Gatemagasinet-Klar-nr-29_korrektur-2

#29 

juLi 2012 • 6 årgang

2 

6-13 

DALAI LAMA 

En av vår tids største åndelige 

ledere, Hans Hellighet Den 14. 

Dalai Lama reiser verden rundt 

med sitt budskap om fred og forsoning. 

KLAR Magasinet # 28 | Debatt 

14-15 

NYTT LIV 

ADHD er blitt en folkesykdom. 

Foreldre som sliter med lidelsen 

må forsvare at de har barn som har 

fått diagnosen - fordi så mange så 

lettvint får denne diagnosen, forteller 

en mor til et voksent barn 

med ADHD-diagnose. 

20-21 

PROBLEM? 

Dagfinn Harr har i mange år – som 

lege – tatt i mot ADHD-pasienter. 

Han tror fullt og fast på at diagnosen, 

ADHD, må regnes som sykdom. 

Men han ser de mange dilemmaer.

26-29 

KONFLIKTEN 

Konflikten mellom de to byene 

har dype røtter og en lang historie. 

Mange kristiansandere ser 

på arendalitter som litt overlegne 

(høyræva på folkemunne) – mens 

arendalittene betegner kristiansanderne 

som ”oppkomlinger”. 

Innhold GM KLAR no 29 DEBATT 

52-55 

HUN TØR 

Mens andre sutrer over urettferdighet, 

gjør hun noe med det. 

I stedet for å vente på at politikere 

eller andre skal ta initiativ til 

en grønnere politikk starter hun 

eget Ordskifte. Hun er en kruttønne, 

men også en varm forsvarer 

av framtiden. 

SIDE INNHOLD 

6 Hans hellighet 

Dalai Lama 

14 Vi har fått 

et nytt liv 

14 Gatejuristen i 

Kristiansand 

16 ABUP ville 

bestemme vinkling 

17 Siste utvei 

18 Barndommens 

bølgedal 

20 Medisinsk eller 

filosofisk problem? 

25 Jubileum 

for Værestedet 

i Kragerø 

26 Arendal VS 

Kristiansand 

30 Fem på byen 

34 Når enden er god 

38 Kraft, Kilden og Klar 

41 Pass opp for de 

indre sabotørene 

43 Filovoffen 

44 I ettertanker 

48 Alle mennesker 

er like mye verdt 

52 Hun tør der andre tier 


3

4 

LEDER 

I dette nummeret skal vi utfordre. 

Temaet er debatt! Vi vil ikke ha 

debatt for debattens skyld, men fordi 

debatt fører til meningsutveksling 

og dermed skaper nye synspunkter. 

Vi tar blant annet opp det 

mye omdiskuterte AD/HD. 

Til tross for fokus både i Brennpunkt 

(Nrk1) og Tv2 med programmet 

Stille med piller, dobles antall 

ADHD diagnoser, spesielt i Aust- 

Agder. Her er ADHD-diagnosene 

tre ganger høyere enn i Oslo. 

Lik de fleste andre, kjenner jeg meg 

igjen på symptomene til ADHD og 

andre bipolare lidelser. Legen min 

ba meg for en tid tilbake lese meg 

opp på disse symptomene, fordi jeg 

sliter med opp- og nedturer. Dette har 

jeg gjort, og jeg er ikke i tvil om at 

hvis ADHD var blitt oppfunnet i min 

barndom, ville jeg vært medisinert på 

Concerta/Ritalin/Strattera. Heldigvis 

for meg, og svært mange andre. 

Ble ikke oppmerksomhetssvikt/ 

hyperaktivitet stemplet som sykdom 

før i 1987, ved håndsopprekking 

på årsmøte til den amerikanske 

psykiaterforeningen i New York. Jeg 

og likesinnede ble derfor bare omtalt 

som ”de vokser det av seg”, eller vi 

ble truet med å bli sendt til Bastøy. 

Hva er hovedsymptomet på barn 

og voksne? Jo, vi ønsker sterkt å 

bli sett, vurdert og akseptert for 


den vi er. For oss som ligger under 

bipolare lidelser, er dette behovet 

sterkere enn andres. Når omgivelsene 

sier vi er stikk mot det vi selv 

oppfatter oss som, reagerer vi med 

trass og ikke ønskede reaksjoner. 

Jeg lærte meg selv å lese som 

femåring ved å lytte til min to år eldre 

brors høylesning i ABC-boka, samtidig 

som jeg bladde i Sunnmørsposten. 

Etter kort tid hørte min mor meg 

lese overskriftene i avisen. Ryktet 

gikk, og min bror fikk ofte beskjed 

av frøken om å ta meg med til 

lesetimene på skolen, slik at jeg 

kunne lese høyt for de eldre guttene. 

Jeg las fort ut alle barnebøkene på 

biblioteket , og jeg fikk andre til å 

låne ungdomsbøker for meg. Så da jeg 

begynte i førsteklasse, hadde jeg lest 

ut veldig mange av Hardybøkene. Jeg 

var altså tidlig ute, og av naboer og 

slektninger ble jeg geniærklært. Alt 

lå til rette for et godt forhold mellom 

lærerne og meg, men slik ble det ikke. 

Min far var trønder, fisker, 

direktetalende og svært ofte offentlig 

full. På den tiden var makten i 

lokalsamfunnet fordelt mellom 

prest, lensmann og lærer, i den 

rekkefølge. Det ble ofte konflikter 

i skolen på grunn av at jeg sladret 

hjemme om lærernes omtale av min 

far i klasserommet. Dette førte til 

at en lærer fikk sparken da jeg gikk 

i fjerdeklasse. Etter dette ble jeg av 

lærerne stemplet som en vanskelig 

elev. En som hadde vansker med å 

lære og hadde uønsket adferd. Dagen 

etter at jeg gikk ut av framhaldskolen 

(8.klasse), møtte jeg en av lærerne 

hos frisøren. I lokalet fullt av 

mennesker, fortalte læreren at nå 

jublet hele lærerværelse over at jeg 

ikke hadde søkt realskolen. Hans 

og resten av lærernes hevn for at 

en lærer fikk sparken på grunn av 

mobbing av meg og min familie. 

Ser jeg tilbake på mitt liv og mitt 

utgangspunkt, synes jeg det er 

merkelig at jeg har overlevd. 

Hva vil jeg med å fortelle dette? 

Jo, vise til at menneskers/barns 

personlighet skapes av omgivelsenes 

påvirkning. Trassen var min 

sterkeste overlevelsesmekaniske. 

Mange av barna med diagnosen 

ADHD, har gjennomgripende 

personlighetsendringer som følge 

av opplevelser: Dødsfall i familien, 

foreldre flytter fra hverandre, en 

lærer de har tillit til flytter og så 

videre. Mange av barna blir så 

sterkt preget av dette at de uten tvil 

trenger behandling. Men spørsmålet 

er: trenger de behandling med et 

rusmiddel der det sterkt advares 

å gi dette til sensitive mennesker? 

Hvem er vel mer sensitiv enn 

et barn under utvikling? 

Lærere og voksne jeg har snakket 

med, forteller om hvor godt denne 

medisinen, Ritalin virker på barna: 

De blir ledere i friminuttene, 

og de får frimodighet til å stille 

spørsmål i klasserommet. Og de 

fastslår: Barnet blir normalt! 

Jeg tror dem på dette. Jeg har 

jo selv erfart at gjennom min 

selvmedisinering ble jeg normal, slik 

folk ønske jeg skulle være. Jeg fikk 

jo selveste drømmejenta på fanget 

etter å ha drukket hjemmebrygga 

øl for første gang. Men hva skjer 

når virkningen av medisinen tas fra 

barnet, og hva skjer når bivirkningene 

og toleranseutviklingen slår ut? Min 

bivirkning etter selvmedisineringen, 

var første gang at jeg spydde på 

henne jeg akkurat hadde vunnet 

(jeg har fortalt historien tidligere). 

Senere førte den til at jeg svikte 

veldig mange mennesker, såret 

mine nærmeste og led under at jeg 

stagnerte som menneske, både 

følelsesmessig, kognitivt og åndelig. 

Willy Thore Mørch utprøvde for 

noen år siden en psykososial 

behandlingsform for barn og 

foreldrene til barn med ADHD. Ved 

første forsøk gikk nesten halvparten 

(42 prosent) av de som ble utredde 

med ADHD da de gikk inn i terapien 

ut av behandlingen uten ADHD. Jeg 

tenker ofte: tenk om det fantes en 

slik terapi for barn som meg da jeg 

hadde behov for det. Mitt liv ble 

selvmedisinering med rusmidler, 

mest alkohol inntil jeg ikke klarte 

mer. Gikk inn i en behandling etter 

et program som la en bunnlinje 

jeg kan stå fast på, og jeg har ikke 

hatt behov for medisinen min siden 

den gang. Tvert imot har jeg lært 

meg å bruke min ADHD og andre 

bipolare symptomer til å utvikle 

og realisere min kreativitet.

Det har vært mange oppslag i 

pressen det siste året med: ”Samtale 

er bedre medisin enn piller”. Alle 

vet dette, men vi har en knalltøff 

legemiddelindustri som tviholder 

på sine næringsinteresser, og 

samfunnet lar seg lure mot bedre 

vitende. Fordi det er billigere, vi får 

ro i klassen, og vi får sykdommen ut 

av syne, og ikke minst fordi svært 

mange psykiatere jobber synkront 

i både legemiddelindustrien, i 

rådgivende fora for sykehus og 

behandlingsinstitusjoner. 

For noen dager siden, lastet jeg ned 

en App for Felleskatalogen. Ved å 

slå opp på Ritalin, fikk jeg gåsehud 

over alle de bivirkningene som følger 

medisinen. Når jeg viser dette til 

fagfolk, får jeg til svar: ”Men slik er 

jo det med all typer medisiner. 

Sykeliggjøring av personligheter, 

selv om de ikke helt er i rammene 

av normalen, er et sykdomstegn 

på samfunnet vi lever i. Hvis 

vi ikke klarer å tilpasse oss 

hverandres særegenheter uten 

å ty til personlighetsendrende 

stimuli, har vi tapt. 

Jeg er ikke i mot medisinering, men da 

må medisineringen skje i forbindelse 

med psykososial behandling, og 

ikke minst vi må ha en sykdom å 

medisinere bort. Jeg er veldig i tvil 

om ADHD er tegn på et sykt sinn? 

Kanskje er problemet ADHD mer av 

filosofisk art enn av medisinsk? 

Jeg ønsker velkommen en debatt på 

dette viktige emnet. Ikke bare en 

debatt om for eller imot medisinering, 

men en debatt som kan føre til 

noe. ADHD er blitt en folkesykdom. 

Hvordan finner vi vaksinen? 

Oddmund Harsvik 

Ansvarlig redaktør 

Debatten 

Det er viktig å vinne 

Viktig å få rett 

Fakta skal vi finne 

Vise hvem som har vett 

Argumentene er løse 

I et lavmælt spill 

Om å være den seriøse 

Den som kan bidra til 

At debatten går på sak 

Ikke på person 

Vise at ryggen er rak 

At jeg har en misjon 

Kyss meg bak! 

Gi meg heller en krangel 

Med høylytte brak 

Selv uten å være på rangel 

kan føre til en helvetes sak 

Krangel eller debatt 

Sak eller person 

Ord som blir sagt 

Har sin misjon 

Vi får lettet på trykket 

Vi får vite litt mer 

Det å si sin mening 

Er å dele med fler 


5

6 

En av vår tids største åndelige ledere, Hans Hellighet Den 14. Dalai Lama reiser 

verden rundt med sitt budskap om fred og forsoning. Da han nylig var på rundreise 

i Storbritannia med temaet ”Vær forandringen” stilte den 77 år gamle Dalai Lamaen til 

et eksklusivt intervju med organisasjonen International Network of Street Papers hvor 

Gatemagasinet Klar er medlem. Intervjuet og de unike bildene publiseres samtidig 

i gatemagasiner verden over. 


✒ : DANIELLE BATIST, INSP NYHETSREDAKTØR 0 : SIMON MURPHY


7

8 

Mange av våre 12 000 selgere 

i 40 land verden rundt er eller 

har vært hjemløse. Buddha var 

hjemløs mesteparten av sitt liv, 

og du og mange av ditt folk har 

levd store deler av livet i eksil. 

Hva betyr hjemløshet for deg? 

”For mennesker uten hjem er 

det nesten slik at de mangler en 

plattform for livene sine. De mangler 

ankringsplass. Det er veldig trist. 

Men fra et større perspektiv vil jeg 

si at hele planeten er vårt hjem. 

Individet kan være i en vanskelig 

situasjon, men han er fortsatt en del 

av et samfunn av menneskelighet. 

Jeg tror menneskets medfødte natur 

er slik at dersom noen går gjennom 

en vanskelig tid finnes det en vilje 

til å hjelpe og bry seg om andre. Sett 

fra dette perspektivet: det fysiske 

hjemmet er borte, men det store 

hjemmet er fortsatt der. På et plan 

er også jeg hjemløs. Å være hjemløs 

kan noen ganger være nyttig, fordi 

du oppdager at du kan finne et nytt 

hjem flere steder. Har du bare ett 

hjem kan du lett bli sittende fast der.” 

De siste årene har vi innenfor 

gatemagasinbevegelsen fått mange 

nye selgere som et resultat av 

den globale finanskrisen. Folk 

har ikke nok penger til å leve 

for, eller mister jobben og ender 

opp på gaten. Hva tenker du om 

kuttene flere myndigheter har 

innført for å takle krisen? 

”Dette er en veldig komplisert 

situasjon. Umiddelbart tenker jeg at 

myndighetene har ansvar for hele 

landet, og at noen ganger er disse 

kuttene nødvendige. Men hvis du ser 

på helheten, er den virkelige årsaken 

til problemet tidligere myndigheter 

og noen firmaer aktiviteter. Jeg tror 

at uten en skikkelig plan fokuserer 

de kun på umiddelbar profitt, uten å 

tenke på langsiktige konsekvenser. 

Sett fra et slikt perspektiv, altså 

ikke fra et individnivå, men fra 

myndighetene og organisasjonene 

med ansvar sitt ståsted er disse 

kuttene et resultat av deres egne 

handlinger. Først nå, når problemene 

er her kommer begrensingene. Det 

er komplisert. Uansett, for tusenvis 

av mennesker er levebrødet deres 

nærmest lik null, og det er virkelig, 

virkelig trist. Veldig trist. Men, 


hvordan man skal handskes med 

denne typen problemer vet jeg ikke. 

For to eller tre år siden fortalte en 

avis, i Mexico tror jeg, om en familie 

som måtte kvitte seg med hunden sin 

på grunn av økonomiske problemer. 

Hunden var nå virkelig hjemløs. 

Avisen publiserte et bilde av hunden 

som så veldig trist ut. Nå var det 

ingen som tok vare på ham. Da jeg 

så det bildet følte jeg selv en form 

for håpløshet. Om du tar dette til et 

menneskelig nivå kan du virkelig 

se at livet har blitt vanskeligere. 

Likevel, når jeg møter mennesker 

i vanskelige situasjoner forteller 

jeg dem alltid at til tross for mange 

problemer må du som menneske 

alltid beholde selvtilliten og jobbe 

hardt. På grunn av noen problemer 

kan du miste selvtilliten, håpet og 

viljen, og da vil problemene utvilsomt 

fortsette, og føre til katastrofe. Så 

det er veldig, veldig viktig å holde 

håpet og besluttsomheten oppe.” 

Du har ofte sagt om din egen 

situasjon at det er viktig å beholde 

håpet. I din selvbiografi skriver du 

at så langt tilbake som i 1953 var du 

overbevist om at ”Uansett hvor ille 

ting blir, vil de bli bedre.” Med tanke 

på den nåværende situasjonen i Tibet, 

hvordan klarer du å se det slik? 

”I mitt eget tilfelle mistet jeg friheten 

i en alder av 16. Vanskelighetene 

hadde allerede startet. Så, i en alder 

av 24 mistet jeg mitt eget land. I 

løpet av de siste 52 årene har det 

oppstått mange problemer. Nyhetene 

fra mitt eget land har stort sett 

vært veldig hjerteskjærende, veldig 

triste. Samtidig har tibetanerne 

hatt tillit til meg, tillit og håp. 

Det er ikke mye jeg kan gjøre, så 

noen ganger føler jeg håpløshet og 

desperasjon. Men, som jeg har sagt 

tidligere det er mye bedre å beholde 

entusiasmen og positiviteten heller 

enn å tillate meg selv å miste håpet 

og la meg demoralisere. Det hjelper 

ingenting. Så til andre mennesker 

sier jeg alltid at uansett hva 

problemet er må vi alltid beholde 

selvtilliten og besluttsomheten. 

Når folk opplever slike kriser, 

også i ditt eget land, hvordan 

unngår du at følelser av sinne, 

frustrasjon og hat tar over? 

”Følelsene våre er en sjekk av 

intelligensen. På et intellektuelt nivå 

kan vi analysere enhver situasjon. Om 

situasjonen er overkommelig er det 

ikke nødvendig å bekymre seg. Hvis 

situasjonen er uoverkommelig er det 

heller ikke nødvendig å bekymre seg 

for mye, vanligvis leder bekymring 

til frustrasjon, og frustrasjon fører 

til sinne. Det er derfor alltid best å 

prøve å ikke bekymre seg for mye. 

