har en viss kulturell respektabilitet, men dennår bredt ut. Dessuten har man en tradisjonfor såper, Coronation Street har jo gått <strong>side</strong>n 50-tallet.Såpe-estetikk- Såpeoperaen har ikke karakter av å væreet avgrenset «verk», som tradisjonell estetikkforutsetter?- Formen kan kanskje kalles postmoderne,<strong>side</strong>n såpene i motsetning til klassiskefortellinger mangler en avslutning. Det harkonsekvenser av mange slag og det betyr atman må bruke andre kriterier i en vurderingenn på den klassiske fortellingen. Men deter jo andre forskjeller også, estetisk sett. «Ican’t watch it», sa Curtis Harrington, en avregissørene på Dynastiet, om såpene som gikkpå dagtid. Det var sloppy editing, sloppy filming,alt var slumsete, liksom. Dynastiet, derimot, varjo tatt opp på ordentlig film, og for Harringtonvar hele prosessen som for film. Han så på sinegen stil som correct.- Tror du at den spesielle uavsluttede formenhar bidratt til at såpeoperaer har blitt tatt alvorligav postmoderne forskere? Slipper de for lett unnanettopp fordi de ikke er estetiske objekter?- Nå mener jo jeg at såpeoperaer bør studeresfordi de sier noe viktig om samfunnet. De kangjerne slumpe til å si noe vel så viktig sommer marginale kunstuttrykk. De er ogsåekstremt populære, og vi kan ikke mene atalle disse menneskene som ser på ganskeenkelt er dumme. Har folk stemmerett, er dealtså myndige og må prinsipielt tas på alvor.The Dynasty Years var et forsøk på å vise atsåpeoperaer kan være interessante å studeresom «tidens tegn», tekster som i seg og rundtseg samler og uttrykker noen sentrale aspekterved sin egen tid.Professoren sier han lenge kalte segpostmodernist i Norge og modernist i utlandet.Han utdyper:- En av mine mest leste artikler, ««HighCulture» Revisited», skrev jeg etter å ha værten stund i Los Angeles. Jeg ble så lei av allepostmoderne idioter, som mente at alt var likemye verdt og at klasseskiller i kulturen var slutt.Jeg hevder i den artikkelen at det er vesentligeressurser innen den «høye» kulturen som manstort sett ikke finner i den lave. Det liggerdessuten ganske enkelt ofte mer arbeidstidbak seriøse kunstprodukter. En film eller tvserieav Ingmar Bergman har store mengdermenneskelig arbeid bak hvert eneste minutt.Det samme gjelder ikke for såpeserier flest,poengterer Gripsrud.- En episode av Hotel Cæsar spilles vel inn på éndag?- De bruker jo en stund på manus ogplanlegging, men en dags innspilling perepisode er jo lite. Det blir mer formelaktig nårman gjør det på den måten. Men det er flinkemanusforfattere, for all del. Noen av demihvertfall.- Det er vanskelig å skrive innen et slikt system, pået samlebånd.- Ja, det er godt håndverk, og det kan man jorespektere, mener Gripsrud.Såpeopera: Nesten liveGripsrud mener såpeopera-formen passerspesielt godt inn på TV.- Mange av de mest populære TV-ge<strong>nr</strong>ene erde som har en grad av liveness, eller samtidighet.Du vet, der står han reporteren og sier[Gripsrud snakker med tilgjort dyp amerikanskstemme]: «Today a man was shot, right herewhere I am standing right now», og så er det joingenting der lenger, det er bare mørkt, og liketer borte for lengst. Men det er live. Det liggeri TV-estetikken. Idealet er direktesending. Derløper Ivar Dyrhaug ut på scenen og later somdet er direkte i lureri-programmer som Beat forBeat. Og det er det samme med reality. Det blirsom en reportasje, og slik er det med såpeoperaogså. Det blir som om de bare tilfeldigvis har etkamera på sjefens kontor og et i resepsjonen,sier Gripsrud.Tiden er ute, og jeg tenker bare på alt jegskulle ha spurt om. Er såpeoperaene blittmindre konservative enn de var i gamledager? Hvorfor spurte jeg ikke om TV-serienesblandingsformer, som politiserier med handlingsom går utover én episode? Hvorfor kom jegikke med et oppfølgingsspørsmål om TwinPeaks da vi først var inne på kreativ utnyttelseav ge<strong>nr</strong>en?Det er nesten så vi må skrive en artikkel til.Kilder/videre lesning:Allen, Robert C.: Speaking of Soap Operas, Chapel Hill: University ofNorth Carolina Press, 1985Cassata, Mary B.: «The Soap Opera» i: Rose, Brian G (red.).: TVGe<strong>nr</strong>es, Westport, Connecticut: Greenwood Press, 1985Gripsrud, Jostein: The Dynasty years: Hollywood television andcritical media studies, London: Routledge, 1995Gripsrud, Jostein: ««High Culture» Revisited», i: Cultural Studies,3(2), 1989Gjengen fra Dynastiet, den første såpeoperaen sendt på norsk TV.34
