PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

KULTURHISTORISK MUSEUM 

Kulturhistorisk museum er ett av landets største museer 

og er et eget fakultet under Universitetet i Oslo. 

Kulturhistorisk museum omfatter Historisk museum 

og Vikingskipshuset som til sammen har over 500 000 

besøkende i året. 

Museet har Norges største samlinger fra norsk forhistorie, 

middelalder og fra antikken. Det har i tillegg en 

betydelig etnografisk samling med gjenstander fra alle 

verdensdeler, samt Norges største myntsamling. 

Museet har faste og skiftende utstillinger. De faste 

utstillingene omfatter norsk forhistorie, vikingtid og 

middelalder, mynter og betalingsmidler, oldsaker fra 

antikken og Det gamle Egypt og etnografiske gjenstander 

fra hele verden. 

I tillegg til de faste utstillingene arrangerer museet større 

temporære temautstillinger en til to ganger i året. 

Museet tilbyr også arrangementer av forskjellige slag. 

Den første søndagen i hver måned er barnesøndag for 

hele familien. Videre arrangeres det foredrag, omvisninger, 

filmfremvisninger, konserter, danseopptredener, ol. 

Kulturhistorisk museum er i ferd med å planlegge en 

samlokalisering og flytting til Bjørvika. 

Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo 

Frederiksgate 2, 0164 OSLO 

Postadresse: Postboks 6762 St. Olavs plass, 0130 Oslo 

Telefon: (+47)22 85 19 00 Fax: (+47)22 85 19 38 

E-post: postmottak@khm.uio.no 

Hjemmeside: www.khm.uio.no 

Historisk museum åpnet i 1904 og er ett av landets 

flotteste bygg i Jugendstil, tegnet av den kjente 

arkitekten Henrik Bull. 

Adressen er Frederiks gate 2, vis á vis Tullinløkka. 

Museet er åpent fra tirsdag til søndag (mandag stengt), 

15. mai til 14. september kl 10 - 17 

15. september til 14. mai kl 11 - 16. 

Museet har gratis adgang for alle. 

Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag, 

langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag, 

julaften, 1. juledag, 2. juledag, 1. mai og 17. mai. 

For mer informasjon om museet, se www.khm.uio.no 

Vikingskipshuset ble tegnet av arkitekten Arnstein 

Arneberg i 1913 og i 1926 åpnet den første fløyen med 

Osebergskipet. 

Adressen er Huk Aveny 35, på Bygdøy. 

Museet er åpent hver dag, 

1. mai til 30. september kl 9 - 18, 

1. oktober til 30. april kl 10 - 16. 

Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag, langfredag, 

påskeaften, 1.påskedag, julaften og 1. og 2. juledag. 

For mer informasjon om museet, se www.khm.uio.no 

Skoletilbud i 

PILEGRIMSSPOR 

– bli med på ferden 

Gjennom en animasjonsfilm blir eleven kjent med fire pilegrimer, bl.a. den norske kongen Sigurd Jorsalfare. 

Skoleelever reiser mye - feriereiser, flytting eller familiebesøk. Men hvor mange kjenner til de store 

pilegrimsreisene i fortid og nåtid? I middelalderen kunne pilegrimsreisen være eneste sjanse til å komme 

utenfor landegrensene. Og for de som drar til Mekka i dag, kan pilegrimsreisen bli den viktigste 

reisen i livet. Gjennom historiske gjenstander, illustrasjoner og filmer, forteller Pilegrimsspor om tro, 

håp og fellesskap blant millioner av mennesker på vandring. 

Skolegrupper er hjertelig velkommen til utstillingen. Vi har satt sammen noen undervisningstilbud med 

forslag til fordypning. Tilbudene kan kombineres. Varighet: 60 minutter. Ta kontakt for spesielle ønsker 

på omvisning@khm.uio.no eller 22 85 99 64! 

Bestillingsskjema finner du på: www.khm.uio.no/skoleweb/booking.html 

Pilegrimer. Fortellinger om folk på farten. 2. – 4. trinn 

Hvorfor gikk folk på sine egne ben helt fra Oslo til Trondheim i gamle dager? Hør historien om Olav 

den hellige! I utstillingen får elevene se hvor pilegrimer reiser i dag, og de får høre fortellinger om pilegrimenes 

opplevelser på vei til Trondheim, Mekka og Ganges. 

Pilegrimer og helgener i middelalderen. 5.-7. trinn, Samfunnsfag og RLE 

Hvorfor i all verden dro folk i middelalderen på strevsomme reiser helt til Spania, Roma og Jerusalem? 

Hva opplevde de på veien og hva tok de med seg hjem? Vi utruster en elev til en pilegrimsferd og leter 

etter spor etter fortidens pilegrimer. På ferden møter vi helgener som St. Sunniva, St. Halvard og Olav 

den hellige. Pilegrimsreiser kan lære oss mye om livet i middelalderen, om gjestfrihet, fellesskap og tro, 

men også om korstog og svindel. 

Religiøse reiser i fortid og nåtid. 8. - 10. trinn, Samfunnsfag og RLE 

Hør folk fra Oslo fortelle om sine pilegrimsreiser og se hvilke minner de tar med seg hjem! I grupper 

drar elevene ut i utstillingen for å samle kunnskap om ulike pilegrimsmål – fra Ganges til Graceland. 

Hvorfor har folk med seg flasker med vann fra reiser til India, Saudi-Arabia, Israel og Frankrike? Vi 

samtaler om fellesstrekk mellom religionene slik de kommer til uttrykk gjennom pilegrimsreiser. 

Pilegrimer - middelalderens veier og verdensbilde. VG2, Historie 

Pilegrimsferder skapte møter mellom Europas mennesker og kulturer. Vi blir bl.a. kjent med to høyst 

forskjellige pilegrimsberetninger – den fromme Egerias reise til Jerusalem i senantikken og sagaen om 

den våpenglade pilegrimen Sigurd Jorsalfare. Hvordan utfyller arkeologiske funn de skriftlige kildenes 

bilde av pilegrimene? Et krusifiks fra årene like etter pesten kan fortelle mye om menneskers lidelse og 

håp i vanskelige tider. 

På vei mot hellige mål – pilegrimer i verdens religioner. VG3, Religion, Etikk, Livssyn 

Pilegrimsreiser er en spennende innfallsvinkel til verdensreligionene. Hva er likheten mellom Hanne 

Maries ridetur til Trondheim, Pulendrans reise til Sri Lanka og Sulemans besøk i Mekka? Var det helt 

andre grunner til at folk vandret med kappe og stav på middelalderens pilegrimsveier? Vi drøfter også 

om valfarter til Elvis’ Graceland og fotballreiser til Liverpool kan overta noen av religionens funksjoner 

i dag. 

Historie og Filosofi, 2 VG og 3 VG 

Europa ble født på pilegrimsveien til Santiago de Compostela, uttalte Goethe. Hva kan han med ha ment 

med dette utsagnet? Vi undersøker hvilke skriftlige og arkeologisk kilder vi har omkring pilegrimsreiser 

og hva de kan fortelle om tenkning og kulturspredning i middelalderen. Men kan vi alltid stole på 

kildene? Tilbudet kan kombineres med Oldtid og myter i Det gamle Egypt. 

Les mer på www.khm.uio.no/utstillinger2/pilegrimsspor/ 

Illustrasjon: Johnny Kreutz, KHM 

HISTORISK MUSEUM 


HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID 

Relikvienes hemmelighet 

side 3 

Hvilken kirke er helligst i verden 

side 8 

Håkon jarl brøt forliket, myrdet Magnus jarl 

side 16 

Botsvandring med innsatte 

side 23 

Den hellige ilden 

side 24 

Med japanske pilegrimer til 

gudenes og buddhaenes fjell 

side 30 

Frederiksgate 2 (ved Tullinløkka) 

Åpent tirsdag til søndag kl 10 - 17 

15. september til 14. mai kl 11 - 16 

www.khm.uio.no



”Pilegrimsspor – hellige reiser i fortid og nåtid” åpnet 5. juni i Historisk museum og vil bli stående til påske 2010. 

Utstillingen er delt i to, det handler både om pilegrimer i fortid og i nåtid. 

Prosjektledere for utstillingen er museumslektorene, arkeolog Kathy Elliott 

og teolog Martin Hager-Saltnes. 

Kathy Elliott, om pilegrimene i middelalderen: 

Hvordan var det å være pilegrim i middelalderens Europa? Hvorfor la folk 

ut på lange pilegrimsferder og hva var de store pilegrimsmålene? Hva tok de 

med seg på reisen og hvilke minner brakte de med seg hjem? I utstillingen 

”Pilegrimsspor” forsøker vi å gi svar på spørsmål som disse. 

Livet i middelalderen kunne være kort og brutalt. Sykdommer, krig og pest 

herjet og døden var alltid nær. Folk søkte hjelp fra Gud og hans helgener for å 

slippe unna ondskapen og å få tilgivelse for sine synder. Å vandre til et hellig 

sted var én måte å komme nærmere Gud på. 

Kanskje ikke så rart at folk dro ut på pilegrimsreisesreise til hellige steder for 

å komme nærmere Gud. Syke valfartet i håp om å bli helbredet, noen dro for å 

takke Gud for frelse fra sykdom og synd og enkelte var dømt til pilegrimsferd 

som straff eller bot. 

Vi ønsker velkommen til en sanselig og stemningsfull middelalderverden 

hvor pilegrimsveiene fører til de store pilegrimsmålene - Jerusalem, Roma, 

Santiago de Compostela og Nidaros – men også til mindre valfartssteder som 

Lom og Røldal i Norge. 

Vi møter helgene, bl.a. Olav den Hellige, St. Sunniva, St. Jakob og St. Nikolaus 

(Santa Claus) og hører deres historier. De ekte gjenstandene, helgenfigurer, 

relikvier og pilegrimsmerker, fyller utstillingen og gir liv. 

”Pilegrimsspor” har skoleelever som viktig målgruppe. Vi har laget en animasjonsfilm 

om fire historiske pilegrimer som dro på pilegrimsreise på hver 

sin måte. Historiene skal formidle både det fromme, det modige og det motsetningsfulle 

i middelalderens pilegrimsverden. 

Denne avisen skal gi deg lyst til å bli med på pilegrimenes ferd 

til ukjente steder, hellige monumenter, nye ideer, andre tanker 

og verdslige opplevelser. 

Vi inviterer deg inn til ”Pilegrimsspor” i Historisk museum. 

Avisen kan være et nyttig bidrag til forståelse av tankene om 

og ideene bak pilegrimsvirksomhet. 

Vi takker for mange og gode bidrag til avisen og er 

takknemlige for å kunne utgi gratis avis til alle som ønsker. 

Avisen er trykket i 20.000 eksemplarer. 

Redaksjonen er avsluttet 17. juni 2009 

Ellen Semb 

Johnny Kreutz 

med god hjelp fra Martin Hager-Saltnes 

Avisen er trykket ved NR1TRYKK, Lillestrøm 

Martin Hager-Saltnes, om moderne pilegrimer: 

Hva bør en utstilling om pilegrimer i dag handle om? Det finnes jo et utall 

pilegrimsmål og en overflod av bøker, fotografier og suvenirer fra dem. 

Vi valgte å fokusere på mennesker i Norge sine egne erfaringer. Du vil møte 

en håndfull vanlige kvinner og menn som forteller om en reise som skiller 

seg fra alle andre reiser de har lagt ut på. Resultatet er et globalt perspektiv på 

pilegrimsreiser. Oslofolk har en mangeartet religiøs bakgrunn, og det er like 

naturlig å sjekke inn til Mekka som å knytte på seg fjellstøvlene og ta fatt på 

pilegrimsleden mot Nidaros. Med et mangfoldig samfunn kommer også store 

katolske pilegrimsmål nærmere, norsk-filippinere besøker den svarte madonna 

i Polen, mens norsk-vietnamesere valfarter til Fatima i Portugal. 

Samtidig som religion er blitt mindre viktig for mange nordmenn, er det blitt 

så mye lettere og billigere å reise. Du trenger ikke et helt år for å besøke 

Varanasi ved Ganges. Derfor overstrømmes pilegrimsmål av besøkende som 

aldri før. Men folk har varierte motiver for å reise, noen søker Gud, andre sine 

kulturelle røtter, atter andre ønsker tid for seg selv. 

Er ikke mye av dette egentlig masseturisme? Jo, det også. Men som utstillingen 

viser, er ikke skillet mellom turist og pilegrim alltid så skarpt. Forresten 

reiste også mange av middelalderens pilegrimer i flokk og handlet suvenirer 

underveis. Eventyrlyst og utferdstrang spilte med, den gang som nå, i tillegg 

til religiøse motiver. 

Må alle pilegrimsreiser egentlig ha noe med religion å gjøre? ”Dette ble min 

pilegrimsreise,” sier noen etter å ha besøkt Graceland og Elvis Presleys grav. 

Kanskje en fotballreise til Liverpool fyller noen av de samme menneskelige 

behovene for opplevelse, tilhørighet og mening som middelalderens massevalfarter 

til Roma og Santiago de Compostela gjorde? Vi håper utstillingen 

avslører både overraskende likheter og klare forskjeller mellom verdens pilegrimstradisjoner 

– både i fortid og nåtid. 

Pilegrimsspor – avisen 

I tilknytning til utstillingen gir museet ut en avis om pilegrimer, reiser og 

pilegrimsmål. Vi har invitert folk med faglig bakgrunn og eller spesialinteresser 

til å skrive for avisen. Vi har fått inn mange gode bidrag og har redigert 

dem til leselyst for publikum. Vi håper avisen gir kunnskap om og innsikt i 

ideene omkring pilegrimsvirksomhet, helgener og det hellige. 

Velkommen 

Labyrinter 

I katedralene i Chartres og Amiens i Frankrike finnes det innfelt 

labyrinter i gulvet. Labyrinten forestiller en symbolsk reise. 

Bare den rette veien følger til målet. De som ikke hadde anledning til 

å dra på en pilegrimsreise, kunne krype gjennom labyrinten på 

knærne. 

Denne symbolske ”Jerusalemsveien” var også en vei til tilgivelsen. 

2 3 



Relikvienes hemmelighet 

Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad 

Av Alf Hammervold 

Torner av Kristi tornekrone, 

kluter dynket i Kristi blod, en 

flik av jomfru Marias hodeslør, 

likrøveri, forgiftning og 

kokte knokler. Også dette er 

en del av historien om helgener, 

relikvier og undere. 

Likvel - den største kjærlighetsgjerning 

et menneske kan gjøre, 

er å gi sitt liv for andre. I forhold 

til den kristne tro var det dette 

Kristus gjorde for oss ved sin 

død på korset. Da forfølgelsene 

av de kristne var over og keiser 

Konstantin hadde gjort kristendommen 

til det romerske rikets 

foretrukne religion i Milano i 

313, ble livet for de kristne totalt 

forandret. Og i 391-2 gjorde 

keiser Theodosius den Store 

kristendommen til den eneste 

tillatte religion. 

Å ha samme tro som keiseren ga 

status, nå måtte man misjonere 

og propagandere denne nye religionen 

i det romerske imperium. 

Å vise til de første kristnes 

trofasthet og offervilje ble et 

viktig element i forkynnelsen. 

Martyrene, de som hadde ofret 

livet for sin tro, ble naturlig 

nok de beste eksempler for de 

kristnes kjærlighet og offervilje 

for troen. 

De kristne hadde videreført 

skikken fra den jødiske tradisjonen 

med å begrave de dødes 

legemer, i motsetning til kremasjon 

som var utbredt i det romerske 

riket. Etter hvert bygget man 

kapeller over martyrgravene 

hvor messen kunne feires. 

Helgener på flyttefot 

I den første tiden skjedde begravelsene 

utenfor byen, men 

behovet for å flytte disse ”helligstedene” 

til mer sentrale områder 

i byene, ble stadig mer 

aktuelt. De kristne økte i antall 

og betydning i samfunnet. Derfor 

ble en mengde skjeletter av 

de første kristne flyttet til kirker 

i byene. Keiser Hadrians store 

tempel Pantheon (118-25), bygget 

til ære for de høyeste av Romas 

guder, ble viet til kirke med 

navnet S. Maria ad Martyres i år 

629. For at kirken skulle kunne 

ivareta det nye navnet, ble det 

kjørt 28 vognlass med martyrben 

fra katakombene og begravet i 

kirken. 

Fra vår egen tradisjon kjenner 

vi også skikken med å flytte helgeners 

levninger til nye steder 

(translatio). Både vårt rikshelgen 

St. Olavs, Sta. Sunnivas og 

St. Halvards legemer ble flyttet 

fra sine opprinnelige graver, 

”skrinlagt” (lagt i kostbare og utsmykkede 

kister) og plassert i de 

viktigste norske byer, Nidaros, 

Bergen og Oslo. Men dette var 

slett ikke en nyhet i den kristne 

helgentradisjonen. 

Allerede knoklene fra de hellige 

tre konger ble, i følge tradisjonen, 

funnet av Sta. Helena 

(keiser Konstantin den Stores 

mor) og ført til Konstantinopel. 

Herfra ble de senere fraktet til 

Milano og ført til Køln i 1164 

hvor de ble feiret med store religiøse 

festligheter. Disse relikviene 

ble sett på som noen 

av kristenhetens aller helligste 

klenodier. Den mektige gotiske 

Kølnerdomen er oppført over de 

hellige kongers levninger. Men 

egentlig var knoklene regelrett 

et krigsbytte og tatt fra Milano 

med makt. Kølns byvåpen inneholder 

fremdeles tre kongekroner 

til minne om de tre hellige 

kongene. 

Hvordan stjele en helgen 

Fra tidlig middelalder har helgengravene 

tiltrukket seg en mengde 

pilegrimer. Disse gravene ble 

naturlig nok viktige, ikke bare 

i religiøs sammenheng, men 

også i verdslig sammenheng. Pilegrimene 

trengte herberge, mat 

og annet til sin forpleining, det 

ga inntekter til de religiøse sen- 

tra. For å vedlikeholde og gjerne 

øke inntektene, var det viktig å 

bevare helgengraver og relikvier 

av høy status. 

Apostelen Markus 

I og med at Kristi grav var tom 

etter himmelfarten, ble apostelgraver 

med levninger gjenstand 

for stor oppmerksomhet. Det 

var kanskje derfor den mektige 

og driftige sjøfartsbyen Venezia 

foretok en skikkelig gravplyndring 

i Alexandria i Egypt 

i 829. Her lå apostelen Markus 

begravet. Markus var til og med 

en av de fire evangelistene, det 

gjorde hans levninger ikke mindre 

attraktive. Men fordi Alexandria 

var under muslimsk 

herredømme, ble evangelisten 

pakket inn i en slaktet gris og 

gjemt på venetianernes skip. 

Man visste at svinet, ifølge islamsk 

tro, var urent og at de 

I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten, 

ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor 

oppmerksomhet.



egyptiske vaktene derfor ikke 

ville berøre svinekjøttet. Etter 

dette vellykkede tyveriet, kunne 

Venezia øke sin status og berømmelse 

i kristenheten og bygget 

den mektige Markuskirken over 

helgengraven. 

Veneziafarere vil kjenne igjen 

evangelistens symbol, en bevinget 

løve, fra utallige steder i 

byen, samt i tidligere venetianske 

besittelser. For å gjøre dette 

tyveritoktet mer akseptabelt for 

de fromme pilegrimene, oppsto 

legenden om at Markus i sin tid 

hadde misjonert i venetoområdet 

og i en visjon sett en engel. Dette 

Guds sendebud hadde da tiltalt 

evangelisten med ordene: ” Pax 

tibi, Marce, Evangelista meus” 

(Fred være med deg, Markus, 

min evangelist). Disse ordene 

er innskriften i den åpne boken 

som Markusløven holder i labbene. 

St. Nicolaus 

Denne suksessen inspirerte trolig 

sjøfartsbyen Bari på Adriaterhavskysten 

til et lignende raid 

i Myra i Anatolia (nåværende 

Tyrkia) i 1087. St. Nicolaus var 

biskop i Myra på 300-tallet og 

kjent for å utføre mirakler. Hans 

grav var i Myra. Etter å ha brutt 

opp sarkofagen til St. Nicolaus, 

løp røverne fra Bari med ”byttet” 

ned til skipene. De fortvilte 

borgerne av Myra ville slett ikke 

gi slipp på sin mirakelgjører og 

løp etter røverne med hyl og 

skrik. Men forgjeves, de måtte 

se seg slått da skipene fra Bari 

brått fikk fralandsvind og kom 

seg unna med sin dyrebare last. 

Kanskje dette skjedde fordi St. 

Nicolaus bl.a. var sjøfarernes 

beskytter og hjalp til under 

”flukten” fra hedningene som 

da rådet i Myra. Tilbake i Bari 

ble en prektig kirke reist over 

helgengraven og en mengde pilegrimer 

strømmet til. 

Som en av de kristnes viktigste 

hjelpere, ble st. Nicolaus tillagt 

en mengde ”oppgaver”. Han er 

blant annet skytshelgen for Russland, 

verner sjøfolk mot forlis, 

drukning og ulykker til sjøs og 

beskytter mer enn 50 håndverkergilder; 

slaktere, ølbryggere, 

brennevinsbrennere, bøkkere 

og pantelånere. Helgenens attributt 

er tre pengepunger eller 

kuler av gull (symbolet på 

hans store gavmildhet overfor 

de fattige) og er den dag i dag 

pantelånernes symbol. Viktigst i 

moderne tradisjon er at han ble 

til Santa Claus – julenissen fordi 

han er barnas beskytter. En av 

”søsterkirkene” i Gran på Hadeland 

er for øvrig innviet til hans 

ære. I henhold til de utallige 

mirakelberetninger og virkeområder 

som knyttes til ham, må St. 

Nicolaus være en av de travlest 

opptatte helgener i kristenheten. 