Følelsen kan ikke kontrollere seg 

selv, men menneskets intelligens 

kan. Jeg tror at uansett om det var 

Gud eller naturen som skapte dem, 

så kan følelser av og til være veldig 

vanskelige. Så Gud, eller naturen 

ga oss en form for motvekt, den 

menneskelige intelligensen. Når et 

dyr møter et problem er det nesten 

så de krasjer og det svartner for 

dem, men som mennesker kan vi på 

grunn av vår intelligens vurdere vår 

reaksjon. Det er mitt synspunkt.” 

I din selvbiografi ”Frihet i Eksil” 

beskylder du de statlige kinesiske 

mediene for å feilinformere folket 

ved å grovt misforstå situasjonen 

i Tibet from 1950-tallet og utover. 

Hvor viktige er uavhengige 

medier i dagens samfunn? 

”Uavhengige medier er ekstremt 

viktige. Media, slik jeg ser det er på en 

måte et tredje øye. Selv om det tredje 

øyet også kan være litt subjektivt 

noen ganger [ler]. Det er et problem. 

Om mediene først gjør en objektiv 

analyse og deretter rapporter og gjør 

saken kjent blant folk kan deres rolle 

være veldig hjelpsom og effektiv. 

Når jeg treffer mediefolk forteller jeg 

dem at de burde ha en lang nese og 

undersøke alle sider av en sak; ikke 

bare forsiden, men også baksiden. De 

må undersøke skikkelig for å finne 

ut av hvordan virkeligheten er. Folk 

har rett til å kjenne virkeligheten, 

spesielt i demokratiske land. Media 

burde foreta nøyaktig etterforskning 

og presentere resultatene på en 

objektiv måte for publikum. Hvis 

de arbeider på denne måten har 

de en veldig stor og viktig rolle.” 

INSPs medlemspublikasjoner dekker 

ofte saker som ikke publiseres 

andre steder. Hvilke historier 

om ditt eget land er de viktigste

”DET FYSISKE HJEM- 

MET ER BORTE, MEN 

DET STORE HJEMMET 

ER FORTSATT DER” 


9

10 

som ikke har blitt fortalt? 

”Når det kommer til situasjonen 

i Tibet, så er det at kjernen i den 

tibetanske kampen er konsekvent 

ikke-voldelig og i forsoningens 

ånd. Derfor trenger vår kamp 

støtte fra verdenssamfunnet. 

Det må bli en suksess, ellers 

blir det en oppmuntring folk 

med helt andre metoder som 

innebefatter vold og tvang. 

Et annet aspekt ved Tibet-saken er 

at det ikke bare handler om politikk, 

men også miljø. Det tibetanske 

platå [en del av Himalaya] spiller 

en veldig viktig rolle i forhold til 

global oppvarming. Nesten alle de 

store elvene i den delen av verden 

går over det tibetanske platå, så 

bevaringen av tibetansk økologi 

er ikke bare i det tibetanske folks 

interesse. Milliarder av mennesker 

avhenger av disse elvene. 

Å bevare den tibetanske kulturen, 

en kultur for fred, ikke-vold og 

medfølelse er også høyt prioritert. 

Ikke bare er det en gammel kultur, 

den er også veldig relevant i verden 

i dag. Vi lever i en verden med 

økende materialisme hvor alt handler 

om forbruk. Vi ser også moralske 

problemer som kan lede til vold, 

spesielt blant de unge. Når de møter 

motstand har flere reagert med vold.” 

Anser du opptøyene i Storbritannia i 

fjor sommer som et eksempel på det? 

”Ja, de er en indikasjon. Da jeg hørte 

BBC rapportene ble jeg først sjokkert. 

Jeg hadde en oppfatning av folket 

i Storbritannia som mer modne og 

fredeligere, så da jeg hørte nyhetene 

ble jeg overrasket og sjokkert. Det 

viser at du ikke skal ta noen ting 

forgitt eller følge din gamle måte å 

tenke på. Nå må vi tenke mer seriøst 

over vårt sosiale og kulturelle miljø. ” 

Du har 4,5 millioner følgere på Twitter 

og fire millioner Facebook fans og 

mange som diskuterer din lære og 

dine ideer på Internett. I en av dine 

siste populære tweets skrev du: ”Jeg 

blir mer og mer overbevist om at tiden 

har kommet for å tenke på åndelighet 

og etikk uavhengig av all form for 

religion.” Hvorfor mener du det? 


”Blant jordas syv milliarder 

innbyggere finnes det selvsagt en 

stor andel mennesker som ikke har 

noen spesiell interesse for religion. 

I gruppen av troende tror jeg også 

det finnes en del som ikke er spesielt 

opptatt av det. For mange har religion 

bare blitt et daglig ritual, men som 

ikke tas seriøst. Så at de går til 

søndagsgudstjeneste i kirken, eller i et 

tempel, også buddhistiske betyr ikke 

så mye. De ber til Buddha eller Gud, 

men virkeligheten nøler de ikke med 

å delta i å skape urettferdighet, løgn, 

korrupsjon, mobbing og juksing. Slike 

aktiviteter mener jeg strider mot alle 

de store religionene og tradisjonell 

lære. Det indikerer at en gruppe 

troende mangler overbevisning. 

Tradisjonell åndelig lære og 

prinsipper er til stor fordel for en selv. 

Folk som ikke tar sin egen religion på 

alvor mangler denne kunnskapen og 

religion har ingen relevans i livene 

deres. Derfor trenger vi en bredere 

måte å spre overbevisningen om at en 

god moral danner grunnlaget for et 

lykkelig liv. Dette er sannheten på et 

individnivå så vel som på et familiært 

-, samfunns- og menneskelig plan. 

Det er noe alle de store religionene, 

livssynene og de ikke troende har 

til felles. Alle vil være lykkelige 

og ha en lykkelig familie. 

Mange er av den oppfatningen at hvis 

du har makt eller penger blir livet 

meningsfylt og lykkelig. Det er feil. 

Glede og sorg er en del av sjelen og er 

en mental opplevelse. Den virkelige 

fremgangsmåten for å redusere 

smerte og sorg, og øke lykken og 

gleden går gjennom mental trening. 

Noen av mine venner har mye penger, 

og er dermed relativt innflytelsesrike 

i samfunnet. Men jeg har lagt merke 

til at de kan være veldig ulykkelige 

som mennesker. Det beviser at 

penger, forfengelighet og makt 

ikke er gode nok kilder til lykke.” 

Siden 2009 da den første 

selvpåtenningen fant sted i Tibet 

har ifølge Tibetansk Senter for 

Menneskerettigheter og Demokrati 

37 mennesker satt fyr på seg selv. 

Dette tallet inkluderer den siste 

selvantenningen i Lhasa 27. mai, 

som også var den første som fant 

sted i hovedstaden, hvor en ung 

mann døde og en ble hardt skadet. 

Kinesiske myndigheter har reagert 

på selvantenningene ved å nekte 

utenlandske besøkende adgang til 

Tibet. Hva tenker du om at noen 

av dine landsmenn er villige til å 

gå så langt for å bli hørt? Og tror 

do Kinas forsøk på å skjule dem 

for omverdenen er effektive? 

”Totalitære regimer, Kina inkludert 

har de siste tiårene hatt for mye fokus 

på ondskap. Frykt og mistillit har blitt 

en del av livene deres. Derfor prøver 

de alltid å gjemme virkeligheten. 

Kina har 1,3 milliarder innbyggere, 

og de har all rett til å kjenne til 

virkeligheten. Og så fort alle de 1,3 

milliardene med kinesere kjenner til 

sin virkelige situasjon har de også 

muligheten til å vurdere hva som 

er riktig og galt. Derfor er sensur 

umoralsk. Likevel sensureres det 

daglig. På lengre sikt er dette veldig 

skadelig for dem, for om kinesiske 

myndigheter skal ha en konstruktiv 

rolle på det globale plan er tillit 

og respekt fra verdenssamfunnet 

essensielt. Sensur og restriksjoner 

på hvem som får komme og gå er 

veldig farlig i forhold til å skape 

tillit og respekt. Så jeg håper at 

kinesiske ledere etter hvert forstår at 

slike metoder er veldig kortsiktige, 

sneversynte og urimelige. Jeg tror 

de vil skjønne dette og at ting 

endrer seg med tiden. Den kinesiske 

statsministeren Wen Jabao har ved 

flere anledninger uttalt at Kina 

trenger politisk reform og han har 

også nevnt at Kina trenger et vestlig 

demokrati. Det inkluderer frihet 

og fri informasjon. Så jeg håper 

ting vil forandre seg etter hvert. 

Det er for deres eget beste, og det 

er det veldig viktig at de innser. 

Hendelsene [selvpåtenningene] som 

har funnet sted i Tibet er selvfølgelig 

veldig, veldig triste. Må et vis vitner 

det om at tibetanerne virkelig tror på 

ikke-vold. De vil ikke skade andre, 

så da skader de seg selv ved å tenne 

på sine egne kropper. Det er absolutt 

et tegn på desperasjon, det er det 

ingen tvil om. Om det er riktig eller 

galt… for det første er det et vanskelig 

politisk emne. Men fra et buddhistisk 

standpunkt avhenger enhver 

handling, enten den er positiv eller 

negativ av motivasjon. For dem som 

motiveres av medfølelse og sterk tro 

på Buddha Dharma er det annerledes,

”PÅ ET PLAN 

ER OGSÅ JEG 

HJEMLØS” 


11

12 

KLAR Magasinet # 28 | Debatt

”TIBETANSK KULTUR 

ER VELDIG RELEVANT 

I VERDEN I DAG” 

men for øyeblikket er de hovedsakelig 

drevet av hat og sinne, og da er det 

grunnleggende negativt. Vi kan ikke 

generalisere, vi må se på ethvert 

tilfelle fra et buddhistisk perspektiv. 

Men fra et politisk perspektiv har 

jeg alltid ansett tibetanerne i Tibet 

som sjefen min. De siste 52 årene 

har jeg sett på meg selv som en fri 

talsmann for det tibetanske folket, 

og på det planet har jeg ingen rett 

til å dømme sjefens aktiviteter.” 

I selvbiografien din forteller du om 

verdifulle erfaringer du har fått 

ved å reise i forkledning. Du har 

uttalt at det var din mulighet til 

å finne ut ”hvordan livet virkelig 

er” for dine landsmenn. Du har nå 

levd i eksil i over 50 år og har blitt 

en av verdens mest gjenkjennelige 

figurer. Hvordan holder du kontakten 

med det tibetanske folket både 

innenfor og utenfor Tibet? 

”Innenfor Tibet hadde jeg ved noen få 

anledninger muligheten til å bevege 

meg blant vanlige mennesker mens 

jeg var på reise. Noen spurte meg: 

”Hvor er Dalai Lamaen” Da sa jeg 

til dem: ”Åh, Dalai Lamaen er der 

borte”. Senere holdt jeg en tale hvor 

jeg gjenkjente en dame jeg hadde 

snakket med i forkledning. Da hun 

så ansiktet mitt og forsto at det var 

samme person kunne hun ikke tro 

det [ler]. Sånt er alltid morsomt. 

Min hovedmotivasjon for å prate 

med dem er for å få informasjon 

om hva som faktisk skjer. Når folk 

vet at du er Dalai Lama er det ikke 

sikkert de er like ærlige som de 

ville vært overfor en vanlig munk. 

Nå som jeg bor i et fritt land er min 

kontakt med folk alltid åpen. For 

min del prøver jeg å møte folk på et 

medmenneskelig plan, og basert på 

tilbakemeldingen fra folk jeg møter 

nå for tiden virker det som de har 

samme innstilling til meg. Det betyr 

at jeg får riktig informasjon og et 

riktig bilde av virkeligheten. Tidligere 

har ikke mine egne tjenestemenn 

gitt meg klare svar på spørsmål jeg 

har stilt dem. Derfor spurte jeg alltid 

gatefeierne som var ulærde, uskyldige 

mennesker. De fortalte meg alltid 

det de hadde hørt rett frem, også 

kritikk av regenter, offisielle ledere og 

religiøse ledere. De nølte ikke med å 

fortelle meg om alt det negative [ler]. ” 

[Hans hellighet smiler, før han skifter 

til tibetansk og forteller en historie til 

sin oversetter. Det smittende smilet 

får oss alle til å le, før oversetteren 

gjenforteller:] ”Gatefeierne begynte 

alltid høflig ved å bruke offisielle 

betegnelser på Regentene og de 

høye lamaene, som ”velsigne ham” 

for så å fortelle all kritikken de 

hadde om dem[mer latter].” 

[Når latteren stilner får vi beskjed 

om at vår tid med Hans Hellighet er 

ute. Vi har tid til et siste spørsmål, 

som vi dediserer til våre selgere.] 

Våre gatemagasin selgere over hele 

verden står overfor ulike sosiale og 

økonomiske problemer, men når de 

blir spurt hva som er vanskeligst er 

svaret ofte det samme: følelsen av 

ensomhet. Du ble utpekt som Den 14. 

Dalai Lama da du var to år gammel 

og tilbrakte barndommen din blant 

de voksne i klosteret. Da du var 15 år 

gammel fikk du det enorme ansvaret 

å beskytte folket ditt mot inntrengere 

og være deres åndelige leder. Basert 

på din egen erfaring med ensomhet 

i ditt liv, hvilket råd vil du gi dem? 

”For min egen del opplever jeg at det 

oppstår en form for avstand hvis jeg 

bare tenker på meg selv som ”Jeg er 

tibetaner” eller ”Jeg er buddhist”. Så 

jeg sier til meg selv: ”Glem det, du 

er et menneske, en av syv milliarder 

mennesker.” Ved å si det føler jeg 

umiddelbart at vi kommer nærmere 

hverandre. Hvis folk legger for mye 

vekt på tanker som ”Jeg er fattig”, 

eller ”Jeg er hjemløs”, eller ”Jeg har 

det vanskelig” legger de for mye 

fokus på et underordnet nivå. Jeg 

tenker at det også er en virkelighet, 

men en annen virkelighet er at 

vi alle er mennesker, en av syv 

milliarder på denne planeten. Jeg 

vet at dette ikke hjelper situasjonen 

praktisk, men følelsesmessig 

kan det være til stor hjelp.” 

*Fotograf Simon Murphy har 

donert bildene til dette intervjuet. 

Se mer av hans arbeid her: www. 

simonmurphyphotographer.com 

Oversatt fra engelsk til norsk av 

Andrea Bærland, juni 2012. 


13

14 

VI HAR FÅTT 

ET NYTT LIV 

ADHD er blitt en folkesykdom. Foreldre som sliter med lidelsen må forsvare at de har barn 

som har fått diagnosen - fordi så mange så lettvint får denne diagnosen, forteller en mor til 

et voksent barn med ADHD-diagnose. 

Rie Høiaas Ormshammer 

forteller om mange problemer 

med å ha barn med ADHD, 

oppmerksomhetssvikt og/eller 

hyperaktivitet. Hennes sønn, Tim- 

Adrian er nå 19 år. Han går på skole 

og bortsett fra at han har fått en 

dypere selvforståelse sykdommen 

og behandlingen har gitt ham, 

er han som ungdommer flest. 

ENDRET RUTINER 

Jeg er veldig stolt over sønnen 

min. Det har vært noen tøffe 

år der Tim –Adrians adferd 

okkuperte familien i så stor grad 

at vi delte opp foreldrerollen. 

Jeg tok meg av Tim-Adrian og 

mannen min tok seg av resten. 

Tim-Adrian fikk en reaksjon da 

hans søster fikk kreft. I ettertid 

ser Rie at han også tidligere 

hadde krevd mye av familiens tid, 

men ikke verre enn at de trodde 

han ville vokse det av seg. 

Nå ble han rabiat, jeg har ikke 

tall på alle gangene han raserte 

huset, opptil flere ganger daglig. 

Tim- Andre kunne aldri sove 

alene før han fikk diagnosen. 

Hva er grunnen til at den 

slo ut da, tror du? 

Sannsynligvis fordi vi da fikk endret 

rutinene hjemme. Sykdommen 

som har vært der, så vidt synlig, 

slo nå ut fordi vi ikke klarte å 

følge ham opp etter behov. 

SELVINNSIKT 

Til tross for advarsler om bivirkninger 


✒ : ODDMUND HARSVIK 0 : ODDMUND HARSVIK 

ved å bruke Ritalin, så familien 

ingen annen mulighet. Og i følge 

Rie ble det en lifesaver for Tim- 

Andre og resten av familien. 

Medisinen løftet han såpass at han 

ble i stand til ta imot psykososial 

behandling, en behandling hele 

familien deltok i. Etter tre år ville han 

selv slutte med medisinen. Senere 

har det bare gått fremover. Han 

sliter fremdeles med depresjoner, 

men erfaringene har lært ham at 

de går over. Han vet at det ikke 

bare er en floskel at ”det er lys i 

tunellen”. Erfaringene har vist ham 

at han får lettere øye på gledene i 

livet etter å vært nede en stund. Jeg 

tror ikke han hadde vært i stand 

til å tilegne seg denne visdommen 

uten at han først ble roet ned med 

medisinen, fastslår moren. 