den forsvunnede dikterenDet er gode grunner til at du ikke har hørt om Dirk Teedingel.tekst: Even OnsagerEven.Onsager@student.uib.nofoto: Bas Teedingel og Hilde BøDirk Teedingel er en spesiell person i europeiskåndsliv. Han ble født i Amsterdam i 1910 inn ien fattig familie. Faren var fabrikkarbeider ogmoren jobbet for luselønn som stuepike på etlokalt pensjonat. Likevel var Teedingel-familienen harmonisk og kjærlig familie i Dirks tidligebarneår: «Mor og Far passet godt på meg, oglot meg drive med mitt, selv om vi hadde detvanskelig», skriver Teedingel mot slutten avsitt liv.NovelleåreneI sine første leveår skal Dirk ha vært sværtupraktisk, med liten kjennskap til livetsrealiteter. Innen matlagning var han enkatastrofe og hadde ingen anelse om hvilkeingredienser som passet sammen, eller hvorlenge mat skulle kokes eller stekes. Han skalogså ha hatt dårlig koordinert kroppsmotorikk,og veltet konstant løse gjenstander og knustetallerkener. Kanskje var det denne manglendebeherskelsen av livets trivielle aspekter somgjorde at han søkte tilflukt i bøker og forble enupraktisk drømmer for resten av sitt liv.Svært lite annet vites om Dirk Teedingelsunge år. Han dukker opp som 20-åring etterå ha fått novellen «Den Salige Byen» publiserti et litterært tidsskrift. Redaktøren skriver tilTeedingel: «På tross av Deres unge alder, (…)har De en sikker språkføring. Spesielt liker jeg(…) Deres fragmenterte beskrivelser av la viemoderne». Den fragmenterte skrivestilen varaltså på plass allerede da, og det er derfor syndat denne novellen er tapt for ettertiden etterat redaksjonslokalene til tidsskriftet brant nedunder annen verdenskrig. Ingen eksemplarerav det aktuelle nummeret av tidsskriftet erfunnet av Teedingel-forskere. Dette er et storttap, da denne, hvis den er av den standarde<strong>nr</strong>edaktøren tydeligvis mener den er, kunneha gjort Teedingels univers tilgjengelig for etstørre publikum.Dirk og snøenEtter denne debuten som kortprosaforfatterDirk Teedingel som barn.går han mer og mer bort fra å beskrive livet istorbyen, og later til å la det øde og det kaldebli sitt fremste kjennetegn som dikter. Hanutvikler en interesse for Norden og for snø,og ser på snødekte vidder som et tegn på denultimate fremmedgjøring.Omtrent på dette tidspunktet, i begynnelsenav 30-årene, er det at han fatter interesse forKnut Hamsun. Og etter å ha kommet over enutgave av Markens Grøde i originalutgave prøverhan sågar å lære seg norsk. Man kan nestense Dirk Teedingel for seg, på det knøttlillebarnerommet som han stadig vendte tilbaketil grunnet pengeproblemer, sittende ved detflakkende lyset og lese Markens Grøde paralleltpå norsk og nederlandsk, for å lære seg dette,for ham, mystiske språket. Hans fantasi omhvordan det kalde nord er later til å være denfremste drivkraften i hans diktning i denneperioden. På snødekte vidder og i øde landskapmøter mennesker seg selv.Dette var ikke en populær overgang. Densamme redaktøren skriver i refusjonsbrevet:«… Og hva er så dette? Et indre drama?Metafysiske betraktninger rundt ensomheten?Dette makkverk mangler fullstendig (…) målog mening. Mange likte Deres første novelle forskildringen av la vie moderne, kombinasjonen avungdommelig dialog og fremmedgjøring. Herer det bare symbolsk fjolleri igjen, (…) i et verkfullstendig blottet for spenning».Dette er en hard kritikk. Men det kan være,og her risikerer jeg å få andre Teedingel-forskerepå nakken, at den har noe for seg. I spenningenmellom letthet og tyngde kan det skjule35