Teologer og mordere 

At martyrhelgener hadde en 

særlig høy status var bare å 

forvente, men også andre hellige 

kvinner og menn kunne etter 

hvert med fordel stille opp i 

dette himmelske hierarki som 

kirken viste til. Misjonærer, 

lærde teologer og geistlige, eremitter, 

klosterfolk, ja snart enhver 

livssituasjon, yrke og stilling 

i livet ble gjenspeilt i skaren av 

helgener. Fra de mektigste til de 

mest ydmyke mennesker, fra de 

rikeste til de fattigste og fra de 

frommeste sjeler til de som slett 

ikke så ut til å ha levd et sømmelig 

liv, kunne etter hvert være 

til hjelp og inspirasjon for oss i 

denne verden. Vi kan finne både 

mordere og prostituerte blant 

de hellige. Dette gir oss alle et 

håp, den himmelske salighet får 

man slett ikke del i ved egen 

fortjeneste eller egen kraft, men 

ved Guds nåde. 

Eksport og import 

Tradisjonen krevde at alle altere 

(hvor en gyldig messe 

kunne feires) måtte inneholde 

et sepulkrum (lite rom) med èn 

eller flere relikvier. Etter hvert 

som flere kirker ble bygget, ble 

etterspørselen etter relikvier 

stadig større. Utover i middelalderen 

økte også antall altere i 

kirkene. Her kan nevnes at kannikene 

ved katedralene hadde 

inntekt av og gjorde tjeneste ved 

hvert sitt alter. Nidarosdomen 

hadde eksempelvis 28 altere 

og like mange eller enda flere 

kunne finnes ved de andre store 

katedralene. 

Markedet for relikvier økte sterkt 

i senmiddelalderen. Korstogene, 

ikke minst det fjerde, hvor man 

plyndret Konstantinopel for 

byens hellige skatter, ble store 

leverandører til vestens kirker. 

Relikviemarkedet fyltes av både 

godtroende selgere og kjøpere 

og av smarte svindlere. Kirkens 

høyere geistlighet forsøkte stadig 

å advare mot uekte relikvier, 

men svært ofte med lite hell. 

Etter hvert kunne kirker, klostre 

og ikke minst fyrster opparbeide 

seg enorme samlinger av relikvier, 

til dels av merkelig art. 

Eksempelvis skulle Kurfyrsten 

av Sachsen, Fredrik den Vises 

samlinger inneholde mer enn 

19000 relikvier. Benediktinerne 

i Vendome hadde bl.a. fjær av 

erkeengelen Gabriels vinger og 

en bergkrystall som inneholdt de 

tårer som Jesus gråt ved Lasarus 

grav. Fransiskanerne i Roskilde 

hadde 501 relikvier, blant annet 

to stykker av Kristi vugge, 12 

splinter av korset, to tuster av 

apostelen Peters skjegg, samt en 

splint av hans kors og to lokker 

av Maria Magdalenas hår. Andre 

samlinger kunne inneholde 

sjeldenheter som noe av jomfru 

Marias brystmelk, eller som det 

nevnes – en ikke ubetydelig del 

av de 11.000 jomfruer. Disse 

skulle, sammen med den hellige 

Ursula, ha lidd martyrdøden i 

Køln. 

Tro og vantro 

Om troen på relikvienes åndelige 

kraft var stor, var også skepsisen 

til stede. Da biskop Gudmund av 

Holar på Island bad folk kysse 

relikvier han viste frem, kommenterte 

en islending at det 

ikke var godt å vite om dette var 

hestebein eller helgenbein. Her 

må vi også minnes dronning Alfivas 

forsøk på å avkrefte Olav 

den Helliges helgenstatus ved å 

forsøke å brenne kongens hår. 

Blant de aller uheldigste relikviesamlere 

skal ha vært noen 

engelske geistlige som hadde 

kjøpt en helgens mumie for en 

stor sum i Roma. Da de kom 

hjem og høytidelig skulle gravlegge 

mumien, hadde man kommet 

for nær de brennende lysene. 

Mumien tok fyr og nærmest 

eksploderte slik at det haglet 

hudrester over hele menigheten. 

Naturligvis innså alle da at ”helgenen” 

ikke var ekte, man var 

blitt grundig lurt. 

Det å vurdere relikviers ekthet 

kunne være vanskelig. Men 

hjelp kunne, ifølge Legenda 

Aurea, komme fra uventet hold. 

Det fortelles her at Sta. Helena 

tok med seg det tre hundre år 

gamle høyet fra Jesu krybbe fordi 

oksen og eselet i stallen ikke 

skulle ha spist av det. Dyrene 

hadde åpenbart en større åndelig 

innsikt enn mange mennesker. 

De aller ivrigste relikviesamlere 

kunne skaffe seg relikvier på de 

underligste vis. I den portugisiske 

kolonien Goa i India hadde 

en from pilegrim ærbødig kysset 

den hellige Frans Xaviers fot, 

samtidig så han sitt snitt til å bite 

tåen av ham. 

Relikvarier 

De kosteligste relikviene plasserte 

man i vakkert forarbeidede 

relikvarier, utført i de forskjelligste 

former og i edle materialer. 

Vi ser ofte i kildene fra middelalderen 

at relikviene var viktige 

kongelige gaver. Det fineste av 

disse i Norge var trolig St. Olavs 

skrin i Nidarosdomen. 

Den 12. september feiret man i 

Norge ”Fingergullsmesse”. Det 

var til minne om at en dråpe av 

Kristi blod i 1165, under erkebiskop 

Øystein, hadde kommet til 

Nidaros. Navnet tilsier at blodet 

ble oppbevart i en beholder 

formet som en fingerring i gull. 

Kong Sverre, som i følge tradisjonen 

var prestelærd, hadde 

anbrakt relikvier både i for- og 

akterstavnen i sitt krigsskip. Et 

spesielt nordisk tilfelle er det 

såkalte Roskildekorset. Dette er 

et vakkert bysantinsk brystkors 

i gull, smykket med edelstener. 

Brystkorset ble funnet i hodet 

på et korbuekrusifiks som stammet 

fra Roskilde domkirke (ca 

1200). Brystkorset ble oppdaget 

da krusifikset ble solgt på auksjon 

i 1806 og kjøperen skulle 

hugge opp krusifikset til brensel. 

Korsets innhold ble i sin tid 

trolig antatt å være en splint av 

Kristi kors. 

Når biskop Hoskuld av Stavanger 

i 1515 gir en oversikt 

over sin kirkes relikvier, inneholder 

den bl.a. en klut dynket 

i Kristi blod og litt av jomfru 

Marias hodeslør. Selv hadde han 

i 1513 bl.a. brakt med seg en flis 

av Kristi kors fra Roma. Så sent 

som på denne tiden ser vi at relikviene 

spiller en viktig rolle i 

den katolske kulten, bare noen få 

år før reformasjonen blir innført 

i Danmard-Norge i 1537. 

Den hellige forhud 

En av de underligste relikvier 

vi kjenner til må være Kristi 

forhud. Her er vi inne på den 

såkalte preputialkulten. Da Kristi 

grav ble funnet tom på den 

tredje dag etter korsfestelsen og 

etter himmelfarten, kunne vel 

ingen levninger fra ham finnes 

her på jorden. Men i tillegg til 

blodet fra korsfestelsen, måtte 

det finnes levninger av forhuden 

fra Jesu omskjæring. Beretningen 

om denne hendelsen kjenner 

vi fra det Nye Testamente. 

Omskjæringen var et symbol på 

det jødiske folks pakt med Gud. 

Men hvor hadde forhuden blitt 

av? 

Etter sigende finnes det 13 eksemplarer 

av forhuden som er 

bevart. Den kanskje mest kjente 

finnes i katedralen i Metz og 

flere skal finnes i området omkring 

Antwerpen. 

Rask relikvieproduksjon 

Martyrene som hadde lidd 

døden for sin tro, ga grobunn for 

utallige beretninger om lidelser, 

fangenskap, tortur og død. Beskrivelsene 

i hagiografiene var 

ofte mange og inngående. Også 

den kristne billedkunst fant 

mange og kjære motiver her. Eksempelvis 

fortelles at St Vitus, 

vandalenes skytshelgen som er 

kjent for å helbrede sykdommen 

Sankt Veitsdans (Sydenhams korea, 

en slags giktsykdom), helbredet 

keiser Diokletians sønn 

for sykdommen. Men deretter 

ble han kastet i en gryte med 

kokende bek og bly. Han steg 

uskadd opp av gryten, men skal 

så ha lidd martyrdøden under 

kristenforfølgelser i år 295. 

Likeledes forteller en gammel 

legende at evangelisten St. Johannes 

under de samme forfølgelsene 

ble kokt i olje utenfor 

Romas bymur. Her finner 

vi i dag kapellet S. Giovanni in 

Oleo. Han forble uskadet og der- 

for forvist til øya Patmos hvor 

han fikk de visjoner vi kjenner 

fra Apokalypsen. 

Om dette er årsaken til tradisjonen 

med skjelettifisering av 

nylig avdøde helgener, er uvisst. 

Å ha en hel helgen i sin grav, 

som eksempelvis i Olavsskrinet 

i Nidarosdomen, kunne etter 

hvert bli noe eksklusiv. Som 

tidligere skrevet skulle kravet 

om et stadig økende antall relikvier 

etterkommes. Dette 

kunne oppfylles ved en oppdeling 

av helgenenes knokler slik 

som mang gjorde Kristi kors og 

tornekrone. Når det gjaldt forlengst 

henfarne hellige personer, 

kunne deres ben fordeles til flere 

kirker og relikviesamlinger over 

hele kristenheten. Men hva med 

nylig avdøde personer som man 

visste kunne få en snarlig kanonisering 

(helgenkåring)? Skulle 

man da vente i årevis til naturen 

hadde gått sin gang og knoklene 

kunne adskilles og gis til verdige 

mottakere? 

Løsningen ble skjelettifisering; 

kjøttet ble skilt fra knoklene og 

begravd. Dette kunne raskest og 

greiest gjøres ved å koke den 

døde i olje. Og dermed hadde 

man lurt naturen for flere års ventetid. 

Dette skjedde trolig med 

mange hellige personer. Ludvig 

den Hellige av Frankrike døde 

i 1270 under et korstog i Tunisia. 

Der skal han ha blitt kokt og 

knoklene brakt hjem til Frankrike. 

Da St. Thomas Aquinas, 

den store dominikanske teologen 

døde i 1274, skal det ha vært 

av forgiftning. Klostrene hadde 

ofte en skral økonomi, men relikvier 

ville kunne bidra til en 

bedre økonomisk situasjon. Da 

Thomas på vei til et kirkemøte i 

Lyon, måtte han søke tilflukt i et 

kloster fordi han ikke var frisk. 

Ryktene forteller imidlertid at 

han raskt ble dårligere, han skal 

ha blitt forgiftet av en sild i klosteret. 

Ikke mange dager etter ankomsten, 

døde Thomas Aquinas 

av sykdom innenfor klostrets 

murer. 

Det påstås også at ikke før hadde 

han trukket sitt siste åndedrag, 

skar munkene av ham hodet og 

delte den tykke kroppen hans 

opp i passende biter for å få plass 

til ham i gryten. Deretter kunne 

knoklene selges. 

Hendelser som dette nevnes 

vanligvis ikke i kirkehistoriebøkene. 

Om vi nå tror at dette 

viser manglende ærefrykt for de 

døde, tar vi feil. De dødes legemer 

var ikke verdifulle ved egen 

kraft, men som formidlere til oss 

på denne jord, av Guds nåde og 

uendelige kjærlighet. 

4 5 

Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad 


HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID



Pausanias, en pilegrim i Det gamle Hellas 

Av Marina Prusac 

I den førkristne antikken, i 

Middelhavsområdet fra ca. 700 

f.Kr. til 300 e.Kr., ble det reist 

mange templer til ære for 

Olympens tolv guder. Folk flest 

ofret til gudene foran helligdommene 

i sine egne byer, men 

noen la også ut på lange reiser 

for å ofre til en spesiell guddom 

på et bestemt sted. Der trodde 

man at det var en særlig kraft. 

Mange reiste til legeguden Asklepios’ 

helligdommer. Asklepios’ 

mest kjente helligdommer 

var på øya Kos og i Pergamon, 

pilegrimer valfartet dit for å bli 

leget fra sykdommer. Slanger 

var hellige dyr i Asklepioskulten 

og ble ofte brukt i ritualene 

som ble utført. Giftfrie 

slanger snodde seg rundt på gulvet 

der pilegrimene sov. Noen 

ganger var det særlig viktig å 

overnatte i den helligdommene 

man valfartet til, gudene kunne 

gi løsninger på problemer mens 

man drømte. I andre helligdommer 

ofret man en figur av en 

kroppsdel som var syk i håp 

om at nettopp denne kroppsdelen 

skulle helbredes. Mange 

kroppsdeler av keramikk og 

metall er funnet i helligdommer 

i Middelhavsområdet. 

En av verdens første pilegrimer, 

Pausanias, vandret Hellas 

rundt i 30 år, fra 150-180 

e.Kr. og skrev ned alt han så i 

10 bøker, Periegesis. Det ville 

være en drøm å intervjue ham 

i dag. Drømmer skal følges 

og redaksjonen satte førsteamanuensis 

Marina Prusac på 

saken. Fra antikken har vi fått 

dette intervjuet: 

- Hva fikk deg til å foreta denne 

lange reisen, Pausanias? 

-Jeg ville se alle de hellige 

stedene i mitt hjemland, Hellas. 

Jeg hadde hørt og lest om 

mange myter og mysterier som 

jeg ønsket å oppleve. Da jeg 

reiste rundt, var Hellas en del 

av Romerriket og mange av de 

gamle templene var i ferd med å 

forfalle. Det var viktig for meg 

å dokumentere alle greske templer 

og ritualer slik at de ikke 

skulle bli glemt. Jeg beskrev alt 

veldig nøye slik at ingen detaljer 

skulle gå tapt. 

- Noe hoppet du vel over? 

- Det er sikkert og visst at jeg 

ikke kunnet ta med alt! Hellas 

er et veldig rikt land, og det 

ville blitt hundre bøker dersom 

Søyle fra Zeus-tempelet i Olympia Foto: Adam Lindhagen 

jeg skulle tatt med alt. Jeg måtte 

velge og det romerske var ikke 

det viktigste. Tvert imot. Husk 

hvor mye romerne ødela etter 

at de tok makten. Tenk på hærføreren 

Sulla som drev regelrett 

hærverk mot gudene våre. 

Heldigvis ble han straffet med 

de verste sykdommer. Likevel 

har jeg tatt med noen romerske 

bygninger, for eksempel keiser 

Hadrians tempel i Olympia. Det 

ble reist til den største av alle de 

greske gudene, Zeus. 

- Er du egentlig en pilegrim 

eller bare en reisende? 

- Jeg besøkte hovedsakelig hellige 

steder, fra Kalydon i vest til 

Maraton i øst. Jeg var interessert 

i seremoniene ved helligdommene 

jeg hadde hørt om. Du 

kan kalle det en religiøs dannelsesreise. 

Jeg var en pilegrim 

og skrev først og fremst for andre 

pilegrimer. Det var viktig 

for meg å skildre både ytre tegn 

på det hellige og den indre opplevelsene 

av dem. 

Av og til måtte jeg foreta strabasiøse 

omveier, andre ganger 

var det ingenting igjen å se. Jeg 

reiste for eksempel til den hellige 

grotten i Elaiusberget hvor 

fruktbarhetsgudinnen Demeter 

gjemte seg i sorg over at dødsrikets 

gud, Hades, hadde bortført 

datteren hennes, Kore. Da 

måtte jeg vandre et godt stykke 

6 7 

Noen ganger var det særlig viktig å overnatte i den 

helligdommene man valfartet til, gudene kunne gi 

løsninger på problemer mens man drømte. 

vest for Megalopolis i Arkadia til 

Figalia, hvor jeg endelig kunne 

klatre opp til grotten. Der skal 

det en gang ha vært et gudebilde 

i tre som brant opp. Gudebildet 

ble visstnok erstattet av et bilde 

i bronse og det hadde jeg gledet 

meg til å se. Men det var ikke 

noen bilder i grotten, og ingen 

av dem som bodde i nærhheten 

kunne huske å ha sett noe bilde. 

Men det var et hellig sted, og jeg 

var vitne til flere ritualer som 

ble utført av en prest og tre assistenter. 

- Hvor fikk du den sterkeste opplevelsen? 

Pausanias ser hemmelighetsfull 

ut og veier ordene sine med 

omhu før han svarer. 

- Olympia var ett av de viktigste 

valfartsstedene i Hellas. Himmelen 

har ikke vist noe annet 

sted mer nåde enn de olympiske 

lekene og eleusinske ritene. 

Olympia og Eleusis var utvilsomt 

de mest betydningsfulle 

kultstedene man kunne besøke 

i Det gamle Hellas, ved siden 

av Delfi. Jeg forberedte reisene 

til Olympia og Eleusis godt. I 

Athen besøkte jeg Eleusinium 

for å gjøre meg klar til mysteriene 

i Eleusis og hadde en 

drøm så sterk at jeg ikke kan 

fortelle om den. 

- I Olympia ble gudenes gud, 

Zeus, dyrket. Hvilken gud ofret 

man til i Eleusis? 

- Demeter, Kore og Triptolemos 

som lærte menneskene å dyrke 

jorden. Stedet hvor Eleusis ligger, 

vitner om livets mysterium. 

Der deler den hellige elven 

Rheiti seg og der fikk bare 

gudinnenes prester fiske. Elven 

dannet et hellig skille mellom 

det som var atenernes land og 

det som tilhørte eleusinerne og 

deres eldgamle mysterier. Den 

hellige veien inn til Eleusis var 

flankert av rekker med skulpturer 

og helligdommer, det eldste 

tempelet der ble reist allerede 

på 500-tallet f.Kr. Det var templer 

og altre inne på det hellige 

området som overgår alt annet 

jeg kan fortelle om. Det inngikk 

i en harmoni med landskapet 

som ga den tilreisende en overveldende 

hellig opplevelse. Ett 

av templene var viet dødsrikets 

gud, Hades og der var terskelen 

til underverden. 

Jeg deltok i en prosesjon med 

brennende fakler og lot meg 

innvie i den eleusinske mysteriekulten. 

Straks etter hadde 

jeg dyp drøm som forbød meg 

å fortelle hva jeg hadde sett og 

lært mens jeg var innenfor det 

hellige området. De som ikke er 

innviet i denne kulten, får heller 

ikke høre om det de ikke får se. 

Jeg er bundet til taushet når det 

gjelder ritualene i Eleusis, men 

jeg forteller gjerne om alle de 

andre templene i Hellas som jeg 

har skrevet om. 

- På noen av valfartsstedene 

foregår det rituelle leker. 

Hvordan begynte det hele? 

- Lekene var til gudenes ære. 

De olympiske lekene i Olympia 

var en del av festivalen for Zeus, 

og representanter fra alle deler 

av Hellas konkurrerte der. De 

første lekene startet i 776 f.Kr. 

i forbindelse med en mytisk og 

romantisk historie. Den vakre 

Hippodameia hadde mange 

friere, men hennes far, Oinomaos, 

ville ikke la frierne få henne 

for lett. Han utfordret dem til 

vognkappløp. Han så til at frierne 

fikk en dårlig start og etter 

at tolv eller tretten friere hadde 

blitt drept i det hasardiøse løpet, 

tok en ung helt affære. Helten 

Peplos bestakk vognstyreren 

til Oinomaos som sørget for at 

han forulykket. Og dermed vant 

Peplos den vakre Hippodameia. 

Myten er avbildet på den østlige 

gavlen på Zeustempelet i Olympia 

som ble bygget omkring 460 

f.Kr. 

Etter hvert konkurrerte deltakerne 

også i andre leker der det 

var viktig å være atletisk, rask og 

smidig. Konkurransene var løp, 

løp med rustning, lengdehopp, 

spydkasting, diskoskasting, 

boksing og bryting. Liknende 

leker ble arrangert på andre 

hellige steder, slik som i Delfi, 

der man også hadde musikalske 

konkurranser. 

-Var Delfi også et viktig 

pilegrimsmål? 

- Absolutt. Der kunne man konsultere 

Apollons orakel, Pythia, 

som kunne svare på viktige 

spørsmål om fremtiden. Den 

pythiske festivalen ble først 

holdt hvert åttende år, men fra 

586 f.Kr. ble også den holdt 

hvert fjerde år, i likhet med de 

olympiske lekene. Den pythiske 

festivalen var den eldste i Hellas. 

De første som fikk premie 

var de som sang hymnen til 

Apollon best, det religiøse innholdet 

i festivalen var viktigere 

enn idrettslekene. 

Det var en sann fryd å overvære 

alle de musikalske konkurransene 

og skuespillernes resitasjon 

av både tragedier og 

komedier, for ikke å nevne 

malerkonkurransene. Kunstnerne 

malte direkte på veggene 

mens dommerne så på. Det er 

synd at så mye av dette er gått 

tapt. 

Vi er glade for at tekster av 

Pausanias og andre antikke forfattre 

finnes fremdeles. 

- Olympia var ett av de viktigste valfartsstedene 

i Hellas. Himmelen har ikke vist 

noe annet sted mer nåde enn de olympiske 

lekene og eleusinske ritene. 

Pausanius 



”De viste oss alt det som står i skriften” 

Egerias reise til Det hellige land 

På slutten av 1800-tallet ble det oppdaget et gammelt 

manuskript som forteller om en pilegrimsreise til Det hellige 

land. Forfatteren er en kvinne kalt Egeria, som trolig 

hadde tatt reisen helt fra dagens Frankrike eller Spania 

på slutten av 300-tallet. Manuskriptet lar oss få kikke 

inni i de tidlige pilegrimenes tanker og opplevelser. 

Hvor ble Moses gravlagt? 

Pilegrimene fulgte fotsporene til Bibelens hellige kvinner 

og menn ved hjelp av lokale guider. Egeria besøkte 

bl.a. en kirke på Nebos berg, hvor hun fikk øye på en liten 

forhøyning. 