GJENKJENNELIG 

Livet er blitt mange ganger bedre 

for hele familien. Rie vil likevel 

fortelle om problemer i samfunnet, 

der det vies liten plass til barn 

med annerledes adferd. 

Det har ikke alltid vært lett å få 

lærerne på skolen til å se på barnas 

adferd som annet enn uoppdragenhet. 

Vi som lever sammen med barna 

opplever deres reaksjoner helt 

annerledes enn de gjør. Samtidig ser 

vi at kravene får å få en utredning 

som ADHD er gått betraktelig ned. 

Jeg kjenner meg igjen på symptomer 

som beskrives som bipolare lidelser. 

Og sannsynligvis hadde jeg blitt 

satt på medisiner som barn hvis 

ADHD hadde vært oppfunnet den 

gang. Hva tenker du om at så mange 

passer inn under denne diagnosen? 

SENVIRKNINGER 

Først tenker jeg at det bør bli høyere 

under taket og videre rundt veggene 

i samfunnet for hva som er normalt. 

Jeg har lest dine tanker om å hvor 

viktig det er å delta i alle faser av 

livet, og jeg er helt enig. Som sagt 

er det vanskelig for foreldre som 

har barn med utagerende adferd å 

forsvare ADHD-diagnosen fordi så 

veldig mange kjenner seg igjen på 

symptomene og fordi mange får 

diagnosen for lettvint. Men jeg kan 

love at dette ikke er en late-somsykdom. 

Som mor ble jeg totalt utslitt 

av tiden da det sto på som verst. 

Jeg sliter ennå med både nakke og 

skuldre, og ikke minst psykisk. Jeg 

reagerer ennå med frykt når jeg 

hører et glass knuses i bakken. 

UTEN BIVIRKNINGER 

Jeg viser Rie bivirkningene av 

langvarig bruk av Ritalin. Men 

hun sier at hun ikke merker økt 

aggresjon på Tim-Andre. 

Tvert imot! Han er blitt den 

snilleste og mest hjelpsomme 

gutten du kan tenke. Jeg tar 

varslene om bivirkninger på alvor. 

Kanskje slapp Tim-Andre heldig 

unna fordi han begynte sent med 

medisineringen og hoppet av den 

etter å ha brukt den bare i 2,5 år?


15

16 

ABUP VILLE 

BESTEMME VINKLING 

Kortene holdes tett av fagfolk som jobber med ADHD. Medisinering av personer med ADHD 

og fagfolks tette tilknytning til legemiddelprodusentene har vært oppe tidligere. Noe som 

muligens er grunnen til at fagfolk bagatelliserer bivirkningene? 

Denne ingressen, pluss 

beskrivelsen av at det tok 

minst 14 dager fra jeg forsøkte 

å komme i kontakt med overlege 

Kirstin Djupesland til jeg fikk kontakt, 

og at hun ikke fulgte opp med å gi 

meg tallene over utredte ADHDdiagnoser 

i Agder, er i hovedsak 

grunnen til at hun trakk seg fra 

intervjuet. Godt hjulpet av at jeg 

viste til at en av dem som fremdeles 

er en nestor innenfor behandling 

av ADHD, forsker Pål Zeiner, ble i 

et Brennpunkt-program om ADHD 

avslørt for sine dobbelroller. Samtidig 

som han ble regnet for den største 

kapasiteten i landet på behandling 

av denne sykdommen hadde han 

en konsulentrolle hos produsenten 

av Strattera. Zeiner var samtidig 

rådgiver for ADHD foreningen. 

Avsløringen av koblingen førte til at 

han trakk seg fra konsulentjobben 

hos produsentene av Strattera. 

TENKER PÅ BARNA 

- Den vinklingen på intervjuet 

du velger, er jeg imot, sier hun 

og ber seg fritatt for å bli sitert. 

Hun har imidlertid ikke noe imot 

spørsmålene, eller måten jeg har 



gjengitt hennes svar på. Hun liker 

rett og slett ikke vinklingen, og siden 

jeg ikke vil endre den, vil ikke hun 

bidra til intervjuet. I begrunnelsen 

for avslaget brukte hun barna: 

” Jeg tenker spesielt på de flotte 

barna og ungdommene med Adhd 

- som uten sentralstimulerende 

ville strevd enda mer enn det de 

gjør i dag. Kanskje hadde de tydd til 

alkohol og rusmidler for vanskene 

sine. Jeg tenker også på foreldrene 

deres som har hatt mange kvaler 

før de valgte sentralstimulerende til 

sine barn men som ser at det virker 

og hjelper barna deres og dermed 

de som foreldre og familie. De har 

da prøvd mange andre tiltak før. Jeg 

håper at du tenker på disse også 

og dermed vinklingen din”. (Jeg 

siterte her en epost fra Djupesland, 

fordi hun ba meg begrunne hvorfor 

hun trakk seg fra intervjuet). 

TREGANGER FLERE I AUST-AGDER 

Jeg kan forsikre Djupesland 

at det er nettopp det jeg gjør! 

Men vi kan ikke ha det slik at 

det er legemiddelindustrien, 

de som produserer og selger de 

sentralstimulerende medisinene, 

Amfetamin, og Kokain, som skal 

ha enerett på vinklingen, på 

informasjon som går ut. Disse 

selskapene lager også opplærings 

cd-er for BUP og skolene. De sponser 

ADHD-foreninger over hele verden. 

Da må det også være rom for en 

kritisk vinkling på hvordan denne 

sykdommen behandles, spesielt 

når vi vet at det finnes mange 

alternativer. Både psykososial terapi, 

tilpassede skoletimer og veiledning 

til foreldre om hvordan de skal 

møte barnas adferd. ABUP vil ikke 

utlevere tallene på utredte ADHDdiagnoser 

i Aust- og Vest-Agder for 

2011 og 2012. Men via andre kilder 

har vi fått vite at det utredes tre 

ganger så mange ADHD-diagnoser 

i Aust-Agder som i Oslo. I Vest- 

Agder skal tallene ha gått noe ned. 

- Hvorfor er det slik? Vi bor jo 

i samme region, under samme 

levekår. Det spekuleres i om 

kosthold kan utvikle ADHD, men 

begge fylkene har samme matvaner, 

vi er kystnære og har nærhet til 

landbruket. Er austegdene mer 

sykelige enn vestegdene, undrer 

vedkommende som tipset meg. 

ADHD står for Attention Deficit Hyperactive Disorder, på norsk oppmerksomhetssvik/hyperaktivitet. Det antas blant 

fagfolk og fagmiljøer at dette er nevrobiologiske lidelser, noe som igjen betyr at diagnosen er en sykdom. Ingen har hittil 

klart å dokumentere dette. Det er senere teorier om genetisk påvirkning, men også om kosthold og sosial påvirkning.

SISTE 

UTVEI 

Willy Tore Mørch, professor i 

barn og unges helse forsøkte 

medikamentfri, psykososial 

behandling av en gruppe barn som 

hadde fått utredet ADHD. Etter 

endt behandling ble barna utredet 

på nytt, og de fant at 42 prosent av 

barna ikke lenger hadde diagnosen. 

Willy Tore Mørch uttalte i et intervju 

med Aftenposten i 2010 at alt for 

mange barn sendes til utreding 

for ADHD. Han mener at dess flere 

som sendes til utredning, dess flere 

vil få diagnosen. Medisinbruken 

har i 2010 økt med 80 prosent de 

10 siste årene. I 2009 fikk 16788 

barn, en økning i medisineringen 

på 80 prosent siden 2004. 

”Det er ikke slik at det blir flere 

barn med ADHD, vi er bare mer 

opptatt av å utrede for ADHD, sier 

Mørch til Aftenposten. Han kaller 

ADHD en ”bekvem diagnose.” 

- Da er det barnet det er galt med, så 

slapper foreldrene mer av med egen 

oppdragelsespraksis, sier professoren 

i psykologi til Aftenposten. 

De nevnte, tette båndene til 

legemiddelprodusentene av Ritalin/ 

Concerta og Strattera er ikke 

enestående for Norge. I denne saken 

har jeg lest rapporter fra USA, 

Sverige og Danmark som minst er 

like ille og i enda større omfang. 

INNRØMMELSER 

I flere brev har produsenten av 

Ritalin, Eli Lilly, innrømmet at 

de økonomisk har støttet ADHDforeningen 

og sykehus der leger 

driver kliniske undersøkelser på 

bivirkning og lignende. Både TV2 og 

Nrk har lage kritiske programmer 

om koblingene. TV2 gjennom sitt 

program ”Stille med piller”, sendt 

27. Februar 2006. Uken etter sendte 

Nrk programmet Brennpunkt - 

der ADHD var tema. Det finnes 

mange innrømmelser og bevis 

for at medikamentprodusentene 

støtter ADHD-foreninger økonomisk 

og med undervisningsmateriale. 

Produsentene har også en stor 

påvirkning på myndigheter, 

leger og sykehus. 

”Man kan ikke drive barne- og 

ungdomspsykiatri etter metoden ”har 

medisin – trenger diagnose”, skrev 

lege Gunnar Strømo i Dagbladet i 2007. 

Han var kritisk til at BUP ønsket å 

tvinge ham til å skrive ut Ritalin til 

en pasient mot egne vurderinger. 

Statens legemiddelverk oppførte i 

2003 Ritalin og Dexedrin (amfetamin) 

på en liste over medisiner som 

skulle overåkes særskilt. Grunnen er 

langtidsvirkningene stoffene gir på 

sentralnervesystemet. De advarte å 

gi medisinen til sensitive personer. 

Hva er et barn under utvikling? 


17

18 

BARNDOMMENS 

BØLGEDAL 

Karin Boye kalte, i 1940, sin 

fremtidsvisjon for Kallocain. 

Roman från 2000-talet. I 

dette årtusenet, fantaserte hun, 

gjorde dopet kallocain lederne 

i stand til å ta kontroll over 

menneskenes tanker, og systemet 

tok over barna fra fylte syv år. 

Åtte år før hadde Aldous Huxley gitt 

ut sin Vidunderlige nye verden. Der 

figurerer det også et stoff, soma, som 

fjerner opplevelsen av smerte. Boyes 

og Huxleys medikament-dystopier 

skildrer samfunn der psykofarmaka 

holder innbyggerne i sjakk. Når det 

kommer til sjangeren science fiction 

er det en god regel å legge mer vekt 

på «fiksjon» enn «vitenskap», men 

likevel ligger det ofte en interessant 

vitenskapskritikk i den. Hva er så 

uhyggelig ved at mennesker blir 

lykkeligere, lydigere? I siste nummer 

av Samtiden skriver legen Charlotte 

Lunde et viktig essay om ADHD 

(Attention Deficit/Hyperactivity 

Disorder). Lunde kan fortelle oss at 17 

500 norske barn nå går på medisiner 

for ADHD. Nesten en tidobling på 

ti år. Og langt flere enn dem som 

medisineres, har diagnosen. I fjor 

rettet FNs barnekommisjon kraftig 

kritikk mot Norge og var «alvorlig 

bekymret» for vår statistikk når 

det gjaldt å gi Ritalin og annen 

amfetaminmedisin til barn. Norge har 

økt sin medisinering mer enn andre 

europeiske land, og Lunde skriver 


at bruken av ADHD-medisin i Norge 

nærmer seg amerikanske tilstander. 

I USA er 10 prosent av befolkningen 

over seks år på antidepressiva. 

Antipsykotiske legemidler slo nylig 

ut kolesterolsenkende medisiner som 

landets mest solgte. Den vidunderlige 

nye verden av prestasjonsfremmende 

medikamenter er innen rekkevidde. 

En liten dose sentralstimulerende 

får jo alle – ikke bare barna – til 

å yte litt bedre. Dette er ikke et 

forsøk på å hevde at symptomene på 

ADHD – hyperaktivitet, impulsivitet, 

konsentrasjonsvansker – ikke 

eksisterer. Det er lett å akseptere 

at ADHD-medisin er redningen for 

noen barn og foreldre. Men 17 500 

barn på amfetaminmedisin? Hvis 

5-6 prosent av befolkningen har 

ADHD, slik fagmiljøene og ADHDforeningen 

hevder, er det ikke noe 

psykiatrien kan finne ut av alene. 

Da handler diskusjonen også om 

hva et storsamfunn skal regne som 

normalt. Om spørsmål som: Hva 

tillater vi av menneskelig variasjon? 

Og: Hvilke samfunnsverdier har vi? 

Den psykiatriske profesjonsmakten 

har en tendens til å avskrive kritikk 

som «uvitenskapelig». For ti år siden 

sammenlignet en internasjonal 

professorgruppe kritikken med «å 

erklære jorda flat, gravitasjonsloven 

diskutabel og det periodiske system 

som svindel». Det er åpenbart et 

naturvitenskapelig verdenssyn 

som skal forsvares her. Derfor er 

det nødvendig at humanistiske og 

samfunnsvitenskapelige fag begynner 

å publisere forskning om ADHD. 

Å være normal betyr «å leve opp 

til normen». Normen er normativ, 

naturlig nok, ikke en objektiv 

størrelse som naturvitenskapen kan 

ta tolkningsmonopol på. Det finnes 

lite sikker kunnskap om ADHD, 

selv om noen studier peker på at 

spesielle gener kan være involvert. 

Så hvorfor disse genetiske utslagene 

nå? Miljøgifter som påvirker hjernen? 

Tilsetningsstoffer som preger fosteret 

i magen? Eller har de vært der hele 

tiden? Lunde viser til den svenske 

vitenskapsteoretikeren Thomas 

Brante, som har pekt ut fem ytre 

faktorer som kan forklare ADHDeksplosjonen: 

1) Den biologiske 

forklaringsmodellens økende 

popularitet (i Norge ser vi det på 

Hjernevask-vendingen). 2) Den 

biomedisinske modellens høye status 

(at fokus på genetikk, farmakologi 

og nevrobiologi gir størst faglig 

prestisje). 3) Familien og skolen (å 

behandle «årsaken» isolert fra miljøet 

er helt klart mer behagelig og mindre 

ressurskrevende for miljøet). 4) Aktive 

lobbygrupper og pasientforeninger 

(den norske ADHD-foreningen har for 

eksempel jobbet aktivt for diagnosens 

utbredelse). 5) Legemiddelindustrien 

(hvis terapi hadde vært den sentrale 

behandlingsformen, hadde diagnosen 

neppe vært like utbredt). Det første 

selvransakende spørsmålet som

”VI MÅ VÅGE Å STILLE OSS SELV 

SPØRSMÅLET: MEDISINERER VI 

BARN FORDI DE ER VANSKELIGE?" 

Samfunnsredaktør i Morgenbladet, Lena Lindgren, stilte dette spørsmålet 

i en artikkel i fjor. Hun har gitt Klar tillatelse til å trykke den. 

melder seg når man leser disse fem 

punktene er selvsagt om det er skolen, 

foreldrerollen, barnekulturen og 

normalitetsbegrepet som har endret 

seg. Ikke barnas hjerner. Og hvis 

svaret på dette er ja, er vi forpliktet 

til å gå videre og spørre oss selv: 

Hender det at vi medisinerer normal, 

men «vanskelig» småbarnsadferd? 

Vi vet ennå ikke langtidseffektene 

av sentralstimulerende medisiner, 

og barnehjernen er ikke utviklet 

når medisinering starter. Når barn 

som ikke klarer å sitte rolig og 

konsentrert blir diagnostisert ut av 

normaliteten, setter vi dem, i all 

stillhet, opp mot fellesskapet. Når et 

barn får medisin, skjønner det at «jeg 

er problemet». Dette til tross for at de 

ofte har unike ressurser, for eksempel 

fysiske ferdigheter, utferdstrang 

og temperament. Egenskaper som 

kunne ha kommet godt med i 

livet, men ikke på skolebenken. I 

vestlig psykiatri regjerer to store 

diagnosemanualer. Den ene heter 

ICD-10 (International Statistical 

Classification of Diseases), den andre 

DSM (Diagnostic and Statistical 

Manual of Mental Disorders). I mars i 

fjor skjedde det noe viktig som stort 

sett gikk oss hus forbi i Norge. Allen 

Frances, medisinprofessor og tidligere 

leder for DSM, rykket ut med en dyp 

selvkritikk. Han mente at han og hans 

kolleger hadde bidratt til å skape tre 

falske «epidemier»: ADHD, autisme og 

bipolar tendens. Frances hadde sett 

mange mennesker bli definert som 

pasienter etter at diagnosemanualen 

ble tatt i bruk, mennesker som 

ville hatt det bedre uten å komme i 

kontakt med helsevesenet: «Jeg lærte 

gjennom smertefull erfaring hvordan 

små forandringer i definisjonen av 

en mental forstyrrelse kan skape 

enorme, uintenderte konsekvenser,» 

skrev han. Til en viss grad er altså 

diagnosemanualene også et kulturelt 

dokument, som – i et vitenskapelig 

språk – også forteller oss hva 

samfunnet setter pris på. Vi står i fare 

for at manualene utvides til å omfatte 

en sykeliggjøring av menneskelig 

variasjon. Frances appellerte 

om å gå tilbake til en rausere 

normalitetsdefinisjon: «I's not too 

late to save 'normal'.» Før hadde man 

andre uttrykk om barn: «de vokser 

det av seg», «det blir folk av dem 

til slutt». Etter at ADHD-diagnosen 

ble lansert, har det ikke manglet på 

avdøde eksentrikere som har fått 

diagnosen posthumt. Overlege ved 

Ullevål universitetssykehus, Nils Olav 

Aanonsen, har gitt Henrik Wergeland 

– skikkelsen som har definert det 

norske – ADHD-diagnosen i Tidsskrift 

for Den norske legeforening. Forfatter 

Truls Gjefsen, som har skrevet bok 

om Arne Næss, mener filosofen 

som guttunge, på grunn av sin noe 

spesielle impulskontroll, ville blitt 

medisinert hvis han skulle inn i 

dagens norske skole. Leser man den 

viktigste norske samtidslitteraturen 

– Beate Grimsrud (En dåre fri), Gaute 

Heivoll (Før jeg brenner ned), Carl 

Frode Tiller (Innsirkling-bøkene), 

forfatterskapet til Thure Erik Lund 

eller Tomas Espedal – handler det 

alltid og alt sammen om dette. Å 

leve i en annerledeshet, en indre 

uro og mistilpassethet. Vi kan 

kanskje klare å medisinere bort slike 

tilpasningsproblemer. Men da griper 

vi inn i det dypeste menneskelige, noe 

sårbart vi alle kjenner igjen. Historisk 

har naturvitenskapens rolle vært å 

finne og formidle objektive fakta. 

