Giverglede 3/2001 - Norges Blindeforbund

9i bakhodet ognakken var flerretopp. Barnet lå 11timer på operasjonsbordetførhun ble lagt irespirator. Etter tomåneder på sykehus måtteMadeleine begynne forfra ogblant annet lære å gå på nytt.I dag er det bare bleke arrigjen på kroppen tilMadeleine som minner omulykken. -Blant annet etlekkert et på magen, fleipermamma.– Mamma pleier å si:Madeleine er jo bare blind,overtar datteren. -Og slikt skalman ha av sine nærmeste...– Jeg husker... kommer detfra Cathrine, som alle mammaerhar hun et lager avhistorier om denførstefødte.-Madeleine var såliten at hun ennåsatt i vogn.Plutselig sa hun:«-Jeg kan ikke semamma, jeg kanikke se pappa, jegser ikke noe...»– Og jeg huskerPlutselig sa hun:«-Jeg kan ikke semamma, jeg kanikke se pappa, jegser ikke noe...»-Derfor er detviktig for meg åvære sammenmed likesinnedeav og til. Seendekan jo aldri heltforstå hvordandet er å væreblind.jeg tidlig sjokkertevennene minemed å foreslå at viskulle leke blindebukk,lerMadeleine, -og jegville være bukken...Bare blind, ikke dum– Her snakker vi om noe somer kjempeviktig forMadeleine, fortsetter mamma.– Folks holdninger erMadeleines største begrensning.– Ja, for mange tror jeg erdum eller rar bare fordi jeg erblind, overtar Madeleine. -Dethender for eksempel at folk vitreffer snakker over hodetmitt og til venninnene mine:«-Hvordan har Madeleine det– har hun klippet håret?» Deter ikke morsomt,men jeg blir ikkelei meg, for det erdem det er syndpå, ikke meg.Det henderogså at folk spørom jeg vil ta påansiktet deres. Vihadde blantannet en vikar i