”Jeg spurte de hellige menn hva dette var, og de svarte: 

”Her ble den Hellige Moses lagt av englene, for det står 

skrevet at ’intet menneske skal kjenne hans grav’, så det 

er sikkert at han ble begravet av engler. Graven hvor han 

ble lagt, den får man ikke se i dag: men våre forgjengere 

som levde her, har vist oss hvor han ble lagt, og på samme 

måte viser vi det til dere, og de gamle sa selv at de hadde 

hørt det av sine forgjengere.” Så holdt vi bønn og gjorde 

alt det vi efter skikken pleide å gjøre på de hellige steder, 

og derpå gikk vi ut av kirken.” 

Hvem har spist av korset? 

Egeria fikk oppleve påskefeiringen i det kristne miljøet i 

Jerusalem. Langfredag mintes de Jesu død på korset ved 

å ta fram korsrelikvien. 

”Den forgylte sølvkiste som inneholder korsets hellige 

tre, blir nå stilt frem. Den blir åpnet og vist frem, og 

korstreet med innskriften blir lagt på bordet. Biskopen 

som fremdeles sitter, legger hendene på ytterpunktene av 

det hellige tre, mens diakonene som står omkring, holder 

vakt. Det blir holdt vakt fordi hele menigheten og katekumenene 

nå skal komme frem én for én, bøye seg foran 

bordet, kysse det hellige tre og gå videre. Og fordi det 

sies at en – jeg vet ikke når – satte tennene i det hellige 

tre og stjal et stykke av det, holder diakonen vakt 

forat ingen av dem som kommer, skal våge å gjøre det 

samme.” 

Fra ”Egerias reise til Det hellige land”, oversatt av 

Else Schjøth, Aschehoug 1991. 

Illustrasjoner: Johnny Kreutz. KHM



Hvilken kirke er helligst i Roma og i verden? 

St. Peterskirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty 

Av Eivor A. Oftestad 

Stipendiat, kirkehistorie 

Det teologiske fakultet 

Universitetet i Oslo 

I middelalderen var Roma ett av 

de aller viktigste pilegrimsmål i 

kristenheten, i tillegg til Jerusalem 

og Santiago Compostela. 

I Roma var det kamp om 

hvilken kirke som var viktigst, 

Peterskirken eller Laterankirken. 

Og på den tiden sparte man 

ikke på argumenter, skjellsord 

eller syndsforlatelse i kampen 

om å bli den helligste kirken i 

verden. 

Biskop og historieforteller Gerald 

av Wales (1146-1223) var en 

av dem som reiste flere ganger 

til Roma, både som pilegrim 

og i embeds medfør. Gerald 

hadde inngående kjennskap til 

byen. I hans siste store verk, 

Speculum Ecclesiae, gir han en 

livlig skildring av de kirkelige 

forholdene. Etter å ha ramset 

opp de fem hovedbasilikaene; 

Laterankirken, Peterskirken, 

Santa Maria Maggiore, St. Paolo 

fuori le mura og St. Lorenzo 

fuori le mura, presiserer han at 

blant disse har Laterankirken 

forrang. Men, fortsetter han, 

på tross av dette motsier stadig 

Peterskirkens prester Laterankirkens 

rang. De endog ”bjeffer 

med krangling og påstander” og 

”anstrenger seg på alle måter for 

å sette sin kirke fremst”. 

”Din gamle synagoge” 

Begge kirkene var ifølge legenden 

grunnlagt av keiser Konstantin. 

Mens Laterankirken var 

viet frelseren selv og var pavens 

hovedkirke, var Peterskirken 

bygget over graven til den 

første paven, over Peters eget 

legeme. Spørsmålet var rett og 

slett: ”hvilken kirke er helligst i 

Roma – og i verden”? Prestene 

ved Peterskirken ikke bare bjeffet, 

de diktet også provoserende 

vers egnet til å sverte Laterankirkens 

status: 

Jeg stråler i Peter og Paulus, 

men du, Synagoge, gleder deg 

bare i fortidens ugyldige tegn! 

De som tror at den gamle synagogen 

er kirkens hode regner 

jeg for jøder og mosaiske. Den 

gamle skyggen må tie for apostelfyrsten 

uten like! 

Laterankirken ble sammenlignet 

med synagogen. Det var antakelig 

vanskelig å finne et mer 

rammende teologisk skjellsord i 

1100-tallets Roma. 

I middelalderen var Roma ett av de aller 

viktigste pilegrimsmål i kristenheten, i tillegg 

til Jerusalem og Santiago de Compostela 

Paktens ark 

Laterankirkens status bygget 

dels på tradisjonen fra Konstantin, 

fortolket i det ”Konstantinske 

gavebrev”, og dels på kirkens 

mange skatter, ikke minst 

alle relikviene som var samlet 

i kirkens hovedalter. I tillegg 

til relikvier fra Jesu liv, er det 

særlig de hellige gjenstandene 

fra templet i Jerusalem prestene 

ved Laterankirken trekker 

frem når de argumenterer for 

kirkens hellighet. Alteret i Laterankirken 

omsluttet intet mindre 

enn selve paktens ark. 

I skriftlige kilder om kirkens 

hellighet ble relikviene og paktens 

ark fraktet fra jødenes 

tempel da Titus og Vespasian 

plyndret Jerusalem i år 70. 

Relieffet på Titusbuen på Forum 

Romanum viser jødiske 

krigsfanger som bærer romernes 

bytte, blant annet den syvarmede 

lysestaken og et alter 

man mente var paktens ark. 

Ifølge arkivet ble de gjenstandene 

romerne ikke hadde 

fått med seg i år 70, hentet av 

keisermoren Helena da hun reiste 

til Det hellige land, etter 

keiser Konstantins omvendelse. 

Slik ble alt det gamle som var 

gjemt i tempelet fraktet til Laterankirken. 

Laterankirkens prester argumenterte 

for at denne kirken 

overgikk det gamle tempelet, og 

faktisk var det nye tempelet, og 

paven var den nye øverstepresten. 

Ett av bevisene for dette var 

det mirakuløse Kristusikonet 

som befant seg i pavens private 

kapell, Sancta Sanctorum. Mens 

Gud hadde vært til stede gjennom 

en sky i jødenes tempel, 

var frelseren selv til stede gjennom 

sitt bilde i Roma og ved 

Lateranet. 

Full avlat 

Selv om kirken hadde tallrike 

relikvier, ble det vanskelig for 

Laterankirkens prester å hevde 

denne kirkens forrang. Peterskirken 

hadde en sterkere tiltrekning 

på pilegrimene som kom 

til Roma. Ikke bare huset den 

Peter selv og de fleste av hans 

etterfølgere, mot slutten av 

1100-tallet fikk den også Peters 

stol (som nå er inni Berninis 

ferniss) og deretter Veronicas 

svededuk som også ble sett på 

8 9 

Lateranerkirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty 

som et tegn på frelserens eget 

nærvær. 

Pilegrimsstrømmen mot Roma 

toppet seg da pave Bonifacius 

utropte 1300 til jubelår med mulighet 

for full avlat. Krønikene 

forteller at det så ut som om 

hele verden nå var på vei mot 

Rom; kvinner og menn i alle 

aldre og av alle stender, både 

adelsmenn og ydmyke bønder, 

munker, prester og lekfolk. De 

gamle som ikke kunne gå, kom 

ridende på hest eller ble båret av 

sine barn. I Roma trengte folk 

seg sammen foran Veronicas 

svededuk. Det var kanskje ikke 

helt utenkelig når det fortelles at 

William av Derby fikk foten sin 

knust i trengselen og ikke levde 

lenge nok til å få reise hjem. 

Peterskirken ”vant” 

Tross den entusiastiske iver som 

blant annet Gerald av Wales 

viste for Laterankirken, var det 

Peterskirken som etter hvert 

seiret i konkurransen mellom 

de to basilikaene. Det var flere 

forhold som bidro til dette, blant 

annet Veronicas svededuk og 

Peterskirkens popularitet under 

jubelåret i 1300, brannen i Laterankirken 

i 1308 og ikke minst 

pavens eksil i Avignon (1309- 

77). Da paven omsider vendte 

tilbake til Roma, ble Vatikanpalasset 

og Peterskirken pavens 

tilholdssted. 

Og i dag er det knapt noen lekfolk 

som vet at det egentlig er 

Laterankirken som har forrang 

fremfor Peterskirken. 

Pilegrimsstrømmen 

mot Roma 

toppet seg da 

pave Bonifacius 

utropte 1300 til 

jubelår med 

mulighet for 

full avlat. 



Sløsing med 

kirkelige ressurser 

Pilegrimsspors middelalderkorrespondent Svein Gullbekk 

Stadig flere kirkelige notabiliteter legger ivei til Roma for 

å søke frelse, trøst og gastronomiske opplevelser. Hvert 

år brukes det urimelige store summer på kirkekonsilier 

og studieturer. Tiltak som i beste fall kan beskrives som 

frynsegoder med tanke på alle de samfunnsoppgavene 

kirkenforsømmer. Det er nok å nevne fattigomsorgen i Passau 

og Freinberg samt vedlikeholdet av Vår Frues kirke i 

Tiefenbach. 

Jeg fulgte biskop Wolgers av Passau på hans reise til Roma 

vinteren 1203/04 for å undersøke omfanget av sløsing med 

kirkens midler til såkalte pilegrimsreiser. Mens biskopen 

tilsynelatende holdt en lav profil under reisen nord for Alpene, 

endret reisen fullstendig karakter straks følget nådde 

latinske landskap. Der måtte biskopen flere ganger veksle 

til lokal mynt for å utøve sine pekuniære synder. 

I Tarvis ved overgangen til Italia ble det vekslet tre mark 

sølv, i Padua én mark sølv, i Ferrara åtte mark sølv, i Bologna 

en betydelig vekt sølv, i Firenze fem mark sølv, i Siena 

igjen en ukjent, men betydelig vekt sølv. Vel fremme 

i Roma ble det vekslet i alt 44 mark sølv før biskopen og 

hans følge startet på tilbakereisen. Samlet sett ble det brukt 

mer enn 75 mark sølv bare på reisenfra Tarvis til Roma og 

noen dager i Roma. 

Biskopen hadde hele tiden mulighet for å innlosjere seg 

ved lokale klostre, men isteden valgte han å innlosjere hele 

sitt følge på de fineste vertshus med overdådig forpleining 

av mat og drikke. Det kan dessuten ikke være nødvendig å 

måtte samle et følge på 34 mennesker for å reise til Roma. 

I den senere tid har det kommet klager på disse forholdene 

fra flere hold. Det er å håpe at erkebiskop Otto II (av 

München og Freising) setter en stopper for slike biskopelige 

utflukter flere ganger årlig. 

(1 mark sølv er 214 gram)



Eulogia – magiske minner fra hellige steder 

Av Siri Sande 

Fra de stedene pilegrimer besøkte, 

kunne de bringe hjem forskjellige 

”suvenirer”. De mest 

kjente er pilegrimsmerkene, 

men det var også andre og mer 

personlige ting, såkalte eulogiae. 

I motsetning til pilegrimsmerkene 

var ikke disse beregnet 

til å feste på klærne. En eulogia 

(ordet betyr ”hilsen” eller ”velsignelse”) 

synes ikke å ha vært 

noe som man viste fram for andre, 

men noe som hovedsakelig 

hadde verdi for pilegrimen selv. 

Magisk verdi 

Denne verdien kunne ofte være 

magisk, for i motsetning til pilegrimsmerker, 

kunne eulogiae 

være knyttet til mirakuløse hendelser. 

Et typisk eksempel er 

de minner som pilegrimene tok 

med seg fra Peters grav i Roma 

i tidlig middelalder. De bestod 

simpelt hen av stoffstykker. Om 

pilegrimene skaffet seg disse på 

stedet, eller om de hadde dem 

med seg, vites ikke. 

Pilegrimene senket stoffet ned 

i Peters grav. Etter en viss periode 

med bønn og faste trakk de 

stoffet opp igjen, og da var det 

så gjennomtrengt av nåde at det 

hadde økt i vekt. Man må anta 

at det var satt opp vekter ved Peters 

grav så pilegrimene kunne 

veie stoffet før og etter nedsenking. 

Olje fra gravlamper 

Denne praksisen kjenner vi fra 

skriftlige kilder, for naturligvis 

er ingen stoffstykker fra Peters 

grav bevart. I det hele tatt er 

romerske eulogiae forbausende 

anonyme. I skattkammeret til 

katedralen i Monza nord for Milano 

ligger en rekke små glassflasker 

(ampuller) med olje. De 

ligger sammen med en liste som 

forteller at de inneholder olje fra 

lamper som brant ved forskjellige 

martyrers graver i Romas 

katakomber. I noen tilfelle har 

ampullene ennå bevart påklistrete 

etiketter som sier hva som 

var i dem. Ampullene selv er 

imidlertid helt anonyme, så uten 

den skriftlige forklaringen ville 

vi ikke visst hva de inneholdt. 

En bit av det hellige sted 

Et annet eksempel på etiketter 

finnes i et dekorert treskrin 

i Vatikanmuseene. Det inneholder 

steiner fra det hellige 

land. Igjen er det etikettene som 

forteller oss hvor steinene kom 

fra, for i seg selv er de anonyme. 

Å ta med seg en bit av det hellige 

sted bokstavelig talt, er den 

mest primitive og antagelig også 

den mest opprinnelige form for 

pilegrimssuvenir. I dette tilfellet 

er det den eksepsjonelt gode 

bevaringstilstanden til skrinet 

og etikettene som gjør at vi kan 

tolke innholdet. Det finnes antagelig 

diverse steiner fra Det 

hellige land rundt om i Europa, 

men siden etikettene mangler, 

vil man vanligvis tro at det bare 

er en lokal stein. 

En litt mer forseggjort form for 

slike pilegrimssuvenirer er å 

bearbeide den hellige jorden til 

gjenstander. Det gikk an hvis 

den var leirholdig og kunne 

formes til såkalte polletter, d.v.s. 

en slags små, runde eller ovale 

brikker. De hadde gjerne et 

stempel med bilde av den lokale 

helgen. Slike eulogiae kunne 

man ta med seg hjem. Man 

hører om pilegrimer som under 

sjøreiser smuldret opp eulogiae 

og strødde dem på havet for å 

stille stormen. 

Pilegrimsampuller 

Andre eulogiae var av voks, men 

dem kjenner vi bare fra skriftlige 

kilder. Voks er et så ube- 

standig materiale at det sjelden 

er bevart. Man må tro at voksen 

stammet fra lys som hadde brent 

ved helgenens grav, og at den 

var forsynt med et stempel med 

hans eller hennes bilde. Andre 

eulogiae kunne som nevnt inneholde 

olje fra lamper som hadde 

brent ved helgengraver. Noen av 

de mest interessante er fra Det 

hellige land og består av små 

blyflasker. De er dekorert med 

motiver fra Jesu liv knyttet til 

de hellige steder som pilegrimen 

formodentlig hadde besøkt. 

Vi ser oppstandelsen med Kristi 

grav, hans fødsel i Betlehem, 

himmelfarten nær Jerusalem 

o.s.v. Også det før omtalte skrinet 

i Vatikanmuseene har slike 

scener malt på lokket. 

Mer vanlige enn bly, er brent 

leire som materiale for pilegrimsampuller. 

Noen som var svært 

flinke til å propagandere for 

sitt kloster, var munkene i Abu 

Mina-helligdommen i Egypt. 

De masseproduserte terrakottaampuller 

med bilde av den hellige 

Menas som var begravd i en 

stor kirke på klostrets område. 

Det er usikkert om ampullene 

inneholdt olje fra lamper ved 

hans grav eller hellig vann fra 

en kilde på stedet. Menas-helligdommen 

hadde sin storhetstid 

på 500- og 600-tallet, og Menas-ampuller 

er funnet så langt 

nord som Paris. De har bilde av 

helgenen, som regel flankert av 

to kameler. 

Fra før år 1000 

Alle disse eulogiae stammer fra 

før år 1000. De har noe utpreget 

stofflig og fysisk ved seg idet de 

Foto: Kulturhistorisk museum 

omfatter materiale som har vært 

i direkte kontakt med det hellige 

sted, hvis de ikke simpelt 

hen består av det hellige stedet 

selv i form av stein og jord. Etter 

år 1000 får pilegrimssuvenirene 

en mer abstrakt karakter 

idet pollettene ikke lenger er laget 

av jord, men av metall eller 

glass. Det blir også mer viktig 

å vise andre at man har vært på 

stedet, hvilket fører til at euologiae 

gradvis blir erstattet av 

pilegrimsmerker beregnet til å 

henge eller feste på seg. 

Etter en viss periode med 

bønn og faste trakk de 

stoffet opp igjen, og da var 

det så gjennomtrengt av nåde 

at det hadde økt i vekt. 

10 11 

Pilegrimer i krig 

Av Eivor Oftestad 

I 1099 hadde Jerusalem vært 

under muslimsk styre i nærmere 

400 år. På den jødiske Tempelhøyden 

hadde Klippedomen og 

Al-aqsa moskeen blitt reist. Den 

hellige gravs kirke, de kristnes 

helligdom på stedet for Kristi 

oppstandelse, var blitt rasert av 

kalif Al-Hakim i 1009. Gjennom 

flere generasjoner hadde 

byen vært regnet som et vanskelig 

tilgjengelig pilegrimsmål. 

Jerusalem ble til slutt erobret 

av korsfarerne. Benediktinermunken 

Roberts beretning om 

slaget om Jerusalem, ble den 

mest populære i sin samtid. Både 

argumentene for og språket i 

denne beretningen er nok ganske 

fremmed for oss i dag. 

Historia Iherosolimitana 

Hva var det som drev tusener av 

riddere, bønder, fattigfolk, kvinner 

og til og med barn på pilegrimsferd 

mot denne byen i øst 

og som førte til erobringen av Jerusalem 

i 1099? 

Moderne historikere gir helt andre 

perspektiver og svar om erobringen 

enn dem som først fortalte om 

den. I dag vet vi også at araberne, 

jødene og de kristne i østkirken 

opplevde korstogene som forferdelige. 

Pave Urban II holder sin tale på konsilet i Clermont i 1095. Foto: Bibliothéque nationale de France 

Men samtidens munker på 

1100-tallet som hadde Bibelen 

som sin viktigste daglige lesning, 

fortalte sin historie gjennom 

et religiøst språk. Den mest populære 

beretningen var Historia 

Iherosolimitana av benediktinermunken 

Robert. Når han skal fortelle 

om det som har skjedd, sammenlikner 

han seg med Moses, 

Josva, Samuel og David, de store 

historiefortellerne i Bibelen. 

Gud vil nemlig at det skal fortelles 

om alle mirakler han lar skje i historien: 

”siden skapelsen av verden, 

hva mer mirakuløst løfterikt 

har skjedd, med unntak av det forløsende 

korsets mysterium, enn 

det som er oppnådd i vår egen tid 

ved vårt eget folks reise til Jerusalem? 

Jo mer man tenker på det, 

desto mer overveldende blir det 

selv i sinnets innerste avkroker! 

For dette var ikke menneskers 

verk, det var Guds verk.” 

Fri landet 

Robert starter sin beretning om 

det første korstoget med den store 

talen pave Urban II holdt på konsilet 

i Clermont en sen høstdag i 

1095. Her var samlet kardinaler 

fra Roma og en rekke franske og 

germanske biskoper, foruten en 

enorm menneskemengde som angivelig 

hørte pavens oppfordring 

om å legge ut mot Jerusalem. 

Paven brakte nyheter fra Østen, 

fra Jerusalem og Konstantinopel. 

Perserne, et fremmed folkeslag 

og avvist av Gud, har invadert 

de kristnes land. De slakter ned 

kristne, plyndrer dem, griser til 

altrene i kirkene med sin egen 

skitt, omskjærer kristne og heller 

blodet på altrene og i døpefontene, 

binder kristne fast til påler 

med utrevne tarmer og hugger 

av hodene deres ved ett sverdhugg. 

Med kvinnene gjør de ting 

som ikke engang kan nevnes. I 

følge Roberts gjengivelse legger 

pave Urban hevnen og befrielsen 

på frankerne, det utvalgte folket, 

folket til Karl den Store som også 

bekjempet hedningene. ”Legg ut 

på veien til Den hellige grav, fri 

landet fra et bedervet folkeslag og 

ta det selv i eie, landet som var gitt 

av Gud til Israels barn, som Skriften 

sier et land som flyter av melk 

og honning!” 

”Verdens navle” 

Urbans beskrivelse av byen Jerusalem 

er milevidt fra den egentlige 

støvete lille byen i det tørre landskapet 

som korsfarerne snart skal 

møte. Hans beskrivelse i denne 

talen er snarere et eksempel på 

hvordan forestillingene om det 

jordiske og himmelske Jerusalem 

smeltet sammen: ”Jerusalem er 

verdens navle. Det er et land mer 



fruktbart enn noe annet, nærmest 

som et annet jordisk paradis. 

Vår forløser opphøyet det med sitt 

komme, æret det med sine ord, 

helliget det gjennom sin lidelse, 

forløste det ved sin død og forherliget 

det gjennom sin begravelse. 

Allikevel er denne kongelige byen 

i verdens sentrum holdt i fangenskap 

av sine fiender…” 

Etter at paven hadde endt sin oppfordring 

om å legge ut mot øst, 

svarte folkemengden med enstemmig 

rop: ”Gud vil det! Gud 

vil det!” Ropet gjallet ikke bare 

over Clermont denne høstdagen, 

men gav gjenklang i hele kristenheten 

– fra Sicilia i sør til Norge 

og Island i nord. Ifølge Roberts 

beretning ble det umiddelbart bestemt 

at de som ville ta ut på denne 

reisen skulle bære korsmerker, 

enten på pannen eller på brystet. 

De var korsmerkede pilegrimer, 

crucesignati, det som senere ble 

kalt korsfarere. 

Israelsfolket 

I tråd med den innledende talen 

til Urban II, forteller Robert om 

frankernes erobring av Jerusalem 

som en gjentakelse eller en 

fortsettelse av historien til det 

utvalgte Israelsfolket i Det gamle 

testamentet. Den tre år lange vandringen 

og beleiringen av byen 

har sitt forbilde i Israelsfolkets 

ørkenvandring og deres inngang 

i det lovede land. Biskopen som 

leder dem blir omtalt som ”en annen 

Moses”, og fienden blir ikke 

bare kalt for tyrkere og sarasenere, 

men får navn etter egypterne 

og alle avgudsdyrkerne man kjenner 

fra Det gamle testamentet. Og 

på samme måte som makkabeerne 

ble ledet av engler i sine slag, blir 

korsfarerne hjulpet av store hvite 

ryttere, St Georg og St Demitrius. 

