A side 1-5 (Atrium nr. 1- 2004 - Atrium - Universitetet i Bergen

mellom slakt ogpanegyrikkVil du lære om teaterkritikk og om hva Bob Dylan skulle i Norge i 1965, erKunstkritikk faget for deg.tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.nofagpresangtasjon:Eller, forresten. Kunstkritikk er ikke et egetfag. Det er et emnesamarbeid mellom krefteri noen fagmiljøer som lenge har ment atdet ikke har vært nok fokus på kritikk avkulturuttrykk i pressen og andre steder. Jegspør Hans Weisethaunet, førsteamanuensis imusikkvitenskap:- Hvem hadde ideen til emnet?- Vi var flere som hadde hatt en idé om åstarte et slikt emne. Opplegget har blitt tilsom et samarbeid mellom musikkvitenskap,teatervitenskap og mediefaget ved Universiteteti Bergen. Selv kom jeg inn i dette ut fra atjeg bidro til et nordisk forskningsprosjektom rockkritikk for et par år siden. Leif OveLarsen ved medievitenskap har gjort lignendeprosjekter om kulturjournalistikk, og Tor Trolieved teatervitenskap har lenge vært opptatt av atteaterkritikken ikke tar tilstrekkelig høyde forforskjellene mellom teater og litteratur.Lite fokus på kritikk- Er faget vokst frem av følelsen av at kritikk er litedebattert på Universitetet?- Ikke bare på Universitetet. Da jeg jobbetmed prosjektet om musikkritikk oppdagetjeg hvor lite som var skrevet om selvekritikervirksomheten. Kritikerne liker åkritisere andre, men det er generelt lite fokuspå kritikkens grunnlag og kriterier. Boka «PopMusic & The Press», redigert av Steve Jones,som kom ut i fjor og hvor vi hadde et litebidrag, er den første som fokuserer på detteinnen pop- og rock-feltet. Men kritikken sominstitusjon har sine røtter helt tilbake til 1700-tallet, sier Weisethaunet.- Ambisjonen er ikke nødvendigvis ensidigå utdanne kritikere, men rette fokus motkritikkinstitusjonen og dens kriterier som enviktig faktor i samfunnet, forteller han.- Er det rom for seriøs kritikk i dagens avispresse?- Ja. Men det spørs også hva man menermed seriøs. En artikkel eller kritikk blir ikkenødvendigvis mer seriøs om den er lang.Kunstkritikk byr blant annet på lærdom omkritikkens plass i historien, og studentene harblant annet fått utdelt kopi av kultursidene ien utgave av Dagbladet fra 1965. Kun ett blikker nok til å bekrefte troen på at ikke alt varbedre før: «Bohemen Bob Dylan til Norge 25.mai. Men hva skal han her?» står det å lese. Dekan også opplyse om at Dylan ser «temmeliguryddig ut». I samme utgave står det også ien anmeldelse av en Chet Atkins-utgivelseat «elektrisk gitar behøver nødvendigvisikke være gjennomtrengende bråkete mednerveslitende ekkovirkninger». Så vet vi det.Anmeldelsen fortsetter: «Du verden så mye42Bob Dylan: et temmelig uryddig hårfantom.tidens hårfantomer kunne lære av gitarspillved å lytte til denne platen». Jeg stiller derforWeisethaunet et svært ledende spørsmål:- Var vilkårene for kritikk bedre før, f.eks. på 50-,60- og 70-tallet?- Nei, jeg tror ikke det. Men kriteriene forkritikken har endret seg og er under stadigendring. Dette er nødvendig fordi uttrykkeneogså endrer seg. Innen musikk ser en f.eks. atkritikken også har bidratt til utvikling av nyeformer for journalistikk. Mange liker å tro at«alt var mye bedre før». Jeg tror man lurer segselv med den slags tanker. Problemet er snarereat formatering og design av medieprodukter(radio og TV), aviser og tidsskrifter ofte girden enkelte kritiker lite spillerom. Dettehar nok blitt verre de siste 4-5 åra, avslutterWeisethaunet.Chet Atkins: ikke et hårfantom. (Bildet er fra et notehefte.)