Nr.2 2010 - IF

d a n n i n g s o p p d r a g e td a n n i n g s o p p d r a g e t«Nysgjerrigheten er enavgjørende forutsetning forå skape gode møter mellommennesker»Dannelse et stort begrepVi har for eksempel aldri bildekritikk, vi underviser hellerikke i regler for komposisjon, men vi bruker mye tid påå samtale om bilder – hva vi ser, tenker og føler. Ingenelever får sine bilder slaktet, aldri rangert opp mot andrebilder. Vi som lærere og veiledere møter elevene medoppriktig nysgjerrighet og spør etter historien eller barespontant lager vår egen fortelling ut fra hva vi ser i bildet.Og vi driver konsekvent med positiv feilretting, det ernesten aldri nødvendig å peke på hva som har gått galt.Ofte tar det litt tid før elevene skjønner at ingen vil hoggehodet av dem, men etter hvert blir de tryggere og tar fleresjanser. Så tør de å følge sin egen intuisjon, stopper ved enplutselig aha-opplevelse, nøster på en tråd de normaltville latt bli.– Og dette er dannelsesarbeid?– Det er det. Man peker på at folkehøgskolen har dannelsesom mål. Det er en veldig inspirasjon å tenke på det, synesjeg, men samtidig er begrepet så stort og mangfoldig medalle sine aspekter at jeg er nødt til å konkretisere dennestore utfordringa på min måte. Da griper jeg til vårtgrunn leggende behov for nysgjerrighet, vår drivkraft forå finne ut av ting. For meg som fotograf – og som menneske– starter alt der. Klarer jeg å holde ved like min egennysgjerrighet, kan jeg bli et undrende menneske. Da kanjeg trene på å være åpen overfor andre – og så kan jegkanskje forstå noe av hvordan våre liv henger sammen. Destørste øyeblikkene mine som lærer i folkehøgskolen, ernår jeg ser at elever blir kritiske til egne opplevelses ferdigheter.At de blir nysgjerrige på å finne ut mer om verdenrundt seg. Da er vi i nærheten av det som er prosjektet vårti dette skoleslaget.– Men har ikke nysgjerrigheten også en stygg tvilling?– Det kan du godt si, men det gjelder å gjøre seg bevissthva som er det ene og hva som er det andre. Ved fotolinjenevåre snakker vi mye om hvordan vi skal møteandre mennesker og hvordan vi skal omtale dem. Vivurderer sammen hvilke historier som er verdifulle å tavidere. Det helt avgjørende er å ha en god hensikt, men altdette kan gjøres til gjenstand for samtaler. Lærerikesamtaler.Forbløffende resultaterPeder Pedersen har fartstid som fotolærer både i videregåendeog folkehøgskolen, men han er ikke i tvil om hvorhan trives best.– Jeg var gjestelærer ved Hadsel folkehøgskole seint på90-tallet, og oppdaget at jeg der kunne vektlegge fotografensrolle på en helt annen måte enn jeg var vant til. I denvideregående skolen handla det om fagpensum, om detekniske aspektene ved fotografering og ikke minst omkarakterer. For elevene gjaldt det rimelig nok å knekkekodene som ga utslag på vitnemålet. Det slipper vi.– Ja, det understrekes til stadighet at folkehøgskolenhar stor pedagogisk frihet, men klarer dere å utnyttedenne friheten i det daglige?– Absolutt. Min erfaring fra videregående skole er at manikke kan bevege seg mye før det spørres: Er dette pensum,får vi dette til eksamen? Slikt skjer ikke i folkehøgskolen.Her er det mulig å forfølge fotografens rolle, og gjennomdet finne ut hva bildene sier oss. Her kan vi gi rom for detuforutsigbare, noe som er omtrent umulig i den videregåendeskolen fordi det uforutsigbare ikke kan gi grunnlagfor karaktersetting. Vi kan tillate oss å følge tråder vi ikkevet hvor ender, eller om de ender noe sted i det hele tatt.Det er sånne prosesser som fører til de mest forbløffenderesultatene, slik de for eksempel kommer til uttrykki bloggen «Pinsam tystnad» som våre elever har dreveti flere år.– Du snakker mye om fotografens rolle, hvorfor er detså interessant for deg?