Pillow talk i Rocky av Kellerman. Legg merke til mangelen på bevegelse i stripene.er statiske. Karakterene trenger ikke <strong>for</strong>andremer enn ansiktsuttrykket, i beste fall bevegerde seg fra et sted til et annet. Tegningenebidrar dessuten så godt som aldri til å skapeen humoristisk effekt, et tankekors sidendette er en humorserie. All teksten gjør dessutenserien unødvendig tunglest.Kontrasten til Pondus kunne neppe værtklarere. Her er tegningenehelt avgjørende,ofte den drivendefaktoren i handlingen,og dialogen erkjapp, morsom, kortog konsis. Øverli harglimrende komisktiming og samspilletmellom tekst og tegninger <strong>for</strong>billedlig. Det gjør at det til tider eren fest å lese Pondus. I det hele tatt kan detsies at Øverlis kanskje fremste styrke er athan er – eller han har i det minste blitt – ensvært dyktig tegneseriehåndverker.Ung og kåt i storbyenEt annet område hvor Øverli utmerker seg,er som personskildrer. Han har lyktes i åskape en imponerende samling individer tilå befolke sitt univers, alle med særegne oggjenkjennelige trekk. Igjen er dette noe Kellermanikke på langt nær er så god til. Det erslående hvordan personene i Rocky har nesteningen individualitet, og man må nærmestvære en viderekommen Rocky-leser <strong>for</strong> i dethele tatt å kunne navnet på andre personeri serien enn hovedpersonen. Det kan virkesom om personene kun er der <strong>for</strong> å tjene denumiddelbare handlingen.Likevel er det i personene, eller rettere sagt«Mens Kellerman bestreber å gjøre Rocky så hverdagsligsom mulig, er dette ikke et poeng <strong>for</strong> Øverli. Pondusuniverseter befolket av dverger med SM-tilbøyeligheter,gigantiske og grotesk stygge kvinnfolk, homofilebodybuildere og andre uhumskheter.»gjennom hva personene opplever, at selvenøkkelen til Rockys suksess ligger: det at det erlett å identifisere seg med dem. For Kellermaner faktisk glimrende til å skildre livet til ungemennesker i storbyen, deres kamp mot kåtheten,blakkheten og hushaien. Hendelseneog settingene i serien, på kafeer, på hybler, ikinokøer, i senger og så videre, er alle med påå gjenspeile denne ung-i-storbyen-tilværelsensom i vår urbaniserte, sekulariserte og seksualisertesamfunn er en slags idealtilværelse.Pubertetens kvaler er et tilbakelagt stadiumog man har enda ikke trådt inn i de voksnesrekker, med bleieskift, huslån og monogami.Kellermans evne til å skildre dette, som defleste av hans lesere på et vis kan kjenne segigjen i, eller ønsker å leve i, er nøkkelen tilhans store suksess. Dette <strong>for</strong>klarer kanskjeogså hvor<strong>for</strong> Kellerman har lyktes så godtmed serien, til tross <strong>for</strong> at den, i mine øyne,har opplagte mangler.Iskalde grøssGjenkjennelsesaspekteter ikke like viktig iPondus. Mens Kellermanbestreber å gjøreRocky så hverdagsligsom mulig, er detteikke et poeng <strong>for</strong> Øverli.Pondus-universet er befolket av dverger medSM-tilbøyeligheter, gigantiske og groteskstygge kvinnfolk, homofile bodybuildere ogandre uhumskheter. Øverlis fremste styrkeligger ikke i skildringen av det normale, tvertimot er det ofte det unormale og det avvikendesom blir vektlagt.Mens det i serier som Tommy og Tigern ogKnøttene, og <strong>for</strong> så vidt også i Rocky, er hovedpersonenesom er sentrum <strong>for</strong> morsomhetenei serien, er dette ikke så ofte tilfelle i Pondus.Her fungerer hovedpersonene, hovedsakeligPondus selv og hans kone Beate, like ofte
