br />
med faste og kulde og søkte<br />
guddommene på ensomme topper.<br />
Moderne yamabushi er stort<br />
sett vanlige japanere som følger<br />
vandringene til de gamle asketene.<br />
Tradisjonen var i ferd med<br />
å dø ut, men ble i moderne tid<br />
reorganisert i ulike ordener som<br />
til faste tider foretar pilegrimsreiser<br />
til hellige fjell. Askesen<br />
er dempet i intensitet, men symbolikken<br />
lever videre: Den som<br />
virkelig søker hellighet, må disi-<br />
plinere sinnet, rense seg fra verdens<br />
urenhet og være villig til å<br />
ofre alt for å nå frem.<br />
En mytisk verden<br />
Som deltakende observatør befinner<br />
jeg meg i en mytisk verden.<br />
Det begynte allerede med<br />
den første innvielsen i et tempel<br />
i Kyoto der denne ordenen har<br />
sin base. Der hadde man tent<br />
ildofferet som via buddhismen<br />
har tusenårige røtter tilbake til<br />
indisk religion.<br />
Noen timers bussreise senere<br />
begynner vandringen med<br />
det rensende badet i elven ved<br />
Storfjellets fot. Underveis er<br />
det stadig nye riter: innvielser,<br />
resitasjoner av hellige skrifter,<br />
tilbedelse ved helligdommer til<br />
ære for de gamle asketene, botsøvelser<br />
og symbolske prøvelser.<br />
Zange, zange - ”Gjør bot, gjør<br />
bot” - messer mennene øverst i<br />
den lange rekken av pilegrimer.<br />
Rokkon shôjô - ”La oss rense de<br />
seks sanserøttene” - svarer de<br />
langt nede.<br />
Etter en stund passerer vi under<br />
en gigantisk shintoportal, de<br />
tradisjonelle portene som mark-<br />
erer inngangen til helligdommer<br />
i Japan. Her er det fjellet som er<br />
hellig. Midtveis når vi en annen<br />
port som markerer at kvinnene<br />
ikke lenger kan fortsette. De<br />
gamle fordommene om at kvinner<br />
er mer urene enn menn, lever<br />
videre på enkelte steder som<br />
er særlig hellige. Kvinnene må<br />
gå en stor omvei rundt fjellet og<br />
møter oss først dagen etter på<br />
den andre siden.<br />
Et spørsmål om liv og død<br />
Fjellet blir brattere mot toppen.<br />
Vi må presse oss rundt farlige<br />
klipper og gjennom smale<br />
sprekker - mytiske symboler på<br />
død og ny fødsel. Tåken er i ferd<br />
med å lette. Den siste symbolmettede<br />
riten markerer at søken<br />
etter sannheten er et spørsmål<br />
om liv og død. Én for én blir<br />
pilegrimene hengt utfor stupet.<br />
To menn holder i bena, et tau er<br />
for sikkerhets skyld festet i en<br />
løkke rundt skuldrene. Der de<br />
henger over avgrunnen, skal de<br />
svare på spørsmål om de er villige<br />
til å sette livet inn på å søke<br />
Buddhas vei og nå den store<br />
opplysningen.<br />
Den siste<br />
symbolmettede<br />
riten markerer<br />
at søken etter<br />
sannheten er et<br />
spørsmål om<br />
liv og død.<br />
Hvordan skal jeg forholde meg<br />
til slike løfter? Jeg har vært med<br />
på hele vandringen. Lederen vet<br />
at jeg er kristen - til og med teolog<br />
og prest - og de andre har<br />
gledet seg over mitt nærvær som<br />
deltakende observatør. Jeg kjenner<br />
friheten som en gave og er<br />
viss på at de vil respektere min<br />
tro også i denne innvielsen.<br />
Ganske riktig. Der jeg<br />
henger over avgrunnen, lyder<br />
spørsmålet: ”Er du villig til å<br />
ofre livet for å skape forsoning<br />
mellom raser og religioner?<br />
Er du villig til å gi alt for din<br />
mester, Jesus Kristus?” Det er<br />
ganske sterkt å få slike spørsmål<br />
fra en buddhistmester.<br />
Den aller siste riten består i en<br />
seremoni for de av deltakerne<br />
som skal opptas i denne ordenen.<br />
De må svare på en rekke<br />
nye spørsmål før de endelig er<br />
fullverdige medlemmer og kan<br />
tre inn i den innerste kretsen.<br />
Verden ser annerledes ut<br />
Dagen etter bærer det nedover<br />
til verden igjen, på den andre<br />
siden av fjellet. De fleste skal<br />
tilbake til sitt kjøpmannskap og<br />
dagliglivets hektiske kaos. Har<br />
vandringen betydd noe for dem?<br />
Hva var det egentlig de søkte?<br />
Er de merket av det de har vært<br />
med på?<br />
Jeg skal ikke svare på vegne av<br />
de andre. Det har allerede gått<br />
noen år siden jeg deltok på denne<br />
vandringen. Men jeg kjenner<br />
fremdeles en iling av takknemlig<br />
glede over vandringens<br />
vennskap. Ritene var fremmede<br />
og mytologien tilhørte en annen<br />
verden. Men jeg vet at min verden<br />
så litt annerledes ut da jeg<br />
klatret ned på den andre siden<br />
av fjellet.<br />
”Er du villig til å ofre livet for å søke sannhet og innsikt?” Foto: Notto R. Thelle