studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 3 2006 14.årgang - Atrium

imidlertid gutten som fikk kjeft. Devoksne syntes han var helt umulig ogkalte ham bare «Bin Laden» eller«Den lille terroristen». Barna tok selvfølgeligetter, så det ble hele tiden ropt på«Bin Laden», noe det merkelig nok gikkganske fort å venne seg til.Bitt av Bin Laden«Bin Laden» var opptatt av å teste grenser,slik 4-åringer ofte er. En beskjeden 9-årigjente var på besøk og satt stille og roligi sofaen da han kløp henne i armen. Dahun ikke sa noe fortsatte han bare medklypingen. Jeg oppdaget det og grep inn,og da bet han meg i armen. Jeg hadde blåmerkelenge etterpå, når folk spurte sa jegbare at jeg var «bitt av Bin Laden». Hanlærte seg fort hva ordet nei betydde, hanhermet stadig etter meg med å si «nei, nei,nei». Jeg sa nok det relativt ofte til ham.«Den lille terroristen» var ikke deneneste med kallenavn, en av de andreguttene ble kalt «Struts», som betyr detsamme som det gjør på norsk. Noen avbarna hadde mange navn, og flere avdem hadde navn som lignet, så det tok enstund før jeg klarte å holde styr på alle.Jeg fikk også et kallenavn mens jeg varder. Husfrua slo fast allerede første dagenat navnet mitt var for vanskelig å uttale,og konkluderte med at «I`m going to callyou Sasha». Så jeg ble hetende Sasha i enmåned.«Struts» utnevnte seg selv til min nye bestevennPlaystation er tydeligvis et internasjonalt fenomenRumanian timeJeg har hørt om «African time», men vissteikke at det også finnes «Rumanian time».Jeg skjønte fort at de hadde et litt annetforhold til klokka enn det jeg har, men dajeg skulle være med dem i kirka tenkte jegat det er vel til et fast klokkeslett ihvertfall.Jeg fikk beskjed om at vi skulle dra i 10-11tiden, så jeg satt klar ti på ti. Klokka ettdro vi. Det viste seg at opplegget i kirkeneder var slik at man kunne komme og gånår man ville. Etterpå tok vi turen til enav de mange fantastiske parkene i Bucuresti.En sigøynerdame kom og ville spåungene, noe som ikke falt i god jord hosde voksne. De hadde fortalt meg at detfantes mange hekser i byen, og da var detdisse de siktet til. Det var tydelig at sigøynerneble sett ned på av de andre, de spyttetnesten ordet ut hver gang de snakketom noen som var «gypsy».No say – no goEn dag spurte jeg en av de eldste jenteneom hvor de pleide å gjøre innkjøp. Huntolket dette som at jeg ville på shopping,og sa at jeg bare måtte si ifra til sjefen såtok han meg nok med. Dersom jeg ikkesa ifra ville det ikke bli noe av, sa hun.Eller «no say – no go», som hun så fintuttrykte det. Det var ikke akkurat det jeghadde ment, men jeg fikk der og da et nyttmotto. Så da sjefen ga meg tilbudet om åvære med på kjøpesenteret, takket jeg ja.Han fortalte at det spretter opp stadig nyekjøpesenter i Bucuresti, men at folk flestikke har penger å bruke der.Jeg er opptatt av å ikke fremstå somen bortskjemt nordmann. Derfor var detutrolig vanskelig å kjøpe gaver når et parav dem jeg ble kjent med utenom barnehjemmetvar med og syntes absolutt altvar «too expencive». Dette var ting somkostet halvparten eller mindre av norskpris. Innimellom var det også bra at jeghadde med noen lokale helter på handel.Jeg holdt på å kjøpe verdens fineste t-skjorte, da de fikk stotret frem at det somstod på betydde «I`ll fuck your mother».Det ble ikke kjøpt noen t-skjorte dendagen.Ciorba de burtaDet at jeg ble kjent med et rumensk par,Titus og Laura, gjorde at jeg også fikk settlitt andre ting enn akkurat det som varrundt barnehjemmet. Vi reiste blant annettil Sinaia, et fjellområde med hjemmekoseligBergensvær og mennesker i allværsjakker.Det bar preg av å være et populærtskisted om vinteren, vi var blant annet på