som nøytrale tilskuere til bipersonenes tvilsommepåfunn. Det utall avvikere og taperesom serien er befolket med er som oftest de viler av. Disse teller tøffelhelten Harold, bussjåførungkareneHugo og Ivar, den mislykkedetegneserietegneren Roger, samt Jokkes morElse og hennes ektemann, dvergen Günther.Dessuten har vi to navnløse stereotyper,«Pondusdamene», særdeles lite tiltrekkendekvinner som Jokke går til sengs med, og dehomofile.Og nettopp Jokke, Pondus’ bestekameratog i realiteten like mye en hovedperson somen biperson, er likevel den viktigste i dennegruppen. Samtidig har nettopp hans rollegått gjennom de største <strong>for</strong>andringene gjennomseriens 11-årige historie. I seriens førsteår bodde Jokke hjemme med sin mor ogGünter, han var arbeidsløs, gikk på trygd oglå med alle kvinnene som sa seg villige, uavhengigav utseende, vekt eller utvekster.For noen år siden flyttet derimot Jokke ut framor og det siste er at han har fått samboerog barn. Dette er en interessant utvikling iserien, både <strong>for</strong>di det viser en vilje fra Øverlisside til å dempe vektleggingen på det avvikende.Samtidig viser det at Øverli har mot tilå <strong>for</strong>andre på en av de grunnleggende morsomhetenei serien, nemlig Jokkes eskapaderpå sjekkemarkedet.En høysang til hansapilsenPondus kan uansett sees som en serie som istor grad fokuserer på det som er annerledesog fremstiller det på et latterliggjørende vis.Mange har sammenliknet humoren i Pondusmed mobbing, siden vitsene er rettet motannerledeshet innen seksuell legning, utseende,hobbyer og liknende. Det «normale»blir til gjengjeld vist frem som noe udelt godt;Pondus er tegneseriens svar på Rema 1000-reklamen: Det enkle er ofte det beste. Serientar avstand fra all <strong>for</strong>m <strong>for</strong> sofistikasjon, somblir omdefinert til snobberi. Resultatet bliret svært binært verdisystem. Norges kanskjefremste tegneseriejournalist, Morten Harper,legger det frem på denne måten: «Seriendyrker fotball, fisking, øl, whiskey, kraftigmat, poker, rock og tv. Den er imot frisører,popmusikk, menn som selger klær, poesi,lærhomser, vin og gourmetmat.» Pondus ernemlig tross sine lyter noe Rocky ikke er: Enhelt. Hans verdier er seriens verdier og hans<strong>for</strong>dommer er seriens <strong>for</strong>dommer. Gjennomat Pondus er en gjennomsnittsmann, enmann i gata, blir serien en hyllest til det enkleog normale. Alt som ikke blir definert somnormalt i serien, blir oppfattet som en trusselmot det. «Sånn går det med de som ikkespiller fotball», sier Pondus til sønnen sin nårde ser noen homofile gå <strong>for</strong>bi. Sønnen nikker<strong>for</strong>stående.Sånn til sluttHar egentlig kritikk av slike feiende publikumssuksessersom Rocky og Pondus noensærlig interesse <strong>for</strong> andre enn sutrete tegneseriesnobbersom undertegnede? Så lenge dealler fleste ler, er det interessant om noen særingermener Rocky er umorsom og tunglest?Og selv om Pondus har et snev av homofobi,skal vi bry oss så lenge ingen homofile så vidtvi vet har løftet et øyenbryn? Nja, kanskjeikke, men samtidig synes jeg det ville værtsynd hvis man ikke trodde at skandinavisketegneserier kan være bedre og mer reflekterteenn det mange av dem er i dag. MedRocky og Pondus som de mest bråkete guttenei klassa, er det dessuten lett at man overser destille, men flinkere elevene, som <strong>for</strong> eksempel(den helt stumme) Jason.Men til syvende og sist er den kanskje ikkeså viktig. Rocky og Pondus har gitt skandinavisktegneserieskapning sitt endeligegjennombrudd, og hvem vet,neste norske tegneserieskaper utkan kanskje gi oss et norsk svar påKnøttene eller Tommy og Tigern ellerkanskje til og med V <strong>for</strong> Vendetta.Det er i alle fall lov å håpe.Kilderwww.aftonbladet.se/puls/0009/29/rocky.htmlHarper, Morten: «Pondus – en <strong>for</strong>domsfull folkehelt.» Samtiden <strong>nr</strong>. 3/2005.Heger<strong>for</strong>s, Sture og Lasse Åberg: Tegneserien 100 år. Oslo: Semic, 1996Kellerman, Martin. Rocky - The Big Payback. Oslo: Schibsted, 2005no.wikidepida.org (søkeord: Martin Kellerman)Øverli, Frode. Pondus: Første omgang. Oslo: Bladkompaniet, 2001Øverli, Frode. Pondus: Andre omgang. Oslo: Bladkompaniet, 2002Øverli, Frode. Pondus: Hat-Trick. Oslo: Bladkompaniet, 2003Øverli, Frode. Pondus: Flat firer. Oslo: Schibsted, 2004Øverli, Frode. Pondus: Fem rette. Oslo: Schibsted, 200541