Julia Kristeva, sårbarhetens politikk og spesialpedagogikkens rolle i ...

Berit H. Johnsen: Julia Kristeva, sårbarhetens politikk og spesialpedagogikkens rollesert. Er det mulig at funnene også indikerer at utviklingen har tatt feil retning?Nordahl og Hausstätters undersøkelse indikerer dette. De konkluderermed at: «Det ser ut til at fokuset på faglige resultater i en global kontekstog en ansvarsdelegering til det lokale nivået blir møtt med strategier somreduserer aksepten for avvik og annerledeshet» (Nordahl & Hausstätter,2009, s. 175).Julia Kristeva advarer mot fallgruver i den tredje fasens anerkjenning avmennesker med funksjonshemming. Hun retter særlig oppmerksomhetmot det hun kaller en bakvendt tolkning. Den innebærer en ny reduksjonistiskideologi som fornekter mentale lidelser og behov for særskilt pedagogiskog annen støtte, samtidig som en lovpriser den måten funksjonshemmingennærmest forsvinner på gjennom å gi den funksjonshemmede detKristeva kaller «større samfunnsansvar». Hun argumenterer videre at bakdenne holdningen ligger et ønske om økonomisk innsparing. Denne forenklingenkan vi gjenkjenne hos dem som argumenterer for at spesialpedagogikkikke hører hjemme i en inkluderende skole. Og den samme holdningenkommer til uttrykk i den offentlige utredningen NOU 2009:18: Rett tillæring, som har som hovedintensjon å bidra til bedre læring for barn, ungeog voksne med særskilte behov. Flere konkrete forbedringer spores i teksten.Det er imidlertid ikke til å unngå å legge merke til utvalgsflertalletsbestrebelser på å usynliggjøre det spesialpedagogiske fagområdet. Jeg vilpeke på to av utvalgsflertallets forslag til nye offentlig gjeldende formuleringer(Kunnskapsdepartementet, 2009, s. 225):1 «Den som har ansvar for gjennomføring av ekstra tilrettelegging i opplæringen,må ha relevant kompetanse til å møte de utfordringene somligger til grunn for tilretteleggingen, eksempelvis spesialpedagogiskkompetanse» (forfatterens utheving). Her burde det stå «spesialpedagogiskeller annen relevant kompetanse». Dette er særlig viktig i lys av denutstrakte anvendelsen av assistenter dokumentert ovenfor, som blantannet må antas å ha økonomiske årsaker.2 Det foreslås også at formuleringen «retten til spesialundervisning» igjeldende opplæringslov § 5–1 erstattes av «rett til ekstra tilretteleggingi opplæringen». Uttrykket «ekstra» er et kvantitativt uttrykk uten retning.Det viser tilbake på at såkalt ordinær opplæring ikke strekker til.Rent praktisk viser det til behov for ekstra finansiering uten nærmereretningslinjer. I stedet for «ekstra» foreslår jeg det kvalitative uttrykket«rett til særskilt tilrettelegging i opplæringen». ‘Særskilt’ viser til atskolen har behov for særskilte kunnskaper, ferdigheter og utstyr for å tilretteleggefor en spesifikk funksjonshemming eller særskilt behov. «Særskilt»bidrar til å synliggjøre et opplæringsbehov og et kunnskapsområde,nemlig spesialpedagogikken, for å imøtekomme dette behovet.75