Imaget til humaniora og samfunnsfag 

er mer porøst, de fremstår som 

subjektive og påvirkelige. Nå er 

det motsatt. Opp mot motestyrte 

diagnoser må humanismen stå støtt, 

ta normalitetsbegrepet tilbake, og 

gjøre døren høy og porten vid. 


19

20 


Dagfinn Harr har i mange år – som lege – tatt i mot ADHD-pasienter. 

Han tror fullt og fast på at diagnosen, ADHD, må regnes som sykdom. 

Men han ser de mange dilemmaer. 

✒ : ODDMUND HARSVIK 0 : TOR ERIK SCHRØDER 


21

22 

Dagfinn Harrs svar er synonymt 

med hans helhetlige forståelse 

av problematikken. Når jeg 

spør om hva han mener ADHD 

er; et filosofisk eller et medisinsk 

problem, svarer han bestemt JA! 

– ADHD er en sykdom, men det 

er også et filosofisk spørsmål 

om hva vi skal akseptere av 

hverandres annerledesheter. 

BEHOV FOR DIAGNOSE 

De siste 10 årene er han den legen 

som har stilt diagnose og vurdert 

behandlingstiltak til svært mange 

pasienter med ADHD-symptomer. 

Når jeg forteller at jeg kjenner 

rusavhengige som har vært rusfrie 

i et par år, for så og sprekke etter at 

de får utredet diagnose, da får de 

bekreftet en grunn til å ruse seg, 

er ikke dette noe nytt for Dagfinn 

Harr. Han har sett pasienters mange 

behov for å få en diagnose. 

– Dette ser vi på ulike 

sykdommer. Å få en diagnose 

er et forhandlingsspørsmål 

mellom pasientens individuelle 

behov, mellom pasient og lege og 

mellom pasientorganisasjoner 

og myndigheter. 

MANGLER ALTERNATIV 

Vi gjør oppmerksom på at FN refser 

Norge for den hyppige bruken av 

ADHD-medisiner i behandlingen 

av dem som blir gitt diagnosen. 

– Det er klart at det å se hvilke 

mirakler medisinen gir til et 

mindretall og skuffelsen over 


hvor liten virkning det har på 

flertallet, gir grunn til se etter 

nye behandlingsmetoder. Det er 

likevel mange som har behov for 

medisinering, og de må få det. 

Som lege er jeg nødt til å være 

pragmatisk, veie behov for behandling 

opp mot bivirkninger, og for noen 

finnes det ikke andre alternativ, 

FORVENTNINGER 

Når vi spør om hva han tror er 

grunnen til at Aust-Agder har tre 

ganger så mange utredte ADHDdiagnoser 

som Oslo og dobbelt 

så mange som Vest-Agder, peker 

Harr på at diagnoseverktøyet for 

ADHD ikke er godt nok, spesielt 

ikke for voksne, over 18 år. 

– Professor Willy Thore Mørch og 

en rekke andre fagfolk, mener at 

terskelen for å sende barn og unge 

til utredning fører til at flere blir 

sjekket for diagnosen, og at det 

igjen bidrar til at flere får den? 

Er du med på den forståelsen? 

– Da er vi tilbake ved spørsmålet du 

stilte: Er ADHD å se som et filosofisk 

eller et medisinsk problem? Og 

jeg mener det også ligger en del 

forventninger om hvordan normen er. 

SYMPTOMBEHANDLING 

På spørsmål om det ikke finnes 

alternativ til medisinering? Blant 

annet psykososiale familieprogram 

som det Willy Thore Mørch kan vise 

vellykkede resultater av, viser Dagfinn 

Harr til at det passer for dem som er i 

stand til å nyttiggjøre seg disse. Men 

han har hatt pasienter som har gått 

i mange år for å lære pusteøvelser 

og å forstå sine egne reaksjoner. 

– Mange av de miraklene jeg snakket 

om, har skjedd i forbindelse med 

medisinering sammen med andre 

tiltak. Fædrelandsvennen viste for 

noen dager siden til et slikt tiltak: 

Motorsport, eller andre aktiviteter 

- sammen med god struktur og 

faste rutiner. Medisinering alene 

blir ren symptombehandling, 

fastslår Dagfinn Harr. 

LAV MARKEDSVERDI 

– Tror du det tette samarbeidet 

gjennom legemiddelindustriens 

opplæring av fagfeltet, fagfolk 

og ADHD-foreningen, bidrar til 

en mistenkeliggjøring av både 

diagnosen og medisineringen? 

– Nei, jeg tror ikke produsentene 

tjener så mye penger på disse 

medisinene. Patentet har gått ut og 

hvem som helst kan produsere det. 

Det er mulig at dette skjer med andre 

medikamenter, men markedsverdien 

på ADHD-medisin er lav, mener 

legen som mer enn noen annen 

har engasjert seg i mennesker som 

sliter med rus og psykiske lidelser. 

I løpet av året takker han av for 

tidlig pensjon. Klar vil komme 

tilbake med et intervju med denne 

engasjerte legen i et senere nummer.

BIVIRKNINGER 

Her er noen utvalgte bivirkninger. Det er mange somatiske 

alvorlige bivirkninger. Jeg tar her med de psykiske. 

RITALIN 

Svært vanlige 1/10: Hodepine, Insomnia, Nervøsitet. Vanlige 1/10 

til 1/100: Affektlabilitetsaggresjon, agitasjon, angst, depresjon, 

unormal adferd, Pyreksi og veksthemming ved langtidsbruk 

hos barn. Mindre vanlige fra 1/100 til 1/1000: Hallusinasjoner 

knyttet til hørsel, synog berøring, sinne, selvmordstanker, 

endret sinnsstemning, rastløshet, lett for å gråte, tics, forverring 

av tics eller Tourettes syndrom. 1/1000 til 1/10000 Mani, 

desorientering, forstyrrelser av libido, madirasis, synforstyrrelser. 

Svært skjeldene. 1/10000 og oppover: Selvmordsforsøk, 

inkludert fullbyrdet selvmord, unormale tanker, apati, atferd 

med gjentatte handlinger, overokusering, vrangforestillinger, 

tankeforstyrrelser. Det er tilfeller av misbruk og avhengighet. 

I tillegg kommer alle de alvorlige somatiske og nevrologiske 

bivirkninger. NB: Les bivirkningene i Felleskatalogen. 

STRATTERA ”LILLY” 

1/10 til 1/100: Irritabilitet, stemningssvinginger, insomni, 

Anoreksi. Mindre vanlige: 1/100 til 1/1000: Selvmordsrelaterte 

hendelser, aggressivitet, fiendtlighet, emosjonell labilitet, tidlig 

oppvåking. Erfaring etter markedsføring: Psykose innklussiv 

hallusinasjoner, agitasjon, depresjon og depressiv sinnsstemning, 

angst, tics. Voksen: Svært vanlig: Insomni, Stoffskifte/ernæring: 

redusert matlyst. Forhøyet blodtrykk, økt hjertefrekvens. NB: 

Her er så mange somatiske og nevrologiske bivirkninger at 

leserne bør gå inn på felleskatalogen for å oppdtatere seg. 

CONCERTA 

Svært vanlig 1/10: Anoreksi, affektlabilitet, aggresjon, agitasjon, 

angst, depresjon, irritabilitet, unormal adferd, svinginger i 

stemningsleie, tics, innsovningsvansker, nedstemthet, depresjon, 

nedsatt libido, anspenthet, brukisme, panikkanfall med mer. 

Mindre vanlige 1/100 til 1/1000: Psykotiske lidelser, hallusinasjoner 

knyttet til hørsel, syn og berøring, sinne, selvmordstanker, 

endret sinnstemning, rastløshet, lett for å gråte, forverring 

av eksisterende tics ved Tourettes syndrom, hypervegilans, 

søvnforstyrrelser. Sjeldne 1/1000 til 1/10000. Mani, desorientering, 

forstyrrelser i libido. Svært sjeldne 1/10000 og oppover: 

Selvmordforsøk inklusive fyllbyrdede selvmord, forbigående 

nedstemthet, unormale tanker, apati, atferd med gjentatte 

handlinger, overfokusering. NB: Også her er bivirkningen store, 

risikoen for hjertesykdommer og andre livstruende sykdommer er 

så store at brukere bør lese hele bivirkningene på felleskatalogen. 

Den kan lastes ned som App til nettbrett av ulike typer. 

KILDER 

Nrk Brennpunkt, Tv2: Stille med piller, Aftenposten, 

Dagbladet, boken: Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin, 

av Elsa Wendel Adabèron. Gatenarkomane med ADHD 

diagnose som begynte ruskarrieren med ADHD-medisin. 


23

24 

Tanke sedel 


Angre om du ikke reiser* 

Strug om du ikke reiser* 

Er ikke bedre enn meg sier Ros* 

Det blir ikke noget han reise* 

Aldri bry deg naar bare det gaar got* 

FinT ver og fin baad* 

Naar du kommer tilbage til Farsund saa 

er det verste over* 

Penger kan du tjæne* 

Klær kan du kjøbe* 

Det er ikke verre at arbeide der eller her* 

Arbeide i masse og god betaling- Daler gaar op 

Fri og ledig* 

Kan spise vad du føler for 

Kjæntfolk i massevis 

Kan reise jem naar du synes du har jort det gaat nok 

Det er de dagene saa treffeer du mange 

Gud jive helsen frem for alt 

Og velsignelse. Ammen. 

Jemme blir du lei av alt. Det blir ikke noget af det. 

Bare arbeide og gamle klæer og klein mad. 

Plokke høi og bli tæt for brøstet. 

BræNde tare og slide for lide betaling. 

Sjere torv og reise – staable og faa det i hus. 

Et helse sled og aldri fri. 

Di reise alle – smaa og store. 

Saa kan vel du også. 

Det gaar jo gaat for alle. Gud. 

Blir saa meget greier naar turen er jort. 

Vær ikke for hastig med å reise jem for det er verre at reise ijen. 

Vær modig og stridig til alt saam er gaat. 

1923 

Europeere står i kø for å komme til lykkelandet Norge for å søke jobb. En Klar-leser fra 

Lista sendte meg en motivasjonsliste hans far skrev før han dro til Amerika for å søke 

lykken for 90 år siden. Her debatterer han mellom tvil og tro med seg selv.

JUBILEUM 

FOR VÆRESTEDET 

I KRAGERØ 

I sommer feiret Værestedet 

sin eksistens i 14 år. Rundt 

40 frivillige, venner av og 

brukere samlet seg rundt 

grillen, nøt underholdning 

og samvær. 


Værestedet ble de første 10 årene 

driftet av diakonen i Kragerø. I 

2008 ble driften knyttet til Kirkens 

Bymisjon. Daglig leder, Benedicte 

Kivle, forteller at de ukentlig har 

ca 30 brukere av Værestedet. 

I tillegg kommer de som ikke 

bruker Værestedet, men henter 

matposer, føyer Benedicte til. 

Feiringen gikk av stabelen 

under strålende sol og rundt en 

glødende grill. Den musikalske 

underholdningen sto Morten 

Aanonsen for. Benedicte Kivle foredro 

om stedets historie. Gjestene var 

frivillige og drivere opp gjennom 

årene, pluss næringslivsvenner 

som bidrar til driften, og ikke 

minst de som bruker Værestedet. 

Værestedet samarbeider nå med Klar 

om distribusjon av gatemagasinet 

til de av brukerne som kan ha nytte 

av å selge Klar på gata i Kragerø. 

Under et besøk ble jeg kjent med 

flotte frivillige og ikke minst en 

super gjeng av de faste brukerne. 

Gratulerer med de første 15 årene. 

La det bli mange, mange flere. 


25

26 



27

28 

Konflikten mellom de to byene har dype røtter og en lang historie. Mange kristiansandere 

ser på arendalitter som litt overlegne (høyræva på folkemunne) – mens arendalittene 

betegner kristiansanderne som ”oppkomlinger”. 

Disse nedarvede stigmatiseringene 

ligger som et bakteppe når 

man ser de steile holdningene 

i for eksempel sykehusstriden 

og fylkesgrensespørsmålet. 

Kan konflikten noen gang løses? 

Nei, mener Øyvind Rosenvinge, 

som er styremedlem i Arendals 

historielag, og som har jobbet med 

lokalhistorie siden 1985, disse 


✒ : LEIF STRØM 0 : TOR ERIK SCHRØDER 

holdningene har utviklet seg gjennom 

århundrer og stikker meget dypt. 

Rosenvinge vil helst ikke uttale seg 

om sykehuskonflikten idet han selv er 

ansatt som bioingeniør ved sykehuset 

i Arendal, men han er enig i at 

kristiansanderne er ”oppkomlinger”. 

”Det er Arendal som har historien 

på sin side”, sier han, og mener at 

konflikten stammer helt fra den 

dagen Christiansand ble grunnlagt. 

Han geleider oss gjennom historien 

som delvis er fra hans munn 

og delvis fra historiebøkene: 

Helt fra år 1641 – da kong Christian 

IV bestemte det skulle anlegges en 

by på sanden ved Otras munning 

– har det vært konflikt mellom 

de to byene. Arendal var på den 

tiden et ladested, men utviklet 

seg til å bli et handelssentrum 

av betydning. Christiansand fikk

"KAN KONFLIKTEN NOEN GANG LØSES? 

NEI, MENER ØYVIND ROSENVINGE" 

på sin side alle institusjonene og 

fordelene som bystatusen medførte. 

I 1686 forsøkte kongen å tvangsflytte 

næringslivet fra Arendal til 

Christiansand. Det ble brukt sterke 

trusler – til og med om konfiskasjon 

av husene dersom de ikke flyttet. 

Men folk nektet å flytte, og selv om 

bestemmelsen var tatt av selveste 

kongen, ble den på en eller annen 

måte uthulet og neglisjert. De 

arendalittene som ikke flyttet ble 

ilagt en ekstra eiendomsskatt til 

Christiansand – noe som ikke falt i 

god jord. Opptil 700 spesiedaler kunne 

enkelte betale, og det var sure penger. 

KAMPEN OM BYSTATUS 

Ettersom Arendal utviklet en stor 

og mektig flåte av seilskip ble 

kravet om bystatus stadig sterkere. 

Arendal ble en av landets største 

sjøfartsbyer – ja, rent bortsett fra 

at de ikke var noen by ennå. Først i 

1690 fikk Arendal sin egen byfogd 

som dekket oppgavene som dommer, 

skifteforvalter, politimester og 

rådmann. De var med andre ord en 

by. Samtidig fikk de offisielt tillatelse 

til å innføre korn fra Danmark og 

utføre trelast.Imidlertid var det først 

i 1723 at Arendal fikk privilegier 

som fullverdig by, som kjøpstad. 

VEKST OG FALL 

Utover på 1700-tallet vokste byens 

velstand til nye høyder. Skipsfarten 

var den store vekstnæringen. 

Krig skapte høykonjuktur. Den 

amerikanske frihetskrigen ga gode 

inntekter og skapte gyllne tider i byen. 

Borgerne importerte luksusvarer og 

nye tanker fra utlandet. Kulturelle 

impulser og nye moter kom fort, og 

byen ble den mest moderne i Norge. 

Men mørke skyer nærmet seg. 

Krigen som kom rundt 1800 ruinerte 

mange, og skipsfarten lå nede i 

mange år. Imidlertid tok det seg 

opp igjen og rundt 1870 hadde 

byen en handelsflåte på over fem 

hundre store skip. Arendal var 

igjen et sentrum for skipstrafikk i 

landet og luksusen var overdådig. 

