Senior2012-2-1 - Seniorsaken

Ellen Horn (61) syns det er viktig å dyrke vennskap med unge.I 2002 var hun med å stifte Seniorsaken.– Riksteatret er en ung…jeg kaller oss ekte etterkrigsbarn. Vi ble jo unnfanget i 1949. Da var det heldigvis noenkloke politikere som skjønte at Norge også måtte gjenreises kulturelt.Tekst/foto: Merethe Kvikne/Tore Henning Larsenheller glede meg og konsentrere megom hvordan jeg kan gjøre tilværelsenbedre for meg og mine omgivelser.Jeg er jo bestemor, det trives jegutrolig godt med. Tanken på å få mertid med barnebarna gleder jeg megover hele tiden. De er ”livets dessert”.– Forbereder du deg til å bli pensjonist?Side 42 intervjuetRiksteatret er lovpålagt og har sinegen lov. Bare det sier mye om hvorviktig institusjonens oppgave er: Åsørge for at hele vårt langstrakte,kronglete land får et fullverdig teatertilbud.Riksteatrets forestillinger skalvære på samme nivå som dem somoppleves på Den Nationale Scene ellerpå Nationaltheatret.Ellen Horns mål er også å sikre Riksteatretet langt liv. Det er en levendekunstart som krever stor, menneskelig,innsats – særlig i vår tid, da stadigmer av det som opptar folk foregår påskjermer.– Det gjør det viktigere enn noen gangå ta vare på levende teater, på detdagsaktuelle, og på våre klassikere.Og ikke minst på språket vårt! Jeg erveldig glad språket vårt. Jeg ønsker åta vare på det langt inn i cyberspace.Vår fremste oppgave er å holde alt detteateret representerer levende langtinn i fremtiden.– Apropos fremtid, gleder eller gruerdu deg til å bli senior?– Det er et veldig vanskelig spørsmål.Jeg kan i hvert fall ikke si at jeg gruermeg. Har gruet og gledet meg mangeganger i livet, men så viser det seg atdet meste går langt bedre enn fryktet.De fleste bekymringer er ikke til nyttefor noe som helst. Jeg velger å se lystpå fremtiden. Livet er hele tiden fullt avmuligheter, det gjelder også pensjonisttilværelsen.I den ligger det massesom det går an å glede seg til.– Som hva?– I blant gleder jeg meg til å få bedretid, selv om jeg elsker å være i farta.Det er så lite konstruktivt og like litekreativt å gå og grue seg. Jeg vil– Nei, men jeg merker at å holde seg iform blir viktigere og viktigere. Tankenpå å ta opp trening igjen har meldtseg, for pleie- eller sykehjem er jo detsiste stedet jeg ønsker å havne. Vi erså heldige, min mann og jeg, at vi haren bolig der vi kan leve til vi bæres ut.Vi bor i første etasje på Frogner i Oslo,med gåavstand til alt vi trenger. Deteneste jeg er begynt å tenke alvorligpå, er hvordan pensjonstilværelsen blirøkonomisk. Der kan jeg muligens tanoen kloke grep.– Hvordan ser du deg selv som80-åring?– Jeg håper jeg er like sprek sommange av de 80-åringene jeg kjenner.De lever ganske vanlige liv, de flesteav dem. Wenche Foss var en godvenninne – nå tenker jeg selvsagt ikkeat alle bør være som henne – men hunvar mitt forbilde. Hun bodde hjemmehos seg selv nesten til det siste, oghun hadde en livsbejaende stil somskapte energi. Wenche gikk mye iteater, og hun var ofte sammen medunge mennesker. Det tror jeg er veldigviktig. Å dyrke vennskap med ungemennesker holder en oppdatert og iånde. Som 80-åring forestiller jeg megselv som et lite kjerring-helvete i enkrok av scenen. Ser meg fremstå som