Byen renses 

Det er ikke bare historien til Israelsfolket 

og Makkabeerne som 

gjentas, men også frelserens egen 

historie. Jerusalem ble omringet 

fredag 15. juli 1099. Dette var 

ifølge kalenderen langfredag, den 

dagen Jesus døde. 

Kampen om byen varte i tre dager, 

og seieren var klar påskedagsmorgen, 

tiden for Jesu oppstandelse 

fra de døde. Mens andre kilder 

viser at store deler av Jerusalems 

befolkning overlevde, blir det i 

Roberts beretning fortalt om en 

skrekkelig massakre uten sidestykke; 

om soldater som vasser i 

blod og ikke utholder stanken, om 

avkuttede armer og ben som flyter 

i alt blodet og finner veien til 

andre kropper og andre hoder slik 

at ingen kan se hva som hører til 

hva. I samsvar med den gammeltestamentlige 

modellen blir historien 

fortalt slik at byen blir renset 

for alt det som var urent, for den 

skitne fienden. 

Frelseshistorie 

Robert avslutter sin bok med en ny 

lovprisning av Jerusalem, fredens 

by og frelsens by, og konkluderer 

takknemlig at erobringen av byen 

var Guds underfulle verk: ”Det 

jordiske Jerusalem var forsaket av 

Gud i vår tid, og vekket avsky på 

grunn av det onde som dets innbyggere 

gjorde. Men da det så behaget 

Gud, ledet han det frankiske 

folkeslag fra jordens ende for at de 

skulle fri byen fra de bedervede 

hedningene. Han hadde forutsagt 

dette lang tid tilbake gjennom sin 

profet Jesaja”. Når Robert forklarer 

hva som motiverte det første 

korstoget, er det ikke økonomiske 

eller politiske årsaker som trekkes 

frem, men Guds føring av historien 

og de linjer som kan trekkes 

gjennom frelseshistorien. Slik 

kan Robert avslutte sin beretning 

med henvisningen til Jesaja om 

sønner som skal komme fra det 

fjerne og pilegrimer som skal bygge 

opp Jerusalems murer: ”Vi 

har funnet dette og mange andre 

ting i profetenes bøker som passer 

akkurat til befrielsen av byen i vår 

egen tid”. 

Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er 

milevidt fra den egentlige støvete lille byen 

i det tørre landskapet som korsfarerne snart 

skal møte.



Vin, fyll og fest i pilegrimenes spor 

Av Adam Lindhagen 

Fra 300-tallet e.Kr. ble pilegrimsreisene 

til Roma veldig 

populære og store folkemengder 

begynte å valfarte til 

martyrenes graver, spesielt til 

St. Peters grav. Og det var ikke 

bare for å kysse de hellige relikviene, 

men også for å feste 

ved gravene og gravplassene og 

besøke vertshus langs veiene. 

Agapai i Roma 

Allerede fra Konstantin den 

Stores tid ble kirker bygget over 

martyrgravene, men det var først 

under Pave Damasus (366-384) 

at den kristne masseturismen til 

Roma vokste og ble riktig stor. 

Damasus gjorde katakombene 

og martyrgravene tilgjengelige. 

Han lot dem byg-ge ut slik at 

de kunne romme store folkemengder 

med både ”minnerom” 

og bønnerom i tilslutning til 

gravene. I disse rommene kunne 

folk holde storslagne måltider til 

minne om de døde, slik det var 

vanlig i de tidligkristne martyrkultene. 

Festmåltidene ble kalt kjærlighetsmåltider, 

på gresk agapai, 

og innebar at man delte brød og 

vin og drakk til minne om den 

døde og om Jesus Kristus. Under 

festen skulle man gjøre en 

såkalt libation på graven, d.v.s. 

å helle ut litt vin som et offer til 

den døde. Dette var egentlig en 

gammel, hedensk skikk. 

De lokale forsamlingene måtte 

se til at de besøkende fikk alt 

de trengte til festmåltidene: vin, 

brød, severing og drikkebegre, 

samt spesielle tunikaer som 

deltakerne pyntet seg med til 

festen. 

1500 år gammel Grafitti 

Skikken med festmåltider utartet 

imidlertid raskt og ble etter hvert 

de rene barrunder. En grafitti fra 

en romersk katakombe forteller 

følgende: ”5. februar år 375 kom 

vi, Florentinus, Fortunatus og 

Felix, hit for vinbegerets skyld.” 

Slike vinbegre har arkeologer 

funnet mange av. De er ofte 

laget av glass og har bilder av 

Romas skytshelgener, Peter og 

Paulus, risset inn sammen med 

skytshelgenens navn. 

En annen innskrift fra en katakombe 

forteller også om drikke- 

For noen var pilegrimsferden 

et påskudd for en slags heisatur, 

et løssluppent liv med kvinner, 

vin og sang. 

skikkene i det tidligkristne 

Roma: ”Bli med! Ta med deg en 

flaske, et beger og alt som trengs 

for en libation!” Flaskene, som 

denne innskriften viser til, var 

gjerne laget av terrakotta og var 

datidens lommelerke. 

En tredje innskrift som forteller 

om vindrikking og martyrkulter 

sier: ”Åh, venner, drikk til 

mitt minne, og be om at jorden 

må hvile lett over meg.” Det var 

ganske mye galgenhumor blandet 

inn i feiringen av de døde. 

Festing og fråtseri 

På de spesielle martyrdagene, 

de virkelig store festdagene, ble 

atskillige begre med vin stilt 

opp ved inngangen til de fattiges 

kirker. Den aller viktigste 

martyrdagen var St. Peters dag, 

den 29. juni, som ble feiret med 

fråtseri og festing. Dagen var en 

like viktig fest som julen er for 

oss i dag. 

På slutten av 300-tallet hadde 

drikkeseremoniene ved gravene 

utartet slik at kirkefedrene måtte 

forby dem. Kirkefaderen Augustin 

forteller at da hans mor 

Monica besøkte Milano i 384, 

var drikkeseremoniene blitt 

forbudt der, men de fortsatte 

andre steder i Romerriket. Det 

var vanlig å gå fra grav til grav 

med flasken i hånden og drikke 

store mengder ved hver eneste 

martyrgrav. 

Kirken oppfordret pilegrimene 

til å ta med mat og drikke til 

de fattige som samlet seg ved 

inngangen til katakombene og 

martyrgravene for å tigge mat. 

Men også slike velmente tiltak 

endte med fyll. På festdagene 

for martyrene fikk de fattige 

mat og vin gratis i Vatikanet, 

og det sluttet nesten alltid i rene 

fylleorgier. Augustin ble så opprørt 

over disse pinlige scenene 

at han skrev til innbyggerne i 

Roma: ”Først forfulgte dere de 

kristne med stener, tortur og 

død; nå forfølger dere minnet 

om dem med deres forgiftede 

kropper!” Dette førte imidlertid 

ikke til at pilegrimene sluttet 

med sin ustoppelige fyll. 

På vintur i Frankrike 

I middeladeren drakk mange pilegrimer 

seg gjennom vinlandskapene 

i Frankrike og Italia på 

vei til Roma. Det hører med til 

historien at det var vanskelig å 

få tak i rent vann når man var på 

reisefot. Det vannet man kunne 

få tak i, førte ofte til sykdommer, 

men vin og øl var tryggere 

å drikke, relativt billig og lett 

tilgjengelig. 

De store, berømte vinregionene 

vi kjenner i dag, fikk en formidabel 

oppblomstring på grunn 

av pilegrimsferdene. Det var 

nettopp i middelalderen at 

Champagne, Bourgogne, Toscana 

og andre kjente vinområrder 

ble berømte. 

Gravfestmåltid fra en romersk katakombe 

En historie fra den tiden forteller 

at da den tysk-romerske keiseren 

var på vei til Roma, sendte 

han en ridende tjener som var 

vinkjenner i forveien. Tjeneren 

skulle underøke hvilke vertshus 

som hadde den beste vinen. 

Der det var bra vin, skulle han 

skrive ”EST” på døren. Der det 

var veldig god vin, skulle han 

skrive ”EST, EST.” Da keiserens 

følge litt senere kom til Montefiascone 

nær Roma, stod det med 

store bokstaver på en dør: ”EST! 

EST! EST!” – så bra var vinen 

der! Det påstås at deler av følget 

aldri kom til Roma, men ble i 

Montefiascone. I dag er denne 

vinen fremdeles kjent. 

I senantikken og middelalderen 

vokste det frem en stor vinindustri 

i sporene etter pilegrimene. 

Spesielle herberger, vertshus 

og tavernaer for pilegrimer ble 

bygget langs veiene. Alle slags 

handelsmenn utnyttet de reisende. 

Det gjorde også tyver 

og prostituerte. Selv om pilegrimenes 

mål var opphøyd og 

hellig, var selve reisen ikke alltid 

like from. Under reisen tillot 

mange seg å ha det gøy, handle, 

spise og drikke. For noen var pilegrimsferden 

et påskudd for en 

slags heisatur, et løssluppent liv 

med kvinner, vin og sang. 

12 13 

Museumsbutikken 

i Historisk museum 

har suvenirer for reisende til pilegrimsutstillingen. 

St. Olavs Pilegrimskrukke 

Arkeologiske funn antyder at datidens pilegrimer fylte leirkrukker med 

vann (vievann) fra Olavsbrønnen og tok med tilbake til sine hjemsteder. St. 

Olavs Pilegrimskrukke er en håndlaget kopi av en krukke funnet i Olavsbrønnen 

i Nidarosdomen i 1855. Originalkrukken ble ødelagt under brannen 

i erkebispegården i 1983. 

195 kroner 

Bøker: 

• Pilegrim ved verdens ende av Eivind Luthen 

Mennesker har til alle tider kjent en dragning mot yttergrenser for 

tilværelsen. Mot de punktene der alt stanser opp. Hva ligger bortenfor? I en 

personlig reiseskildring tar forfatteren oss med til de geografiske stedene 

som kalles verdens ende og utforsker fenomenet fysisk og mytisk. Det er 

en stemningsbok med fortellinger og refleksjoner fra punkter i verden som 

fortsatt er ladet med mystikk. 

275 kroner 

• Pilegrimsguiden: Tønsberg – Oslo – Hamar 

av Eivind Luthen 

Boken tar deg med på en pilegrimsvandring. Den er en praktisk og konkret 

reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og 

om pilegrimstradisjoner før og nå. Pilegrimsguiden gir deg en utfordrende 

reise, både i de ytre og de indre landskapene. 228 kroner 

• Pilegrimsguiden: Hamar – Nidaros av Tormod Berger 

og Eivind Luthen 

Reisehåndboken er en fortsettelse av veibeskrivelsen og kulturstoffet i Pilegrimsguiden 

Tønsberg – Oslo – Hamar. Boker er en praktisk og konkret 

reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og 

om pilegrimstradisjoner knyttet til Nidaros, Norges største pilegrimsmål. 

228 kroner 

• Hotellveien fra Le Puyu-en Velay til Santiago 

de Compostla av Marianne Limseth Larsen 

Pilegrimsvandrer om dagen, med turiskomfort om kvelden. En turbok for 

den som liker fysisk utfordringer, men som ønsker å overnatte i en behagelig 

seng.I 2007 gikk forfatteren og en barndomsvennine fra Le Puyen-Velay 

i Frankrike til Santiago de Compostela i Spania. En fantastisk 

vandring på rundt 160 mil som det tok ni uker å gjennomføre. I denne boka 

har hun byttet ut konseptet ”hytte til hytte” med ”hotell-til-hotell”. 

199 kroner 

Veien til Santiago (DVD) 

Den over 1000 år gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela 

har fått en renessanse de siste 20 årene. En vandring på 800 km 

gjennom det vakre nordspanske landskapet, er både en indre og ytre 

reise. 249 kroner 

Såper og kremer fra Tautra Mariakloster 

(i Frosta) 

I 1207 kom Cisteriensermunker til Tautra for å begynne et liv i 

bønn. Ruinene etter klosteret kan fortsatt sees på øya. Nå har Cisteriensnonner 

etablert et nytt, permanent kloster og hvor de fortsetter 

klosterlivet som munkene startet 800 år siden. Nonnene tjener til 

livets opphold ved å lage naturlige urtesåper og kremer som en bønn 

for fred. Fra 49 kroner til 149 kroner 

Kopi av skulptur av Olav den hellige, 

laget av Dyre Vaa 

Olav den hellige var vikingkongen som ble kjent som Norges 

kristningskonge. Olavs død i slaget på Stiklestad i 1030 er blitt et 

symbol på kristendommens seier i Norge. Olav ble siden helgenerklært 

og Olsok, den 29 juli, feires fremdeles til hans minne. Dyre 

Vaa (1903 – 1980) var norsk billedhugger og maler og en av Norges 

mest produktive kunstnere med bl.a. St Olavs-monumentet på Stiklestad. 

315 kroner 

Maria-smykker (kopier i sølv og gull) 

Noen har båret Maria-smykkene før deg, ett eller annet sted i 

Norge for flere hundre år siden. Originalene finnes i skattkammeret 

i Historisk museum. Herfra har vi valgt ut noen av de 

vakreste og mest interessante middelaldersmykkene og gjenskapt 

dem. Fra 565 kroner 



Kopi av Hedalsmadonnaen 

En miniskulptur av Maria med barnet, opprinnelig fra Hedalen stavkirke i Valdres. Originalen er en 

treskulptur fra ca. år 1250. Elegant detaljrikdom gjør Mariaskulpturen til et kunstverk på linje med 

det beste i europeisk sammenheng. 249 kroner 

Butikken har samme åpningstid som museet tirsdag til søndag. 

Fra 15. september til 14. mai: 11 - 16 

Fra 15. mai til 14. september: 10 - 17 

Webadresse: www.khm.uio.no/museumsbutikk/



Hellig vann og hellige kilder 

Av Ingrid Landmark 

Kildekult eller ”vannmagi” 

går langt tilbake i tid. Helt fra 

de eldste tider finnes det en 

oppfatning om at vann har en 

mytisk eller gudegivende kraft. 

At overgangen mellom land og 

vann markerer skillet mellom 

levende og døde, at vann kan 

gi svar og varsle hendelser og 

at spesielle kilder har helbredende 

eller hellig virkning. 

En ny doktoravhandling viser 

at også vikinger har ofret ved 

broer og vadesteder. Julie Lund 

ved Universitetet i Oslo sier 

i en artikkel i Aftenposten at 

mennesker helt fra steinalderen 

og langt inn i jernalderen ofret 

våpen og verktøy, smykker og 

mynter i elver, vann og myrer. 

Menneskeofringer 

I Norden er det funnet ofringer 

av flintøkser i vann og myrer fra 

steinalderen, og store mengder 

våpen fra romertiden nedlagt 

i vann, et tydelig tegn på tro 

på vannets mytiske makt. Men 

også menneskeofring og funnet 

av et myrlik i Danmark fra førromersk 

jernalder (ca 500 til år 

0), bekrefter at kilder og vann 

var en viktig del i en religiøs 

praksis. 

Adam av Bremen (ca 1040-1085) 

beskriver menneskeofringer i 

kilder i Uppsala. Fra den norrøne 

mytologien kjenner vi guden 

Odin som satte sitt ene øye i 

pant for å få drikke av kunnskapens 

kilde, Mimes brønn. Vi har 

lest om Urdarbrønnen som ligger 

ved Ygdrassils fot som ga 

vann til dette hellige treet. 

Dåpsvann 

Det er kanskje vannets gudgivende 

kraft som har blitt et så 

sentralt poeng for kristendommen, 

dåpen som overgang til et 

nytt liv. Jesus ble døpt i elven 

Jordan av døperen Johannes. 

Dåpsvann har siden den gang 

vært ansett som hellig, også det 

som ikke kommer fra Jordan. 

I Norge er det bevart enkelte lokk 

fra middelalderen. Lokkene ble 

lagt over døpefonter og så låst 

for å beskytte dåpsvannet for at 

ingen skulle stjele dette hellige 

vannet. Men for noen var van- 

Olavskilden på Hammersberget, Lørenskog. Legenden knyttet til denne kilden involverer både norrøn mytologi og kristendom. Tor ble så rasende 

da kirken her ble bygget at han kastet hammeren mot den, men Olav den helliges kraft var sterkere og ledet hammeren mot berget over og en kilde 

sprang frem der hammeren traff. Foto: Ingrid Landmark 

net fra elven Jordan så hellig at 

adelsfamilier og den engelske 

kongefamilie fikk hentet vann 

derfra for å døpe barna. I dag 

selges vannet fra Jordanelven 

til turister i Midtøsten, som den 

lille flasken i utstillingen viser. 

Og skulle vi anse vann fra Jordanelven 

som hellig, gir advarselen 

på esken om at vannet kun 

er til utvortes bruk, litt andre assosiasjoner. 

Forskjellige religioner, samme 

kilde? 

Det er en nær forbindelse mellom 

førkristne offerkilder og kristendommens 

hellige kilder. Med 

kirkens hjelp ble store deler av 

den tidlige kildekultens innhold 

endret til å bli en del av den 

kristne religionen. Den keltiske 

religionen var spesielt preget av 

kildekult og ved overgangen til 

kristendommen fortsatte denne 

tradisjonen. Kildene ble velsignet 

av kristne prester og kunne 

fortsatt besøkes på store keltiske 

festdager. I forbindelse med hellige 

personers død, er legender 

om kilder som plutselig springer 

frem relativt vanlige. Eksem- 

pler er kilden på Selje der Sta. 

Sunniva døde og Olavskilden 

på sandsletten der St. Olav lå 

begravet, som Snorre beskriver. 

Kristne kilder kan både være 

hellige og knyttet til helgener, 

men også helbredende. Kilder 

som plutselig dannes kan være 

bakgrunnen for visse helgenlegender, 

om man gir oppkommet 

et åndelig innhold. Den hellige 

Bernadette i Lourdes stakk fingeren 

i jorden og opp sprang en 

kilde! 

I mange land finner vi offerkilder 

tett inntil kirker. Selv om 

det i Norge var registrert nesten 

hundre kilder, ligger nesten ingen 

av disse inntil kirker. Omtrent 

tyve av de norske kildene 

knyttes til St. Olav. Kanskje 

mange av de gamle kildene 

rett og slett ble omdøpt til 

Olavskilder? Noen av kildene 

holder mellom tre og ti grader 

og fryser aldri, andre kilder går 

aldri tomme. (Olavskilden på 

Hammersberget ved Lørenskog 

kirke. Se bildet.) 

”Kast krykken..” 

Det var vanlig å ofre til kildene, 

takke for hjelp eller helbredelse. 

I Italia har undersøkelser av 

kilder vist bruk av samme kilde 

i uminnelige tider og hva som 

har blitt ofret i hvilken periode. 

I noen kilder er det funnet mynter 

og verdigjenstander. Det er 

også funnet kjeler eller små kar 

eller skåler å drikke av. I noen 

land ble det å ofre i kilden byttet 

med å ofre mynter ved kilden, 

slik kunne kirken få inntekter 

fra denne kulten. 

Kilder som skal ha hatt helbredende 

virkning mot hudsykdommer, 

øyensykdommer, spedalskhet 

og lammelser, finnes 

omtalt. Offergavene ved slike 

kilder kunne være krykker eller 

stokker, trefigurer av den 

legemsdelen man søkte helbredelse 

for, men også hår og 

klesplagg fra folk som har søkt 

hjelp. Nyere undersøkelser av 

vannet i visse kilder viser sterke 

konsentrasjoner av mineraler eller 

andre stoffer som kan ha hatt 

positiv virkning på folks helse. 

Men bare det å å vaske seg i rent 

vann, kan ha virket bra i en ellers 

urenslig hverdag. 

I følge tradisjonen hadde vannet 

i kildene spesiell kraft på 

Sankthansaften og natt. Kanskje 

sammenhengen skyldes 

at St.Hans er minnedagen for 

døperen Johannes’ fødsel? 

Pilegrimsflasker 

Pilegrimer er ofte avbildet med 

små flasker hengende på draktene 

sine. Slike små flasker ble 

brukt til å frakte noe av det 

hellige vannet fra kildene. I 

Olavsbrønnen i Trondheim er 

det blant annet funnet en slik 

pilegrimsflaske. I utstillingen 

er det vist slike småflasker fra 

Syria, såkalte Mennasflasker. 

”Ønskebrønner” 

Vi bærer fremdeles i oss en 

spesiell tilknytning til kilder og 

håpet om at de skal gi svar på 

våre ønsker. Er det en fortsettelse 

av troen på hellige kilder 

når vi i moderne tid ofrer mynter 

i Fontana di Trevi i Roma? 

I Norden er det funnet ofringer av flintøkser i vann og myrer fra 

steinalderen, og store mengder våpen fra romertiden nedlagt i vann, 

et tydelig tegn på troen på vannets mytiske makt. 

14 15 



Zam zam – Hellig vann fra Mekka 

Av Martin Hager-Saltnes 

En travel førjulskveld på flyplassen 

i Düsseldorf, var jeg på 

jakt etter en kofferttralle. Ved 

enden av et bagasjebånd stod det 

oppstilt 40-50 hvite plastkanner 

påført adresser til personer 

ulike steder i Tyskland. Zam 

Zam, stod det på plastposene 

utenpå kannene - hellig vann fra 

Mekka. Et fly fra Jedda i Saudi- 

Arabia var nylig landet, og vannet 

stod og ventet på sine eiere. 

Det var hajja og hajji bosatt i 

Tyskland - kvinner og menn 

som hadde vært på pilegrimsreise 

til Mekka. 

Hajj griper tilbake til fortellinger 

om profeten Ibrahim (Abraham i 

Bibelen) og hans familie. I følge 

islamsk tradisjon, var Ibrahim 

gift med Hagar, og sammen 

hadde de sønnen Ismael, arabernes 

stamfar. En dag manglet 

Hagar vann til den lille Ismael. 

