Senior2012-2-1 - Seniorsaken

Gjennom en oldefars brillerJahn Otto JohansenTvungen separasjon!Av og til hender det at jeg leser ellerhører om historier som får meg til åtro at jeg ikke lever i et sivilisert land, ihvert fall ikke i et samfunn som angiveliger tuftet på kristelige prinsipper. Sålenge vi har en statskirke - og det er jegprinsipielt imot - vil jeg formode at ekteskapog barn er grunnpilarer. Ikke slikå forstå at andre religioner ikke setteret godt familieliv og barn like høyt somkristendommen. Jeg kjenner muslimske,jødiske og buddhistiske familiersom kunne tjene som forbilder forevangelisk-lutherske nordmenn. I vårstorfamilie har vi også humanetikere ogagnostikere som har et like fint familielivog tar seg like mye av barna som desom har en religion.Hva er det jeg vil frem til? Jo, i et landder vi tre ganger har hatt en regjeringledet av en Kristelig Folkeparti-mann ogder de borgerlige samarbeidspartneremer eller mindre forpliktet seg på desamme prinsipper, har man akseptertlover og regler som førte til ekteskapsfiendtligetilstander.Det var da Eine Graubsamme Salbe,ville mine tyske venner si. De sperretøynene opp da jeg fortalte dem om detjeg nå skal gjøre mine norske leseredelaktige i. Jeg har nemlig flere gangerstøtt på tilfeller der folk er blitt tvungettil å separere seg mot sin vilje. Detsiste eksempel er hentet fra Asker ogStavern. Siden paret Rigmor og AageMyrvold har stått frem offentlig, brukerjeg deres navn. De har vært gift i over41 år, men ble tvunget til å ta ut separasjonselv om de har et godt samliv ogfortsatt elsker hverandre.Det har seg nemlig lik at Aage ville flyttetil Stavern for å være i nærheten avsin datter og sine barnebarn. Alle somer så heldige å ha barnebarn forståren slik holdning. Men Rigmor må boi Asker fordi hun er helt avhengig avspesialbehandling på sykehuset der.Men nei, da måtte de separere seg. Forifølge en streng, byråkratisk tolkning avskattelovene skal ektefeller nemlig hasamme bostedsadresse. De må ikkedele et felles hjem, det vil si at de fårbesøke hverandre ikke oftere enn hvertredje måned.Du store alpakka, ville en viss lektor vikjenner fra filmen si. Det virker fullstendigtøvet, slik bare byråkrater kan finnepå og politikere aksepterer fordi de erbevisstløse. Finansminister SigbjørnJohnsen, som er en fornuftig mann,mener det ikke er nødvendig å forandreloven fordi det finnes åpninger for atektepar skal få lov til å bo hver for seg.Men slik fungerer det ikke praksis, formange lokale byråkrater føler seg hevetover Gud og hvermann. Jeg har gjorten undersøkelse som viser at praksisvarierer fra kommune til kommune. Erdu så uheldig å stå overfor en pampsom er meget restriktiv i sin tolkning,risikerer du å måtte separere deg selvom du aldri har tenkt på skilsmisse.At man i mange kommuner vil håndheveboplikten forstår jeg, skjønt detburde være mulig å bruke et rimeligskjønn. Da jeg kjøpte et gammelt skipperhusved båthavna i Drøbak og bidrotil å styrke det bevaringsverdige, gamlemiljø, ble min kone boende i sin leiligheti Oslo som vi har hatt siden vi komhjem fra Moskva for en menneskealdersiden. Vi trenger en stor leilighet fordivi er velsignet med uvanlig mangebarnebarn og oldebarn og vi har hyggeligefamiliesamlinger hele året, ikkebare i julen. Dette synes vi fungerer braog så fyller vi hagen i Drøbak med helefamilien om sommeren. Det lille skipperhuseter alt for lite, selv om de sombodde der i gamle dager hadde mangebarn og utedass.Dette burde ikke irritere noen. Jegbidrar økonomisk til småstedets forretningslivved mine innkjøp og håndverksoppdrag,og jeg håper og trorat jeg også er en positiv faktor i detmaritime og kulturelle miljø. Vi betalerskatt og avgifter i to forskjellige kommuner.Det offentlige får hvert enesteøre det skal ha. Det ville selvsagt værtrimeligere for oss om vi hadde boddsammen hele tiden.Byråkratdamen som skulle godkjennemin flytting, sa i telefonen: Men da kanikke De og deres kone være sammenmer enn tre netter i året! Hun visstekanskje ikke at det ikke er boplikt iOslo. Men i Stavern og Larvik var detvisstnok ikke boplikten, men skattebestemmelsenesom ga seg det bisarreutslag.Dersom noen skulle komme til at vi ikkekan bo slik, går jeg heller i fengsel ennå separere meg. Det kunne bli en artigbok. Jeg vil ikke gå så langt som enforfatterkollega av meg i Kunstnerforeningender jeg formann. Hun havnet iSandefjord fengsel på grunn av promillekjøring.Det ble en fantastisk bok avdet. Men jeg går heller i fengsel ennå måtte separere meg fra min DarlingCompanion.kronikk Side 51