A side 1-5 (Atrium nr. 1- 2004 - Atrium - Universitetet i Bergen

var for mange amerikanere for fjernt, for langtborte til å gjøre særlig inntrykk. Japanernesaggresjon i Stillehavet og Asia var noe somkunne fattes, og etter ødeleggelsene vedPearl Harbor i 1941 begynte for alvor deamerikanske interessene å bli truet. USA fikkmed dette krigen farlig nær og trengte å samlefolket mot én fiende. Propagandaen fremstiltekrigen på kontinentet som en «familiefeide»som egentlig ikke var noen trussel mot denvestlige sivilisasjon. Krigen i Asia ble beskrevetsom en krig mellom «orientalske raser» (lesjapansk) og de «siviliserte vestlige raser» omverdensherredømme.Karikaturtegnerens maktEn slik holdning ga selvsagt utslag i samtidensHollywood-filmer. Nesten som en fast oppskriftble det i filmer presentert gode tyskere, godeitalienere og endatil gode nazister, men en«god japaner» var det sjelden snakk om. Nårkarikaturtegnere skulle tegne aksemaktene fikkden tyske fienden Hitlers ansikt, den italienskefikk Mussolinis mens den japanske fienden fikket homogent «japansk» uttrykk: korte, runde ifjeset, store utstående ører, «tennene på tørk»og med et skulende blikk bak tykke, rundebrilleglass.I Europa hadde fienden betegnelsen nazisterog fascister, ikke tyskere og italienere. I Asiavar nasjonaliteten japaner, eller bare «jap», dettilsvarende. Betegnelsen «jap» (på norsk «japse»)viste ikke bare til soldatene eller japanere somnasjon, men det refererte til japanere somasiater, «de gule».Det underlige er at det ikke tok lang tidetter krigen før gode bånd ble knyttet mellomUSA og Japan. Mye av forklaringen ligger heri spenningene som oppstod på grunn av Denkalde krigen og både Japan og USAs behov foren alliert i Asia. Spesielt tydelig ble dette i årene1950-54, hvor USA brukte Japan som base for åstanse «den røde fare» i Korea.Kunstig hatDette viser at mye av hatet mot japanere var etkunstig resultat av krig og propaganda. Dettebetydde likevel ikke at rasismen ganske enkeltforsvant. Det man så var en ekstraordinærfostring av rasistiske stereotyper. Tankemønstresom gjør dreping lettere kan i mer stabile tider,med en viss modifikasjon, gjøre paternalismensterkere. Hatet mot én stereotype kan, medvisse modifikasjoner, overføres til nye fiender.