Hun løp att og fram i desperat 

jakt etter vann i den hete ørkendalen 

hvor dagens Mekka ligger. 

Plutselig lot Gud det sprute 

opp en kilde med klart og friskt 

vann. De var reddet. 

Olavsveiene til Nidaros i vår tid 

Av Martin Hager-Saltnes 

På 11-1200-tallet var Trondheim 

Nordens Jerusalem og 

tyngdepunkt for kristendommen 

i det nordlige Europa. 

Kirke og konge samarbeidet om 

veier, herberger og beitemarker 

for tusener av pilegrimer som 

søkte St. Olavs skrin i Nidaros. 

Men med reformasjonen i 1537 

forsvant de veifarende. 

På gjengrodde stier 

I dag er pilegrimene tilbake på 

gjengrodde stier. Den moderne 

pilegrimsbevegelsen oppstod på 

grasrota. Fra 1950-tallet kom 

sporadiske besøk til Nidarosdomen 

ved Olsok, spesielt svenske 

vandrere. På 1990-tallet engasjerte 

både kirken, offentlige 

myndigheter og privatpersoner 

seg for å bokstavlig talt rydde vei 

for vandrere som ønsket å følge i 

historiske spor til Nidaros. 

Hold opp å renne (”zomë, 

zomë”), gjentok Hagar, mens 

hun prøvde å samle opp vann 

til Ismael! Derfor kalles kilden 

og vannet Zam zam i dag. Og 

den renner fremdeles. Et av ritualene 

under Hajj er å løpe sju 

ganger mellom to høyder, slik 

Hagar gjorde. 

I dag er denne strekningen bygget 

inn i den hellige moskeen i 

Mekka, Masjid Al-Haram, hvor 

også Kaba står. Etterpå drikker 

pilegrimene vann fra zam zamkilden. 

Og når de forlater Mekka, 

får de med seg 10 liter zam 

zam-vann, noe flyselskapene 

godtar. Norske pilegrimer forteller 

at det er sunt å drikke zam 

zam og at det kan være helbredende 

for syke. 

Bildet til høyre: 

Denne zam zam-kannen 

tilhører Muhammad Suleman 

fra Oslo. Vel hjemme etter 

Mekka-ferden får gjester og 

syke drikke det hellige vannet. 

Olavsveiene 

I 2009 rekker Olavsveiene over 

2000 kilometer med stier og veier 

i 45 kommuner. Pilotprosjektet 

Pilegrimsleden arbeider med 

å gjøre rutene mer tilgjengelige 

gjennom trasevalg, merking og 

overnattingstilbud. På nettstedet 

pilegrim.info er alle rutene 

lagt inn på detaljerte og interaktive 

kart. Mange av dagens pilegrimer 

kan fortelle at vandringen 

egentlig startet her. 

Pilegrimsleden skaper stolthet 

og identitet gjennom lokale 

kulturminner, men gir også 

mulighet for økonomisk verdiskapning. 

I Kulturvernåret 

2009 arrangeres det mange korte, 

lokale vandringer, men også 

miljøvennlige gruppevandringer 

langs de gamle pilegrimssporene 

til Nordens Jerusalem. 

Kilde: Pilotprosjektet pilegrimsleden, 

www.pilegrim.info 

I 2009 rekker Olavsveiene over 2000 kilometer 

med stier og veier i 45 kommuner. 

Over: Til Olsokfeiring i Nidaros. 

Pilegrimene fra nord og øst 2008 krysser 

Gamle Bybro med ‘Lykkens portal’ ikke langt 

fra Pilegrimsgården. 

Gruppen er på 39 pilegrimer fra 9 nasjoner. 

Foto: Eiler Prytz 

Til venstre: 

Veimerkene langs pilegrimsleden 

kombinerer olavskorset og skiltet 

for severdighet.



16 17 



Håkon jarl brøt forlik, myrdet Magnus jarl 

Av Helge Magnus Iversen 

(Egilsay, langfredag 16. april 

1117) 

Magnus jarl Erlendsson (40) 

ble i morges drept på Egilsay. 

Hans fetter, Håkon jarl, 

ga kokken Litolv ordre om å 

henrette Magnus. Jarlen fikk 

skallen kløyvd og døde umiddelbart. 

Han ble hauglagt på 

stedet. 

Jarlene har i mange år vært 

uenige om maktdelingen på 

Orknøyene. Håkon hevder å 

ha rett til makten alene, mens 

Magnus påberoper seg arverett 

og at makten må deles mellom 

dem slik det var under fedrene 

deres. Bøndene støttet Magnus 

jarl som hadde ord på seg for å 

være vennesæl, gavmild og rettferdig. 

Men han var streng mot 

dem som forbrøt seg og ikke fôr 

rettvist fram, også blant stormennene. 

De flokket seg rundt 

Håkon jarl. 

Drapet 

Øyenvitner beskriver drapet 

som skjendig og brutalt. Jarlene 

inngikk i vår forlik om maktdelingen 

og avtalte møte på Egilsay 

for å stadfeste enigheten. De 

skulle begge komme med to skip 

med mannskap. Magnus kom til 

Egilsay skjærtorsdag. 

Flokken til Magnus ville slåss for ham, men jarlen svarte 

at ingen skulle risikere livet for hans skyld. 

Om kvelden så de Håkon jarl stevne 

mot øya med åtte hærskip og 

skjønte han hadde ondt i sinne, 

forteller Holbode fra Sudrøyene 

til Pilegrimsspor. Han er en av 

to menn som ble hos Magnus 

jarl til det siste. 

Magnus ba i kirken hele natten 

og lot presten lese messe tidlig 

på morgenen. Da de kom ut på 

kirkebakken, så de Håkon gå i 

land med et stort følge væpnede 

krigere. Flokken til Magnus 

ville slåss for ham, men jarlen 

svarte at ingen skulle risikere 

livet for hans skyld. Han sendte 

mennene bort og gikk innover 

øya sammen med Holbode og en 

til. Da Håkons menn begynte å 

lete etter ham, ropte Magnus til 

dem og sa hvor han var. Håkons 

menn løp til med skrik og våpenlarm. 

Magnus knelte i bønn da 

de omringet ham, ba bønnen til 

ende og korset seg. 

- Alt var så underlig, sier Holbode. 

- Jarlen var helt rolig. Han 

trakk ikke sverd, han ba ikke 

om grid, han forbannet ikke 

motmennene. Tvert i mot ba han 

til Kvitekrist om nåde og frelse 

for dem som ville drepe ham. Så 

sa Magnus til Håkon at han ikke 

Foto: Helge M. Iversen 

måtte bryte eden sin og drepe 

en uskyldig. For å fri Håkon fra 

slik skyld, tilbød Magnus seg 

å forlate Orknøyene for alltid. 

Han kunne enten reise som pilegrim 

til Jorsalborg og sone for 

begges synder, han kunne reise 

til slektninger i Skottland og bli 

holdt som fange der så lenge han 

levde, eller Håkon kunne blinde 

og lemleste ham slik han selv 

ville og holde ham fengslet, forteller 

Holbode. 

Håkon jarl sa ja til det siste, men 

da hisset mennene hans hverandre 

opp og skrek til Håkon at de 

tålte bare én jarl på øyene. Enten 

måtte han drepe Magnus, ellers 

ville de drepe Håkon. Håkon beordret 

da merkesmannen Ofeig 

å drepe Magnus. I fullt sinne 

nektet Ofeig, snudde ryggen 

til jarlen og gikk mot skipene. 

Til slutt tvang Håkon steikaren 

Litolv til å drepe Magnus enda 

han gråt og bar seg. Men Magnus 

trøstet ham og sa at den som 

tvinger deg har større skyld enn 

du, og jeg ber til Gud at han skal 

tilgi deg. 

Etter drapet seilte Håkon over 

til Rolvsay der moren til Magnus, 

Tora, ventet dem begge. Da 

Håkon kom alene, skjønte hun 

hva som var skjedd, og bønnfalt 

ham om lov til å gravlegge 

Magnus ved kirke. Håkon var 

blitt beruset og må ha begynt å 

angre seg, for gråtkvalt ga han 

den hardt prøvede enken lov. 

Jærtegn og Håkons bot 

(Byrgisherad, festen for St. 

Josef, 1. mai 1119) Etter at Magnus 

jarl ble gravlagt ved Kristkirken 

i Byrgisherad, fortelles 

det om stadig flere jærtegn og 

undre ved graven. Mange har 

sett det himmelske lys som ofte 

skimrer over graven. Det første 

jærtegnet viste seg da saftig 

gress vokste opp på den steinete 

bakken der jarlen ble drept. 

Dette kan alle se. Men av frykt 

for Håkon jarl og biskop Wilhjalm, 

vil mange ikke snakke om 

hva de har opplevd. 

Pilegrimsspor har funnet mange 

som har opplevd undre ved grav- 

en, men bare noen er villig til å 

stå fram: Bergfinn Skatesson fra 

Hjaltland var blind og dro sammen 

to krøplinger til graven. 

De ble alle friske. Vi har også 

snakket med noen av de 24 syke 

som våket ved graven natten 

før jarlens dødsdag. De ble alle 

friske, men ingen tør stå fram. I 

går kom bud fra Ørafjæra om at 

Håkon jarl seilte fra øyene med 

to skip. Det sies at han vil bøte 

drapet på Magnus jarl med pilegrimsferd 

til Jorsalborg. 

Legemet ført til Kirkevåg 

(Kirkevåg, Pålsmesse 25. januar 

1138) Folk kom seilende fra 

alle øyene og helt fra Katanes 

for å delta i høytideligheten da 

den hellige Magnus jarl i går 

ble skrinlagt i St. Olavs kirke i 

Kirkevågen. Hele vågen var full 

av langskip, knarrer, kogger og 

færinger. I det sure været var 

stretene tettpakket med folk. 

Prosesjonen med skrinet stanget 

seg fram, bak skrinet gikk 

til manges overraskelse også 

biskop Wilhjalm. Det sies at han 

to ganger ba den hellige jarl gå i 

forbønn for seg, og begge ganger 

viste Gud sin nåde mot biskopen. 

Etter det ble graven åpnet, 

og jarlens kostelige levninger 

skrinlagt i Kristkirken. Så åpenbarte 

Magnus jarl seg for Gunnar 

fra Vestray i en drøm, og 

sa det var Guds vilje at skrinet 

skulle føres til Kirkevåg. Gunnar 

fremsa modig budskapet i 

Kristkirken med biskopen og 

Pål jarl til stede. Jarlen ble blodrød 

av raseri, men behersket 

seg og sa ikke et ord. 

Det er flere enn Pilegrimsspor 

som mener at biskopens helligkåring 

av Magnus jarl har en 

lite from årsak, biskopen er ute 

etter å trygge sin egen stilling. 

Han har alltid holdt seg med de 

mest norskvennlige på øyene, 

ikke minst i Håkon jarls dager. 

Ragnvald jarl kom sist sommer 

fra Norge og fikk all makt på øyene. 

Ragnvald er søstersønn av 

den hellige Magnus og sønn av 

en norsk lendmann, og har tett 

kontakt med kongen og de mektige 

i Norge. 

Ragnvald jarl og hans far Kol 

St. Magnuskirken på Egilsay ble reist få år etter at Magnus Orknøyjarl ble myrdet og står på tuftene etter den tidligere kirken der Magnus jarl lå i bønn natten før drapet. Innfelt: Messe i ruinene av St. Magnuskirken Foto: Helge M. Iversen 

tok i fjor fatt på å bygge en stor 

kirke i Kirkevåg, den skal bli den 

største på øyene og prektigere 

enn alle kirker i Norderlandene. 

Den reises for å ære Ragnvalds 

morbror, den hellige Magnus. 

Hans hellige og underbringende 

knokler skal skrinlegges der. 

Nordmenn feirer St. Magnus 

(Kirkwall, 2. juni 2008) Ragnvald 

jarls visjon ble oppfylt. 

Etter 300 år sto St. Magnuskatedralen 

ferdig slik den fremdeles 

Til slutt tvang Håkon steikaren Litolv til å 

drepe Magnus enda han gråt og bar seg. 

står i dag. Her hviler levningene 

etter både St. Magnus og St. 

Ragnvald, som ble helligkåret 

etter at han ble myrdet i 1158. 

I morges ble den eldgamle Magnusmissalen 

fremført på latin og 

norsk i katedralen for første gang 

på flere hundre år. En gruppe på 

20 katolske pilegrimer fra Norge 

var kommet for å feire St. Magnus 

og be ved hans grav. Det ble 

en meget gripende gudstjeneste 

som gruppen avsluttet med å 

synge gregoriansk ”Nobilis, humilis, 

Magne martyr stabilis”. 

Denne Magnus-hymnen på latin 

stammer fra 1100-tallet og er 

kanskje den eldste eksisterende 

genuint nordiske salme. 

Lørdag tok gruppen båten ut til 

Egilsay, besøkte retterstedet og 

feiret messe i ruinene av Magnuskirken 

på øya. I går feiret 

de messe i den lille katolske 

menigheten i Kirkwall og fikk 

en omvisning i katedralen. I dag 

skal de på rundtur på Mainland 

og se bl.a. ruinene av Håkon jarls 

rundkirke i Orphir (Ørafjæra), 

bygget da han kom tilbake fra 

Jerusalem, ruinene av kirken og 

klosteret i Birsay (Byrgisherad) 

og den helsebringende Magnuskilden 

i Birsay der jarlens 

levninger i sin tid ble vasket før 

overføringen til Kirkwall. 

På spørsmål om hvorfor norske 

katolikker valfarter til Orknøyene, 

svarer pilegrimspresten, 

dom Alois fra Bergen, over- 

raskende at St. Magnuskatedralen 

er et viktig katolsk pilegrimsmål. 

- De hellige Orknøyjarler Magnus 

og Ragnvald er både norske 

og skotske helgener. Blant de 

norske er dette de eneste det med 

sikkerhet finnes relikvier etter. 

Det gjør katedralen automatisk 

til valfartssted. I middelalderen 

reiste både skotske, engelske og 

norske pilegrimer hit, men det 

tok slutt med reformasjonen. 

Det er en stor ting å gjenoppta 

en slik tradisjon, sier presten til 

Pilegrimsspor. 

- De hellige Orknøyjarler 

Magnus og Ragnvald er 

både norske og skotske 

helgener. Blant de norske 

er dette de eneste det med 

sikkerhet finnes relikvier 

etter.



St. Tomaskirken på Fillefjell – en valfartskirke 

Av Inger-Johanne Marheim 

”Mang ein sprek halling gjekk 

og gleda seg i all stilllhet over 

korleis han skulle banke og 

rispe valdrisen eller sogningen 

som hadde fornærma han 

på messa året før”. Det skriver 

læreren og historikeren Hans 

Flaten ((1858-1930) i Hemsedal 

Bygdebok om midtsommermessen 

ved St. Tomaskirken på 

Fillefjell. 

Hevn og slagsmål er kanskje 

ikke det man forbinder med en 

av – etter sigende – Norges i 

sin tid viktigste valfartskirker. 

Likevel er det ikke til å komme 

forbi at kirkemesse i tidligere 

tider også var samlingssted for 

mer verdslige sysler, som handel, 

kappridning og dans. Folk 

valfartet og la ut på pilegrimsferd 

for å bli helbredet eller få 

syndsforlatelse. Men ikke minst 

reiste de for å komme bort fra en 

ofte ensformig hverdag og for å 

få nye inntrykk, for å handle, 

treffe gamle kjente og knytte 

nye forbindelser. Og om det så 

var for å gjøre opp en gammel 

sak, kunne også det åpenbart 

være en god grunn for å dra. 

Likevel var St. Tomaskyrkja 

mest et undergjørende sted, en 

kirke folk i bygdene hadde hatt 

et nært og kjært forhold til gjennom 

lang tid. 

En øde kirke i Smeddalen 

Tomaskirken er trolig viet til 

erkebiskopen av Canterbury, 

Thomas Beckett. Han ble myrdet 

i 1170, en hendelse som er avbildet 

på det kjente relikvieskrinet 

som nå står i Bergen museum. 

I enkelte av kildene spekuleres 

det om kirken kan være reist 

etter en avtale mellom Tomas 

Beckett og erkebiskop Øystein, 

men etter Becketts død og etter 

slaget ved Kalvskinnet i 1179. I 

så fall kan kirken være bygget 

tidligst på slutten av 1100-tallet, 

men stilen tilsier at den er eldre 

enn for eksempel Reinli kirke, 

også i Valdres, som antakelig er 

oppført på slutten av 1200-tallet. 

Om kirken i den eldste tiden vet 

man lite, men etter den første 

storhetstiden må den ha ligget 

øde lenge, muligens helt frem til 

Svartedauen. En annen spekulasjon 

går ut på at kirken ble 

forlatt fordi skogen rundt ble 

hogget ned og det ikke lenger 

var grunnlag for jernutvinning. 

Gjetere brukte ihvertfall kirken 

som husvære for seg og buskapen, 

det samme gjorde reingjetere 

som fór forbi og tilfeldige 

reisende over fjellet. Veggene 

og kirkeklokkene ble nedsotet 

av leirbålene som overnattingsgjestene 

varmet seg på og av ilden 

som ble nørt opp for å tørke 

bark til buskapen. 

Feiring av syftesok 

I århundrene kirken lå forlatt, 

ble det spunnet myter og sagn 

om en huldrekirke hvor folk 

kunne oppleve mye rart. Kirken 

kunne vise seg og plutselig forsvinne 

igjen som en hildring, 

underjordiske huserte med folk 

og buskap i seteren ved siden av. 

Likfølger og gudstjenester med 

døde folk ble både sett og hørt 

med jevne mellomrom, kirken 

var i det hele tatt ikke et sted 

man gjerne var alene. 

Folketroen sier at det var en reinskytter 

på jakt som fant igjen 

kirken. Han bommet på målet da 

han skulle skyte en rype, pilen 

traff en av klokkene som begynte 

å synge så vakkert og skytteren 

fikk øye på den vesle forfalne 

kirken mellom skog og tett 

kratt. Sikkert er det imidlertid 

at Thue Andresson Bahr, prest 

i Vang i Valdres (1615-1620), 

fikk bygdefolket til å ruste opp 

kirken og han innførte messe 

én gang årlig, på Syftesok eller 

Maria Bebudelsesdag rundt 

den 2. juli. Messen førte til at 

folk igjen begynte å valfarte til 

messe i Tomaskirken og det ble 

på nytt folksomt rundt den vesle 

fjellkirken. Først og fremst 

møtte det opp valdriser, hallinger 

og sogninger der, men det 

kom også folk fra fra Bergen, 

Gudbrandsdalen, Christiansand 

Stift og andre bygder. 

Hans Flaten skriver i Hemsedal 

Bygdebok at på alle stier og 

rideveier som gikk til Thomaskyrkjemessa 

krydde det av fargerike 

festfølgje. Han beskriver 

de forskjellige stevnerutene fra 

dalførene rundt og at det ennå 

100 år etter at kirken var revet, 

vistes spor etter valfartene. Det 

nevnes også at i Valdres var det 

gammel skikk at når tenestejenta- 

eller tenesteguten satte seg 

i sommartenest, tinga dei seg 

attpå ridehest til Tomaskyrkje 

messe! 

Undergjørende kirke 

Tomaskirken fikk snart ord på 

seg for å være undergjørende. 

Og i utskrifter fra kirkeregnskapene 

vil en kunne se at folk kom 

som pilgrimer fra nesten hele 

landet for å bli helbredet eller få 

syndsforlatelse, de fleste hadde 

med gaver til kirken. De brakte 

med seg kyr, penger og inventar, 

på det meste hadde kirken mellom 

400 – 500 kyr som ble styrt 

av en bonde fra Øye. Listene 

over gaver er lange og i sirlige 

skrevne bokstaver finner man 

navn på mennesker som kan ha 

gitt hva de hadde, fra to-tre ort 

til flere riksdaler. Som Ola Jonsson 

Stave fra Valdres som ga tre 

shilling i 1743, eller Fru majorinne 

Stielau som i 1759 gir fire 

riksdaler. Av større inventar må 

nevnes spesielt antemensalet av 

en ukjent kunstner som ble gitt 

til Øye kirke da Tomaskirken 

ble revet. “Tavlen er 2 alner høy 

og 1,5 alen brei, kvitmåla og inndelt 

i fem bolkar,” ett av dem 

fremstiller Maria og barnet. 

Antemensalet ble så skjenket til 

Oldsaksamlingen ved Historisk 

museum i 1894. 

Måtte gi med hele hjerte 

Folk ga det de syntes de kunne, 

enten det var som følge til en 

bønn eller for et godt ettermæle. 

Og om gavelistene gjennom 

nesten to hundre år er fyldige, er 

det også mange nøkterne beretninger 

om helbredelse; som Peder 

Kvelperud (1738-1806) som 

hadde sykdom på buskapen sin 

og besøkte St.Tomas for helbredelse 

og hadde med et alterklede 

og et linnet som gave. “Etter to 

besøk forsvant sykdommen saa 

aldeles at jeg tror den aldrig tør 

komme tilbage!” Eller: “Gamle 

Nøre-støgo man’n vart ein gong 

så klein i miørmo (hoftene) sine. 

Så køyrde folket hans han til Tomaskyrkja. 

Der fall han på kne 

ved alteret og bad til Gud om at 

han måtte bli frisk att. Då han 

reiste seg oppatt, hadde han fått 

helsa si att. Jamen hadde han 

det!” 

Det sentrale ved pilgrimsreiser 

er at man selv reiser til de undergjørende 

stedene, ofte for 

å oppfylle et løfte, og at man 

ofrer og ber av fullt hjerte. Til 

Tomaskirken er det knyttet 

flere historier om velhavende 

personer som prøvde å lure seg 

til helbredelse. Som den blinde 

mannen fra Rygg i Kvisle som 

hadde med seg en stor gave til 

kirken og som fikk synet igjen 

da St.Tomaskirken dukket opp i 

det fjerne. Dermed snudde han 

hesten og bestemte seg for å beholde 

offergaven selv. Men ikke 

før han kom hjem ble han blind 

igjen, og denne gangen nyttet 

det ikke verken med gaver eller 

bønn, synet kom ikke tilbake. 