Da kom det store fallet: I 1886 ble 

det gjort underslag i byens store 

forretningsbank som førte til landets 

første bankkonkurs. To andre banker 

fulgte med i dragsuget og sammen 

med dem en rekke skipsredere. Men 

krakket var ikke det eneste som 

førte til den store nedturen. Omtrent 

samtidig gikk skipsfarten over fra 

seilskip til dampskip. Arendals redere 

nektet å se virkeligheten i øynene – 

trodde at det skulle bli billigere og 

bedre med seilskip fortsatt. De bygde 

jo båtene av eget tømmer og vinden 

var gratis, tenkte de. Det gikk som 

det måtte gå. De fleste måtte gi seg. 

Mange emigrerte til Amerika, mens 

noen satset i det små og var med på 

å bygge opp byen til det den er i dag. 

KRISTIANSAND KOMMER PÅ BANEN 

Noen av de som ble igjen startet 

Det Norske Arbeiderpartiet i 1887. 

Arendal med omegn var helt 

opp til 1920-30 årene den største 

byen på Sørlandet. Kristiansand 

lå under med opptil tre til fire 

tusen færre innbyggere. På 

slutten av attenhundretallet var 

det også flere innbyggere i Aust- 

Agder enn i Vest-Agder. Det var 

først etter annen verdenskrig at 

befolkningsøkningen i Kristiansand 

skjøt fart – og begynte å vokse 

fra Arendal. I 2001 var forskjellen 

kommet opp i hele førtisju prosent i 

Kristiansands favør. Grunnen til den 

sterke veksten var nyetableringer 

av store industribedrifter og 

nye arbeidsplasser. Veksten har 

pågått helt til våre dager. 

FØLELSER ELLER REALITETER? 

Kanskje arendalittene har et poeng 

når de sier at kristiansandere er 

oppkomlinger? Historien viser jo at 

byen har vokst fra å være lillebror 

til å bli storbror på ganske kort tid. 

Og kanskje arendalittene er litt 

”høyræva”? At de oppfatter seg selv 

som adelen på Sørlandet og dermed 

litt bedre enn kristiansanderne. 

Det er kanskje derfor det føles 

ekstra bitter når Kristiansand 

stikker av med alle ”godene”.? 

Som for eksempel danskeferga. I 

nesten tretti år gikk den fra Arendal 

til Danmark. Så skiftet den anløp 

til Kristiansand (selvfølgelig)… 

det er slike tap som svir ekstra 

i Arendal. Det er også en dyp 

skepsis i sykehusstriden: Vil alt 

havne i Kristiansand til slutt? 

Her gjelder det å være på vakt! 

FORDOMMER GÅR I ARV 

Holdningene i Arendal om 

Kristiansand og visa versa er 

selvfølgelig nedarvede. Ikke noe 

merkelig i det. Stort sett alle 

menneskers oppfatninger er 

nedarvede - både om politikk, 

økonomi, religion og naboen. Det 

er tusenvis av lokale konflikter 

i Norge og over hele verden. 

Store kriger er utløst av lokale 

konflikter bygget på misforståtte 

holdninger og fordommer. 

Et lite eksempel: En Kristiansander 

som vokste midt i sentrum sier at 

de opplevde folk på Lund som litt 

utenfor, og de som bodde nedenfor 

Kirkegata som fiender. Folk fra 

Vennesla var litt skumle og ville 

alltid slåss….i det hele tatt – alle 

som ikke bodde i Kristiansand 

sentrum var det noe galt med. 

Det finnes lite realiteter i disse 

oppfatningene, man får dem inn 

med morsmelken, og det skal mye 

til før noen greier å rokke ved dem. 

KJØR DEBATT 

Derfor spør vi: Er det mulig å 

komme frem til en forsoning? Vil 

fylkesgrensen noen gang viskes ut? 

Kan kristiansandere og arendalitter 

ta hverandre i hånden og bli enige 

om de er like gode? At de vil 

samarbeide som likeverdige? 

Har du et godt svar på disse 

spørsmålene. Si det i Klar! Vi åpner 

spaltene for en debatt: Arendal versus 

Kristiansand. Si din ærlige mening 

her – så får vi se hvor det ender. 


29

30 

KENNY TY 

Er på Facebook og nett-tv deltar i diskusjonene 

der med chat og idrettsdebatt. Mest med 

venner og venner av venner på nettet. 

Facebook er bra skaper kontakt. 


FEM PÅ 

JON ARNE CARSTEN 

Facebook! Kommenterer enkelte saker 

der og på nettaviser av og til. Synes folks 

synspunkter kommer godt frem. Jeg 

deltar ikke selv på de politiske debattene, 

men følger med og følger med. 

GABOR BOzCIK 

Kommer fra Ungarn og bo 

Facebook og deltar i debat 

ikke sterk nok i norsk enn 

språket, men det er en fin 

på. Jeg deltar Ikke i polit

i Norge. Jeg er på 

tene der. Men er 

å til å delta dette 

måte å lære norsk 

iske debatter. 

BYEN 

Klar spør 5 på byen: Deltar du aktivt i samfunnsdebatten, 

og hvilke foraer debatterer du i? 

✒ : TOR ERIK SCHRØDER 0 : TOR ERIK SCHRØDER 

LINDA P. ANDERSEN 

Jeg kommenterer på Korsets seier, vg.no og 

andre steder der debattene foregår. Selv om 

jeg er aktivt med i debatter, holder jeg litt 

igjen med å dele mine meninger offentlig. 

MARTIN STEINSLAND 

Er med på debatter om religion, der det kan 

være alt fra fire fem debattanter til mange. 

Kommenterer også på nettaviser som Dagbladet. 


31

32 

VIL ÅPNE SELVHJELPSGRUPPE 

I GRIMSTAD 

Gatemagasinet Klar er stolt over å få Notodden-modellen Kraft med på et samarbeid. 

Kraft skal distribuere gatemagasinet til brukere og andre som vil selge gatemagasinet 

i Notodden og omegn. 


✒ : ODDMUND HARSVIK 0 : ODDMUND HARSVIK

Er du mor, far søsken, besteforeldre 

eller har en annen nær relasjon 

til en rusavhengig, er du 

kjempevelkommen til gruppen vår, 

oppfordrer de to modige damene. 

For det skal mot til å synliggjøre 

seg som foreldre til en stigmatisert 

gruppe, der gener og sosialisering 

ofte legges til grunn for problemet. 

Vi har snakket med våre barn og 

annen familie om dette, og vi har 

ikke bare deres fulle aksept for å 

stå frem, men de sier de er stolte 

av oss. Kanskje kan vår åpenhet 

bidra til å redusere skammen. 

De to fastslår at de ikke er eksperter 

på livet, men at de ønsker å utvikle 

en gruppe som kan være til gjensidig 

hjelp og støtter for hverandre, 

gjennom å dele erfaringer. 

Vi tenker at gjennom å dele 

erfaringer/opplevelser blir vi sterkere. 

Vi vil også fokusere på egne liv, 

ikke kun den rusavhengiges. Se hva 

vi som pårørende kan gjøre for at 

vi skal få det bedre, og ikke følge 

med bølgedalene til våre kjære. 

Selv om Inger Liv og Thorhild står 

frem med fornavn og bilde, er dette 

ikke et krav til andre at de skal 

gjøre. De fremhever anonymiteten 

og taushetsplikten i en slik gruppe! 

Gruppen er et lavterskeltilbud, 

åpent for alle pårørende og det 

koster ingenting. I gruppen tar de 

opp ulike temaer, og de vil få folk 

som jobber med rusproblematikk 

og andre til å snakke om hva de 

gjør og hvorfor de engasjerer seg. 

Under møtene blir det satt av 

tid slik at hver enkelt kan få 

snakke om det som plager dem, 

så sant de ønsker å dele... 

Vi er politisk og religiøst uavhengige. 

Så selv om vi har vært så heldige 

å få låne lokaler Misjonskirken, 

så betyr ikke det at gruppen er 

knyttet opp mot denne menigheten, 

understreker kvinnene bak gruppen. 

Første møte blir 2. august fra 

klokken 19 til 21. Det er ingen 

plikt til påmelding, men om dere 

ønsker å bli tatt imot på utsiden 

fordi dere er engstelige for å trå 

inn i en slik gruppe alene, så er det 

bare å ringe Thorhild (tlf. 91 80 64 

25) og Inger Liv (tlf. 48284073). 


33

34 


NÅR ENDEN ER GOD 

To mennesker som har kjempet seg gjennom livet - begge med en traumatisk barndom 

og oppvekst – begge med fysiske- og psykiske problemer under veis. Nå sitter de her – 

lykkelig forelsket og uten de mørke tankene som har forfulgt dem gjennom alt det vonde. 

✒ : LEIF STRØM 0 : LEIF STRØM 


35

36 

Vi har fått en prat med to av de 

beste Klar-selgerne – Anette 

og Bjørnar Waage. De bor 

i Kvinesdal, og selger Klar både 

her, i Flekkefjord og Lyngdal. 

Overalt møter vi hyggelige 

mennesker, sier Anette. Selv de 

som ikke kjøper er høflige. 

Klar gir oss en liten ekstra 

inntekt, men også en følelse 

av å gjøre noe nyttig. Alle som 

kjøper bladet skryter av det. 

TO SKJEBNER 

ANETTE 

Anette Waage ble født i Stavanger 

og flyttet med familien til Helvig 

ved Egersund som tiåring. Det ble 

ingen hyggelig overgang. Anette 

ble mobbet fra første dag og 

mistenkeliggjort av både lærere 

og medelever. Det hele bunnet i 

en anmeldelse Anette gjorde til 

politiet i en vanskelig sak for henne. 

Barndommen hennes ble dermed 

svært hard. De gode minnene hun 

har stammer fra tiden i Stavanger. 

Jeg ble stemplet som løgner og sett 

ned på. Alt jeg sa ble oppfattet 

som løgn. Det var tungt – som 

å sloss mot vindmøller. Skjeve 

smil og slengbemerkninger 

var daglig kost. Det var ikke få 

netter jeg gråt med i søvn. 

Som fjortenåring fikk Anette en 


bibel av sin stefar (som hun var 

glad i og regnet som sin far). Hun 

begynte å lese i den – gikk i kirken. 

Etter hvert ble hun frelst i Jesus 

Christ kirke. Hun ble mormoner. 

Det kan virke litt tungvint – nærmeste 

kirke ligger på Evje. Men det var her 

jeg følte meg hjemme. I denne kirken 

ble jeg akseptert og elsket. Det er mye 

kjærlighet hos mormonerne. Forholdet 

til kirken og bibellesing hjalp meg 

gjennom disse vanskelige årene. 

Jeg var egentlig uredd – jeg hadde 

ikke selvmordstanker - ville ikke 

se menneskene som onde. Men 

det holdt hardt noen ganger – for 

eksempel i klassen. Jeg kunne sitte 

med hånden i været hele timen, 

men ble alltid oversett – aldri hørt. 

Jeg fikk psykiske problemer og 

vanskelig for å gjøre lekser. Derfor 

hjalp stefaren min meg og av 

og til noen venner med å gjøre 

hjemmeleksene. Jeg hadde det så 

vondt at det gikk ut over læringen. 

Jeg lærte for eksempel aldri 

formskrift på grunn av læreren. 

TILGIVELSE 

Det var først da jeg var sytten år og 

vant en rettssak jeg begynte å legge 

den vonde barndommen bak meg. 

Jeg hadde mye sinne i meg, men 

fikk råd om å ringe de det gjaldt for 

å gjøre opp. Det hjalp. Jeg fikk jobb i 

Nordsjøen og jobbet i tillegg i Bolig 

for psykisk utviklingshemmede. 

Endelig greide jeg å tilgi barndommen 

og menneskene som hadde plaget 

meg. Jeg fant ut at de egentlig 

hadde flere problemer enn meg. 

Jeg fikk tre barn – Henriette som var 

et skolegeni. Hun kledde seg selv da 

hun var to år og oppførte seg korrekt 

i alle sammenhenger. Cathrine var 

født normal, men fikk diagnosen 

lett psykisk utviklingshemmet da 

hun var halvannet år. Til slutt kom 

Kristian som var en rolig gutt. Men 

sammen med Cathrine ble han 

vilter. De to var alltid enige og de 

rottet seg sammen mot Henriette. 

Plutselig begynte Cathrine å gjenta 

det alle andre sa om igjen og om 

igjen, og jeg fikk skylden for det. 

Barnevernet tok henne og plasserte 

henne i fosterhjem. Der rapporterte 

de om stor fremgang. Sannheten er at 

hun i disse dager kommer hjem med 

større problemer enn da hun dro. 

PSYKIATRI 

Jeg anmeldte et overgrep i 2001, 

men ble ikke trodd da heller. Saken 

ble henlagt. Derfor dro jeg til USA 

hvor jeg prøvde narkotika for første 

gang. Jeg gikk på det i åtte måneder 

og ble nok litt satt ut. Jeg fikk det 

for meg at noen ville drepe meg så 

da jeg kom hjem ble jeg lagt inn til 

psykiatrisk behandling. Diagnosen: 

Paranoid schizofren. Jeg hadde 

selvmordstanker og hadde bare lyst

til å dø. Jeg fikk ingen behandling 

– bare piller og beskjed om å ta 

dem fordi jeg var veldig syk. 

Der inne traff jeg en mann som 

også hadde problemer. Han hjalp 

meg ut. Vi fikk et barn sammen: 

Alice. Hun hadde vi i to år, men 

forholdet ble mer og mer turbulent. 

Barnevernet tok Alice, og jeg fikk 

ikke besøksrett. I fortvilelsen dro 

jeg til USA og søkte asyl. Det fikk 

jeg ikke, men de ga meg et råd om å 

forsøke å finnet et annet sted å bo i 

Norge. Heldigvis fant jeg Kvinesdal 

og samtidig en spesialpsykolog som 

ga meg den hjelpen jeg trengte. Hun 

ga den riktige diagnosen: Angst. 

Angsten ga meg tankekjør og traumer. 

Hun satte meg på angstkurs og 

medisiner som dempet tankekjøret. 

Det har gjort meg til den jeg er i 

dag: Lykkelig gift med Bjørnar. 

BJØRNAR 

Født i Stavanger. Han var fisker fra 

han var fem år. Da jagde far han 

ut tidlig på morgenen for å fiske til 

livets opphold. Han satte garn og dro 

fisken selv. Selv da han begynte på 

skolen ble han jaget ut ved femtiden 

for å fiske. Deretter måtte han gå 

fire kilometer til skolen. Far var 

gammel krigsseiler og hardhendt. 

Han slo meg hvis jeg ikke lystret. 

Etter hvert ble jeg lei og flyttet til 

bestefar. Han hjalp meg mye. Min 

onkel, tante og en annen sjenket 

meg vodka og misbrukte meg. Jeg 

tror jeg ble alkoholiker allerede 

som femåring. Det skjedde mye tøft 

som jeg ikke vil snakke om her. 

Jeg gjennomførte skolen, men var 

så mye sammen med amerikanere 

at jeg sleit med norsken. Snakket 

nesten bedre amerikansk enn 

norsk. De var kjempegreie. Spesielt 

en engelsk familie. De ga meg en 

Tomahawk sykkel da jeg fylte tolv år. 

Sitt første hus som sekstenåring 

Jeg jobbet hos bestefar og sparte 

penger til hus. Jeg fikk kjøpt huset 

til bestefar da jeg fylte seksten 

år. Jeg pusset det opp og da jeg 

fylte atten ga bestefar meg hele 

kjøpesummen tilbake. Dessverre 

tvang Rosenberg Verft oss til å selge 

huset langt under takst. Da kjøpte 

jeg barndomshjemmet mitt og 

pusset opp det. Det solgte jeg i 2003, 

giftet meg og flyttet til Sandnes. 

I mellomtiden hadde jeg vært tjue 

år i marinen på KNM Berg og KNM 

Horten. Jeg var skipper og topp 

trent i denne tiden – rørte heller 

ikke en dråpe alkohol. Da det ble 

skilsmisse fikk jeg fysisk og psykisk 

knekk. Jeg fikk hjerneslag. 

OPP FRA RULLESTOLEN 

Samtidig skulle en svensk lege 

operere en virvel i nakken min. 

Det gikk skikkelig galt. Jeg ble lam 

fra nakken og ned. Jeg kunne ikke 

spise selv, brukte en halv time over 

stuegulvet for å komme på toalettet. 

Men etter hvert fikk jeg en rullestol 

av naboen. Han hjalp meg også til å 

få sykehjelp og alarm. Jeg fikk seks 

uker på Eiken – det hjalp ikke. 

Jeg flyttet til Egersund og satt i 

rullestol i tre år med flaska som 

eneste trøst. Da traff jeg Anette. 

Hun kjente noen som kunne be 

for meg, og jeg ble helbredet! Jeg 

fikk trent meg ut av rullestolen og 

kom meg vekk fra flaska. Jeg ble 

frelst. Nå kan jeg gå og har fått et 

fantastisk liv, en fantastisk kone og 

tre flotte barn. Kan det bli bedre? 

