seg mye spennende. Ting kan tyde på atTeedingel her går langt i å gjøre symbolskbruk av snø. For langt, vil sikkert noen si.Men refusjonen skjuler nok dessverre også e<strong>nr</strong>edaktør som søkte seg mot fransk åndsliv, og ensom anså de som søkte seg til andre tradisjonerog skoler, ikke bare passé, men nesten farlige.Dessverre er også dette verket antagelig tapt,og vi kjenner det bare fra enkelte avsnitt som erskrevet på løse lapper rundt om blant Teedingelseiendeler.En modernistisk poetKnust av redaktørens brutale avvisning, går hangradvis over til å skrive lyrikk, og i 1935 skriverhan det drømmende prosadiktet «Latter fra DetHinsidige» som omhandler Gerhard Björnsonsreise til dødsriket. Den for Teedingel nye formenskaper en ny optimisme, og reisen i diktet giret klarere fokus. Storheten i handlingen fåren nesten til å tenke på klassikerne og greskmytologi, og denne påvirkningen er tydelig forførste gang hos Teedingel. Navnet Björnsonhenspeiler muligens på vår norske dikterheltBjørnstjerne Bjørnson, uten at dette har blittbekreftet av Teedingel selv.Diktet ble likevel utsatt for betydelig slakt.En kritiker mente at Teedingel fikk «(…) greskmytologi til å virke tåpelig», og en annenmente at optimisme virkelig ikke var det mantrengte i «dagens politiske klima». Redaktørenav det litterære tidsskriftet som først publiserteTeedingel ble intervjuet, og han hevdet at dettevar det endelige beviset på at dikteren haddeskuslet bort en lovende karriere på symbolskfjas. Samtlige var også kritiske til den frieformen.I ettertid kan man se at diktet har sinesvakheter, og det kan kritiseres, om enn pået annet grunnlag enn på de rent formaleaspektene. Drømmeren og utopisten Teedingelkommer tydelig frem, og diktet kan til tidersynes noe naivt i sitt inderlige utgangspunkt.Likevel er det en stemning i diktet, som gir deten slags glede og livslyst.Møtet med NietzscheI 1936 begynner Teedingel for første gangå lese filosofi. Han sluker en del av Kant,men er skeptisk til filosofens moralfilosofi.Etterhvert leser han også Nietzsche, noe somskal komme til å forandre dikterens syn pådiktningen og seg selv. Mye av Nietzschesfilosofi, spesielt at maskene våre definerer hvemvi er, er fullstendig uforenlig med Teedingelsessensialistiske menneskesyn.I denne konflikten blir Teedingels sistedikt til. Diktet «Et Forsvinningsnummer» blirskrevet ferdig like før Teedingel blir smittet avtuberkulose og dør. Det utgis i et annet litterærttidsskrift posthumt, og skaper reaksjonergrunnet den frie formen.Imidlertid kan det i ettertid se ut som at diktenetil Dirk Teedingel ikke skapte reaksjonernok. Diktene hans forblir en godt bevart hemmelighet,og de er heller aldri oversatt til norsk*.Noe av dette skyldes at med kun to bevartedikt, ville en utgivelse av disse kun fylle noen få<strong>side</strong>r. Nettopp derfor har undertegnede oversattTeedingels siste dikt «Et Forsvinningsnummer»til glede for <strong>Atrium</strong>s lesere. Altså: Dirk Teedingel,for første gang på norsk.*Jeg er ikke noen profesjonell oversetter. Derfor eroversettelsen litt haltende og har litt knotete språkher og der. Dette beklager jeg, og utfordrer herved enprofesjonell oversetter til å gjøre en ny oversettelse,gjerne sammen med «Latter fra Det Hinsidige».
ET FORSVINNINGSNUMMER av Dirk TeedingelIJeg våkner og det er natt og det er snø og noe mangler. Og hva det er vet jeg ikke. Men jeghusker en silhuett og silhuetten smyger seg lengre unna og hva den har gjort vet jeg ikke.Det er sne ute og det knirker i gulvet. En eneste lyd og den lager jeg. Jeg lager flere knirkog det føles virkelig.Ute er det spor bort fra huset. Det er noe kjent ved sporene. Jeg må ha laget dem selv,tenker jeg.Noe mangler og det er der ute. Et sted der ute. Det er viktig.Jeg går ut og følger sporene. De er ensomme. De er alene der ute. Men etter meg er deflere og det er en fin tanke.Det er snart grålysning og jeg går fremdeles etter sporene og jeg har gått langt. Silhuettengår der fremme og lager sporene og nå synes jeg jeg ser den. Jeg nærmer meg.Silhuetten er klippet ut av himmelen, den er en portal, den er en forbannelse. Den er renmaske. Den er sminke, den er veien ut av tankene.Hva er jeg? En klump. En håpløshet. Fravær.Jeg får musikk i hodet og jeg prøver å synge. Men jeg klarer det ikke og tonene kommerikke ut og jeg er stum. Mangelen vokser og blir tydelig og den danner mønstre. Jeg lukkerøynene mens jeg går og ser et virvar av små hindre og ekle dyr som skal overfalle meg ogjeg lar det skje og det føles herlig. Jeg lar dem begynne å spise meg. Noen av dem står ogler ustanselig. Det føles herlig.IISå lyder en mektig stemme, en mektig stemme som fra de store tinder. Dirrende og jegvekkes brått. Dette er ikke de vidunderlige ekle dyrene, nei dette er her og nå. Silhuettener meg og står foran meg og snakker til meg og den er mektig:«Si meg hva du hater og jeg skal si deg hvem du er. Jeg skal si deg hva du egentlig tenker,hva du egentlig vil skal skje. Jeg skal si deg hvem andre tror du er».Stemmen tar en pause. Jeg venter. Stemmen fortsetter.«Det var fint så lenge du var uten meg. Det var fint så lenge du hadde en lengsel. Du haddenoe helt alene. Du vet hva du hater, du vet hvem du er. Du vet hva du tenker, og hva duegentlig vil skal skje. Og du vet hvem andre tror du er. Du vet hvis du vil, men du vil ikke».Silhuetten forsvinner. Jeg er glad jeg ikke vil vite.37