<strong>Strinda</strong> den gang da Årbok for <strong>Strinda</strong> <strong>historie</strong>lag 2010Blekkansvingen. I forgrunnen er Dalheimområdet med gården Stokkenget nærmest <strong>og</strong> Tunet, Engen<strong>og</strong> Østengen bak (se Årbok 2008). Foto: Telemark Flyselskap. Kopi fra www.flyfotoarkivet.no.Blekkansvingen i kombinasjon medPresthusveien, var ingen enkel løsningpå et veikryss. På grunn av at traséen tilden gamle <strong>Jonsvannsveien</strong> lå betydelighøyere enn Presthusveien, ble det her enkneik i veibanen som gjorde det vanskeligfor kjøretøy som kom fra Presthusveien<strong>og</strong> skulle til Jonsvatnet. De fikkbåde en 120 graders sving <strong>og</strong> en litenoppoverbakke å hanskes med for å kommeseg inn i <strong>Jonsvannsveien</strong>.Mot JonsvatnetBare vel hundre meters kjøring fraTeslimyr gård, passerer vi et interessantnybygg i naturstein - nemlig Solbakkenbarnehage. For oss gamle Jonsvannsbyggerer det et mysterium hvordan Solbakkenved Jonsvatnet har fått en”<strong>navn</strong>ebror,” her på den flate Teslimyra.Da Solbakken skole - som nettopp låved Solbakken - ble revet <strong>og</strong> erstattetmed en ny skole ved Osbakken, fikkdenne nye skolen - av en eller annenukjent grunn - ikke <strong>navn</strong>et Osbakkenskole, men Solbakken. Dette <strong>navn</strong>et ble<strong>og</strong>så tatt i bruk av en barnehage, sometablerte seg i det tomme forretningsbyggetpå Osbakken. Da denne barnehagenflyttet inn i sitt nye, flotte <strong>og</strong>interessante bygg på Teslimyr, fulgteSolbakken<strong>navn</strong>et med - som nissen pålasset. Det er dessverre helt tydelig atgamle, vakre <strong>og</strong> vel innarbeidede steds<strong>navn</strong>kan flyttes på av hvem som helst<strong>og</strong> knyttes til steder med andre <strong>navn</strong>. Tilovermål har vi ingen myndighet somkan gripe inn når slike steds<strong>navn</strong>overgrepskjer.Denne lille utblåsing hindrer oss ikke påden videre ferd. Vi er nå kommet til fo-68
<strong>Strinda</strong> den gang da Årbok for <strong>Strinda</strong> <strong>historie</strong>lag 2010ten av Fortunalia - et parti av <strong>Jonsvannsveien</strong>som vinters dag har bydd denveifarende på mange utfordringer. Navneter utledet av gården Fortuna vestre,som ligger midtveis i bakken. Helt til etstykke ut på 1960-tallet var det her bådehønseri <strong>og</strong> pelsdyrfarm i tillegg til denvanlige gårdsdriften. Om sommerengikk hønsene ute i store innhegninger,<strong>og</strong> veifarende stoppet ofte opp for å sepå ”den store hvite flokk” av italieneresom storkoste seg i frihet <strong>og</strong> fordragelighet.Veifarende av ulike slag, somikke visste <strong>navn</strong>et på Fortunalia, kalteden for “hønhusbakken” i det de mentedette <strong>navn</strong>et passet utmerket godt til etområde med så mange kaklende hønslike ved veien. Men Fortunalia hadde<strong>og</strong>så noe annet å ”by på,” som var vel såkarakteristisk som hønseriet - nemligrevlukta. Kom du med bussen fra byenen sommerdag, <strong>og</strong> nærmet deg sluttenpå Teslimyrsletta <strong>og</strong> med luftdraget frasyd eller vest, fyltes bussen av en sterkodør som minnet om en blanding av salmiakk<strong>og</strong> en rekke andre sterke dufter.Årsaken til denne ”velkomsthilsen” varalle revfarmene i området. I tillegg til deto store “industrielt” drevne farmene iTesliåsen <strong>og</strong> Stokkåsen, hadde vi <strong>og</strong>såen rekke småfarmer både på gårdenKarlsheim ved foten av Fortunalia, beggeFortunagårdene, småbruket Karlshaugpå toppen av bakken, Vikåsen <strong>og</strong>Sæterbakken gård – til sammen 8 revfarmermed over 1000 avlsdyr, <strong>og</strong> minstdet tredobbelte etter at hvalpingen varoverstått på vårparten (se Årbok 2005).Snudde vinddraget til nordøst, forsvantimidlertid revlukta opp i <strong>Strinda</strong>marka,men ble da i stedet erstattet med den karakteristiskeRanheimslukta - det varomtrent som å velge mellom pest <strong>og</strong> kolera.Det ”positive” ved Ranheimsluktavar at den varslet godvær over en lengereperiode, noe som sjelden slo feil.Vi som bodde i området, var så vant tildette at vi reknet det som en naturlig delav vårt nærmiljø. Men folk som for førstegang stiftet bekjentskap med ”reveparfymen”var ikke udelt begeistret oversitt første møte med Fortunalia. Nå erbåde hønseriet, revlukta <strong>og</strong> Ranheimsluktaen saga blott.Ved passeringen av Vikerauntjønna erdet grunn til å mimre litt om issagingensom foregikk her hver vinter. Gjennomhele mellomkrigstiden <strong>og</strong> til en godstund etter krigens slutt var Vikerauntjønnaen god <strong>og</strong> sikker vinterarbeidsplass,med Karl Selmer (på gårdenOvervik, Ranheim) som en en grei <strong>og</strong>pålitelig arbeidsgiver (se Årbok 2005).Vikerauntjønna var <strong>og</strong>så den gang da etfantastisk godt gjeddevann. Jeg har selvsom gutt <strong>og</strong> tenåring landet mange storegjeddebeist, ofte opp til 10 kg. Hver vårhadde tusener av frosk stevnemøte langstjønnas bredder, <strong>og</strong> det foregikk ikkehelt lydløst. Jeg bor selv ca. en halv kilometerfra tjønna - på Sæterbakken.Stod vi ute på gårdsplassen en lun <strong>og</strong>stille vårkveld, hørte vi kvekkingen frafroskefesten som en vedvarende kakafoni.Nå er det ikke lenger mulig å oppleve69