ANETTE OG BJØRNAR 

Vi bor midt i naturen og elsker 

Kvinesdal – det vakreste stedet på 

jord. Menneskene er greie og vi slipper 

storbyens stress og forurensninger. 

Vi startet å selge Klar for vel et års 

tid siden. Det får meg til å glemme 

angsten, sier Anette. Det er flott 

å ha en jobb å gå til. Det gir oss 

verdighet. Livet er tusen ganger 

bedre nå enn for tre år siden – da 

Bjørnar kom inn i livet mitt. 


37

38 

KRAFT, KILDEN OG 

KLAR SAMARBEIDER 

Gatemagasinet Klar er stolt over å få Notodden-modellen Kraft med på et samarbeid. 

Kraft skal distribuere gatemagasinet til brukere og andre som vil selge gatemagasinet 

i Notodden og omegn. 

I tillegg skal Kilden på sikt bruke 

Klar i sitt arbeid med kreativ 

virksom. De får i hvert nummer to 

sider til rådighet for å presentere 

skriveverkestedets kreativitet 

gjennom tekst og bilder. Vi gleder oss. 

Hva er Kraft og Kilden? Samarbeidet 

mellom de to kommunale prosjektene, 

utgjør blant annet Brobyggeren. 

”Det overordnede mål med 

Notodden-modellen kraft er å utvikle 

og sikre samhandling mellom 

Sykehuset Telemark, DPS Notodden 

og Notodden kommune psykisk helse. 

Vårt mål med samhandlingen er 

å kunne gi ungdom opp til 30 år 

med psykiske-eller ruslidelser 

et tverrfaglig tilbud. Kraft er et 

lavterskeltilbud hvor det meldes 


✒ : ODDMUND HARSVIK 0 : TELEN 

bekymring så vi kan komme hurtig 

i gang med et helhetlig, koordinert 

tilbud, eller som de sier det på en 

annen måte i sine brosjyrer: 

”Kilden er en åpen arena, uavhengig 

av deltakernes forkunnskaper og 

økonomi. Formålet er å bidra til 

personlig vekst gjennom arbeid i 

et kreativt felleskap. Dette skjer i 

ukentlige grupper, samt gjennom 

kurs og seminarer med fokus på 

kvalitet. Det legges til rette for 

individuell oppfølging, veiledning 

og nettverksbygging for å stimulere 

og bidra til at deltakerne finner 

sin egen målsetting og vei til å 

komme seg videre, ”Komme-i gang” 

konseptet. Det er et mål at Kilden 

også driver utadrettet virksomhet for 

å bidra med erfaringer, kunnskap og 

opplevelser. Kilden inngår som en del 

av Brobyggermodellen på Notodden”. 

Salget av Gatemagasinet Klar er godt 

i gang i Notodden, og administreres 

av Eva Fiskvik (Bildet) og Alexander 

Lien. Vi håper at gatemagasinet 

blir et like godt verktøy i Notodden 

som det har vist seg å være for 

andre som jobber med en gruppe 

mennesker som sliter i andre byer. 

Det handler 

Om 

Å vokse 

Få mulighet 

Til å komme 

Frem 

Som den man er 

Og selv få 

Troen på 

At man kan vokse mer” 

ALIBI TIL Å FRONTE VANSKELIGHETENE 

Pastor, Svein Arild i T5 i Arendal er begeistret over hvilke muligheter Gatemagasinet Klar gir i forhold til det å fronte 

livets virkelighet for brukerne. Det var ikke bare å gå bort til brukerne, som stort sett kom for å få mat og, kaffe et 

sted å være og fronte dem med viktigheten av å møte til avtalte tider, til å gjøre opp for seg økonomisk og til at livet 

deres kan endres. I arbeidet med å distribuere magasinet til de som selger, blir alt dette en naturlig innfallsvinkel. 

Det faller naturlig å komme inn på at kundene kjøper hvis de er nyktre, har stelt seg og opptrer med normal høflighet. 

Etter hvert har de lært seg å behandle kunder, mange andre selgere har mye å lære av Klar-selgerne. Gatemagasinet Klar 

har gitt oss muligheter til å realitetsorientere brukerne på en helt annen måte og vi ser resultater av det, fastslår 

T5-pastoren. Han anbefaler andre organisasjoner som jobber med mennesker som har falt utenfor å bruke de mulighetene 

gatemagasinet gir. 

T5 er et værested, beliggende i Teatergata i Arendal. Stedet er knyttet opp mot Blå Kors, men blir styrt av daglig 

leder Halvor Thorp, Svein Arild og et par frivillige. Feltsykepleien har lokaler i samme bygg og jobber tett sammen 

med T5. De har i snitt 40 brukere innom lokalene hver dag. Ca 25 av dem selger Gatemagasinet Klar.


39

40 

fineste dagen er 

fineste dagen er når det er forbindelse 

mellom det ytre og det indre 

når skallet og kjernen kommuniserer 

når klarhet og fred behersker sanseapparatet 

når lyset og forventningene 

barduner meg til min neste 

når det naturlige appellerer mer 

enn det konstruerte 

når tvilen for et øyeblikk 

ikke tyner eller lenker meg 

og når virkeligheten fyller sansene 

med takknemlighet 

Av Åsmund Olaf Unhjem 


Tekst Per Emanuelsen 

Pass opp for de indre sabotørene 

Vi har alle møtt mennesker som saboterer en eller annen plan. Som du ikke kan stole på. Som kjører sitt 

løp, er upålitelige og uforutsigbare. Noen ganger på en utspekulert og tilsynelatende svært vennlig og 

hyggelig måte. Men du ”kjenner etter hvert lusa på gangen”, blir mer forsiktig og prøver å ha minst mulig 

med dem å gjøre. Noen ganger må du ta et oppgjør med dem, bryte kontakt og jage dem på dør. 

Enda vanskeligere å avsløre, og å ta et oppgjør med er de indre sabotørene. De som får deg til å utsette alt til i 

morgen. Som forteller deg at du aldri vil klare å gjennomføre det du har satt deg fore. Ja, den indre sabotøren kan 

noen ganger be deg om å sammenlikne deg med andre, sik at du skal forstå hvor lite du kan. Sabotøren er flink til å 

gi deg negative budskap og meldinger om deg selv. Den forteller deg også at du vel neppe er kompetent til den jobben 

du har eller tenker å begynne i. ”Du har ikke tid”, og du ”får ikke til” er kjente refrenger fra den samme sabotøren. 

Ikke tro på den indre sabotøren. Den snakker ikke sant. Den trykker deg ned. Den ødelegger 

selvbildet og selvtilliten. For du er jo skapt i Guds bilde. Guds flotteste skapning. 

Du både er noe og du kan noe. 

Når du får komplimenter og gode tilbakemeldinger, si ”takk, så hyggelig at du synes 

det”. Og vær raus med oppmuntringer og komplimenter til andre. 

Prøv å kjenne igjen den indre sabotøren neste gang den vil prøve å lure deg. 

Lykke til med å være det flotte mennesket du er skapt til å være. 


41

42 

Nedenstående spørsmål og svar stod i Morgenbladet for en tid siden. Han som har svart 

er en livserfaren mann med bred innsikt i moralfilosofiske spørsmål. 

Spørsmål: Jeg har en venn som er alkoholiker. Han har søkt 

hjelp for å bli bra av sykdommen, men har dessverre ikke 

klart å bli stabil edru, men har fremdeles tilbakefall. Dette er 

trist for han som har investert mye i å bli frisk, men det har 

også konsekvenser for oss som er i vennekretsen. I perioder 

med drikking blir vi behandlet på en måte som vi ikke 

aksepterer fra andre venner – det er løgner og manipulering. 

Mitt spørsmål er derfor: Kan vi stille krav til en som er 

alkoholiker om å bli behandlet med respekt eller skal vi bare 

godta at løgner og manipulering er en del av sykdommen? 

Undertegnet 55 år gammel venn. 

Svar: 

Den situasjonen du beskriver, er velkjent. Full moralsk 

tilregnelighet blir ofte begrenset av lidelser som innsnevrer 

spillerommet for personen og loser han eller henne inn i et 

sidespor. Ekstra ille er det om den syke selv ikke godtar at han 

er syk. Selverkjennelsen er ofte en langvarig og komplisert 

prosess i slike saker. Alkoholikeren bærer på både somatiske og 

psykologiske symptomer. I likhet med en rekke andre diagnoser, 

er mangelfull selverkjennelse som regel en del av problemet. 

Jeg tror det er riktig å betrakte begge typer symptomer som 

reelle forstyrrelser. Man kan ikke tenke på de somatiske 

symptomene som ”sykdom”, men så tilkjenne alkoholikeren full 

tilregnelighet for de ”moralske” bristene. Språket bedrar oss i 

denne sammenhengen. Når du peker på hans ”løgnaktighet” 

og ”manipuleringsvilje”, har språket allerede transportert 

problemet fra den medisinske sfæren til den moralske. 

Likevel. Her ligger det alvorlige frihetsbegrensninger både på det 

somatiske og psykologiske nivået. Det er ingen vei utenom å godta 

at løgner ofte er en del av sykdommen. Men som venn skal man 

selvsagt ikke godta løgner uten videre, like lite som man godtar 

den somatiske delen av sykdommen uten videre. Her gjelder det 

å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hos alkoholikeren henger 

de somatiske og de psykologiske symptomene på det nærmeste 

sammen. Dessuten går årsaker og virkninger begge veier. 


Med eller uten diagnose er bare de færreste av oss komplett 

sannferdige eller moralsk uklanderlige hele tiden. Det er faktisk en 

viktig del av den moralske og juridiske intuisjonen å oppfange når 

og hvordan de andres frihet og fulle ansvarlighet er gjenstand for 

begrensninger. Våre, ikke alltid like oppmuntrende erfaringer 

med oss selv, vil lede oss på veien. Full frihet og fullstendig 

ufrihet er sjeldne grenseerfaringer. I en rettssal skal det godt 

gjøres å ikke kunne fremlegge formildende omstendigheter. 

Det meste av hverdagslivet ligger et sted i mellomrommet 

mellom full frihet og fullstendig ufrihet. Derfor går det godt an å 

behandle en mindre heldig venn med respekt til tross for at han 

i perioder setter tålmodigheten hos sine omgivelser på prøve. 

I den førmoderne verden var det vanlig å bedømme fysiske 

sykdommer med et moralsk blikk. Hvorfor døde han så ung? 

Hvorfor fikk hun byller over hele kroppen? Hva galt har vi 

gjort når pesten desimerer hele landsbyen? Man søkte etter 

moralske grunner til fysiske prosesser. En gevinst ved det 

moderne verdensbilde er at man ikke lenger taler om sykdommer 

som straff eller moralske påminnelser. Vi ser at sykdommer 

rammer blindt og tilfeldig målt med moralske målestokker. 

Kjønnsykdommer og psykiske forstyrrelser har likevel aktivert 

moralske overveielser. Betraktningen av slike lidelser er bare 

langsomt og forsinket modernisert. Min oppfatning er at 

både alkoholikere og rusmisbrukere rent allment fremdeles 

er utsatt for moraliseringer av den førmoderne typen som 

fremstiller sykdom som straff for ondskap eller svakhet. 

Det betyr ikke at sykdommer ikke også representerer moralske 

utfordringer i den moderne verden. Overgrepssakene minner 

oss om at det finnes forseelser og umoral i mylderet av 

sykdomsårsaker. Men det er en stor forskjell om de moralske 

betenkelighetene bare rettes mot pasienten selv eller om 

den også rettes mot omgivelsene. Der hvor sykdommene 

begrenser alkoholikerens somatiske og psykiske frihet, blir 

friske venners frihet og ansvarlighet desto viktigere.

Mini: Nei, nå har vi snakka 

nok, tenkte æ en dag. 

Han låver gang på gang 

at i fremtida ska` det ble 

annerledes. Da ska alt ble 

bedre. ”Jada,jada Mini”, sier 

han med et glatt flir. Men 

tror du han gjør noe med 

det? Nei da, han bare luer, 

åsså kommer han å smigrer 

mæ med en heil haug med 

blaude konsonanter, akkurat sånn som politikarene gjør. 

De som låver å lover, som sender brever å 

bekræfter eller bortforklarer eller unnskylder 

sæ, men aldri mener noe med de`. 

Å sånn går tida; alle som trenger å få hjelp 

bler jo ikke hørt. Æ kan voffe så møe æ vil, 

men det bler aldri noen forandring. 

”Du må være tålmodig, Mini. Du må ikke innbille dæ 

at viktige bestemmelser kan avgjøres på strak arm. Æ 

må få utreda saken før æ kan ta en avgjørelse. Æ ska 

kontakte dyrevernet, å mattilsynet, å veterinærane. 

Det må taes blodprøver a dæ. Haue ditt må scannes. 

Kiropraktorer må sjekke tarmfestane dine. Det må finnes 

ut a` hva du tåler. Så en avgjørelse om madauken ligger 

litt frem i tida. Men æ lover å komme tebake på dette 

om ikke lenge. Foreløpig får tingane gå som de går”. 

Har du hørt på magen te vrøvlehaue? Det eneste æ har 

forlangt æ bare litt mer mat i fadet. Bare litt! Åsså vil æ ha 

maden mer krydra. Mer variasjon i madveien, æ vil`ke ha 

det samme i fadet både morra å kveld. For mæ så e` mad så 

å si nesten alt her i livet. Mad å moro, men aller mest mad. 

Så nå vil æ ikke ha noe mer prat, æ vil ha ÆKSJON. Basta! 

”For å roe dæ ner så ska` lese noe for dæ 

Mini. Noe som æ syns æ sabla viktig.” 

Pappa kremta, å så litt flau på mæ, satt 

på sæ brellane å løfta boka. 

”Overskriften er ”et kjærlighetsbrev til en politiker.” 

”I fredsbevegelsen er det mye sinne, 

frustrasjon og misforståelser. 

Folk i fredsbevegelsen er gode til å skrive protestbrev, 

men de er ikke fullt så flinke til å skrive kjærlighetsbrev. 

Vi må lære å skrive brev som politikere og presidenter 

får lyst til å lese og ikke bare hive. Vår uttrykksmåte, 

innsikt og språkbruk bør ikke støte bort folk. 

En president er et menneske som oss andre. 

Kan fredsbevegelsen bruke vennlige ord, som viser 

veien til fred? Jeg tror det vil avhenge av om folkene 

i fredsbevegelsen kan ”være fred”. For uten å være 

fred kan vi ikke gjøre noe for freden. Hvis vi ikke er 

fylt av fred, kan vi ikke bidra til fredsbevegelsen. 

Jeg håper vi kan bringe en ny dimensjon til 

fredsbevegelsen. Fredsbevegelsen er ofte full av 

sinne og hat, og fyller ikke rollen vi venter av den. 

Vi trenger en ny frisk måte ”å være fred”, å skape fred på. 

Det er derfor det har så mye å si at vi øver oppmerksomhet 

og tilegner oss evnen til å se og forstå. Det hadde vært 

storartet om vi kunne ta med vår ikke-dualistiske måte 

å se tingene på inn i fredsbevegelsen. Det alene ville 

minske hatet og aggresjonen. Fredsarbeid vil først og 

fremst si å være fred. Vi avhenger av hverandre. Barna 

våre er avhengige av oss for å kunne få en fremtid.” 

Æ prøvde å sitte heilt stille å lytte mens pappa leste. 

Det æ mistenker han for e` at han vil prate sæ 

vekk fra mitt madfat. Han vil lissom snakke om 

skjønnheten å kjærligheten i livet uten å behøve 

å gjørr noe med det. Nemlig gi mæ det æ vil ha. 

Mer mad i fadet, så ska` det nok ble fred i stua! 

Fredshilsen fra Mini. 


43

44 


I ettertanker 

”Han leste og tenkte. I bøker og i sine egne tanker søkte han det man så ofte søker i ungdommen for så, når man blir 

gammel, å glemme at man noen gang har bekymret seg for det: en tro å leve på, en stjerne å styre etter, en sammenheng i tingene, 

en mening og et mål,” skrev Hjalmar Söderberg. 

En av min alderdoms gleder er når det går en sval solgangsbris 

gjennom sinnet. En blid bris som smeiger langs livets minner 

og rusker i anelser som skjuler seg i underbevisstheten, - fyller 

meg med varm takknemmelighet for livet jeg har fått leve. 

Og mediterer inn i sinnet en skattekiste, med forsiringer og 

relieffer, med bilder av hendelser, skip under seil, og portretter 

av offiserer, av utstafferte høytidelige menn, over lokket sprer et 

slektstre seg, i låsen står nøkkelen jeg er alene om å kunne bruke. 

Kisten inneholder min livshistorie. Der ligger alt, både gleder 

og sorger hulter til bulter. Der finner jeg notater om raseri, om 

bitterhet, om savn og ergrelser, - om planer og ambisjoner, om 

håp, tvil og tro. Der er min historie frem til i dag, alt sammen, år 

etter år, lag på lag. Noen år er mørke, nesten svarte og uten gleder, 

andre år er lys, spenning, handling, lettsinn og uforstand. 

