studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 3 2006 14.årgang - Atrium

å gjendikte et verk på latin over i norsk på sittopprinnelige versemål, men Thorsen lar detlyde klangfullt, lettlest, samtidig og naturlig.All ære til henne for dette solide arbeidetaltså. Man kan nok sette spørsmåltegn vednoen av ordvalgene hennes (for eksempel:Hvor mange ord som har kommet inn ispråket de siste ti årene bør forekomme i enoversettelse av en 2000 år gammel tekst?),men det er tilgivelig.Litt problematisk er kanskje ogsåbeslutningen om å gjendikte Ovid påsitt opprinnelige versemål, det elegiskedistikon, siden innholdet da fort villide. Ofte blir klassiske lyriske verkeroversatt til prosa på andre språk, menjeg tror ikke det er veien å gå medOvids kjærlighetspoesi. Det haddederimot vært spennende å se ogsåen oversettelse på et versemåltilpasset norsk snarereenn latin. Enannen avgjørelsejeg har stussetlitt på, erinkonsekvensen i navnebruken på romerske/greske guder. Ovids opprinnelige romerskegudenavn (Jupiter, Venus, Minerva) har ikkesjelden blitt erstattet av de tilsvarende greske(Zevs, Afrodite, Pallas Athene). Når noenromerske navn er svært like de greske, somHerkules/Herakles har Thorsen til og medkonsekvent foretrukket de greske. Det ermeg komplett umulig å forstå hva som er galtmed å bruke Ovids opprinnelige romerskenavn hele tiden.Dessuten harT h o r s e nutstyrt sidene med altfor utfyllende fotnoter,noe som går utover lesbarheten. Verkerfra antikken er fylt med referanser til andrehendelser, guder osv. som de fleste menneskeri dag ikke har kjennskap til, så en del fotnotermå det nødvendigvis bli. Men problemet herer at det er for mange av dem og at de er foromfattende. Av og til innholder de ikke annetenn uviktige små detaljer, og i noen ekstremetilfeller ønsker Thorsen kun å meddele osshvordan strofen lyder i originalen! Underandre gjennomlesning fant jeg det best åignorere fotnotene og la det heller stå til medmin egen noe mangelfulle antikke kunnskap.Gyldne tiderMen all slik småpirking må ikke undergraveen i bunn og grunn god oversettelse (så vidtjeg er i stand til å bedømme i det minste,siden jeg ikke har lest originalen) og langtmindre det faktum som vel er aller viktigst,at Ovid faktisk begynner å bli oversatt tilnorsk for alvor. Ovid på norsk var for ti årsiden en virkelig sjeldenhet. Nå har vifaktisk grunn til å håpe at hele hansforfatterskap blir oversatt i ikkeuoverskuelig fremtid. Ogverdien av dette kan faktiskikke overvurderes. Ovidog hans verker er tross altblant de mest verdifulle(og mest moderne)antikvitetene i denlitterære verden.19