Menneskerettigheter, selvbestemmelsesretten og andre sentrale ...

GÁLDU ČÁLA 3/2007konvensjonen. Resultatet av møtet i oktober2006 var imidlertid svært skuffende. Istedet for å prøve å avslutte arbeidet medsamekonvensjonen, ble det besluttet at detre landene skulle studere konsekvenseneav samekonvensjonen i et år. Denne beslutningenvar svært uheldig. Det kan ikkebeskrives som annet enn absurd at Finland,Norge og Sverige, som internasjonalt likerå fremstå som forkjempere for menneskerettigheter,må drive med analyser for åvurdere konsekvensene av å respektere etspesifikt samfunnssegments menneskerettigheter.I tillegg vil konsekvensutredningenekun forsinke godkjenningen av samekonvensjonen.Statspartenes ministrer medansvar for samespørsmål og presidentenei sametingene vil møtes igjen i november2007 for å drøfte samekonvensjonensfremtid. Forhåpentligvis vil de innta en merproaktiv holdning denne gang.Som i de fleste andre land med en urbefolkning,har problemstillingene knyttettil samene hatt en tendens til å få politiskeovertoner. Som indikert av responsen påhøringene, er det tydelig at store segmenterav den ikke-samiske befolkningen i desamiske områdene vil forsøke å overbevisestatene om at de ikke skal vedta samekonvensjonen.Liknende fremstøt vil kommefra offentlige instanser, selv om man burdekunne stole på at disse vil respektere menneskerettigheterog at de også vil værenøytrale i konflikter mellom samene og denikke-samiske befolkningen. 98 Som fremhevetovenfor, er samekonvensjonen imidlertidutarbeidet av de beste eksperter på folkerettensom Finland, Norge og Sverige harå frembringe. Selv om en del institusjonerhar bedt statene ikke ratifisere konvensjonen,har ingen av disse nektet for at tekstener velformulert med gode argumenter. Dehar heller ikke klart å angi hvor tekstenikke er i samsvar med etablert folkerett angåendeurfolks rettigheter. I tillegg har detre landene investert mye politisk kapital isamekonvensjonsprosessen. Som svar påoppfordringer fra samer om å iverksettetiltak i saker som er viktige for det samiskesamfunn, har statlige representanter desiste årene ofte hevdet at dette vil bli løstmed samekonvensjonen. Internasjonaltfølger representanter for stater og urfolksamt FNs avtaleorgan og andre organ nøyemed for å se om Finland, Norge og Sverige- ved å ratifisere samekonvensjonen - taret langt skritt mot å løse det eneste størremenneskerettighetsproblem som gjenståri disse tre landene; nemlig rettighetene tildet samiske urfolk. Også innen rettsvitenskapenblir samekonvensjonen fulgt medstor interesse.Som konklusjon kan det sies at samekonvensjonen- mer tydelig enn noenperson, institusjon eller tekst tidligere hargjort - stiller følgende spørsmål til Finland,Norge og Sverige: vil de tillate at samiskeproblemstillinger fortsatt blir politiserteller vil de endelig vedta en samepolitikkbasert på prinsippene om ikke-diskriminering,respekt for menneskerettigheteneog en rettsstat? Jeg skulle gjerne svartbekreftende på dette spørsmålet. Nårkonsekvensanalysene en gang blir sluttført,kan de sanne forkjemperne for menneskerettighetene,som også er tre av de rikestelandene i verden, kun trekke den konklusjonat prisen som må betales for å avslutteden århundre lange diskrimineringen avdet samiske folk ikke er for høy. Hvis ikkevil disse landenes internasjonale retorikkom menneskerettigheter kun være å kasteblår i folks øyne siden de nordiske landeneikke bare støttet, men faktisk var noenav de største forkjemperne for den nyligvedtatte urfolksdeklarasjonen. FNs urfolksdeklarasjongår mye lenger når det gjeldervern av urfolks, inklusiv det samiske folks,rettigheter enn det samekonvensjonen gjør.Ettersom de nordiske statene aktivt støttetFNs urfolksdeklarasjon, må det være rimeligå forvente at de også umiddelbart vedtarsamekonvensjonen. Jeg stoler dermed påat de finske, norske, svenske og samiskfolk i overskuelig fremtid setter seg ned ogsignerer en samekonvensjon som verkenhar blitt fortynnet nor redusert sammenlignetmed den versjonen som ble fremlagt avekspertgruppen.98 Slikt press har så langt forhindret Finland og Sverige i å ratifisere ILO-konvensjon nr. 169.37