Om kirken i den eldste tiden vet man 

lite, men etter den første storhetstiden 

må den ha ligget øde lenge, 

muligens helt frem til Svartedauen. 

18 19 

Solgt for 46 riksdaler 

St. Tomaskirken fikk etter hvert 

så godt ry som lovkirke og ble så 

godt besøkt at det ifølge enkelte 

kilder utartet til bråk, usedelighet 

og hærverk rundt kirken. 

At kirken ga så gode 

inntekter til Vangsprestene, førte 

nok også til misunnelse blant de 

andre prestene i Valdres som 

så med ublide øyne på denne 

”katolske” kirken. Høytstående 

medlemmer av Akershus Stiftdireksjon 

sendte allerede i 1747 

en klage til kirkestyret i Danmark 

hvor de beskrev overtroen 

og forfallet rundt Tomaskirken 

og ba om å få den revet. Trofaste 

forsvarere blant tidligere 

prester og andre, forhindret 

imidlertid riving og fikk rustet 

opp kirken. Godt vedlikehold 

og hyppig tjæring gjorde den 

vesle fjellkirken ramsvart og 

stolt igjen, klokkene fortsatte å 

klinge vakkert til messe og folk 

fortsatte å strømme til. 

Årene gikk og diskusjonen om 

kirken bølget stadig frem og 

tilbake. Tross alle gode krefter, 

fikk St.Tomaskirken til slutt 

dødsstøtet. Den 24. juni 1808 

ble det gjort vedtak om riving i 

det Danske Kanselli og kirkestyret. 

Daværende prest Frederik 

Müller prøvde nok å utsette rivingen, 

men 2. november samme 

år ble den solgt på auksjon til 

landskremmer Andersen og 

lensmann Sukkestad for 46 

riksdaler og revet ikke lenge 

etter. En epoke var over. Selve 

rivingen ble imidlertid også en 

spesiell historie, belagt med 

følelser og varsler. Treverket 

endte som småbruer på vidda 

og inventar og løsøre ble likt 

fordelt på de andre stavkirkene 

i disktriktet. Blant annet kom 

klokkene med den spesielt vakre 

klangen til Øye kirke hvor de 

visstnok henger fremdeles (ca. 

1900). 

Det ringes igjen til messe 

En av landets merkeligste 

lovkirker var borte, men lever 

fremdeles omspunnet av sagn 

og myter. Et nytt og moderne 

kapell ble reist på samme sted i 

1966 etter innsats og giverglede 

fra hele landet og gjennom 

mange år. Det ringes igjen til 

messe over Fillefjell midtsommerstid. 

Kilde: ”St. Thomaskyrkja Den 

landskjende love- og valfartskyrkja 

på Smeddaln mellom 

Lærdal og Valdres., av statsstipendiat 

Knut Hermundstad, st. 

Tomaskyrkja boklag 1966. 



Thomas Becket og Canterbury 

Av Kathy Elliott 

Thomas Becket (1118–1170) var den engelske kong Henrik 

IIs betrodde kansler og venn. I 1162 utnevnte kongen ham 

til erkebiskop av Canterbury. To år senere bestemte Henrik 

at prester og andre av kirkens menn skulle dømmes 

av verdslig rett, ikke av kirken. Becket forsvarte kirkens 

selvstendighet overfor staten og kom i opposisjon til kongen. 

Han måtte flykte til Frankrike. 

I 1170 kom de til forlik og Becket vendte hjem. Men 

striden brøt snart ut igjen og kongen ble forarget på sin 

gamle venn. ”Vil ingen hjelpe meg med å bli kvitt denne 

brysomme presten?”, skal han ha ropt ut i sinne. Fire riddere 

tok kongens ord på alvor og myrdet Thomas Becket 

i Canterbury-katedralen den 29. desember i 1170. Drapet 

vakte stor oppsikt i hele Vest–Europa. Snart gikk rykter 

om mirakler ved Beckets grav. I 1173 ble han helgenkåret 

av paven. Henrik II måtte gjøre offentlig bot ved graven. 

I nesten 400 år var St. Thomas’ helgenskrin i Canterbury 

ett av de viktigste pilegrimsmålene i Europa. Stemningen 

blant pilegrimene på valfart fra London til Canterbury er 

udødeliggjort av Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene, 

skrevet på slutten av 1300-tallet. 

Foto: Dean and Chapter, Canterbury Cathedral



På spor av pilegrimen i gamle Oslo 

Av Eivind Luthen 

I over hundre år har arkeologer 

gravd i byen under Ekebergsåsen. 

Området i Gamlebyen er 

Nordens største sammenhengende 

bevarte ruinområde fra 

middelalderen. Lag på lag av 

rester etter bybranner, trelagte 

gateløp, hustufter og skip er 

avdekket. Og ruiner etter seks 

kirker, tre klostre og to katedraler, 

de to siste var viktige 

valfartsmål for hele Østlandet. 

Oslo Hospital 

I Gamlebyen finner vi bl. a. Hospitalkirken, 

byens eldste sykehus 

fra 1794. Det ligger på tomten 

til Fransiskuseklosteret fra omkring 

1300. I dag har det en direkte 

fortsettelse i Oslo Hospital. 

Hospitalets kirke er blitt bydelskirke 

under navnet Gamlebyen 

kirke. Det er spennende å tenke 

på at Oslo Hospital har sin opprinnelse 

i St Fransikus, en av 

middelalderens mest markante 

pilegrimer. 

Clemenskirken 

I ruinparken ligger de restaurerte 

ruinene av Clemenskirken 

fra 1100-tallet med Norges eldste 

kirkegård. På 1970-tallet ble 

motorveien lagt rett over Clemenskirken 

og man måtte nærmest 

krype under store betongkar for å 

komme til det gamle helligstedet 

som lå glemt og forsøplet i 25 

år. Men i 1995 ble betongbroen 

sprengt vekk, veien forsvant og 

himmelen kom til syne igjen. 

Omkring ruinene er det i dag 

opparbeidet en park og den gamle 

kystlinjen fra middelalderen 

er markert med et vannspeil. 

Det gir parkområdet kvalitet og 

særpreg. Ved gangbroen ligger 

Saxegården fra år 1800, men 

eiendommen er omtalt allerede i 

1334. Deler av kjelleren stammer 

fra middelalderen. Her lå det en 

skytningstue, dvs. vertshus som 

sikkert fikk besøk av tørste og 

sultne pilegrimer. 

Håkon V Magnusson 

Vi fortsetter ned til ruinene av 

Mariakirken. Med sine to monumentale 

tårn og en vestfasade 

som bare var sju meter smalere 

enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken 

i bybildet. Mariakirken 

var kongskirke og ble bygget 

ut under Håkon V Magnusson 

(1299 -1317). Da kirken sto ferdig 

omkring 1300, var den landets 

tredje største. Kong Håkon 

var opptatt av å ta vare på pilegrimene 

og påbød at det bl.a. 

skulle reises overnattingssteder 

(tavernaer) langs hovedveiene til 

Nidaros. 

Clemenskirken 

Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller 

Til Mariakirkens relikviesamling 

hørte ett av fingerleddene til 

den nylig kanoniserte Ludvig IX 

og en tagg av Kristi tornekrone 

holdt av to forgylte engler. I middelalderen 

utgjorde tornekronen 

og de øvrige relikviene fra Jesu 

lidelseshistorie kristenhetens 

helligste gjenstander og ble ofte 

betalt med enorme summer. 

Selv om kildene ikke sier mye 

om valfarten til Mariakirken, har 

kirken hatt mange besøkende, 

særlig på spesielle høytidsdager. 

Den kongelige relikviesamlingen 

må ha virket som en magnet 

på pilegrimene. 

Da kongen døde 8. mai 1319, 

ble han gravlagt i Mariakirken. 

Hele Oslo sørget, og det fortelles 

at det skjedde flere mirakler ved 

hans båre. En mann som hadde 

fått liktorner ble helbredet da 

han berørte likkledet tre ganger, 

en mann med klumpfot ble frisk 

da han kom til å nyse idet han 

passerte kongens båre. Det var 

ikke merkelig at det ble ymtet 

om at kongen hadde vært en 

hellig mann. Og det fortelles at 

lysene brant på “hellig Håkons 

alter” gjennom lange tider. Det 

hender at lysene brenner ennå, 

jeg har av og til sett nedbrente 

telys på marmorplaten der kongens 

grav lå i århundrer. Nå har 

de jordiske restene blitt flyttet til 

Akershus festning. 

Hallvardskirken 

Fra Mariakirken tar vi opp til 

Hallvardskirken, eller det som 

er igjen av den. En gang var 

disse puslete ruinene Østlandets 

hovedhelligdom og katedralen 

må ha ruvet over den 

beskjedne byen som et berg. Her 

sto sølvskrinet med St Hallvards 

levninger, Oslo bys skytshelgen, 

bak alteret. Hit strømmet 

pilegrimer fra hele landsdelen, 

noen kom hit i ens ærend, andre 

var på vei til Trondheim. 

Katedralen ble påbegynt i første 

halvdel av 1100-tallet av korsfarerkongen 

Sigurd Jorsalfarer. 

Ifølge Snorre ble ”kongen selv 

gravlagt i steinveggen utenfor 

koret på sørsiden” da han døde i 

1130. Flere andre kongelige ble 

også gravlagt i Hallvardkirken; 

Magnus Blinde i 1139, Inge 

Krokrygg i 1161, Orm Kongsbror 

i 1184 og kongssønnen 

Håkon Unge i 1257. Dessuten 

fikk flere biskoper og andre stormenn 

sin siste hvilested inne i 

kirken. 

Med sin spesielle arkitektur 

skilte Hallvardskirken seg fra 

de andre store katedralene fra 

samme periode. Mens man i 

Trondheim, Bergen og Stavanger 

var påvirket av impulser 

vestfra, hentet byggherrene i 

Oslo ideer fra Lund. Kirken 

fikk både langskip, sideskip og 

tverrskip, slik man hadde begynt 

å bygge sørover i Europa. 

Da kirken sto ferdig var den den 

nest største i landet, Oslos første 

katedral skulle bli et forbilde for 

senere kirkearkitektur i Norge. 

Det kan vi fremdeles se i Gamle 

Aker kirke, Nikolaikirken på 

Hadeland og domkirkeruinene 

på Hamar. 

Oslo bispegård 

På nordsiden av ruinene fra St. 

Hallvardskirken finner vi Oslo 

bispegård. Bispegården ble bygget 

delvis over Olavsklosteret. 

Noen av rommene er bevart, 

blant annet sakristiet. Her har 

nok mang en pilegrim skriftet. 

Bispegården ble oppført i 1883- 

94 i nygotikk og byr på interessante 

detaljer; medaljonger med 

Oslos byvåpen med en Kristuslignende 

Hallvard, og en biskop. 

I kjelleren er det bevart noen 

hvelvede rom som brukes til 

foredrag og konserter. Det finnes 

også en og annen murrest fra 

1300-tallet, samt dører og vindusåpninger 

i gotiske former 

Olavsklosteret ble grunnlagt i 

1239 av dominikanerne og lå 

vegg i vegg med 

Hallvardskatedralen. Det var 

helt vanlig at det ble bygget et 

dominikanerkloster i tilslutning 

til byens katedral. Dominikanerne, 

de ble også kalt predikebrødre, 

la sterk vekt på lesning 

og studier, derfor fungerte klostrene 

gjerne som læreseter. 

Nord for Olavsklosteret lå Korskirken 

og det er ennå er murrester 

igjen av den. Etter kildene 

å dømme var det byens yngste 

kirke, antagelig reist omkring 

1250. Som navnet sier var den 

viet til korset. Vest for Hallvardskatedralen 

lå bispeborgen. 

Her har man bl. a. funnet 

et pilegrimsmerke fra Vadstena. 

Om dette merket kunne snakke, 

hvilken gripende reiseberetning 

hadde vi ikke kunne få del i? 

St. Jørgens hospital 

Fra ulike kilder vet vi at det i 

middelalderen også fantes et 

hospital for spedalske med kirke 

og kirkegård, nemlig Laurentiushospitlaet 

eller Lavranshospitalet. 

Det ble også kalt St. Jørgens 

hospital. 

Hospitalet var ikke det vi i dag 

forbinder med et hospital, de 

syke knapt fikk noen behandling. 

Det var trolig en egen kirke og 

kirkegård, opprettet av kirken 

som tilholdssted for spedalske. 

Sykdom ble ansett som resultat 

av begåtte synder, og behandlingen 

var bot og bønn om hjelp 

fra helgener. Folk var klar over 

smittefaren, og de spedalske ble 

derfor isolert og måtte bære en 

egen drakt. 

Bygningene var antagelig reist 

i tre og det er ikke funnet spor 

av dem. Men utgravninger har 

avdekket en del skjellettrester 

i hagen til St. Hallvards aldersog 

sykehjem. Pilegrimsveien fra 

Gamlebyen mot Galgeberg er 

lagt utenfor aldershjemmet. 

Mikaelskirken på berget 

Gamle Aker kirke er Oslo eneste 

bevarte middelalderkirke og ligger 

vakkert til på en høyde. I dag 

ligger den omsluttet av det moderne 

Oslo, men inntil midten 

av 1800-tallet lå den landlig til 

utenfor byen ved et gammelt 

20 21 

Mariakirken 

Illustrasjonen er fra boka “Middelalderbyen i Oslo”, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller 

veikryss. Øst for kirken lå det 

nederste vadestedet over Akerselva, 

før det på 1600-tallet ble 

bygget permanent bro over elva 

ved Vaterland. Forbildet for 

Gamle Aker kirke er Hallvardskatedralen 

og Hamarkatedralen. 

Kirken har basilikalt skip, det vil 

si at skipet har et midtskip som 

hever seg over de smalere og la- 

vere sideskipene. Midtskipet har 

vinduer øverst som slipper lyset 

direkte inn.. Kirken er preget av 

stramme linjer og førsteklasses 

steinhåndverk. Kirken har blitt 

skadet av brann og det ingenting 

igjen fra middelalderens 

kirkeutstyr. Pilegrimsruten fra 

Tønsberg passerer Gamle Aker 

kirke. 



En mann som hadde fått liktorner ble helbredet 

da han berørte likkledet tre ganger, en mann 

med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet 

han passerte kongens båre.



Oslo domkirke – en ukjent pilegrimsskatt 


Oslo Domkirke som ble reist 

i 1697, hører ikke til de åpenbare 

pilegrimsrelaterte kirkebygningene. 

På denne tiden 

hadde reformasjonen festet seg 

i samfunnet, og det bærer både 

bygning og interiøret preg av. 

Det var Ordet som gjaldt. Men 

tiden mildner all streng lære. 

Da kirken ble restaurert i forbindelse 

med byens 900-års jubileum 

i 1950, ble det bygget et 

nytt kapell på utsiden. Kapellet 

er tegnet av arkitekt Arnstein 

Arnberg (1882-1961) som også 

ledet restaureringsarbeidene. 

Kapellet har lenge fungert som 

bokhandel, og det kirkelige interiøret 

er fjernet. I tre av vinduene 

er det imidlertid innsatt 

vakre glassmalerier fra middelalderen, 

kanskje de eneste 

glassmalerier vi har i Norge fra 

denne epoken. Det ene viser 

jomfru Maria med Jesusbarnet, 

det andre viser Katarina av Alexandria 

og det tredje er av pilegrimsapostelen 

Jakob. 

Skriftelige kilder forteller at 

bildene er laget på slutten av 

1400-tallet og at de tre glassmaleriene 

opprinnelig kom fra 

St-Ouen kirken i Rouen i Frankrike. 

Denne kirken ble ødelagt 

av de allierte styrke under 2. 

verdenskrig. Noen av de inntakte 

glassmaleriene ble solgt til 

den amerikanske avismagnaten 

Randolph Hearst. Han døde 

imidlertid kort tid etter, og vinduene 

ble solgt videre på auksjon 

i New York til kommandør 

John A. Gade. Gade forærte 

dem til domkirken. 

Glassmaleriene er delt inn i tre 

mindre motiver. Motivet med 

jomfru Maria med Jesusbarnet 

har en liten inskripsjon: 

“Til Guds ære og til minne om 

Fredrik Herman Johan Gade 

(1871-1943)”. St. Jakobsbildet 

inkluderer et portrett av 

den franske adelsmannen Jean 

d`Estouteville som forærte St. 

Ouen glassmaleriene. Her er 

også en inskripsjon: ”Til Guds 

ære og til minne om Gerhard 

Gade”. 

Gerhard og Fredrik H.J.Gade 

var giverens far og bror og de to 

siste av hans slekt i Norge. Disse 

tre glassmaleriene er sjelden 

omtalt og har ikke fått noen 

nevneverdig oppmerksomhet i 

Domkirken, verken i brosjyrer 

eller bøker. De er nok registrert, 

men man har neppe forstått verdien 

av disse unike og uerstattelige 

vinduene. 

Katedralen i Rouen har en 

spesiell posisjon i Normandie. 

Her ligger bl.a. ingen ringere 

enn Gangerolf som ble hertug 

av Normandie, begravet. 

Gangerolf er minnet med en 

statue som Rouen ga Ålesund i 

1911, tusen år etter at han slo seg 

ned i Frankrike. Korsfarerhelten 

Richard Løvehjerte var så glad 

i Rouen at han ba om at man 

skulle gravlegge hjertet hans i 

katedralen som er viet til jomfru 

Maria. Rouen er også forbundet 

med en annen kjent helgen; Jean 

d`Arc som led martyrdøden på 

bålet. 

På denne tiden hadde reformasjonen 

festet seg i samfunnet, og det bærer 

både bygning og interiøret preg av. 

Oslo Domkirke 

Ble innviet i 1696 og het tidligere Vår Frelsers kirke. Kirken ligger ved 

Stortorvet i Oslo sentrum og er hovedkirke for Oslo bispedømme. Den 

nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslo. Den første var St. Hallvards 

domkirke ved Oslo torg i Gamlebyen og ble oppført i første halvdel 

av 1100-tallet. 

Da Oslo brant i 1624, bestemte kong Christian den IV å flytte byen til vestsiden 

av Bjørvika. Hallvardskirken var relativt uskadd i brannen og byens 

befolkning måtte fremdeles benytte kirken i Gamlebyen. I 1632 ble det satt 

i gang bygging av ny kirke ved det nye torget i byen. Hellig Trefoldighetskirke 

ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha 

blitt restaurert. Men militære myndigheter forlangte kirken revet fordi den 

lå for nær Akershus festning. 

Den nye kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og 

Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Kirken 

har et vakkert interiør i barokk, en himling med et stort takmaleri av Hugo 

Lous Mohrs og fikk i 1718 en engelsk klokke i tårnet 

Foto: Johnny Kreutz 

22 23 



Botsvandring med innsatte 


Det er i Roma, Santiago de Compostela og i Oslo: Et Pilegrimskontor! 


I Den evige stad har den katolske kirke et “Ufficio Pellegrinaggi” 

og et “officina del pellegrino” i Santiago. I Oslo drives Pilegrimskontoret 

av frisinnede lutheranere med åpen dør for alle. Det har 

de drevet siden 1994. 

I et trivelig, uhøytidelig miljø midt i Oslo nær Domkirken og Karl 

Johan, ligger Kirkegt. 34. Hit kommer pilegrimer fra hele Norge og 

fra andre land for å få informasjon, enten turen går til Roma, Santiago 

eller Nidaros. Eller kanskje Vadstena, Selja og Iona! 

Kontoret drives på heltid og har ofte åpent også lørdager. Svenske 

og spanske tv-kanaler har vært på besøk og tusenvis av forventningsfulle 

nordmenn har vært innom i årenes løp for å få gode 

råd, kjøpe guidebøker, kart og pilegrimspass. Mange får også gode 

råd med på veien, : ”det regner ikke på denne årstiden.”, ”du klarer 

deg fint med engelsk”, ”husk å gå sakte! Ikke ha mer enn åtte kilo i 

sekken!” ”Det er din tur, ikke gå med hodet i guideboken!”. 

Pilegrimskontoret er først og fremst et sekretariat for Pilegrimsfellesskapet 

St. Jakob (Santiago). Foreningen betaler husleien, men 

lite annet. Pilegrimskontoret er selvfinansiert og går på “vann, luft 

og kjærlighet”. - Da kan det i hvert fall ikke gå konkurs, påstår vittige 

sjeler. 

I flere år har Pilegrimsforeningen 

i Vestfold arrangert pilegrimsvandringer 

til Trondheim 

med innsatte fra Bastøy 

fengsel. Flere av turene har 

startet fra Gamlebyen i Oslo. 

Pilegrimsvandring med innsatte 

er et pionerprosjekt i kriminalomsorgen, 

og et alternativ 

til soning med innhold. Prosjektet 

har vist seg så vellykket 

at fengslene i Hamar og Bergen 

også har “tatt vandrestaven 

fatt”. Vandringen er støttet av 

Justisdepartementet og en positiv 

justisminister som selv har 

gått med de innsatte. 

Dannelsesreise 

Pilegrimsvandringen med 

innsatte er inspirert av en belgisk 

organisasjon, “Oikonen”, 

som i mange år har tatt med seg 

skakkjørte ungdommer på vandring 

til Santiago de Compostela. 

Vandringen har vist seg å ha 

stor rehabiliteringseffekt for de 

involverte. 

Vandringen til Trondheim tar 

ca. 30 dager, i snitt går vi ca to 

til to og en halv mil hver dag. 

Noen etapper er korte, andre 

lange. Turen ledes av en fengselsbetjent 

og en vandringsleder 

som sørger for det praktiske og 

“åndelig påfyll”. 

Pilegrimsvandring er ofte knyttet 

til kristen tro og vi definerer 

innholdet for Bastøyvandringen 

på forhånd. Vandringen inkluderer 

besøk i Eidvollsbygningen, 

Prøysenhuset, Dale Gudbrands 

gård og Jørundgard, men også 

kirkebesøk. Kall dette gjerne en 

dannelsesreise. 

