Menneskerettigheter, selvbestemmelsesretten og andre sentrale ...

GÁLDU ČÁLA 3/2007grensen mellom Norge og Sverige kraftigredusert ettersom den juridiske situasjonenfortsatt er uavklart.Denne situasjonen er selvsagt ikketilfredsstillende ettersom oppdelingen avbeiteland ikke følger de naturlige grensene.Dersom jeg bruker den norsk-svenske situasjonensom eksempel, er det forholdsvisgode sommerbeiter på den norske siden avSápmi, mens den svenske siden har storeskogsområder som egner seg til vinterbeite.Den tradisjonelle samiske reindriftssyklusenkrever naturligvis tilgang til begge.Stengingen av landegrensene medfører atsamenes reindriftsvirksomhet blir mindreeffektiv enn nødvendig. I tillegg krever denkunstige oppdelingen av Sápmi at reindriftsnæringentvinges mot en praksis somikke alltid fullt ut respekterer det samiskefolks tradisjoner, vaner og sedvanerettknyttet til reindriftsnæringen, noe somer til skade for siida-systemet og dermedtruer selve grunnsteinen i det samiskesamfunn.Samtidig må man jo ta hensyn til at samiskesamfunn nå har vært aktive i mangeår i områder som tradisjonelt har tilhørt etannet samisk samfunn før stengingen avgrensene og tvangsflyttingen av den samiskebefolkningen. Det er selvsagt umuligå tvinge disse vekk uten hensyn til hvordande forsatt skal kunne drive sin tradisjonellenæringsvirksomhet. Det er likevel minmening at samene skal jobbe aktivt mot entilbakevending til en reindriftsnæring hvorbeiteretten er basert på sedvane og ikke etresultat av en vilkårlig statlig regulering.Dette er også standpunktet som hevdes isamekonvensjonen.«Stengingen av landegrensene medførerat samenes reindriftsvirksomhet blirmindre effektiv enn nødvendig.»Artikkel 43 (1) fastsetter at sedvane ergrunnlaget for samisk reindrifts beiterett,også på tvers av landegrensene. 52 Detteinnebærer med andre ord at når det gjelderreindriftsnæringen, fjerner samekonvensjonenlandegrensene og gjeninnfører ialt vesentlig samisk sedvanerett knyttet tilbeiterett som bekreftet av Lappekodisillen.Artikkel 43 (2) forklarer så at samiskesamfunn kan bytte beiteland 53 seg i mellomhvis det er hensiktsmessig. 544.2.7 Rettigheter knyttet til språk ogutdannelseSamekonvensjonens artikkel 23 beskriverdet samiske folks grunnleggende språkrettigheterog artikkel 24 omsetter disserettighetene til statlige forpliktelser. Artikkel23 (1) kunngjør at samene har rett til åbruke, utvikle og revitalisere sitt språk ogsine tradisjoner. Etter artikkel 23 (2) harsamene også rett til å bestemme og vedlikeholdesamt få offentlig aksept for sine navnpå personer og geografiske steder. Artikkel24 fastsetter så i samsvar med detteat statene har en plikt til aktivt å fremmede rettighetene som omhandles i artikkel23. Statene skal spesifikt garantere at detsamiske språk kan brukes i kontakt meddomstoler og forvaltningsmyndigheter ide samiske områdene, 55 og skal fremmeutgivelse av litteratur på det samiske språk.Etter artikkel 25 skal statene skape et miljøsom fremmer en uavhengig samisk medie–politikk. 56 Statene er videre forpliktet til å52 I tillegg klargjør artikkel 43 (3) at disse rettighetene basert på sedvane har forrang over eventuelle statlige avtaler om beiterett på tvers av landegrenser.53 Dette er ingen ny praksis. Det samiske folks sedvanerett knyttet til reindriftsnæringen har et omfattende regelverk angående gjensidig omforent bytting av beitelandmellom forskjellige samiske samfunn.54 Ekspertgruppen ble enig om artikkel 43 nesten uten debatt. Artikkel 43 som den nå fremstår i samekonvensjonen, ble utarbeidet rett etter et møte som ekspertgruppenhadde i november 2004 med gruppen av norske og svenske forhandlere som jobbet med en mulig ny avtale om reindriftsaktiviteter på tvers av landegrensene som skulleerstatte den utgåtte avtalen fra 1972. (Denne forhandlingsgruppen som inkluderte både statlige og samiske representanter, har blitt satt sammen på nytt etter dennetid.) Dette møtet medførte at samekonvensjonens ekspertgruppe nesten fikk sjokk. Etter å ha hørt argumentene fra noen av medlemmene i forhandlingsgruppen foren grenseavtale, bestemte en enstemmig ekspertgruppe at det var nødvendig å inkludere en artikkel i samekonvensjonen som understreket det grunnleggende faktumat samiske reindriftsrettigheter alltid har vært basert på sedvanebruk av samene, også når reindriftsaktivitetene skjer på tvers av landegrenser. Det faktum at samiskerepresentanter kan argumentere mot dette grunnleggende faktum, og dermed konkludere med at grensen bør være mer eller mindre stengt, er noe jeg finner sværtskuffende. Dersom samene begynner å gi opp standpunktet om at retten til våre tradisjonelle land-, vann- og naturressurser bygger på tradisjonell bruk av disse, har debegitt seg ut på ville veier. At samene ikke har klart å komme til enighet angående reindriftsaktiviteter på tvers av landegrensene, kan bare beskrives som en forsømmelsefra det samiske folks side. Det er som beskrevet ovenfor riktig at den nåværende situasjonen er et resultat av tidligere urett begått mot samene av kolonistene, men det erogså sant at dersom samene i dag kunne enes om reindriftsaktiviteter på tvers landegrensene, ville sannsynligvis Norge og Sverige ikke sette seg i mot å løse saken på denmåte som samene foreslår. Det er med andre ord samene selv som ikke er i stand til løse våre egne interne problemer. Dette er dermed nok et eksempel på at det å skulleutøve den sterkt etterlengtede retten til selvbestemmelse ikke alltid er noen lett sak. Og jeg gjentar at overgangen til den tradisjonelle fordelingen av beiteland også påtvers av landegrensene må skje gradvis med behørig hensyn til rettighetene og interessene til reineierne som har flyttet inn i et beiteområde etter stengingen av en grenseeller som har blitt tvangsflyttet til dette området.55 Denne retten gjelder også for ankedomstoler og myndigheter utenfor det samiske området dersom saken har opphav i en institusjon plassert innenfor det samiske folkstradisjonelle territorium.56 Også her kan det argumenteres for at denne spesifikke bestemmelsen burde vært plassert i kapitlet som omhandler selvbestemmelse.22