nr. 1-2005 - Safe

Advokat Håkon Helle: Dette går nok bra.Sutring i ESS Offshore?Tekst og foto Mette MølleropJa vi har grunn til å sutre, sier OddleivTønnessen, klubbleder i SAFE-klubbeni ESS Offshore. I løpet av 10-15 år harnærmere 300 medarbeidere i vår bedriftmistet helsesertifikatet. Det er blantannet en viktig grunn til å sutre.Dersom de forpleiningsansatte seravtaleverket i bransjen i et globaltperspektiv, har de all mulig grunn til åvære fornøyd.– Det er riktig. I dag har vi verdens bestetariffavtale for forpleiningsansatte, slårOddleiv Tønnessen fast. – I verden ligger vihelt på topp. Det er jeg stolt av. På lik linjemed andre oljearbeidere gjør vi en viktigjobb og vi er stolte av yrket vårt. Samtidigjobber vi i verdens mest ressurssterkeindustri, derfor skulle det bare mangle.Det skader selvfølgelig heller ikke andreom vi har det bra. Men motkreftene ersterke. Klarer vi ikke å opprettholdedet vi har jobbet og sloss for i alle disseårene, går det på bekostning av din og2min lommebok. Det viktige nå er at visamarbeider, at vi støtter hverandre slik atalle kan få den lønnen de fortjener.Mangel på samarbeid skader alle– På sokkelen er vi helt avhengige avhverandre, sier Oddleiv. – Tidligere,da OFS var sterke og dominerende oggjorde et godt grunnarbeid, for ikke åsi grovarbeidet tidlig i organisasjonenshistorie, kom motstanden. Det er ikke foringen ting at NOPEF fikk offshoreavtalenservert på sølvfat for å demme oppfor oss. NOPEF er blitt båret fram avarbeidsgiversiden, uten å ta de kampenesom vi måtte ta. Det er det samme medLederne. Dette var en klar strategi fraarbeidsgiverne. Det skulle lønne seg forarbeiderne å ikke være medlemmer i OFS.Hos oss har Lederne ikke bidratt med noefor å få de lønnsbetingelsene de har nå.Hovedessensen er at forpleiningsansattekom inn i OFS, fikk de makt og innflytelse.– Vi fikk jobbsikkerhet, og det varviktig. Vi arbeidet aktivt for å få stabilearbeidsplasser, og vi ville ikke skiftesut ved kontraktskifte. Vi trengte ikkestreike, bare true, det vil si, i 1983streiket de ansatte på Statfjord seg tiljobbsikkerhet og fikk fastsatt den såkalteStatfjordansienniteten. På Ekofisk to årsenere var det nok å true med streik forå få vedtaket om kontraktskifte i boks.Dette skapte en presedens at personellble overtatt av det nye selskapet vedkontraktskifte, og husk, dette var lengefør overføringsdirektivet kom på plass. I1986 sto den store lønnskampen for oss iforpleiningen. Denne kampn innebar at vii 1987 kom inn på samme tariffavtale somde operatøransatte. Da var lønnsharmoniseringenpå plass.Og så var dere mette og fornøyde?– Ja, da disse to viktige tingene var i boks,falt vi i fellen og lente oss tilbake.Sikker jobb, god lønn, jo vi var fornøyde oginnså ikke at vi måtte stå på fortsatt for åopprettholde det som var bra.Fra 1990 mistet både forpleiningsansatteog andre grupper i oljeindustrien stadigmer innflytelse og svekket sine posisjoner.I dag tillater arbeidsgiverne seg å si oppsentrale tillitsvalgte, og flere tillitsvalgtehar skiftet side og gått inn i bedriftensledelse.Hvem har skylda?– Skyld og skyld. Vi tillitsvalgte må i hvertfall ta mye av ansvaret. Det ble mye HMSprioritet i en periode. Det er viktig nok det,men folk tenner faktisk mer på lønn oggode tariffoppgjør. Det er viktig å stå påbegge beina, og det gjorde ikke vi, i hvertfall ikke godt nok.Hva med aktivitet? Større tyngde ogbredde på medlemmenes aktivitetsnivåville vel hjelpe?– Medlemmene får den organisasjonende fortjener. Et av OFS, i dag SAFE, sinekjennetegn er nettopp bred aktivitet. Vihar alltid vært en aktiv grasrotbevegelse.Men når angrepene kommer mot aktivetillitsvalgte og de vinner fram og fjernerdisse, da er du ikke bare kvitt motstanden.Da kommer også angrepene mot tariffavtalene.Det er her medlemmene måkjenne sin besøkelsestid. Det er nå medlemmenemå sette foten ned og ta igjen.Ressurskrevende arbeidsrettskampNye lange dager i retten venter. Da