Skulle andre titte i min personlige skattekiste vil de sikkert 

finne innholdet uinteressant. Men det spiller ingen rolle, for meg 

er det som ligger der til glede, sorg, ettertanke og undring. 

Undring er forresten et herlig begrep. I det ordet gjemmer jeg 

hver dag smil og gleder og ser på ting jeg ikke fatter. Undring har 

dimensjoner som en katedral og nærhet som i et lønnkammer. 

Der har jeg stillhet, meditasjon og nærhet med min Gud. 

Det ligger kart i kista. Der kan jeg se hvilke veier jeg har 

vandret. Selv om viktige veikryss ble merket med advarsler 

og gode råd, så gikk jeg mine egne veier, gjorde som jeg lystet 

og derfor ble livet som det er blitt. På godt og ondt. 

Det er tenkt av store tenkere at lykke ikke er følelser, men 

handlinger, eller som tenkerne sa: gjerninger. Og det liker 

jeg. Jeg har likt ideen, at hvis en tar visse valg og lever på 

en bestemt måte, vil en kunne bli og være lykkelig. 

Lykke er altså ikke en tilstand, det er en aktivitet. 

Tankene kan ikke få meg til å handle, men 

handling kan få meg til å tenke. 

Jeg har selvsagt, lik de fleste som har levd ei stund, gjort dumme 

ting. Ting jeg angrer på og ting jeg håper jeg er tilgitt. Mye 

kan jeg le høyt av, andre episoder gjør meg forlegen. Uansett 

er det et faktum at det som er gjort, tross alt er gjort. 

Men er hukommelsen å stole på? Er vi mennesker alltid 

helt ærlige? Jeg tror ikke det, - noen ting fortrenges eller 

forkastes, andre ting fargelegges og bagatelliseres og beviselig 

skyldighet kan bli fornektet både med løgn og vold. 

Så kanskje er det som ligger i kista bare ei ønskeliste? 

Notater jeg tar med meg inn i evigheten for å bruke 

det i forsvarstalen på ”dommens dag?” 

Den danske dikteren Piet Hein skrev: 

Mod livets problemer 

er mennesket små, 

især er Ens ånd 

af ufattelig lidenhed. 

Det højeste mål, 

man kan håbe at nå, 

er at få lidt facon 

på sin store uvidenhed. 

Sannhet er en følelse, hørte jeg sagt i et TV-program. 

I ettertankenes verden får jeg det stadig bekreftet. ”Sannheten” om 

Tekst og illustrasjon Arvid Bergstøl 

hva jeg har tenkt, hva jeg vært overbevist om og hvilke holdninger 

som har styrt meg gjennom årene, kan jeg se 

har skiftet stadig i løpet av livet. 

Jeg påvirkes av det jeg leser, hva andre mener om de ”sannheter” 

jeg vil ha gehør for, og stemningene som oppstår når jeg møter 

mine egne undringer. Det er surt å innrømme, men i mitt eget 

selvbilde ser jeg en vinglekopp uten en klar retning med livet. 

Jeg husker hvordan noe av livet var i barndommen. Liv og rør i 

gata, de voksne satt på trappene i latter og prat med kopp eller 

flaske i neven, mens vi unger slo ball, kasta på stikka eller ”jeppet” 

på pinne. Det var et samhold og en varme der som jeg er glad 

for å ha opplevd. Viktig kunnskap, erfaringer og livsvisdom ble 

overlevert fra far til sønn og fra mor til datter. Det ble gitt råd og 

livsveiledning fra foreldre og besteforeldre, venner og naboer. 

En anekdote om livssyn: En cruisebåt la til kai i en meksikansk 

fiskelandsby og en veldig rik turist derfra ruslet langs brygga. Der 

lå en fisker og stelte med garnet og fangsten han hadde fått. ”Tok 

det lang tid å fiske det du har fått?” spurte turisten. ”Ikke særlig 

lenge”, sa fiskeren. ”Men hvorfor var du ikke lenger ute, så kunne 

du jo fått mer.” mente millionæren. Fiskeren mente det var nok slik 

det var, og turisten ville vite hva fiskeren brukte resten av tiden 

sin til. ”Jeg sover lenge, fisker litt, leker med barna mine og tar 

en siesta med min kone. Om kvelden drar jeg inn til landsbyen, 

treffer mine venner, spiller og synger. Jeg har et rikt liv.” 

Da ble turisten ivrig: ”Jeg har tjent millioner gjennom mine 

foretagender. Jeg kan hjelpe deg. Hør her, du må begynne å fiske mer 

hver dag, selge den ekstra fangsten og kjøpe deg en større båt. 

Snart kan du kjøpe deg en enda større båt, fiske enda 

mer og til slutt har du en hel flåte og så kan få deg kontor 

i New York og styre dine forretninger derfra.” 

”Hvor lang tid vil det ta,” lurte fiskeren på. ”Ca femogtyve år”. 

”Og så da?” sa fiskeren. ”Jo, når businessen er blitt virkelig 

stor, så selger du alt, flytter til en landsby, pensjonerer deg, 

sover lenge, leker med barnebarna, hviler siesta med din 

kone og nyter kveldene sammen med dine venner.” 

En viktig påminnelse. Ikke mas unødvendig, ta vare på deg selv og 

ikke gjem deg vekk i skam, sorg, misunnelse eller andre ideer. 

Denne teksten til Nelson Mandela går dypt uansett alder: 

” Gi uttrykk for hvem du virkelig er. 

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige. Vår dypeste 

frykt er at vi er mektigere enn vi kan gjøre oss begrep om. 

Det er vårt lys, ikke vårt mørke, som skremmer oss mest. 

Vi spør oss selv: Hvordan kan jeg tillate meg å være 

begavet, storslått, talentfull, sjarmerende? 

Men hvorfor skulle du ikke være det? 

Du er Guds barn. Det tjener ikke verden at du leker liten. 

Det er intet opplyst ved å gjøre deg mindre, så andre ikke 

kommer til å føle seg utrygge sammen med deg. 

Vi er født til å manifestere den Guds herlighet som er i oss 

alle. Og når vi lar vårt eget lys skinne, gir vi ubevisst andre 

tillatelse til å gjøre det samme. Idet vi blir befridd fra vår egen 

frykt, virker vårt nærvær automatisk befriende på andre.” 


45

46 

DAG RINGSTAD 

MED NYTT ALBUM 

Sørlendingen som i en mannsalder har laget musikk og spilt for 

det meste av landet, kommer i disse dage med sitt femte album. 

Blå nerver er navnet på albumet. 

Ikke for å skryte, for det gjør ikke vi sørlendinger, så er dette 

mitt aller beste album. Med unntak av tre låter, har jeg laget 

tekst og musikk til alle. Du har skrevet teksten til albumets 

siste låt, Blues. Jeg har med tillatelse fra Bad Company 

oversatt Seagulls/Havørn og Jetro Tulls Teacher/Læreren. 

Begge oversettelsene har fått status som skandinaviske 

tekster av originalen, forteller Dag med berettiget stolthet. 

Hvis jeg kjenner deg rett, så har du laget tekster 

med dybde, også på dette albumet? 

Tekstene handler om livets vanskelige spørsmål, 

om naturens gang mot døden. Jeg har også 

med vår vei mot å ødelegge jordkloden. 

Men her er også noen muntre låter. 

Musikerne på platen er selvfølgelig 

det velkjente Dag Ringstad 

band, han synger duett på to 

låter med henholdsvis Tove 

Bøygard og Helen Bøksle. 


✒ : ODDMUND HARSVIK 0 : ODDMUND HARSVIK

POLITISK 

MOT TIL 

HANDLING? 

Den 16.august blir 

det ruspolitisk debatt, 

Arendalsuka 2012. Her får 

brukere komme til ordet 

med hva som virker og hva 

som ikke virker. 

”Organisasjonene i panelet besitter 

ressurser og kompetanse som er 

viktig for ruspolitikken. De vet 

hvordan ruspolitikken virker i 

praksis, og har ideer og forslag til 

forbedringer. Her har vi nok kunnskap 

til å ta skrittet ut av komfortsonen 

for å begynne å handle til det beste 

for de berørte”? Sitatet er hentet 

fra arrangørenes invitasjon. 

I panelet sitter stortingsrepresentant 

og SV-leder Audun Lysbakken. Leder 

av Venstre Trine Grande er usikker 

når dette skrives. Anna Sabina Soggiu 

fra FO. Leder av Foreningen for human 

narkotikapolitikk, Arild Knutsen. 

Ida Olsen representerer Prolar. 

Jon Storaas fra Rusmisbrukernes 

interesseorganisasjon (RIO), og 

Kari Sundby som representerer 

Landsforbundet mot stoffmisbruk. 

På programmet står: Innledning 

ved Kolbjørn Gunnarson, daglig 

leder i Kirkens Bymisjon. Jan 

Gunnar Skoftedal, Fagrådet innen 

rusfeltet holder innlegg, og debatten 

ledes av Per Bård Torvik. 

Tid og sted for arrangementet 

er Torvet i Arendal, 16. August, 

klokken 14.00. Leder for batteriet 

i Kristiansand, Øyvind Hope, 

opplyser at det blir satt opp buss 

fra Søgne og Kristiansand. 


47

48 

ALLE 

MENNESKER 

ER LIKE 

MYE VERDT 


Tør vi bygge et samfunn med dette som grunnverdi? Tør vi si ja til felleskaps 

samfunnet som alternativ til konkurransesamfunnet? Han har klokkertro 

på enkeltmennesket – og mener at vi ikke har råd til å miste et eneste ett. 

Alle mennesker skal med – uavhengig av sosial status, diagnoser 

og funksjonsevner. 

✒ : LEIF STRØM 0 : LEIF STRØM


49

50 

Gjennom det daglige arbeidet 

jeg har ved Senter for 

Omsorgsforskning Sør håper jeg at 

jeg kan bidra til at brukere, pårørende 

og ansatte av og i den kommunale 

omsorgssektor får en bedre hverdag 

på sikt. Jeg kan ikke gjøre alt, men 

jeg kan gjøre litt i den sammenheng. 

Da Per Gunnar Disch bidro til å 

etablere Senter for omsorgsforskning 

Sør, i samarbeid med kolleger 

ved Høgskolen i Telemark og 

Universitetet i Agder var det med 

denne målsettingen i fokus: Styrke 

den kommunale omsorgstjenesten. 

Han mener at det snakkes alt 

for lite om kunnskapsbasert 

praksis i omsorgssektoren 

– dette er liksom forbeholdt 

sykehusvirksomhet, industri- og 

annen næringsvirksomhet. Gjennom 

nær dialog med brukere, utøvere av 

og i den kommunale omsorgssektor 

håper han Senter for omsorgsforskning 

kan være en viktig bidragsyter til 

å bidra med kunnskap som igjen 

kan være med på å gjøre hverdagen 

for den enkelte litt lettere. 

Det finnes fem sentere for 

omsorgsforskning i Norge – 

alle disse vil være med på å 

styrke de kommunale helse- og 

omsorgstjenestene. Hensikten er 

å gjøre enklere for for brukerne 

og de ansatte. I tillegg vil vi også 

bidra inn for å bistå kommunene i 

planarbeid og nytenkning knyttet 

til de ulike tjenestene. Vårt Senter 

har spesielt ansvar for Aust- og Vest 

Agder, Buskerud og Telemark. 


USYNLIG FATTIGDOM 

Personlig er jeg urolig for den økende 

fattigdommen. Den synes ikke alle 

steder så godt, men den er økende. 

Et av flere symptomer på dette er 

stadig mer frafall i videregående 

skole. Stadig flere oppsøker bl.a. 

Frelsesarmeens sosialtjeneste og 

andre frivillige organisasjoner for å få 

hjelp til å få det til å gå rundt. Spesielt 

har disse organisasjonene merket 

seg en økning av yngre familier. Vi 

ser også økende klasseforskjeller i 

samfunnet. Flere som faller utenfor 

strever med å komme tilbake til 

”normalen”. Dette er tendenser som 

vil gi store utfordringer i fremtiden. 

I dag har vi et Konkurransesamfunn 

– det gjelder å strebe oppover – lykkes 

på skole, i jobb i familielivet og i fritid. 

Dette gir mange et umenneskelig 

press og skaper tapere. Som alternativ 

til dette ønsker jeg å være med på 

å skape et Fellesskapssamfunn. 

Et samfunn der vi bryr oss om 

enkeltmennesket – skaper spennende 

og inkluderende for alle, uavhengig av 

uavhengig av sosial status, diagnoser 

og funksjonsevne. Hvert enkelt 

menneske fortjener oppmerksomhet, 

oppmuntring og veiledning. Vi kan 

ikke sitte se på at samfunnet skaper 

tapere. Vi har ikke råd til å miste en 

eneste én. Her har vi en jobb å gjøre. 

STUER OG SOSIOLOG 

Per Gunnar Disch er født i Arendal i 

1963 –og oppvokst på Songe i Arendal. 

I skoletiden på Birkelund barne- og 

ungdomsskole og Arendal gymnas var 

han en ivrig fotballspiller i Arendals 

Ballklubb. Han deltok også i barne- og 

ungdomsarbeide i Frikirken i Arendal. 

En stund var han leder i Arendal 

unge Venstre. Folkehøyskolen tok 

han så i Stavern og jobbet deretter 

et års tid med mennesker med 

psykisk utviklingshemming. Deretter 

gikk turen til Oslo der han var 

pleiemedhjelper på Tåsen sykehjem. 

Neste stopp var Diakonhjemmets 

høgskole, hvor han tok utdanning 

som sosionom og diakon. I denne 

tiden traff han Inger Kjersti som han 

giftet seg med i 1986. De neste årene 

studerte han på Blindern og tok grunn 

og mellomfag. Deretter gikk ferden 

til Universitetet i Bergen og hovedfag 

i sosiologi – helse- og sosialpolitikk. 

Mens han studerte hadde han halv 

stilling på Diakonhjemmets høyskole 

og halv stilling som stuer i SAS og ble 

pappa til Simon. Det ble med andre ord 

litt smått med studier i perioder. Han 

var ikke ferdig med hovedfag før i 1997. 

I tillegg til dette var jeg som nå aktiv 

i frivillig arbeid, både med barn 

og unge og annet sosialt arbeid. 

Etter å ha jobbet 10 år ved 

Diakonhjemmets høyskole og to 

år ved Institutt for statsvitenskap 

på Blinderen flyttet familien 

til Porsgrunn i 2000.Etter den 

tid ble Hanna og Jonah født. Her 

ble han undervisningsleder og 

administrasjonsjef i fakultetet for 

helse og sosialfag på Høyskolen i 

Telemark. Nå arbeider han fulltid 

ved Senter for omsorgsforskning 

Sør. Vi har mange spennende

"Ja – til felleskapssamfunnet 

som alternativ til konkurransesamfunnet" 

oppgaver ved senteret. Ved siden 

av en rekke prosjekter for bl.a. 

Helsedirektoratet og Helse og 

omsorgsdepartementet har vi bistått 

Porsgrunn og Skien i kommunenes 

planarbeide. Vi har bistått Kragerø i 

en rekrutteringsplan samt evaluert 

et kompetanseutviklingsprogram 

i lindrende omsorg i Vestfold. 

ARENDAL TAR ANSVAR 

I disse dager er vi i gang med et 

prosjekt i Arendal. Utgangspunktet 

er at flere kommuner har store 

utfordringer innen omsorg. Det 

gjelder blant annet innen rusomsorg, 

eldreomsorg, fattigdomsutvikling og 

sysselsetting av ungdom. Kommunen 

har utfordringer på mange områder, 

spesielt for gruppen 16 – 30 år 

der sysselsetting er utfordrende. 

Arendal har innsett at kommunen 

ikke selv kan løse problemene 

alene og startet et samarbeid 

med fem ideelle organisasjoner: 

Frelsesarmeen, Blå Kors, Røde 

Kors, T5, Nasjonalforeningen 

og Kirkens Bymisjon. 

Målsettingen er å skape et bærekraftig 

samarbeid med hensyn tiltak i 

forhold til kommunens utfordringer 

innenfor institusjonsomsorg (for 

eksempel demens), barn- og ungdom, 

forebyggende helsearbeid generelt, 

rus og psykiatri. Det har vært arbeids 

møter mellom kommunen o og 

organisasjonene der målsettingen har 

vært å bli kjent med hverandre å se 

på muligheter for tettere samarbeid. 

Dialogen er meget god. Dette møtet 

har bl.a. ført til at organisasjonene 

og kommunen har blitt mer kjent 

med hverandre og er nå i ferd med å 

utvikle en bærekraftig strategi som 

innebærer tiltak i samarbeid mellom 

kommunen og organisasjonene 

opp mot de utfordringene som er 

identifisert. Dette var også et viktig 

tema på Arendalskonferansen i juni. 

Det ser ut til at samarbeidet mellom 

kommunen og organisasjonene virker. 

ALLE HAR NOE Å LæRE 

Problemet for kommunen var: Hvordan 

samarbeide med frivillige? Problemet 

for organisasjonene var: Hvordan 

kan vi komme i bedre dialog med 

kommunen? Hvilke regler skal vi 

bruke, hva skal det koste? Målet er 

at det hele skal være bærekraftig. 

