studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 3 2006 14.årgang - Atrium

Pillow talk i Rocky av Kellerman. Legg merke til mangelen på bevegelse i stripene.er statiske. Karakterene trenger ikke forandremer enn ansiktsuttrykket, i beste fall bevegerde seg fra et sted til et annet. Tegningenebidrar dessuten så godt som aldri til å skapeen humoristisk effekt, et tankekors sidendette er en humorserie. All teksten gjør dessutenserien unødvendig tunglest.Kontrasten til Pondus kunne neppe værtklarere. Her er tegningenehelt avgjørende,ofte den drivendefaktoren i handlingen,og dialogen erkjapp, morsom, kortog konsis. Øverli harglimrende komisktiming og samspilletmellom tekst og tegninger forbilledlig. Det gjør at det til tider eren fest å lese Pondus. I det hele tatt kan detsies at Øverlis kanskje fremste styrke er athan er – eller han har i det minste blitt – ensvært dyktig tegneseriehåndverker.Ung og kåt i storbyenEt annet område hvor Øverli utmerker seg,er som personskildrer. Han har lyktes i åskape en imponerende samling individer tilå befolke sitt univers, alle med særegne oggjenkjennelige trekk. Igjen er dette noe Kellermanikke på langt nær er så god til. Det erslående hvordan personene i Rocky har nesteningen individualitet, og man må nærmestvære en viderekommen Rocky-leser for i dethele tatt å kunne navnet på andre personeri serien enn hovedpersonen. Det kan virkesom om personene kun er der for å tjene denumiddelbare handlingen.Likevel er det i personene, eller rettere sagt«Mens Kellerman bestreber å gjøre Rocky så hverdagsligsom mulig, er dette ikke et poeng for Øverli. Pondusuniverseter befolket av dverger med SM-tilbøyeligheter,gigantiske og grotesk stygge kvinnfolk, homofilebodybuildere og andre uhumskheter.»gjennom hva personene opplever, at selvenøkkelen til Rockys suksess ligger: det at det erlett å identifisere seg med dem. For Kellermaner faktisk glimrende til å skildre livet til ungemennesker i storbyen, deres kamp mot kåtheten,blakkheten og hushaien. Hendelseneog settingene i serien, på kafeer, på hybler, ikinokøer, i senger og så videre, er alle med påå gjenspeile denne ung-i-storbyen-tilværelsensom i vår urbaniserte, sekulariserte og seksualisertesamfunn er en slags idealtilværelse.Pubertetens kvaler er et tilbakelagt stadiumog man har enda ikke trådt inn i de voksnesrekker, med bleieskift, huslån og monogami.Kellermans evne til å skildre dette, som defleste av hans lesere på et vis kan kjenne segigjen i, eller ønsker å leve i, er nøkkelen tilhans store suksess. Dette forklarer kanskjeogså hvorfor Kellerman har lyktes så godtmed serien, til tross for at den, i mine øyne,har opplagte mangler.Iskalde grøssGjenkjennelsesaspekteter ikke like viktig iPondus. Mens Kellermanbestreber å gjøreRocky så hverdagsligsom mulig, er detteikke et poeng for Øverli.Pondus-universet er befolket av dverger medSM-tilbøyeligheter, gigantiske og groteskstygge kvinnfolk, homofile bodybuildere ogandre uhumskheter. Øverlis fremste styrkeligger ikke i skildringen av det normale, tvertimot er det ofte det unormale og det avvikendesom blir vektlagt.Mens det i serier som Tommy og Tigern ogKnøttene, og for så vidt også i Rocky, er hovedpersonenesom er sentrum for morsomhetenei serien, er dette ikke så ofte tilfelle i Pondus.Her fungerer hovedpersonene, hovedsakeligPondus selv og hans kone Beate, like ofte