2007 nr 1,2,3,4

dype skoger nølte jeg ikke med å slå til. Stedet må sies å ligge
ganske avsides, det går verken stig eller veg fram hit. En må gå
nordover i villskauen i omkring 20 minutter fra der bilvegen slutter
ved Rømdalsputten, innenfor Kvedalen. Da er det greit å ha med en
kjentmann. Vi hadde ingen problemer med å finne stedet, altså takket
være ikke bare én kjentmann, Jan Grøndalen hadde også med seg en
jegerkompis ved navn Bernt Skovseth som også visste om stedet.
Men hva var nå dette for noe?
Som bildet viser er det en peis murt opp i tørrmur inntil en fjellvegg,
og foran peisen kan en skimte en steinring med en diameter på
omkring tre meter. Det må ha vært ei slags hytte her en gang i tida,
kanskje en gammelignende sak? Vi diskuterte ulike muligheter, og
ulike antagelser om kulturminnets alder ble luftet.
Jeg fikk beskjed om å forsøke å finne ut av dette, jegerkameratene
syntes dette var en passelig oppgave for en historielagsformann…
Så har tida gått, uten det helt store gjennomslaget. Flere jeg har
snakket med har hørt om finneplassen, og har hørt at det skulle ha
vært en finne som holdt til her. Men når – og hvorfor? Nei, det har
ingen kunnet si sikkert.
Så, like før jul, og omtrent ett år etter at jeg fikk oppgaven fant jeg
svaret. Av alle steder i et avisutklipp fra Eidsvold Blad årgang 1983.
Tegneren Aadne Nielsen, som i mange år leverte tegninger og tekster
under vignetten ”Annar og je”, hadde fått historien fra eldre folk.
Det var faktisk en finne som holdt til her på slutten av 1700-tallet.
Hans Klokkerengens tippoldefar levde samtidig med finnen, og via
muntlige overleveringer gjennom generasjonene visste altså Hans
Klokkerengen beskjed. Finnen drev med kullbrenning, og han
overvintret faktisk i den vesle gamma her langt unna folk. Det må
skyldes etterfølgende slekters respekt for eldre tiders slitere at
kulturminnet fremdeles består. Moderne skogsdrift er ikke ”snill”
Skytilen nr. 2 - 2007 Side 19