Vi har brukt god tid på å komme 

så langt, og regner med å komme i 

gang med gode samarbeidsprosjekter 

i løpet av neste år. 

Dette prosjektet har allerede 

skapt en begymnnelse til et større 

fellesskap. Det har avslørt stort 

læringspotensiale; de frivillige har jo 

for eksempel en helt annen nærhet 

til brukerne enn kommunen, mens 

kommunen har gode systemer i 

forhold til profesjonalitet overfor 

brukere og pårørende. Dette har gitt 

mange viktige aha-opplevelser. 

ALLE SKAL MED – UAVHENGIG AV 

DIAGNOSER OG FUNKSJONS EVNER 

Jeg liker å jobbe med bidrag til 

fellesskapssamfunnet. Hvordan 

fange opp de som faller utenfor 

med verdighet og støtte?. 

Alle er vi viktige individer for 

samfunnet og skal finne vår folle. 

Vi må finne måter for å fange opp 

mennesker underveis. Fokusere 

mer på individets potensiale enn å 

bli ensidig fokusert på diagnosen. 

Se mennesket bak diagnosen. 

Vi kan hjelpe dem med å få tilbake 

selvfølelsen med a etablere gode 

tilbud i samhandling mellom det 

offentlige og ideelle organisasjoner. T5 

i Arendal er et godt eksempel innen 

rusomsorgen. Jeg har vært der på 

besøk og sett hvilken entusiasme bla. 

salg av gatemagasinet Klar gir mange 

brukere. Det er et meget godt eksempel 

på et enkeltiltak som kan bidra til at 

hvordan flere kan tilbake verdigheten 

og selvfølelsen gjennom det å selge 

– få kontakt og tjene penger. 

Som du forstår er jeg opptatt av 

urettferdighet og folk som faller 

utenfor. Alt jeg driver med i arbeid og 

fritid håper jeg er med på å skape et 

bedre samfunn. Jeg vil gjerne bidra 

til gjøre livet litt enklere for mine 

medmennesker og skape et mer 

inkluderende samfunn, som også vil 

bli et bedre samfunn for oss alle. 

Ja – til felleskapssamfunnet som 

alternativ til konkurransesamfunnet! 


51

52 

HUN TØR 

DER ANDRE TIER 

Mens andre sutrer over urettferdighet, gjør hun noe med det. 

I stedet for å vente på at politikere eller andre skal ta initiativ til 

en grønnere politikk starter hun eget Ordskifte. Hun er en kruttønne, 

men også en varm forsvarer av framtiden. 


✒ : LEIF STRØM 0 : TOR ERIK SCHRØDER


53

54 


Mira Svartnes Thorsen er født 

midt i Kristiansand sentrum 

og vokste opp i Søgne. Hun 

tilbrakte 2dre klasse på Kreta og 

lærte seg gresk som syvåring. Gikk på 

Tangvall ungdomsskole og Vågsbygd 

videregående – dramalinjen. 

Ja, jeg trodde jeg skulle bli skuespiller, 

men etter et par mislykkede forsøk 

fant jeg ut at jeg ikke hadde talent. 

Dermed ble det en omflakkende 

tilværelse (jeg rota rundt) – var i 

Haugesund og Alta - tok en langtur 

til Peru, Colombia, Ecuador og 

Bolivia – var også tre måneder i Asia. 

Prøvde forresten å kjøpe meg et par 

bukser i Kina – de lo meg nesten ut 

av butikken – jeg var altfor stor for 

deres størrelser. Denne rundreisen 

tok tre år. Da fant jeg ut at jeg ville 

studere, og startet optimistisk på UiA. 

Jeg ble med i Stimili – kulturavisa 

for studenter – og hadde mange 

spennende opplevelser med det. 

Studiene var imidlertid en 

skuffelse for Mira. Hun hadde 

håpet på mer valgfrihet – trodde 

hun kunne legge sitt eget løp. 

Jeg ble skuffet – følte meg litt lurt. 

Jeg endte opp med 160 studiepoeng 

innen kommunikasjon og mediefag. 

Jeg fikk en ”nesten-bachelor” innen 

kommunikasjon, men den var 

ubrukelig til mine formål. Ikke mye 

å skryte av? Jeg fikk likevel mye ut 

av tiden på UiA. Foredragsholderne 

var fantastiske – noen av dem ”mindblowing” 

– de åpnet nye dører for 

meg og fikk meg til å se nytt på 

mange ting. Men måten studiene 

var lagt opp på var lite inspirerende, 

syntes jeg. Jeg faset meg selv ut… 

fikk to barn før politikken ”tok meg”. 

Jeg meldte med inn i De Grønne i 

2006 og satt i landsstyret til 2010. 

I den tiden var jeg også redaktør 

for partiavisen Grønn Framtid. 

Og nå vil du gjøre Kristiansand 

til en debatt-by? 

Ikke debatt, men Ordskifte. 

Forskjellen er at i en debatt har man 

faste standpunkter som man prøver 

å argumentere for og forsvare. I et 

ordskifte kan man skifte standpunkt 

underveis. Får man gode argumenter 

for et annet standpunkt er det 

lov å justere sitt eget. Ordskiftet 

gir rom for de ”lange” tankene. 

Jeg tok initiativ til Ordskiftet i fjor

som en direkte reaksjon på 22. 

juli. Alle de kjente politikerne og 

samfunnstoppene uttalte seg i 

etterkant og ville ha mer demokrati, 

mer debatt. Ja, tenkte jeg – kom 

med pengene, så skal jeg dra i gang. 

Jeg diskuterte med mannen min og 

fant ut at vi skulle søke Fritt Ord om 

midler til å starte opp. Vi fikk positive 

signaler og etter hvert kr. 70.000,-. 

VIKTIGE TEMAER 

Vårt første møte handlet om 

”politikerspråket”. Vi fikk besøk av 

blant annet Christian Borch, Birte 

Simonsen og Mette Gundersen. Det 

ble et spennende møte. Konklusjonen 

ble at politikerne er for påvirket av 

profesjonelle rådgivere. Disse vil at 

politikerne skal nå ut til flest mulig 

og helst ikke såre noen. Uttalelsene 

skal ikke være for bastante - det 

kan jo brukes mot dem i etterkant. 

Resultatet er at språket vannes ut og 

synspunktene blir vage. Det går ut 

over respekten for politikerne når 

de ikke kan si klart hva de mener. 

I juni i år hadde vi tittelen ”Europa 

brenner” – før ordskiftet viste vi 

filmen ”Når boblen brister” av 

Hans Petter Moland. Over hundre 

mennesker stilte opp og ordskiftet 

ga mange vinklinger på problemet. 

Konklusjonen denne gangen var 

at vi nå må se fremover – bygge 

en bærekraftig fremtid. Vi lever 

på en illusjon om at det er mulig å 

fortsette med økt forbruk og bedre 

den materielle levestandarden. 

Bruke, bruke, bruke… nei, vi 

må finne på noe annet! 

Problemet er at det er 

for faste standpunkter på 

begge sider, samt en stor 

gruppe som bare sløver 

seg gjennom tilværelsen. 

Kommunikasjonen er for 

dårlig og preget enten 

av svartsyn – eller det 

motsatte; benektelse. Her 

trengs det flere Ordskifter. 

Mens Europa brenner har det 

gått bra for Norge. Hvorfor? 

Vårt demokrati er selvfølgelig en del 

av løsningen. Vi i Norge har heldigvis 

hatt forutseende politikere som 

Christian Michelsen. Hans regjering 

kjempet frem hjemfallretten i 1909, 

mens Jens Evensen og Treholt sto i 

front i kampen om sikre oss kontroll 

på norsk sokkel – lenge før vi ante 

størrelsen på oljefunnene. Samtidig 

har vi hatt relativt lite korrupsjon her 

i landet. Vi har hatt stabil politikk 

– nøysomhet i de periodene da vi 

slet, og selvfølgelig en del flaks. Å 

finne olje var en ren lottogevinst, 

men forvaltningen skal politikere 

og embetsverk ha honnør for. 

MIRA BLIR FORBANNET 

Plutselig en dag forsøkte bystyret å 

kutte støtten til SØRF – som står for 

arrangementer og turnévirksomhet 

for unge musikere. Da jeg leste at de 

hadde tenkt å ta fra oss støtten ble 

jeg skikkelig forbannet. Her hadde 

vi jobbet i årevis for å bygge opp 

noe. Endelig hadde det løsnet – så 

kommer politikerne og river grunnen 

under føttene våre! De burde støtte 

noe som fungerer, mente jeg. 

Jeg satte meg ved PC´en og sendte 

invitasjoner til en del av de jeg ser 

på som seriøse og gode støttespillere 

innen kulturfeltet. Dette skjedde 

fredag. Tirsdag hadde vi oppstartmøte 

og torsdag var alt klart. Vi kalte det 

Dugnaden 2011. Vi svarte på truslene 

om kutt med en kulturmønstring 

– en uke med gratis konserter og 

kulturarrangementer. Vi fikk god 

hjelp av flere tunge institusjoner og 

mange betydelige kulturpersoner. 

Resultat? Budskapet var klart og 

tydelig, og politikerne så at vi 

fremførte fornuftige argumenter. De 

var enige, og støtten ble videreført. 

Dette var demokrati i praksis: 

Forslaget om kutt var basert på 

feilinformasjon. Vi svarte med 

konstruktive handlinger og høflig, 

men pågående, dialog. Vi brukte 

mye tid og krefter på det. Resultatet 

var at også Kulturdepartementet 

fikk øynene opp for at det foregikk 

positive ting i byen. Vi markerte oss. 

Hva er det med deg som 

tar slike initiativ? 

Jeg elsker kaos. Jeg liker mennesker 

– masse mennesker. Jeg synes det er 

utrolig gøy å jobbe med entusiasme 

og glød. Det går mye på instinktet, 

men jeg orker ikke å sitte og klage 

over situasjonen. Jeg handler. 

Som person krever jeg ikke stort 

for å leve. Jeg er lite interessert i 

interiør og den slags. Jeg bruker 

penger på livsnødvendigheter. Min 

mann og jeg driver musikkselskapet 

Karmakosmetix. Her ivaretar vi 

alt vedrørende artistenes karrierer 

– vi kan ta oss av management, 

produksjon og markedsføring. Vi 

jobber blant annet for Honningbarna, 

Hanne Kolstø, Silje Kåfjord og 

Tenderleaves. Jeg må si jeg trives 

utrolig godt med disse artistene. 

Selskapet gjør at vi greier oss, men 

det er risikosport. Alt avhenger 

av en selv. Likevel - eller nettopp 

derfor - er det verdt det. 

Du tenker deg en grønn 

fremtid – hvordan? 

Det er mange måter å leve grønt 

på. Det kan være litt vanskelig i 

Norge – det er så mange hverdagslige 

krav. Selv har vi huset fullt av 

møbler som vi har arvet etter min 

gamle grandtante. Jeg synes det 

er topp, så lenge det fungerer. Å 

kjøpe nytt for å kjøpe nytt ligger 

ikke for meg. Gjenbruk er på vei til 

å bli en trend – det er positivt. 

Nå er det ikke slik at verden går 

i svart i morgen. Det er de lange 

linjene jeg er bekymret for. Tenker 

vi kortsiktig – ca ti år frem – tror jeg 

at vi som rase kan få til fantastiske 

ting om vi jobber sammen. Vi må 

utfordre verdensrommet – utvide 

måten vi tenker på. Når det gjelder 

forestillingsevnen har vi mye å gå 

på. Men brukt riktig kan vi få til 

vidunderlige ting med kreativitet 

og vilje til samarbeid. Men vi må 

tenke oss om – verden er sårbar. 


55

56 


Gevir Kommunikasjon 

industrigata 13, 4632 Kristiansand 

telefon: +47 38 12 39 00 

www.gevir.no

NY SLANKEMETODE 

— LAVKARBO VIRKET IKKE!! 

Nå er det kommet ny slankemetode. De aller fleste toåringer er slanke. 

I samarbeid med barneleger, radiologer, ærnæringeksperter og utslitte foreldre 

er denne geniale dietten forsket frem. 

FROKOST 

Ett kokt egg, en skive brød 

med syltetøy. Spis to små biter 

av egget og smør resten ut på 

gulvet. Ta en bit av brødskiven 

og klin deretter syltetøyet 

godt inn i ansikt og klær. 

LUNSJ 

Fire fargestifter (valgfri farge), 

en neve knust potetgull og 

tre munnfuller av ett glass 

melk (hell resten på gulvet). 

MIDDAG 

En kjeks, to mynter. Noe rusk 

du finner under sofaen. 

KVELDSMAT 

Lag en skive ostesmørbrød som 

du hiver på gulvet. Drikk fire 

munnfuller av badevannet ditt. 

DIETTEN GJØRES MERE EFFEKTIV 

MED TILRETTELAGT MOSJON 

F.eks.: Legg deg på gulvet i et kjøpesenter og vri kroppen 

rundt i slynger samtidig som du skriker av full hals for å 

øke lungekapasiteten. 

Når mannen fra Securitas kaster deg ut av butikken gjør 

du sterk motstand, spring over alt, hopp innimellom. Fall 

ofte og regelmessig; å reise seg opp igjen styrker musklene. 

Husk lungene. Skrik samtidig med disse øvelsene. 

Be om en sparringspartner ved påkledning. Gjør med alle 

krefter motstand mot å bli påkledd. Nøy deg ikke med et 

skift, krev å få bytte til andre klær minst tre ganger. 

Dette må da kunne hjelpe på! 


57

58 

Bli med å støtte Gatemagasinet Klar, samtidig som du profilerer din bedrift; ring Ronny Bjørnstad på tlf 413 07 039 eller send 

mail til ronny.bjornestad@gmail.com for mer informasjon 


LEDIG 

ANNONSEPLASS 

LEDIG 

ANNONSEPLASS 

LEDIG 

ANNONSEPLASS 

LEDIG 

ANNONSEPLASS

KLAR TAKKER 

Kristiansand Kommune som har bidratt siden oppstart. 

Vi takker også T5 i Arendal for å ha tatt på seg distribusjonen av Gatemagasinet Klar i distriktet. 

Det gir målgruppene mulighet til å benytte seg av gatemagasinkonseptet også der. På samme måte 

takker vi Nav i Lyngdal og Frivillighetssentralen i Vennesla. ASVO – Kvinesdal. Ronny, leder av 

Prolar Sør, tar seg av distribusjonen i Søgne. Fyrliset i Mandal. Notodden prosjektet Kraft 

og Værestedet i Kragerø, bymisjonen. 

Takk til alle som har kjøpt støtteannonser. 

Takk til befolkningen som har synliggjort sin støtte til dette prosjektet. 

Foreninger og lag som støtter oss gjennom frivillig hjelp og pengegaver. 

Vi takker de som hittil har støttet oss gjennom ”givertjenesten” 

Det er også mulig å støtte oss gjennom å kjøpe Klar-effekter, kunst og bøker, enten gjennom nettbutikken 

www.klar.as eller direkte fra våre lokaler. 

Alle som føler for å støtte oss økonomisk, kan sende et beløp til bankgiro: 

Gatemagasinet Klar er medlem av International Network of Street Papers (INSP) 

Klar 

Dronningensgt 77/75 

4608 Kristiansand 

Kontonr. 3126 24 12604 

Merk giroen med ”Givertjeneste” 

Neste nummer har temaet ”Debatt”. 

Disse har bidratt til dette nummeret av Gatemagasinet Klar: 

Oddmund Harsvik: 

Leder av stiftelsen Klar. Administrativ leder, ansvarlig redaktør og journalist. 

Tlf: 38028433, mobnr. 41127153, oddmund@klar.as www.klar.as 

Leif Strøm: 

Styremedlem stiftelsen Klar. Journalist, og medlem av redaksjonsstyret i KLAR Kristiansand. 

Mobiltlf. 92650468, leif@klar.as 

Natalia B. Harsvik 

Distribusjonansvarlig, skribent, styremedlem i Stiftelsen Klar og medlem redaksjonstyret; 

Mobiltelf: 90847774. flodhest88@hotmail.com 

Arvid Bergstøl 

Illustratør, skribent og spaltist, medlem av redaksjonsstyret; 

Mobilnr: 92869479, tlf: 38014849 arviddesign@hotmail.com 

Tor Erik Schrøder 

Frilansfotograf, medlem redaksjonsstyret 

Gevir Kommunikasjon 

Layout- og deskansvarlige 

07 SØR 

Trykkeri 

Andre bidragsytere: 

Åsmund Olaf Unhjem 

Per Emanuelsen 

Trygve Tønnesen, Fotomiljø 

Gatemagasinet Klar er medlem av International Network of Street Papers (INSP) 

Forsiden: Tor Erik Schrøder 

Motiv: Dagfinn Harr 

Baksidebilde: Oddmund Harsvik 

Motiv: Dag Ringstad

Gatemagasinet KLAR koster 60,- 

Selger beholder halvparten 

Neste nummer har temaet 

”Tilfriskning” 

Gevir kommunikasjon 31911

Gatemagasinet-Klar-nr-29_korrektur-2

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?