Forandringer og utfordringer 

Slike langvandringer gir muligheter 

for positive endringsprosesser. 

Erfaringer viser at 

vi ofte blir innhentet av veiens 

egen rytme og naturen rundt 

oss, at praten stopper og at du 

går inn i deg selv. Langvandring 

påvirker selvinnsikten og utfordrer 

selvkontrollen. Vandringen 

til Trondheim er ikke ferie eller 

“guttetur” fra kiosk til kiosk. 

Det er ofte harde og lange dager 

underveis. 

For den innsatte kan pilegrimsveien 

til Trondheim fungere 

som en botstur for å bøte 

for urett han har begått. Den 

innsatte får en unik mulighet til 

å finne en ny kurs i livet som gir 

håp om en bedre fremtid. Vandringen 

kan også virke som en 

terapi som kan eliminere bitterhet 

og fiendskap fra varetekt og 

lukkede anstalter. 

Vandringen gir en unik sjanse 

til å vise verden at innsatte tar 

ansvar og er som folk flest. Der- 

for er det også et viktig mål med 

vandringen å lære seg å være 

hyggelig og imøtekommende 

mot dem man treffer underveis. 

Det er et poeng å overnatte privat, 

gjerne på stabbur eller i 

uthus og spise sammen med et 

gjestfrie vertskapet. 

Tenner lys 

Vandringslederens oppgave er 

å få gruppen til å fungere sammen. 

Det gjør han bl.a. ved å 

fortelle historier som kanskje 

kan berøre de innsatte. 

Enkelte er svært opptatt av 

prestasjoner, kroppskultur, 

dominans og av å vinne. Fortellingen 

om Gralen kan trekkes 

frem i en slik situasjon. Fortellingen 

handler om den gode 

ridder som jaktet på den hellige 

Gral, men mistet den fordi han 

overså fiskekongens bløende 

sår. Fortellingen kan tolkes slik 

at det først er når man blir medmenneske, 

man får mulighet til 

å finne seg selv. Askeladden er 

også en gjennomgangsfigur og 

brukes for å gjenkjenne håpet i 

eventyrene og i naturen. Etter 

noen uker tenner enkelte et lys i 

kirken, lytter stille på orgeltoner 

og kan se seg selv i et nytt lys. 

Etter fire uker er målet nådd, 

alle omfavner hverandre, takker 

for fin tur og godt kameratskap. 

De har gått 650 kilometer, ofte 

Pilegrimskontoret driver også Pilegrimsforlaget som produserer 

bøker og tidsskrifter. Her legges planer for utvikling av nye vandringsruter, 

nye herberger og nye fellesvandringer. Pilegrimskontoret 

fungerer som førstehjelpstasjon for Spania-frelste pilegrimer, 

som postkontor og oppbevaringssted for bagasje. Kontoret er utstyrt 

med bibliotek, sofa til en sliten pilegrim og det siste innen data. 

Pilegrimskontoret gir informasjon om pilegrimsveier og 

pilegrimsmål i inn- og utland, telefon; 22 33 03 11 eller 47 83 91 82, 

epost: pilegrim@pilegrim.no 

Hjemmesiden oppdateres ukentlig: Pilegrim.no 

lange mil og bratte bakker, det 

har regnet og snødd, knærne har 

verket, men ingen har gitt opp. 

Da er det godt å stå i ring rundt 

utekorset utenfor Nidarosdomen 

og holde hverandre i hendene. 

Foto: Eivind Luthen 

Vandringen til 

Trondheim tar 

ca. 30 dager.



Den hellige ilden 

Den hellige gravs kirke har vært et viktig pilegrimsmål siden den ble bygget på 300-tallet. Foto: amite/iStockphoto 

Eivor Oftestad 

Hvert år strømmer titusener 

av kristne pilegrimer til Jerusalem 

til feiringen av Jesu død 

og oppstandelse. Og hvert år 

tennes den mirakuløse ilden i 

gravkirken. I år 2000 ble patriark 

Diodorus I intervjuet om 

miraklet. Er det et under? 

Underet skjer påskeaften i oppstandelseskirken, 

som de ortodokse 

kaller den. Påskeaften her 

er ikke etter den gregorianske 

kalender som vestkirken har 

fulgt siden 1582, men etter den 

gamle julianske kalenderen, slik 

de ortodokse kirkene fremdeles 

feirer den. 

Miraklet er dokumentert i 

skriftlige kilder allerede fra 

senantikken og er slik en av de 

eldste kristne tradisjoner med 

en sammenhengende historie. I 

dag er miraklet tilgjengelig på 

Youtube. 

Vaktene 

Flere timer før seremonien starter, 

er plassen utenfor gravkirken 

tettpakket med pilegrimer som 

danser, synger og venter på det 

som snart skal skje. Etter hvert 

kommer en delegasjon fra de 

israelske myndighetene som 

sjekker at det ikke jukses inne 

i gravkapellet hvor ilden er ventet. 

De sekulære vaktene er en 

del av seremonien og representerer 

de romerske soldatene som 

voktet Jesu grav. Gravkapellet 

sjekkes og inngangen til graven 

forsegles. 

Ilden som ikke skader 

Pilegrimene strømmer inn i 

kirken, synger Kyrie Eleison 

og den greske patriarken ankommer. 

Tre ganger går han 

rundt graven og stopper foran 

inngangen. Som et tegn på ydmykhet 

tar han av seg de mest 

høytidelige liturgiske klærne. 

Kirken ligger i mørke, alle 

oljelamper og kunstig belysning 

er slukket. 

Gravkapellet åpnes og patriarken 

går inn med to utente fakler. 

Etter en intens og høylydt 

venting åpner døren seg igjen 

og patriarken kommer ut med 

tente fakler. Massen av mennesker 

hyler og jubler og ilden 

spres raskt gjennom kirken fra 

fakkel til fakkel. En av denne 

ildens egenskaper er at den ikke 

brenner hud og hår – noen av pilegrimene 

tar hendene gjennom 

uten å brenne seg, noen stryker 

den over håret og skjegget uten 

at det tar fyr. Ilden antenner 

lamper i kirken. Flammen forblir 

ikke inne i kirken, men tas 

med ut og fraktes hjem av de 

troende, til hele den ortodokse 

verden. 

Blått lys 

Hva er det egentlig som skjer 

der inne i gravkammeret? Patriark 

Diodorus I svarte på dette 

spørsmålet under et intervju i år 

2000. Han fortalte at han i mørket 

kneler ned og ber foran graven, 

foran stedet der den døde 

Miraklet er dokumentert 

i skriftlige 

kilder allerede fra 

senantikken og er 

slik en av de eldste 

kristne tradisjoner 

med en sammenhengende 

historie. 

Kristus ble lagt og hvor det fortelles 

at han sto opp igjen. Han 

ber faste bønner som har vært 

bedt gjennom århundrer. 

Han venter til det kommer et 

udefinerbart lys fra den stenen 

hvor Jesus ble lagt. Vanligvis har 

lyset en blå farge, forteller patriarken, 

men fargen kan også endre 

seg, ilden kan egentlig ikke 

beskrives. -Lyset kommer ut fra 

stenen slik som dis kan komme 

over en innsjø, det ser nærmest 

ut som om stenen er dekket 

av en fuktig sky, men det er lys. 

Lyset oppfører seg forskjellig 

hvert år…Til sist løfter lyset seg 

og former en søyle hvor ilden er 

av en annen natur slik at jeg kan 

tenne faklene mine med den. 

Den greske patriarken går ut 

og gir ilden videre, først til den 

armenske og den koptiske patriarken, 

dernest til alle de troende. 

Lyset fra oppstandelsen 

Patriark Diodorus I var med på 

den årlige seremonien hvert år 

fra 1938 til sin død i år 2000, 

nitten år som patriark hvor han 

selv gikk inn i gravkammeret. 

Han forteller hvor viktig dette 

angivelige miraklet er i den ortodokse 

verden; det gjør Jesu 

oppstandelse så virkelig for oss 

som om han hadde dødd bare for 

et par år siden. 

Lyset i gravkirken er lyset fra 

oppstandelsen, forklarer han: 

Jeg tror at det ikke er tilfeldig 

at den hellige ilden kommer 

akkurat på dette stedet. I Matteus 

28,3 forteller evangeliet at 

da Kristus sto opp fra de døde, 

kom en engel, ikledd et voldsomt 

lys. Jeg tror at det intense lyset 

som omsluttet engelen ved Kristi 

oppstandelse er det samme lys 

som viser seg mirakuløst hver 

påskeaften. 

Kilde: Youtube 

(søkeord: holy fire, Jerusalem) 

Niels Christian Hvidt, ”The 

miracle of the holy fire of Jerusalem”,http://www.miraclebook.org/Excerpt.html. 

Dansk utgave i boken: Mirakler 

– Møder mellem Himmel og 

Jord, Copenhagen: Gyldendal 

2002. 

24 25 



Et ikon av blod og leire 

Av Terje Storli 

-Du vil se mange merkelige 

ting, sa Vassilis Giakoumis, 

den flotte gamle mannen som 

innviet meg i Mandamados’ 

mysterier. - I det gamle klosteret 

er det dyreofringer i tre 

døgn natten gjennom. Folk 

kommer i hundrevis langveisfra. 

De går i flere dager og har 

med offergaver til det undergjørende 

ikonet i kirken. Jeg er 

født og oppvokst i denne landsbyen. 

Jeg kjenner alle der. Du 

kan bo hos meg. 

Tre måneder senere gikk jeg i 

land i på øya Lesbos. Bussen 

tok to timer til Mandamados, en 

ganske stor landsby nordøst på 

øya. Her er ingen turisme, stedet 

har stått stille i tiår. I et knøttlite 

hus midt i byen tar Vassilis meg 

imot. Her han har bodd med sine 

foreldre og seks søsken. Det er 

mange år siden Vassilis var førstedanseren 

i den kjente filmen 

Zorba, men han er ennå ikke for 

gammel til å ha besøk av den 

eksotiske libanesisk-egyptisk 

skjønnheten Atossa Faghir Afghani, 

som han tidligere har 

danset med. Hun masserer Vassilis’ 

ømme føtter og gir meg 

fargerike halvedelstener av 

forskjellig slag som skal hjelpe 

meg på en rekke måter. -Bare 

gå til klosteret, du finner frem, 

sier Vassilis etter en frokost med 

hvit geitost, brød og kaffe. 

Erkeengelen Taxiarhis 

Den døve munken som gjemte 

seg i klokketårnet da sarasenske 

sjørøvere på 800-tallet plyndret 

øya og massakrerte innbyggerne, 

var den eneste overlevende 

i klosteret. I en blanding 

av leire og blod fra sine døde 

brødre, skal denne munken ha 

formet ansiktet til erkeengelen 

Taxiarhis. Dette uvanlige ikonet 

henger i klosterkirken og blir 

stadig oppsøkt av folk med gaver 

som søker hjelp eller takker 

for hjelp de allerede har fått. 

Hvert år to uker etter påske, vandrer 

folk milevis fra de andre 

landsbyene på øya for å komme 

til dette klosteret og tilbringe 

helgen der. Vandringen er en del 

av offeret de har lovet Taxiarhis 

i sine bønner for å få hjelp til 

alle slags problemer og vanskeligheter. 

Unge og gamle, kvinner 

og menn har gått på bena natten 

igjennom, mange i over ni timer. 

Nå samles de i hundrevis for 

å takke og gi gaver, eller for å 

søke helbredelse og hjelp fra det 

undergjørende ikonet. 

De har med gaver av mange 

slag, redskaper og gjenstander 

som knytter til ulykker og farlige 

situasjoner der de er hjulpet, 

vokslys eller penger. Mange 

legger også igjen klærne sine i 

kirken når de kommer frem. 

Ifølge legenden trenger erkeengelen 

sko til sine nattlige 

vandringer til folk som har bedt 

ham om hjelp. Derfor har folk 

i århundrer plassert små sko i 

sølv eller gull som et offer foran 

ikonet. For få år siden satte 

myndighetene en stopper for 

denne merkelige skikken. I dag 

kan man i stedet kjøpe enkle 

metallsko av billig blikk som 

lages til formålet. Men fremdeles 

mottar kirken svært forseggjorte 

og kostbare sko og støvler 

i støpejern og andre merkelige 

materialer. 

-Reddet fra kollisjon! 

Under denne årlige feiringen 

bor folk aller helst i klostercellene 

eller sover på kirkeloftet 

sammen med andre pilegrimer. 

Da er de i fysisk nærhet av Taxiarhis-ikonet. 

På kirkeloftet møter jeg en 

kvinne som har kommet helt 

fra Australia sammen med søsteren 

og de to sønnene på atten 

og treogtyve år. De spiser sine 

måltider og sover her oppe helgen 

igjennom. Hun forteller om 

en nestenulykke i bil for noen år 

tilbake: -Jeg ropte ut: Taxiarhis 

hjelp meg! I det samme så jeg 

engelen med sverd og vinger. 

Det var ingen visjon. Han var 

virkelig der. Jeg så tannen i 

munnen hans. Det betyr at han 

liker meg. I motsatt fall er ansiktet 

svart. Ser du hår på armen 

hans, betyr det at noen i familien 

din er død. 

Noen år senere lå faren hennes 

for døden av lungekreft. Da de 

endelig kom frem til sykehuset 

for å se til ham, fikk de vite at 

han allerede hadde vært død i 

fjorten timer. Sykehuset ville 

legge ham i kjølerommet, men 

hun hadde nektet. Faren hadde 

ikke vært særlig religiøs og han 

hadde heller ikke fått nattverd. 

-Derfor ba jeg, om og om igjen, 

til Taxiarhi. Da våknet min far 

opp igjen og levde i seks uker. 

Hun har mye å takke erkeengelen 

for. 

Ikke alle er like barbariske 

Ikke alle går så langt i sin tillit 

til Taxiarhis som denne kvinnen. 

Jeg kommer i snakk med 

et hyggelig par i førtiårene 

fra Australia. Han er født i en 

landsby noen mil unna, men 

forstår å markere en distanse til 

denne ”primitive og barbariske” 

feiringen som han kaller den. 

Han lar det også skinne tydelig 

igjennom at han vanligvis ikke 

omgir seg med slike ”enkle 

landsbyfolk”. Vanligvis er han 

sammen med folk fra det han 

kaller en ”høyere klasse”… 

Maten kan stille mer enn sulten 

Mange tar med seg levende 

husdyr som offer til Mandamados. 

Lørdag har hundrevis 

av besøkende samlet seg rundt 

det store platantreet foran 

klosterkirken. Byens dyktige 

slaktere tar livet av en svær okse 

og femten sauer mens barn og 

voksne ser på. Dyrene parteres 

etter alle kunstens regler mens 

folk følger ivrig med. Deretter 

forberedes mer enn tretti kjempegryter 

med mat som står og 

koker i timevis over åpen ild. 

Store mengder brød velsignes i 

messen som også varer natten 

gjennom. Kirken er full av folk 

mens prestene synger og leser 

fra Bibelen med poetisk patos. 

I skinnet fra vokslysene stiger 

røkelsen opp mot takhvelvene 

Etter høymessen søndag formiddag 

står jeg sammen med 

hundrevis av mennesker som 

ivrig venter på maten. Mens vi 

holdes på god avstand fra grytene, 

kommer først biskopen og 

prestene i prosesjon ut av kirken 

og dernest byens ordfører og 

ledende menn, offiserer og til 

slutt bevæpnede soldater fra den 

lokale forlegningen. Iført sine 

vakre gullbroderte silkekapper 

og store kuppelhatter velsigner 

prestene maten i de store grytene 

som er plassert rundt kirken. 

Ikke alle klarer å beherske seg 

når vi til slutt får slippe frem til 

maten. Bak hver gryte står staute 

menn og utporsjonerer maten 

fra store øser over i tallerkener 

og alle slags beholdere folk har 

med seg. Utdelingen blir ganske 

kaotisk. Folk er ikke bare 

sultne. Disse velsmakende og 

forseggjorte gryterettene som 

blant annet består av erter og 

kjøtt banket til en fin mos, kan 

mer enn å stille sulten. Det hele 

sendes på direkten av det lokale 

TV-selskapet. 

Smykker for folk med utdannelse 

Gamle religiøse tradisjoner lever 

videre i det ortodokse Hellas, 

i forståelse med kirken. I 

vårt eget land ble disse skikkene 

forsøkt utryddet ved innførin- 

gen av protestantismen. Men 

slike religiøse tradisjoner er seiglivet. 

Helt opp i vårt århundre 

kan man i flere norske kirker 

følge sporene fra denne type offertradisjoner. 

Innstillingen blant en del yngre 

folk i Hellas er kanskje en 

sak for seg. Den vel utdannede 

direktøren for et nasjonalt litterært 

arkiv hadde kjøpt en samling 

små offergaver i sølv, som 

en kuriositet. Da jeg spurte om 

han selv kunne tenke seg å ofre 

slike gaver ble han litt brydd, 

og svarte at folk som ham ikke 

gikk med slikt til kirken. -Dette 

er for de enkle menneskene. For 

folk som ham selv ville det være 

naturlig å gi personlige smykker 

- eller penger......(!) 

Smedens offer 

Grovsmeden i Mandamados, 

Stélios Dókas, er 82 år. Han går 

ikke i kirken. Arbeidet er hans 

offer. Hver dag står han i den 

kolsvarte smia. Han blåser i den 

store belgen til jernet gløder. 

Foto: Terje Storli 

Steinveggene i det mørke rommet 

er svarte av all røyken. Så 

hamrer han ut sko til esler og 

hester, lager redskaper, nagler 

og beslag. Rundt føttene hans 

går et lite kolsvart lam som han 

forer med flaske. Stélios smiler 

til meg med skinnende lyse blå 

øyne og sier: -Jeg gjør dette 

arbeidet for å komme i kontakt 

med Gud. 

Ifølge legenden trenger erkeengelen 

sko til sine nattlige vandringer til folk 

som har bedt ham om hjelp.



Jomfruen av Guadalupe 

Av Kristin Iveland 

På Tepeyac-høyden nord i 

Mexico by ligger Basílica de 

Nuestra Señora de Guadalupe, 

besøkt av mer enn tjue millioner 

pilegrimer årlig. Det var på 

dette stedet Jomfruen av Guadalupe 

åpenbarte seg for den 

fattige indianeren Juan Diego 

Cuauhtlatoatzin i 1531. 

Og en gang i tiden var dette 

ett av aztekernes hellige steder 

med pyramiden der man dyrket 

den milde Tonantzin, gudinne 

for jord og korn. I dag er basilikaen 

det viktigste målet for 

pilegrimer i Amerika. De kommer 

for å se bildet av Jomfruen 

av Guadalupe i den snart 500 år 

gamle kappen Juan Diego bar 

da han møtte henne. Og nettopp 

kappens alder er kan hende det 

egentlige mirakelet. 

Juan Diegos åpenbaring 

Det er tidlig morgen lørdag 9. 

desember 1531. 57 år gamle 

Juan Diego Cuauhtlatoatzin er 

på vei til messe. Den barnløse 

enkemannen hadde flyttet hjem 

til sine foreldre i Tolpetlac, en 

forstad til aztekernes Tenochtitlán. 

Hver lørdag og søndag går 

han barbent tre og en halv time 

til messe. Over skuldrene har 

han en tilma, eller en kappe, av 

grove kaktusfibre. 

På vei til messe denne morgenen 

hører han en kvinnestemme 

som kaller på ham fra Tepeyachøyden: 

Juanito, Juan Dieguito. 

En ung indianerpike i flotte 

klær sier at hun er Jomfru Maria 

og en av ”hans egne”. Hun ber 

Juan Diego fortelle biskopen 

av Mexico at han skal bygge en 

kirke på toppen av høyden. Juan 

Diego drar rett til i bispepalasset 

i Tenochtitlán, men biskop Juan 

de Zumárraga tror ikke på historien 

og ber ham komme tilbake 

dagen etter. Juan Diego drar til 

høyden på nytt og ber Jomfruen 

sende noen som biskopen vil 

høre på, men hun insisterer på at 

Juan Diego skal være budbringeren. 

Tilbake hos biskopen får 

han beskjed om å bringe et tegn 

fra henne. Jomfruen lover å gi 

Juan Diego tegnet dagen etter. 

Den nye og den gamle basilikaen til jomfruen av Guadalupe Foto: Kristin Iveland 

Hjemme blir onkelen plutselig 

syk og døende, og i stedet for 

å møte Jomfruen, drar han for 

å hente presten. På veien møter 

han likevel Jomfruen og hun 

spør hvor han skal. Juan Diego 

forklarer situasjonen, men lover 

å komme tilbake neste dag. 

-Ikke vær bekymret, sier hun. 

-No estoy yo aqui que soy tu 

Madre? Er jeg ikke her, jeg som 

er din mor? 

Han får beskjed om å gå opp på 

høyden neste dag, der han traff 

henne første gang, og plukke 

roser som et tegn. Selv om det 

ikke er årstiden for roser, gjør 

Juan Diego som hun sier. Han 

finner rosene, plukker dem og 

tar dem med til Jomfruen. Hun 

legger dem i kappen hans og sier 

at det er alt biskopen trenger. 

Når han åpner kappen i bispepalasset 

i Tenochtitlán, faller 

rosene ut og innsiden av kappen 

viser et bilde av Jomfru Maria. 

Biskopen blir svært forbløffet, 

men også overbevist om at Juan 

Diego snakker sant og kappen 

henges i kapellet. På Tepeyachøyden 

lover biskopen å bygge 

en kirke. Idet Juan Diego kommer 

hjem, finner han onkelen 

frisk. Jomfruen har vist seg for 

onkelen og fortalt at hun var 

”Nuestra Señora de Guadalupe”, 

Vår Frue av Guadalupe. 

Jomfruen i Juan Diegos tilma 

Bildet i kappen til Juan Diego 

er hele grunnlaget for kulten 

rundt Jomfruen av Guadalupe 

og forestiller en ung, mørkhudet 

kvinne, La Virgen Morena. 