– Fordi det er mennesket bak kameraet som betyr alt.Bruksanvisninger kan alle lese og de grunnleggendeteknikkene kan læres hvor som helst, men i folkehøgskolenkan vi arbeide med holdninger, forståelser,til nærmelser på et mye friere grunnlag enn andre steder.På den måten blir også fotofaget et godt redskap for å drivefolkehøgskole. Vi har nettopp vært på fotosafari til Eggumlenger vest i Lofoten. Der banka Signe, en av våre eleversom kommer fra Hallingdal, på ei dør og blei invitert inntil en mann på 94 år. Det blei selvfølgelig bilder av det,men møtet mellom de to er enda mye større enn fotografiene.Den gamle mannens fortellinger om krigen ogkjærlig heten og livet på Eggum – ogSigne sine fortellinger tilbake.– Opplever du at det er enmotsetning mellomfolkehøgskolens klassiske idealerog det økende kravet fra elever oglærere om fagspissing?– La meg begynne i andre enden: Alleforstår at en musiker må trene hvisdet skal komme annet enn støy frapianoet. Med fotografering forholderdet seg annerledes. Her kan alleknipse noe som til forveksling liknerordentlige bilder med en gang.Men like fullt gjelder kravet omtrening også på dette området.Foto graf ene må bevisstgjøres hva somer deres språk, hvordan de forteller eihistorie. For å vite dette må man opppå et skikkelig faglig nivå, men daåpner også foto seg for allmennediskusjoner. Så hva er egentligmot setninga mellom ideal ogvirkelighet da?«I folkehøgskolen kanvi arbeide med holdninger,forståelser,tilnærmelser på etmye friere grunnlagenn andre steder»Reset førnytt skoleårDet er en skjevhet i en rektors arbeidsår, en slagsparallellforskyvning, som ansporer meg til å tenkeover det jeg holder på med.a v b r y n j a r t o l l e f s e nKanskje kan den minne om det enforfatter erfarer i sin virksomhet?Han leverer, etter mye strev, sittmanus til forlaget, og går deretteri gang med et nytt prosjekt. Imensvaskes teksten hans, og ordenebrekkes om til ferdige sider, før dethele blir til bok som lanseres foroffent ligheten. Da, innbiller jeg meg,er imidlertid forfatteren tungt inne isitt nye foretak. Han hører støyen framottakelsen, ser opp fra pc’en sin ogspoler tilbake idet han prøver å huskehva han holdt på med forrige gang.Jeg kan ikke vite sikkert om det ersånn forfatteren har det, men hvishan på denne måten strever medindre vekslingssider i sitt liv, da harvi noe felles.For mitt vedkommende handlerdet om elevopptaket i februar ogmars. Denne årlig tilbakevendendeøvelsen bringer alltid uorden i livetmitt. For akkurat idet jeg burdekonsentrere hele innsatsen omå gjennomføre det intense folkehøgskoleåretvi er inne i, så flytter jegblikket til neste høst. Det som skjerrundt meg på skolen blir langsomtmer diffust, og de nye utfordringenetar plass i hodet mitt. En viss logikker det jo i at verden arter seg på dennemåten, og så gir det som sagtanled ning til litt vemodig refleksjon.For eksempel om danning. Detteforlokkende begrepet som vi har gjorttil vår fane og vår fortrøstning. Ikkefå diskusjoner har vi hatt om emnetpå vår skole i løpet av året, og vi harhenta atskillig motivasjon i vår tru påat vi står i en meningsbærendetradi sjon. Vidløftige opplegg har vigjennomført i møte med elevene, oglagt til rette for at alle, absolutt alle,skal få muligheten til å gjøre nye ogviktige oppdagelser – i opphøydfor vissning om at det er nettopp detmennesket vil.Så går jeg i gang med å lesesøk nadene for neste år. De er tallrike,og de fleste søkerne følger oppfordringaom å fortelle hvorfor de vil påfolkehøgskole. Men her er det ikkemye rop om dannelse, gitt. Her er detfart og spenning og bort heimefra ognye venner og lei skolegang og friårog jeg veit ikke hva jeg vil. Og dette erdet som er utgangspunktet for nesteår, akkurat som det var det i år. Godtda, at vi bevarer trua. For meddannelse er det som med fisk oggudsord, tenker jeg, den må luresinn i mennesket. Det er vel knaptnoen sensasjonell observasjon at våre7.000 elever ikke flokker seg omfolke høgskolen i søken etter danning,men det gir en verdifull korreksjonå bli minnet om dette midt i skoleåret.Da framstår nemlig de småseirene i løpet av høst- og vår semestrenesom betydningsfulle, og manforstår at det er avgjørende å trykkehardt på reset-knappen før man girseg i kast med et nytt skoleår. Slik gårmenneskeheten framover.1819