A side 1-5 (Atrium nr. 1- 2004 - Atrium - Universitetet i Bergen

ET FORSVINNINGSNUMMER av Dirk TeedingelIJeg våkner og det er natt og det er snø og noe mangler. Og hva det er vet jeg ikke. Men jeghusker en silhuett og silhuetten smyger seg lengre unna og hva den har gjort vet jeg ikke.Det er sne ute og det knirker i gulvet. En eneste lyd og den lager jeg. Jeg lager flere knirkog det føles virkelig.Ute er det spor bort fra huset. Det er noe kjent ved sporene. Jeg må ha laget dem selv,tenker jeg.Noe mangler og det er der ute. Et sted der ute. Det er viktig.Jeg går ut og følger sporene. De er ensomme. De er alene der ute. Men etter meg er deflere og det er en fin tanke.Det er snart grålysning og jeg går fremdeles etter sporene og jeg har gått langt. Silhuettengår der fremme og lager sporene og nå synes jeg jeg ser den. Jeg nærmer meg.Silhuetten er klippet ut av himmelen, den er en portal, den er en forbannelse. Den er renmaske. Den er sminke, den er veien ut av tankene.Hva er jeg? En klump. En håpløshet. Fravær.Jeg får musikk i hodet og jeg prøver å synge. Men jeg klarer det ikke og tonene kommerikke ut og jeg er stum. Mangelen vokser og blir tydelig og den danner mønstre. Jeg lukkerøynene mens jeg går og ser et virvar av små hindre og ekle dyr som skal overfalle meg ogjeg lar det skje og det føles herlig. Jeg lar dem begynne å spise meg. Noen av dem står ogler ustanselig. Det føles herlig.IISå lyder en mektig stemme, en mektig stemme som fra de store tinder. Dirrende og jegvekkes brått. Dette er ikke de vidunderlige ekle dyrene, nei dette er her og nå. Silhuettener meg og står foran meg og snakker til meg og den er mektig:«Si meg hva du hater og jeg skal si deg hvem du er. Jeg skal si deg hva du egentlig tenker,hva du egentlig vil skal skje. Jeg skal si deg hvem andre tror du er».Stemmen tar en pause. Jeg venter. Stemmen fortsetter.«Det var fint så lenge du var uten meg. Det var fint så lenge du hadde en lengsel. Du haddenoe helt alene. Du vet hva du hater, du vet hvem du er. Du vet hva du tenker, og hva duegentlig vil skal skje. Og du vet hvem andre tror du er. Du vet hvis du vil, men du vil ikke».Silhuetten forsvinner. Jeg er glad jeg ikke vil vite.37