Hun omkranses av solen. En engel 

støtter halvmånen hun står 

på. Stjernene i kappen hennes 

viser angivelig det nøyaktige 

stjernebildet den morgenen mirakelet 

skjedde. Ordet ”fjell” er 

skrevet med aztekiske skrifttegn 

flere steder og danner et kart 

over Mexico. Stoffet er vevd av 

grove kaktusfibre som burde ha 

gått i oppløsning etter få år. 

De kommer for å se bildet av Jomfruen av 

Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen 

Juan Diego bar da han møtte henne. 

Listen av mirakler og 

helbredelser som tilskrives 

Jomfruen, er lang. 

Nesten 500 år senere er stoffet 

like helt. Strålene og stjernene 

er dypt gylne, Jomfruens kappe 

er blågrønn og den blomstrete 

tunikaen rosa. Hun har et svart 

belte rundt livet som i indiansk 

kultur er et tegn på graviditet. 

Mange troende tar bildet og historien 

bokstavelig. Jomfruens 

øyne er som på et levende menneske, 

sies det, og man kan se 

refleksen av Juan Diego i dem. 

Gudinne og madonna 

Det var kanskje ikke overraskende 

at Jomfruen i Mexico 

fikk samme navn som den svarte 

madonnaen fra 1300-tallet i 

Extremadura i Spania, mange 

av conquistadorene kom nettopp 

derfra. Det sies at selveste 

Christofer Columbus ba henne 

om beskyttelse før han la ut på 

ferden som skulle føre ham til 

Karibien. Kulten for Vår Frue 

av Guadalupe fulgte snart etter 

ham til Amerika. 

Vår Frue av Guadalupe er det 

mest meksikanske av alle nasjonale 

symboler og Mexicos 

mest populære religiøse og kulturelle 

bilde. Over hele landet 

finnes hun i kirker, i små altere 

langs veien, i barer og hengende 

fra speil i drosjer og busser. 

Nobelprisvinneren Octavio Paz 

skrev en gang at det meksikanske 

folk tror på to ting, Jomfruen 

av Guadalupe og det nasjonale 

lotteriet. 

Var det den innfødte befolkningen 

eller spanjolene historien 

om Jomfruen først appellerte til? 

Og er Jomfruen av Guadalupe et 

resultat av religionsblanding? 

Noen mener at hun fremstiller 

både Jomfru Maria og aztekergudinnen 

Tonantzin. Andre 

mener at hun knyttes til aztekernes 

guddommelige mor, Cuatlicue, 

som i likhet med Maria 

opplevde guddommelig besvangring. 

Jomfruen kan med sin 

doble identitet ha gjort det mulig 

å praktisere forbudt, innfødt religion. 

Fortsatt tilbes La Guadalupana 

som en manifestasjon av 

Tonantzin. 

Faktum er at i løpet av bare syv 

år etter åpenbaringen, omvendte 

misjonærene åtte millioner in- 

dianere. Kan hende denne dobbeltheten 

gjorde misjonen ikke 

bare enklere, men mulig. 

Både rasemessig og religiøst 

gestalter hun blandingen av kulturer 

som utgjør Mexico og kalles 

noen ganger den første mestis 

eller den første meksikaner. 

Hun er alle meksikaneres mor og 

limet som binder nasjonen sammen. 

Men hudfargen alene er ingen 

sikker indikasjon på hennes 

synkretistiske identitet. Den lille 

trestatuen av en svart madonna i 

Extremadura i Spania mer enn 

antyder at opprinnelsen til La 

Virgen Morena, eller den mørke 

Jomfruen, er mer kompleks enn 

den meksikanske forståelsen. 

Et pilegrimsmål 

Den første kirken var ferdig 

i 1533 og stod der Tonantzins 

tempel en gang lå. Da Juan Diego 

selv døde 74 år gammel, ble 

han gravlagt her. Men i årenes 

løp er kirken bygget om flere 

ganger og flyttet til foten av Tepeyac-høyden. 

Etter hvert sank 

fundamentene til den gamle 

basilikaen sammen med grunnvannet 

i Mexico by. Den nye, 

sirkulære basilikaen, tegnet av 

den meksikanske arkitekten 

Pedro Ramírez Vásquez, åpnet 

i 1975. 

Listen av mirakler og helbredelser 

som tilskrives Jomfruen, 

er lang. Kappen med bildet 

hennes henger høyt på veggen 

og kan ses fra alle punkter inne i 

den enorme kirken. Nest etter Peterskirken 

i Roma, er basilikaen 

ved foten av Tepeyac-høyden 

den mest besøkte katolske kirken 

i verden. Et rullefortau gjør 

at pilegrimene kan passere uten 

at køen blir for lang. 

Pave Johannes Paul II besøkte 

madonnaen i Guadalupe på sin 

første utenlandsreise i januar 

1979. I 1999 erklærte han Vår 

Frue av Guadalupe som skytshelgen 

for hele Amerika. Den 

12. desember ble dermed liturgisk 

helligdag for hele kontinentet. 

Til høyre: 

Jomfruen av Gadalupe, 

La Morenita 

Foto: Kristin Iveland 

26 27 


HELLIGE REISER I FORTID OG NÅTID



28 29 



Herren av Qoyllur Rit’i – mirakler og straff i Andesfjellene 

Av Astrid Bredholt Stensrud 

Skjer det mirakler i Andes? 

Herren av Qoyllur Rit’ i 4800 

meters høyde sies å være ”de 

fattiges lille far” som beskytter 

og hjelper dem som har det 

økonomisk vanskeligst i samfunnet. 

Men er det mirakler 

som skjer? 

Qoyllur Rit’i betyr ”skinnende 

hvit snø” på Quechua, det mest 

utbredte urfolkspråket i Andes. 

Herren av Qoyllur Rit’i holder 

til 4800 m.o.h. i fjellene i det 

sørlige Peru. Hvert år i mai/juni 

blir han besøkt av nesten 80 000 

pilegrimer som tenner lys, danser 

og spiller musikk. Alle kommer 

med sine drømmer, ønsker 

og håp, enten det gjelder helse, 

penger, utdannelse, jobb, hus eller 

bil. Noen får det de ber om, 

andre blir straffet fordi de ikke 

viser respekt. 

Tidligere var pilegrimene fattige, 

indianske småbønder som 

gikk til fots fra sine hjembygder. 

Men i takt med den økende migrasjonen 

fra land til by, har det 

kommet stadig flere pilegrimer 

fra byene og middelklassen. I de 

siste årene har det også kommet 

flere turister som vil oppleve 

dansen, musikken og mystikken 

i dette storslagne landskapet. 

Men fortsatt sies Herren å være 

”de fattiges lille far”, som beskytter 

og hjelper dem som har 

det økonomisk vanskeligst i 

samfunnet. 

Alle kommer med sine drømmer, 

ønsker og håp, enten det gjelder 

helse, penger, utdannelse, jobb, 

hus eller bil. 

Slit og oppofrelse 

Under et feltarbeid i Peru i 2007, 

reiste jeg til Qoyllur Rit’i sammen 

med Isabel, en trebarnsmor 

fra et fattig nabolag i byen 

Cusco. Isabel ønsket å dra for 

at familien hennes skulle få det 

bra både sosialt og økonomisk. 

Før vi dro, sa hun til sin yngste 

datter på fire år at hun skulle be 

for henne og søsknene slik at de 

kunne studere og få alt i livet. 

Hun tok med hvite stearinlys 

som hun først gned på pannen 

og brystet til barna og foreldrene. 

Etter seks timers bussreise fra 

Cusco, kom vi fram til landsbyen 

Mahuayani (4000 m.o.h.) 

litt over midnatt. Derfra begynte 

vi å gå den smale veien 

som fører opp til det hellige 

stedet Sinak’ara. Isabel hadde 

med seg legesprit, kokablader, 

sigaretter og sitrondrops til hjelp 

mot høyden og kulden. Mens vi 

sakte, men sikkert slet oss oppover, 

fortalte Isabel at det ble 

forsøkt bygget en bilvei her for 

noen år siden. Men dette ville 

ikke Herren tillate, derfor sørget 

han for at alle ingeniørene som 

jobbet med veiprosjektet, enten 

ble syke eller døde. Det skal 

nemlig ikke være lett å nå det 

hellige stedet; det må koste slit 

og oppofrelse. 

Mange av pilegrimene bærer 

med seg steiner som symboliserer 

egne synder. Steinene legges 

i hauger ved de åtte korsene 

langs veien. Ved korsene tenner 

man lys, ber og hviler. Ved det 

fjerde korset tok vi en hvil og 

styrket oss på koka-te. Likevel 

var Isabel sliten og lei den siste 

halvdelen av veien. Da vi kom til 

et sted hvor vannet hadde frosset 

til is, falt Isabel og forstuet 

hånden. Hun ble lei seg, men 

ikke bare fordi hun hadde vondt 

i hånda. Hun hadde et øyeblikk 

angret på at hun var kommet, 

og hadde egentlig ikke lyst til å 

gå videre opp til Sinak’ara. Hun 

mente Herren straffet henne for 

dette. 

Ofrer til jorda og fjellene 

Folk som bor i Andes opplever 

Foto: Astrid Bredholt Stensrud 

landskapet som levende. Mor 

jord og fjellherrene har evnen 

til både å gi og ta liv. Folk ofrer 

mat og drikke til jorda for å få 

gode avlinger og til fjellene for 

å få fruktbare dyreflokker. For 

å få velstand i private hjem og 

i forretninger ofrer man også i 

byene til jorda og fjellene. Hvis 

man ikke viser respekt på denne 

måten, kan man risikere ulykke, 

tap, sykdom og død. 

Evig skinnende hvit snø 

Over Sinak’ara rager den 

snøkledde fjellherren 

Colquepunku (Sølvporten). 

Colquepunku tilhører fjellkjeden 

til det majestetiske 

Ausangate-fjellet, den mektigste 

fjellherren i Cusco-området. 

I uminnelige tider har stedet 

vært kjent for sin magiske kraft. 

Pilegrimene som kommer praktiserer 

en blanding av tro på et 

levende, hellig landskap og en 

folkelig katolisisme. Pilegrimsmålet 

er en stein med et bilde av 

den korsfestede Kristus som nå 

er bygget inn i alteret i en kirke. 

Men mange av pilegrimene bryr 

For fire kroner kjøpte vi 

en bunke med hundredollarsedler 

og en bunke med 

tusendollarsedler hver, 

og så begynte vi å leke. 

seg imidlertid ikke om å gå inn 

i kirken. De forholder seg heller 

til Colquepunku med sin 

evige skinnende hvite snø. Herren 

av Qoyllur Rit’i kan sies å 

være både Kristus på steinen og 

ånden i fjellet. 

Kristus på steinen og ånden i 

fjellet 

Historien forteller at en gutt i 

skinnende hvite klær åpenbarte 

seg ved den store steinen i 1783. 

Han hjalp en fattig gjetergutt 

med å passe alpakka-flokken 

og den ble både større og finere. 

Da en ekspedisjon av prester 

prøvde å ta gutten til fange, forvandlet 

han seg til et tre med 

Kristi lidende kropp. Gjetergutten 

døde av sjokk og ble gravlagt 

under steinen. Den katolske 

kirken fikk malt et bilde av den 

korsfestede Kristus på steinen. 

Bildet på steinen ble kjent som 

den mirakuløse og straffende 

Herren av Qoyllur Rit’i. 

Da Isabel og jeg kom fram, var 

det lang kø for å komme inn i 

kirken så Isabel tente stearinlysene 

på steinene utenfor. Hun 

tente et lys for hvert av sine 

barn, for mannen sin, seg selv, 

for moren og faren og satte dem 

tett sammen slik at de skulle 

forenes og stå samlet. Isabel så 

på hvordan stearinen rant sa at 

det var et bra tegn når lysene 

gråt så fint. 

Overalt hvor vi snudde oss var 

det dansegrupper i fargerike kostymer 

og musikere som spilte 

fløyte, harpe og trommer for 

Herren hele dagen og natten. 

I løpet av dagen danset gruppene 

etter tur foran steinen inne 

i kirken og på plassen utenfor. 

Om natten gikk danserne opp 

til isbreen på Colquepunku, og 

ved soloppgang danset de ned 

igjen. Vi hørte snakk om at to 

av danserne døde der oppe. 

Folk sa at fjellherren hadde spist 

dem og derfor ville det bli et 

godt og fruktbart år. 

En rituell miniatyrverden 

Isabel tok meg med opp til sletten 

som på Quechua kalles Pukllanapanpa, 

lekeplass. Voksne 

pilegrimer leker og spiller ulike 

roller, og de må ta leken seriøst 

dersom Herren av Qoyllur Rit’i 

skal oppfylle ønskene deres. De 

fleste bygger små hus av steiner, 

noen selger husene de har bygget 

og andre kjøper dem. Andre 

spiller rollen som notar, og 

for små beløp skriver de ut papirer 

på eiendom, hus og biler 

med signaturer og stempler. 

Unge pilegrimer som ønsker seg 

en utdannelse, kan kjøpe seg 

universitetsvitnemål. 

For fire kroner kjøpte vi en 

bunke med hundredollarsedler 



og en bunke med tusendollarsedler 

hver, og så begynte vi å 

leke. 

Isabel kjøpte en bil i form av en 

stein for 3500 dollar, sertifikat 

og forsikringer. Hun overtalte 

meg til å kjøpe en tomt med hus i 

Cusco sentrum for 15000 dollar, 

og jeg fikk eiendomspapirene 

fra en notar. Isabel kjørte bilen 

sin inn på eiendommen min, og 

vi hadde en innvielsesseremoni 

for huset og bilen. Vi ofret vin, 

konfetti og røkelse til jorda slik 

folk i Cusco gjør for at de skal 

ha det bra i sine nye hjem. Vi 

ble kjent med naboene og så på 

noen menn leke med biler og bygge 

vei i åssiden. 

Etterpå ville Isabel kjøpe en 

datamaskin. Hun kjøpte en 

Pentium med flatskjerm og 

printer, alt i form av små steiner. 

Hun kjøpte også stereoanlegg, 

dvd-spiller, vaskemaskin og 

kjøleskap. I nærheten var det 

noen som benyttet sjansen til å 

gifte seg. En spilte rollen som 

prest og andre var vitner. De 

som stod rundt plystret bryllupsmelodien 

og en stein ble 

brukt som bryllupskake. 

På veien hjem snakket vi om det 

vi hadde gjort på lekeplassen, 

og jeg spurte Isabel om hun virkelig 

trodde at det virker. Isabel 

svarte irritert at: -Selvfølgelig 

må du tro på det! Hvis du tror, 

vil det gå i oppfyllelse. Hvis du 

ikke tror, vil det ikke det! 

Da jeg besøkte henne halvannet 

år etter, hadde hun fått vaskemaskin 

og mannen hadde kjøpt 

datamaskin til familien. De 

holdt også på å kjøpe bil.



30 31 



Med japanske pilegrimer til gudenes og buddhaenes fjell 

Pilegrimsfølget på vei mot toppen. Foto: Notto R. Thelle 

Av Notto R. Thelle, seniorprofessor 

ved Det teologiske 

fakultet, Universitetet i Oslo 

”Er du villig til å ofre livet for å 

søke sannhet og innsikt?” Dette 

spørsmålet møter pilegrimene 

på vei mot ett av Japans hellige 

fjell. Én for én blir deltakerne 

hengt utfor stupet for å bli 

prøvet om de er verdige til å nå 

helt frem. 

Det hellige fjell – verdens 

mytiske sentrum 

En hel dag hadde pilegrimsfølget 

beveget seg mot toppen. Underveis 

hadde vi gått gjennom svale 

skoger og dype kløfter, langs 

stupbratte gjel og tilgrodde stier. 

Bare i glimt hadde tåken revnet 

så landskapet åpnet seg mot toppene 

i det fjerne. 

Det var ingen vanlig fjelltur, 

men en tre dagers pilegrimsvandring 

til Storfjellet – Ômine 

– ett av de legendariske hellige 

fjell i Japan. Fjellet er ikke bare 

hellig fordi det er vakkert og 

overveldende - det er gudenes 

og buddhaenes sted. Helt siden 

vi renset oss i elven ved fjellets 

fot, har vi vært på vei bort fra 

den sekulære virkeligheten og 

nærmet oss ”den annen verden”. 

I Østens klassiske verdensbilde 

er verdens sentrum et gigantisk 

fjell, omgitt av ringformede hav 

og kontinenter der mennesket 

befinner seg i èn av utkantene. 

Sol og måne og planeter går i 

bane rundt fjellet. Under fjellet 

finner man underverdenen 

med helveter og demoniske 

skikkelser. Fjellets topp er 

gudenes og buddhaenes verden, 

det aller helligste. Vår vandring 

mot det hellige Storfjellet får 

mening fra denne mytologien: 

Vi er på en symbolsk reise mot 

selve verdens sentrum. 

I Østens klassiske verdensbilde er 

verdens sentrum et gigantisk fjell 

Moderne fjellasketer 

Jeg er på vandring med en 

gruppe menn - og noen få kvinner 

- som kaller seg yamabushi 

(de som holder til i fjellene). De 

fører tradisjonen tilbake til middelalderens 

asketer som brøt 

opp fra etablert religiøsitet: fra 

buddhismen som en kultus for 

staten og hoffet, fra det gjennomdisiplinerte 

munkelivet og 

fra de lærdes forfinede kultur. I 

stedet søkte de tilflukt i fjellene 

der de drev asketiske øvelser 

for å oppnå innsikt og magiske 

evner. Der mediterte de, de resiterte 

mantraer dag og natt, de 

stod under fosser, bodde i huler, 

herdet kroppen til det ytterste 

med faste og kulde og søkte 

guddommene på ensomme topper. 

Moderne yamabushi er stort 

sett vanlige japanere som følger 

vandringene til de gamle asketene. 

Tradisjonen var i ferd med 

å dø ut, men ble i moderne tid 

reorganisert i ulike ordener som 

til faste tider foretar pilegrimsreiser 

til hellige fjell. Askesen 

er dempet i intensitet, men symbolikken 

lever videre: Den som 

virkelig søker hellighet, må disi- 

plinere sinnet, rense seg fra verdens 

urenhet og være villig til å 

ofre alt for å nå frem. 

En mytisk verden 

Som deltakende observatør befinner 

jeg meg i en mytisk verden. 

Det begynte allerede med 

den første innvielsen i et tempel 

i Kyoto der denne ordenen har 

sin base. Der hadde man tent 

ildofferet som via buddhismen 

har tusenårige røtter tilbake til 

indisk religion. 

Noen timers bussreise senere 

begynner vandringen med 

det rensende badet i elven ved 

Storfjellets fot. Underveis er 

det stadig nye riter: innvielser, 

resitasjoner av hellige skrifter, 

tilbedelse ved helligdommer til 

ære for de gamle asketene, botsøvelser 

og symbolske prøvelser. 

Zange, zange - ”Gjør bot, gjør 

bot” - messer mennene øverst i 

den lange rekken av pilegrimer. 

Rokkon shôjô - ”La oss rense de 

seks sanserøttene” - svarer de 

langt nede. 

Etter en stund passerer vi under 

en gigantisk shintoportal, de 

tradisjonelle portene som mark- 

erer inngangen til helligdommer 

i Japan. Her er det fjellet som er 

hellig. Midtveis når vi en annen 

port som markerer at kvinnene 

ikke lenger kan fortsette. De 

gamle fordommene om at kvinner 

er mer urene enn menn, lever 

videre på enkelte steder som 

er særlig hellige. Kvinnene må 

gå en stor omvei rundt fjellet og 

møter oss først dagen etter på 

den andre siden. 

Et spørsmål om liv og død 

Fjellet blir brattere mot toppen. 

Vi må presse oss rundt farlige 

klipper og gjennom smale 

sprekker - mytiske symboler på 

død og ny fødsel. Tåken er i ferd 

med å lette. Den siste symbolmettede 

riten markerer at søken 

etter sannheten er et spørsmål 

om liv og død. Én for én blir 

pilegrimene hengt utfor stupet. 

To menn holder i bena, et tau er 

for sikkerhets skyld festet i en 

løkke rundt skuldrene. Der de 

henger over avgrunnen, skal de 

svare på spørsmål om de er villige 

til å sette livet inn på å søke 

Buddhas vei og nå den store 

opplysningen. 

Den siste 

symbolmettede 

riten markerer 

at søken etter 

sannheten er et 

spørsmål om 

liv og død. 

Hvordan skal jeg forholde meg 

til slike løfter? Jeg har vært med 

på hele vandringen. Lederen vet 

at jeg er kristen - til og med teolog 

og prest - og de andre har 

gledet seg over mitt nærvær som 

deltakende observatør. Jeg kjenner 

friheten som en gave og er 

viss på at de vil respektere min 

tro også i denne innvielsen. 

Ganske riktig. Der jeg 

henger over avgrunnen, lyder 

spørsmålet: ”Er du villig til å 

ofre livet for å skape forsoning 

mellom raser og religioner? 

Er du villig til å gi alt for din 

mester, Jesus Kristus?” Det er 

ganske sterkt å få slike spørsmål 

fra en buddhistmester. 

Den aller siste riten består i en 

seremoni for de av deltakerne 

som skal opptas i denne ordenen. 

De må svare på en rekke 

nye spørsmål før de endelig er 

fullverdige medlemmer og kan 

tre inn i den innerste kretsen. 

Verden ser annerledes ut 

Dagen etter bærer det nedover 

til verden igjen, på den andre 

siden av fjellet. De fleste skal 

tilbake til sitt kjøpmannskap og 

dagliglivets hektiske kaos. Har 

vandringen betydd noe for dem? 

Hva var det egentlig de søkte? 

Er de merket av det de har vært 

med på? 

Jeg skal ikke svare på vegne av 

de andre. Det har allerede gått 

noen år siden jeg deltok på denne 

vandringen. Men jeg kjenner 

fremdeles en iling av takknemlig 

glede over vandringens 

vennskap. Ritene var fremmede 

og mytologien tilhørte en annen 

verden. Men jeg vet at min verden 

så litt annerledes ut da jeg 

klatret ned på den andre siden 

av fjellet. 

”Er du villig til å ofre livet for å søke sannhet og innsikt?” Foto: Notto R. Thelle

PILEGRIMSSPOR - Pilegrim.info

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?